Beslutning

Beslutning («Decision») er en bindende EU-rettsakt for dem den er rettet til, f.eks. ett eller flere land eller en enkelt bedrift. Beslutninger har direkte virkning i EU. Hvis ikke annet er angitt i beslutningen, trer det i kraft 20 dager etter offentliggjøring i EU-tidende. Enkelte EU-beslutninger, men ikke alle, krever gjennomføring i norsk rett etter innlemmelse i EØS-avtalen.

De fire friheter

I det indre marked råder prinsippet om fri bevegelighet av varer, tjenester, personer og kapital. Dette omtales gjerne som de fire friheter, og det er nettopp disse fire friheter som utgjør kjernen i det indre marked.

Den norske EU-delegasjonen

Representerer Regjeringen overfor EU på alle EU-relaterte områder som berører Norge. Delegasjonen holder til i Norway House i Brussel og er Norges største utenriksstasjon. Delegasjonen ledes av Norges EU-ambassadør, som representerer Norge i EFTAs faste komité og EØS-komiteen. Delegasjonen har utsendinger (fagråder) fra nesten samtlige norske departementer. Delegasjonen skal blant annet følge og analysere utviklingen i EU-samarbeidet på områder som er viktige for Norge og holde departementene løpende orientert, samt fremme norske bidrag, synspunkter og innspill overfor EU-institusjonene, EFTA-sekretariatet og EFTAs overvåkningsorgan og bidra til å identifisere og utnytte handlingsrommet i EØS-avtalen, Schengen-samarbeidet og det utenriks- og forsvarspolitiske samarbeidet med EU. De ansatte skal også bidra til økt kunnskap og kompetanse om EU- og EØS-spørsmål i Norge og overfor dem som besøker eller kontakter EU-delegasjonen.

Det europeiske råd

Det europeiske råd er en av EUs sentrale institusjoner og består av EUs toppmøte bestående av dets president, medlemslandenes stats- og regjeringssjefer, samt Europakommisjonens president. Møtet avholdes minst fire ganger i året. Det europeiske råds hovedoppgave er å utforme EUs overordnede politiske strategier.

Det indre marked

Sentralt begrep i EU for fjerning av hindringer for fri bevegelse av varer, personer, tjenester og kapital mellom medlemslandene. Roma-traktaten om det europeiske økonomiske fellesskap fra 1958 hjemlet opprettelsen av et «fellesmarked», men uten en presis angivelse av hva dette innebar. I kjølvannet av kommisjonspresident Jacques Delors hvitbok om det indre marked i 1985, ble rammene for det indre marked fastlagt av Enhetsakten i 1987 med 31. desember 1992 som fullføringsdato. I tillegg til regler for fri bevegelse av de «fire friheter», omfatter EU-bestemmelsene om det indre marked regler for å sikre fri konkurranse og hindring av ulovlig statsstøtte. Dessuten spiller de såkalte horisontale politikker, som miljøvern, forbrukervern og sosial- og arbeidspolitikk, en viktig rolle for det indre markedets funksjon. EØS-avtalen er i hovedsak en avtale om deltakelse i EUs indre marked.

Direktiv

EU-rettsakt som fastsetter mål som landene skal oppnå. Det er imidlertid opp til hver enkelt land å velge form og utforme innholdet i nasjonal rett som skal sørge for å målene blir nådd. Direktiver er derfor ofte mer generelt uformet enn forordninger. I utgangspunkter har direktiver ikke direkte virkning. Plikter og rettigheter for borgere og juridiske personer inntrer først ved nasjonal gjennomføring av direktivet. Likevel har EU-domstolen slått fast at myndighetene i EUs medlemsland kan holdes ansvarlig dersom borgere eller bedrifter blir skadelidende på grunn av manglende eller mangelfull gjennomføring av et direktiv. Tilsvarende rettspraksis fins ikke på EØS/EFTA-siden. I likhet med forordninger, gjennomføres de fleste direktiver i Norge gjennom forskrifter, men større rammedirektiver kan nødvendiggjøre nye lover eller endringer i eksisterende lover.

Dublinavtalen/ Dublin-samarbeidet

Avtale mellom EU-landene, Norge og Island som sørger for at alle asylsøkere får søknaden sin behandlet i ett av disse landene. Norge ble tilknyttet Dublin-samarbeidet i 2001. Den opprinnelige Dublin-konvensjonen ble erstattet av Dublin II-forordningen i 2003 og av Dublin III-forordningen i 2013.

EEAS

EUs utenrikstjeneste (European External Action Service – EEAS) ble opprettet ved Lisboa-traktaten i 2009. Den forvalter og tilrettelegger EUs eksterne virksomhet og bistår unionens høyrepresentant for utenriks- og sikkerhetspolitikk. Utenrikstjenesten forvalter EUs diplomatiske representasjoner og delegasjoner, inkludert EUs delegasjon til Norge.

EF

Det europeiske fellesskap(EF), er ett av de tre fellesskapene i den europeiske union (EU) fastsatt av Maastricht-traktaten i 1993, Den tidligere betegnelsen, Det europeiske økonomiske fellesskap (EØF) fra 1957 ble endret for å reflektere at den nye traktaten utvidet Fellesskapet til nye politikkområder. Med Lisboa-traktatens ikrafttredelse 1. desember 2009 ble EU gitt status som juridisk person (rettssubjekt). EF ble samtidig erstattet av EU ved at Traktaten om Det europeiske fellesskap ble videreført av Traktaten om Den europeiske unions virkemåte.

EFTA

EFTA (European Free Trade Association), Det europeiske frihandelsforbund. EFTA er en mellomstatlig organisasjon stiftet av opprinnelig syv land gjennom Stockholm-konvensjonen, som trådte i kraft 3. mai 1960 og som representerte et alternativ til det europeiske økonomiske fellesskap (EØF). EFTAs målsetning var å styrke samhandelen mellom medlemslandene gjennom reduksjon og bortfall av tollavgifter. I 1972-73 fremforhandlet EFTA-landene frihandelsavtaler med EØF. Senere har frihandelsavtaler blitt undertegnet med over 35 land i og utenfor Europa. Selv om disse er fremforhandlet i fellesskap av EFTA-landene, dreier det seg imidlertid om bilaterale avtaler. EFTAs råd er organisasjonens besluttende organ. Det møtes to ganger årlig på ministernivå og ellers månedlig på ambassadørnivå. Arbeidet med frihandelsavtalene administreres fra EFTA-sekretariatet, som har hovedsete i Genève. I forbindelse med EØS-forhandlingene vedtok EFTA-landene å legge forvaltningen av avtalen til EFTA-sekretariatets avdeling i Brussel. EFTA består i dag av fire medlemsland (Island, Liechtenstein, Norge og Sveits). Sveits deltar ikke i EØS-samarbeidet men har observatørstatus i EFTAs EØS-komiteer og bidrar også finansielt til EFTAs EØS-forvaltning. I 2001 ble EFTA-konvensjonen revidert. Den nye Vaduz-konvensjonen har i likhet med EØS-avtalen dynamiske vedlegg hvor rettsakter innlemmes etter vedtak i EFTAs råd. Dette gjelder rettsakter som er felles for henholdsvis EØS-avtalen og Sveits’ bilaterale avtaler med EU og som sikrer at det samme regelverket også gjelder mellom Sveits og de tre EØS/EFTA-landene.

EFTA-domstolen

Opprettet i henhold til EØS-avtalens artikkel 108 og er hjemlet i den såkalte ODA-avtalen (avtale mellom EØS/EFTA-LANDENE om opprettelse av et overvåkingsorgan og en domstol). Domstolen består av tre dommere, oppnevnt av hvert EØS/EFTA-land. EFTA-domstolen avgjør EØS-rettslige spørsmål som oppstår i EFTA. Domstolen holder til i nærheten av EU-domstolen i Luxembourg. Domstolen behandler saker om traktatsbrudd anlagt av EFTAs overvåkningsorgan (ESA) eller EØS/EFTA-landene. Dette gjelder først og fremst mangelfull eller feilaktig gjennomføring av EØS-regelverket. Domstolen tar også stilling til søksmål fra private eller offentlige institusjoner mot ESA, f.eks. i saker om ulovlig statsstøtte. Videre kan EFTA-domstolen avgi rådgivende uttalelser om tolkningen av EØS-rettslige spørsmål etter anmodning fra nasjonale domstoler i et av EØS/EFTA-landene. Mens høyesterett i EU-landene har plikt til å be EU-domstolen om slike uttalelser i saker som berøres av EU-retten, inneholder ikke EØS-avtalen et slikt påbud.

EFTA-sekretariatet

Forvaltningsorgan for EFTA-organisasjonen, opprettet i 1960 med hovedsete i Genève, for å assistere medlemslandene i arbeidet med reduksjon og avskaffelse av tollbarrierer (frihandel). I 1991 ble EFTA Statistical Office opprettet i Luxembourg for å styrke samarbeidet med Eurostat (EUs statistikkontor). Gjennom EØS-forhandlingene vedtok EFTA-landene å legge sin del av forvaltningen av EØS-avtalen til EFTA-sekretariatets avdeling i Brussel, som organisasjonen hadde opprettet i 1985. Denne er fra 2004 utvidet med et eget kontor, Financial Mechanism Office (FMO), for forvaltning av EØS-midlene.

EFTAs faste komite

EFTAs faste komite (Standing Committee of the EFTA States), er det styrende organ på EØS/EFTA-siden for samarbeidet om EØS-saker. Komiteen møtes 7-8 ganger i året i EFTA-.sekretariatet og består av ambassadørene ved de tre EØS/EFTA-landenes EU-delegasjoner i Brussel, med observatører fra EFTAs overvåkningsorgan og Sveits. Komiteens hovedoppgave er å forberede saker til EØS-komiteens og EØS-rådets møter. Komiteen assisteres av EFTAs underkomiteer og EFTAs arbeidsgrupper.

EFTAs overvåkningsorgan (ESA)

EFTAs overvåkningsorgan (ESA) skal føre tilsyn med at EØS-avtalen blir gjennomført og etterlevd i hvert av EØS/EFTA-landene. Denne oppgaven tilsvarer Kommisjonens overvåkingsoppgave overfor EUs medlemsland, og de to institusjonene har derfor nært samarbeid. Kontrollen skal dekke både hvordan EØS-reglene gjennomføres i nasjonal rett, og hvordan de senere håndheves av nasjonale og lokale myndigheter. Den såkalte ODA-avtalen om overvåkingsorganet og domstolen inneholder detaljerte regler for overvåking av avtalepartenes etterlevelse av sine forpliktelser og foretakenes etterlevelse av konkurransereglene. ESA kan iverksette undersøkelser på eget initiativ eller på grunnlag av klage, enten fra andre EØS-land, fra EU-organer eller fra private aktører eller personer. Dersom ESA finner at et EØS/EFTA-land ikke har oppfylt sine EØS-forpliktelser, har organet mulighet til å innlede en formell traktatbruddssak, som i siste instans kan bringes inn for EFTA-domstolen. ESA ledes av et kollegium med tre medlemmer, ett fra hvert av de tre EØS/EFTA-landene. Kollegiet fatter vedtak med simpelt flertall.

Enhetsakten

Enhetsakten (Single European Act), den første revisjon av Roma-traktaten. Enhetsakten trådte i kraft 1. juli 1987, og la grunnlaget for gjennomføringen av det indre marked, med utgangen av 1992 som mål. Det europeiske råd (EUs toppmøte) ble formelt traktatfestet av Enhetsakten.

EU

Den europeiske union (EU) er et traktatfestet statsforbund mellom 27 nasjonalstater i Europa. EU er fra 1. desember 2009 hjemlet i Lisboa-traktaten som består av to forfatningstraktater: Traktaten om Den europeiske union (basert på Maastricht-traktaten fra 1993) og Traktaten om Den europeiske unions virkemåte (basert på Roma-traktaten om det europeiske økonomiske fellesskap fra 1958, endret i 1993 til Traktaten om Det europeiske fellesskap). Forholdet til Euratom-fellesskapet er nedfelt i en egen protokoll i Lisboa-traktaten, som hjemler at visse bestemmelser i de to EU-traktatene, spesielt vedrørende EU-institusjonene, også skal gjelde for Euratom. Traktaten om den europeiske kull- og stålunionen (ECSC) opphørte 23. juli 2002, da dens aktiviteter ble overført til Traktaten om Det europeiske fellesskap. EUs viktigste institusjoner er Det europeiske råd (EU-toppmøtet), Rådet (ministermøtene), Europaparlamentet, Europakommisjonen og EU-domstolen. Andre EU-institusjoner er blant annet EUs utenrikstjeneste, Revisjonsretten, Den europeiske sentralbank, Den europeiske investeringsbank, Regionkomiteen, Den europeiske økonomiske og sosiale komite og EUs ombudsmann. EUs medlemsland bidrar finansielt til EU-budsjettet, som sikrer drift av EU-institusjonene og midler til EUs felles politikkområder.

EU-byråer

Selvstendige enheter opprettet av EU og tillagt oppgaver av teknisk, vitenskapelig eller forvaltningsmessig art for å bistå EU og medlemsstatene i deres arbeid. Blant disse er f.eks. Miljøbyrået i København, Smittevernbyrået i Stockholm, Kjemikaliebyrået i Helsingfors, Mattrygghetsbyrået i Parma, Legemiddelbyrået i Amsterdam, Flysikkerhetsbyrået i Køln og Jernbanesikkerhetsbyrået i Valenciennes og EUs tilsynsorganer for bank-, verdipapir-, og forsikrings området i henholdsvis Paris (de to første) og Frankfurt. Gjennom vedtak i EØS-komiteen deltar Norge, Island og Liechtenstein som medlem i disse og andre EU-byråer, men har ikke stemmerett i deres styrer. Norske borgere kan ansettes i EU-byråene, men ikke i lederstillinger. Ved siden av de selvstendige byråene, har Kommisjonen delegert administrative funksjoner til underliggende forvaltningsbyråer («executive agencies»), bl.a. i forbindelse med administrering av EU-programmene. Disse byråene har alle kontorer i Brussel.

EU-domstolen

Den europeiske unions domstol (Court of Justice, tidligere European Court of Justice) holder til i Luxembourg. EU-domstolen har én dommer pr. medlemsstat. Gjennom domsavsigelse gir EU-domstolen også regelmessige fortolkninger av EU-retten, enten i forbindelse med saker om feilaktig gjennomføring av EU-direktiver i nasjonal rett (traktatsbrudd) eller feilaktig praktisering av EU-regelverket. I likhet med EFTA-domstolen, gir EU-domstolen rådgivende uttalelser på henvendelse fra nasjonale domstoler. I EU-landene har Høyesterett plikt til å be om en fortolkning fra EU-domstolen i saker som berører EU-retten. Et slikt pålegg gjelder ikke i EØS-avtalen.

EUR-Lex

Juridisk tjeneste som tilbyr tilgang til EUs lovgivning gratis på nettet, inkludert EU-tidende. EUR-Lex drives av EUs publiseringskontor i Luxembourg, som også utgir EU-tidende.

Kommisjonen/ Europakommisjonen

Forvaltnings- og kontrollorgan for Den europeiske union. Kommisjonen har i tillegg enerett på å forslå ny EU-lovgivning. Fra 1. desember 2019 består den av 27 kommissærer («kollegiet»), utpekt av medlemslandenes regjeringer for en periode på fem år, med ansvar for over 30 underliggende generaldirektorater (DG) og andre tjenester. Kommisjonens president velges blant kommissærene av Europaparlamentet etter forslag fra Det europeiske råd. Kommisjonen har også fått delegert kompetanse til å vedta gjennomføringsrettsakter og delegerte rettsakter. Den har i tillegg en overvåkingsoppgave på linje med EFTAs overvåkningsorgan. Kommisjonen forvalter også vedtatte EU-programmer, i mange tilfeller ved hjelp av egne forvaltningsbyråer («executive agencies»). Kommisjonen er organisert i en rekke generaldirektorater («DGer»). De fleste av disse ligger i Brussel, mens andre har tilhold i Luxembourg. Kommisjonens generalsekretariat har fra 2022 forvaltningsansvaret for EØS-avtalen på EU-siden og deltar i denne egenskap i EØS-komiteens møter på vegne av EU-institusjonene.

Europaparlamentet

En av de to lovgivende EU-institusjonene etter brexit, med 705 medlemmer direkte valgt av EUs innbyggere. Medlemmene er ikke plassert etter nasjonalitet, men i europeiske politiske grupper. De fleste EU-rettsakter vedtas av Europaparlamentet sammen med Rådet gjennom den såkalte normale lovgivningsprosedyre, tidligere kalt medbestemmelsesprosedyren. I noen saker har Parlamentet bare en samtykke- eller rådgivende funksjon. Parlamentet er også med å vedta EU-budsjettet, og har en kontrollfunksjon som innebærer at det kan avsette Kommisjonen. Europaparlamentets arbeid er organisert i komiteer, akkurat som på Stortinget. For hver sak avgjør Parlamentet først hvilken komite som har hovedansvaret for behandlingen. Deretter velges en saksordfører (rapportør). Etter votering, går komiteinnstillingen til behandling i Europaparlamentets plenumsforsamling. Parlamentets komitearbeid foregår i Brussel, mens plenumsmøtene foregår i Strasbourg (fire dager hver måned), med unntak av kortsesjonene (en dag), som holdes i Brussel. En gruppe parlamentarikere fra Europaparlamentet og EØS/EFTA-landenes nasjonale parlamenter møtes regelmessig i Den felles parlamentarikerkomiteen.

Europautvalget

Stortingets organ for konsultasjoner med regjeringen om aktuelle EU/EØS-spørsmål. Utvalget behandler hovedsakelig EU-rettsakter som skal opp til behandling i EØS-komiteen. Bestemmelser om utvalgets virksomhet er nedtegnet i Stortingets forretningsorden § 13 a. Fra Stortingets side består Europautvalget av representantene i utenrikskomiteen og Stortingets medlemmer i EFTAs parlamentarikerkomite. Andre fagkomiteer blir kalt inn dersom aktuelle saker angår deres arbeidsområde. Fra regjeringens side deltar utenriksministeren og eventuelt andre ministere ved behov. Lederen av utenrikskomiteen leder Europautvalget.

EUs kompetansekategorier

EUs myndighet – eller kompetanse – er definert i artikkel 2-6, TEUV. Når EU har enekompetanse på et bestemt område, er det kun EU som kan gi lover og treffe rettslig bindende vedtak. På områder med delt kompetanse kan både EU og medlemsstatene gi lover og vedta bindende rettsakter. Medlemsstatene utøver denne myndigheten i den grad EU ikke har utøvd sin. Dette er i tråd med prinsippet om at EU-retten har forrang for nasjonal lovgivning ved motstrid. I tillegg finnes flere områder hvor EU er tildelt myndighet i mer begrenset grad, der EU støtter, koordinerer eller supplerer medlemsstatene.

EØS

Det europeiske økonomiske samarbeidsområde. Området omfatter EU-landene, og Norge (unntatt Svalbard), Island og Liechtenstein. Se også EØS-avtalen.

EØS-avtalen

Folkerettslig avtale (traktat) som omfatter EU-landene og Norge (unntatt Svalbard), Island og Liechtenstein og som har som hovedmålsetning å utvide EUs indre marked, med fri bevegelighet for varer tjenester, kapital og personer, til de tre ikke-medlemslandene. EØS-avtalen ble signert i Porto, Portugal, 3. mai 1992 og trådte i kraft 1. januar 1994. Den består av en hoveddel med 129 artikler, 22 vedlegg, 49 protokoller og en «Final Act», som blant annet inneholder felles eller ensidige erklæringer. Avtalen er dynamisk ved at nye EØS-relevante EU-rettsakter løpende innlemmes i avtalens vedlegg og protokoller gjennom vedtak i EØS-komiteen. To uavhengige institusjoner, EFTAs overvåkningsorgan og EFTA-domstolen, overvåker at Norge, Island og Liechtenstein overholder avtalen. EØS-rådet utgjør avtalens høyeste organ. På EØS/EFTA-siden forvaltes avtalen av EFTA-sekretariatet, mens Europakommisjonen har administrativt ansvar for avtalen på EU-siden.

EØS-avtalens artikler

Utgjør avtalens hoveddel. EØS-avtalen består av i alt 129 artikler. En rekke av disse henviser til avtalens vedlegg og protokoller, hvor EU-rettsakter som EØS-komiteen vedtar å innlemme i avtalen, innplasseres. Endringer til artiklene krever traktatendring i alle 31 EØS-land. Dette har til nå bare skjedd i forbindelse med EU-utvidelser og inngåelse av nye avtaler om EØS-midlene.

EØS/EFTA-statene

EFTA-statene som er part i EØS-avtalen: Norge, Island og Liechtenstein

EØS-komiteen

Består av representanter for de tre EØS/EFTA-landene (normalt EU-ambassadørene med assistanse fra EFTA-sekretariatet) og Europakommisjonen. EFTAs overvåkningsorgan (ESA) deltar som observatør og har talerett i saker som berører dets ansvarsområde. Komiteen møtes ca. syv ganger årlig. Dens hovedoppgave er å fatte bindende vedtak om innlemmelse av nytt EU-regelverk i EØS-avtalen. EØS/EFTA-landene møtes forut for EØS-komiteens møter i EFTAs faste komite.

EØS-rådet

EØS-rådet (EEA Council) er det øverste samarbeidsorganet mellom EU og EØS/EFTA-landene. EØS-rådet har som oppgave å gi EØS-avtalen politisk framdrift og vurdere hvordan avtalen samlet sett virker og utvikler seg. EØS-rådet møtes to ganger i året og er sammensatt av et regjeringsmedlem (normalt utenriksministrene) fra hvert av EØS/EFTA-landene, en representant for Rådet (formannskapslandet) og en representant for Europakommisjonen.

Forordning

Bindende EU-rettsakt som skal følges i alle detaljer i hele EU, hvor den også har direkte virkning. Det betyr at når en forordning publiseres i EU-tidende på EUs 24 offisielle språk, vil f.eks. den danske utgaven utgjøre dansk rett. Ingen ytterligere gjennomføring i Danmark er påkrevd. Ettersom forordninger sikrer like og samtidige rettsregler i alle EUs medlemsland, er det en tendens til at Kommisjonen foreslår å erstatte eksisterende direktiver med forordninger. På visse områder krever imidlertid EU-traktaten at lovgivningen skjer i form av direktiver. Forordninger inneholder bestemmelser om når de skal anvendes, normalt kort tid etter at de er publisert i EU-tidene. Norge er forpliktet til å gjennomføre i norsk rett forordninger som innlemmes i EØS-avtalens vedlegg på samme måte som direktiver. En forordning får altså ikke direkte virkning i Norge, men i henhold til EØS-avtalens artikkel 7 skal den «gjøres til del av avtalepartenes interne rettsorden». Forordninger gjennomføres i Norge i forskrifter hvis de ikke nødvendiggjør lovendringer eller etablering av nye lover. Siden forordninger har direkte virkning i EU, men krever gjennomføring i norsk rett, inngår de ikke i EFTAs overvåkningsorgans regelmessige sammenligninger («scoreboard») mellom EU og Norge når det gjelder nasjonal implementering av EU-rettsakter.

Gjennomføring (av rettsakter)

Iverksetting av EU- og EØS-regelverk. EU-direktiver og -forordninger som vedtas innlemmet i EØS-avtalen må alle gjennomføres i norsk rett i form av lover eller forskrifter.

Homogenitetsprinsippet i EØS

Krav om homogenitet: Et felles indre marked i hele EØS-området

innebærer et felles og ensartet regelverk. Homogenitetskravet gjelder både gjennomføring og håndheving i nasjonal rett.

Lisboa-traktaten

Traktaten ble signert 13. desember 2007 og trådte i kraft 1. desember 2009. Traktaten endret Maastricht-traktaten om Den europeiske Union (EU) og den tilhørende traktaten om Det europeiske fellesskap (EF). Lisboa-traktaten etablerte EU som juridisk person (rettssubjekt) og endret EF-traktaten til Traktaten om den europeiske unions virkemåte (TEUV). Medbestemmelsesprosedyren, hvorved ny EU-lovgivning krever enighet på alle punkter mellom Europaparlamentet og Rådet for å bli vedtatt, ble gjort til den alminnelige vedtaksformen under betegnelsen den normale beslutningsprosedyren og utvidet til å gjelde flere områder. Nasjonale parlamenter er gitt anledning til å intervenere i beslutningsprosessenes tidlige fase gjennom samordnede aksjoner. Den såkalte komitologi-prosedyren ble splittet i to, en for delegerte rettsakter og en for gjennomføringsrettsakter. Gjennom Lisboa-traktaten ble det opprettet en stilling som president for Det europeiske råd. Traktaten etablerte også EUs utenrikstjeneste (European External Action Service – EEAS) som assisterer EUs høyrepresentant («High Representative») for utenriks- og sikkerhetspolitikk. Høyrepresentanten leder utenriksministermøtene i Rådet og er samtidig vise-president i Kommisjonen. Lisboa-traktaten ble vedtatt sammen med et Charter for grunnleggende rettigheter som omtaler EU-borgernes politiske, sosiale og økonomiske rettigheter. Traktaten omfatter ikke Euratom-fellesskapet, men tillater gjennom en egen protokoll felles bruk av EU-institusjonene.

Maastricht-traktaten

Traktaten om Den europeiske union (TEU) (Maastricht-traktaten) ble undertegnet 7. februar 1992 og trådte i kraft 1. november 1993. Traktaten etablerte den Den europeiske union (EU) som en politisk overbygning over tre søyler: De europeiske fellesskaper, den felles utenriks- og sikkerhetspolitikken, og justis- og politisamarbeidet. Den første søylen omfattet de tre etablerte fellesskapene, gjennom tre separate traktater: Det europeiske fellesskap (EF, tidligere EØF), Euratom og Kull- og stålunionen. Maastricht-traktaten la samtidig grunnlaget for EUs økonomiske og monetære union.

Nivå 1 og nivå 2 regelverk

De overordnede og prinsipielle regelverkene i EU blir kalt hovedrettsakter, basisrettsakter eller nivå 1-regler. Dette tilsvarer norske lover. Rådet og EU-parlamentet vedtar slike regelverk basert på forslag fra EU-kommisjonen. Reglene blir fastsatt enten som direktiv eller forordninger. Nivå 1-reglene kan gi hjemmel for Kommisjonen til å fastsette utfyllende bestemmelser. Slike utfyllende bestemmelser blir omtalt i EU som nivå 2-regler og tilsvarer norske forskrifter. De blir som regel fastsatt som forordninger. EØS-avtalen regulerer hvordan EU-regler, både nivå 1 og 2, skal forplikte Norge, Island og Liechtenstein ved at reglene blir innlemmet i EØS-avtalen.

ODA-avtalen

Overvåkings- og domstolsavtale inngått mellom Norge, Island og Liechtenstein i 1994 som supplerer EØS-avtalen med detaljerte bestemmelser vedrørende EFTAs overvåkningsorgan (ESA) og EFTA-domstolen

Retningslinjer

Ikke-bindende rettsakter («soft law») som særlig vedtas og anvendes av Kommisjonen og EFTAs overvåkningsorgan på statsstøtteområdet. Selv om retningslinjer ikke er juridisk bindende og ikke gjennomføres i nasjonal rett, angir de hvilke prinsipper som de to institusjonene legger til grunn ved f.eks. overvåking av landenes praksis på statsstøtteområdet, inkludert bøtelegging.

Rettsakt

Rettslige bestemmelse vedtatt av EUs organer: Direktiver («Directives»), forordninger («Regulations»), beslutninger («Decisions»), rekommandasjoner («Recommendations»), og retningslinjer («Guidelines»). Mens de tre første er rettslige bindende («hard law»), er rekommandasjoner (anbefalinger) og retningslinjer kun veiledende («soft law»).

Roma-traktaten

Traktaten om opprettelse av det europeiske økonomiske fellesskap (EØF) ble inngått 25. mars 1957 mellom Belgia, Nederland, Luxembourg, Frankrike, Italia og Vest-Tyskland, og trådte i kraft 1. januar 1958. Gjennom Maastricht-traktaten i 2003 ble betegnelsen EØF endret til EF (Det europeiske fellesskap) for å markere utvidelsen av traktatens politikkområder. Ved ikrafttredelsen av Lisboa-traktaten 1. desember 2009 er Roma-traktaten erstattet av Traktaten om Den europeiske unions virkemåte.

Rådet for den europeiske union («Rådet»)

Rådet er en av de to lovgivende EU-institusjonene, bestående av én minister fra hvert av EUs medlemsland. Hvem som møter, avhenger av Rådets konfigurasjon (dagsorden), i alt 13: allmenne saker; utenrikssaker; økonomi- og finanssaker; landbruk og fiskeri, justis- og innenrikssaker; sysselsetting, sosialpolitikk, helse- og forbrukersaker, konkurranseevne, inkludert forskning og industri; transport, telekommunikasjon og energi; miljø; og utdanning, ungdom, kultur og sport. Rådet kan på visse politikkområder gjøre selvstendige vedtak om nye EU-rettsregler, men på de fleste områdene krever EU-traktaten full enighet mellom Europaparlamentet og Rådet i henhold til den normale vedtaksprosedyren før nytt regelverk kan vedtas. Saker til rådsmøtene forberedes av Rådets arbeidsgrupper og av Coreper-komiteen, assistert av Rådssekretariatet. I EØS-saker hvor EØS/EFTA-landene ønsker vesentlige tilpasninger til EU-rettsakter i forbindelse med innlemmelse i EØS-avtalen, må Kommisjonen klarere saken med Rådet før vedtak kan fattes i EØS-komiteen. Det er etablert en egen EFTA-arbeidsgruppe i Rådet for diskusjon og forberedelse av slike saker.

Schengen-samarbeidet (avtalen om)

Betegnelse på avtale opprinnelig inngått i 1985 mellom fem av EUs medlemsland om avskaffelse av inn- og utreisekontroll for personer. Gjennom Amsterdam-traktaten ble Schengen-samarbeidet i 1999 en del av EU. Schengen omfattes i dag av 27 av EUs medlemsland, samt Norge, Island, Sveits og Liechtenstein. Norge sluttet seg til 25. mars 2001. Schengen-reglene er i vesentlig utstrekning tatt inn i norsk lovgivning ved endringer til utlendingsloven og ved lov og forskrift om Schengen-informasjonssystemet (SIS-loven). For å sikre ikke-medlemslandenes deltakelse i Schengen-samarbeidet er det opprettet et fellesorgan under Rådet hvor de fire EFTA-landene og samtlige EU-land deltar. Fellesorganet skal behandle alle typer Schengensaker. Norge har talerett i fellesorganet, men fellesorganet har ikke beslutningskompetanse. Vedtak som gjelder for Schengen-området vedtas av Rådets justis- og innenriksministermøte i umiddelbar etterkant av Fellesorganets møte. Norge tar stilling til vedtakene i etterkant. Dersom man ikke kan godta et vedtak, opphører samarbeidet.

TEUV

Traktaten om den europeiske unions virkemåte (TEUV) (Treaty on the Functioning of the European Union – TFEU) er en av Lisboa-traktatens to traktater. Den erstatter Roma-traktaten og etterfølgende endringer, inkludert Traktaten om Det europeiske fellesskap.

To-pilarsystem

EØS-avtalen er en avtale mellom EFTA-landene og EU. Hovedprinsippet i EØS er at EFTA og EU utgjør to pilarer i samarbeidet. Det institusjonelle rammeverket for EØS-avtalen blir derfor omtalt som et to-pilarsystem. Den institusjonelle oppbyggingen gjenspeiler dette ved at EØS/EFTA-landene opprettet et sett tilsvarende institusjoner som i EU. De felles EØS-organene, EØS-rådet og EØS-komiteen, kan betraktes som en overbygning mellom de to pilarene.