2 Direkte skatter og avgifter til folketrygden

2.1 Innledning

I dette kapitlet omtales Regjeringens forslag til endringer i direkte skatter samt avgifter til folketrygden.

Alle skattepliktige, både personer og selskap, ilegges en flat skatt på 28 pst. på alminnelig inntekt. Grunnlaget for skatt på alminnelig inntekt for personer består av alle typer skattepliktige inntekter fratrukket standardfradrag og fradragsberettigede utgifter som gjeldsrenter mv. Det vil si at bl.a. minstefradrag i lønns- og pensjonsinntekt og personfradrag trekkes fra ved beregning av alminnelig inntekt. Alminnelig inntekt for selskap er skattepliktig overskudd. Skatten på alminnelig inntekt for personer anslås til om lag 214 mrd. kroner i 2008, mens skatt på overskudd i selskap utenom petroleumssektoren anslås til om lag 65 mrd. kroner, jf. tabell 1.5.

Personinntekt er grunnlaget for toppskatt og trygdeavgift og beregnes kun for personlige skattytere. Personinntekten omfatter inntekt fra arbeid og pensjon uten fradrag av noen art. Selvstendig næringsdrivende (enkeltpersonforetak) skattlegges etter skjermingsmetoden. Den uskjermede delen av inntekten beskattes som personinntekt. Trygdeavgiften i 2008 er 3 pst. for pensjonsinntekter, 7,8 pst. for lønnsinntekter og næringsinntekter fra primærnæringer og 11 pst. for andre næringsinntekter. Toppskatten i 2008 er 9 pst. i trinn 1 og 12 pst. i trinn 2. Inntektene fra trygdeavgiften anslås til om lag 84 mrd. kroner, mens inntektene fra toppskatten anslås til om lag 18 mrd. kroner i 2008.

Progresjonen i inntektsbeskatningen er ivaretatt gjennom bunnfradrag (personfradrag, særskilt fradrag i arbeidsinntekt og minstefradrag) og toppskatt. Dette innebærer at skattytere med høy personinntekt normalt betaler forholdsvis mer i inntektsskatt enn personer med lav personinntekt.

Skattytere med forsørgeransvar for ektefelle samt enslige forsørgere skattlegges i klasse 2 og får dermed dobbelt personfradrag.

Formuesskatten er en del av den samlede skattleggingen av kapital. Alle personlige skattytere er skattepliktige for nettoformue over 350 000 kroner i 2008. Ektefeller betaler formuesskatt dersom deres samlede nettoformue overstiger 700 000 kroner. Inntektene fra formuesskatten anslås til om lag 12 mrd. kroner for personlige skattytere i 2008.

Som hovedregel betales det arbeidsgiveravgift av lønn og annen godtgjørelse til ansatte. I 2008 anslås inntektene fra arbeidsgiveravgiften til om lag 123 mrd. kroner.

Petroleumssektoren skattlegges etter særskilte regler. Samlede skatter og avgifter fra petroleumssektoren anslås til om lag 275 mrd. kroner i 2008.

Kommunene har anledning til å ilegge eiendomsskatt på boliger, fritidseiendommer, forretningsbygg, industribygg, lager og grunn (tomter mv.). Samlet proveny fra eiendomsskatten anslås til om lag 5,7 mrd. kroner i 2008.

Samlede direkte skatter utgjør anslagsvis 820 mrd. kroner i 2008, eller om lag 74 pst. av de samlede skatte- og avgiftsinntektene.

Figur 2.1 viser fordelingen av ulike skattearter som andel av samlede direkte skatter. Figuren viser at om lag 42 pst. av alle direkte skatter er skatt på bedrifter og petroleumsvirksomhet, 28 pst. er inntektsskatt på personer inkludert toppskatt, mens trygde- og arbeidsgiveravgift utgjør om lag 25 pst. Formues- og eiendomsskatt utgjør om lag 2 pst. av samlede direkte skatter. Andre direkte skatter utgjør om lag 3 pst. av de samlede direkte skattene.

Tabell 2.1 viser forslagene til skattesatser og beløpsgrenser for 2009. Tabellen viser også reglene for 2008 og endringene i pst. fra 2008 til 2009. Ved lønnsjustering fra 2008 til 2009 blir de generelle fradragene og beløpsgrensene avrundet. Oppjusteringen kan derfor avvike noe fra den anslåtte lønnsveksten på 5 pst., jf. tabell 2.1. For øvrig vises til utkast til skattevedtak i denne proposisjonen.

Kilde: Finansdepartementet.

2.2 Skatt fra lønnstakere og pensjonister

2.2.1 Toppskatt

I 2008 betales det 9 pst. toppskatt på personinntekter (arbeids- og pensjonsinntekter) i intervallet 420 000 til 682 500 kroner (trinn 1) og 12 pst. toppskatt på personinntekter over 682 500 kroner (trinn 2).

Satsene i toppskatten ble redusert i 2006 som et ledd i skattereformen. Målet var å få en mer lik skatt på aksjeinntekter og arbeidsinntekter, slik at det ikke lenger skulle være like lønnsomt å drive skattetilpasning med sikte på å få arbeidsinntekter skattlagt som aksjeinntekter. Etter at delingsmodellen er erstattet med skjermingsmetoden, er det ingen formelle begrensninger når det gjelder å ta arbeidsinntekt ut som aksjeinntekt. For å unngå endringer som øker den skattemessige forskjellsbehandlingen av arbeids- og kapitalinntekter, og dermed incentivene til å drive skattetilpasning, foreslår Regjeringen å holde satsene og innslagspunktene i toppskatten reelt uendret. Det innebærer at innslagspunktene justeres med anslått lønnsvekst til 441 000 kroner i trinn 1 og 716 600 kroner i trinn 2.

Det vises til forslag til § 3-1 i Stortingets skattevedtak for inntektsåret 2009.

2.2.2 Standardfradrag

Bunnfradragene bidrar til en progressiv inntektsbeskatning ved at de reduserer gjennomsnittsskatten relativt mer for lave inntekter enn for høye inntekter. Dagens inntektsskattesystem har to generelle bunnfradrag: minstefradraget og personfradraget. Regjeringen foreslår at disse fradragene holdes reelt uendret i 2009, dvs. at de justeres med anslått lønnsvekst.

Minstefradrag

Minstefradraget fastsettes som en andel av inntekten med en øvre og nedre grense. Det skilles mellom minstefradrag for lønnsinntekt og minstefradrag for pensjonsinntekt. For lønnsinntekt er satsen 36 pst. og øvre grense 67 000 kroner i 2008. Den nedre grensen er det såkalte lønnsfradraget, som er 31 800 kroner i 2008.

Minstefradraget for pensjonsinntekt er noe lavere enn minstefradraget for lønnsinntekt. I 2008 er satsen 26 pst., nedre grense 4 000 kroner og øvre grense 56 100 kroner.

Minstefradraget for lønnsinntekter og minstefradraget for pensjonsinntekter samordnes for skattytere som har både lønns- og pensjonsinntekter, slik at samlet fradrag ikke kan overstige øvre grense i minstefradraget for lønnsinntekter, dvs. 67 000 kroner i 2008.

Regjeringen foreslår at satsene i minstefradraget holdes uendret, og at de øvre grensene i minstefradraget oppjusteres med anslått lønnsvekst til 70 400 kroner for lønnsinntekt og til 58 900 kroner for pensjonsinntekt. Det foreslås å holde lønnsfradraget på 31 800 kroner nominelt uendret fra 2008 til 2009. Det vil da normalt lønne seg for skattytere med under om lag 88 300 kroner i lønnsinntekt å benytte lønnsfradraget i stedet for minstefradraget for lønnsinntekter.

Det vises til forslag til § 6-1 i Stortingets skattevedtak for inntektsåret 2009.

Personfradrag

Personfradraget er et generelt bunnfradrag i alminnelig inntekt, det vil si at det gis i alle inntekter (lønns-, pensjons-, kapital- og næringsinntekter). Enslige forsørgere og ektepar der den ene ektefellen er hjemmeværende eller har lav arbeidsinntekt, skattlegges i klasse 2 og får dermed dobbelt personfradrag. Ektepar som lignes i klasse 2, regnes som én skattyter. I 2006 ble om lag 6 pst. av personlige skattytere lignet i klasse 2. Av disse var om lag 55 pst. enslige forsørgere. Regjeringen foreslår at personfradragene oppjusteres med anslått lønnsvekst til 40 800 kroner i klasse 1 og 81 600 kroner i klasse 2.

Det vises til forslag til § 6-3 i Stortingets skattevedtak for inntektsåret 2009.

2.2.3 Særskilte regler for trygdede

Pensjonister og andre personer med trygdeytelser blir i utgangspunktet skattlagt likt med andre personlige skattytere. Viktige unntak sikrer imidlertid at pensjonister betaler mindre skatt enn lønnstakere med samme inntekt. For det første er trygdeavgiften på pensjonsinntekt 3 pst., mens den er 7,8 pst. på lønnsinntekt. For det andre får alders- og uførepensjonister et særfradrag i alminnelig inntekt på opptil 19 368 kroner i 2008. For det tredje gjelder en særskilt skattebegrensningsregel for pensjonister, jf. nedenfor. Tidsbegrenset uførestønad regnes ikke som pensjon og skattlegges som lønn. Ytelsen gir imidlertid rett til særfradrag etter reglene for uførepensjonister. Rehabiliterings- og attføringspenger regnes heller ikke som pensjon og skattlegges i sin helhet som lønn.

Pensjonister med midlere og lave inntekter og formuer sikres en skattereduksjon gjennom skattebegrensningsregelen, jf. skatteloven § 17-1. AFP-pensjonister, enslige forsørgere med overgangsstønad og personer med alderspensjon fra folketrygden skattlegges etter skattebegrensningsregelen dersom dette gir lavere skatt enn ordinære skatteregler. Uførepensjonister kan skattlegges etter skattebegrensningsregelen dersom ervervsevnen er redusert med minst 2/3. Ved utgangen av første halvår 2008 hadde om lag 87 pst. av uførepensjonistene så lav ervervsevne. Skattebegrensningsregelen gjelder ikke mottakere av rehabiliterings- og attføringspenger og tidsbegrenset uførestønad.

Med 2008-regler innebærer skattebegrensningsregelen at en nettoinntekt på 104 600 kroner for enslige og 171 500 for ektepar er skattefri. Nettoinntekten beregnes som brutto lønns-, pensjons-, nærings- og kapitalinntekt fratrukket minstefradrag og eventuelle andre fradragsberettigede utgifter med tilknytning til erverv av inntekten. Andre fradrag, som særfradrag, inngår ikke. I tillegg blir et formuestillegg lagt til inntekten. I 2008 er formuestillegget 1,5 pst. av nettoformue over 200 000 kroner. Fordelen av skattebegrensningsregelen avtrappes ved at inntekter over skattefri nettoinntekt skattlegges med 55 pst.

Trygdeoppgjøret 2008 innebærer en stor økning i minstepensjonen fra 1. mai 2008. Regjeringen har i tillegg forpliktet seg til en ytterligere gradvis økning i minstepensjonen slik at den fra 1. mai 2010 blir 2 G for enslige og 1,85 G for minstepensjonistektepar. For 2008 sett under ett øker minstepensjonsnivået til 130 690 kroner for enslige og til 240 648 kroner for minstepensjonistektepar. Med gjeldende skattebegrensningsregel vil grensen for å betale skatt i 2008 for en enslig pensjonist med kun pensjonsinntekt, og uten fradrag utover standardfradrag eller nettoformue over 200 000 kroner, bli 141 350 kroner. Tilsvarende grense for ektepar er 231 800 kroner. Et minstepensjonistektepar uten andre inntekter og formue ville derfor med gjeldende regler komme i skatteposisjon i 2008.

Regjeringen foreslår at den skattefrie nettoinntekten for ektepar som kommer inn under skattebegrensningsregelen, økes for 2008 fra 171 500 kroner til 181 800 kroner. Med dette vil grensen for å betale skatt opprettholdes på vel 5 000 kroner over minstepensjonen for minstepensjonistektepar. Det foreslås ikke endringer i den skattefrie nettoinntekten for enslige i 2008. Grensen for å betale skatt vil fremdeles ligge over minstepensjonsnivå for disse. Endringen anslås å redusere provenyet med om lag 510 mill. kroner påløpt i 2008. Det antas at hele den bokførte virkningen kommer i 2009.

Det vises for øvrig til forslag til § 6-4 i Stortingets skattevedtak for inntektsåret 2008.

Regjeringen foreslår at den skattefrie nettoinntekten for enslige som kommer inn under skattebegrensningsregelen, justeres med anslått lønnsvekst til 109 850 kroner i 2009. Den skattefrie nettoinntekten for ektepar økes noe utover anslått lønnsvekst til 198 150 kroner for å sikre at grensen for å betale skatt også i 2009 blir høyere enn minstepensjonsnivået for minstepensjonistektepar. Endringen anslås å redusere provenyet i 2009 med om lag 425 mill. kroner påløpt og 340 mill. kroner bokført. Samlet sett vil endringen i 2008 og 2009 gi et bokført provenytap på om lag 850 mill. kroner i 2009.

Det vises for øvrig til forslag til § 6-4 i Stortingets skattevedtak for inntektsåret 2009.

Tabell 2.2 viser minstepensjon og grenser for skatt etter skattebegrensningsregelen for enslige alderspensjonister og alderspensjonistektepar med gjeldende regler og forslag til endringer for hhv. 2008 og 2009. Forslaget for 2009 innebærer at en enslig pensjonist som kun har pensjonsinntekt, og ikke har fradrag utover standardfradrag eller nettoformue over 200 000 kroner, kan ha en pensjonsinntekt på om lag 148 450 kroner i 2009 uten å betale skatt. Til sammenlikning vil en enslig lønnstaker med 148 450 kroner i lønn betale over 26 700 kroner i skatt i 2009.

Pensjonistektepar vil med de foreslåtte grensene ikke betale skatt dersom samlet brutto pensjonsinntekt er under om lag 267 800 kroner. Et ektepar med 267 800 kroner i samlet lønn vil betale om lag 46 000 kroner samlet i skatt med 2009-regler. Eksemplene forutsetter at inntekten er likt fordelt mellom ektefellene.

Figur 2.2 viser beregnet skatt på pensjonsinntekt for enslige alderspensjonister og på lønnsinntekt for lønnstakere i klasse 1 med Regjeringens forslag til skatteregler for 2009. Figuren illustrerer at pensjonister på alle inntektsnivåer betaler lavere skatt enn lønnstakere. Figuren viser også hva enslige alderspensjonister ville betalt i skatt uten skattebegrensningsregelen. Enslige alderspensjonister (uten formue over 200 000 kroner, uten andre inntekter enn pensjon og uten andre fradrag enn standardfradrag) vil med Regjeringens forslag betale skatt etter ordinære regler dersom pensjonsinntekten overstiger om lag 247 800 kroner.

Det anslås at om lag 45 pst. av pensjonister med avtalefestet pensjon (AFP) og alderspensjon vil bli skattlagt etter skattebegrensningsregelen i 2008. Av disse vil anslagsvis 75 pst. betale inntektsskatt, mens anslagsvis 25 pst. ikke vil betale skatt. Om lag 50 pst. av uførepensjonistene vil bli skattlagt etter skattebegrensningsregelen i 2008. Av disse vil anslagsvis 71 pst. betale inntektsskatt, mens anslagsvis 29 pst. ikke vil betale skatt.

Kilde: Finansdepartementet.

Det foreslås at særfradraget for alder og uførhet mv. på 19 368 kroner holdes nominelt uendret fra 2008 til 2009. Pensjonister med særfradrag får dermed en reell skatteskjerpelse på opptil om lag 270 kroner i 2009. Å holde særfradraget nominelt uendret får kun virkning for dem som har så høy inntekt eller formue at de ikke skattlegges etter skattebegrensningsregelen.

2.2.4 Skatt på formue

Regjeringen legger vekt på at formuesskatten skal spille en sentral rolle i fordelingspolitikken. Formue gir skatteevne og bør derfor skattlegges. Avkastning av formue er dessuten den viktigste inntektskilden for personer med svært høye inntekter.

Regjeringen har gjort mye for å styrke formuesskattens fordelingsegenskaper og treffsikkerhet. Fjerningen av aksjerabatten har økt formuesskatten for de rikeste, som typisk har en stor andel av sin formue i aksjer. Videre får flesteparten av de aller mest formuende nedsatt formuesskatt med 80-prosentregelen. Disse har fått økt formuesskattesatsen fra 0,6 til 0,8 pst. Samtidig er bunnfradraget økt de senere årene, slik at mange med lave og middels formuer har fått lavere eller ingen formuesskatt.

Det gjenstår likevel viktige svakheter ved dagens formuesskatt. Spesielt er ligningsverdiene av fast eiendom betydelig lavere enn markedsverdiene. Den skjeve verdsettingen svekker treffsikkerheten og fordelingsegenskapene fordi skatten kan reduseres ved å plassere midlene i skattegunstige formuesobjekter.

Regjeringen foreslår følgende endringer i formuesskatten:

• 80-prosentregelen fjernes.

• Ligningsverdiene av næringseiendom økes, bl.a. gjennom en ny verdsettingsmetode for næringseiendom som leies ut.

• Ligningsverdiene av bolig og fritidseiendom økes med 10 pst.

• Bunnfradraget i formuesskatten økes fra 350 000 kroner til 470 000 kroner, og den laveste satsen i formuesskatten fjernes fordi denne kun vil ha marginal betydning.

Samlet anslås disse endringene å gi en netto innstramming i formuesskatten på om lag 1,2 mrd. kroner påløpt og 480 mill. kroner bokført i 2009. Forslaget har gode fordelingsvirkninger. Det vises til nærmere omtale i kapittel 5.

80-prosentregelen

80-prosentregelen innebærer at formuesskatten skal nedsettes dersom formuesskatt og skatt på alminnelig inntekt samlet sett overstiger 80 pst. av skattyters alminnelige inntekt. Regelen gir altså nedsatt skatt for skattytere med høy skattepliktig formue relativt til alminnelig inntekt.

Det er i all hovedsak de mest velstående som får redusert skatten som følge av denne særregelen. I 2006 var de samlede nedsettelsene med 80-prosentregelen om lag 830 mill. kroner, hvorav halvparten tilfalt de 100 mest formuende. Som nevnt ble det strammet inn i 80-prosentregelen i 2008, blant annet ved å øke minimumssatsen fra 0,6 pst. til 0,8 pst. av nettoformue over 1 mill. kroner. Regjeringen foreslår nå å fjerne 80-prosentregelen fra og med 2009. Forslaget vil først og fremst berøre dem med størst formuer. Forslaget anslås å øke provenyet med om lag 520 mill. kroner påløpt i 2009.

Det vises for øvrig til omtale i Ot.prp. nr. 1 (2008-2009) Skatte- og avgiftsopplegget 2009 - lovendringer.

Økte ligningsverdier av bolig og fritidseiendom

Ligningsverdien av bolig og annen fast eiendom fastsettes når bygget er nyoppført, og settes som oftest til om lag 30 pst. av eiendommens kostpris. I tillegg gjelder en egen regel om at ligningsverdien ikke skal overstige 30 pst. av markedsverdien for bolig- og fritidseiendom. Ligningsverdiene av bolig er dermed i utgangspunktet betydelig lavere enn markedsverdiene. Ligningsverdiene endres ikke i forbindelse med omsetning, men ved generelle, prosentvise justeringer. I perioder med prisstigning i boligmarkedet er det nødvendig å øke ligningsverdiene jevnlig for å unngå at prisøkningen på bolig bidrar til å øke skjevhetene i formuesskatten.

Manglende oppjustering av ligningsverdiene, kombinert med høy vekst i boligprisene over flere år, har ført til at forskjellen mellom ligningsverdier og markedsverdier har økt betydelig. Forholdet mellom ligningsverdi og markedsverdi varierer dessuten mye mellom boliger. Spesielt har dyre boliger i sentrale strøk ofte en ligningsverdi som er svært lav i forhold til markedsverdi.

Figur 2.3 viser utviklingen i boligpriser for selveierboliger sammenliknet med ligningsverdier fra 1996 til 2. kvartal 2008. I denne perioden har boligprisene i gjennomsnitt økt med om lag 167 pst. Ligningsverdiene har i den samme perioden kun blitt økt med 91 pst. Dette har ført til at det gjennom mange år har bygget seg opp økte forskjeller mellom ligningsverdier og reelle omsetningsverdier. Ifølge statistikk fra Statistisk sentralbyrå (SSB) utgjorde ligningsverdiene i gjennomsnitt 20 pst. av salgssummen for selveide boliger i 2004. Dersom en følger utviklingen i boligpriser og justeringen av ligningsverdier tilbake til 1996, framgår det at ligningsverdiene i gjennomsnitt utgjorde om lag 30 pst. av omsetningsverdiene i 1996.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

Selv om boligprisveksten har vært svakere det siste året og ligningsverdiene ble økt med 10 pst. i 2008, utgjør ligningsverdiene av bolig fortsatt kun om lag 21 pst. av markedsverdiene i gjennomsnitt.

Regjeringen foreslår at ligningsverdiene av bolig økes med 10 pst. fra 2008 til 2009 for å kompensere for manglende oppjusteringer i en periode med sterk prisstigning. Samtidig videreføres sikkerhetsventilen, som vil hindre urimelige utslag i enkelttilfeller.

Økte ligningsverdier av næringseiendom - ny verdsettingsmetode for næringseiendom som leies ut

Ligningsverdiene av næringseiendom er i dag svært lave, anslagsvis 20-30 pst. av markedsverdiene. Mange næringseiendommer har imidlertid ligningsverdier vesentlig under dette. Ifølge Skattedirektoratet er det heller ikke uvanlig med tilfeller hvor ligningsverdien mangler helt eller er satt til én krone. Varierende prisvekst for ulike typer næringseiendom og i ulike områder av landet har ført til at skjevheten i formuesverdiene mellom ulike typer næringseiendom og mellom næringseiendommer i by og land er blitt svært stor. Ligningsverdien skal maksimalt utgjøre 80 pst. av markedsverdien (sikkerhetsventilen for næringseiendom).

Den skjeve verdsettingen av næringseiendom bidrar til at særlig de med høye reelle formuer framstår med en langt lavere skattemessig formue enn de har. Figur 2.4 viser fordelingen av gjennomsnittlig bruttoformue etter bruttoinntekt med dagens verdsettingsregler for næringseiendom for alle personer 17 år og over, samt anslått fordeling av gjennomsnittlig bruttoformue dersom en legger til grunn anslåtte markedsverdier av næringseiendom. Avstanden mellom søylene er et uttrykk for størrelsen på dagens skattefavorisering i formuesskatten. Grafene viser at denne er klart økende med inntekten. Personer med en gjennomsnittlig bruttoinntekt på 3 mill. kroner eller mer, har med gjeldende regler for formuesverdsetting en gjennomsnittlig skattemessig bruttoformue på om lag 55 mill. kroner. Dersom denne formuen hadde vært verdsatt til markedsverdier, ville disse ha en gjennomsnittlig bruttoformue på anslagsvis 80 mill. kroner.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

Dagens ligningsverdier for næringseiendom gir dermed store muligheter til å tilpasse seg bort fra formuesskatten. For eksempel vil en næringseiendom med markedsverdi på 100 mill. kroner og en ligningsverdi på 25 pst. av dette, få inntil 825 000 kroner lavere formuesskatt enn en tilsvarende investering i aksjer. For en næringseiendom som har en ligningsverdi på 25 pst. av markedsverdien, blir den effektive marginale formuesskattesatsen 0,275 pst. Den høyeste formelle formuesskattesatsen er i dag 1,1 pst.

Etter Regjeringens syn er det et stort behov for å få etablert en ny beregningsmetode for å fastsette ligningsverdier av næringseiendom. Regjeringen foreslår en ny verdsettingsmetode for næringseiendom som i større grad skal ta utgangspunkt i reelle verdier. Forslaget inneholder følgende elementer:

• Det innføres en forenklet verdsetting med utgangspunkt i den kapitaliserte utleieverdien for næringseiendom som leies ut. Den nye ligningsverdien settes til 40 pst. av den kapitaliserte utleieverdien.

• I de tilfellene næringseiendommen ikke leies ut, økes gjeldende ligningsverdi med 60 pst.

• Gjeldende maksimalgrense i sikkerhetsventilen reduseres fra 80 pst. til 60 pst. Sikkerhetsventilen innbærer at dersom det kan dokumenteres at ligningsverdien som andel av markedsverdien er høyere enn maksimalgrensen, skal denne settes ned til maksimalgrensen.

Disse forslagene innebærer at gjennomsnittlig ligningsverdi for næringseiendom anslås å øke fra om lag 25 pst. til om lag 40 pst. av markedsverdien, noe som tilsvarer en gjennomsnittlig økning i ligningsverdien av næringseiendom på om lag 60 pst. Forslaget vil redusere formuesskattefavoriseringen av næringseiendom vesentlig og dermed styrke incentivene til å investere der den samfunnsøkonomiske avkastningen er høyest. Det vil bidra til å øke den samlede avkastningen av sparingen. Vilkårlighetene som kjennetegner dagens ligningsverdier av næringseiendom, vil også i stor grad bli redusert. I tillegg har forslaget svært gode fordelingsvirkninger fordi hoveddelen av næringseiendommer eies, enten direkte eller gjennom selskap, av dem med høye formuer og inntekter, jf. figur 2.4

Nærmere om den nye verdsettingsmetoden for næringseiendom som leies ut

Den skjeve formuesverdsettingen av næringseiendom kunne i prinsippet vært rettet opp ved å fastsette nye ligningsverdier basert på en mer omfattende taksering. En slik taksering av den enkelte næringseiendom ville imidlertid vært svært kostbar og tatt lang tid.

Regjeringen foreslår på denne bakgrunn at det innføres en forenklet verdsetting med utgangspunkt i kapitalisert utleieverdi, dvs. nåverdien av den faste periodevise utleieinntekten. At formuesverdien beregnes med utgangspunkt i en nåverdimetode, er ikke noe nytt prinsipp i skattesystemet. Blant annet benyttes denne metoden i dag for å fastsette ligningsverdien av skog og eiendomsskattegrunnlaget for kraftanlegg.

For å dempe utslaget av tilfeldige eller konjunkturelle svingninger i utleieinntekter vurderer departementet å benytte et glidende gjennomsnitt av utleieinntekter de siste 3 årene. Det er ikke aktuelt å benytte denne metoden i innføringsåret. Et glidende gjennomsnitt vil medføre en gradvis økning/reduksjon i formuesverdien dersom det ved reforhandlinger av leiekontrakter er aktuelt å sette opp eller ned leieverdien. Et glidende gjennomsnitt for nettoinntekt benyttes også ved fastsettelsen av eiendomsskattegrunnlaget for kraftanlegg. I perioder med inntektsbortfall beregnes en helårig leieinntekt. Dersom inntektsbortfallet gir uttrykk for en mer permanent lavere inntjening, slik at denne metoden gir for høy verdi, kan eier velge å benytte sikkerhetsventilen.

Nåverdimetoden fanger opp forskjeller mellom ulike eiendommer mht. f.eks. anvendelse og beskaffenhet når dette reflekteres i nivået på utleieinntekten. Beregningsmetoden vil imidlertid kunne gi forskjellige formuesverdier avhengig av blant annet hvordan utleier og leietaker har valgt å dele kostnader seg i mellom. Det legges derfor opp til at det skal tas hensyn til slike kostnader sjablonmessig gjennom en prosentvis reduksjon av brutto utleieinntekt. Dette vil sammen med kalkulasjonsrente mv. bli fastsatt i forskrift.

Regjeringen foreslår at alle eiendommer i næringsvirksomhet utenom kraftverk, jord- og skogbruk omfattes av den foreslåtte metoden fra 2009, uavhengig av om eiendommen eies av selskap eller personer direkte. Bolig- og fritidseiendom holdes i utgangspunktet utenfor forslaget. Unntak gjelder for utleie av slike boliger i næringsvirksomhet. Det er gjort nærmere rede for når boligutleie skal regnes som næringsvirksomhet i Ot.prp. nr. 1 (2008-2009) Skatte- og avgiftsopplegget 2009 - lovendringer.

Nærmere om økningen i ligningsverdier for næringseiendom som ikke leies ut

Det er ikke mulig å benytte en nåverditilnærming for å fastsette formuesverdien av næringseiendommer som ikke leies ut, men inngår som en del av eierens øvrige virksomhet. Eiendommens avkastning inngår da som en ikke nærmere verdsatt andel av overskuddet av eierens samlede virksomhet. For å sikre relativt stor grad av likebehandling mellom næringseiendom med og uten leiepriser, foreslår Regjeringen at ligningsverdiandelene for næringseiendommer uten utleieinntekter økes fra 25 pst. til 40 pst. i gjennomsnitt, dvs. en økning av ligningsverdien på 60 pst. i 2009. Samtidig foreslås det å redusere nivået på sikkerhetsventilen for å sikre at ingen eiendommer får høyere ligningsverdi enn 60 pst. av markedsverdien.

For å sikre større grad av likebehandling tar Regjeringen sikte på å legge fram forslag i 2010-budsjettet om en ny sjablonmetode for verdsetting av næringseiendommer som ikke leies ut. Et slikt system vil kunne utformes på bakgrunn av den informasjonen en får om utleieverdier mv. ved innføringen av en ny verdsettingsmetode for næringseiendom som leies ut, samt annen relevant informasjon fra offentlige registre om kjennetegn ved eiendomene.

Økt bunnfradrag

Regjeringen foreslår at bunnfradraget i formuesskatten økes fra 350 000 kroner til 470 000 kroner for enslige og fra 700 000 kroner til 940 000 kroner for ektepar. Av forenklingshensyn foreslås det samtidig at den lave satsen i formuesskatten fjernes. Kombinasjonen av økt bunnfradrag og fjerning av den lave satsen vil isolert sett gi netto uendret eller lavere formuesskatt på alle formuesnivåer. Samlet sett vil om lag 200 000 personer få økt formuesskatt, mens om lag 680 000 personer vil få redusert formuesskatt med Regjeringens forslag. Det anslås at om lag 110 000 færre vil betale formuesskatt, hvorav om lag 60 000 er pensjonister.

Det vises til forslag til kap. 2 i Stortingets skattevedtak for inntektsåret 2009.

2.2.5 Fradrag for fagforeningskontingent

Regjeringens politiske plattform fra Soria Moria varslet en dobling av fradraget for fagforeningskontingent fra nivået i 2005. Regjeringen foreslår å øke fradraget med ytterligere 450 kroner i 2009, til 3 600 kroner, og fullfører dermed opptrappingen av fradraget. For en som betaler en kontingent på minst 3 600 kroner, innebærer forslaget en isolert skattelettelse på om lag 80 kroner regnet i forhold til referansesystemet for 2009. Nominelt har opptrappingen siden 2005 dermed gitt en lettelse på opp til 500 kroner. Samlet anslås forslaget å gi et provenytap på om lag 90 mill. kroner påløpt og bokført i 2008.

Det vises til Ot.prp. nr. 1 (2008-2009) Skatte- og avgiftsopplegget 2009 - lovendringer.

2.2.6 Boligsparing for ungdom (BSU)

BSU-ordningen innebærer at personer under 33 år kan få fradrag i skatten for 20 pst. av sparebeløp inntil 15 000 kroner per år og inntil 100 000 kroner samlet. Renter opptjent i perioden fram til oppsparte midler disponeres, inngår ikke i maksimumsbeløpet på 100 000 kroner. Det er et vilkår for fradraget at sparebeløpet anvendes til erverv av bolig eller nedbetaling av gjeld på bolig.

I 2006 hadde om lag 235 000 personer skattefradrag knyttet til BSU, og disse fikk i gjennomsnitt 1 900 kroner i skattefradrag. Det samlede fradraget utgjorde om lag 441 mill. kroner.

Regjeringen foreslår å utvide BSU-ordningen fra 2009 ved at årlig maksimalt sparebeløp økes til 20 000 kroner og maksimalt samlet sparebeløp inntil fylte 33 år økes til 150 000 kroner.

Forslaget anslås å redusere provenyet med 175 mill. kroner påløpt og 140 mill. kroner bokført i 2009.

Det vises til omtale i Ot.prp. nr. 1 (2008-2009) Skatte- og avgiftsopplegget 2009 - lovendringer.

2.2.7 Grense for lønnsoppgaveplikt ved arbeid knyttet til hjem og fritidsbolig

Den generelle regelen for lønnsoppgaveplikt fritar arbeidsgiver fra lønnsoppgaveplikt når de samlede lønnsutbetalinger ikke overstiger 1 000 kroner. For frivillige organisasjoner ble grensen for lønnsoppgaveplikt økt til 4 000 kroner i 2008-budsjettet. Grensen for lønnsoppgaveplikt ved arbeid knyttet til hjem og fritidsbolig ble hevet fra 1 000 kroner til 2 000 kroner i 2007.

Grensen for lønnsoppgaveplikt ved arbeid knyttet til hjem og fritidsbolig er fortsatt relativt lav i forhold til det som regnes som vanlige, mindre utgifter til denne type tjenester. For eksempel vil utgiftene til barnevakttjenester lett overstige 2 000 kroner i løpet av et år. Både praktiske hensyn og rimelighetsbetraktninger tilsier at grensen for lønnsoppgaveplikt ved private arbeidsoppdrag i hjem og fritidsbolig heves fra 2 000 kroner til 4 000 kroner. Endringen gjennomføres i forskrift til ligningsloven. Provenytapet anslås til 10 mill. kroner påløpt og 8 mill. kroner bokført i 2009.

2.2.8 Fiskerfradraget

I forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett 2008 ble fiskerfradraget økt fra 80 000 kroner til 115 000 kroner. Regjeringen foreslår å øke fiskerfradraget ytterligere til 150 000 kroner med virkning fra og med inntektsåret 2009. Økningen må ses i sammenheng med innstrammingen av nettolønnsordningen for sjøfolk som ble gjennomført i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett 2008. Provenytapet ved en økning av fiskerfradraget fra 115 000 til 150 000 kroner er anslått til om lag 34 mill. kroner påløpt og 28 mill. kroner bokført i 2009.

Regjeringen vil videre lempe på vilkårene for å kvalifisere til fiskerfradrag, slik at kravet om minst 130 dagers deltakelse i fiske eller fangst skal gjelde tilsvarende som 130-dagerskravet for sjømannsfradrag etter skatteloven § 6-61 med tilhørende forskrifter og praksis. For nærmere omtale vises det til Ot.prp. nr. 1 (2008-2009) Skatte- og avgiftsopplegget 2009 - lovendringer.

Endringen anslås på usikkert grunnlag å redusere provenyet med 3 mill. kroner påløpt og 2 mill. kroner bokført i 2009.

2.2.9 Fradrag for arbeidsreise mellom hjem og arbeidssted

Reisefradraget gis til alle yrkesaktive med reisekostnader som overstiger en nedre grense, uavhengig av reisemåte. Normale reisekostnader anses som inkludert i minstefradraget. Reisefradraget er 1,40 kroner per km (0,70 kr per km over 35 000 km) i 2008, uavhengig av faktiske reisekostnader. Nedre grense for å få fradraget er 12 800 kroner, noe som tilsvarer i underkant av 40 km tur-retur ved daglige arbeidsreiser. Det gis kun fradrag for den delen av reisekostnadene som overstiger den nedre grensen. I overkant av 400 000 yrkesaktive fikk reisefradrag i 2006.

Regjeringen foreslår å øke kilometersatsen for reiser inntil 35 000 km med 10 øre, til 1,50 kroner per km. Samtidig økes nedre grense i reisefradraget fra 12 800 kroner til 13 700 kroner, slik at om lag det samme antall yrkesaktive som tidligere får nyte godt av reisefradraget. Det vises til omtale i Ot.prp. nr. 1 (2008-2009) Skatte- og avgiftsopplegget 2009 - lovendringer. Provenytapet ved endringene i reisefradraget anslås til 95 mill. kroner påløpt og 75 mill. kroner bokført i 2009.

2.2.10 Firmabilbeskatningen

Lettelse for el-biler

Få el-biler er i dag registrert som firmabiler. Regjeringen ønsker å stimulere til økt bruk av elektrisk drevne firmabiler. El-biler har allerede gunstigere regler for beregning av fordelen av privat bruk. Dette skyldes at den reelle fordelen ved å benytte en firmabil som bare kan kjøre om lag 100 km før den må lades, er betydelig mindre enn for en ordinær bil. Det er f.eks. lite attraktivt å benytte en el-bil ved lengre feriereiser. Regjeringen vil redusere beregningsgrunnlaget ytterligere for skattepliktig privat bruk av el-biler som brukes som firmabiler, fra 75 pst. til 50 pst. av ordinær fordelsverdi. Endringen vil gjøre det mer attraktivt å velge el-bil som firmabil. Lettelsen anslås til om lag 0,2 mill. kroner påløpt og bokført i 2009. Endringen gjennomføres i forskrift til skatteloven.

Endring i forskriftene til firmabilbeskatningen

Dersom skattyter disponerer flere firmabiler og disse faktisk brukes privat, er hovedregelen at skattyter skal skattlegges for alle bilene på vanlig måte etter sjablonreglene i firmabilbeskatningen. Det er likevel gjort unntak fra dette når skattyters forhold tilsier at bare én bil kan benyttes privat om gangen. Regjeringen vil fjerne denne unntaksbestemmelsen i forskrift 26. mars 1999 nr. 14 § 5-13-7 første ledd annet punktum med virkning fra og med inntektsåret 2009. Dette vil forenkle regelverket knyttet til firmabiler og bidra til økt likebehandling i skattleggingen av pengeytelser og naturalytelser. Unntaksregelen har vært lite brukt, og den samlede provenyvirkningen ved å fjerne den antas å være ubetydelig.

2.2.11 Særfradrag for store sykdomsutgifter

Før 2005 var diabetikere unntatt fra plikten til å dokumentere eller sannsynliggjøre merutgifter som følge av sykdom under ordningen med særfradrag for store sykdomsutgifter etter skatteloven § 6-83. Diabetikere kunne dermed få slikt fradrag ved å dokumentere diagnosen med legeerklæring. Diabetikere må nå, på samme måte som andre pasientgrupper, dokumentere eller sannsynliggjøre merutgifter som følge av sykdommen. Begrunnelsen da Regjeringen Bondevik II foreslo endringen var at diabetikere er en lite ensartet gruppe med varierende nivå på sine helsemessige merkostnader, og at det derfor ikke var riktig å gi særfradrag bare ut fra diagnosen. I tillegg ble diabetikere anbefalt å følge de generelle tilrådingene fra Statens råd for ernæring og fysisk aktivitet. Et automatisk særfradrag for denne gruppen kunne derfor ikke begrunnes ut fra særlig høye kostnader til diett. Også likhetshensyn tilsa at diabetikere bør behandles på samme måte som andre med sykdommer som kan gi opphav til merutgifter.

Det har vært betydelig misnøye blant diabetikerne med ligningsbehandlingen etter at det automatiske særfradraget ble fjernet. Dette skyldes opplevd forskjellsbehandling og uklarheter knyttet til dokumentasjonskravet. Sivilombudsmannen uttalte 9. juni 2008 at informasjonen som ble gitt i forbindelse med endringen for inntektsåret 2005, ikke var tilstrekkelig til at skattyterne kunne ivareta sine rettigheter og plikter på en god måte. Etter ombudsmannens oppfatning var de sentrale skattemyndighetenes retningslinjer ikke klare nok til å sikre ensartet behandling av denne skattytergruppen.

Regjeringen vil legge stor vekt på å gjennomgå Sivilombudsmannens uttalelse og vurdere tiltak som kan imøtekomme uttalelsen på en tilfredsstillende måte.

Det er gjort forenklinger og forbedringer innenfor rammene av vedtaket som den forrige regjeringen stod bak. Som en overgangsordning for inntektsåret 2005 ble det innført et sjablonfradrag for merutgifter til kost på 4 000 kroner for de diabetikerne som ikke kunne dokumentere merutgifter til kost. Sjablonsatsen er videreført for inntektsårene 2006 og 2007. For å lette saksbehandlingen ved skattekontorene er det for inntektsåret 2007 vedtatt at ligningsmyndighetene kan bruke et referansetall ved beregningen av eventuelle merkostnader til kost. Dette referansetallet baseres på Statens institutt for forbruksforsknings (SIFO) standardbudsjett. I tillegg er omtalen av særfradragsordningen i Lignings-ABC forbedret de siste årene. Også skatteetaten har lagt vekt på å gi god veiledning og informasjon om særfradragsordningen for denne skattytergruppen, både utad på sine hjemmesider og internt i retningslinjer til etaten.

Regjeringen mener utfordringene for denne pasientgruppen aktualiserer en bredere gjennomgang av hele ordningen med særfradrag for store sykdomsutgifter. Ordningen med rett til særfradrag for store sykdomsutgifter fungerer i dag ikke tilfredsstillende. Kriteriene for å innrømme særfradrag er vage og skjønnsmessige, og både blant skattyterne og ligningsmyndighetene er det usikkerhet om hvilke merutgifter som kan danne grunnlag for fradrag, og om hvordan utgiftene skal dokumenteres. Dette er situasjonen til tross for mange års praktisering av fradragsordningen. I tillegg er fordelingsvirkningene av ordningen uheldige ettersom fradragsretten er forbeholdt dem med høy nok inntekt til å dekke merutgiftene. Verken minstepensjonister eller andre som ikke betaler skatt, kan utnytte fradragsretten. Videre skaper ordningen betydelige administrative problemer og binder opp uforholdsmessig store ressurser i skatteetaten.

Regjeringen mener det er et klart behov for å gå gjennom ordningen med rett til særfradrag for store sykdomsutgifter med sikte på å få til et mer hensiktsmessig og rettferdig system. Det vil bli satt ned en interdepartemental arbeidsgruppe for å vurdere ordningen i sin helhet. Arbeidsgruppens rapport vil bli sendt på høring. Regjeringen vil avvente utfallet av arbeidsgruppens vurderinger og forslag før den eventuelt foreslår endringer i særfradragsordningen.

2.2.12 Fradrag for gjeldsrenter for arbeidstakere og personlig næringsdrivende fra andre EØS-stater

Ved brev av 8. november 2007 åpnet EFTAs overvåkningsorgan formell undersøkelse av om de interne norske reglene for (utenlandske) arbeidstakeres fradrag for renteutgifter på fast eiendom i utlandet diskriminerer fysiske personer fra andre EØS-land og derfor er i strid med EØS-avtalen.

Regjeringen foreslår at arbeidstakere og personlig næringsdrivende fra EØS-stater kan kreve fradrag for gjeldsrenter ved inntektsligningen etter de samme regler som personer bosatt her i landet etter norsk intern rett. Fradragsretten er betinget av at hele skattyterens inntekt i inntektsåret, eller tilnærmet hele inntekten (dvs. minst 90 pst.), skattlegges her i landet. Forslaget bidrar til å fjerne usikkerheten om hvorvidt Norge oppfyller sine forpliktelser i EØS-avtalens regelverk om fri bevegelighet og etableringsrett for arbeidstakere og personlig næringsdrivende.

Videre foreslås det at arbeidstakere og personlig næringsdrivende fra EØS-stater som krever fradrag for gjeldsrenter ved inntektsligningen etter de samme regler som personer bosatt her i landet etter norsk intern rett, skal skattlegges for renteinntekter og andre finansielle inntekter fra debitor bosatt, hjemmehørende eller med fast driftssted her i landet, forutsatt at slike inntekter etter eventuell skatteavtale kan skattlegges her.

Forslaget anslås å redusere provenyet med 30 mill. kroner påløpt og 25 mill. kroner bokført i 2009.

Det vises for øvrig til omtale i Ot.prp. nr. 1 (2008-2009) Skatte- og avgiftsopplegget 2009 - lovendringer.

2.2.13 Andre grenser og fradrag

Det legges opp til å lønnsjustere viktige grenser i personskattesystemet, herunder øvre grenser i personfradraget og minstefradraget i lønns- og pensjonsinntekt samt innslagspunktene i toppskatten. Dette innebærer at en person som har en lønnsvekst fra 2008 til 2009 tilsvarende gjennomsnittlig anslått lønnsvekst, i de fleste tilfeller vil få uendret skatt som andel av lønnen.

Enkelte beløpsgrenser holdes imidlertid nominelt uendret. Dette gjelder blant annet det særskilte fradraget i lønnsinntekt, nedre grense for betaling av trygdeavgift, særskilt fradrag i Finnmark og Nord-Troms, sjømannsfradraget, det særskilte fradraget for landbruk mv., fradraget for gaver til frivillige organisasjoner og særfradrag for store sykdomsutgifter. Sammen med samspillsvirkninger og avrundinger i skattemodellen LOTTE anslås nominell videreføring av disse beløpsgrensene å øke provenyet med 275 mill. kroner påløpt og 220 mill. kroner bokført i 2009. Når det gjelder særfradrag for store sykdomsutgifter, er det til gunst for skattyter at grensene holdes uendret.

2.3 Næringsbeskatningen

2.3.1 Oppheving av skattefritak for gjensidig brann- og husdyrforsikringsselskap, sjøforsikringsselskap og enkelte skadeforsikringsselskap

I Revidert nasjonalbudsjett 2008 ble det varslet at oppheving av skattefritaket for gjensidig brann- og husdyrforsikringsselskap skulle vurderes i forbindelse med statsbudsjettet for 2009. Det eksisterende skattefritaket savner en god begrunnelse, virker konkurransevridende og kan være problematisk med hensyn til EØS-avtalens regler om statsstøtte.

Skattefritaket for brann- og husdyrforsikringsselskap framgår av skatteloven § 2-30 h, som også gir skattefritak for diverse gjensidige sjøforsikringsselskap og enkelte mindre skadeforsikringsselskap. Med samme begrunnelse som for brann- og husdyrforsikringsselskapene foreslås det å oppheve skattefritaket også for de øvrige selskapene som er omfattet av bestemmelsen (f.eks. Norsk Hussoppforsikring Gjensidige, Fiskernes Gjensidige Ulykkestrygdelag, Sjøtrygdegruppen Gjensidig Skadeforsikringsselskap, Assuranseforeningen Havfiske - gjensidig, samt gjensidige sjøforsikringsselskap for så vidt virksomheten gjelder sjøforsikring med tilknytning til fiske).

Forslagene berører til sammen i overkant av 40 selskap med gjensidig selskapsform, som i dag er helt skattefrie. Disse selskapene har ikke tidligere levert selvangivelse. For at de skal få tid til å tilpasse seg de nye reglene, foreslås det at de nye reglene gis virkning fra 2009 for selskap som ikke tidligere har levert selvangivelse. I tillegg har Gjensidige Forsikring BA skattefritak for deler av virksomheten. Det antas at utfordringene knyttet til innføring av skatteplikt for hele virksomheten er mindre for brann- og hysdyrforsikringsselskap som leverte selvangivelse for 2007, enn for de øvrige berørte selskapene. For brann- og hysdyrforsikringsselskap som leverte selvangivelse for 2007, oppheves skattefritaket med virkning fra 2008. De berørte selskapene vil som følge av den foreslåtte lovendringen betale skatt på overskudd og formuesskatt av hele sin virksomhet. Den samlede provenyvirkningen av forslaget anslås på usikkert grunnlag til om lag 360 mill. kroner påløpt i 2008 og 50 mill. kroner påløpt i 2009. 360 mill. kroner bokføres i 2009 og 50 mill. kroner bokføres i 2010.

Det vises for øvrig til omtale i Ot.prp. nr. 1 (2008-2009) Skatte- og avgiftsopplegget 2009 - lovendringer.

2.3.2 Innstramming i fritaksmetoden

Fritaksmetoden som ble innført i 2004, innebærer at aksjeinntekter mv. til selskap ikke ilegges utbytte- eller gevinstbeskatning. Metoden skal sikre at selskapsoverskudd ikke beskattes flere ganger i eierkjeden, men én gang på selskapsnivå og én gang på personnivå. Metoden erstattet RISK- og godtgjørelsesmetoden, som også skulle motvirke kjedebeskatning.

Når inntektene er skattefrie, bør heller ikke kostnader til erverv av inntekter gi grunnlag for fradrag. Dette ble lagt til grunn ved innføringen av fritaksmetoden. Avgrensningsproblemer mot andre kostnader som ikke direkte kan relateres til den skattefrie inntekten, medførte imidlertid en særregel om at disse kostnadene likevel ble fradragsberettigede fra 2006.

Regjeringen mener fritaksmetoden er for liberal på dette punktet. Løpende kostnader med tilknytning til aksjeinntekter mv. som er skattefrie etter fritaksmetoden, bør ikke gi rett til fradrag. En direkte avskjæring av fradragsretten ville imidlertid medføre avgrensningsproblemer mot andre fradragsberettigede kostnader. Regjeringen vil derfor foreslå å innføre en sjablon for å kompensere for at kostnadsfradraget er for gunstig, ved å inntektsføre 3 pst. av de skattefrie inntektene. Endringen trer i kraft fra den dagen budsjettet legges fram. Departementet vil vurdere mer treffsikre metoder for å begrense fradragsretten for eierkostnader i fritaksmetoden.

Forslaget anlås å øke påløpt proveny med 225 mill. kroner i 2008 og 475 mill. kroner i 2009. Inntektene bokføres året etter at de påløper siden selskapene er etterskuddspliktige.

Det vises til omtale i Ot.prp. nr. 1 (2008-2009) Skatte- og avgiftsopplegget 2009 - lovendringer.

2.3.3 Avskrivning av faste tekniske installasjoner i bygg

Faste tekniske installasjoner i næringsbygg avskrives i dag sammen med bygget og med en sats på 2 pst. for forretningsbygg (saldogruppe i) og 4 pst. for øvrige næringsbygg (som avskrives i saldogruppe h sammen med anlegg). Eksempler på faste tekniske installasjoner i bygg er varmeanlegg, kjøle- og fryseanlegg, elektrisk anlegg, sanitæranlegg, heisanlegg o.l.

Bransjen har lenge argumentert for å skille ut faste tekniske installasjoner som egen saldogruppe med en høyere avskrivningssats enn i dag. Dette har vært vurdert av Regjeringen, senest i forbindelse med statsbudsjettet for 2007. Regjeringen fant imidlertid ikke ny informasjon mht. økonomisk verdifall som ga grunnlag for å endre avskrivningssatsene for driftsmidler i hhv. saldogruppe h og i, herunder for faste tekniske installasjoner.

Dagens regelverk gir imidlertid incentiver til å investere i gammel teknologi i stedet for i mer energieffektive løsninger ved utskifting av faste tekniske installasjoner i bygg.

Den gunstige skattemessige behandlingen av gammel teknologi følger av at utskifting av deler av et avskrivningsobjekt etter gjeldende rett anses som vedlikehold og utgiftsføres direkte, med mindre utskiftningen innebærer en standardheving. Bygget anses å være ett avskrivningsobjekt, og avskrives derfor som én enhet. Dersom utskiftningen hever standarden på bygget, og følgelig også verdien, skal det imidlertid anses som en investering som skal aktiveres og avskrives med 2 pst. (alternativt 4 pst.). Dette vil være tilfellet for en del investeringer i energieffektive løsninger.

Denne skattemessige ulempen knyttet til investeringer i energieffektive installasjoner i bygg kan unngås ved å skille ut tekniske installasjoner i bygg som egen saldogruppe. Det vil da ikke lenger være mulig å utgiftsføre denne typen reinvesteringer direkte. Dermed fjernes dagens skattefavorisering av gammel teknologi på bekostning av mer energieffektiv teknologi. Regjeringen foreslår derfor å skille ut faste tekniske installasjoner i forretningsbygg og andre næringsbygg som egen ny saldogruppe j med 10 pst. avskrivningssats. En avskrivningssats på 10 pst. anslås å gi en rimelig tilnærming til det faktiske økonomiske verdifallet på tekniske installasjoner i bygg.

Omleggingen vil innebære administrative kostnader knyttet til fordeling av saldoverdier for bygg (som i dag inkluderer tekniske installasjoner) på de to nye saldogruppene for bygg og tekniske installasjoner. Det legges opp til å benytte en sjablonsats ved fordelingen av eksisterende saldoverdier. For nye investeringer kan det oppstå vanskelige grensedragninger mellom tekniske installasjoner og bygg, og dermed også tilpasningsmuligheter ved at større deler av bygget søkes klassifisert som tekniske installasjoner. For å få en best mulig vurdering av fordelingen av saldoverdier for eldre bygg på hhv. installasjoner og bygg, ønsker departementet å sende forslag til regler om dette på høring. Det vises til nærmere omtale av forslaget i Ot.prp. nr. 1 (2008-2009) Skatte- og avgiftsopplegget 2009 - lovendringer.

Med rimelige forutsetninger om hyppigheten av utskiftninger av tekniske installasjoner, rente og prisvekst, vil nåverdien av samlede fradrag knyttet til investeringer i bygg bli om lag uendret med en avskrivningssats for tekniske installasjoner på 10 pst. En utskillelse av tekniske installasjoner i egen saldogruppe innebærer dermed at de samlede avskrivningsvilkårene for bygg og forretningsbygg vil være om lag som i dag.

Forslaget vil samlet øke provenyet i 2009 med om lag 50 mill. kroner påløpt og 65 mill. kroner bokført.

2.3.4 Skattlegging av urealiserte gevinster ved uttak av eiendeler mv. fra norsk beskatningsområde

I økende grad foretas det omorganiseringer og flytting av virksomhet over landegrensene. Hvis det ytes vederlag ved overføringer av eiendeler fra Norge til utlandet, vil den realiserte gevinsten etter gjeldende skatteregler bli skattlagt i Norge. Hvis det derimot ikke ytes vederlag, gir gjeldende skatteregler i liten grad hjemmel for å skattlegge eventuelle urealiserte kapitalgevinster. Disse overføringene kan medføre at gevinster som er opparbeidet i Norge, ikke kommer til beskatning her.

Regjeringen foreslår at det innføres regler som gir hjemmel for å skattlegge urealiserte kapitalgevinster når eiendeler og forpliktelser tas ut av norsk beskatningsområde. Der skattyter er hjemmehørende i en EØS-stat, gis det fradrag for et eventuelt latent tap knyttet til de overførte eiendelene og forpliktelsene i samme utstrekning som en gevinst vil være skattepliktig.

Forslaget skal i hovedsak forhindre at økt mobilitet i skattegrunnlagene mellom land skal innebære tap av skattegrunnlag til andre skattejurisdiksjoner. I hovedsak dreier dette seg om utflytting av større driftsmidler av mobil karakter som f.eks. borerigger eller immaterielle eiendeler som patenter mv. Hyppighet og omfang av slike transaksjoner er svært vanskelig å anslå, og de økonomiske virkningene av at generelle uttaksregler innføres, er også vanskelig å tallfeste. Omfanget av utflytting av eiendeler med latente gevinster vil trolig være større på sikt, og provenyvirkningen for 2009 av en innstramming vil trolig ikke være nevneverdig stor.

Det vises til nærmere omtale i Ot.prp. nr. 1 (2008-2009) Skatte- og avgiftsopplegget 2009 - lovendringer.

2.3.5 Kraftverksbeskatningen

I statsbudsjettet for 2008 ble det foreslått forbedringer i grunnrenteskatten. Flertallet i finanskomiteen sluttet seg til Regjeringens forslag om bl.a. å innføre adgang til å samordne ny, negativ grunnrenteinntekt, fjerne risikotillegget i rentene som gjelder ved beregning av grunnrenteskatt, reduksjon av nedre grense for beregning av grunnrenteinntekt til 1 500 kVA og å øke grunnrenteskattesatsen til 30 pst.

Flertallet ba samtidig Regjeringen om å legge fram en bred vurdering av incentivene for økt miljøvennlig utbygging av vannkraft og annen fornybar energi i Revidert nasjonalbudsjett 2008, jf. Innst. O. nr. 1 (2007-2008).

I tråd med anmodningen fra finanskomiteens flertall la Regjeringen i Revidert nasjonalbudsjett 2008 fram en bred vurdering av incentiver for økt utbygging av vannkraft og annen fornybar energi. Gjennomgangen viste at de vesentligste fiskale hindringene for nye, lønnsomme vannkraftutbygginger er knyttet til konsesjonskraft, konsesjonsavgift og eiendomsskatt. Årsaken er at disse ordningene i stor grad er uavhengige av lønnsomheten i kraftverkene og dermed kan hindre utbygging av prosjekter som har lav, men positiv samfunnsøkonomisk lønnsomhet. Dette er imidlertid ordninger som gir vertskommunene en andel av verdiskapingen samt virker som en kompensasjon for ulemper av vannkraftproduksjon.

Grunnrenteskatt og ordinær selskapsskatt er derimot basert på overskuddet i kraftverket. Dagens grunnrenteskatt er nøytralt utformet og hindrer dermed ikke samfunnsøkonomisk lønnsomme utbygginger.

Regjeringen foreslo i Revidert nasjonalbudsjett 2008 følgende tiltak som nå fremmes som lovforslag for Stortinget:

• En ordning som fjerner skattemessige hindre for opprusting og utvidelse av eksisterende kraftverk. Opprusting og utvidelse av kraftverk er viktig for å nå målene om økt utbygging av fornybar energi.

• Det innføres en årlig utbetalingsordning av skatteverdien dersom selskapet har ny, negativ grunnrenteinntekt. Ordningen innebærer at dersom et selskap har ny, negativ grunnrenteinntekt vil staten årlig utbetale skatteverdien (fradragsverdien) av grunnrenteskatten. Dette vil sikre små utbyggere like tidlige fradrag som større selskap, og kan dermed bedre deres likviditet. I petroleumssektoren har tilsvarende ordninger bidratt til økt aktivitet fra mindre aktører. En slik utbetalingsordning vil ikke påvirke grunnrenteskattens nøytralitetsegenskaper.

• Det innføres fradragsrett for driftskostnader pådratt i byggetiden.

• Den nedre grensen for plikt til å beregne grunnrenteinntekt økes til 5 500 kVA for alle kraftverk.

Det største potensialet for økt utbygging av vannkraft er knyttet til utbygging av småkraftverk samt opprusting og utvidelser av eksisterende kraftverk. Regjeringens forslag er derfor målrettet mot de områdene hvor potensialet for økt utbygging er størst. Endringene er antatt å gi et provenytap på om lag 50 mill. kroner påløpt i 2008. Beløpet bokføres i 2009.

En nærmere omtale av forslagene er gitt i Ot. prp. nr. 1 (2008-2009) Skatte- og avgiftsopplegget 2009 - lovendringer.

2.3.6 Reindriftsfradraget

I reindriftsforhandlingene våren 2008 ble det varslet at reindriftsfradraget skulle økes i 2009. Regjeringen foreslår å øke nedre grense i reindriftsfradraget fra 36 000 kroner til 54 200 kroner. Det prosentvise fradraget for næringsinntekt utover den nedre grensen foreslås økt fra 19 pst. til 32 pst. av inntekten som overstiger 54 200 kroner. Maksimalt fradrag økes fra 71 500 kroner til 142 000 kroner. Økningen av reindriftsfradraget anslås å redusere provenyet med om lag 4 mill. kroner påløpt og 3 mill. kroner bokført i 2009.

Det vises til Ot.prp. nr. 1 (2008-2009) Skatte- og avgiftsopplegget 2009 - lovendringer.

2.3.7 Eiendomsskatt i sjøområdet

Finansdepartementet orienterte i statsbudsjettet for 2008 om at man ville vurdere mulige endringer og avklaringer i eigedomsskattelova samtidig med en vurdering av kommunenes adgang til å kreve betaling for bruk av areal i kystsonen. Departementet fremmer nå forslag om å innføre adgang til å utskrive eiendomsskatt på oppdrettsanlegg i sjø dersom kommunen skriver ut eiendomsskatt i hele kommunen, eller på verk og bruk i kommunen. Omsetningsverdien på det fysiske oppdrettsanlegget vil danne grunnlaget for eiendomsskatten. Verdien av fisk og av konsesjonen inngår ikke i grunnlaget.

Parallelt med framleggelsen av forslaget om eiendomsskatt på oppdrettsanlegg, vil Finansdepartementet sende på høring et forslag for å avklare eigedomsskattelovas virkeområde i sjøterritoriet. Det vil her bli foreslått at grensen trekkes ved grunnlinjene, og at endringen gis virkning fra og med skatteåret 2009. Grunnlinjene trekkes som rette linjer mellom de ytterste skjær ved lavvann, tvers over fjordmunninger. Grunnlinjene danner utgangspunkt for å fastslå territorialgrensen og norsk økonomisk sone.

Forslagene er nærmere omtalt i Ot.prp. nr. 1 (2008-2009) Skatte- og avgiftsopplegget 2009 - lovendringer.

2.4 Spørsmål om beskatning til kommunene for bruk av areal i kystsonen

Innledning

Bruken av og oppmerksomheten rundt areal i kystsonen har økt de siste årene. Tilgang på arealer og infrastruktur er vesentlige innsatsfaktorer for næringsvirksomhet i kystsonen. Kystsonen er også av stor betydning for miljøet, rekreasjon og friluftsliv. Det er en viktig oppgave å avveie ulike interesser gjennom arealplanlegging og legge til rette for utvikling av infrastruktur. Dette reiser flere problemstillinger, bl.a. om sjøareal fortsatt bør stilles gratis til disposisjon for ulik næringsvirksomhet i kystnære områder. Et utredningsarbeid om disse spørsmålene ble derfor varslet i statsbudsjettet for 2008.

Utredningen ble gjennomført av en interdepartemental arbeidsgruppe på politisk nivå, som ble ledet av Finansdepartementet. Fiskeri- og kystdepartementet, Fornyings- og administrasjonsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Olje- og energidepartementet deltok også i arbeidsgruppen. Kystkommuner, berørte næringer og organisasjoner som representer miljø- og friluftsinteresser langs kysten, ble invitert til å bidra med beskrivelse av faktagrunnlag og synspunkter. I tillegg avholdt arbeidsgruppen møter med KS, Friluftsrådenes Landsforbund, Fiskeri- og havbruksnæringens landsforening, Norske Sjømatbedrifters Landsforening, Energibedriftenes landsforening, Oljeindustriens landsforening og NHO Reiseliv.

Innspill om betaling for bruk av areal i kystsonen

De fleste kommuner og fylkeskommuner som kom med innspill til arbeidsgruppen, er positive til betaling for bruk av areal i kystsonen. Kommunene gir forskjellige begrunnelser for en slik beskatning, der særlig følgende går igjen:

• Kommunene bør få dekket (noe av) sine kostnader med å lage kystsoneplaner og tilrettelegge for næringsvirksomhet i sjøområdet.

• Sikre at noe (mer) av verdiskapingen blir igjen lokalt.

• Arealavgift vil føre til mer effektiv bruk av sjøområdet.

• Sjøareal tilhører fellesskapet, brukerne bør betale for å disponere «allmennhetens areal» eller for bruk av en gratis naturressurs.

Mange av kommunene som ønsker en avgift, beskriver dette som en særavgift på oppdrettsnæringen, mens enkelte kommuner mener det bør være en generell avgift på bruk av sjøareal. Også friluftsorganisasjonene ønsker en avgift for bruk av areal til næringsformål både på land og i sjø. Det synes å være bred enighet om at bruk av kystsonen til natur- og friluftsformål ikke må beskattes.

Næringslivet og en del kommuner framhever at det er funnet løsninger som tilfredsstiller ulike brukerinteresser, og at konflikter også kan løses med andre virkemidler enn en betaling for bruk av areal. Alle uttalelser fra næringslivet er kritiske eller negative til en betaling for bruk av areal i kystsonen. Havbruksnæringen viser til at den er en sterkt konkurranseutsatt næring, som allerede bidrar i lokalsamfunnet og i utgangspunktet har et høyt skatte- og avgiftsnivå. Olje-, energi- og telesektoren mener det vil være uheldig å avgiftslegge infrastruktur i kystsonen ytterligere, bl.a. fordi den allerede er hardt beskattet og bedriftene i visse tilfeller er lovpålagt å føre slik infrastruktur langs hele kysten.

Finansdepartementets vurdering

Finansdepartementet legger til grunn at virkemiddelbruken for kystsonen må vurderes opp mot mål om effektiv og bærekraftig bruk av sjøarealet. I teorien kunne det begrunne en avgift som reflekterer trengselskostnader og knapphet på areal, men i praksis vil det være vanskelig å fastsette en slik avgift.

Innkreving av skatter og avgifter krever at det kan defineres og avgrenses et klart skattegrunnlag. Et mulig skattegrunnlag for en «arealavgift» kan være det areal som innretningen opptar i vannspeilet. Ulike virksomheter i sjøområdet beslaglegger imidlertid areal på forskjellige måter. Arealet som beslaglegges av ulike typer virksomhet, blir i dag ikke målt etter felles kriterier, og i forskjellig grad registrert innenfor de ulike næringene. Et alternativ kunne være å knytte beskatningen til det arealet som innretningen hindrer andre fra å bruke. En slik definisjon reiser spørsmål om «hvor mye forhindret», og vil neppe kunne presiseres og avgrenses tilfredsstillende som skattegrunnlag. En generell avgift forutsetter likebehandling og krever derfor at det kan etableres et beregningsgrunnlag på tvers av næringer.

En avgift som reflekterer trengselskostnader og knapphet på areal, kunne trolig bidra noe til mer effektiv bruk av sjøarealet. Uansett kan en avgift ikke direkte løse interessekonflikter mellom næringsetablering og naturvern- og friluftsinteresser - og kan tenkes å forsterke slike konflikter, dvs. mellom arealbruk som gir inntekter til kommunen, og andre formål som ikke betaler for arealbruken. I områder med trengsel og knapphet på egnede sjøområder, dvs. der det kan begrunnes å innføre en avgift ut fra effektivitetshensyn, har regulerende myndigheter allerede begrenset etableringen av ny næringsvirksomhet, f.eks. av intensiv oppdrettsvirksomhet langs Sørlandskysten.

Regjeringen mener det ikke bør innføres en særskilt beskatning til kommunene for bruk av areal i kystsonen. De fleste kommunene som har engasjert seg i spørsmålet, beskriver knapphet på areal og interessekonflikter som et problem særlig i forhold til oppdrettsanlegg i sjø. Disse anleggene har likhetstrekk med industrianlegg, men kommunen har i dag ikke anledning til å ilegge eiendomsskatt på en stor del av havbruksvirksomheten. Det skyldes at oppdrettsvirksomhet i hovedsak anvender flyttbare innretninger, og i mindre grad fast eiendom. Finansdepartementet fremmer nå forslag om å innføre adgang til å utskrive eiendomsskatt på oppdrettsanlegg i sjø, jf. avsnitt 2.3.7.

2.5 Skattefradrag for kostnader til forskning og utvikling

Innledning

Skattefradrag for næringslivets kostnader til forskning og utvikling (Skattefunn) ble innført for små og mellomstore foretak fra 1. januar 2002, og for alle foretak fra 1. januar 2003. Skattefunn er en regelstyrt ordning, hvor foretakene selv velger ut støtteberettigede prosjekter. Alle prosjekter som tilfredsstiller kravene i lov og forskrift, gir rett til skattefradrag etter de samme kriteriene. Formålet er å stimulere næringslivets egen FoU-innsats. Regjeringen vil videreføre ordningen.

Skattefradragets størrelse beregnes og avgrenses etter nærmere regler i skatteloven § 16-40 med tilhørende forskrift. Grunnlaget er maksimalt 4 mill. kroner for egenutført FoU, og maksimalt 8 mill. kroner for summen av egenutført FoU og innkjøpt FoU fra godkjente FoU-institusjoner. Norges forskningsråd skal samme år som prosjektet starter opp eller først søker støtte, godkjenne innholdet ut fra forskriftens FoU-definisjon, men stiller ikke nærmere krav til tema eller formål. Videre er det et vilkår at kostnadene som tas med i fradragsgrunnlaget, er attestert av revisor. Ligningsmyndighetene kontrollerer oppgitte kostnader og fradrag ift. regelverket for Skattefunn og samlet offentlig støtte til foretaket ift. statsstøtteregelverket. Dersom skattefradraget er høyere enn utlignet skatt for skattyteren, blir det overskytende beløpet utbetalt fra staten ifm. skatteoppgjøret.

Anvendelse og omfang

Næringslivet mottok 1 134 mill. kroner i støtte gjennom Skattefunn for inntektsåret 2006, en reduksjon på 6,6 pst. fra 2005. Det var det andre året på rad med redusert bruk av ordningen. Det har ikke skjedd endringer i regelverket som kan forklare denne utviklingen. Tabell 2.3 viser utviklingen i skatteutgiften (tapte skatteinntekter) fra Skattefunn, og sammenhengen med foretakenes budsjetterte skattefradrag i søknader som Norges forskningsråd har godkjent. Dessuten framkommer hvor stor del av støtten som er utbetaling utover utlignet skatt. For 2007 er skatteutgiften anslått på grunnlag av godkjente prosjektsøknader.

Norges forskningsråd har godkjent om lag 3 700 prosjekter som vil være fradragsberettigede ved skatteoppgjøret for 2007 dersom de ble gjennomført i henhold til søknadene. Foretakene har budsjettert disse prosjektene til om lag 8,5 mrd. kroner i alt. Erfaringsmessig er det en betydelig del av prosjektene som blir avbrutt, utsatt i tid eller redusert i størrelse. De siste årene har den samlede skatteutgiften utgjort om lag 75 pst. av skattefradragene som lå inne i godkjente søknader.

Kostnadene for eget FoU-personell beregnes etter en sjablonregel som ble begrenset gjennom en forskriftsendring fra 1. januar 2007. Endringen i kostnadsberegningen sammen med andre tiltak for bedre økonomistyring i Skattefunn ble i statsbudsjettet for 2007 anslått å øke provenyet med om lag 150 mill. kroner. For prosjekter som er godkjent i 2006 eller tidligere, er imidlertid budsjettene satt opp etter den tidligere, mer sjenerøse beregningsmåten. I anslaget for skatteutgiften i 2007 er det korrigert for endret kostnadsberegning i disse årgangene. På dette grunnlaget anslås skatteutgiften til om lag 975 mill. kroner for inntektsåret 2007. Søknader til Norges forskningsråd per 1. september 2008 indikerer en viss reduksjon i bruken av Skattefunn i forhold til i 2007. Skatteutgiften anslås til om lag 950 mill. kroner påløpt i 2008 (bokført i 2009).

En stor del av provenytapet gjennom Skattefunn er utbetaling utover utlignet skatt. Det har vært en svak nedgang fra år til år i andelen av samlet støtte som kommer til utbetaling, noe som trolig skyldes generelt bedre lønnsomhet for næringsvirksomhet i Norge. For inntektsåret 2006 er 74 pst. av det samlede støttebeløpet utbetaling utover utlignet skatt. Det viser at ordningen i hovedsak benyttes av foretak utenfor skatteposisjon. Skattefunn fungerer dermed i det vesentlige som en tilskuddsordning.

Evaluering av resultater, brukertilfredshet og administrativ gjennomføring

Statistisk sentralbyrå (SSB) har gjennomført en bred evaluering av Skattefunn, med hovedvekt på måloppnåelse og resultater. Dessuten inngår et delprosjekt om administrativ gjennomføring, der det gis en vurdering av ordningens tilgjengelighet og brukertilfredshet samt effektiviteten i de administrative rutinene. Evalueringen har også forsøkt å avdekke om det skjer uønsket skattetilpasning. SSB la fram sluttrapporten i januar 2008.

Evalueringen omfatter virksomheten i Skattefunn fra etableringen i 2002 t.o.m. inntektsåret 2006. SSB mener at Skattefunn i hovedsak virker etter hensikten. Ordningen utløser mer FoU i foretakene, og avkastningen av denne er positiv og ikke klart mindre enn for annen FoU. Brukerundersøkelser viser at ordningen er godt kjent, og at næringslivet er overveiende positivt til Skattefunn.

Analyser av FoU-statistikken indikerer at Skattefunn fører til økt FoU-innsats for foretak med FoU-kostnader under beløpsgrensen på 4 mill. kroner. SSB anslår som beste estimat at én krone i skatteutgift utløser to kroner i FoU. Dette er høyt i forhold til resultatene fra undersøkelser av tilsvarende ordninger i andre land. Økningen i næringslivets samlede FoU-utgifter har imidlertid vært beskjeden i den perioden som foretakene har hatt mulighet til å få støtte gjennom Skattefunn, og har gått tilbake som andel av BNP. SSBs anslag innebærer at uten Skattefunn ville næringslivets samlede FoU-utgifter vært 2,4 mrd. kroner lavere i 2005 enn de faktisk var.

Bruken av Skattefunn økte fram til 2004, og har deretter gått en del tilbake. Målt i antall prosjekter er reduksjonen markert, mens skatteutgiften er litt lavere nominelt både i 2005 og 2006 sammenliknet med 2003 og 2004. SSB har ikke funnet noen god forklaring på hvorfor bruken av Skattefunn har gått tilbake. Beløpsgrensene er fastsatt nominelt, og derfor redusert reelt over perioden, men fortsatt er det bare hvert femte foretak som utnytter beløpsgrensen på 4 mill. kroner fullt ut. SSB antyder at man kan ha nådd et nivå for hvor mye en ordning av denne typen kan utløse av nye prosjekter på årlig basis.

Resultater av statistiske analyser tyder på at skattefunnprosjekter påvirker produktivitet og produktivitetsvekst positivt og om lag i samme grad som annen FoU-aktivitet. Den bedriftsøkonomiske lønnsomheten øker i gjennomsnitt moderat som følge av at foretak tar i bruk ordningen. Skattefunn ser imidlertid ikke ut til å bidra til innovasjoner i form av nye produkter for markedet eller foretakenes patentering. Det er ikke påvist noen virkning av Skattefunn på forskningsinstituttenes strategier, selv om beløpsgrensen er satt høyere for innkjøp fra forskningsinstitusjoner (8 mill. kroner) enn for egenutført FoU (4 mill. kroner).

Skattefunn har lave administrasjonskostnader (tilsvarende om lag 7 pst. av samlet skattefradrag). Det skyldes til dels at Skatteetaten har satt inn beskjedne ressurser på kontroll. Lønnskostnadene som foretakene rapporterer i Skattefunn, sammenholdt med regnskapstall, kan indikere at en del småforetak tilpasser seg gjennom å drive opp beregningsgrunnlaget for personellkostnader. Denne vurderingen er basert på data fra før det ble innført tak på timesats og antall timer for eget FoU-personell. SSB mener en støtteordning som Skattefunn bør utformes på en slik måte at skattyteren i minst mulig grad selv skal kunne påvirke beregningsgrunnlaget (annet enn å drive mer FoU). Det innebærer bl.a. bruk av normpriser, eventuelt supplert med utgiftstak per prosjektmedarbeider av den type som ble innført med endringene i regelverket for kostnadsberegningen fra 2007.

FoU er definert annerledes i forskriften til skatteloven enn den definisjonen av FoU som brukes til statistiske formål (Frascati-definisjonen). SSB påpeker at forskriftens definisjon lett kan oppfattes som videre ved å inkludere «informasjon og erfaring» i tillegg til «ny kunnskap». Det mangler også henvisning til «systematisk arbeid» som finnes både i Frascati-definisjonen og i det opprinnelige forslaget til regelverk, jf. NOU 2000: 7 Ny giv for nyskaping. SSB synes det uansett er behov for en oppdatering av ordvalget i FoU-definisjonen i Skattefunn, og anbefaler å følge Frascati-definisjonen.

Spørreundersøkelser har avdekket misnøye med at ordningen administreres gjennom skattesystemet både fra brukerne og Skattetaten. Brukerne må forholde seg til hhv. Innovasjon Norge, Norges forskningsråd og Skatteetaten. Skatteetaten skal kontrollere kostnadene og at de tilhører det godkjente prosjektet, men har ikke selv ekspertise på FoU. SSB konstaterer at Skattefunn i stor grad fungerer som en tilskuddsordning ved at om lag 75 pst. av støttebeløpet blir utbetalt til foretakene (dvs. de som ikke er i skatteposisjon). Skattefradrag medfører også at betalingen kommer etter at kostnadene er påløpt, mens tilskudd utbetales fortløpende i prosjektperioden.

SSB anbefaler at Skattefunn videreføres uten store endringer. Det innebærer bl.a. at man ikke utvider Skattefunn til å omfatte flere typer aktiviteter som skal kunne falle inn under ordningen, men holder fast på FoU-begrepet slik dette offisielt blir omtalt og brukt. Man bør imidlertid vurdere å omgjøre Skattefunn til en rettighetsbasert tilskuddsordning som forvaltes av Norges forskningsråd (fortsatt med bistand fra Innovasjon Norge). Videre foreslår SSB at beløpsgrensen på 4 mill. kroner økes til 5 mill. kroner for å bringe realverdien av øvre støttebeløp tilbake til 2002-nivå. SSB mener at taket for personellkostnader på 500 kroner per time, som ble innført fra 1. januar 2007, er satt for lavt i dagens situasjon.

SSB har også lagt fram en rapport om skattebaserte ordninger i andre land som skal stimulere næringslivets FoU-innsats. Rapporten viser at skattebasert FoU-støtte har blitt mer vanlig i OECD-land, men også at det er land som ikke har skatteincentiver for FoU (bl.a. Sverige, Finland og Tyskland). Ifølge SSB må den norske ordningen isolert sett kunne sies å være ganske sjenerøs i et internasjonalt perspektiv. Dette skyldes at Skattefunn omfatter relativt mange foretak og den samlede skatteutgiften er relativt høy sammenliknet med skattebaserte ordninger i andre land.

Økonomistyringen i Skattefunn

Det er gjennomført flere tiltak for bedre økonomistyring i Skattefunn. Fra 1. januar 2007 er fradragsgrunnlaget for eget FoU-personell (lønn og indirekte kostnader) begrenset til 500 kroner per time og maksimalt 1 850 timer årlig per person, mens det tidligere ikke var noen beløps- eller timegrense per person. Norges forskningsråd og Skatteetaten har gjennomført og arbeider med flere andre tiltak som vil styrke økonomistyringen innenfor gjeldende forskrift, bl.a. presiseringer og klargjøringer i skjema med veiledningsmateriell og en nettbasert mal for prosjektregnskap. Tiltakene bidrar også til at ordningen blir lettere tilgjengelig og mer forutsigbar for brukerne.

Bakgrunnen for tiltakene var bl.a. en evaluering av økonomistyringen og administreringen av Skattefunn som ble utført av Senter for statlig økonomistyring (SSØ) etter oppdrag fra Finansdepartementet. Forslagene fra SSØ er beskrevet i St.prp. nr. 1 (2006-2007) Skatte-, avgifts- og tollvedtak, avsnitt 2.3.10.

Finansdepartmentets vurdering

SSB anbefaler å vurdere å omgjøre Skattefunn til en rettighetsbasert tilskuddsordning som forvaltes av Norges forskningsråd. Samtidig viser evalueringen at Skattefunn i hovedsak virker etter hensikten, og at brukerne er positive til ordningen. Regjeringen vil videreføre Skattefunn, og fremmer ikke forslag om endringer i ordningen i statsbudsjettet for 2009.

SSB foreslår å heve beløpsgrensen for egenutført FoU fra 4 mill. kroner til 5 mill. kroner. Det tilsvarer om lag lønns- og kostnadsveksten siden 2002. Finansdepartementet viser til at fire av fem foretak som benytter Skattefunn, fortsatt har lavere prosjektkostnader enn maksimalt støttegrunnlag for egenutført FoU. Beløpsgrensen på 4 mill. kroner bør bl.a. derfor videreføres.

Evalueringen gir støtte til innføringen av et tak for lønn og indirekte kostnader for egne FoU-ansatte, men SSB mener at 500 kroner per time er for lavt i dagens situasjon. Finansdepartementet vil understreke at maksimalsatsen gjelder bare egne ansatte, mens det ikke er fastsatt noen maksimalsats for timelønnen i innkjøpte FoU-tjenester eller for innleid personell. Timelønnstaket er derfor i liten grad begrensende for samarbeidsprosjekter med FoU-institusjoner, og kan i noen grad stimulere slikt samarbeid ved at det begrenser støttenivået for egne ansatte. Finansdepartementet vil også påpeke at foretakene får fradrag i næringsbeskatningen for den lønnen som faktisk utbetales, slik at støtten gjennom Skattefunn er et tilskudd som kommer i tillegg til alminnelig kostnadsfradrag. Skattefunn er heller ikke den eneste kilden næringslivet har for offentlig støtte til sin FoU-satsing. Foretak med høytlønnet FoU-personell har ofte spisskompetanse og solid forskningserfaring og stiller derfor sterkt i konkurransen om FoU-midler fra ulike programmer og satsinger i Norges forskingsråd. Taket på timelønn inkl. indirekte kostnader ble innført fra 2007 for å bedre økonomistyringen i ordningen og hindre misbruk. Den gjeldende satsen bør få virke lenger før effekten av dette tiltaket vurderes. FoU-definisjonen i forskriften til skatteloven har en del svakheter som er påpekt i evalueringen. Finansdepartementet er enig i at det kan være grunnlag for å vurdere en oppdatering av FoU-definisjonen, bl.a. fordi det har skjedd enkelte endringer i EØS-avtalens regelverk for statsstøtte som kan være relevante.

Finansdepartementet mener økonomistyringen i Skattefunn er styrket med endringene i forskriften fra 1. januar 2007 og andre tiltak som Norges forskningsråd og Skatteetaten har gjennomført. Et særtrekk ved Skattefunn som støtteordning er at en annen etat enn den som i utgangspunktet godkjenner prosjektinnholdet (Norges forskningsråd) har ansvar for å kontrollere kostnadene (Skatteetaten). En slik todeling gjør at økonomistyringen av ordningen fortsatt er krevende, og bidrar til at det er nødvendig med en videre oppfølging av bl.a. tildelingskriterier og kontrollrutiner. En god økonomistyring er også viktig for at ressursbruken over tid skal oppfattes som troverdig og berettiget.

2.6 Endringer i kommunale og fylkeskommunale skattører og fellesskatt for 2009

Fastsettingen av skattørene skjer innenfor et samlet opplegg for kommuneøkonomien, og må ses i sammenheng med skattereglene, skattegrunnlagene og fordelingen av inntektsveksten til kommunene på rammeoverføringer og skatter. For 2008 anslås skatteinntektenes andel av kommunesektorens samlede inntekter til 47 pst. I Kommuneproposisjonen 2009 ble det signalisert at skattørene for 2009 vil bli fastsatt slik at skatteinntektene utgjør 45 pst. av kommunesektorens samlede inntekter. Dette trekker isolert sett i retning av lavere kommunale og fylkeskommunale skattører og høyere rammeoverføringer. Den kommunale selskapsskatten avvikles fra 2009. Dette fører isolert sett til at kommunene må få en økt andel av skatten fra personlige skattytere fra og med 2009, dvs. til en økning i de kommunale skattørene for personlige skattytere.

Den kommunale skattøren for personlige skattytere foreslås økt fra 12,05 pst. i 2008 til 12,80 pst. i 2009, dvs. med 0,75 prosentpoeng. De fylkeskommunale skattørene foreslås holdt uendret på 2,65 pst. Forslaget innebærer at skattenes andel av kommunesektorens samlede inntekter anslås å utgjøre 45 pst. i 2009. Satsen for fellesskatt til staten foreslås redusert fra 13,30 pst. i 2008 til 12,55 pst. i 2009, dvs. en reduksjon med 0,75 prosentpoeng. Samlet skatt på alminnelig inntekt fra personlige skattytere utgjør dermed 28 pst.

I statsbudsjettet for 2005 ble det besluttet å tilbakeføre en andel av selskapsskatten til kommunene. Selskapsskatten har for årene 2005-2008 blitt utbetalt som en del av rammetilskuddet til kommunene.

Regjeringen Bondevik II la opprinnelig opp til at kommunene fra og med 2007 skulle få tilført selskapsskatten via et felleskommunalt skattefond. Som følge av arbeidet med et nytt inntektssystem for kommunesektoren valgte den nåværende regjeringen å videreføre ordningen med tilføring av selskapsskatt som overføringer i 2007 og 2008. Satsen for det felleskommunale skattefondet ble satt til null. Det er nå avgjort at den kommunale selskapsskatten avvikles fra 2009. Det felleskommunale skattefondet kan dermed tas ut av de årlige skattevedtakene, slik at overskuddsskatten på 28 pst. for selskap og andre etterskuddspliktige skattytere entydig tilfaller staten.

Tabellen nedenfor oppsummerer forslaget til endring i skattørene for personlige og etterskuddspliktige skattytere.

2.7 Avgift på arv og gaver (kap. 5506 post 70)

Regjeringen varslet i Nasjonalbudsjettet 2008 at den ville endre arveavgiften med sikte på å gjøre den mer rettferdig og dermed øke legitimiteten til avgiften. For å oppnå dette vil Regjeringen i større grad likebehandle ulike formuesobjekter, redusere satsene og øke innslagspunktene i arveavgiften.

Arveavgiftssatsene for arvelaters/givers barn og foreldre er 8 pst. på arv og avgiftspliktige gaver mellom 250 000 og 550 000 kroner og 20 pst. på det overskytende, mens satsene for andre mottakere er 10 pst. og 30 pst. Regjeringen foreslår å øke innslagspunktene for trinn 1 til 470 000 kroner og for trinn 2 til 800 000 kroner. Satsene for barn og foreldre foreslås redusert til 6 pst. i trinn 1 og 10 pst. i trinn 2. For øvrige mottakere foreslås satsene redusert til 8 pst. i trinn 1 og 15 pst. i trinn 2. Det vises til §§ 4 og 5 i forslag til vedtak om avgift til statskassen på arv og gaver for budsjetterminen 2009.

På grunn av ulik verdsetting av ulike typer arv og avgiftspliktig gave kan mottakere av reelt like store verdier få svært forskjellig arveavgift. Avgiften vil avhenge av hvilke typer formuesobjekter som mottas, hvordan arv/gave er organisert og om overdratt virksomhet er et aksjeselskap eller enkeltpersonforetak, jf. boks 2.1. Denne forskjellsbehandlingen kommer særlig de rikeste til gode, som ofte har store deler av formuen plassert i ikke-børsnoterte aksjer. I 2006 eide de 10 pst. rikeste (målt etter nettoformue) om lag 90 pst. av verdien av alle unoterte aksjer (målt til skattemessig verdi). Forskjellsbehandlingen av ulike typer formuesobjekter fører til at de reelle omfordelingsegenskapene til avgiften er svake. For å sikre større grad av likebehandling, en mer rettferdig utforming og en bedre fordelingsprofil foreslår Regjeringen endringer i reglene for verdsetting av ikke-børsnoterte aksjer og andeler. Samtidig er det et viktig hensyn for Regjeringen at endringer i arveavgiften ikke medfører en uforholdsmessig ulempe for familieeide bedrifter.

Mottakere av aksjer i ikke-børsnoterte aksjeselskap og andeler i ansvarlige selskap og kommandittselskap får i dag rabatt på 70 pst. ved verdsetting av aksjene/andelene, med mindre de velger å verdsette aksjene/andelene til 100 pst. Rabatten for ikke-børsnoterte aksjer og andeler ble innført i 1992 og satt lik rabatten som da gjaldt for aksjer ved beregning av formuesskatt. Aksjerabatten i formuesskatten er blitt gradvis redusert de senere årene, og er fjernet fra og med 2008, mens aksjerabatten i arveavgiften er holdt uendret. Rabatten beregnes med utgangspunkt i aksjenes andel av de skattemessige formuesverdiene i selskapet, som kan være vesentlig lavere enn reelle verdier. Skattemessig verdi av næringseiendom i aksjeselskap anslås til om lag 25 pst. av markedsverdi i gjennomsnitt.

Regjeringen foreslår å redusere rabatten fra 70 pst. til 40 pst. og å begrense den til et arveavgiftsgrunnlag på 10 mill. kroner knyttet til ikke-børsnoterte aksjer og andeler for den enkelte mottaker. Over denne grensen inngår aksjene i avgiftsgrunnlaget uten rabatt.

Økningen av de skattemessige formuesverdiene av næringseiendom, jf. avsnitt 2.2.4, vil øke arveavgiften for dem som mottar aksjer/andeler i selskap som eier næringseiendom. For aksjer i ikke-børsnoterte aksjeselskap får dette virkning fra og med 1. januar 2009 som en automatisk følge av forslagene til endringer i formuesskatten. Uten spesielle tiltak ville dette imidlertid ikke få virkning for beregning av arveavgift for andeler i ansvarlig selskap og kommandittselskap som er gjenstand for arv og gave i 2009.

Regjeringen foreslår derfor en overgangsordning slik at 40 pst. av markedsverdi i utgangspunktet blir verdsettingsnorm for næringseiendom i slike selskap ved verdsetting av andeler overført fra og med 1. januar 2009. For å oppnå dette foreslås det at eksisterende ligningsverdier for formuesskatteformål oppjusteres med 60 pst. i forbindelse med verdsetting for arveavgiften i 2009. Samtidig får sikkerhetsventilen for næringseiendom i formuesskatten, jf. avsnitt 2.2.4, også anvendelse for arveavgiften i 2009 for slik eiendom som eies av ansvarlig selskap og kommandittselskap. Dette innebærer at dersom mottaker kan dokumentere at ligningsverdien som andel av markedsverdien er høyere enn 60 pst., skal ligningsverdien settes ned til dette nivået.

Regjeringen foreslår videre å utvide dagens rentefrie avdragsordning for betaling av arveavgiften ved overføring av familiebedrifter. Den rentefrie avdragsordningen foreslås utvidet fra 7 til 12 år, og størrelsesbegrensningen på hvilke foretak som kan omfattes av ordningen, foreslås fjernet.

Regjeringen foreslår også enkelte andre endringer i arveavgiften fra 2009:

• Ved verdsetting av ikke-børsnoterte aksjer og andeler skal det tas hensyn til eierstyrte kapitalendringer i selskapene mellom 1. januar og tidspunktet for overføring.

• Privatbiler, motorsykler, snøscootere, mopeder, mopedbiler og campingvogner vil fra 2009 bli verdsatt etter samme metode som i formuesskatten, dvs. til listepris redusert med sjablonmessig aldersfradrag.

• Det ekstra fradraget ved arv (ikke gave) for avgiftspliktige som ikke har fylt 21 år, økes. Fradraget er i dag 50 000 kroner ganger antall år under 21 år. Beløpet økes til 1G ved årets begynnelse, dvs. p.t. 70 256 kroner per år. Fradrag for ulegitimerte utgifter til begravelse, gravsted og skifte økes fra 35 000 kroner til 0,5G ved årets begynnelse, dvs. p.t. 35 128 kroner. Det vises til § 2 i forslag til vedtak om avgift til statskassen på arv og gaver for budsjetterminen 2009.

Departementet vil i samarbeid med skatteetaten gjennomgå praksis ved verdsetting av fast eiendom for å sikre likebehandling og bidra til tilfredsstillende etterlevelse av eksisterende arveavgiftsregler.

Det foreslås økt bevilgning til skatteetaten på 25 mill. kroner i 2009 for å følge opp de foreslåtte endringene i arveavgiften, sikre likebehandling ved fastsetting av verdier på fast eiendom ved beregning av arveavgift og for å bygge ned restanser på arveavgiftsområdet, jf. forslag i St.prp. nr. 1 (2008-2009) Finansdepartementet.

De aller fleste vil få redusert arveavgift med de nye reglene. Basert på arveavgiftsundersøkelsen for 2005 anslås det på usikkert grunnlag at om lag 90-95 pst. av alle personer som betalte arveavgift, ville fått lavere avgift med de foreslåtte endringene. Personer som kun mottar ikke-børsnoterte aksjer i selskaper uten fast eiendom, og som benytter rabatten, vil som tidligere få null avgift hvis de skattemessige formuesverdiene er lavere enn om lag 783 300 kroner. For høyere verdier vil arveavgiften øke med de nye reglene. Hvis aksjene er i selskaper som eier fast eiendom (eventuelt via underliggende selskaper), vil også dette bidra til å øke arveavgiften. Samtidig vil verdien av avgiften reduseres hvis den utvidede rentefrie avdragsordningen benyttes. Som nevnt eide de 10 pst. rikeste (målt etter nettoformue) om lag 90 pst. av verdien av alle unoterte aksjer (målt til skattemessig verdi) i 2006. Det tyder på at skjerpelsen i arveavgiften særlig vil berøre personer med høye formuer. Mottakere av arv og gave i form av kontanter, bankinnskudd, bolig/fritidsbolig mv. vil komme til dels vesentlig bedre ut som følge av lavere avgiftssatser og økte innslagspunkt.

Virkningene for familiebedrifter av forslagene til endringer i arveavgiften vil bl.a. avhenge av størrelsen på avgiftsendringen for mottaker, mottakers finansielle stilling og i hvilken grad en eventuell avgiftsøkning finansieres gjennom bedriften ved at mottaker tar ut egenkapital/overskudd eller ved at bedriften tar opp gjeld. Også antall arvinger og om generasjonsskiftet skjer brått eller gradvis vil kunne ha betydning. En eventuell avgiftsøkning vil særlig avhenge av om mottaker ønsker å benytte aksjerabatt og av omfanget av næringseiendom med lave ligningsverdier i det enkelte selskap.

For overtakere av aksjer og andeler gjelder kontinuitetsprinsippet, og inngangsverdien vil være den laveste verdien av enten tidligere eiers inngangsverdi eller arveavgiftsgrunnlaget. I tilfeller hvor mottakers arveavgiftsgrunnlag ligger lavere enn tidligere eiers inngangsverdi, vil en økning i arveavgiftsgrunnlaget derfor gi økt inngangsverdi på aksjene på mottakers hånd. Dette vil igjen øke mottakers skjermingsgrunnlag og gi grunnlag for redusert skatt på aksjeutbytte og på eventuell gevinst ved senere salg.

Variasjonen i avgiftsøkning mellom virksomheter vil være stor. De største avgiftsøkningene kommer for dem som arver bedrifter med store reelle verdier, som ville fått svært lav avgift med dagens regler. Arv av slike solide bedrifter gir samtidig større skatteevne. Lite solide bedrifter vil få relativt lav avgift fordi nettoverdiene i bedriften er små.

Ved bruk av den rentefrie avdragsordningen for familiebedrifter blir den årlige avgiftsøkningen ved overføring fra foreldre til barn maksimalt om lag 0,8 pst. av nettoverdiene i virksomheten. Det innebærer at dersom avkastningen etter skatt er minst 0,8 pst. av nettoverdiene i slike virksomheter, kan avgiftsøkningen finansieres gjennom selskapets overskudd i avdragsperioden. Det vil dermed ikke være behov for å ta opp lån eller tære på oppspart egenkapital.

På denne bakgrunn mener Regjeringen at utvidelsen av avdragsordningen i kombinasjon med de betydelige satsreduksjonene vil ivareta hensynet til generasjonsskifte i familiebedrifter.

Endringene i arveavgiften anslås å redusere provenyet med 1 365 mill. kroner påløpt og 410 mill. kroner bokført i 2009. Det vises til omtale i Ot.prp. nr. 1 (2008-2009) Skatte- og avgiftsopplegget 2009 - lovendringer.

2.8 Trygdeavgifter og andre avgifter til folketrygden (kap. 5700 post 71 og 72)

2.8.1 Trygdeavgift mm.

Næringsinntekt ilegges en trygdeavgift på 11 pst., mens satsen er 7,8 pst. på lønnsinntekt. I primærnæringene betaler den enkelte næringsdrivende 7,8 pst. trygdeavgift. Den formelle satsen er imidlertid 11 pst. også her, som for annen næringsinntekt. Mellomlegget dekkes av en særskilt produktavgift i fiskerinæringen, jf. nedenfor, og av staten over jordbruksavtalen for jord- og skogbruksnæringen. Av pensjonsinntekt mv. betales det en trygdeavgift på 3 pst. Den høyere satsen for selvstendig næringsdrivende utenom primærnæringene skyldes at det ikke ilegges arbeidsgiveravgift på næringsinntekt.

Den nedre grensen for å betale trygdeavgift er etter gjeldende regler 39 600 kroner. Deretter trappes trygdeavgiften opp med 25 pst. av lønnsinntekten mellom 39 600 kroner og 57 558 kroner. Fordi det ikke blir innkrevd skatt dersom samlet skatt er under 100 kroner, og trygdeavgiften utgjør 25 pst. av lønnsinntekten, er nedre grense for å betale skatt i praksis 40 000 kroner. Dette omtales gjerne som «frikortgrensen».

Produktavgiften i fiskerinæringen skal dekke forskjellen mellom høy sats og mellomsats for trygdeavgiften. Med forslaget for 2009 er forskjellen mellom høy sats og mellomsats 3,2 prosentpoeng. Videre skal produktavgiften dekke arbeidsgiveravgift på hyre, en kollektiv medlemspremie til yrkesskadetrygd (0,2 pst. av inntekten), de faktiske utgiftene som folketrygden har i forbindelse med frivillig tilleggstrygd for sykepenger, samt utgifter i forbindelse med stønad til arbeidsledige i næringen. Regjeringen foreslår i tråd med tilråding fra Fiskeri- og kystdepartementet av 16. september 2008 at produktavgiftssatsen fastsettes til 2,8 pst. i 2009. I brevet fra Fiskeri- og kystdepartementet heter det blant annet:

«Fiskeri- og kystdepartementet har innhentet prognose på førstehåndsverdi og pensjonsgivende inntekt fra Fiskeridirektoratet. NAV har kommet med opplysninger om utviklingen i kostnadene ved kollektiv tilleggstrygd til sykepenger for fiskere, samt oversikt over innbetalt produktavgift hittil i 2008. Garantikassen for fiskere har opplyst om utviklingen i utbetalingene av arbeidsledighetstrygd for fiskere så langt i år, og gitt prognose for 2009.

Følgende størrelser ligger til grunn ved fastsetting av nivået på produktavgiften for 2009:

	Mill. kroner
Førstehåndsverdi som det skal betales produktavgift av	12 200,0
Dette gir en pensjonsgivende inntekt på	4 701,0

Fiskeri- og kystdepartementet vil legge til grunn følgende prognoser for det produktavgiften skal dekke i 2009.

Andel medlemsavgift (3,2 pst. av inntekt)	150,4
Yrkesskadetrygd (0,2 pst. av inntekt)	9,4
Dagpenger ved arbeidsledighet	25,0
Kollektiv tilleggstrygd for syketrygd	153,0
Totalt	337,8

Avgiftssatsen for 2008 er på 2,7 %, og det ble ikke vurdert som nødvendig å justere satsen i Revidert nasjonalbudsjett 2008. Foreløpige regnskapstall og prognoser for resten av året viser at avgiftssatsen for hele 2008 skulle vært 2,6 %. Prognosene som lå til grunn for fastsetting av satsen for hele året, ser så langt ut til å være gode estimater.

Beregning ut fra prognosene for 2009 tilsier at riktig sats på produktavgiften vil være 2,8 % for 2009, som er en oppgang på 0,1 prosentpoeng sammenliknet med satsen for 2008.»

Det vises til forslag til Stortingets vedtak om produktavgift til folketrygden for fiskeri-, hval- og selfangstnæringen for 2009.

2.8.2 Arbeidsgiveravgift

I Stortingets årlige vedtak om fastsetting av avgifter mv. til folketrygden er det behov for å foreta enkelte endringer. Disse endringene er i hovedsak tekniske justeringer som ikke vil ha materielle virkninger.

Innarbeiding av nye næringskoder

I gjeldende vedtak om fastsetting av avgifter mv. til folketrygden § 1 bokstav g annet ledd og bokstav k første ledd knyttes særregler om henholdsvis bagatellmessig støtte og primærnæringer til visse næringsgrupper. ESA har godkjent avgrensningene mht. hvilke næringsgrupper som skulle omfattes av hvilke regler.

De aktuelle næringsgruppene er angitt i vedtaket ved bruk av næringskoder fastsatt av Statistisk sentralbyrå. Kodene som til nå har vært benyttet i vedtaket, tilsvarer Statistisk sentralbyrås Standard for næringsgruppering av 2002 (SN2002). Statistisk sentralbyrå har imidlertid i ettertid erstattet denne standarden med en ny, jf. Standard for næringsgruppering av 2007 (SN2007). Departementet har som en følge av dette, og i samarbeid med Statistisk sentralbyrå, oppdatert de aktuelle henvisningene til næringskodene i vedtaket. En har i dette arbeidet tilstrebet en nøyaktig teknisk oppdatering, slik at det ikke oppstår realitetsendringer i forhold til tidligere vedtak. Det vises til forslag til vedtak om fastsetting av avgifter mv. til folketrygden § 1 bokstav g annet ledd og bokstav k første ledd.

Presisering av hvor en virksomhet anses drevet når arbeidsgiver er privatperson

Gjeldende vedtak om fastsetting av avgifter mv. til folketrygden § 1 bokstav i første ledd bestemmer at en arbeidsgiver anses å drive virksomhet i den kommunen hvor foretaket er registrert. Det er her behov for en supplerende bestemmelse om hva som skal gjelde når arbeidsgiver ikke er et foretak, men en person. Skattemyndighetene har i praksis lagt til grunn at virksomheten i så fall drives i den kommunen hvor arbeidsgiver er folkeregistrert som bosatt. Dette er etter departementets vurdering en hensiktsmessig løsning, som bør framgå av vedtaket. Det vises til forslaget til vedtak om fastsetting av avgifter mv. til folketrygden § 1 bokstav i første ledd.

Endring av vilkår om registrering av underenhet

For å benytte satsen i sonen hvor arbeidet utføres, istedenfor satsen i sonen hvor virksomheten er registrert, er det etter gjeldende regler et vilkår at enhetsregisterreglene på grunn av virksomhetens karakter «ikke tillater» registrering av underenhet i sonen hvor arbeidet utføres. Et slikt vilkår vil imidlertid ikke kunne oppfylles. I visse tilfeller påbyr Enhetsregisterreglene registrering av underenhet, jf. § 4 i lov 3. juni 1994 nr. 15 om Enhetsregisteret. I andre tilfeller påbyr ikke reglene registrering av underenhet, men reglene inneholder ikke i noen sammenheng noe forbud mot registrering av underenhet. Departementet foreslår at vilkåret endres fra «ikke tillater» til «ikke påbyr». Ordlyden i denne bestemmelsen i vedtaket blir da i samsvar med praksis og regelverket for øvrig. Det vises til forslag til vedtak om fastsetting av avgifter mv. til folketrygden § 1 bokstav i tredje ledd.

Fjerning av bestemmelser om tilskudd til folketrygden fra kommunene og fylkeskommunene

I gjeldende vedtak om fastsetting av avgifter mv. til folketrygden § 3 er det gitt bestemmelser om «tilskudd fra kommunene og fylkeskommunene som nevnt i folketrygdloven § 23-9». Etter folketrygdloven § 23-9 skal kommuner og fylkeskommuner betale tilskudd til folketrygden, etter satser som fastsettes i det årlige trygdeavgiftsvedtaket. Siden 1992 har imidlertid satsen vært fastsatt til null, og bestemmelsene om slike tilskudd må derfor anses som uaktuelle. Departementet foreslår derfor at denne paragrafen i vedtaket utgår. Gjeldende § 4 i vedtaket foreslås derfor som § 3.

Det foreslås også at den korresponderende bestemmelsen i folketrygdloven § 23-9 oppheves. Det vises til opphevelsesforslag i Ot.prp. nr. 1 (2008-2009) Skatte og avgiftsopplegget 2009 - lovendringer.