14 Oppfølging av barn og foreldre

14.1 Gjeldende rett

14.1.1 Menneskerettslige forpliktelser

Barns rett til omsorg og beskyttelse kan utledes av både Grunnloven § 104 og FNs barnekonvensjon (BK) artikkel 3 og 19. Det kan legges til grunn at BK artikkel 19 pålegger staten å beskytte barn. Barns behov for omsorg og beskyttelse er også understreket av Den europeiske menneskerettsdomstol i Strasbourg (EMD) i mange saker, og er anerkjent som et legitimt inngrepsformål ved inngrep i retten til familieliv etter den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 8.

Barns rett til omsorg må ses i sammenheng med barn og foreldres rett til familieliv. Barn har i utgangspunktet rett til å få omsorg i sin familie. Menneskerettighetene pålegger statene en forpliktelse til å legge til rette for at barn kan vokse opp med sine foreldre. Etter Grunnloven § 104 tredje ledd fremgår det at staten skal legge til rette for barnets utvikling, «fortrinnsvis i egen familie». Etter BK er statene også pålagt en plikt til å hjelpe foreldre med deres omsorgsansvar, jf. blant annet artikkel 18 nr. 2, for eksempel ved å tilby hjelpetiltak. Videre følger det av fast og langvarig praksis fra EMD at det er familien som er barns primære omsorgsgiver. EMK artikkel 8 gir staten en positiv plikt til å legge til rette for et familieliv når barnet bor med foreldrene.

Tiltak som skiller barn og foreldre, som for eksempel akuttvedtak og vedtak om omsorgsovertakelse, er et inngrep i familielivet. Barn og foreldres familieliv er vernet gjennom både Grunnloven § 102, og flere internasjonale konvensjoner, som EMK artikkel 8. I de tilfellene staten overtar omsorgen for et barn, innebærer barns rett til omsorg og beskyttelse at staten må følge med på hvordan barnet har det, og iverksette nødvendige tiltak for at barnet skal få tilstrekkelig omsorg og beskyttelse. Etter BK artikkel 20 nr. 1 har et barn som er fratatt sitt familiemiljø rett til særlig beskyttelse og bistand fra staten.

EMD har gjentatte ganger slått fast at omsorgsovertakelser i utgangspunktet skal være midlertidige, og at gjenforening mellom barn og foreldre skal være det overordnete målet etter en omsorgsovertakelse.1 Gjenforeningsmålet er nært knyttet til retten til familieliv, og er ansett å følge av nødvendighetskravet i EMK artikkel 8 nr. 2. Hvis myndighetene overtar omsorgen for et barn, påligger det dem derfor en positiv plikt til å sette inn tiltak for å tilrettelegge for gjenforening så snart det med rimelighet lar seg gjøre. Staten plikter å beskytte familielivet også etter en omsorgsovertakelse. Samtidig må hensynet til målet om gjenforening avveies mot hensynet til barnets beste.

I EMDs avgjørelse Strand Lobben m.fl. mot Norge (2019) avsnitt 208 uttalte domstolen om dette:

«Another guiding principle is that a care order should be regarded as a temporary measure, to be discontinued as soon as circumstances permit, and that any measures implementing temporary care should be consistent with the ultimate aim of reuniting the natural parents and the child (…) The above-mentioned positive duty to take measures to facilitate family reunification as soon as reasonably feasible will begin to weigh on the competent authorities with progressively increasing force as from the commencement of the period of care, subject always to its being balanced against the duty to consider the best interests of the child (…) .»

Det går imidlertid en grense hvor gjenforening av familien ikke lenger er aktuelt, og Høyesterett har med henvisning til Strand Lobben-dommen uttalt seg om i hvilke situasjoner det kan være grunnlag for å oppgi gjenforeningsmålsettingen,2 se nedenfor kapittel 14.1.3.

14.1.2 Barnevernloven

Barnevernstjenesten har et ansvar for å følge opp barn og foreldre etter at vedtak om hjelpetiltak, akuttvedtak, vedtak om omsorgsovertakelse og vedtak om opphold i barneverninstitusjon på grunn av alvorlige atferdsvansker er iverksatt, jf. dagens lov §§ 4-5, 4-6 sjette ledd, 4-9 femte ledd, 4-16 og 4-28.

Det følger av barnevernloven § 4-5 at når hjelpetiltak vedtas, skal barnevernstjenesten utarbeide en tidsavgrenset tiltaksplan for hjelpetiltak. Planen skal evalueres regelmessig. Videre fremgår det at barnevernstjenesten skal følge nøye med på hvordan det går med barnet og foreldrene og vurdere om hjelpen er tjenlig, eller om det er grunnlag for nye tiltak eller omsorgsovertakelse. Bestemmelsen omfatter også oppfølging og planer ved ettervernstiltak. Departementet har uttalt i rundskriv om tiltak etter barnevernloven for ungdom over 18 år at oppfølging av tiltak og planlegging av hva som skal skje etter fylte 18 år skal gjøres i tiltaksplanen etter § 4-5.3

I § 4-6 sjette ledd og § 4-9 femte ledd er barnevernstjenestens oppfølgingsplikt ved akuttvedtak regulert. Barnevernstjenesten skal løpende følge med på barnets omsorgssituasjon og utvikling. Barnevernstjenesten skal vurdere om det er nødvendig med endringer eller ytterligere tiltak for barnet. Barnevernstjenesten skal også følge med på foreldrenes situasjon. Barnevernstjenesten skal kort tid etter at vedtak er truffet, kontakte foreldrene med tilbud om veiledning og oppfølging. Dersom foreldrene ønsker det, skal barnevernstjenesten som en del av oppfølgingen formidle kontakt med øvrige hjelpeinstanser. Det er etter gjeldende barnevernlov ikke et krav om at det utarbeides planer ved akuttvedtak.

Barnevernstjenestens plikt til å følge opp barn og foreldre etter vedtak om omsorgsovertakelse er regulert i § 4-16. Det fremgår her at barnevernstjenesten har et løpende og helhetlig ansvar for oppfølgingen av barnet, herunder å følge utviklingen til barnet og foreldrene. Barnevernstjenesten skal vurdere om det er nødvendig med endringer eller ytterligere tiltak for barnet. Når det gjelder oppfølgingen av foreldre, skal barnevernstjenesten kort tid etter omsorgsovertakelsen kontakte foreldrene med tilbud om veiledning og oppfølging. Dersom foreldrene ønsker det, skal barnevernstjenesten som en del av oppfølgingen formidle kontakt med øvrige hjelpeinstanser. Dersom hensynet til barnet ikke taler mot det, skal barnevernstjenesten også tilrettelegge for samvær med søsken. Det er presisert i bestemmelsen at der hensynet til barnet ikke taler mot det, skal barnevernstjenesten legge til rette for at foreldrene kan få tilbake omsorgen for barnet, jf. § 4-21. Endringen kom inn i loven ved vedtakelse av Prop. 169 L (2016–2017). I forarbeidene er det slått fast at en omsorgsovertakelse som utgangspunkt er midlertidig, og at dette følger implisitt av både barnevernloven og av EMK artikkel 8.4 Dette innebærer at dersom hensynet til barnet ikke tilsier noe annet, er det overordnede målet at barnet tilbakeføres til foreldrene. I de tilfeller barnevernstjenesten mener at vilkårene for omsorgsovertakelse ikke lenger er til stede, har barnevernstjenesten en selvstendig plikt til å fremme forslag for fylkesnemnda om å oppheve vedtaket om omsorgsovertakelsen. I forbindelse med behandlingen av lovproposisjonen understreket stortingskomiteen viktigheten av tett oppfølging av barn og foreldre og støttet dette, men uttalte (med henvisning til høringsuttalelser fra blant annet Barnevernsproffene) at «Komiteen viser til uttalelser fra høringsinstanser som vil understreke at dette ikke må bety en dreining mot at økt tilbakeføring er et mål, da dette strider mot hva barn opplever som viktig.»5 Lovendringene trådte i kraft 1. juli 2018.

Det fremgår av § 4-15 tredje ledd at allerede ved omsorgsovertakelsen skal barnevernstjenesten vedta en plan for barnets omsorgssituasjon. Senest to år etter fylkesnemndas vedtak skal barnevernstjenesten vedta en plan for barnets fremtidige omsorgssituasjon. Planen skal ikke endres uten at forutsetningene for den er falt bort.

Barnevernstjenestens oppfølgingsplikt når barn har opphold i institusjon på grunn av alvorlige atferdsvansker etter § 4-24, § 4-25 og § 4-26 følger av § 4-28. Barnevernstjenesten skal løpende følge med på barnets omsorgssituasjon og utvikling, og skal vurdere om det er nødvendig med endringer eller ytterligere tiltak for barnet. Barnevernstjenesten skal også kontakte foreldrene kort tid etter vedtaket og tilby foreldrene veiledning og oppfølging. Dersom foreldrene ønsker det, skal barnevernstjenesten formidle kontakt med øvrige hjelpetjenester. Barnevernstjenesten skal sørge for at det utarbeides en tiltaksplan ved vedtak om opphold i institusjon på grunn av alvorlige atferdsvansker. Utkast til tiltaksplan skal foreligge når fylkesnemnda behandler saken. Endelig tiltaksplan skal utarbeides snarest mulig etter at fylkesnemndas vedtak foreligger. Tiltaksplanen må ikke være i strid med fylkesnemndas vedtak eller med forutsetningene for vedtaket.

14.1.3 Nyere praksis fra Høyesterett

Den 27. mars 2020 ble tre avgjørelser avsagt av Høyesterett i storkammer.6 Avgjørelsene gjaldt ulike spørsmål knyttet til norsk barnevernlovgivning og forholdet til EMK artikkel 8 om retten til familieliv. Høyesterett konstaterte at målet om gjenforening følger uttrykkelig av barnevernloven og av Høyesteretts praksis, og at det ikke er noen motstrid mellom praksis fra EMD og de generelle materielle og prosessuelle prinsipper som skal følges ved adopsjon etter barnevernloven kapittel 4. Høyesterett konkluderte med at det dermed ikke er grunnlag for å sette til side bestemmelser i barnevernloven eller å tolke dem innskrenkende.7 Høyesterett uttalte imidlertid at de norske lovbestemmelsene må praktiseres innenfor de rammer som følger av EMDs praksis og at det er behov for justeringer i norsk barnevernspraksis. Høyesterett uttalte at det er særlig viktig å følge prinsippene om myndighetenes plikt til å arbeide for gjenforening, blant annet ved konkrete og grundige vurderinger om tilstrekkelig samvær og hjelpetiltak.8

Blant annet med henvisning til barnevernloven § 4-16 om oppfølging etter omsorgsovertakelse, uttalte Høyesterett at den overordnede målsettingen er å oppnå tilbakeføring – gjenforening – av barn og foreldre, og at dette innebærer at alle omsorgsovertakelser i utgangspunktet skal anses som midlertidige. Høyesterett uttaler blant annet at staten «har en positiv plikt til aktivt å arbeide for at relasjonen mellom barn og foreldre opprettholdes, og at de kan gjenforenes». Ifølge Høyesterett må dette «innebære at myndighetene kontinuerlig følger utviklingen» og for dette er «[s]amvær og hjelpetiltak (…) viktig».9

Høyesterett viser til at EMD i flere saker10 har konstatert krenkelse av EMK artikkel 8 fordi myndighetenes beslutningsgrunnlag eller begrunnelse ga inntrykk av at de hadde gitt opp gjenforeningsmålet, og at for eksempel sjeldent samvær uten den nødvendige kvalitet eller utilstrekkelige hjelpetiltak kan føre til at situasjonen festner seg («cementing the situation»).11

Etter Høyesteretts syn kan det i prinsippet, avhengig av de nærmere omstendighetene, ikke være noe til hinder for at barnevernstjenesten tidlig i prosessen, ved valg av hvor barnet skal plasseres og fastsettelse av omsorgsplan, tar utgangspunkt i at plasseringen etter all sannsynlighet vil være langvarig. Men omfanget av samvær må uansett baseres på at barn og biologiske foreldre skal gjenforenes. Dette gjelder helt frem til en grundig og konkret vurdering på et senere tidspunkt eventuelt gir grunnlag for å oppgi dette målet. Det avgjørende er ifølge Høyesterett at myndighetene gjør det de kan for å oppnå tilbakeføring.12

Med henvisning til EMDs avgjørelse i Strand Lobben-dommen, peker Høyesterett imidlertid på at det går en grense hvor gjenforening av familien ikke lenger er aktuelt.13 Gjenforeningsmålsettingen kan for det første oppgis der de biologiske foreldrene er særlig uegnet («particularly unfit»). For det andre kan foreldrene ikke kreve iverksatt tiltak som kan skade barnets helse og utvikling («harm the child's health and development»). I tillegg kan gjenforening være utelukket når det har gått betydelig tid («when a considerable period of time has passed») siden omsorgsovertakelsen, slik at barnets behov for stabilitet («not to have his og her de facto family situation changed again») veier tyngre enn hensynet til gjenforening.14

14.2 Forslaget i høringsnotatet og bakgrunnen for dette

14.2.1 Bakgrunnen for høringsforslaget

Barnevernslovutvalget foreslo flere lovendringer for å styrke oppfølgingen av barn og foreldre når barnevernstiltak er iverksatt. Flere av utvalgets materielle forslag ble fulgt opp i Prop. 169 L (2016–2017). Dette gjaldt presiseringen av barnevernstjenestens plikt til å følge opp barn og foreldre etter at akuttvedtak er iverksatt, og ved opphold i barnevernsinstitusjon på grunn av alvorlige atferdsvansker. Videre ble det presisert i bestemmelsen om oppfølging etter vedtak om omsorgsovertakelse at der hensynet til barnet ikke taler mot det, skal barnevernstjenesten legge til rette for at foreldrene kan få tilbake omsorgen for barnet.

I tillegg hadde utvalget flere strukturelle og språklige forslag til endringer i bestemmelsene om oppfølging og planer med sikte på økt tilgjengelighet. Utvalget foreslo å samle alle bestemmelser om planer og oppfølging av barn og foreldre ved tiltak i et eget kapittel. Oppfølging ved hjelpetiltak ble foreslått videreført i hovedsak i samme form. Oppfølgingen ved tiltakene omsorgsovertakelse, akuttvedtak og institusjonsopphold ble foreslått regulert med egne bestemmelser for henholdsvis barn og foreldre. Videre anbefalte utvalgets flertall å innta et krav om at barnevernstjenesten skal tilby foreldrene en støtteperson etter en omsorgsovertakelse.

En annen strukturell endring utvalget foreslo, var egne bestemmelser om planer for henholdsvis hjelpetiltak, omsorgsovertakelse og opphold i institusjon på grunn av barnets atferd. For omsorgsovertakelse, foreslo utvalget å innføre krav i loven om at planen skal angi tidsperspektivet for omsorgsovertakelsen.

Over 60 høringsinstanser hadde merknader til forslagene om oppfølging av barn og foreldre. Flere av høringsinstansene uttalte på generelt grunnlag at de var positive til å styrke oppfølgingen av barn og foreldre, og videre at de var positive til å ha et eget kapittel om oppfølging og planer. Mange instanser uttalte seg om forslaget om å etablere en ordning med støtteperson for foreldre. De fleste høringsinstansene var positive til forslaget, men det ble understreket at det er behov for å utdype nærmere hva forslaget innebærer.

14.2.2 Forslaget i høringsnotatet

14.2.2.1 Oppfølging og planer etter tiltak – overordnet om lovstruktur

Departementet foreslo å samle alle bestemmelsene om barnevernstjenestens oppfølging av barn og foreldre etter at tiltak er iverksatt i et eget kapittel. Departementet foreslo videre at oppfølging av barn og foreldre behandles samlet i egne bestemmelser knyttet til de ulike tiltakene. Departementet foreslo også egne bestemmelser om planer ved de ulike tiltakene, og at planbestemmelsene kommer fortløpende etter hver bestemmelse om oppfølging.

Departementet foreslo ikke å opprettholde dagens skille mellom «tiltaksplaner» og «omsorgsplaner», men å benytte begrepet «planer» for alle tiltakene, da dagens skille kan være misvisende.

Departementet foreslo ellers i hovedsak å videreføre innholdet i dagens bestemmelser om oppfølging og planer, med enkelte presiseringer og språklige endringer.

14.2.2.2 Særlig om oppfølging og planer etter vedtak om hjelpetiltak

Departementet foreslo i hovedsak å videreføre gjeldende § 4-5 om oppfølging etter vedtak om hjelpetiltak. I bestemmelsen om hjelpetiltak foreslo departementet å lovfeste at hjelpetiltak skal være egnet til å ivareta barnets særlige behov og bidra til å forebygge videre problemutvikling hos barnet eller i familien. Departementet uttalte at en viktig del av barnevernstjenestens oppfølging derfor er å vurdere om tiltaket er egnet for barnet og familien, eller om det er behov for tilpasninger eller andre tiltak.

Departementet foreslo å synliggjøre i lovteksten at barnevernstjenesten må foreta systematisk og regelmessig vurdering av om hjelpen fungerer etter hensikten, eller om det er behov for andre tiltak. Departementet foreslo i tillegg å presisere at dersom foreldrene ønsker det, skal barnevernstjenesten, også etter vedtak om hjelpetiltak, som en del av oppfølgingen formidle kontakt med øvrige hjelpeinstanser.

I forslag til bestemmelse om plan ved vedtak om hjelpetiltak foreslo departementet å innta i bestemmelsen at planen skal endres dersom barnets behov tilsier det.

14.2.2.3 Særlig om oppfølging og planer etter vedtak om omsorgsovertakelse

Departementet vurderte Barnevernslovutvalgets forslag om å opprette en egen støttepersonordning for foreldre etter vedtak om omsorgsovertakelse, men ønsket ikke å gå videre med forslaget. Dette ble blant annet begrunnet med at det er uklart om en slik støtteperson vil kunne bidra til å styrke samarbeidet og tillitsforholdet mellom barnevernstjenesten og foreldrene. Departementet foreslo heller ikke å gå videre med utvalgets forslag om at det skal fremgå av loven at planen ved omsorgsovertakelse skal angi tidsperspektivet for omsorgsovertakelsen. Departementet foreslo i stedet å presisere at planen blant annet skal beskrive barnets behov og eventuell oppfølging som kan legge til rette for en tilbakeføring. Videre foreslo departementet å innta i bestemmelsen at planen ved omsorgsovertakelse skal evalueres regelmessig, og at den skal endres dersom barnets behov tilsier det.

14.2.2.4 Særlig om oppfølging og plan etter akuttvedtak

Departementet foreslo en ny bestemmelse som pålegger barnevernstjenesten å utarbeide en plan for videre undersøkelse, barnets omsorgssituasjon og oppfølgingen av barnet og foreldrene når det er truffet akuttvedtak. Forslaget innebærer at planen skal endres dersom barnets behov tilsier det. Departementet uttalte at å utarbeide en plan etter akuttvedtak er en naturlig del av barnevernstjenestens oppfølgingsansvar.

14.2.2.5 Særlig om oppfølging og plan etter vedtak om ettervern

For å styrke og tydeliggjøre retten til ettervern, foreslo departementet å lovfeste en ny bestemmelse om hjelpetiltak til ungdom over 18 år. For å sørge for tettere oppfølging av ungdommen, foreslo departementet også nye bestemmelser om oppfølging og planer for ungdom som mottar hjelpetiltak etter fylte 18 år. Departementet foreslo å innta i bestemmelsen om oppfølging at barnevernstjenesten skal følge med på hvordan det går med ungdom som mottar ettervernstiltak. Det ble foreslått presisert at barnevernstjenesten systematisk og regelmessig skal vurdere om hjelpen fungerer etter hensikten, om det er behov for nye tiltak, eller om tiltaket bør opphøre. Det ble også inntatt i bestemmelsen at dersom ungdommen ønsker det, skal barnevernstjenesten formidle kontakt med øvrige hjelpeinstanser. Departementet foreslo videre å presisere at barnevernstjenesten skal utarbeide en plan når ungdommen mottar ettervernstiltak. Planen skal beskrive hva som er målet med tiltakene, innholdet i tiltakene, og hvor lenge tiltakene er ment å vare. Planen skal evalueres regelmessig, og skal endres dersom ungdommens behov tilsier det.

14.3 Høringsinstansenes syn

14.3.1 Oppfølging og planer etter tiltak – overordnet om lovstruktur

Det er ca. 20 høringsinstanser som støtter forslaget om å samle alle bestemmelsene om barnevernstjenestens oppfølging av barn og foreldre etter at tiltak er iverksatt i et eget kapittel. Dette er blant annet Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir), Bufetat region øst, Barneombudet, Statens helsetilsyn, OsloMet – storbyuniversitetet, Nasjonalt utviklingssenter for barn og unge (NUBU), Universitetet i Agder, Universitets- og høgskolerådet, VID vitenskapelige høgskole, Bergen kommune, Drammen kommune, Fredrikstad kommune, Færder kommune, Kristiansand kommune, Marker kommune, Barneverntjenesten i Trysil og Engerdal, Fellesorganisasjonen, Norsk barnevernlederorganisasjon (NOBO), Norsk Barnevernsamband og Redd Barna.

Bufdir mener det er et godt grep å samle bestemmelsene om planarbeid i et eget kapittel.

Bufetat region øst er positive til at barnevernstjenestens ansvar for oppfølging av barn og foreldre kommer tydelig frem i loven.

Det er noen få høringsinstanser som ikke støtter forslaget. Dette er Statsforvalteren i Oslo og Viken, Gjesdal kommune, Sandnes kommune og Time kommune. Disse instansene mener at bestemmelsene om planer og oppfølging av tiltak og omsorgsplaner bør tas inn under tilhørende kapitler om det konkrete tiltaket eller tjenesten. Gjesdal kommune, Sandnes kommune og Time kommune skriver at det vil «være mer oversiktlig og brukervennlig at dette tas inn i kapitlene som omhandler de ulike fasene i en barnevernprosess».

Det er ca. 20 høringsinstanser som støtter forslaget om at oppfølging av barn og foreldre behandles samlet i egne bestemmelser knyttet til de ulike tiltakene. Dette er blant annet Bufetat region øst, Statsforvalteren i Vestland, OsloMet, Bergen kommune, Drammen kommune, Fredrikstad kommune, Færder kommune, Gjesdal kommune, Kristiansand kommune, Sandnes kommune, Time kommune, Barneverntjenesten i Trysil og Engerdal, KS, NOBO, Redd Barna og Stine Sofies Stiftelse.

Det er i underkant av 15 høringsinstanser som støtter forslaget om egne bestemmelser om planer ved de ulike tiltakene, og at planbestemmelsene kommer etter hver bestemmelse om oppfølging. Dette er blant annet Bufetat region øst, OsloMet, Bergen kommune, Drammen kommune, Fredrikstad kommune, Færder kommune, Gjesdal kommune, Kristiansand kommune, Sandnes kommune, Time kommune, Barneverntjenesten i Trysil og Engerdal, KS, NOBO og Redd Barna.

Helsetilsynet mener på sin side at utformingen av kapittelet bør vurderes på nytt, og uttaler:

«Slik vi leser det nå lages det et kunstig skille mellom plan og oppfølging og det fører til mange gjentakelser. Helsetilsynet foreslår at bestemmelsene om plan og oppfølging når det gjelder de ulike fasene som presenteres i kapittel 8, slås sammen, eller at noe av teksten som beskriver kvalitetsrelevant tematikk flyttes til veiledningsmateriale. Vi mener dette vil skape en mer presis bestemmelse når det gjelder å oppfylle forsvarlighetskravet om oppfølging av barn og foreldre.»

Høgskulen i Volda mener at kapittelet inneholder mange gjentakelser.

Om lag 10 høringsinstanser uttaler seg om forslaget om å ikke å opprettholde dagens skille mellom «tiltaksplaner» og «omsorgsplaner», men å benytte begrepet «planer» for alle tiltakene. Dette er blant annet OsloMet, Bergen kommune, Drammen kommune, Fredrikstad kommune, Færder kommune, Gjesdal kommune, Kristiansand kommune, Sandnes kommune, Time kommune, Landsforeningen for barnevernsbarn og NOBO. Alle instansene støtter forslaget.

Bufetat region øst uttaler at deres erfaring er at de tiltaksplanene og omsorgsplanene som utarbeides er alt for tilfeldig, og i stor grad preget av den enkelte saksbehandlers holdninger og kompetanse. Bufetat region øst mener at en beskrivelse av hva slike planer skal inneholde bør komme tydelig frem av retningslinjer eller veiledere.

Det er flere høringsinstanser som har uttalt at det bør utvikles faglige standarder av hva som er forsvarlig oppfølging. NUBU foreslår at det vedtas en generell forskriftshjemmel som åpner for å gi mer utfyllende bestemmer om hvordan oppfølging skal skje. Stine Sofies Stiftelse viser til at erfaringer fra Stine Sofie Senteret viser at barnevernstjenestens oppfølgning av familiene noen ganger fremstår som vilkårlig. Stiftelsen mener derfor det er viktig at det utvikles faglige standarder for hva som er forsvarlig oppfølgning av både biologiske foreldre og fosterfamilier.

Fokus på Barnevernet og Forandringsfabrikken mener at det bør fremgå at oppfølging og utarbeidelse av planer må skje i samarbeid med barnet og foreldrene.

14.3.2 Særlig om oppfølging og planer etter vedtak om hjelpetiltak

Det er ca. 15 høringsinstanser som uttaler seg om departementets forslag til presiseringer i bestemmelsen om oppfølging og planer etter vedtak om hjelpetiltak. De fleste høringsinstansene støtter forslaget fullt ut. Dette er blant annet Bufetat region øst, OsloMet, Asker kommune, Bergen kommune, Drammen kommune, Fredrikstad kommune, Færder kommune, Gjesdal kommune, Sandnes kommune, Time kommune, Fokus på Barnevernet, NOBO og Redd Barna.

Redd Barna støtter forslaget og mener at planen er et viktig redskap for å sikre evaluering og eventuell tilpasning av de tiltakene som settes inn. Redd Barna viser til at det at planen skal endres dersom barnets behov tilsier det, sammenstilt med § 1-8 som slår fast at planen skal utarbeides i samarbeid med barnet, utgjør en reell styrking av barnets rettigheter.

Stavanger kommune mener at kravet til jevnlige evalueringer av tiltaket bør jamføres med forsvarlighetskravet, og at anbefalingen om evaluering av hjelpetiltak hver tredje måned bør tas ut av saksbehandlingsrundskrivet.

Enkelte instanser, blant annet Asker kommune, har vært opptatt av at innholdet i oppfølgingen ved hjelpetiltak innebærer at barnevernstjenesten kan innhente informasjon fra andre instanser og snakke med barnet alene.

14.3.3 Særlig om oppfølging og planer etter vedtak om omsorgsovertakelse

I overkant av 10 høringsinstanser støtter fullt ut forslaget om å i hovedsak videreføre dagens bestemmelser om oppfølging og planer etter omsorgsovertakelse. Dette er blant annet OsloMet, Bergen kommune, Drammen kommune, Fredrikstad kommune, Færder kommune, Gjesdal kommune, Horten kommune, Sandnes kommune, Time kommune, Fellesorganisasjonen og NOBO.

Om lag 20 instanser uttaler seg om at departementet ikke går videre med utvalgets forslag om å opprette en egen støttepersonordning. Av disse er det ca. 15 instanser som støtter departementets vurdering. Dette er blant annet Bufetat region sør, Bufetat region øst, Bergen kommune, Drammen Kommune, Fredrikstad kommune, Færder kommune, Gjesdal kommune, Kristiansand kommune, Sandnes kommune, Time kommune, Fellesorganisasjonen, Landsforeningen for barnevernsbarn, NOBO og Stine Sofies Stiftelse.

Stine Sofies Stiftelse støtter departementets forslag, men påpeker behovet for at det utvikles faglige standarder for hva som er forsvarlig oppfølgning av foreldre etter omsorgsovertakelse.

Fellesorganisasjonen mener at barnevernstjenesten fortsatt må ha et oppfølgingsansvar for foreldre som har blitt fratatt omsorgen, og at vurderingen av hvem «som har dette ansvaret bør være en individuell vurdering som gjøres i samarbeid med foreldrene». Fellesorganisasjonen uttaler videre:

«Det kan være andre enn ansvarlig saksbehandler for omsorgssaken som har ansvar for videre oppfølging, særlig om foreldrene ønsker det. Uansett er det svært viktig at oppfølgingen blir bedre. Familievernet kan være et viktig supplement i en slik oppfølging, men har ikke alltid et mandat som passer behovene barnevernsforeldre har».

Flere høringsinstanser viser til familievernets ansvar for å gi et tilbud til foreldre som har mistet omsorgen for et barn. Bufetat region sør og Kristiansand kommune er enige med departementet i at det ansvaret familievernet allerede har, tilsier at det ikke er behov for en ny ordning med støtteperson.

Noen høringsinstanser presiserer at det er behov for å tydeliggjøre familievernets rolle i disse sakene. Stavanger kommune tar til orde for at familievernkontoret bør ha et lovpålagt ansvar for oppfølging av foreldre etter omsorgsovertakelse. KS uttaler at dersom det ikke opprettes en støttepersonordning, er det særdeles viktig at foreldre får god informasjon om støttetilbudet som gis gjennom familievernet, og at det også undersøkes i hvilken grad foreldrene opplever dette tilbudet som nyttig.

Bufetat region øst mener også at barnevernstjenesten skal ha et overordnet ansvar, men uttaler seg om forholdet til familievernets ansvar:

«Likevel mener vi også at det er viktig å vurdere oppfølging av foreldre som har mistet omsorgen for sine barn, opp mot arbeidet som gjøres i det regjeringsoppnevnte utvalget som skal se på familieverntjenesten. Det bør vurderes å se nærmere på anbefalinger når det gjelder samarbeid og oppgavefordeling mellom familievernet og andre relevante offentlige tjenester, herunder også barneverntjenesten.»

Det er imidlertid flere høringsinstanser som mener det bør vurderes om oppfølgingen av foreldrene bør legges til et annet organ enn barnevernstjenesten, blant annet Oslo kommune og Kompetansenettverk for kvalitet i barnevern (KIB). KIB mener det er uheldig at barnevernet i kommunen skal ha oppfølgingsansvaret for barnet og foreldrene etter omsorgsovertakelsen, og at oppfølgingsansvaret burde vært lagt til en uavhengig faginstans bestående av ulik tverrfaglig kompetanse.

VID vitenskapelige høgskole, Universitetet i Agder, Kirkens Bymisjon og Organisasjonen for barnevernsforeldre (OBF) er på sin side uenig i departementets vurdering og mener at utvalgets forslag burde vært opprettholdt. OBF mener at familievernkontorets rolle er en annen enn barnevernets.

Kirkens Bymisjon tar ikke direkte stilling til spørsmålet om det bør opprettes en støttepersonordning, men uttaler blant annet at det er essensielt både for barnets beste og for foreldrene at foreldrene så raskt som mulig etter en omsorgsovertakelse får tilbud om et ordentlig støttetilbud. Redd Barna ønsker en grundigere vurdering av spørsmålet om støttepersonordning, og foreslår at dette blir vurdert når utvalget som har gjennomgått familieverntjenesten kommer med sin innstilling.

Heller ikke Asker kommune tar stilling til spørsmålet om en støttepersonordning, men peker på at det må være aksept for at en del foreldre ikke ønsker oppfølging eller ikke vil profitere på tilbud som gis.

Få instanser har uttalt seg særskilt om departementets vurdering av ikke å gå videre med utvalgets forslag om at det skal fremgå av loven at plan ved omsorgsovertakelse skal angi tidsperspektivet for omsorgsovertakelsen, og i stedet foreslå at det skal fremgå av loven at planen skal beskrive barnets behov og eventuell oppfølging som kan legge til rette for en tilbakeføring.

Organisasjonen for barnevernsforeldre mener at det bør fremgå av loven at plan ved omsorgsovertakelse skal angi et tidsperspektiv. Organisasjonen peker på at alle omsorgsovertakelser er midlertidige, og skal som hovedregel opphøre når foreldrene kan tilby barnet en tilfredsstillende omsorgssituasjon. Organisasjonen mener at det ikke kan være skadelig at man har en tidsramme å forholde seg til, og at en tidsramme kan føre til bedre arbeidsro både for barnevernstjenesten og foreldrene, til å oppnå en tilfredsstillende omsorgsituasjon.

Stavanger kommune uttaler blant annet:

«For barnet er tidsperspektivet og forutsigbarhet av vesentlig betydning. Stavanger kommune støtter barnevernslovutvalgets forslag om å ta tidsperspektivet inn i plankravet.»

Også Fokus på Barnevernet uttaler seg om arbeidet med tilbakeføring, og foreslår at det går frem av loven at barnevernstjenesten har en plikt til aktivt og reelt å arbeide for tilbakeføring, og at det innføres et krav om at dersom barnevernet ikke kan vise til at alle sider ved omsorgen er bedre etter flytting enn det var i barnets hjem innen seks måneder, skal barnet tilbakeføres sine biologiske foreldre.

Advokatforeningen uttaler seg om barnevernstjenestens arbeid med å vurdere om vilkårene for omsorgsovertakelse fortsatt anses å være til stede:

«Barneverntjenesten har et selvstendig ansvar for å hjelpe foreldrene slik at de igjen kan makte omsorgen for barnet, og en plikt til å innføre rutiner som sikrer at foreldrene kort tid etter omsorgsovertakelsen gis et tilbud om veiledning og oppfølging mv. Dersom det etter en viss tid skulle vise seg at gjenforening ikke vil være til barnets beste og at tilbakeføringshensynet i mindre grad kan sies å være til stede, bør det foreligge en konkret vurdering som grunnlag for dette.»

Advokatforeningen foreslår at det fremgår av lovens ordlyd at det skal fremgå av planen dersom oppfølging med sikte på tilbakeføring ikke anses som aktuelt.

Statsforvalteren i Oslo og Viken mener på sin side at kravet om at planen alltid skal beskrive en «eventuell oppfølging som kan bidra til at foreldrene kan få tilbake omsorgen for barnet» kan bidra til å skape en usikkerhet for barnet med tanke på egen omsorgssituasjon, og foreslår at bestemmelsens andre punktum formuleres slik: «Planen skal beskrive barnets behov, og hva som kan gi barnet god omsorg på kort og lang sikt.»

Til forslaget om å ta inn i loven at plan ved omsorgsovertakelse skal evalueres regelmessig, og at den skal endres dersom barnets behov tilsier det, uttaler Universitetet i Oslo at bestemmelsen kunne vært formulert mer forpliktende når det gjelder evaluering av slike planer. Det er ingen andre høringsinstanser som har uttalt seg om dette forslaget.

Flere instanser, blant annet VID, Landsforeningen for barnevernsbarn og Norsk Fosterhjemsforening, etterlyser krav i loven til oppfølging av foreldre ved tilbakeføring av barnet.

14.3.4 Særlig om oppfølging og plan etter akuttvedtak

Det er i overkant av 20 høringsinstanser som har uttalt seg om forslaget om en ny bestemmelse som pålegger barnevernstjenesten å utarbeide en plan ved akuttvedtak. Dette er blant annet Bufdir, Bufetat region sør, Bufetat region øst, Barneombudet, Helsetilsynet, Universitetet i Agder, Universitets- og høgskolerådet, Bergen kommune, Drammen kommune, Fredrikstad kommune, Færder kommune, Gjesdal kommune, Sandnes kommune, Time kommune, Trondheim kommune, Advokatforeningen, Fokus på Barnevernet, Fellesorganisasjonen, NOBO og Redd Barna.

Det er bred støtte til forslaget, men flere høringsinstanser har merknader til bestemmelsen. Ingen instanser er direkte mot forslaget.

Bufdir, Bufetat region sør og Bufetat region øst mener imidlertid at det ikke alltid vil være nødvendig med en plan som beskriver både videre undersøkelser, barnets omsorgssituasjon og oppfølgingen av barnet og foreldrene ved akuttvedtak. Bufdir uttaler følgende:

«Når det gjelder plan ved akuttvedtak, vil vi bemerke at mange slike vedtak bortfaller etter kort tid. (…) Det vil i slike tilfeller gi liten mening at barnevernstjenesten skal utarbeide en plan for videre undersøkelser, barnets omsorgssituasjon og oppfølgingen av barnet og foreldrene.

Når barnevernstjenesten finner grunn til å følge opp akuttvedtaket med en begjæring om omsorgsovertakelse, skal denne utarbeides og fremmes for nemnda innen seks uker. I tillegg påklages i mange tilfeller akuttvedtaket, slik at barnevernstjenesten også må forberede klagesaken og stille i nemnda når klagen behandles. Direktoratet ser at det i denne perioden vil kunne bli krevende for barneverntjenesten å prioritere å lage en plan for akuttvedtaket (…).

Direktoratet vurderer imidlertid at en plan for barnevernstjenestens videre arbeid etter et akuttvedtak vil være viktig for at barnet får riktig oppfølgning etter en akuttplassering. Direktoratet erfarer at ungdom noen ganger blir værende i akuttiltak over tid, før barnevernstjenesten finner frem til bedre og mer langvarige løsninger. (…) Et krav til å utarbeide en plan for barnets omsorgssituasjon og oppfølgingen av barnet og foreldrene, vil i slike tilfeller kunne bidra til å sikre at barnevernstjenesten arbeider målrettet med å finne et langsiktig botilbud. Forutsatt at planen oversendes Bufetat, vil den også kunne gi et bedre grunnlag for en god utnyttelse av statens akuttilbud.»

Fellesorganisasjonen uttaler at det må tydeliggjøres at en plan også skal utarbeides ved frivillige akuttvedtak.

14.3.5 Særlig om oppfølging og plan etter vedtak om ettervern

Det er om lag 25 høringsinstanser som har uttalt seg om departementets forslag til egne bestemmelser om oppfølging av og plan for ungdom som mottar hjelpetiltak etter fylte 18 år. Alle instansene er positive til forslaget. Dette er blant annet Bufetat region sør, Bufetat region øst, Barneombudet, Statsforvalteren i Nordland, OsloMet, Universitetet i Agder, VID vitenskapelige høgskole, Bergen kommune, Drammen kommune, Fredrikstad kommune, Færder kommune, Gjesdal kommune, Sandnes kommune, Time kommune, Trondheim kommune, Barneverntjenesten i Trysil og Engerdal, Fokus på Barnevernet, KS, NOBO, Norsk Fosterhjemsforening, Redd Barna og Stiftelsen Klokkergården.

Flere høringsinstanser har likevel merknader. Blant annet Bufetat region øst og Statsforvalteren i Oslo og Viken mener barnevernstjenestens ansvar for å veilede ungdommen til rett hjelpeinstans bør komme tydeligere frem.

Bufetat region øst støtter forsalget om tettere oppfølging av barn som mottar ettervern, og er glad for at det foreslås en egen hjemmel for plan ved vedtak om hjelpetiltak til ungdom over 18 år, jfr. forslaget til ny § 8-9. Regionen mener samtidig «at det ved utarbeidelse av plan, og ikke bare ved oppfølgingen, bør komme frem at barnevernstjenesten på selvstendig grunnlag også må vurdere andre instansers ansvar, og ha en plikt til å bistå barnet i kontakten med dem dersom ungdommen ønsker det».

Statsforvalteren i Nordland mener det bør tydeliggjøres at barnevernstjenesten skal utarbeide plan i «god tid før» ungdommen fyller 18 år.

Universitetet i Agder og VID støtter forslaget om at planen ved ettervernstiltak skal evalueres jevnlig, men ser det ikke som hensiktsmessig at det skal presiseres i planen hvor lenge tiltakene er ment å vare. VID viser til at tiltaksplaner og vedtak alltid vil være tidsbegrenset, og at det derfor vil være unødvendig med en ytterligere presisering av lengde på tiltak. VID viser videre til at det vil være vanskelig å vite hvor lenge en ungdom har behov for støtte og at det er viktig at ungdommene er trygge på at de har støtte så lenge de har behov for det i overgangen til voksenlivet.

Norsk Fosterhjemsforening uttaler at det bør fremgå at fosterforeldrene skal inkluderes og involveres i utarbeidelse av planen dersom ungdommen har bodd i fosterhjem.

14.4 Departementets vurderinger og forslag

14.4.1 Innledning

Oppfølging av barn og foreldre er viktig for å vurdere om iverksatte barnevernstiltak fungerer etter hensikten, eller om det er behov for ytterligere eller andre tiltak. I oppfølgingen ligger også at barnevernstjenesten skal vurdere om det ikke lenger er behov for tiltaket, eller om tiltaket bør erstattes med et mindre inngripende tiltak. Barnevernstjenesten plikter å følge opp ethvert tiltak som iverksettes overfor barnet og foreldrene, og skal løpende vurdere om barnet og foreldrene får den hjelpen de trenger.

Ved all oppfølging og utarbeidelse av planer er det viktig at barnevernstjenesten involverer og samarbeider med både barn og foreldre, jf. lovutkastets § 1-4 og § 1-9.

God kommunikasjon og dialog er avgjørende for å få til et godt samarbeid. Det er derfor sentralt at barnevernstjenesten gir god informasjon og sørger for at partene forstår det som blir sagt og skrevet. Barnevernstjenesten må arbeide systematisk for å oppnå et godt samarbeid med barn og foreldre. Hvordan barnevernet konkret skal samarbeide med barnet og foreldrene vil blant annet avhenge av omstendighetene i den enkelte sak, hvilke tiltak som er iverksatt og hvilke forutsetninger som ligger til grunn for et vedtak. Videre vil samarbeidsviljen hos barn og foreldre ha betydning. Ivaretakelse av barnets rett til medvirkning er helt sentralt for å sikre god oppfølgingen av barnet. Ved å la barnet få uttrykke sin mening, får man frem barnets perspektiv i saken, og dette er viktig for å finne ut hva som er barnets beste.

Det har vært gjort flere endringer i gjeldende barnevernlov for å styrke barnevernstjenestens arbeid med å følge opp barn og foreldre etter at barnevernstiltak er iverksatt. Hovedformålet med endringene som gjøres her er å tydeliggjøre barnevernstjenestens oppfølging av barn og foreldre gjennom redaksjonelle grep. De fleste av Barnevernslovutvalgets materielle forslag til endringer i bestemmelsene om oppfølging er fulgt opp i gjeldende barnevernlov i forbindelse med Stortingets vedtakelse av endringene i Prop. 169 L (2016–2017). Det ble presisert i bestemmelsen om oppfølging etter vedtak om omsorgsovertakelse at der hensynet til barnet ikke taler mot det, skal barnevernstjenesten legge til rette for at foreldrene kan få tilbake omsorgen for barnet. Barnevernstjenestens plikt til å følge opp barn og foreldre etter at akuttvedtak er iverksatt og ved opphold på barnevernsinstitusjon på grunn av alvorlige atferdsvansker, ble også presisert. Disse endringene foreslås videreført i ny barnevernslov.

Departementet viser til at flere rapporter har pekt på stor variasjon i hvordan den kommunale barnevernstjenesten følger opp barn og unge som bor på barnevernsinstitusjon.15 Barnevernstjenestens plikt til å følge opp barn på institusjon fremstår fragmentert ved at den ikke følger av én felles og helhetlig bestemmelse, men av de ulike tiltaksbestemmelsene. Departementet foreslår derfor i kapittel 16.5 en ny bestemmelse som tydeliggjør barnevernstjenesten plikt til å følge opp barn i institusjon, og at det kan gis utfyllende regler i forskrift, se lovutkastet § 10-19.

14.4.2 Oppfølging og planer etter tiltak – overordnet om lovstruktur

Departementet fastholder forslaget om å samle alle bestemmelsene om barnevernstjenestens oppfølging av barn og foreldre etter at tiltak er iverksatt i et eget kapittel. Forslaget har fått bred støtte hos høringsinstansene. Noen få høringsinstanser mener det vil være mer oversiktlig og brukervennlig at bestemmelsene om oppfølging og planer tas inn i kapitlene som omhandler de ulike barnevernstiltakene. Departementets oppfatning er imidlertid at en samlet regulering av oppfølging og planer i ett lovkapittel vil øke disse bestemmelsenes tilgjengelighet for dem det gjelder.

Departementet fastholder videre forslaget om at oppfølging av barn og foreldre behandles samlet i egne bestemmelser knyttet til de ulike tiltakene. Departementet viser til at det vil være en viss forskjell i oppfølgingen ved de ulike tiltakene: akuttiltak, hjelpetiltak, omsorgsovertakelse og opphold i institusjon når barnet har vist alvorlig atferdsvansker. Dette taler for at barnevernstjenestens oppfølging av barn og foreldre behandles i egne bestemmelser knyttet til de ulike tiltakene. Det er også bred støtte for dette i høringen.

Departementet foreslo i høringsnotatet egne bestemmelser om planer ved de ulike tiltakene, og at oppfølgingsbestemmelsene skulle komme fortløpende etter hver bestemmelse om plan. Departementet har etter en ny vurdering på bakgrunn av høringsinnspillene, kommet til at det vil gi en mer oversiktlig lovstruktur å slå sammen bestemmelsene om plan og oppfølging. Det vil etter departementets syn gi en ryddigere og mer pedagogisk fremstilling å ha én bestemmelse som omhandler oppfølging og plan for hvert av de ulike tiltakene. Departementet mener også at dette i større grad får frem at planen er en del av oppfølgingen, og at en plan i seg selv har liten verdi, dersom den ikke følges opp og fortløpende endres i tråd med barnevernstjenestens vurderinger av barnets behov. Av samme grunn foreslår departementet også at den enkelte bestemmelse først omtaler oppfølgingen, deretter planen.

Departementet understreker at planen er en av barnevernstjenestens viktigste verktøy ved oppfølgingen av barnet og foreldrene. Planer bidrar både til at barnevernstjenestens vurderinger blir dokumentert, og til at barnevernstjenestens arbeid med oppfølgingen blir strukturert. En god plan vil legge til rette for at det systematisk og regelmessig blir foretatt vurderinger av tiltaket barnevernet har iverksatt. Planer representerer en skriftliggjøring av en systematisk arbeidsform i barnevernet. At arbeidet er systematisk betyr at det er preget av bevisst refleksjon, at det er sammenheng mellom de ulike elementene i arbeidet, at arbeidet følger en hensiktsmessig fremdrift og at nødvendige justeringer foretas underveis.

Etter dagens lov er planer knyttet til hjelpetiltak og plassering etter atferdsbestemmelsene betegnet som «tiltaksplaner», mens når et barn blir tatt under omsorg av barnevernet, skal det utarbeides en «omsorgsplan». Departementet mener at dagens skille mellom «tiltaksplaner» og «omsorgsplaner», er unødvendig og til dels misvisende. Barn som er i institusjon på grunn av barnets atferd eller barn som er i fosterhjem eller institusjon som et hjelpetiltak, skal etter dagens regler ha en tiltaksplan, selv om tiltaket omfatter barnets omsorgsituasjon. Departementet fastholder derfor forslaget om å benytte begrepet «planer» for alle tiltakene, og går dermed bort fra skillet mellom tiltaksplaner og omsorgsplaner. Høringsinstansene har også gitt bred støtte til denne endringen.

Enkelte høringsinstanser mener det bør komme frem av bestemmelsene i kapittelet at planer må utarbeides i samarbeid med barnet selv og med foreldrene. Departementet er enig i at samarbeid mellom barnevernstjenesten, barnet og foreldrene er sentralt ved utarbeidelse av planer. Departementet mener imidlertid dette hensynet er ivaretatt gjennom lovforslaget § 1-9 hvor det fremgår at barnevernet skal så langt som mulig samarbeide med både barn og foreldre. Denne samarbeidsplikten gjelder generelt for barnevernets arbeid, og også ved utarbeidelse av planer. Det vises også til forslag til § 1-4 om barns rett til medvirkning. Også denne bestemmelsen gjelder generelt for alle forhold som vedrører barnet etter barnevernsloven. Departementets vurdering er derfor at det ikke er nødvendig at dette gjentas i de enkelte lovbestemmelser.

14.4.3 Særlig om oppfølging og planer etter vedtak om hjelpetiltak

Departementet fastholder forslaget om å videreføre dagens § 4-5 med enkelte justeringer og presiseringer. Dette har også støtte fra høringsinstansene.

En viktig del av barnevernstjenestens oppfølging er å vurdere om tiltaket er egnet for barnet og familien eller om det er behov for tilpasninger eller andre tiltak. Dette innebærer også at barnevernstjenesten regelmessig må vurdere om tiltaket kan erstattes med et mindre inngripende tiltak. Det må også vurderes om det ikke lenger er behov for tiltak i hjemmet. Helsetilsynets rapport Det å reise vasker øynene16, viser at hjelpetiltakene ikke alltid er tilpasset barnets og foreldrenes situasjon og at barnevernstjenestens evaluering ofte er usystematiske og at de mangler drøftelser av om barnets omsorgssituasjon faktisk er blitt bedre.17 Departementet mener derfor at det er viktig å synliggjøre i lovteksten at barnevernstjenesten må foreta systematiske og regelmessige vurderinger av om hjelpen fungerer etter hensikten eller om det er behov for andre tiltak, og foreslår dette presisert i lovutkastet § 8-1. Departementet viser i denne sammenheng til forslaget i kapittel 9 om å lovfeste at hjelpetiltak skal være egnet til å møte barnets behov. Kravet om at hjelpetiltaket skal være «egnet» understreker at barnevernstjenesten også underveis må vurdere om tiltaket er riktig innrettet, og at det gjøres nødvendige tilpasninger for å sørge for at tiltaket fortsetter å være «egnet» for barnet og familien. Dette inngår i barnevernstjenestens oppfølgingsansvar. Hjelpetiltak som er tilpasset barnets og familiens behov kan forebygge mer inngripende tiltak, og god oppfølging er helt sentralt for å oppnå dette.

Hvor ofte det må foretas en evaluering av tiltaket som er iverksatt, må vurderes konkret i den enkelte sak, basert på hvilke hjelpetiltak som er satt inn samt barnets og foreldrenes behov. Departementet viser til at forsvarlighetskravet i forslagets § 1-7 gjelder generelt for barnevernets saksbehandling, og at det følgelig også gjelder for vurderingen av hvor ofte det skal foretas evalueringer av tiltak.

Mange barn og familier som er i kontakt med barnevernet vil ha behov for hjelp fra flere tjenester, for eksempel spesialisthelsetjenesten og NAV.18 I noen tilfeller vil råd og veiledning om andre tjenester inngå som del av hjelpetiltaket eller være en del av den råd og veiledning som gis i undersøkelsesfasen. I andre tilfeller kan behovet for kontakt med øvrige hjelpeinstanser komme frem i forbindelse med oppfølgingen av hjelpetiltaket. I slike tilfeller bør barnevernstjenesten bidra med å formidle slik kontakt. Departementet viderefører forslaget om å presisere dette i loven og dermed inkludere slik råd og veiledning i barnevernstjenestens oppfølgingsansvar. Dette er i dag særskilt presisert i bestemmelsene om oppfølging ved vedtak om omsorgsovertakelse, akuttvedtak og plassering på institusjon på grunn av barnets atferd. Å formidle kontakt med øvrige hjelpeinstanser er like sentralt og relevant i saker om hjelpetiltak, hvor formålet med hjelpen vil være å forebygge mer inngripende tiltak. Departementet fastholder derfor forslaget om å presisere i bestemmelsen om oppfølging etter vedtak om hjelpetiltak at dersom foreldrene ønsker det, skal barnevernstjenesten som en del av oppfølgingen formidle kontakt med øvrige hjelpeinstanser, se lovutkastet § 8-1. Departementet viser for øvrig til at barnevernstjenestens samarbeidsplikt, jf. lovutkastet § 15-9. I tråd med proposisjonen om velferdstjenester til barn og unge med behov for et sammensatt tjenestetilbud, foreslår departementet å ta inn i ny barnevernslov at samarbeidsplikten inntrer dersom samarbeid er nødvendig for å gi det enkelte barn et helhetlig og samordnet tjenestetilbud.

Departementet viser til at det kan være behov for å innhente informasjon fra andre tjenester som en del av oppfølgingen og for å vurdere hvordan tiltakene fungerer. Det vil være reglene i lovforslagets kapittel 13 om barnevernstjenestens taushetsplikt som gir rammene for dette, se kapittel 19.

Det vil ofte være nødvendig for barnevernstjenesten å snakke med barnet alene for å kunne vurdere om tiltaket som er iverksatt fungerer etter hensikten. Barnets rett til medvirkning vil ikke alltid være reell dersom foreldrene er til stede når barnevernstjenesten snakker med barnet. Bestemmelsen om at barnevernstjenesten kan kreve å få snakke med barnet i enerom i undersøkelsesfasen videreføres i § 2-2 femte ledd. Loven inneholder ikke en tilsvarende hjemmel til å kunne kreve å snakke med barnet i enerom når undersøkelsessaken er avsluttet og barnet mottar hjelpetiltak. I forbindelse med oppfølgingen av hjelpetiltaket må foreldrene samtykke til dette, og det er viktig å ha et godt samarbeid med foreldrene om slike spørsmål. Dersom barnevernstjenestens bekymring for barnet øker, vil de kunne åpne en ny undersøkelse i saken.

Planen vil være et viktig verktøy for å vurdere om hjelpetiltakene fungerer. Departementet foreslo i høringsnotatet at det skal fremgå av loven at også planen skal vurderes regelmessig. Etter en ny vurdering og på bakgrunn av høringsinnspill, vurderer imidlertid departementet at det ikke er nødvendig å lovregulere at planen skal evalueres regelmessig. At planen skal evalueres fremgår etter departementets vurdering implisitt av ordlyden om at tiltaket skal evalueres systematisk og regelmessig, da dette er vurderinger som uløselig henger sammen. Planen skal til enhver tid være i henhold til disse vurderingene. Departementet fastholder derfor forslaget om at det skal fremgå av loven at planen skal endres dersom barnets behov tilsier det. Barnets behov må her forstås vidt, slik at barnevernstjenestens vurdering av om planen skal endres, også må omfatte vurderinger av behovet til foreldrene, jf. lovutkastet § 3-1 om hjelpetiltak. Det er barnets behov som er styrende for innholdet tiltakene og dermed hva som skal være innholdet i planen. I tillegg til at planen skal beskrive hva som er målet med hjelpetiltakene, hva de skal inneholde, og hvor lenge de er ment å vare, bør også planen omfatte en beskrivelse av hvordan evalueringen skal skje. Den første evalueringen bør skje innen kort tid, slik at hjelpen kan tilpasses ut fra barnevernstjenestens og familiens erfaringer med tiltaket.

14.4.4 Særlig om oppfølging og planer etter vedtak om omsorgsovertakelse

14.4.4.1 Oppfølgingsansvaret

Departementet fastholder forslaget om å videreføre dagens § 4-16 om oppfølging etter omsorgsovertakelse i ny § 8-3 med enkelte justeringer.

Barnevernstjenesten har omsorgsansvaret for barnet etter at vedtak om omsorgsovertakelse er iverksatt. Det er barnevernstjenesten sitt ansvar å sikre at barnet får tilstrekkelig omsorg og beskyttelse. En vesentlig del av oppfølgingen er derfor å følge med på hvordan barnet utvikler seg, og om det får forsvarlig omsorg. Barnevernstjenesten må derfor sørge for å ha tilstrekkelig kunnskap om hvordan barnet har det under plasseringen, gjennom blant annet samtaler med barnet og fosterhjemmet eller institusjonen hvor barnet bor. Barnevernstjenesten må ha tett kontakt med fosterhjemmet eller institusjonen for å kunne følge opp barnet. For å ivareta barnets behov under plasseringen, må også barnevernstjenesten samarbeide med andre instanser og aktører. Dette kan for eksempel være helsemyndigheter og skole, se kapittel 21.3 om samarbeidsplikt.

Barnevernstjenestens arbeid med gjenforening er også en sentral del av oppfølgingen av barnet og foreldrene etter en omsorgsovertakelse. Staten har en positiv plikt til aktivt å arbeide for at relasjonen mellom barn og foreldre opprettholdes, og at de kan gjenforenes. Dette innebærer at myndighetene kontinuerlig må følge utviklingen og gjøre det de kan for å oppnå gjenforening.19 Barnevernstjenesten må aktivt arbeide for å styrke foreldrenes omsorgsevne, for eksempel ved å tilby råd og veiledning eller sette inn andre foreldrestøttene tiltak og regelmessig vurdere om det er grunnlag for å opprettholde omsorgsovertakelsen eller om barnet kan tilbakeføres til foreldrene. Barnevernstjenesten må vurdere om den selv har egnede tiltak til rådighet eller om det er nødvendig å involvere andre instanser, for eksempel spesialisthelsetjenesten eller NAV. Dersom tiltak som er satt inn ikke har ønsket effekt, må det vurderes hvilke endringer som kan gjøres i tiltaket eller om andre tiltak må settes inn. Videre må barnevernstjenesten bidra til at relasjonen mellom barn og foreldre opprettholdes ved blant annet å legge til rette for gode samvær, for eksempel ved å gi foreldrene tilbud om råd og veiledning i tilknytning til gjennomføring av samværene. Det vises før øvrig til kapittel 13 om samvær hvor departementet blant annet foreslår å lovfeste at barnevernstjenesten skal utarbeide en egen plan for samvær i § 7-6.

Som nevnt innebærer en vesentlig del av oppfølgingsansvaret å følge med på hvordan barnet har det i fosterhjemmet eller i institusjonen. Barnevernstjenesten plikter å sikre at barnet har det trygt og godt under plasseringen, herunder at barnets behov for stabilitet og ro ivaretas. Arbeidet med tilbakeføring kan ikke gå på bekostning av barnets behov for beskyttelse. Avveiningen mellom hensynet til gjenforening og hensynet til barnets behov for beskyttelse må foretas ut fra de retningslinjer som er gitt av Den europeiske menneskerettsdomstol i Strasbourg (EMD) og Høyesterett. Målet om gjenforening gjelder helt frem til en grundig og konkret vurdering eventuelt gir grunnlag for å oppgi dette målet. Gjenforeningsmålsettingen kan for det første oppgis der de biologiske foreldrene er særlig uegnet («particularly unfit»). For det andre kan foreldrene ikke kreve iverksatt tiltak som kan skade barnets helse og utvikling («harm the child's health and development»). I tillegg kan gjenforening være utelukket når det har gått betydelig tid («when a considerable period of time has passed») siden omsorgsovertakelsen, slik at barnets behov for stabilitet («not to have his og her de facto family situation changed again») veier tyngre enn hensynet til gjenforening.20

Departementet opprettholder forslaget om å innta i lovbestemmelsen at barnevernstjenesten systematisk og regelmessig skal vurdere om det er nødvendig å endre tiltaket. Dette omfatter også å vurdere om det er nødvendig å iverksette ytterligere tiltak for barnet. Hvor ofte det må foretas en evaluering av tiltaket, må vurderes konkret i den enkelte sak. Departementet viser til at forsvarlighetskravet i forslagets § 1-7 gjelder generelt for barnevernets saksbehandling, og at det følgelig også gjelder for vurderingen av hvor ofte det skal foretas evalueringer av tiltak.

For å understreke gjenforeningsmålsettingen og at omsorgsovertakelser i utgangspunktet er midlertidig, foreslår departementet at det i tillegg fremgår av lovteksten at barnevernstjenesten systematisk og regelmessig må vurdere om vedtaket om omsorgsovertakelse kan oppheves, se forslag § 8-3 tredje ledd. Lovendringen er en presisering av gjeldende rett. Departementet mener dette tydeligere får frem barnevernstjenestens plikt til å fremme forslag for barneverns- og helsenemnda om å oppheve vedtaket om omsorgsovertakelse dersom vilkårene for oppheving av omsorgsovertakelse etter forslagets § 5-7 er oppfylt.

Departementet foreslår også å endre oppbygningen av bestemmelsen slik at plikten til å legge til rette for gjenforening inntas i et nytt tredje ledd sammen med plikten til å vurdere endringer i tiltaket. Dette vil kunne knytte gjenforeningsmålsettingen til oppfølgingen av både foreldrene og barnet, i motsetning til høringsforslaget der arbeidet med tilbakeføring kun var knyttet til oppfølging av foreldrene. Det henvises til lovutkastet § 8-3.

Departementet viser for øvrig til at dersom det besluttes gjenforening, er det viktig at barnevernstjenesten legger en plan for hvordan barnet skal tilbakeføres, herunder hvordan foreldrene skal følges opp i forbindelse med tilbakeføringen. Det kan også være gitt føringer om dette i nemndas vedtak. Departementet mener imidlertid at det ikke er behov for å lovregulere dette særskilt. I de tilfellene det er behov for hjelpetiltak etter en tilbakeføring, vil disse følges opp på vanlig måte.

14.4.4.2 Plan

Departementet foreslår å videreføre i ny barnevernslov at barnevernstjenesten skal, så snart som mulig etter at barneverns- og helsenemnda har truffet vedtak om omsorgsovertakelse, utarbeide en plan for barnets omsorgssituasjon og oppfølgingen av barnet og foreldrene, se lovutkastet § 8-3 fjerde ledd. Departementet viser til at barnevernstjenesten så langt som mulig må samarbeide med både barnet og foreldrene ved utformingen av planen, jf. § 1-9 om samarbeid med barn og foreldre og § 1-4 om barns rett til medvirkning.

Noen få instanser foreslår endringer i ordlyden i bestemmelsen når det gjelder tidspunktet for utarbeidelse av planen ved vedtak om omsorgsovertakelse. Departementet mener at «så snart som mulig» får frem viktigheten av å tidlig få utarbeidet en plan, og at det vil være mer i samsvar med hva som vil kunne være mulig i praksis. Departementet fastholder derfor forslaget.

Departementet fastholder videre forslaget om å presisere i loven at plan ved omsorgsovertakelse blant annet skal beskrive barnets behov og eventuell oppfølging som kan legge til rette for en tilbakeføring. Departementet er enig med Advokatforeningen i at dersom kommunen vurderer at oppfølging med sikte på tilbakeføring ikke lenger anses aktuelt, slik at gjenforeningsmålsettingen forlates, må dette fremgå og begrunnes i planen. Dersom det på et senere tidspunkt vurderes å være til barnets beste at gjenforeningsmålsetningen gjenopptas, må barnevernstjenesten endre planen i henhold til dette. Departementet viser til forslaget i § 12-4 om en lovfestet journalplikt for barnevernet og mener det ikke er hensiktsmessig å lovfeste en særskilt plikt til å dokumentere denne vurderingen i planbestemmelsen.

Departementet opprettholder også vurderingen om ikke å innta utvalgets forslag om å lovfeste at planen skal angi tidsperspektivet for omsorgsovertakelsen. Omsorgsovertakelser er i utgangspunktet midlertidige. Departementet mener derfor det kan være misvisende å innta et krav om at planen skal angi tidsperspektivet for omsorgsovertakelsen. Departementet vil understreke at barnevernstjenesten har et selvstendig ansvar for å fortløpende vurdere om vilkårene for omsorgsovertakelse fortsatt er oppfylt. Barnevernstjenesten skal, dersom hensynet til barnet ikke taler mot det, legge til rette for at foreldrene kan få tilbake omsorgen for barnet. Dersom barnevernstjenesten mener at vilkårene ikke lenger er oppfylt, skal barnevernstjenesten begjære oppheving av omsorgsovertakelse for barneverns- og helsenemnda. Departementet viser likevel til at det i enkelte saker kan være hensiktsmessig, av hensyn til forutsigbarhet for barnet og foreldrene, å innta noe i planen om vurderinger knyttet til den sannsynlige varigheten av plasseringen.

Departementet fastholder imidlertid ikke forslaget om å innta i bestemmelsen at planen ved omsorgsovertakelse skal evalueres regelmessig. Som ved hjelpetiltak, er det ikke nødvendig å lovfeste at planen skal evalueres regelmessig. At planen skal evalueres fremgår etter departementets vurdering implisitt av ordlyden om at tiltaket skal evalueres systematisk og regelmessig, da dette er vurderinger som uløselig henger sammen. Planen skal til enhver tid være i henhold til disse vurderingene. Departementet fastholder derfor forslaget om å innta i loven at planen skal endres dersom barnets behov tilsier det. Barnets behov må her forstås vidt, slik at barnevernstjenestens vurdering av om planen skal endres, også må omfatte vurderinger av foreldrenes omsorgsevne. I dag fremgår det av loven at barnevernstjenesten skal vedta en plan for barnets omsorgssituasjon som ikke skal endres uten at forutsetningene for den er falt bort. Selv i saker der det vil være en langvarig plassering, kan barnets behov endre seg over tid. Departementet legger til grunn at dersom barnets behov endrer seg, vil også forutsetningene for planen ha falt bort. Departementet mener imidlertid det er viktig å synliggjøre at det er barnets behov som må være styrende for innholdet i planen.

14.4.4.3 Støttepersonordningen

Departementet fastholder forslaget om å ikke opprette en egen støttepersonordning som skal bistå foreldrene i møte med barnevernstjenesten.

Departementet deler Barnevernslovutvalgets mindretall sin bekymring for at en ordning med en støtteperson kan skape større konflikt og forverre samarbeidet mellom foreldre og barnevernstjenesten. Det å innføre en formalisert ordning med at det offentlige skal tilby foreldre en støtteperson kan i praksis medføre at barnevernstjenestens insentiver til å følge opp foreldrene svekkes. De fleste høringsinstansene som uttaler seg om dette, støtter også departementets vurderinger.

Det er barnevernstjenesten som har ansvar for å følge opp både barn og foreldre etter en omsorgsovertakelse. Dette innebærer blant annet at barnevernstjenesten fortløpende skal vurdere foreldrenes omsorgsevne og eventuelt hjelpe foreldre til å komme i posisjon til å få omsorgen for barnet tilbake. Som en del av oppfølgingsansvaret skal også barnevernstjenesten henvise til andre hjelpeinstanser. Det ligger videre til barnevernstjenestens ansvar å veilede etter forvaltningsloven og få foreldre til å forstå informasjonen fra barnevernet. Dette er et ansvar barnevernstjenesten ikke kan legge til andre aktører. Hjelp og støtte til å forstå informasjon fra det offentlige ligger til det enkelte forvaltningsorgan.

Departementet ser imidlertid at det i enkelte saker kan være problematisk at det er barnevernstjenesten som har ansvaret for oppfølgingen av foreldrene etter en omsorgsovertakelse. De biologiske foreldrenes tillit til barnevernstjenesten etter en omsorgsovertakelse kan være svekket og dermed til hinder for å oppnå endring. Departementet viser i denne forbindelse til at hvordan oppfølgingen organiseres i barnevernstjenesten må vurderes individuelt og i samarbeid med foreldrene, slik at man sikrer at oppfølgingen blir forsvarlig. Det kan være hensiktsmessig at en annen enn ansvarlig saksbehandler for omsorgssaken har ansvar for videre oppfølging. Dette gjelder særlig dersom foreldrene ønsker det.

Familievernet er kjernen i hjelpetilbudet til familier med samlivs- og relasjonsproblemer. Tjenesten jobber særlig med å håndtere konflikter og kriser i familien. Departementet viser til at familievernet også har oppgaver når det gjelder foreldreoppfølging etter omsorgsovertakelse.21 Familievernet kan bidra til at foreldre bedre kan håndtere sin nye foreldrerolle som samværsforelder. For noen kan også bistand fra familievernet bidra til at deres foreldreferdigheter bedres slik at foreldrene har større mulighet til å få omsorgen tilbake. Det er flere høringsinstanser som peker på at familievernet kan gi god støtte til foreldre etter en omsorgsovertakelse. Familievernet har ingen rolle i selve barnevernssaken, men er et frivillig tilbud til foreldrene. At familievernkontorene arbeider uavhengig av barnevernet kan også bidra til at de lettere vil kunne etablere tillitsrelasjoner til foreldre. Når foreldre får oppfølging både fra barnevernstjenesten og familievernkontoret er det naturlig at instansene samarbeider i den utstrekning foreldrene ønsker og samtykker til det. Det er viktig at samarbeidet skjer med foreldrenes samtykke, slik at tillitsrelasjonen mellom familievernkontoret og foreldrene opprettholdes. Familieverntilbudet er imidlertid lite kjent i barnevernstjenesten og blant foreldre som mister omsorgen.22 Bufdir har derfor satt i gang flere tiltak for å gjøre familievernet bedre kjent for barnevernstjenesten, blant annet utarbeides en veileder om temaet.23 Departementet viser i denne sammenheng til at departementet arbeider med å følge opp Familievernutvalgets rapport NOU 2019: 20 En styrket familietjeneste – En gjennomgang av familieverntjenesten. Videre viser departementet til at det er nedsatt et offentlig utvalg som blant annet har i mandat å vurdere hvordan foreldre bør følges opp etter omsorgsovertakelse med sikte på gjenforening, herunder en vurdering av familievernets rolle og forholdet mellom barnevernstjenesten og familievernet.

14.4.5 Særlig om oppfølging og planer etter akuttvedtak

Departementet foreslår å videreføre dagens § 4-6 sjette ledd om oppfølging av barn og foreldre etter at akuttvedtak er iverksatt og § 4-9 femte ledd om oppfølging av barn og foreldre ved foreløpige vedtak etter § 4-8, i ny § 8-2.

Det er i dag ikke et lovkrav at barnevernstjenesten utarbeider en plan mens barnet er i akuttiltak. Akuttiltak skal i utgangspunktet være kortvarig og faller bort dersom barnevernstjenesten ikke sender begjæring til barneverns- og helsenemnda innen korte frister. Å utarbeide en plan etter akuttvedtak er imidlertid en naturlig del av barnevernstjenestens oppfølging. Planen vil kunne være et viktig verktøy for å arbeide systematisk med blant annet å gjennomføre undersøkelser, vurdere behovet for andre tiltak, vurdere samvær og kontakt med foreldre og andre nære personer og om oppfølgingen av barnet i det daglige. Dette kan bidra til bedre oppfølging av barn og foreldre ved akuttvedtak. Departementet fastholder derfor forslaget om å lovfeste en plikt for barnevernstjenesten til å utarbeide en plan for videre undersøkelse, barnets omsorgssituasjon og oppfølgingen av barnet og foreldrene når det er truffet akuttvedtak, se lovutkastet § 8-2 tredje ledd. Det er også bred støtte fra høringsinstansene som har uttalt seg om forslaget.

Bufdir og Bufetat peker imidlertid på at det på grunn av akuttvedtakenes kortvarighet, ikke alltid vil være nødvendig med en plan som beskriver både videre undersøkelser, barnets omsorgssituasjon og oppfølgingen av barnet og foreldrene. Departementet mener at det i den enkelte sak må vurderes hvor omfattende planen skal være. For å kunne foreta en forsvarlig vurdering av om akuttvedtaket skal bortfalle eller erstattes med andre tiltak, viser imidlertid departementet til at barnevernstjenesten må basere sine vurderinger på undersøkelser, og at det bør være en plan for dette. Departementet er enige med de høringsinstansene som fremhever at planen vil kunne være viktig for at det iverksettes riktig tiltak for barnet etter en akuttplassering. Departementet legger også vekt på at det ved akuttplasseringer, hvor plasseringen skjer raskt og plutselig, er et særlig stort behov for forutsigbarhet for dem vedtaket gjelder. Departementet mener en plan vil kunne gi både barnet og foreldrene større grad av forutsigbarhet. Barnevernstjenesten skal så langt det er mulig utarbeide planen i samarbeid med barnet og foreldrene, jf. ny § 1-9. Det nærmere innholdet og omfanget av planen må vurderes konkret ut fra forholdene i den enkelte sak.

Departementet presiserer at bestemmelsen også gjelder oppfølging av akuttvedtak om hjelpetiltak etter forslagets § 4-1. Departementet viser til at bestemmelsen om akuttvedtak om hjelpetiltak er ment å skulle oppheves eller erstattes av andre vedtak innen kort tid. Det nærmere innholdet og omfanget av planen må derfor vurderes konkret og tilpasses ut fra forholdene i den enkelte sak.

14.4.6 Særlig om oppfølging og plan etter vedtak om ettervern

Departementet foreslår å styrke og tydeliggjøre retten til ettervern, se kapittel 9-2, og foreslår også en egen bestemmelse om ettervern, se forslag til ny § 3-6. Oppfølgingen av ungdommen og tiltakene som gis er en viktig del av ettervernet, og departementet mener at tydelige krav til barnevernstjenestens oppfølging kan bidra til bedre hjelp for den enkelte ungdom. Departementet fastholder derfor forslaget om en egen bestemmelse om oppfølging av og plan for ungdom som mottar hjelpetiltak etter fylte 18 år, se lovutkastet § 8-5. Alle høringsinstansene som har uttalt seg støtter forslaget.

Departementet fastholder videre forslaget om å presisere i bestemmelsen at barnevernstjenesten skal følge med på hvordan det går med ungdom som mottar ettervernstiltak. Som beskrevet i kapittel 9, vil kjernen i ettervernstiltaket ofte være å gi støtte, råd og veiledning. I mange tilfeller vil en viktig del av tiltaket være å bistå med å formidle kontakt med andre deler av hjelpeapparatet. Det gjelder også ved avslutning av ettervern, for å sikre en god overgang fra barnevernet til andre hjelpeinstanser. Som for oppfølging ved hjelpetiltak presiseres det i bestemmelsen at barnevernstjenesten systematisk og regelmessig skal vurdere om hjelpen fungerer etter hensikten, om det er behov for nye tiltak eller om tiltaket bør opphøre. Hvor ofte det må foretas en evaluering av tiltaket, må vurderes konkret i den enkelte sak. Det inntas også i bestemmelsen at dersom ungdommen ønsker det, skal barnevernstjenesten formidle kontakt med øvrige hjelpeinstanser. Dette vil ofte være en sentral del av både tiltaket og oppfølgingen av ungdommen i en overgangsfase til voksenlivet.

Flere høringsinstanser mener barnevernstjenestens plikt til å veilede ungdommen til rett hjelpeinstans bør komme tydeligere frem, og at det bør fremgå av loven at barnevernstjenesten må vurdere andre instansers ansvar ved utarbeidelse av planen. Departementet viser til at det fremgår av forslaget til lovbestemmelse at planen skal beskrive både tiltakene og øvrig oppfølging av ungdommen. Som foran nevnt, vil hjelpetiltak for ungdom over 18 år ofte innebære å formidle og følge opp kontakt med øvrige hjelpeinstanser. Uansett vil det at planen skal gjelde «øvrig oppfølging av ungdommen» tilsi at planen skal inneholde vurderinger av behov for bistand til kontakt med øvrige hjelpeinstanser. Departementet mener ikke det er grunn til å tydeliggjøre dette ytterligere i lovteksten.

Departementet fastholder også forslaget om at dersom ungdommen skal motta ettervernstiltak, skal barnevernstjenesten utarbeide en plan for ettervernstiltak, se forslag til ny § 8-5 annet ledd. På bakgrunn av hensynet til forutsigbarhet for ungdommen, foreslår departementet i tillegg å innta i bestemmelsen at planen skal utarbeides i god tid før ungdommen fyller 18 år. Dette må ses i sammenheng med bestemmelsen om ettervern der det heter at barnevernstjenesten i god tid før ungdommen fyller 18 år, skal ta kontakt med ungdommen for å vurdere om tiltak skal videreføres eller erstattes av andre tiltak jf. lovforslaget § 3-6.24 Videre fastholder departementet forslaget om å innta i bestemmelsen at planen skal beskrive hva som er målet med hjelpetiltakene, innholdet i tiltakene, og hvor lenge tiltakene er ment å vare. Departementet mener hensynet til forutsigbarhet for ungdommen tilsier at det skal presiseres hvor lenge tiltakene er ment å vare. Dersom barnevernstjenesten vurderer tidspunktet som fastsettes i planen som usikkert, bør dette fremgå av planen. Hvor lenge tiltaket er ment å vare kan også være fastsatt i vedtaket. Barnevernstjenesten skal uansett systematisk og regelmessig vurdere om tiltaket bør opphøre, jf. forslag til ny § 8-5 første ledd.

Departementet fastholder ikke forslaget om å innta i bestemmelsen at planen skal evalueres regelmessig. At planen skal evalueres fremgår etter departementets vurdering implisitt av ordlyden om at tiltaket skal evalueres systematisk og regelmessig, da dette er vurderinger som uløselig henger sammen. Planen skal til enhver tid være i henhold til disse vurderingene. Planen skal endres dersom ungdommens behov tilsier det, for eksempel dersom ungdommen samtykker til nye tiltak eller dersom det er endringer i eksisterende tiltak. Barnevernstjenesten skal utarbeide planen i samarbeid med ungdommen, jf. forslag til ny § 1-9 første ledd.

Norsk Fosterhjemsforening uttaler at det bør fremgå av bestemmelsen at fosterforeldrene skal inkluderes og involveres i utarbeidelse av planen dersom ungdommen har bodd i fosterhjem. Departementet er enig i at det ofte vil være naturlig og viktig å involvere fosterforeldrene i utarbeidelse av planen, men vil ikke foreslå å lovfeste en slik plikt. Det vises til at planen skal gjelde fra ungdommen er myndig. En involvering av fosterforeldrene må derfor, slik departementet ser det, være et ønske fra ungdommen selv.