2 De økonomiske utsiktene

2.1 Hovedtrekk

Utviklingen i inneværende år og utsiktene framover peker i retning av at veksttakten i norsk fastlandsøkonomi i 1999 og 2000 blir klart lavere enn i perioden 1993-1998. Utviklingen er imidlertid ulik innenfor forskjellige deler av fastlandsøkonomien. På den ene siden synes produksjonsutsiktene i industrien å være svake, bl.a. knyttet til den forventede nedgangen i oljeinvesteringene i år og neste år. På den annen side er vekstutsiktene fortsatt gode for deler av privat tjenesteyting og andre næringer som i hovedsak leverer til hjemmemarkedet.

Etter seks år med sammenhengenede sterk vekst, ble konjunkturtoppen passert mot slutten av fjoråret. I perioden fra 1993 til 1998 økte BNP for Fastlands-Norge med i gjennomsnitt 3,7 pst. pr. år, eller vel ett prosentpoeng over den gjennomsnittlige veksten de siste 25 årene. Antall sysselsatte personer økte med over 226 000 personer, eller vel 11 pst. fra 1993 til 1998. Arbeidsledigheten ble om lag halvert i samme periode, til et nivå på 3,2 pst. i 1998. Oppgangskonjunkturen var lenge rimelig balansert, men etter hvert kom presstendenser til syne. Kapasitetsutnyttingen var i fjor høy i alle deler av fastlandsøkonomien. Presset i økonomien kom klarest til uttrykk i en lønnsvekst i fjor som var om lag dobbelt så høy som hos handelspartnerne.

Utviklingen gjennom slutten av fjoråret og inn i 1999 tyder på at presset i fastlandsøkonomien har avtatt. Spesielt har aktiviteten i deler av industrien flatet ut, som følge av redusert etterspørsel etter leveranser til petroleumssektoren. I andre deler av økonomien er situasjonen fortsatt preget av høy kapasitetsutnytting og mangel på arbeidskraft.

I første halvår i år lå BNP for Fastlands-Norge ½ pst. over nivået i første halvår i fjor. Den avdempede veksten må i første rekke ses i sammenheng med avmatningen i innenlandsk etterspørsel. Det er i første rekke fall i investeringene i fastlandsbedriftene og i petroleumssektoren som har bidratt til den svake utviklingen i etterspørselen hittil i år. I tillegg er vekstimpulsene fra internasjonal økonomi lavere enn i fjor.

Eksporten av tradisjonelle varer har vært om lag uendret siden 3. kvartal i fjor, etter en vekst på 3,4 pst. i gjennomsnitt fra 1997 til 1998. Utsikter til økt vekst internasjonalt bidrar imidlertid til at eksporten av tradisjonelle varer kan ta seg opp gjennom inneværende og neste år.

Det private forbruket holdt seg om lag uendret fra 1. til 2. kvartal i år etter en relativt markert vekst inn i 1999. Etter at renteøkningen i fjor høst trolig bidro til å dempe forbruksveksten, har rentenedgangen så langt i år stimulert forbruket av varige forbruksgoder. Forventninger om ytterligere rentenedgang, fortsatt kraftig vekst i boligprisene og økende optimisme i husholdningssektoren peker i retning av at det private forbruket vil fortsette å vokse.

Avdempingen av etterspørselsveksten hittil i år gjenspeiles i at importen, særlig av investeringsvarer og vareinnsats, har falt betydelig. I første halvår lå importvolumet av tradisjonelle varer 2 pst. lavere enn i tilsvarende periode i fjor.

Kilde: OECD, Statistisk sentralbyrå, Norges Bank og Finansdepartementet.

Anslagene for inneværende og neste år bygger på følgende vurderinger:

• Det private forbruket anslås å øke med 2¼ pst. fra 1998 til 1999, som er det samme som ble anslått i Revidert nasjonalbudsjett. Husholdningenes disponible realinntekter ventes å øke med vel 2¼ pst. i 1999, som er drøyt 2 prosentpoeng lavere enn i fjor. En forutsatt nedgang i lønnsveksten kombinert med fall i sysselsettingen ventes å bidra til ytterligere avmatning i inntektsveksten neste år. I lys av husholdningenes solide finansielle stilling er det lagt til grunn at nedgangen i inntektsveksten til en viss grad blir motsvart av redusert sparing. Det private forbruket anslås å øke med 2 pst. neste år.

• Igangsettingen av nye boliger var lav i størstedelen av fjoråret. For en stor del skyldtes dette forsinkelser som følge av iverksetting av den nye plan- og bygningsloven, kapasitetsproblemer i næringen samt mangel på byggeklare tomter i sentrale strøk. Disse problemene ventes å avta. Den sterke økningen i boligprisene og vekst i ordretilgangen og -beholdningen kan tilsi at igangsettingen av boliger vil ta seg opp gjennom året. Informasjon fra de største boligprodusentene peker i samme retning. Ordretilgangen av rehabiliteringsoppdrag har økt kraftigere enn ordretilgangen av nybygg, noe som kan tyde på at boliginvesteringene blir høyere enn tallene for igangsetting av nye boliger indikerer. I 1999 anslås det en igangsetting på 18 000 boliger, mens anslaget for neste år er 20 000 boliger. Boliginvesteringene anslås å falle med 5¾ pst. i 1999 og øke med 2½ pst. i 2000.

• Etter en gjennomsnittlig årlig volumvekst på 13 pst. de siste fem årene, anslås investeringene i fastlandsbedriftene å falle med 8¼ pst. fra 1998 til 1999. Den siste investeringstellingen tyder på at nedgangen i industriinvesteringene i år kan bli på mer enn 20 pst. Avslutning av enkelte store prosjekter, som utbyggingen på Gardermoen og Rikshospitalet, bidrar også til nedgang i investeringene. Behovet for kapasitetsutvidelser er blitt redusert som følge av en generelt svakere vekst i økonomien. Samtidig ble bedriftenes lønnsomhet svekket gjennom fjoråret, noe som kan antas å begrense bedriftenes investeringsetterspørsel. Enkelte faktorer peker imidlertid i retning av at lønnsomheten kan ta seg noe opp i tiden framover. Etter fall gjennom fjoråret og inn i 1999, har råvareprisene økt de siste månedene. Fallende renter og avdempet lønnsvekst trekker også i retning av bedret lønnsomhet. Basert på den siste investeringstellingen for industrien, legges det til grunn at nedgangen i industriinvesteringene vil bremses noe opp neste år. Samlet sett anslås fastlandsbedriftenes investeringer å falle med 5 pst. fra 1999 til 2000.

• Den sterke økningen i oljeinvesteringene har vært en viktig faktor bak aktivitetsveksten i fastlandsøkonomien de siste par årene. Fra det rekordhøye nivået i fjor ventes imidlertid disse investeringene å falle med om lag 9½ pst. i år, og med hele 34 pst. i 2000. Den anslåtte nedgangen i år er noe mindre enn i Revidert nasjonalbudsjett, mens fallet til neste år nå ventes å bli noe sterkere. Endringene er foretatt på bakgrunn av opplysninger fra den siste investeringstellingen for petroleumssektoren og ny informasjon fra Olje- og energidepartementet. Nedgangen i oljeinvesteringene forventes å gi betydelige negative bidrag til veksten i fastlandsøkonomien. Det høye investeringsnivået i 1998 førte til at prosjekter måtte utsettes som følge av manglende kapasitet i leverandørnæringene. På samme måte som i tidligere meldinger, er det lagt til grunn at omstilling i leverandørnæringene delvis vil motvirke virkningene på innenlandsk aktivitetsnivå av en reduksjon i oljeinvesteringene.

• Det er lagt til grunn en økning i offentlig forbruk og investeringer på 1 pst. i år, etter en vekst på 3,6 pst. i fjor. Det er særlig lavere investeringer som bidrar til svakere vekst. Også fra 1999 til 2000 anslås en økning i offentlig etterspørsel på vel 1 pst. Anslagene må ses i sammenheng med budsjettopplegget, som er nærmere omtalt i kapittel 3.

• Foreløpige nasjonalregnskapstall tilsier at veksten i tradisjonell vareeksport i 1999 kan bli svakere enn lagt til grunn i Revidert nasjonalbudsjett. På den annen side er de internasjonale utsiktene nå mer positive enn for bare noen måneder siden, jf. nærmere omtale i avsnitt 2.3. Det trekker isolert sett i retning av en oppjustering av eksportveksten. Alt i alt anslås veksten i eksporten av tradisjonelle varer til 1½ pst. i 1999. Til neste år anslås den tradisjonelle vareeksporten å øke med 4 pst.

• Til grunn for framskrivingene ligger tekniske forutsetninger om utviklingen i kronekurs og renter. Siden nyttår har den norske kronekursen styrket seg markert. Målt mot euro har kronen styrket seg fra 8,9 ved årsskiftet til 8,2 den 22. september. En høy rentedifferanse mot euro, oljeprisøkningen, en svak euro mot amerikanske dollar og den klare avdempingen av kostnadsveksten, har bidratt til en sterkere kronekurs. Som en teknisk forutsetning legges det til grunn en stabil utvikling i kronekursen framover. De kortsiktige rentene i Norge har falt i løpet av 1999. Det må ses i sammenheng med at Norges Bank hittil i år har redusert sine renter fem ganger med til sammen 2,5 prosentpoeng. Tremånedersrenten i pengemarkedet var den 22. september 6,0 pst., eller 3,2 prosentpoeng høyere enn tilsvarende euro-rente. I framskrivingene legges det til grunn at det norske rentenivået i løpet av 2000 vil nærme seg europeisk rentenivå.

Samlet sett anslås BNP for Fastlands-Norge å øke med ½ pst. fra 1998 til 1999, som er ¼ prosentpoeng lavere enn anslaget i Revidert nasjonalbudsjett. Et sterkere fall i investeringene i fastlandsbedriftene og i utenriks sjøfart samt en svakere vekst i eksporten av tradisjonelle varer ligger bak nedjusteringen av aktivitetsveksten. Til neste år anslås veksten i BNP for Fastlands-Norge til ¾ pst. I forhold til Revidert nasjonalbudsjett er veksten i den innenlandske etterspørselen neste år noe nedjustert. Samtidig legges det til grunn en lavere importvekst, slik at mer av etterspørselen antas å rette seg mot norsk produksjon. I likhet med i år er det lagt til grunn at de sterkeste vekstimpulsene neste år kommer fra det private forbruket, mens utviklingen i investeringene, særlig i petroleumssektoren, anslås å gi betydelige negative vekstimpulser. Økt vekst i den tradisjonelle vareeksporten vil kunne trekke opp aktivitetsveksten neste år. BNP i alt anslås å øke med knapt 1 pst. i 1999 og med knapt 3 pst. i 2000.

Veksten i sysselsettingen ser nå ut til å ha stoppet opp, etter en betydelig vekst i perioden fra 1993 til 1998. Fra 3. kvartal i fjor til 2. kvartal i år har sysselsettingen holdt seg på om lag samme nivå når en korrigerer for normale sesongvariasjoner. Vekst gjennom 1998 innebærer likevel at antall sysselsatte fortsatt ligger klart høyere enn for ett år siden. Utviklingen er imidlertid ulik for ulike sektorer, jf. figur 2.20 i avsnitt 2.6. Mens sysselsettingen innen forretningsmessig tjenesteyting og i helse- og sosialsektoren har fortsatt å øke, har industrisysselsettingen falt. I bygge- og anleggsnæringen ser sysselsettingen ut til å ha endret seg lite den siste tiden, etter en markert vekst de siste årene. Arbeidsmarkedsetatens bedriftsundersøkelse, som ble utført i mai i år, viser at det fortsatt er rekrutteringsproblemer i helse- og sosialsektoren, bygge- og anleggsnæringen og i enkelte deler av industrien. Avdempingen av veksten i fastlandsøkonomien fra i fjor til i år trekker i retning av en moderat vekst i sysselsettingen framover. Etter en økning på hele 50 000 personer i fjor anslås sysselsettingen å øke med 7 000 personer i år. Til neste år anslås en nedgang i sysselsettingen på 7 000 personer.

Arbeidsstyrken økte med 176 000 personer i perioden fra 1993 til 1998. Den sterke økningen skyldes i hovedsak økte yrkesfrekvenser, som i fjor kom opp på det høyeste nivået som er målt noen gang. I første halvår i år har imidlertid den samlede yrkesfrekvensen avtatt noe sammenliknet med samme periode i fjor. Denne utviklingen kan tyde på at arbeidskraftsreservene er i ferd med å bli uttømt. I tillegg til økt tilgang av innenlandsk arbeidskraft har økt innvandring fra utlandet vært med på å dekke arbeidskraftsbehovet de siste årene. Arbeidsinnvandringen de senere årene har særlig vært konsentrert til bygge- og anleggsbransjen og enkelte tjenesteytende sektorer.

Nedgangen i arbeidsledigheten gjennom de siste seks årene ser nå ut til å ha stoppet opp, og ledigheten har holdt seg lav så langt i år. I siste 3-månedersperiode fram til juli var ledigheten, slik den måles i arbeidskraftsundersøkelsen (AKU), 2,9 pst. sesongjustert. Antall registrert ledige ved arbeidskontorene har holdt seg relativt stabil hittil i år. Tall fra Arbeidsdirektoratet for august og september kan imidlertid tyde på at den registrerte ledigheten har tatt seg noe opp. I gjennomsnitt for de åtte første månedene i år var det registrert 2 400 personer færre ledige enn i tilsvarende periode i fjor. Den klare avdempingen av sysselsettingsveksten kan føre til at arbeidsledigheten øker noe gjennom andre halvår i år. På årsbasis anslås likevel AKU-ledigheten i gjennomsnitt å bli om lag som i fjor, dvs. 3,2 pst. Den lave ledigheten hittil i år innebærer at anslaget for 1999 er nedjustert med ¼ prosentpoeng i forhold til Revidert nasjonalbudsjett. Til neste år anslås AKU-ledigheten å øke til 3,6 pst.

Veksten i konsumprisene har vært moderat de siste månedene. Stigningen i konsumprisene i august på 1,9 pst. målt over 12 måneder, var den laveste siden desember 1996. Økningen i konsumprisene anslås nå til 2,2 pst. fra 1998 til 1999, mot 2,4 pst. i Revidert nasjonalbudsjett. Flere forhold tilsier at konsumprisveksten vil være moderat framover. Importprisveksten ventes å bli lav også neste år, og en lavere lønnsvekst trekker i retning av en moderat underliggende prisstigningstakt framover. Avgiftsopplegget i statsbudsjettet for 2000 vil imidlertid isolert sett bidra til å øke prisveksten med om lag ¼ prosentpoeng neste år. Samlet sett anslås konsumprisene å øke med 2,0 pst. fra 1999 til 2000.

Det sterke presset i økonomien bidro til at lønnsveksten i fjor ble hele 6,2 pst. I Revidert nasjonalbudsjett ble det lagt til grunn en gjennomsnittlig årslønnsvekst fra 1998 til 1999 for alle grupper på om lag 4½ pst. Etter at Revidert nasjonalbudsjett ble lagt fram, er flere lønnsoppgjør avsluttet, med lave tillegg som resultat. Disse gir i seg selv ikke grunnlag for vesentlige endringer i den forutsatte lønnsveksten. På den annen side kan innbetalingstallene for arbeidsgiveravgiften tyde på at lønnsveksten er noe høyere enn tidligere anslått. I tillegg er arbeidsmarkedet strammere enn lagt til grunn i Revidert nasjonalbudsjett. Alt i alt anslås nå den gjennomsnittlige lønnsveksten fra 1998 til 1999 til om lag 4¾ pst. For 2000 legges det til grunn at den gjennomsnittlige lønnsveksten avtar til 3¼ pst., som er på linje med anslått lønnsvekst hos våre handelspartnere. Anslaget er således i tråd med retningslinjene som organisasjonene i arbeidslivet ble enige om i Arntsen-utvalget. Det er imidlertid stor usikkerhet knyttet til lønnsutviklingen framover, bl.a. som følge av at presset i arbeidsmarkedet fortsatt er sterkt. Dette er nærmere drøftet i avsnitt 2.2.

Oljeprisen har steget kraftig det siste halve året, på bakgrunn av økende etterspørsel og som følge av at OPEC-landene i stor grad har overholdt de avtalte produksjonsbegrensningene. Gjennomsnittsprisen i august var om lag 160 kroner. Det legges til grunn en gjennomsnittlig oljepris både i 1999 og 2000 på 125 kroner. Anslått oljepris i 1999 og 2000 er oppjustert med hhv. 15 og 10 kroner pr. fat fra Revidert nasjonalbudsjett.

Etter at driftsbalansen overfor utlandet i fjor for første gang siden 1989 viste et underskudd, anslås det et overskudd i år på knapt 33 mrd. kroner. Dette er en oppjustering fra Revidert nasjonalbudsjett på om lag 25 mrd. kroner, som i hovedsak må ses i sammenheng med høyere oljepris. Overskuddet på driftsbalansen anslås til 87 mrd. kroner neste år.

I boks 2.1 er det gitt en oversikt over hvordan de makroøkonomiske anslagene for 1999 og 2000 som nå legges fram, er endret i forhold til tidligere meldinger.

Anslagene for utviklingen i noen makroøkonomiske hovedstørrelser på mellomlang sikt er gjengitt i tabell 2.1, som viser gjennomsnittlig vekst for perioden 2001-2003. Beregningene har preg av å være tekniske illustrasjoner av den framtidige utviklingen i økonomien, og bygger bl.a. på følgende forutsetninger:

• En årlig vekst i BNP hos våre viktigste handelspartnere på i gjennomsnitt 2½ pst. pr. år, og en konsumprisvekst på om lag 1¾ pst. som årlig gjennomsnitt for perioden 2001-2003.

• Veksten i lønnskostnadene i norsk industri antas å bli om lag på linje med lønnsveksten hos handelspartnerne.

• En vekst i husholdningenes disponible realinntekt på om lag 2¼ pst. i årlig gjennomsnitt og en stabil sparerateutvikling gir en vekst i privat konsum på 2¼ pst. pr. år.

• Fra år 2000 antas igangsettingen av nye boliger å avta moderat til om lag 19 000 boliger. Boliginvesteringene anslås likevel øke med om lag 5 pst. årlig, i hovedsak som følge av økt standard på nye boliger og økt rehabilitering av eksisterende boliger.

• Etter det betydelige fallet i 1999, antas industriinvesteringene å øke moderat i perioden 2001-2003.

• Oljeinvesteringene antas å ta seg opp igjen i perioden 2001-2003, etter et markert fall i 1999 og 2000. Det understrekes at anslag for oljeinvesteringene så langt fram i tid er svært usikre.

• Oljeprisen antas å avta fra 125 kroner pr. fat i 2000 til et nivå på 120 kroner (målt i 2000-kroner) pr. fat i 2001-2003.

• Det er beregningsteknisk lagt til grunn at offentlig etterspørsel utvikler seg slik at den underliggende realveksten i både statens og kommunesektorens utgifter blir 1 pst. pr. år. Videre er det forutsatt et uendret skatte- og avgiftsnivå.

Den gjennomsnittlige BNP-veksten i fastlandsøkonomien anslås til 2 pst. pr. år for årene 2001- 2003. Beregningene gir en årlig sysselsettingsvekst på ½ pst. pr. år i den samme perioden, mens ledigheten i gjennomsnitt blir liggende på 3¾ pst.

Overskuddet på driftsbalansen overfor utlandet anslås å øke også i årene etter 2000, som følge av økte eksportinntekter fra petroleumssektoren. Med de forutsetningene som er lagt til grunn i denne meldingen, antas det at Norge ved slutten av perioden har bygd seg opp nettofordringer overfor utlandet på om lag 40 pst. av BNP. Dette vil i hovedsak skje i form av økte avsetninger i Statens petroleumsfond, jf. nærmere omtale i avsnitt 3.4.

2.2 Nærmere om usikkerheten i de makroøkonomiske anslagene

De makroøkonomiske anslagene i denne meldingen er basert på informasjon fra økonomisk konjunkturstatistikk så langt i 1999 og de foreslåtte retningslinjene for gjennomføringen av den økonomiske politikken i 1999 og 2000. Framskrivingene bygger videre på anslag fra OECD og andre internasjonale prognosemiljøer om utviklingen i internasjonal økonomi og på rapporteringer fra fagdepartementene om utviklingen på viktige enkeltområder for norsk økonomi. I tillegg bygger anslagene på økonomiske sammenhenger slik disse bl.a. er beskrevet i Statistisk sentralbyrås makroøkonomiske modell MODAG.

På alle disse områdene er informasjonsgrunnlaget for framskrivingene usikkert. En må derfor regne med at den faktiske utviklingen i ettertid viser seg å bli forskjellig fra anslagene i denne meldingen.

I figurene 2.2 og 2.3 sammenliknes anslagene fra nasjonalbudsjettene for BNP for Fastlands-Norge og privat forbruk med faktisk utvikling gjennom de siste 20 årene. Figurene viser at prognosefeilene er størst i perioder med særlig høy eller lav aktivitetsvekst sammenliknet med gjennomsnittlig utvikling. Dette skyldes dels at det er vanskelig å forutse de impulsene som forårsaker konjunktursvingningene og dels at vår kunnskap om mekanismene som bidrar til å forsterke eller dempe konjunkturimpulsene, er begrenset.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

Tabell 2.3 viser at kvaliteten på anslagene bedres etter hvert som en får ny informasjon. Anslagsfeilene som gjenstår høsten i det aktuelle året, ser først og fremst ut til å ha sammenheng med at den løpende konjunkturstatistikken og de foreløpige nasjonalregnskapstallene ikke gir et godt nok bilde av den økonomiske utviklingen.

Den løpende konjunkturstatistikken gir ikke fullstendig informasjon om den aktuelle konjunktursituasjonen. Dette bidrar til å øke usikkerheten om den økonomiske utviklingen i årene framover. Anslagene for utviklingen i priser og lønninger de nærmeste årene er blant annet basert på informasjon fra konjunkturstatistikken om at presstendensene i norsk økonomi nå er i ferd med å avta. Dersom avdempingen er mindre markert i inneværende år enn en legger til grunn, vil dette isolert trekke i retning av at pris- og lønnsveksten framover kan bli høyere enn anslått.

Norsk økonomi er utsatt for endringer i internasjonal økonomi, særlig i oljeprisen, som har stor betydning for statsfinansene og utenriksøkonomien. Risikoen for en dramatisk nedgang i verdensøkonomien og ustabile finansielle markeder synes imidlertid nå å ha avtatt i forhold til i fjor sommer og høst, jf. nærmere omtale i avsnitt 2.3. I det følgende er det trukket fram enkelte andre usikkerhetsfaktorer som særlig kan bidra til økt ustabilitet i norsk økonomi framover:

• En høyere lønnsvekst i årene framover enn lagt til grunn i denne meldingen vil svekke grunnlaget for vekst i konkurranseutsatt virksomhet. Nedenfor vurderes mulighetene for at lønnsveksten bringes ned mot nivået hos Norges handelspartnere.

• En reduksjon i husholdningenes sparing sammenliknet med det relativt høye nivået de siste årene, vil bidra til en mindre balansert utvikling mellom skjermet og konkurranseutsatt virksomhet. Nedenfor drøftes mulige faktorer bak økningen i husholdningenes sparing på 1990-tallet og hvordan disse faktorene vil bidra til utviklingen i årene framover.

• Endringer i konjunkturforløpet vil erfaringsmessig kunne gi sterke utslag i foretaksinvesteringene. Nedenfor vurderes mulighetene for at en svakere utvikling i investeringsetterspørselen kan bidra til at veksten i fastlandsøkonomien de nærmeste årene reduseres mer enn lagt til grunn.

• Oljeselskapenes investeringsplaner innebærer et kraftig fall i investeringene i 2000. Nedenfor omtales usikkerheten knyttet til i hvilken grad den anslåtte reduksjonen i oljeinvesteringene vil slå ut i samlede etterspørselsimpulser mot fastlandsøkonomien.

Høyere lønnsvekst

Lave tillegg i vårens lønnsoppgjør bidrar til at lønnsveksten i år vil bli lavere enn i fjor. Anslagene i denne meldingen er basert på at lønnsveksten i 1999 begrenses til 4¾ pst., og at den i årene deretter kommer ned på linje med lønnsveksten hos våre handelspartnere, som er anslått til om lag 3¼ pst. Fortsatt sterkt press i det norske arbeidsmarkedet innebærer imidlertid en risiko for at lønnsveksten ikke reduseres tilstrekkelig i årene som kommer.

På kort sikt vil høyere lønnsvekst øke husholdningenes inntekter og bidra til sterkere vekst i privat forbruk. Høyere vekst i det private forbruket vil bl.a. føre til fortsatt sterk vekst i næringer som i stor grad er skjermet mot konkurranse fra utlandet, bl.a. varehandelen, restaurantbransjen og annen privat tjenesteyting. Rammebetingelsene for konkurranseutsatt virksomhet vil derimot bli svekket gjennom høyere kostnader og økte pressproblemer i arbeidsmarkedet.

Over tid vil det ikke være mulig å opprettholde konkurranseutsatt virksomhet dersom lønnsomheten blir liggende på et lavere nivå enn i utlandet. I et langsiktig perspektiv representerer derfor antakelsen om at innenlandsk lønnsvekst kommer ned mot lønnsveksten hos handelspartnerne et krav til den økonomiske utviklingen. Et hovedmål for den økonomiske politikken er å opprettholde konkurranseutsatt virksomhet om lag på dagens nivå gjennom en rask normalisering av den norske kostnadsveksten, i tråd med anslagene.

Boks 2.2 gir en oversikt over modellbaserte framskrivinger av lønnsutviklingen de nærmeste årene ved alternative forutsetninger om hvordan et fortsatt stramt arbeidsmarked påvirker lønnsdannelsen.

Utviklingen i husholdningenes sparing

Husholdningenes finansformue økte kraftig gjennom oppgangskonjunkturen fra 1993 til 1998, jf. figur 2.13 i avsnitt 2.5.2. Den høye sparingen på 1990-tallet kan dels knyttes til sterk vekst i husholdningenes inntekter, men også til en endring i befolkningssammensetningen, med færre unge i etableringsfasen. I de makroøkonomiske anslagene er det lagt til grunn at sparingen fortsatt holder seg relativt stabil på et høyt nivå. Det er imidlertid enkelte forhold som kan tilsi at spareraten vil bli redusert og dermed bidra til at veksten i det private forbruket blir høyere enn anslått:

• En normalisering av veksttakten i husholdningenes inntekter, slik det er lagt til grunn i denne meldingen, trekker i retning av en reduksjon i husholdningenes sparing de nærmeste årene. Ifølge beregninger på MODAG kan en vekst i disponibel realinntekt for husholdningene på 2¼ pst. for årene 1999-2003, mot 3½ pst. i 1993-98, isolert sett bidra til å redusere husholdningenes sparerate med vel 2 prosentpoeng fram mot 2003.

• Økte boligpriser kan føre til redusert sparing. Den sterke boligprisveksten de siste årene ventes å fortsette, men i en noe mer avdempet takt, jf. avsnitt 2.5.2. Ifølge MODAG vil en oppgang i boligprisene på 10 pst. redusere spareraten med om lag ½ prosentpoeng.

• Utviklingen i aksjemarkedet kan også bidra til å redusere sparingen. Omvurderingsgevinster på aksjeformuen har stått for en del av formuesøkningen siden 1992. MODAG-beregninger antyder at en økning i aksjekursene på 10 pst. vil redusere husholdningenes sparing med knapt ¼ pst. målt som andel av disponibel inntekt.

På den annen side forventes demografiske forhold å bidra til fortsatt høy sparing. En økning i antall middelaldrende i forhold til antall pensjonister og et fall i andelen unge i befolkningen, kan ha bidratt til å øke sparingen på 1990-tallet, jf. figur 2.4. Ifølge Statistisk sentralbyrås befolkningsframskrivinger vil denne utviklingen fortsette fram til rundt 2010. Det trekker isolert sett i retning av fortsatt vekst i husholdningens finansformue og at sparingen vil holde seg på et relativt høyt nivå framover. Etter 2010 kan imidlertid denne effekten bli reversert.

Vridningen i fordelingen av boligformuen fra yngre til eldre husholdninger kan ha bidratt til at boligprisvekst er mindre konsummotiverende nå enn midt på 1980-tallet, jf. figur 2.5. Samtidig er husholdningenes aksjeformue svært skjevt fordelt på ulike inntektsgrupper sammenliknet med andre komponenter i husholdningenes formue, jf. figur 2.6. Lavere konsumtilbøyelighet blant høyinntektstakere vil dermed kunne bidra til at svingninger i aksjekursene har liten betydning for det samlede forbruket. Utsikter til et noe svakere arbeidsmarked vil dessuten kunne medføre at den forsiktighetsmotiverte sparingen øker noe framover.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

¹) Gruppene er konstruert slik at gruppe 1 er den tiendedelen av husholdningene med lavest inntekt, mens gruppe 10 er tiendedelen av husholdningene med høyest inntekt.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Investeringer i fastlandsforetakene

Endringer i konjunkturforløpet gir erfaringsmessig sterke utslag i fastlandsforetakenes investeringer. I anslagene i denne meldingen er det lagt til grunn at bedriftsinvesteringene vil falle i inneværende og neste år fra det rekordhøye nivået i fjor, før de tar seg noe opp igjen i perioden 2001-2003, jf. figur 2.16A. En kan ikke se bort fra at svingningene i investeringene blir større enn anslagene tilsier.

Figur 2.7 viser at både oppgangskonjunkturen på 1980-tallet og i perioden 1993-1998 ble forsterket av at investeringene i fastlandsbedriftene økte kraftigere enn produksjonen, slik at bruttoinvesteringsraten, dvs. bruttorealinvesteringene som andel av bruttoproduktet, økte. På samme måte ble konjunkturnedgangen etter omslaget i 1987 forsterket av en langt svakere utvikling i investeringene enn i produksjonen. Anslagene i denne meldingen innebærer at bruttoinvesteringsraten i fastlandsforetakene faller de nærmeste par årene. Reduksjonen har delvis sammenheng med ferdigstillelse av enkelte større investeringsprosjekter, som i liten grad kan knyttes til den generelle konjunkturutviklingen. Selv når det korrigeres for disse forholdene, er det lagt til grunn en reduksjon i investeringsraten de nærmeste årene.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

Etterspørselsimpulser fra reduksjonen i oljeinvesteringene

Oljeselskapenes investeringsplaner innebærer et kraftig, men midlertidig fall i investeringene i 1999 og særlig i 2000. Usikkerheten knyttet til utviklingen i oljeinvesteringene er imidlertid svært stor. Figur 2.30 i avsnitt 2.8 viser at investeringsplanene har blitt betydelig justert over tid. Den sterke økningen i oljeprisene hittil i år kan bidra til at investeringsprosjekter blir noe framskyndet og dermed gir en noe jevnere investeringsutvikling framover.

Fallet i oljeinvesteringene i år og neste år innebærer en betydelig negativ vekstimpuls for norsk fastlandsøkonomi. Det er imidlertid vanskelig å forutsi virkningene av den ventede nedgangen i utbyggingsaktiviteten i petroleumssektoren. I framskrivingene er det lagt til grunn at deler av næringslivet som leverer varer og tjenester til oljesektoren, omstilles til ny produksjon og nye markeder. Det kan ikke utelukkes at denne omstillingsprosessen blir vanskeligere og tar lengre tid enn forutsatt i anslagene.

Andre institusjoners anslag for norsk økonomi

Anslagene i denne meldingen representerer etter Finansdepartementets skjønn en rimelig avveiing mellom forhold som påvirker utviklingen i norsk økonomi. I tabell 2.6 sammenliknes Finansdepartementets anslag for den økonomiske utviklingen med tilsvarende anslag fra noen andre institusjoner. Tabellen illustrerer at anslagene i denne meldingen skiller seg lite fra gjennomsnittet av de øvrige institusjonene.

Tabellen gjenspeiler for øvrig at det er stor usikkerhet knyttet til vurderingene av investeringsutviklingen neste år. Finansdepartementet legger til grunn en noe større nedgang i investeringene enn gjennomsnittet for de øvrige institusjonene. Det er derimot større grad av samsvar i anslagene for privat forbruk.

I boks 2.3 gis en oversikt over faktorer bak endringer i Finansdepartementets framskrivninger for utviklingen i makroøkonomiske hovedstørrelser i 1999.

2.3 Internasjonal økonomi

2.3.1 Internasjonale hovedtrekk

Den finansielle krisen som startet i Sørøst-Asia, fikk betydelige ringvirkninger gjennom fjoråret, og førte til lavere vekst i verdensøkonomien. Krisen rammet i første rekke framvoksende markeder i Asia, Latin-Amerika og Øst-Europa, men bidro også til å dempe veksten i industrilandene. Utviklingen de siste månedene tyder imidlertid på at veksten i verdensøkonomien kan øke i tiden framover. Blant annet er det nå klare tegn til at aktiviteten er i ferd med å ta seg opp i de kriserammede landene i Asia, og flere av landene ventes å få solid økonomisk vekst i år. Også i Japan gir utviklingen grunn til en viss optimisme. For Europa tyder løpende indikatorer på at veksten kan tilta i tiden framover. I USA er det på den annen side tegn til at den meget sterke veksten de senere årene er i ferd med å avta noe. Alt i alt anslås veksten i verdensøkonomien å øke fra 2½ pst. i 1998 til 3 pst. i 1999. Det er lagt til grunn at veksten vil ta seg ytterligere opp til om lag 3¼ pst. i 2000.

I industrilandene anslås bruttonasjonalproduktet (BNP) å øke med 2½ pst. i inneværende år, som er om lag på linje med veksten i fjor. For 2000 er det lagt til grunn at BNP-veksten vil avta moderat, i hovedsak som følge av den forventede avmatningen i USA. Veksttakten i Europa er på den annen side ventet å ta seg noe opp. For gjennomsnittet av Norges viktigste handelspartnere anslås BNP-veksten å avta fra 2,8 pst. i 1998 til 2¼ pst. i 1999 og 2½ pst. i 2000. Utviklingen hos handelspartnerne gjenspeiler i hovedsak forløpet i Europa.

Anslagene for både industrilandene og handelspartnerne i 1999 er justert opp sammenliknet med Revidert nasjonalbudsjett. Oppjusteringen må ses i sammenheng med at utviklingen i USA og Japan nå synes å bli sterkere enn tidligere lagt til grunn. For handelspartnerne bidrar også en markert oppjustering av vekstanslaget for Sverige, der veksten hittil i år har vært langt sterkere enn ventet. Utviklingen ellers i Europa har så langt vært godt i tråd med tidligere anslag. Også for 2000 er det foretatt en viss oppjustering av anslagene. Dette skyldes i første rekke utsikter til en mer positiv utvikling i Japan og Storbritannia enn tidligere antatt.

Usikkerheten knyttet til de økonomiske utsiktene har avtatt de siste månedene og synes nå å være relativt balansert. Muligheten for en svakere utvikling enn det som er lagt til grunn i anslagene er imidlertid fortsatt til stede, og knytter seg i første rekke til det videre konjunkturforløpet i USA. Historisk sett høye aksjekurser kombinert med husholdningenes lave sparing gjennom flere år og et rekordhøyt underskudd på driftsbalansen representerer mulige kilder til ustabilitet. Selv med en myk landing i amerikansk økonomi er det usikkert om oppgangen i Europa og Japan vil være tilstrekkelig selvdrevet til at veksten i disse landene vil kunne holde seg oppe. De økonomiske utsiktene i Japan er særlig usikre. Den svake utviklingen i privat innenlandsk etterspørsel kan fortsette til tross for myndighetenes forsøk på å stimulere aktiviteten. På bakgrunn av utviklingen hittil i år kan en på den annen side ikke se bort fra at veksten tar seg raskere opp enn det som er lagt til grunn i anslagene. Også i Europa kan den økonomiske veksten bli sterkere enn anslagene.

Et ytterligere usikkerhetsmoment gjelder mulige reaksjoner i finansmarkedene på dataproblemer i forbindelse med overgangen til år 2000. Usikkerheten knytter seg i første rekke til en del framvoksende markeder, der det forebyggende arbeidet på dette området hittil synes å ha kommet kort.

Kilde: OECD, IMF, Statistisk sentralbyrå, The Economist og Finansdepartementet.

Den økonomiske politikken i de fleste industrilandene har de siste årene vært preget av stram finanspolitikk med sikte på å redusere store underskudd i budsjettene og høy offentlig gjeld. I tillegg har oppgangskonjunkturen i en rekke land bidratt til lavere underskudd gjennom høyere skatteinntekter og lavere overføringer til arbeidsledige. De offentlige budsjettunderskuddene for industrilandene samlet har således avtatt gradvis fra 4,4 pst. av BNP i 1993 til 0,8 pst. i 1998. Det er ventet at underskuddet i år vil bli om lag som i fjor for så å avta til om lag ½ pst. neste år. I EU-landene har innstrammingene vært et ledd i arbeidet med å kvalifisere for deltakelse i Den økonomiske og monetære union (ØMU). Konsolideringen fortsatte også i 1998 for EU samlet, men reduksjonen i budsjettunderskuddene var langt mer moderat enn i de foregående årene. I EU utgjorde underskuddet i offentlige budsjetter gjennomsnittlig 1,6 pst. av BNP i 1998 mot 6,4 pst. i 1993. På bakgrunn av målsettingene i Vekst- og stabilitetspakten, som bl.a. krever balanse eller overskudd i de offentlige finanser på mellomlang sikt, er det ventet ytterligere innstramminger i finanspolitikken i flere av EU-landene i tiden framover.

I industrilandene sett under ett har pengepolitikken de siste årene vært relativt ekspansiv. Dette reflekteres i de kortsiktige rentene som ligger på historisk lave nivåer i de fleste industrilandene. I USA har pengepolitikken blitt strammet noe til de siste månedene, etter at den amerikanske sentralbanken i fjor høst satte ned styringsrentene med til sammen 0,75 prosentpoeng. Den videre renteutviklingen vil i stor grad avhenge av inflasjonsutsiktene. Pengepolitikken i euro-området synes å være godt tilpasset den nåværende konjunktursituasjonen, med moderat vekst og lav prisstigning. Det er imidlertid ventet en viss innstramming etter hvert som aktiviteten tar seg opp. I Japan har ekspansiv pengepolitikk ført til at pengemarkedsrentene nå er nær null, og handlingsrommet for ytterligere stimulanser gjennom pengepolitikken synes tilnærmet uttømt.

Arbeidsledigheten i industrilandene har falt de senere årene, og det er ventet en ytterligere nedgang i inneværende år. Nedgangen i ledigheten vil trolig fortsette i Europa også neste år, mens det er ventet en viss økning både i USA og Japan. Til tross for en nedgang de siste to årene er arbeidsledigheten i EU fortsatt om lag 10 pst. Det er særlig de store landene i Kontinental- og Sør-Europa som bidrar til å trekke opp gjennomsnittet. I Storbritannia og en del mindre land i Vest-Europa er ledigheten derimot betydelig redusert de senere årene.

Den gjennomsnittlige prisstigningen hos Norges viktigste handelspartnere har vært svært lav de siste årene. I 1998 kom konsumprisveksten for handelspartnerne ned i 1,2 pst. Den lave prisstigningen må i første rekke ses i sammenheng med at prisene på råvarer og andre importvarer falt gjennom 1998 i kjølvannet av Asia-krisen. I tillegg har moderat lønnsvekst og økt internasjonal konkurranse bidratt til å holde prisveksten nede. Prisstigningen hos handelspartnerne ventes å holde seg om lag uendret i inneværende år, for deretter å ta seg noe opp til neste år etter hvert som den økonomiske veksten tiltar og fallet i importprisene reverseres. Utviklingen hittil i år tyder på at råvareprisene er i ferd med å ta seg opp. Oljeprisene har steget markert siden mars. Også prisene på en del andre råvarer, bl.a. metaller, har vist en stigende tendens de siste månedene. Det er ventet at denne utviklingen vil fortsette i takt med at veksten i verdensøkonomien tiltar.

Lønnsveksten i industrien hos Norges viktigste handelspartnere anslås til 3 pst. i 1999. Dette er på linje med de to foregående årene. Lønnsveksten synes å ta seg opp i bl.a. Tyskland og Danmark. På den annen side er det ventet en markert reduksjon i lønnsveksten i Storbritannia og Sverige. Det er lagt til grunn at lønnsveksten neste år tar seg opp i en rekke land som følge av økt aktivitet i industrisektoren og et generelt strammere arbeidsmarked. Det anslås på denne bakgrunn at den gjennomsnittlige lønnsveksten i industrien hos våre handelspartnere vil øke til 3¼ pst. i 2000.

2.3.2 Nærmere om utviklingen i industrilandene

Den meget sterke veksten i USA de senere årene synes å fortsette også i inneværende år. BNP økte med om lag 4 pst. i første halvår regnet som årlig rate. Utviklingen må i første rekke ses i sammenheng med sterk vekst i privat forbruk, men også med at investeringsveksten holder seg godt oppe. Den solide veksten i privat forbruk tilskrives i hovedsak sterk sysselsettingsvekst og en positiv formueseffekt som følge av den kraftige oppgangen i aksjekursene de senere årene. På den annen side bidrar nettoeksporten til å trekke BNP-veksten ned, og underskuddet på driftsbalansen er nå rekordhøyt. Veksten i privat innenlandsk etterspørsel er ventet å avta mot slutten av inneværende år, som følge av økt rentenivå og en forventet svakere utvikling i aksjekursene i tiden framover. I tillegg er behovet for nyinvesteringer redusert, etter at produksjonskapasiteten har kommet på et høyt nivå. På denne bakgrunnen er det lagt til grunn en nedgang i BNP-veksten fra 3,7 pst. 1999 til 2,4 pst. 2000.

Den langvarige konjunkturoppgangen har bidratt til gradvis lavere arbeidsledighet, samtidig som sysselsettingen har økt kraftig. Det er ventet at den gjennomsnittlige arbeidsledigheten for inneværende år vil komme ned i 4,3 pst., som er det laveste nivået på 30 år. Det er imidlertid lagt til grunn en viss økning til neste år som følge av den lavere økonomiske veksten. Til tross for tiltakende stramhet i arbeidsmarkedet har lønnsveksten holdt seg lav, og prisstigningen har vist en fallende tendens siden 1996. Utviklingen kan trolig forklares med fall i råvareprisene, styrket dollarkurs, økt konkurranse i produktmarkedene og tiltakende produktivitetsvekst. Høyere energipriser har imidlertid trukket prisveksten noe opp de siste månedene. Sterk økonomisk vekst har, sammen med en stram finanspolitikk, bidratt til en markert bedring av de offentlige finansene de senere årene. De offentlige budsjettene har siden 1997 vist overskudd, og det er ventet positive budsjettbalanser også i årene framover. Amerikansk økonomi er også omtalt i boks 2.4.

Boks 2.4 Har det langsiktige vekstpotensialet for amerikansk økonomi økt?

USA er nå inne i sin lengste konjunkturoppgang i fredstid. BNP har økt med gjennomsnittlig 3 pst. pr. år i de åtte årene oppgangen har vart. Veksten var særlig sterk i 1997 og 1998, da BNP økte med nær 4 pst. pr. år. Arbeidsledigheten har falt markert og utgjør nå om lag 4¼ pst. Det er det laveste nivået på 30 år. Ledigheten er lavere enn de fleste anslag på strukturledigheten, dvs. det nivået på ledigheten som er forenlig med stabil inflasjon. Til tross for den meget sterke BNP-veksten har inflasjonen avtatt, og kom i 1998 ned på det laveste nivået på flere tiår.

En viktig forklaring på denne utviklingen er trolig veksten i arbeidsproduktiviteten. Etter å ha økt med gjennomsnittlig 1 pst. i perioden 1972-1995 har produktivitetsveksten tatt seg opp til over 2 pst. i gjennomsnitt i perioden 1996-1998. Det har bidratt til å dempe veksten i arbeidskraftskostnadene pr. produsert enhet.

Produktivitetsutviklingen er avgjørende for de langsiktige utsiktene for økonomien. Den økte produktivitetsveksten i USA de senere årene har ført til en debatt om hvorvidt dette gjenspeiler mer fundamentale endringer i økonomien, eller om det er et utslag av konjunkturmessige forhold.

Ifølge tilhengere av den såkalte «ny økonomi»-skolen (new economics) har ny teknologi, i første rekke informasjonsteknologi, og økt globalisering ført til varig høyere produktivitetsvekst. Enkelte har også antydet at produktivitetsveksten vil kunne øke ytterligere i tiden framover. En følge av dette er at økonomien kan vokse raskere enn tidligere uten at inflasjonen tiltar. Flere har antydet at vekstpotensialet for den amerikanske økonomien kan ha økt til 3 pst. eller mer pr. år, mens det tidligere har vært antatt å ligge på 2-2½ pst.

Mange økonomer stiller seg tvilende til at det har funnet sted et varig skift i produktivitetsveksten. Det har også tidligere vært perioder med sterk og tiltakende produktivitetsvekst i amerikansk økonomi. Selv om slike perioder vanligvis har inntruffet i begynnelsen av en konjunkturoppgang, er utviklingen de siste årene ikke uten historiske paralleller. Videre er det vist til at metodemessige forbedringer av BNP-deflatoren gjør at en sammenlikning av produktivitetstall før og etter 1995 foreløpig må tolkes med en viss varsomhet. Det er så langt ikke funnet noe entydig svar på hvorvidt spredningen av ny teknologi har ført til et skift i økonomiens.

¹) Prosentvis vekst fra samme kvartal året før.

²) Prosent av arbeidsstyrken.

Kilde: OECD.

I Japan falt BNP med 2,8 pst. fra 1997 til 1998, i hovedsak som følge av krisen i Sørøst-Asia og svak privat innenlandsk etterspørsel. Utviklingen hittil i år gir imidlertid grunn til en viss optimisme, selv om utsiktene fortsatt må betegnes som usikre. BNP økte med 3,4 pst. i første halvår regnet som årlig rate, i hovedsak drevet av en markert vekst i offentlige investeringer og en oppgang i privat innenlandsk etterspørsel. Arbeidet med å styrke banksektoren har kommet godt i gang, tilliten til de økonomiske utsiktene i foretakssektoren er styrket, aksjekursene har steget og ledende indikatorer peker mot økt vekst. Økt arbeidsledighet og svak utvikling i privat disponibel inntekt vil derimot trolig virke dempende på privat konsum i tiden framover. Samtidig holdes investeringene nede av betydelig overkapasitet i deler av foretakssektoren. Dette inntrykket bekreftes av de siste investeringstellingene. Videre bidrar den markerte styrkingen av valutaen den senere tiden isolert sett til å holde eksportveksten nede og dermed dempe den videre økonomiske utviklingen. BNP ventes nå å øke moderat både i år og neste år. Den svake økonomiske utviklingen i Japan på 1990-tallet har bidratt til at arbeidsledigheten er mer enn doblet. Ledigheten utgjør nå nesten 5 pst. Dette er det høyeste nivået som noen gang er målt. En omfattende rasjonalisering i bedriftene, i tillegg til fortsatt moderat vekst, vil trolig føre til at arbeidsledigheten øker ytterligere framover. Inflasjonen er lav, og har siden februar vært negativ. Det må bl.a. ses i sammenheng med den svake innenlandske etterspørselen, som har bidratt til prisreduksjoner på en rekke varer og tjenester. Etter en viss innstramming i 1997 ble finanspolitikken lagt om i ekspansiv retning i 1998 i et nytt forsøk på å stimulere den innenlandske etterspørselen. Underskuddet i offentlig forvaltning svarte i 1998 til om lag 6 pst. av BNP, mens den samlede offentlige bruttogjelden økte til nær 100 pst. av BNP. Det er ventet en ytterligere økning i underskuddet i inneværende år.

I euro-området anslås BNP-veksten å avta fra 2,9 pst. i 1998 til om lag 2 pst. i 1999 for så å ta seg noe opp igjen i 2000. Det er store forskjeller i den økonomiske utviklingen mellom grupper av land i euro-området. I bl.a. Spania, Portugal og Irland er det ventet at den økonomiske veksten vil ligge godt over trendveksten både i år og neste år, til tross for en viss avmatning i inneværende år. På den annen side vil trolig utviklingen i Tyskland, Italia og Belgia i inneværende år være svakere enn det som svarer til vekstpotensialet på lengre sikt.

BNP-veksten i Tyskland og Frankrike tok seg opp til hhv. 2,8 pst. og 3,2 pst. i 1998. Den økte veksttakten reflekterer i første rekke en oppgang i privat innenlandsk etterspørsel. Bidraget fra utenrikshandelen var negativt, i hovedsak som følge av et fall i eksporten til framvoksende markeder i kjølvannet av Asia-krisen. I Tyskland anslås BNP å øke med om lag 1½ pst. i år og 2½ pst. neste år. Den markerte avmatningen i inneværende år tilskrives i hovedsak svak eksportvekst. I tillegg har den kraftige lageroppbyggingen som fant sted i 1998, delvis blitt reversert i år. Svekkede eksportutsikter har trolig også virket dempende på investeringsveksten. Det er imidlertid tegn til at eksporten er i ferd med å ta seg opp. Ordreinngangen fra utlandet har økt de siste månedene, og foretakssektorens tillit til de økonomiske utsiktene er styrket. Høy reallønnsvekst vil trolig bidra til at veksten i privat konsum tar seg opp i tiden framover. Det er således lagt til grunn at den økonomiske veksten gradvis tiltar mot slutten av året. Etter å ha vist en fallende tendens gjennom hele fjoråret, har arbeidsledigheten vært om lag uendret den senere tiden. Det er imidlertid ventet at ledigheten vil fortsette å falle etter hvert som veksten i økonomien tiltar. Prisveksten har tatt seg noe opp de siste månedene, men 12-månedersveksten ligger fortsatt under 1 pst. For Frankrike er det anslått en BNP-vekst på 2½ pst. i 1999 og 2¾ pst. i 2000. Fortsatt sterk vekst i privat innenlandsk etterspørsel motvirker til dels nedgangen i eksportveksten og lagerinvesteringene i inneværende år.

I Storbritannia ventes BNP-veksten å avta til 1¼ pst. i 1999, etter seks år med til dels sterk vekst. Det er særlig eksporten som har utviklet seg svakt siden slutten av fjoråret. Den svake eksportveksten må bl.a. ses i sammenheng med det sterke pundet. Utviklingen så langt i år tyder på at avdempingen i BNP-veksten vil bli relativt kortvarig. En markert nedgang i rentene bidrar til å stimulere innenlandsk etterspørsel, og det er nå tegn til at eksporten kan ta seg noe opp framover. BNP-veksten anslås å øke til knappe 2½ pst. i 2000. Til tross for den lavere veksttakten har ledigheten avtatt svakt også i inneværende år og er nå på sitt laveste nivå siden 1979. Prisstigningen har avtatt det siste året til tross for relativt høy lønnsvekst og fallende produktivitetsvekst. Den underliggende inflasjonen har de siste månedene ligget under 2,5 pst., som svarer til midtpunktet i målkorridoren som utgjør sentralbankens styringsmål for pengepolitikken.

I Sverige tok BNP-veksten seg markert opp fra 1997 til 1998. Utviklingen reflekterer i hovedsak lavere renter og sterk vekst i privat disponibel inntekt. Utenrikshandelen bidro til å trekke veksten ned i denne perioden. Den sterke BNP-veksten har fortsatt også i år, og BNP økte med 3,7 pst. regnet som årlig rate i første halvår. Sammenliknet med i fjor synes veksten nå å være bredere basert, med en solid oppgang både i privat forbruk, investeringer og eksport. Med utsikter til fortsatt lave renter, en ytterligere nedgang i arbeidsledigheten og solid reallønnsvekst, ventes veksten i privat innenlandsk etterspørsel å holde seg godt oppe også i tiden framover. Samtidig er det ventet en ytterligere oppgang i eksporten. På denne bakgrunn ventes BNP-veksten å ta seg opp til 3½ pst. i 1999 og 3 pst. 2000. Arbeidsledigheten har avtatt fra 8 pst. i 1997 til et gjennomsnitt hittil i år på om lag 5¾ pst. Samtidig har sysselsettingen økt markert. Den økonomiske oppgangen peker mot en ytterligere reduksjon i ledigheten i tiden framover. Konsumprisveksten er nå om lag ½ pst. på årsbasis. I tillegg til lave importpriser skyldes dette også en reduksjon i indirekte skatter og lavere renter. Det er ventet at konsumprisveksten vil tilta i tiden framover etter hvert som virkningen av slike midlertidige forhold avtar.

I Danmark og Finland har den økonomiske veksten vært sterk i flere år. Etter tegn til overoppheting av økonomien, ble finanspolitikken i Danmark i fjor strammet inn. Dette har bidratt til en avdemping av veksttakten i dansk økonomi. Det er ventet at BNP-veksten vil avta til om lag 1½ pst. i år og neste år. Høy lønnsvekst som følge av et stramt arbeidsmarked har bidratt til å holde konsumprisveksten godt over gjennomsnittet i EU. Det er ventet at prisstigningen vil tilta i inneværende år, i hovedsak som følge av høyere miljøskatter. Oppgangen i Finland de senere årene har vært bredt basert med sterk vekst både i innenlandsk etterspørsel og eksport. Krisen i Asia og Russland førte imidlertid til en reduksjon i den kraftige eksportveksten mot slutten av fjoråret og i begynnelsen av inneværende år. Eksporten ventes å ta seg gradvis opp i tiden framover. Vekstbidraget i år ventes i hovedsak å komme fra privat innenlandsk etterspørsel. Det er lagt til grunn at BNP-veksten vil avta fra 5,6 pst. i 1998 til 3½ pst. både i år og neste år.

2.3.3 Utviklingen utenfor industrilandene

Den økonomiske krisen i framvoksende markeder bidro til markert lavere vekst i verdensøkonomien i 1998. Utviklingen hittil i år tyder på at det økonomiske tilbakeslaget i flere av landene vil bli mer kortvarig enn tidligere antatt. Dette gjelder særlig landene i Sørøst-Asia. På den annen side har valutakrisen i Brasil bidratt til å svekke vekstutsiktene i Latin-Amerika for inneværende år. Samlet anslås nå den gjennomsnittlige BNP-veksten utenfor industrilandene til 3½ pst. i 1999 og 4½ pst. i 2000.

I Asia (utenom Japan) ble BNP-veksten om lag halvert fra 1997 til 1998. Dette skyldes i første rekke et markert fall i den økonomiske aktiviteten i landene i Sørøst-Asia. I Sør-Korea, Indonesia, Thailand, Malaysia og Hong Kong falt BNP med i gjennomsnitt 8 pst. fra 1997 til 1998. Også i Singapore og Filippinene var det et kraftig fall i den økonomiske veksten i fjor. Utviklingen hittil i år har imidlertid pekt mot en markert bedring av den økonomiske situasjonen i regionen, og veksten har tatt seg opp. Rentene har falt til dels betydelig og ligger nå i enkelte av landene lavere enn før krisen. Samtidig har aksjekursene steget markert. Sammen med en ekspansiv finanspolitikk har dette bidratt til å stimulere innenlandsk etterspørsel. Eksporten har tatt seg opp den senere tiden, bl.a. som følge av økt aktivitet i regionen. Med unntak av Indonesia er det nå ventet at alle landene i regionen vil ha positiv vekst i inneværende år. Veksten anslås å øke også neste år etter hvert som privat forbruk og investeringer tar seg ytterligere opp. I Kina har BNP-veksten holdt seg godt oppe til tross for den svake utviklingen ellers i regionen. Dette tilskrives i hovedsak en ekspansiv finanspolitikk, som i første rekke har tatt form av økt utbygging av infrastrukturen i landet. Privat konsum og investeringer utvikler seg imidlertid svakt bl.a. som følge av lav tillit til de økonomiske utsiktene og fallende priser. Den økonomiske veksten i Asia er anslått til om lag 5¼ pst. i år og 5½ pst. neste år.

I Sentral- og Øst-Europa og det tidligere Sovjetunionen falt BNP med ¼ pst. i 1998. Dette skyldes i hovedsak den økonomiske krisen i Russland. I Ungarn, Polen og Slovenia har imidlertid veksten holdt seg godt oppe. I Russland har usikkerheten knyttet til de politiske og økonomiske utsiktene ført til ytterligere kapitalutgang i inneværende år og et markert fall i utenlandske direkte investeringer. Utviklingen den senere tiden gir likevel grunn til en viss optimisme. Industriproduksjonen har tatt seg opp og er nå høyere enn for ett år siden. Dette tilskrives i hovedsak svekkelsen av valutaen, som har ført til en vridning av etterspørselen i retning av innenlandsk produserte varer. Videre har høyere oljepriser bidratt til en bedring av driftsbalansen overfor utlandet og en styrking av offentlige finanser. Samtidig er inflasjonen betydelig redusert, i hovedsak som følge av en relativt stram pengepolitikk. På den annen side gjenstår det fortsatt betydelige utfordringer for den russiske økonomien. Det finansielle systemet er preget av grunnleggende problemer i banksektoren, der flere av de store bankene er insolvente. Den svake utviklingen i Russland har også bidratt til å svekke vekstutsiktene i nabolandene, i første rekke som følge av redusert eksportvekst. I tillegg har valutakursen svekket seg i flere av landene i regionen, noe som har ført til tiltakende inflasjon og økte offentlige underskudd. I de baltiske statene har imidlertid en vellykket fastkurspolitikk bidratt til å holde inflasjonen nede. I Polen og Ungarn har de negative virkningene av krisen vært relativt begrensede. Dette må bl.a. ses i sammenheng med at gjennomføringen av strukturelle reformer her har kommet lenger enn i en del andre land i regionen. I begge landene ventes fortsatt solid vekst.

I Latin-Amerika ble BNP-veksten mer enn halvert fra 1997 til 1998. Avmatningen i veksten må i første rekke ses i sammenheng med krisen i de internasjonale finansmarkedene, som førte til en markert økning i rentene. I tillegg bidro lavere råvarepriser og naturkatastrofer (El Niño) til å trekke veksten ned. Devalueringen av den brasilianske valutaen i begynnelsen av inneværende år førte til en ytterligere forverring av de økonomiske utsiktene for regionen. Utviklingen den senere tiden tyder imidlertid på at det økonomiske tilbakeslaget i Latin-Amerika sett under ett vil bli mindre markert enn tidligere antatt. Valutakrisen i Brasil må til dels ses i sammenheng med de store og økende offentlige budsjettunderskuddene, som gjorde landet særlig utsatt for spekulasjonsangrep. Gjennomføringen av den vedtatte stabiliseringspakken, som ble utarbeidet i samarbeid med IMF, har imidlertid bidratt til å styrke tilliten i finansmarkedene, og rentene har gradvis blitt redusert i takt med at valutaen har styrket seg. Rentene er imidlertid fortsatt høye, og sammen med en markert innstramming i finanspolitikken vil dette trolig føre til et fall i BNP i inneværende år. Valutakrisen i Brasil har bidratt til å forsterke den negative økonomiske utviklingen i Argentina. Eksporten har falt markert, og tilliten til de økonomiske utsiktene i husholdningene og næringslivet er betydelig svekket. I tillegg bidrar høye renter til å trekke veksten ned. På den annen side synes BNP-veksten i Mexico å holde seg godt oppe. Dette må i første rekke ses i lys av den fortsatte oppgangen i USA, som er Mexicos viktigste handelspartner. For Latin-Amerika samlet er det nå ventet nullvekst i 1999. Lavere renter og økt kapitalinngang vil trolig bidra til at veksten gradvis tar seg opp, og i 2000 anslås BNP å øke med nærmere 4 pst.

I Afrika har den økonomiske veksten tatt seg markert opp i de fleste landene de siste årene, etter en periode med svak vekst på begynnelsen av 1990-tallet. Oppgangen tilskrives i første rekke økonomiske reformer og en omlegging av den økonomiske politikken. Samtidig har inflasjonen kommet betydelig ned i de fleste landene. For Afrika samlet anslås BNP-veksten å bli 3 pst. i 1999 for å ta seg opp til 5 pst. i 2000. Det er særlig den svake utviklingen i store land som Marokko, Nigeria og Sør-Afrika som bidrar til å trekke veksten ned i inneværende år. I en del andre land, som bl.a. Kamerun, Elfenbenskysten, Ghana, Sudan, Tunis og Uganda, er det ventet fortsatt solid vekst. Strukturelle reformer, økt handelssamarbeid og lettelser i gjeldsbyrden for noen av de mest gjeldstyngede landene har isolert sett bidratt til å styrke de økonomiske utsiktene for Afrika. På den annen side utgjør militære konflikter, som direkte og indirekte involverer om lag en tredjedel av landene sør for Sahara, fortsatt et vesentlig hinder for politisk og økonomisk stabilitet.

2.4 Finans- og valutamarkedene

2.4.1 De internasjonale finans- og valutamarkedene

De internasjonale finansmarkedene har vært relativt stabile siden november i 1998 etter å ha vært preget av sterk uro tidligere på høsten. Valutakrisen i Brasil synes i liten grad å ha påvirket finansmarkedene i industrilandene. Dette skyldes trolig at omfanget av kortsiktige, lånefinansierte plasseringer i framvoksende markeder ble markert redusert i kjølvannet av krisen i Russland, og at devalueringen av den brasilianske valutaen langt på vei var ventet av markedet.

Utviklingen i aksjemarkedet siden i fjor høst reflekterer et markert stemningsskifte blant investorene. Aksjekursene har gjennomgående tatt seg kraftig opp, og i de fleste industrilandene ligger nå kursene over toppnivået fra juli 1998. Også i framvoksende markeder har det vært en betydelig oppgang i aksjemarkedene, og til dels langt sterkere enn i industrilandene. Utviklingen har vært særlig markert i en del asiatiske land, samt i Brasil og Russland. Det må ses i sammenheng med at oppgangen i disse landene startet fra et svært lavt nivå, og aksjeindeksene i de fleste framvoksende markeder fortsatt ligger lavere enn nivået fra før Asia-krisen startet sommeren 1997. I USA er Dow Jones-indeksen nå om lag 30 pst. høyere enn for ett år siden. Aksjeverdiene har imidlertid svingt markert den senere tiden, trolig på bakgrunn av en økning i rentenivået og tegn til en viss avdemping av den økonomiske veksten. Oppgangen i aksjemarkedene i Europa har i gjennomsnitt vært mindre markert enn i USA. Dette må bl.a. ses i sammenheng med den svakere økonomiske utviklingen i Europa. Nikkei-indeksen i Japan nådde i oktober i fjor sitt laveste nivå siden 1986, etter å ha falt siden 1996. Tokyo-børsen har siden steget med om lag 35 pst., men utviklingen har vært preget av betydelige svingninger. Oppgangen antas bl.a. å ha sammenheng med tiltakene for å styrke banksektoren. I tillegg har trolig en del positive signaler om den økonomiske utviklingen de siste månedene bidratt til økt optimisme blant investorene.

Utviklingen i de kortsiktige rentene avspeiler pengepolitikken og konjunktursituasjonen i de enkelte land og regioner. Styringsrentene i euro-området ble satt ned til 3 pst. i forkant av innføringen av euroen fra 1. januar 1999. Den europeiske sentralbanken (ESB) fulgte i april opp med en ytterligere rentenedsettelse på 0,5 prosentpoeng. Siden slutten av mai har pengemarkedsrentene økt noe. Det er i denne meldingen lagt til grunn at de kortsiktige rentene vil holde seg om lag uendret ut inneværende år. Etter hvert som den økonomiske veksten og prisstigningen tar seg opp, ventes imidlertid en gradvis økning i rentene. For neste år anslås de kortsiktige rentene i euro-området i gjennomsnitt å komme opp i overkant av 3 pst. I både Sverige og Danmark har sentralbankene senket styringsrentene to ganger siden nyttår. Pengemarkedsrentene har i begge land fulgt utviklingen i de tilsvarende rentene i euro-området siden april, og rentedifferansen utgjør nå om lag 0,5 prosentpoeng. I Storbritannia falt 3-månedersrentene markert fra august 1998 til juni 1999, etter at sentralbanken satte ned de administrerte rentene med til sammen 2,5 prosentpoeng. Blant annet på bakgrunn av den sterke veksten i boligprisene ble imidlertid signalrenten hevet noe i september. Pengemarkedsrentene i Storbritannia ligger etter dette om lag 3 prosentpoeng høyere enn rentene i euroområdet.

Den amerikanske sentralbanken senket dagslånsrenten med til sammen 0,75 prosentpoeng i perioden august-oktober 1998. Forventningene i markedet om en innstramming i pengepolitikken økte imidlertid etter hvert som finansmarkedene stabiliserte seg og oppgangen i USA viste seg å fortsette, og pengemarkedsrentene tok seg gradvis opp fra oktober 1998. Pengemarkedsrentene har økt ytterligere den senere tiden etter at sentralbanken i juni og august hevet den offisielle renten med til sammen 50 basispunkter. Sentralbanken uttalte etter den siste renteøkningen at innstrammingen i pengepolitikken hadde redusert risikoen for økt inflasjon. Utviklingen i terminrentene tyder imidlertid på at markedet venter en ytterligere renteoppgang mot slutten av året. I Japan er 3-månedersrentene nå nær null. Med en forventet svak økonomisk utvikling og ingen tegn til tiltakende prisstigning i tiden framover er det grunn til å anta at rentene vil være lave ennå en tid.

I de fleste industrilandene har de langsiktige rentene gjennomgående tatt seg opp i inneværende år etter at kapitalflukten fra framvoksende markeder i kjølvannet av krisen i Asia og Russland førte til en til dels markert reduksjon i obligasjonsrentene gjennom fjoråret. I USA har rentene på 5-års statsobligasjoner tatt seg opp fra i overkant av 4½ pst. i begynnelsen av januar i år til om lag 6¼ pst. i midten av september. Oppgangen tilskrives i hovedsak økte inflasjonsforventninger som følge av den sterke økonomiske veksten. I tillegg har en mer positiv utvikling i en del framvoksende markeder, i første rekke i Asia, ført til en viss reversering av kapitalstrømmene.

Etter å ha vært relativt stabile i første del av inneværende år, har obligasjonsrentene i euro-området tatt seg markert opp det siste halvåret, fra nær 3½ pst. til om lag 4½ pst. Det er lagt til grunn at de lange rentene i Europa vil øke ytterligere i årene framover som følge av høyere økonomisk vekst og økt prisstigning. Også i Japan har obligasjonsrentene steget noe den senere tiden. Økningen har trolig sammenheng med en oppjustering av vekstutsiktene.

Det siste året har valutamarkedene vært preget av betydelige bevegelser mellom hovedvalutaene. I kjølvannet av den finansielle krisen i fjor høst svekket amerikanske dollar seg mot både tyske mark og japanske yen. Svekkelsen var særlig markert mot yen, og i løpet av tre dager i oktober falt dollaren med 15 pst. Utviklingen hadde sammenheng med forventninger om rentenedsettelser i USA. I tillegg trakk tiltak for å styrke banksektoren i Japan og myndighetenes annonsering av en ytterligere finanspolitisk stimulansepakke i samme retning. Siden begynnelsen av januar 1999 har euroen falt mot både dollar og yen. Den nye valutaen svekket seg med om lag 14 pst. målt mot dollar i perioden januar-juli i år. Ulike vekstutsikter og rentedifferansen mellom USA og euro-området kan forklare denne kursbevegelsen. Dollaren styrket seg også noe mot yen i samme periode. Siden begynnelsen av juli har imidlertid dollaren falt målt mot de to øvrige hovedvalutaene, særlig mot japanske yen. Økt vekst i euro-området, kombinert med en forventet avmatning i USA, peker isolert sett mot at euroen vil styrke seg mot dollar også i tiden framover. Det rekordstore underskuddet på den amerikanske driftsbalansen overfor utlandet og forventning om økt internasjonalisering av euroen trekker i samme retning.

¹) 10 års statsobligasjoner.

²) Månedstall. Deflatert med konsumprisindeksen.

³) En stigende kurve angir styrket valuta overfor DEM/euro.

Kilde: OECD, Norges Bank og Bloomberg.

2.4.2 Det norske finansmarkedet

Den norske kronekursen svekket seg betydelig gjennom 1998. Fra et gjennomsnittlig nivå på 8,0 mot ECU i 1997, svekket kronekursen seg til 8,4 i slutten av juli 1998, og til 9,2 mot ECU i august. Fra august til utgangen av desember fluktuerte kronekursen kraftig, og var spesielt svak i midten av oktober og midten av desember. Svekkelsen av den norske kronen må ses i lys av den betydelige lønnsveksten i 1998, uroen på de internasjonale finansmarkedene og den lave oljeprisen. Siden nyttår har kronekursen blitt markert sterkere. Målt mot euro har kronen styrket seg fra 8,9 ved årsskiftet til under 8,1 i begynnelsen av juli. Siden har kronekursen ligget mellom 8,1 og 8,4. Kursen mot euro var den 22. september 8,2. Det norske rentenivået er holdt betydelig høyere enn i euro-området. Dette har, sammen med bl.a. oljeprisøkningen den senere tiden, en svak euro mot amerikanske dollar og utsikter til en avdemping av innenlandsk kostnadsvekst, bidratt til en sterkere kronekurs.

Verdien av kronen har ikke endret seg tilsvarende mot andre viktige valutaer, som svenske kroner og amerikanske dollar. Industriens effektive valutakurs har derfor styrket seg mindre enn eurokursen siden begynnelsen av året. Hvis dagens valutakurser videreføres ut året, vil gjennomsnittet for industriens effektive valutakurs i 1999 bli om lag uforandret fra gjennomsnittet i fjor.

De kortsiktige pengemarkedsrentene i Norge har falt i løpet av 1999. Norges Bank har hittil i år satt ned sine administrerte renter fem ganger med i alt 2,5 prosentpoeng. Tremåneders renten var om lag 8 pst. ved årsskiftet, og 6 pst. den 22. september. Rentedifferansen mot europeiske tremåneders renter har falt noe mindre, og var 3,2 prosentpoeng den 22. september. De implisitte renteforventningene slik de framgår av avkastningskurven i penge- og kapitalmarkedet, indikerer at markedsaktørene venter en svak nedgang i de norske pengemarkedsrentene i månedene framover, jf. boks 2.5.

Boks 2.5 Renteframskrivinger

Markedets forventninger om renteutviklingen

I markedet noteres renter for plasseringer med ulike løpetider. Noteringene kan vises ved en rentekurve. Rentekurven kan brukes som et uttrykk for markedets forventninger til renteutviklingen framover. Ved hjelp av rentekurven kan en for eksempel beregne tremåneders pengemarkedsrente for en periode som starter om seks måneder.

Det er betydelig usikkerhet knyttet til hvor godt slike beregninger faktisk reflekterer markedets forventninger om renteutviklingen framover. Historisk har de implisitte renteforventningene variert kraftig, også over relativt korte perioder.

Figur 2.11 gjengir de implisitte forventningene for tremåneders renter, beregnet på bakgrunn av avkastningskurven for pengemarkedsrenter pr. 22. september 1999. Figuren viser at norske renter og europeiske renter forventes å nærme seg hverandre over tid. Figuren antyder at markedet forventer en moderat rentenedgang i Norge framover, og at renten vil begynne å stige svakt fra andre halvdel av 2000.

Kilde: Norges Bank og Bloomberg.

Finansdepartementets tekniske renteframskrivinger

Finansdepartementets modellberegninger for den økonomiske utviklingen legger til grunn tekniske framskrivinger av rentenivået for pengemarkedsrenter. I de tekniske framskrivningene legges det vekt på konsistens med forutsetningene i det øvrige budsjettopplegget. Framskrivingen er bl.a. basert på at norsk inflasjon vil komme ned på europeisk nivå og at den norske kronekursen vil være stabil i forhold til europeiske valutaer. Dette gir grunnlag for at det norske rentenivået over tid vil komme ned mot europeiske renter. I framskrivingene legges det til grunn at det norske rentenivået i løpet av 2000 vil komme ned mot europeisk rentenivå, jf. tabell 2.10.

Tabell 2.10 Finansdepartementets tekniske renteframskrivinger av pengemarkedsrenter. Årsgjennomsnitt i pst.

	1999	2000	2001	2002	2003
NOK	6,4	4,7	4,4	5,0	5,0
Euro	2,8	3,1	3,9	4,5	4,5

De langsiktige rentene i Norge, målt ved avkastningen på statsobligasjoner med fem års gjenstående løpetid, falt fra 5,4 pst. ved årsskiftet til 4,7 pst. i begynnelsen av mai, men har siden økt til om lag 5,8 pst. den 22. september, jf. figur 2.10. Renteoppgangen de siste månedene er på linje med oppgangen i lange renter internasjonalt. Rentedifferansen mot tilsvarende tysk rente har falt med i alt 0,6 prosentpoeng siden årsskiftet, og var den 22. september på 1,4 prosentpoeng.

Utlåns- og innskuddsrentene i bankene har avtatt siden begynnelsen av året. Normalt vil utviklingen i bankenes renter følge pengemarkedsrentene med et visst tidsetterslep. Ved utgangen av 2. kvartal i år var forretnings- og sparebankenes gjennomsnittlige utlånsrenter (utenom nullstilte lån) 8,3 pst., mens innskuddsrenten var 4,9 pst. Rentemarginen ved utgangen av 2. kvartal var dermed 3,4 pst. Dette er 0,2 prosentpoeng høyere enn på samme tid i fjor.

Veksten i pengemengden (M2) var ifølge Norges Bank 7,7 pst. i tolvmånedersperioden fram til utgangen av juli. Ved utgangen av juni var tolvmånedersveksten 6,5 pst. Den økte tolvmånedersveksten fra juni til juli skyldes bl.a. omlegging i rutinene for utbetaling av skattepenger.

Veksttakten i publikums innenlandske bruttogjeld (K2) økte jevnt fra begynnelsen av 1994, og nådde et toppunkt i mars 1998 på 10,8 pst. Deretter falt veksttakten med om lag 3,5 prosentpoeng fram til mai i år, og har de tre siste månedene ligget rundt 7 pst. Særlig markert har avdempingen vært i utlånene fra private banker og finansieringsselskaper. Spesielt har utlån til ikke-finansielle foretak blitt redusert, etter tidligere å ha vokst kraftig.

Ifølge husholdningenes finansregnskap for 1. kvartal 1999 økte husholdningenes samlede nettofordringer med 5,1 mrd. kroner fra 1. kvartal 1998. Økningen skyldes nettofinansinvesteringer på om lag 25 mrd., mens netto omvurdering av aksjer og andre verdipapirer bidro til å redusere formuen med om lag 20 mrd. Husholdningenes netto finansinvesteringer er beregnet til 17,6 mrd. kroner i 1998, mot 28,1 mrd. kroner i 1997.

2.5 Innenlandsk etterspørsel og produksjon

2.5.1 Offentlig konsum og investeringer

Volumveksten i offentlig konsum anslås til 2,0 pst. i 1999, eller 0,8 prosentpoeng høyere enn i Revidert nasjonalbudsjett. Kommunalt konsum anslås å øke reelt med 2,7 pst. og statlig konsum med 0,8 pst. fra 1998 til 1999, jf. tabell 2.11.

Fra 1999 til 2000 anslås den samlede offentlige konsumveksten til 1,5 pst. Veksten antas å bli 1¼ pst. i kommuneforvaltningen og om lag 2 pst. i statsforvaltningen. Økningen i statlig konsum er primært knyttet til sivile formål, mens det er en realnedgang i utgifter til forsvarsformål.

Bruttoinvesteringene i offentlig forvaltning anslås reelt å synke med hhv. 4 pst. og 1½ pst. i 1999 og 2000. Nedgangen er særlig knyttet til reduserte statlige investeringer pga. avslutningen av flere store byggeprosjekter, bl.a. det nye Rikshospitalet. Statlige investeringer anslås å synke med 3¾ pst. i 2000 etter en nedgang på knapt 10 pst. i inneværende år. Nivået på de kommunale investeringene i 2000 antas å holde seg om lag på det samme nivået som i 1998 og 1999, etter en sterk vekst på over 30 pst. fra 1996 til 1997, bl.a. som følge av grunnskolereformen. Videreføringen av det høye investeringsnivået inn i 2000 kan bl.a. knyttes til store investeringer i forbindelse med eldresatsingen og i noen grad investeringer til nytt sykehusutstyr.

Finanspolitikken og kommuneopplegget for 2000 er beskrevet nærmere i avsnitt 3.1 og 3.2.

Anslagene på offentlig konsum og investeringer for perioden 2001-2003 bygger på beregningstekniske forutsetninger, som omtales nærmere i avsnitt 3.1.4.

2.5.2 Privat konsum og boliginvesteringer

Oppgangen i husholdningenes etterspørsel har vært en hoveddrivkraft bak den sterke konjunkturoppgangen i norsk økonomi de siste årene. Konsumveksten skyldes i hovedsak en sterk inntektsvekst, både som følge av sterk reallønnsvekst og kraftig økning i sysselsettingen, men også nedgangen i rentenivået fra 1993 har bidratt til konsumveksten. Den kraftige økningen i rentenivået i fjor høst bidro til avdempingen i forbruket og boligprisene mot slutten av året. Tilgjengelig informasjon tyder imidlertid på at husholdningenes etterspørsel har tatt seg noe opp igjen etter dette:

• Ifølge kvartalsvise nasjonalregnskapstall tok veksten i det private forbruket seg opp igjen i første halvår i år. I gjennomsnitt i første halvår lå det private forbruket 1,3 pst. over nivået i 4. kvartal i fjor. Økningen må ses i sammenheng med rentenedgangen så langt i år og forventninger om ytterligere nedgang, kombinert med en solid finansiell situasjon for husholdningssektoren sett under ett. Det er i første rekke varekonsumet som har bidratt til veksten så langt i år. Husholdningenes kjøp av brukte biler har økt kraftig, mens nybilkjøpene fortsatt er lavere enn i første halvår i fjor.

• Etter en viss nedgang i 4. kvartal i fjor, har prisene på brukte boliger tatt seg markert opp igjen over hele landet, jf. figur 2.14A. Prisen på brukte selveierboliger var 8,7 pst. høyere i 2. kvartal i år sammenliknet med 2. kvartal i fjor, mens veksten for borettslagsboligene var på 11,9 pst. i samme periode.

• Utviklingen i både det private forbruket og boligprisene må ses i sammenheng med husholdningenes forventningsindikator, jf. figur 2.12. Ifølge denne indikatoren hadde husholdningene i august i år igjen et optimistisk syn på den økonomiske situasjonen.

¹) Differansen mellom prosentandelen som har svart «bedre» og «dårligere» på spørsmål om landets og egen økonomi. EU utenom Sverige, Østerrike og Luxemburg.

Kilde: Norsk Gallup Institutt og EU-kommisjonen.

Til tross for sterk forbruksvekst har husholdningenes finansielle situasjon bedret seg ytterligere de siste årene. Spareraten har holdt seg relativt stabil på et høyt nivå gjennom flere år, jf. figur 2.13A. Det må bl.a. ses i sammenheng med den sterke inntektsveksten, som isolert sett gir grunnlag for økt sparing. Som det er gjort nærmere rede for i avsnitt 2.2, kan også demografiske faktorer ha bidratt til høy sparing i husholdningssektoren sett under ett.

Konsumoppgangen siden 1993 har bl.a. vært drevet av vekst i kjøpene av varige konsumgoder. Den korrigerte spareraten, som tar hensyn til at husholdningene i stor grad betrakter kjøpene av varige goder som investeringer i stedet for konsum, har følgelig vært klart høyere enn den ordinære spareraten de siste årene, jf. figur 2.13A.

Sammen med store omvurderingsgevinster, bl.a. som følge av sterk oppgang i aksjekursene, har den høye sparingen bidratt til en betydelig økning i husholdningenes netto finansformue de siste årene, jf. figur 2.13C. Netto finansformuen utgjorde om lag 50 pst. av disponibel inntekt ved utgangen av 1998.

Samtidig som nivået på finansformuen har økt, har også sammensetningen av husholdningenes finansportefølje blitt gradvis endret de siste årene. Det er i første rekke langsiktig sparing i form av forsikringskrav og aksjer som har bidratt til økningen i husholdningenes finansformue, jf. figur 2.13D. Sammen med lavere renter, har den høye finansielle sparingen bidratt til at husholdningenes brutto renteutgifter, målt som andel av disponibel inntekt, har falt fra 12,8 pst. i 1993 til 7,6 pst. i 1998, jf. figur 2.13C.

Kilde: Norges Bank, Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

Blant annet på bakgrunn av lavere anslått vekst både i sysselsettingen og lønningene ventes husholdningenes inntekter å øke klart mindre i år enn i fjor. Veksten i husholdningenes disponible realinntekt anslås nå til vel 2¼ pst. i år. Dette er drøyt 2 prosentpoeng lavere enn i 1998. Fortsatt lav arbeidsledighet og utsikter til ytterligere nedgang i rentenivået trekker i retning av at konsumet kan ta seg ytterligere opp framover. Veksten i det private konsumet fra 1998 til 1999 anslås til om lag 2¼ pst., som er det samme som anslått i Revidert nasjonalbudsjett. Dette innebærer en viss økning i spareraten fra 1998 til 1999.

En forutsatt nedgang i lønnsveksten kombinert med fall i sysselsettingen ventes å bidra til ytterligere avmatning i inntektsveksten neste år. Fra 1999 til 2000 legges det til grunn en reell inntektsvekst på 1¾ pst. På bakgrunn av den solide finansielle stillingen til husholdningene, kan den lavere inntektsveksten til en viss grad bli motsvart av redusert sparing. Samlet anslås det en økning i det private forbruket på 2 pst. neste år, og en moderat nedgang i spareraten fra 1999 til 2000. Det er imidlertid stor usikkerhet knyttet til i hvor stor grad husholdningene tilpasser forbruket til den anslåtte avmatningen i inntektsveksten. Usikkerheten omkring sparerateforløpet neste år er nærmere drøftet i avsnitt 2.2.

Basert på en forutsetning om uendret sparerate anslås konsumet å øke med 2¼ pst. årlig i gjennomsnitt i perioden 2001-2003. Etter en viss nedgang i husholdningenes finansformue i 1998 som følge av verdifall på aksjer og andre verdipapirer, innebærer anslagene at husholdningenes finansformue vil ta seg videre opp mot et nivå tilsvarende om lag 66 pst. av disponibel inntekt i 2003.

Igangsettingen av boligervar relativt stabil gjennom 1997. I begynnelsen av 1998 tok den registrerte igangsettingen seg kraftig opp. Oppgangen var trolig et resultat av forsert igangsetting i forkant av at den nye plan- og bygningsloven trådte i kraft fra årsskiftet. Gjennom resten av fjoråret var igangsettingen klart lavere enn i 1. kvartal. Dette skyldes for en stor del kapasitetsproblemer i næringen, mangel på byggeklare tomter i sentrale strøk, og forsinkelser som følge av iverksetting av den nye plan- og bygningsloven. Alt i alt ble det igangsatt 19 600 boliger på årsbasis i fjor.

Byggearealstatistikken har lenge vært den viktigste indikatoren for å vurdere aktiviteten i byggenæringen. Statistikken gir månedlig informasjon om igangsettingen av driftsbygg og boliger, og er basert på informasjon fra det såkalte GAB-registeret, hvor de igangsatte byggene registreres. En betydelig svikt i kommunenes innrapportering av igangsatte bygg til GAB-registeret har bl.a. medført at igangsatte bygg har blitt registrert i GAB-registeret lenge etter at faktisk igangsetting har funnet sted. På grunn av den dårlige kvaliteten på statistikken har Statistisk sentralbyrå midlertidig innstilt publiseringen av byggearealstatistikken. Statistisk sentralbyrå har ikke publisert nye igangsettingstall siden februar i år.

I mangel av oppdatert byggearealstatistikk har mer indirekte indikatorer fått økt betydning ved vurdering av utviklingen i boliginvesteringene:

• Ordrestatistikken gir indikasjoner på både tilgang og beholdning av ordrer innenfor boligbygging. Tilgangen av nye ordrer har tatt seg kraftig opp igjen etter nedgangen i kjølvannet av renteøkningene i fjor høst, jf. figur 2.14B, og nådde et nytt rekordnivå i 2. kvartal i år. Dette tyder på at husholdningenes boligetterspørsel er høy. Ordrereservene, som i tillegg til ordretilgangen også sier noe om tilbudssideforholdene, har økt tilsvarende. Dette underbygger bildet av at det er forhold på tilbudssiden som har bidratt til lav igangsetting. Tomtetilgangen i Oslo-området vil trolig bedres bl.a. som følge av at Fornebulandet og tomten hvor det gamle Rikshospitalet ligger vil kunne bli frigjort til boligformål. Sammen med at kapasitetsproblemene innenfor bygge- og anleggsbransjen som helhet blir mindre og behandlingen av byggesaker går raskere, ventes de høye ordrereservene å føre til høy igangsetting gjennom resten av inneværende år og neste år. Det siste halvannet året har ordretilgangen av rehabiliteringsoppdrag vært klart høyere enn tilgangen på nybyggingsoppdrag, jf. figur 2.14C. Dette tyder på at husholdningenes sterke boligetterspørsel i større grad enn tidligere har gitt seg utslag i oppgradering og utbedring av den eksisterende boligmassen. Vridningen i boligetterspørselen kan bl.a. skyldes mangelen på byggeklare tomter i sentrale strøk. Aktiviteten i byggenæringen og de samlede boliginvesteringene vil derfor trolig være høyere enn det igangsettingen av nye boliger skulle tyde på i tiden framover.

• Utviklingen i forholdet mellom prisene på nye og brukte boliger kan ha betydning for husholdningenes valg mellom å kjøpe brukt bolig eller bygge ny. Høy vekst i bruktboligprisene i forhold til prisene på nye boliger trekker isolert sett i retning av høyere etterspørsel etter nye boliger. Erfaringsmessig har forholdet mellom prisen på nye og brukte eneboliger gitt en viss pekepinn på igangsettingen, jf. figur 2.14D, til tross for at tomtekostnadene ikke er medregnet i Statistisk sentralbyrås prisindeks for nye eneboliger. De siste kvartalene har imidlertid igangsettingen vært lavere enn det utviklingen i prisforholdet skulle tilsi, noe som underbygger at det er forhold på tilbudssiden som begrenser igangsettingen. Prisutviklingen på brukte og nye boliger den siste tiden trekker isolert sett i retning av at igangsettingen kan ta seg opp igjen i tiden framover.

• Økt lønnsomhet innenfor boligbygging kan isolert sett bidra til økt igangsetting. Prisen på nye eneboliger har de siste årene sett under ett økt klart sterkere enn byggekostnadsindeksen for eneboliger av tre, jf. figur 2.15, noe som kan tyde på at lønnsomheten innenfor boligbygging har bedret seg.

• En spørreundersøkelse blant landets boligprodusenter foretatt av Raadhus AS og Boligprodusentenes Forening kan tyde på at boligbyggingen tok seg opp i 2. kvartal i år. Tallene tyder på at bedriftene i undersøkelsen igangsatte 34 pst. flere boliger i 2. kvartal sammenliknet med 1. kvartal. Dersom en legger Statistisk sentralbyrås sesongmønster for igangsettingen av nye boliger til grunn, innebærer dette en markert sesongjustert oppgang i igangsettingen av nye boliger fra 1. til 2. kvartal.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

¹) Gjennomsnittlig prisutvikling på nye eneboliger utenom tomtekostnader.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

På bakgrunn av en samlet vurdering av indikatorene, samt den foreslåtte økningen i Husbankens rammer til neste år, er det i denne meldingen lagt til grunn en igangsetting på 18 000 boliger i år og 20 000 boliger i 2000. Alt i alt anslås boliginvesteringene å falle med 5¾ pst. i år og øke med 2½ pst. til neste år.

Beregninger foretatt på Norges Byggforskningsinstitutt sin modell BUMOD, hvor bl.a. den demografiske utviklingen tillegges stor vekt, indikerer et langsiktig likevektsnivå for igangsettingen på rundt 18 000 boliger pr. år. I denne meldingen er det lagt til grunn at igangsettingen vil falle noe fra 2000 og utover i perioden. Boliginvesteringene anslås likevel å øke med i gjennomsnitt 5 pst. årlig, i hovedsak som følge av økt standard på nye boliger og vekst i rehabiliteringene av eksisterende boliger.

2.5.3 Bedriftene i fastlandsøkonomien

I perioden fra 1993 til 1998 sto fastlandsbedriftene for en sterk og bredt basert aktivitetsvekst. I gjennomsnitt økte bruttoproduktet med 3,9 pst. pr. år. Den høye produksjonsveksten førte blant annet til en sterk investeringsvekst, og i 1998 lå investeringsnivået i fastlandsbedriftene hele 85 pst. høyere enn i bunnåret 1992. Investeringsraten, dvs. investeringene i prosent av bruttoproduktet, lå i 1998 betydelig høyere enn bare noen få år tidligere, jf. figur 2.7 i avsnitt 2.2. Investeringsoppgangen bidro til høyere produksjonskapasitet, men den sterke produksjonsveksten førte etterhvert til at kapasitetsutnyttingen i fastlandsbedriftene økte betydelig.

Utsiktene for 1999 og 2000 peker i retning av at aktivitetsveksten i fastlandsbedriftene blir klart lavere enn i perioden 1993-1998. Særlig er det utsikter til svakere vekst i industrien og bygge- og anleggsnæringen, mens produksjonsutsiktene fortsatt er gode for deler av privat tjenesteyting og andre næringer som i hovedsak leverer til hjemmemarkedet. Utviklingen i en rekke økonomiske indikatorer underbygger en slik utvikling:

• Hittil i år har den innenlandske etterspørselenavtatt moderat ifølge kvartalsvise nasjonalregnskapstall. Det er først og fremst reduserte investeringer i fastlandsbedriftene og i petroleumsvirksomheten som har bidratt til nedgangen. Det er stor usikkerhet knyttet til utviklingen i oljeinvesteringene framover og til hvilken innvirkning det forventede investeringsfallet i år og neste år vil ha på aktiviteten i fastlandsbedriftene. Økt vekst blant Norges handelspartnere, jf. avsnitt 2.3, vil på den annen side kunne gi økt etterspørsel mot norsk eksport framover. Husholdningenes etterspørsel, som i stor grad retter seg mot varehandel og privat tjenesteyting ligger fortsatt på et høyt nivå. Fortsatt kraftig vekst i boligprisene vil kunne stimulere både forbruket og boligbyggingen framover.

• Eksportmarkedsandelene for norsk industri falt i 1998, etter en økning på 12 pst. fra 1993 til 1997. Fallet i markedsandelene i fjor kan bl.a. ses i sammenheng med at industriens kostnadsmessige konkurranseevne gjennom flere år er blitt svekket. Lønnsanslagene for inneværende år innebærer en ytterligere svekket konkurranseevne, og det legges til grunn et moderat fall i eksportmarkedsandelene også i år. Fra og med 2000 antas lønnsveksten i Norge å komme ned på linje med lønnsveksten hos handelspartnerne.

• Sysselsettingen i fastlandsbedriftene økte med i overkant av 8 000 personer i første halvår i år sammenliknet med samme periode i fjor. Innen industrien falt sysselsettingen i samme tidsrom med 7 000 personer, og ledigheten økte noe. I bygge- og anleggssektoren ser nå sysselsettingen ut til å ha flatet ut etter en markert vekst de siste årene. Samtidig har antallet ledige bygningsarbeidere hittil i år endret seg lite. I første halvår i år økte sysselsettingen i varehandelen med nær 4 000 personer fra samme periode i fjor, mens tilsvarende økning innen privat tjenesteyting var på nær 13 000 personer.

• Ordresituasjonen for industrien er blitt klart svekket det siste året, først og fremst på hjemmemarkedet, men også for eksportvarer har utviklingen vært svak. Konjunkturbarometeret fra Statistisk sentralbyrå underbygger bildet av moderate vekstutsikter, mens nedbyggingen av industrilagrene i første halvår i år trekker i motsatt retning. Lagerbeholdningene er imidlertid fortsatt relativt høye innenfor deler av industrien. Ordresituasjonen for bygge- og anleggssektoren ble betydelig svekket i andre halvår i fjor, men har de to første kvartalene i år blitt noe bedret igjen. Det er særlig ordresituasjonen for anleggsvirksomhet som nå er svak, mens ordretilgangen av boligbygg har fortsatt å øke.

• Kapasitetsutnyttingen i norsk industri falt i 2. kvartal i år og ligger nå klart under nivåene fra forrige høykonjunktur. Ifølge Konjunkturbarometeret for 2. kvartal rapporterer 6 pst. av industribedriftene at maskinkapasiteten er en begrensende faktor for produksjonen, mens tilsvarende andel i 2. kvartal i fjor var 11 pst.

Kilde: EU, Statistisk sentralbyrå, Norges Bank og Finansdepartementet.

Industriproduksjonen økte med 2,8 pst. fra 1997 til 1998. Etter en moderat økning i 1. kvartal i år, falt industriproduksjonen med nesten 3 pst. fra 1. til 2. kvartal. I første halvår sett under ett var bruttoproduktet i industrien 1,6 pst. lavere enn i første halvår i fjor. Produksjonen har falt i de fleste sektorene fra første halvår i fjor. Produksjonen i metallindustrien og verkstedindustrien har imidlertid fortsatt å øke, selv om veksttakten i verkstedindustrien avtok klart i 2. kvartal. Den relativt svake utviklingen i de eksportrettede sektorene må bl.a. ses på bakgrunn av moderat vekst internasjonalt.

I lys av bl.a. utviklingen hittil i år samt en svekket ordresituasjon legges det til grunn at industriproduksjonen vil falle med 1 pst. i 1999 og med 1¼ pst. i 2000.

Bygge- og anleggssektoren er generelt svært konjunkturfølsom, og aktiviteten svinger sterkt i takt med konjunkturene. Fra 1997 til 1998 økte produksjonen med 3,4 pst., etter en vekst på over 9 pst. året før. Aktiviteten synes fortsatt å være relativ høy til tross for en klar avmatning av veksten mot slutten av fjoråret. Avmatningen skyldes blant annet at store bygge- og anleggsinvesteringer som veide tungt i 1997, blant annet knyttet til utbyggingen av Gardermoen og seksårsreformen, ble avsluttet. En bedret ordresituasjon for boliger sammen med fortsatt klar vekst i boligprisene, jf. avsnitt 2.5.2, kan gi økt aktivitet innenfor denne delen av virksomheten, mens utsiktene for anlegg og til en viss grad driftsbygg fortsatt synes å være svake. Alt i alt anslås produksjonen i bygge- og anleggssektoren å falle med 3 pst. i 1999 og 2 pst. i 2000.

Produksjonen i primærnæringeneøkte med knappe 1 pst. i fjor. Produksjonen i jordbrukssektoren og fiskeoppdrett økte klart, mens produksjonen innen skogbruk og tradisjonelt fiske og fangst falt. I første halvår i år var produksjonen om lag uendret fra samme tid i fjor. På årsbasis anslås produksjonen i primærnæringene under ett å falle med 1¾ pst. i 1999. Det er først og fremst nedgang i tradisjonelt fiske, basert på allerede inngåtte kvoteavtaler og nasjonale fangstreguleringer, som antas å bidra til fallet. I 2000 anslås produksjonen i primærnæringene å øke med om lag 1 pst.

Elektrisitetsproduksjonen har hittil i år økt med i underkant av 7 pst. Fyllingsgraden er nå klart høyere enn det som er normalt for årstiden, noe som har bidratt til den høye produksjonen hittil i år. Eksporten av elektrisk kraft har også vært rekordhøy de siste månedene. Fra det allerede høye produksjonsnivået i fjor anslås elektrisitetsproduksjonen å øke med ytterligere 5 pst. i 1999. Sett på bakgrunn av at fyllingsgraden gradvis antas å avta, anslås produksjonen å falle moderat til neste år.

Etter en gjennomsnittlig årlig vekst på 12,5 pst. i perioden 1993 til 1997, avtok veksten i fastlandsbedriftenes investeringertil 2,8 pst. i fjor. Investeringene økte i samtlige sektorer med unntak av samferdselssektoren og primærnæringene. Investeringene falt mot slutten av fjoråret, og nedgangen har fortsatt i inneværende år. I første halvår i år var investeringene i fastlandsbedriftene nesten 7 pst. lavere enn i samme periode i fjor. Et sterkt fall i investeringene i industrien samt innen varehandelen og privat tjenesteyting forklarer mye av nedgangen. På årsbasis anslås bedriftsinvesteringene å falle med 8¼ pst. i 1999, mens nedgangen antas å bli bremset noe opp neste år, med et investeringsfall på 5 pst. Den anslåtte investeringsnedgangen framover må bl.a. ses i sammenheng med at investeringsnivået har vært svært høyt de siste årene, at oljeinvesteringene forventes å falle i år og til neste år, samt at en del store prosjekter, blant annet knyttet til hovedflyplassen på Gardermoen og Rikshospitalet, blir avsluttet. Økte kostnader og svekket lønnsomhet gjennom fjoråret, samt generelt lavere økonomisk aktivitet vil også kunne redusere behovet for kapasitetsutvidelser.

I perioden fra 1993 til 1998 økte industriinvesteringene med nær 7,5 pst. i gjennomsnitt pr. år. Ifølge den siste investeringstellingen fra Statistisk sentralbyrå ligger det an til at industriinvesteringene faller med over 20 pst. fra 1998 til 1999. Det er særlig investeringene i de oljerelaterte industrisektorene som anslås å falle kraftig. Investeringstellingen kan tyde på at investeringsnedgangen bremses opp allerede neste år. På denne bakgrunn anslås at industriinvesteringene i 2000 å bli om lag som i 1999.

Investeringene i samferdselssektoren, som omfatter post- og teletjenester, jernbane, lufttransport, drosje- og rutebiltransport og innenriks sjøfart, økte i perioden fra 1993 til 1998 i gjennomsnitt med hele 13,3 pst. Den høye investeringsveksten kan blant annet ses i sammenheng med de store investeringene knyttet til utbyggingen av ny hovedflyplass. I fjor falt samferdselsinvesteringene med 4,5 pst., som følge av nedgangen i investeringene på Gardermoen. I 1999 og 2000 anslås samferdselsinvesteringene å falle yttterligere. Salget av deler av Gardermobanen til Jernbaneverket i 1998 bidrar isolert sett til å øke investeringene i samferdselssektoren i 1999. Salget vil imidlertid ikke gi noen impulser til fastlandsøkonomien, siden det har sitt motstykke i reduserte offentlige investeringer. Nedgangen i samferdselsinvesteringene til neste år kan særlig knyttes til at investeringene på Gardermoen avsluttes i år.

Investeringene i bygge- og anleggssektoren økte med vel 1 pst. i fjor. Både i inneværende og neste år ventes det en markert nedgang i investeringene i forbindelse med ferdigstillelsen av de store utbyggingsprosjektene.

Investeringene i varehandel, finansiell tjenesteyting og annen privat tjenesteyting økte samlet sett med 5,5 pst. i fjor. Fra første halvår i fjor til første halvår i år falt investeringene med over 7 pst. Investeringsratene for forretningsbygg er nå kommet opp på et høyt nivå, og igangsettingen av forretningsbygg antas fortsatt å utvikle seg svakt. I 1999 anslås investeringene totalt å gå ned med 7 pst., mens det anslås et fall på 8 pst. i 2000.

Lagerinvesteringene framkommer som en restpost i nasjonalregnskapet og fanger opp ulike statistiske avvik i tillegg til reelle lagerinvesteringer. Det har vært betydelige svingninger i lagerinvesteringene de senere årene. Dette har trolig sammenheng med svakheter i statistikken, og at lagerinvesteringene til en viss grad benyttes til å avstemme regnskapet slik at samlet tilgang blir lik samlet anvendelse. Fra 1997 til 1998 økte lagerinvesteringene med over 50 pst., tilsvarende 28,6 mrd. kroner. Det legges til grunn en markert nedgang i lagerinvesteringene i inneværende år. Nedgangen understreker noe av usikkerheten ved utviklingen hittil i år. På produksjonssiden viser de ulike løpende indikatorene et relativt svakt bilde, mens det foreløpig ikke er kommet like godt til syne en tilsvarende svekkelse på etterspørselssiden.

Usikkerheten knyttet til investeringsanslagene er stor. Beslutningene om investeringer tas bl.a. på bakgrunn av forventninger om langsiktige utviklingstrekk, herunder lønnsomhetsutviklingen. En god lønnsomhetsutvikling var bl.a. en viktig faktor bak den kraftige oppbyggingen av kapital i fastlandsøkonomien i perioden fra 1993 til 1998. Svakere lønnsomhet vil kunne redusere viljen til nyinvesteringer for en rekke bedrifter. Ifølge tall fra Kredittilsynet ble lønnsomheten i fastlandsbedriftene, målt som driftsresultat som andel av omsetningen, klart svekket i løpet av fjoråret. Økte lønnskostnader etter fjorårets lønnsoppgjør, økte rentekostnader som følge av de siste års gjeldsoppbygging og oppgangen i rentenivået i løpet av fjoråret, bidro til de svekkede driftsresultatene. En analyse foretatt av Dagens Næringsliv av de fem hundre største selskapene i Norge bekrefter den svakere resultatutviklingen i fastlandsbedriftene i 1998 sammenliknet med årene før. Ifølge Næringslivets Hovedorganisasjon må en tilbake til 1993 for å finne en lavere driftsmargin, dvs. driftsresultat i prosent av driftsinntektene, for industrien.

Flere faktorer vil kunne påvirke lønnsomhetsutviklingen framover:

• En stor del av renteøkningen i fjor høst har blitt reversert hittil i år. Dersom rentenedgangen fortsetter, vil dette isolert sett kunne føre til at bedriftene får reduserte kostnader til gjeldsbetjening.

• Til tross for redusert lønnsvekst er lønnskostnadene, særlig for bedrifter som er arbeidsintensive, fortsatt høye. Det antas at lønnsveksten allerede neste år vil komme ned på nivå med våre handelspartnere.

• Råvareprisene falt med hele 21 pst. fra 1997 til 1998, og nedgangen fortsatte i begynnelsen av 1999. Prisene har siden tatt seg moderat opp, noe som etter hvert kan bidra til å øke inntjeningen i en del eksportrettede bedrifter.

Utviklingen de siste årene tyder på at norske bedrifter er blitt mer internasjonale og ønsker å etablere seg i nærheten av store markeder. Dette har ført til en sterk vekst de senere årene i norsk direkte investert kapital i utlandet. Investeringstransaksjoner gjennom 1998 og hittil i år tyder imidlertid på at det i denne perioden har vært en netto kapitalinngang og en markert nedgang i norske kapitalinvesteringer i utlandet. Nedgangen gjennom 1998 og hittil i år skyldes i hovedsak en klar nedgang i direkte investert kapital innen oljeutvinning og bergverk.

Arbeidsproduktiviteten økte mindre i fjor enn i de første årene i oppgangskonjunkturen på 1990-tallet. Produksjons- og sysselsettingsanslagene i denne meldingen innebærer en ytterligere nedgang i produktivitetsveksten i år, mens det anslås en oppgang neste år. Dette er en rimelig utvikling i den nåværende delen av konjunktursykelen. Bedriftene er erfaringsmessig forsiktige med å utvide arbeidsstokken i begynnelsen av en konjunkturoppgang, noe som fører til en relativt sterk vekst i arbeidskraftsproduktiviteten i denne fasen. Etter hvert som oppgangen festner seg, vil imidlertid også sysselsettingen øke. Dermed normaliseres produktivitetsveksten igjen. Når produksjonsveksten avtar, etter flere år med kraftig oppgang, vil veksten i arbeidskraftsproduktiviteten erfaringsmessig bli relativt lav. Dette henger sammen med at sysselsettingsveksten bremses noe senere enn produksjonsveksten.

Ved beregning av total faktorproduktivitet (TFP) tas det hensyn til bidragene til veksten både fra arbeidskraftinnsatsen og kapitalbeholdningen. Siden 1980 har TFP vokst noe svakere enn arbeidsproduktiviteten, noe som henger sammen med at også kapitalbeholdningen har økt gjennom perioden. Til tross for en nedgang i bruttoinvesteringene i Fastlands-Norge, vil kapitalbeholdningen øke klart sterkere enn produksjonen neste år. Dette henger sammen med at investeringene i utgangspunktet ligger på et svært høyt nivå. En fortsatt høy vekst i kapitalbeholdningen bidrar til en relativt svak TFP-vekst i Fastlands-Norge neste år.

For 1999 anslås veksten i både arbeidskraftsproduktiviteten og TFP lavere når en ser bort fra sektorene bolig, elektrisitetsforsyning og primærnæringer. Dette henger sammen med at en særlig sterk produktivitetsvekst innen elektrisitetsforsyning bidrar til å trekke opp tallene for Fastlands-Norge i alt. Mye nedbør og relativt fulle vannmagasiner innebærer isolert sett at produksjonen øker relativt til bruken av arbeidskraft og kapital i denne næringen.

2.6 Arbeidsmarkedet

I løpet av de siste årene har sysselsettingen økt kraftig. Dette har bidratt til at langt flere har fått innpass i arbeidsmarkedet, samtidig som arbeidsledigheten har avtatt markert. Fra 1993 til 1998 økte sysselsettingen med over 226 000 personer, samtidig som ledigheten ble redusert med 63 000 personer. Den langvarige veksten i etterspørselen etter arbeidskraft ser nå ut til å ha stoppet opp. Gjennom de siste kvartalene har den samlede sysselsettingen vært relativ stabil, og det økte presset i arbeidsmarkedet de siste årene er i ferd med å reduseres noe. Det er likevel fortsatt stor mangel på arbeidskraft innen flere sektorer, og det er registrert et stort omfang av ubesatte stillinger, selv om dette antallet har avtatt noe siden høsten 1998, jf. fig. 2.17.

Kilde: Arbeidsdirektoratet, Statistisk sentralbyrå.

I en bedriftsundersøkelse gjennomført av arbeidsmarkedsetaten i 2. kvartal i år rapporterer 19 pst. av bedriftene at de har for få ansatte, mot 23 pst. i 1998, jf. figur 2.18. Undersøkelsen kan tyde på at bedriftene fortsatt har større problemer med skaffe arbeidskraft enn i 1996 og 1997, noe som også understøttes av antallet ubesatte stillinger. Ifølge undersøkelsen er rekrutteringsproblemene fortsatt store innen bygge- og anleggsnæringen, helse- og sosialsektoren og i enkelte deler av industrien. I underkant av halvparten av virksomhetene innen helse- og sosialsektoren rapporterer at de har problemer med å rekruttere arbeidskraft, og rekrutteringsproblemene i denne sektoren ser ut til å være like store som i fjor. Innen både bygge- og anleggsnæringen og industrien ser imidlertid mangelen på arbeidskraft ut til å ha blitt mindre i år. Ifølge Statistisk sentralbyrås konjunkturbarometer er det også i løpet av det siste året blitt færre bedrifter i industrien som rapporterer at mangelen på arbeidskraft begrenser produksjonen.

Kilde: Arbeidsdirektoratet.

Nettoinnflyttingen til Østlandet og nettoutflyttingen fra fylkene i Nord-Norge fortsatte i fjor, jf. figur 2.19. Siden 1997 har nettoinnflyttingen til Østlandet blitt mindre. Også nettoutflyttingen fra Nord-Norge avtok i fjor. Foreløpige tall kan tyde på at nettoutflyttingen fra Nord-Norge har stoppet opp hittil i år.

¹) Med nettoflytting menes innflytting fratrukket utflytting.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Sysselsettingen har vært stabil siden i fjor høst, etter en vekst gjennom de tre første kvartalene i fjor. Foreløpige nasjonalregnskapstall viser at sysselsettingen økte med 18 000 personer fra første halvår 1998 til første halvår 1999, etter å ha vokst med 50 000 fra 1997 til 1998. Som figur 2.20 viser, fortsetter sysselsettingen å øke innen forretningsmessig tjenesteyting og i offentlig sektor, mens sysselsettingen i bygge- og anleggsnæringen ser ut til å ha stabilisert seg etter en markert vekst de siste årene. I industrien har derimot sysselsettingen blitt redusert det siste året. I første halvår 1999 var det sysselsatt 7 000 færre personer i industrien enn i tilsvarende periode i fjor. Den lavere aktiviteten i industrien bekreftes av at det har vært en forholdsvis sterk økning i antall permitterte industriarbeidere hittil i år, jf. figur 2.23.B. Det legges til grunn at sysselsettingen i alt vil øke med ¼ pst. fra 1998 til 1999, svarende til om lag 7 000 personer.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Utviklingen i sysselsettingen underbygges også av utviklingen i tilgangen av ledige stillinger, som bl.a. har fortsatt å øke i helsesektoren, mens tilgangen av ledige stillinger for industriarbeidere har vært betraktelig lavere i år sammenliknet med tilsvarende periode i fjor.

Innenfor deler av arbeidsmarkedet, spesielt oljerelatert virksomhet, vil lavere investeringsaktivitet kunne føre til redusert sysselsetting framover. Alt i alt anslås sysselsettingen å bli redusert med ¼ pst. eller om lag 7 000 personer fra 1999 til 2000.

For årene 2001-2003 legges det til grunn at høyere aktivitet medfører at sysselsettingen øker i takt med den demografiske utviklingen i befolkningen. Dette tilsvarer en årlig vekst i perioden på om lag ½ pst. Tabell 2.15 oppsummerer anslagene for arbeidsmarkedet i 1999 og 2000.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

Ulik utvikling i henholdsvis personsysselsettingen og utførte timeverk gjenspeiler endringer i arbeidstid. Utførte timeverk omfatter alle timeverk utført i inntektsgivende arbeid, inklusiv overtid. Dersom en arbeidstaker er fraværende pga. ferie, sykdom mv. blir personen fortsatt regnet som sysselsatt, men dette vil ikke bli omfattet av utførte timeverk. Økt sykefravær og indikasjoner på at overtidsbruken er på vei ned trekker i retning av svakere vekst i de utførte timeverkene enn i personsysselsettingen i år. På den annen side trekker effekten av ulikt antall virkedager i motsatt retning i 1999. Alt i alt er det anslått samme vekst i antall utførte timeverk som personsysselsettingen fra 1998 til 1999. Til neste år er det lagt til grunn en noe sterkere nedgang i antall utførte timeverk enn i personsysselsettingen.

På 1990-tallet har bedriftenes etterspørsel etter arbeidskraft blitt møtt av en sterk vekst i arbeidsstyrken, særlig blant ungdom og kvinner. Fra 1993 til 1998 økte arbeidsstyrken med 176 000 personer. Dette er 2½ ganger mer enn det rene demografiske endringer tilsier. Yrkesfrekvensen, dvs. antall personer i arbeidsstyrken i prosent av befolkningen, utgjorde 73,2 pst. i 1998. Det var bare Island og Sveits blant OECD-landene som hadde høyere yrkesdeltakelse enn Norge. Yrkesdeltakelsen i Norge er nå høyere enn i forrige høykonjunktur og potensialet for ytterligere vekst i yrkesfrekvensen er trolig begrenset. Gjennom 1998 avtok veksten i yrkesfrekvensen, og i år har arbeidsstyrken økt mindre enn befolkningen i yrkesaktiv alder. Det har vært sterkest reduksjon i yrkesfrekvensen i aldersgruppen 20-29 år, og tall fra Statistisk sentralbyrås arbeidskraftundersøkelse (AKU) kan tyde på at det har vært en vridning fra arbeidsmarkedet til utdanning for de mellom 20-29 år. For de aller yngste i arbeidsstyrken har imidlertid yrkesfrekvensen fortsatt å øke. Yrkesdeltakelsen blant ungdom har erfaringsmessig vist seg å variere sterkt med konjunkturene, og på kort sikt kan noe redusert etterspørsel etter arbeidskraft trekke i retning av redusert yrkesdeltakelse i denne aldersgruppen.

Siden 1970-tallet har yrkesdeltakelsen blant kvinner økt sterkt, og er nå blant de aller høyeste i OECD-området. Det må ses i sammenheng med et økende utdanningsnivå blant kvinner og økt utbygging av helse- og sosialsektoren. Sterk økning i barnehagedekningen og bedre ordninger for fødselspermisjon har også gjort det enklere å kombinere arbeid med omsorg for små barn. Likevel er yrkesdeltakelsen for kvinner fortsatt betraktelig lavere enn blant menn. Ifølge AKU er det imidlertid få kvinner utenfor arbeidsstyrken som ønsker arbeid. I 1998 var det bare 15 pst. av kvinnene utenfor arbeidsstyrken som ønsket arbeid, noe som vil kunne begrense rekrutteringen av kvinner utenfor arbeidsstyrken til arbeidslivet. Yrkesfrekvensen vil imidlertid fortsatt kunne øke noe for kvinner. Dette har sammenheng med at kvinner som kommer inn i arbeidsdyktig alder har en høyere utdanning, og dermed tettere tilknytning til arbeidsmarkedet, enn de som pensjoneres.

Til tross for den økende yrkesdeltakelsen har det også vært en særskilt høy innstrømming til tidligpensjonsordningene de siste årene. Dette har redusert mulighetene for en ytterligere vekst i yrkesfrekvensene for eldre aldersgrupper.

En økende ledighet vil på kort sikt kunne føre til svak vekst i arbeidsstyrken ved at flere personer trekker seg ut av arbeidsmarkedet. Det anslås at arbeidsstyrken vil øke med vel 5 000 personer fra 1998 til 1999. Til neste år antas arbeidsstyrken bare å øke svakt i forhold til 1999, og dette tilsier at yrkesfrekvensen i 2000 vil være noe lavere enn i 1998.

For perioden 2001-2003 er det lagt til grunn at arbeidsstyrken i gjennomsnitt øker med ½ pst., om lag på linje med hva demografiske endringer tilsier.

Presset i arbeidsmarkedet de siste årene har bidratt til en sterk økning i innflyttingen til Norge. Tall fra Statistisk sentralbyrå viser en nettoinnflytting til Norge på 14 000 personer i 1998. Den store nettoinnflyttingen fortsatte i første halvår i år. Til sammenlikning var det gjennomsnittlig en årlig nettoinnvandring på 7 000 personer i perioden 1988-1997.

Statistisk sentralbyrås befolkningstatistikk fanger ikke opp personer på korttidsoppdrag i Norge. Sentralskattekontoret for utenlandssaker foretar imidlertid en løpende registrering av utenlandske arbeidstakere innen bygg og anlegg i Norge og på den norske kontinentalsokkelen. I løpet av første halvår i år var det totalt registrert 27 000 utenlandske arbeidstakere i dette registeret, og i forhold til året før er dette en økning på om lag 7 000 personer. Knappe 1/3 av utlendingene i registeret er svensker.

I 1998 utgjorde arbeidsledigheten målt ved AKU 3,2 pst. av arbeidsstyrken mot over 6 pst. i 1993. Så langt i år har ledigheten vært relativ stabil på om lag 3 pst. av arbeidsstyrken, justert for normale sesongvariasjoner. Til tross for en klart avdempet vekst i sysselsettingen var AKU-ledigheten i første halvår i år betraktelig lavere enn på samme tid i fjor. Det må bl.a. ses i sammenheng med lav vekst i arbeidsstyrken. En forventet lavere aktivitet innen deler av industrien trekker i retning av økt ledighet framover. Innen andre sektorer som tjenesteyting og innen kommunal virksomhet, er derimot etterspørselen etter arbeidskraft stor. AKU-ledigheten anslås å ligge på om lag 3,2 pst. i gjennomsnitt i 1999, som i fjor. I forhold til Revidert nasjonalbudsjett er dette en nedjustering på 0,3 prosentpoeng. Med noe økning i ledigheten anslås AKU-ledigheten å ligge på gjennomsnittlig 3,6 pst. av arbeidsstyrken i 2000, eller om lag 10 000 høyere enn i 1999. For perioden 2001-2003 legges det til grunn at AKU-ledigheten stabiliserer seg på 3 ¾ pst. av arbeidsstyrken. Dette er noe lavere enn nivået i 1997, og innebærer at arbeidsmarkedet fortsatt vil være relativt stramt.

Den registrerte ledigheten har også vært stabil i første halvår i år, når en justerer for normale sesongvariasjoner. Over sommeren har det imidlertid vært tegn til en viss økning. 22. september var det registrert om lag 2 800 flere helt ledige personer enn på samme tidspunkt i fjor. Nesten hele denne økningen skyldes økt antall permitterte arbeidere, hovedsakelig i industrien. Som vist i figur 2.22 har ledigheten hittil i år økt noe i enkelte fylker i forhold til samme periode i fjor. I de siste månedene har ledigheten imidlertid også økt i flere andre fylker, bl.a. Rogaland, Møre og Romsdal og Finnmark. Ledighetsøkningen i flere av kystfylkene må ses i sammenheng med den lavere aktiviteten i offshore- og skipsbyggingsindustrien. Ledighetsnivået er imidlertid fortsatt lavt i flere fylker. På årsbasis legges det til grunn om lag uendret registrert ledighet fra 1998. Anslaget innebærer en viss ledighetsøkning i andre halvår i år.

Kilde: Arbeidsdirektoratet.

Utviklingen i ledigheten fordelt på yrkesgrupper er i stor grad sammenfallende med den næringsvise sysselsettingsutviklingen, jf. figur 2.23.C. I de siste månedene har ledigheten blant industriarbeidere vært økende, og ved utgangen av august var det registrert 2 200 flere ledige industriarbeidere enn i tilsvarende måned i fjor.

Som følge av det sterke presset i arbeidsmarkedet ble antall registrerte langtidsledige redusert med nesten 40 pst. i fjor. I de siste månedene i år har imidlertid nedgangen i langtidsledigheten stoppet opp.

¹) For Norge: Totalt 16-64 år. Kvinner 16-64 år.

Kilde: Arbeidsdirektoratet, OECD og Finansdepartementet.

2.7 Utenriksøkonomi og sparing

2.7.1 Driftsbalansen overfor utlandet

I 1998 hadde Norge for først gang på 1990-tallet et underskudd på driftsbalansen overfor utlandet. Underskuddet var på 16,3 mrd. kroner, mot et overskudd på vel 56 mrd. kroner året før. Den svake driftsbalansen i 1998 må ses i sammenheng med lave oljepriser, men skyldtes også sterk importvekst som følge av høy innenlandsk etterspørsel.

Hittil i 1999 har oljeprisen steget kraftig. Samtidig har avdempingen av veksten i den innenlandske etterspørselen ført til nedgang i importen. Særlig har importen av investeringsvarer og innsatsvarer avtatt. Disse forholdene har bidratt til at det i første halvår i år var et overskudd på driftsbalansen på 6,3 mrd. kroner. For 1999 anslås det nå et overskudd på driftsbalansen på i underkant av 33 mrd. kroner. Det er en oppjustering fra Revidert nasjonalbudsjett på vel 25 mrd. kroner. Oppjusteringen skyldes hovedsakelig en høyere anslått eksportverdi av olje og gass. For neste år legges det til grunn at overskuddet vil øke ytterligere, både som følge av en betydelig økning i produksjonen av olje og gass og økt overskudd i handelen med tradisjonelle varer. I tillegg legges det til grunn en kraftig reduksjon i importen av varer knyttet til oljevirksomheten, mens eksporten av andre tjenester antas å øke som følge av at ressurser som frigjøres i forbindelse med nedgangen i petroleumsinvesteringene, omstilles til bl.a. eksportrettet tjenesteproduksjon.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

Kilde: Norges Bank, Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet

2.7.2 Eksport og import av tradisjonelle varer

Eksportvolumet av tradisjonelle varerhar økt sterkt i flere år. I perioden fra 1994 til 1997 var veksten hele 8¾ pst. i gjennomsnitt pr. år. Den sterke oppgangen skyldtes bl.a. at norske eksportører vant innpass på de framvoksende markedene i Sørøst-Asia og Øst-Europa. I 1998 var eksportveksten mer avdempet med en volumøkning på 3,4 pst. Eksporten til Asia avtok som følge av den økonomiske krisen i dette området, mens eksportveksten til Europa holdt seg oppe.

Utviklingen hittil i år tyder på at veksten i eksportvolumet vil bli ytterligere avdempet i 1999. Siden 3. kvartal i fjor har eksporten sesongjustert holdt seg om lag uendret. I første halvår i år var eksportvolumet om lag ½ pst. lavere enn i samme periode i fjor. Det er særlig eksporten av kjemiske råvarer og fyringsoljer som har bidratt til nedgangen. Eksporten av metaller, verkstedprodukter og diverse industriprodukter økte moderat. Etter at verkstedindustrien gjennom flere år har blitt mer eksportrettet og vunnet markedsandeler i land som ikke tilhører kjernen av Norges handelspartnere, har eksporten for denne delen av industrien bare økt med vel 3 pst. hittil i år. Samtidig er tilgangen på nye ordrer redusert. Også for metallindustrien og produksjonen av kjemiske råvarer har ordreinngangen falt. Dette må ses i sammenheng med avdempet etterspørselsvekst hos våre tradisjonelt viktigste handelspartnere. Eksporten til Europa har hittil i år avtatt sammenliknet med samme periode i fjor, mens eksporten til USA og Asia, og da særlig Japan, har økt.

Det legges til grunn at den tradisjonelle vareeksporten vil ta seg opp i andre halvår i år og til neste år som følge av økt etterspørsel internasjonalt. Alt i alt anslås det en vekst i eksportvolumet på 1,5 pst. i 1999 og 4 pst. i 2000.

Etter flere år med økning, falt eksportmarkedsandelene for tradisjonelle varer i 1998. For 1999 anslås det et ytterligere tap av markedsandeler, noe som må ses i sammenheng med svekket kostnadsmessig konkurranseevne for norsk industri. Det legges til grunn at markedsandelene vil fortsette å avta noe i perioden fra 2000 til 2003. Det skyldes at eksporten av kraftintensive varer forventes å utvikle seg relativt svakt som følge av begrenset tilgang på kraft i perioden. Eksportmarkedsandelene for andre tradisjonelle eksportvarer antas å holde seg om lag uendret.

I 1998 økte eksportprisene på tradisjonelle varermed 1 pst. Prisene på fisk og verkstedprodukter trakk prisveksten opp, mens fallende råvarepriser internasjonalt ga svak prisutvikling for råvarebasert eksport.

På spotmarkedet falt prisene på de fleste råvarene gjennom hele 1998. Nedgangen fortsatte også i begynnelsen av 1999, men siden mars i år har spotprisene på metaller og andre råvarer til industrien økt noe igjen. Nedgangen i spotprisene gjennom fjoråret og inn i 1999 har ikke slått fullt ut i prisene på norske eksportprodukter. Dette må ses i sammenheng med kontraktfestede priser på en del eksportprodukter. Innenfor metallindustrien har i tillegg flere produsenter forsøkt å redusere prisfallet ved å oppgradere metallkvaliteten. Eksportprisene på metaller var i første halvår 10 pst. lavere enn i samme periode i fjor. Prisen på fersk laks, som etter hvert har blitt en viktig eksportartikkel for Norge, har holdt seg rimelig stabil hittil i år. Til sammenlikning økte prisen kraftig i første halvår i fjor. Hittil i år ligger prisen om lag 1½ pst. lavere enn i den tilsvarende perioden i fjor.

I første halvår i år var prisene på tradisjonelle eksportvarer samlet sett nesten 2 pst. lavere enn i samme periode i fjor. Den svake utviklingen skyldes nedgang i prisene på råvarebasert eksport, mens eksportprisen på verkstedprodukter og andre ferdigvarer gikk noe opp. I gjennomsnitt fra 1998 til 1999 anslås det nå en nedgang i eksportprisene på 1¼ pst. Neste år forventes eksportprisene på metaller å ta seg markert opp, og prisveksten på tradisjonelle varer anslås til 2 pst. For årene fra 2001 til 2003 legges det til grunn en vekst i eksportprisene på 1½ pst. pr. år.

Gjennom hele oppgangskonjunkturen de siste årene var veksten i importen av tradisjonelle varer høy. I 1998 økte importvolumet med nesten 10 pst. Det var særlig importen av verkstedprodukter, metaller, andre industriprodukter og elektrisitet som bidro til veksten. Hittil i år har fallende bedriftsinvesteringer ført til redusert import. I første halvår i år var importvolumet 2 pst. lavere enn i samme periode i fjor.

På årsbasis legges det til grunn at importvolumet faller med 2½ pst. i inneværende år. Fra 1999 til 2000 anslås uendret import av tradisjonelle varer. For årene framover legges det til grunn en trendmessig nedgang i hjemmemarkedsandelene som følge av økt internasjonal arbeidsdeling. Isolert sett trekker dette i retning av høyere import. I årene fra 2001 til 2003 antas veksten i den innenlandske etterspørslen å ta seg opp, og det legges til grunn en økning i importvolumet på 4¼ pst. i gjennomsnitt pr. år.

Importprisene på tradisjonelle varerøkte med vel 1 pst i 1998. Prisene på mineraloljeprodukter og metaller falt, mens matvareprisene økte. Den moderate importprisveksten i 1998 fant sted til tross for svekkelsen av den norske kronen.

Hittil i 1999 har kronekursen styrket seg igjen. Sammen med den svake prisutviklingen internasjonalt har dette bidratt til at prisen på tradisjonelle importvarer i første halvår i år var 2¼ pst. lavere enn i samme periode i fjor. Prisene forventes å ta seg noe opp i andre halvår som følge av vekst i råvareprisene. På årsbasis legges det til grunn et fall i importprisene på vel 1 pst. fra 1998 til 1999. I 2000 anslås om lag nullvekst i importprisene.

I årene fra 2001 til 2003 antas importprisveksten å bli lavere enn prisveksten hos våre handelspartnere. Dette har sammenheng med at prisutviklingen for varer, som veier tungt i importen, generelt ligger lavere enn for tjenester. En viktig forklaring er at produktivitetsveksten i vareproduksjonen er høyere enn i tjenesteproduksjonen.

Bytteforholdet er definert som forholdet mellom eksport- og importprisene. I perioden fra 2000 til 2003 er det lagt til grunn et positivt bytteforhold i handelen med tradisjonelle varer, jf. tabell 2.17. Det skyldes hovedsakelig at metallprisene og andre råvarepriser forventes øke.

2.7.3 Skipsfarten og tjenestebalansen for øvrig

Nettoimporten av skip, definert som import av skip fratrukket eksporten av eldre skip, var 10,4 mrd. kroner i 1998. Hittil i år har importen av skip avtatt sterkt, og det legges til grunn en nedgang i nettoimporten på vel 4 mrd. kroner fra 1998 til 1999. For årene fra 2000 til 2003 legges det til grunn tilnærmet nullvekst i nettoimporten av skip.

Skipsfartens netto fraktinntekter var 25,4 mrd. kroner i 1998. Til tross for nedgang i fraktratene i 1998, var fraktinntektene om lag uendret fra 1997 til 1998. Det må ses i sammenheng med at veksten i den norske handelsflåten var sterk i løpet av 1997. Fraktratene tok seg sesongjustert opp fra 1. til 2. kvartal i år, men i første halvår i år var de likevel klart lavere enn i samme periode i fjor. Det legges til grunn en moderat nedgang i netto fraktinntektene i 1999, mens det anslås en økning til neste år.

Nordmenns utgifter i utlandet, som omfatter både private reiser og tjenestereiser, økte med hele 10 pst. i 1998. I første halvår i år gikk utgiftene opp med 15 pst. fra samme periode i fjor. På grunn av høy vekst i andre halvår i fjor vil trolig utgiftsøkningen på årsbasis bli klart lavere enn i første halvår. I inneværende år legges det til grunn en økning i utgiftene på vel 5 pst., mens økningen neste år antas å bli knappe 4 pst.

Utlendingenes utgifter i Norge økte med nesten 7 pst. 1998. Økningen var særlig sterk i andre halvår, og denne utviklingen har fortsatt hittil i år. I første halvår i år var utgiftene nesten 14 pst. høyere enn i samme periode i fjor. Det legges til grunn en vekst på 5½ pst. på årsbasis i år og en økning på om lag 5 pst. neste år.

Eksport og import av andre tjenester omfatter tjenester i tilknytning til varehandel, finans og forsikring, konsulenttjenester og samferdsel. Nettoimporten av andre tjenester økte med 5,6 mrd. kroner fra 1997 til 1998, til i underkant av 16 mrd. kroner. Hittil i år har både eksporten og importen av andre tjenester utviklet seg svakt. For inneværende år legges det til grunn en reduksjon i nettoimporten av andre tjenester på 4 ¾ pst. I framskrivingene forutsettes det som nevnt at ressurser som frigjøres innen konsulentvirksomhet i forbindelse med nedgang i petroleumsinvesteringene, omstilles til bl.a. eksportrettet tjenesteproduksjon. Eksportvolumet av andre tjenester forventes på denne bakgrunnen å øke betydelig til neste år.

2.7.4 Norges nettofordringer og rente- og stønadsbalansen

Norge har siden 1995 vært i nettofordringsposisjon overfor utlandet. Ved utgangen av 1998 utgjorde nettofordringene vel 95 mrd. kroner eller 8,6 pst. av BNP. Endringen i nettofordringene overfor utlandet framkommer som overskuddet på driftsbalansen korrigert for netto kapitaloverføringer til utlandet og endringer i fordringer og gjeldsposter forårsaket av valutakursendringer og andre omvurderinger. Som følge av valutakursendringer, økte nettofordringene overfor utlandet fra 1997 til 1998 til tross for underskudd på driftsbalansen. Hittil i år har kronekursen styrket seg og isolert sett bidratt til å redusere nettofordringene overfor utlandet. På årsbasis anslås det en økning i nettofordringene på nesten 24 mrd. kroner fra 1998 til 1999. Forutsetningene i denne meldingen innebærer at nettofordringene vil øke sterkt i årene framover. Ved utgangen av 2003 anslås de å utgjøre om lag 40 pst. av BNP.

Underskuddet på rente- og stønadsbalansen anslås til i overkant av 18 mrd. kroner i 1999. Det er noe mindre enn i 1998. For resten av framskrivingsperioden legges det til grunn en reduksjon i underskuddet på rente- og stønadsbalansen, hovedsakelig som følge av økte netto renteinntekter fra utlandet.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

2.7.5 Nettofinansinvesteringer og netto kapitalutgang fordelt på sektor.

Overskuddet på driftsbalansen pluss netto kapitaloverføringer fra utlandet til Norge motsvares av like store nettofinansinvesteringer for de innenlandske sektorene samlet.

Innenlandske sektorers samlede nettofinansinvesteringer er anslått til om lag 32 mrd. kroner i 1999. I årene 2000-2003 legges det til grunn betydelige positive nettofinansinvesteringer for innenlandske sektorer samlet sett.

For den enkelte sektor er nettofinansinvesteringene definert som sektorens sparing fratrukket nettorealinvesteringer. Nettofinansinvesteringer i offentlig forvaltning har vært positive siden 1994. Det legges til grunn at nettofinansinvesteringene vil ta seg opp i inneværende år, etter at de nesten ble halvert fra 1997 til 1998, jf. figur 2.26. I årene framover antas nettofinansinvesteringene å øke markert. Dette må ses i sammenheng med oppbyggingen av Statens petroleumsfond. I kommuneforvaltningen ventes det fortsatt negative nettofinansinvesteringer.

Nettofinansinvesteringene i husholdningene har vært positive på 1990-tallet, og de økte ytterligere i 1998. Det anslås at denne sektoren vil fortsette å bygge opp finansformuen også i 1999. De årlige finansinvesteringene vil deretter stabilisere seg på i overkant av 30 mrd. kroner pr. år, jf. figur 2.26.

Bedriftene i Fastlands-Norge hadde positive nettofinansinvesteringer på begynnelsen av 1990-tallet, men for årene framover anslås nettofinansinvesteringene å bli negative.

For hver enkelt sektor kan den finansielle formuesoppbyggingen plasseres som netto fordringsøkning enten overfor andre innenlandske sektorer eller overfor utlandet. Den delen som plasseres utenlands betegnes som netto kapitalutgang for sektoren. Den samlede netto kapitalutgangen for alle sektorer korrigert for netto kapitaloverføringer til Norge, er lik overskuddet på driftsbalansen. For landet sett under ett må all finansiell formuesoppbygging finne sted overfor utlandet.

I 1999 er statens kapitalutgang gjennom petroleumsfondet beregnet å overstige landets samlede overskudd på driftsbalansen. Øvrige sektorer vil dermed måtte stå for en netto kapitalinngang fra utlandet. Kapitalinngangen for øvrige sektorer anslås å bli i underkant av 6 mrd. kroner i 1999, jf. avsnitt 2.7.1. For 2000 anslås det at kapitalutgangen fra øvrige sektorer kan bli rundt 8 mrd. kroner.

Det er grunn til å tro at betydelige deler av kapitalinngangen vil finne sted gjennom direkte investeringer. Direkte investeringer omfatter i denne sammenhengen bl.a. lån til investeringer i Norge samt utlendingers kjøp av norske aksjer og andre former for selskapsandeler. Kapitalinngang ved direkte investeringer vil bidra til å utlikne det behovet for kapitalinngang til privat sektor som ellers ville gjort seg gjeldende i valutamarkedet.

2.8 Petroleumsvirksomheten

I begynnelsen av 1999 var oljemarkedet preget av lave priser og store lagre. I midten av februar var oljeprisen i en kort periode under 10 USD pr. fat eller om lag 75 kroner. Deretter steg oljeprisen på grunn av forventninger om et ytterligere produksjonskutt fra OPEC-landene. OPEC-landene ble enige om nye produksjonsbegrensninger den 23. mars. Det ble også oppnådd enighet om produksjonsbegrensningene for Iran.

Oljeprisen fortsatte å øke etter OPEC-møtet og var i begynnelsen av mai om lag 130 kroner. Gjennom juli og august steg oljeprisen ytterligere, bl.a. som et resultat av at OPEC-landene i stor grad overholdt produksjonskvotene.

De viktigste faktorene bak prisoppgangen er at OPEC har redusert produksjonen betydelig, og at den økonomiske veksten i Asia har begynt å ta seg opp. Irak har imidlertid fortsatt å øke oljeproduksjonen, og den økonomiske krisen i Russland fører fortsatt til lav etterspørsel etter olje i denne regionen.

Råoljelagrene i OECD-landene er fortsatt relativt høye, jf. figur 2.27. Oljelagrene i USA har imidlertid blitt redusert siden midten av juli og er nå på sitt laveste nivå siden begynnelsen av januar 1998. Det kan tyde på at produksjonsbegrensningene nå begynner å gi seg utslag i lavere oljelagre. IEAs anslag for etterspørsel og tilbud for resten av 1999 innebærer en nedbygging av lagrene i 3. og 4. kvartal i år.

Kilde: IEA og Norges Bank.

IEA anslår en vekst i den globale etterspørselen etter råolje på 1,5 pst. i 1999, etter en oppgang i 1998 på bare 0,4 pst. Det er særlig Asia som bidrar til den økte etterspørselen i 1999, mens forbruket i landene i det tidligere Sovjetunionen anslås å falle fra 1998 til 1999. For 2000 anslår IEA en samlet etterspørselsvekst på 2,5 pst. Den sterkeste veksten antas å komme i Asia, men også for landene i det tidligere Sovjetunionen ventes det en vekst i forbruket neste år.

IEA anslår at den globale oljeproduksjonen avtar med om lag 2 pst. i 1999. For land utenom OPEC anslår IEA et fall i produksjonen på 0,4 pst., mens OPEC-produksjonen ventes å synke med 4,6 pst. IEA gir ikke anslag for OPECs oljeproduksjon i 2000, men oljeproduksjonen utenfor OPEC-landene antas å vokse med 1,6 pst. i 2000.

Priser for framtidige leveringer i det såkalte futuresmarkedet på International Petroleum Exchange i London viser et fallende forløp fra 23,6 USD for oktober 1999 til 22,3 USD i desember. Også videre utover i 2000 viser futuresprisene nedgang med en pris på 17,5 USD i desember 2000. Prisene i futuresmarkedet gir en viss indikasjon på markedets forventninger om prisutviklingen den nærmeste tiden. Det største volumet av handelen med futures skjer for de 3-4 nærmeste månedene.

Spotprisen på Brent Blend var 22. september 22 USD, svarende til 183 kroner, mens gjennomsnittlig oljepris hittil i år har vært 122 kroner pr. fat. Det er lagt til grunn at oljeprisen holder seg på et relativt høyt nivå ut resten av 1999, slik at gjennomsnittsprisen i 1999 blir på 125 kroner pr. fat. Dette er 15 kroner høyere enn anslått i Nasjonalbudsjettet 1999 og Revidert nasjonalbudsjett 1999.

Det er stor usikkerhet knyttet til utviklingen i oljeprisen framover. Usikkerheten knytter seg først og fremst til når, og hvor mye, OPEC-landene vil øke produksjonen i forhold til dagens kvoter. For 2000 er det lagt til grunn en gjennomsnittspris på 125 kroner pr. fat. For årene etter er det beregningsteknisk lagt til grunn en oljepris på 120 2000-kroner fram til rundt 2010. Som følge av Kyoto-avtalen er det deretter beregningsteknisk lagt til grunn en oljepris på 100 2000-kroner.

Tabell 2.18 viser hovedtall for utviklingen i petroleumsvirksomheten på norsk kontinentalsokkel. I 1998 ble det ifølge tall fra Oljedirektoratet produsert råolje, NGL og salgbar naturgass på norsk sokkel tilsvarende 223 mill. standardkubikkmeter oljeekvivalenter (Sm³ o.e.). Olje- og energidepartementet anslår nå en økning i samlet petroleumsproduksjon på 10 mill. Sm³ o.e. fra 1998 til 1999, og en vekst på ytterligere 38 mill. Sm³ o.e. fra 1999 til 2000. Anslaget for 2000 er nedjustert med om lag 4 mill. Sm³ o.e. i 2000 i forhold til Revidert nasjonalbudsjett 1999. Nedjusteringen skyldes i første rekke en noe senere innfasing av felt under vurdering enn tidligere lagt til grunn.

Den sterke økningen i petroleumsproduksjonen fra 1999 til 2000 skyldes i noen grad at flere nye felt er ventet å komme i produksjon i løpet av 1999 og 2000, jf. omtale i Revidert nasjonalbudsjett 1999. I tillegg er veksten påvirket av produksjonsregulerende tiltak, som reduserer produksjonen i 1999. Produksjonsreguleringen innebærer at produksjonen reduseres med totalt 200 000 fat pr. dag i gjennomsnitt de 9 siste månedene av 1999. Reguleringen trådde i kraft 1. april og gjelder fram til 31. desember 1999.

Produksjonen av råolje anslås å nå en topp i år 2001, med en produksjon på om lag 208 mill. Sm³ o.e. Inkludert naturgass og NGL antas petroleumsproduksjonen å nå en topp på om lag 288 mill. Sm³ o.e. i år 2002, jf. figur 2.29A. Økt produksjon av gass og NGL fram til 2008 begrenser nedgangen i samlet produksjon som følge av lavere råoljeproduksjon. I forhold til anslagene i Revidert nasjonalbudsjett 1999 er petroleumsproduksjonen redusert noe i årene fra 2000 til 2005, med en tilsvarende økning de påfølgende årene.

Fram til Nasjonalbudsjettet 1998 har anslagene for framtidig oljeproduksjon i stor grad blitt oppjustert når en har nærmet seg anslagstidspunktet. Senere har imidlertid forsinket oppstart og tekniske problemer på enkelte felt ført til at produksjonen har blitt skjøvet noe ut i tid, og til at anslått produksjon derved har blitt nedjustert de første årene i anslagsperioden. I denne meldingen er anslagene for petroleumsproduksjonen noe nedjustert i perioden 2000-2005 i forhold til anslagene i Revidert nasjonalbudsjett 1999. Denne utviklingen illustrerer at det er stor usikkerhet knyttet til anslagene for oljeproduksjonen. Oljedirektoratet har anslått et usikkerhetsintervall for produksjonsnivået i årene fram til 2010, jf. figur 2.28. Ved beregning av usikkerhetsintervallet er det tatt hensyn til reservoarusikkerhet og til usikkerhet omkring starttidspunktet for produksjon fra nye felt. En har ikke tatt hensyn til konsekvensene av usikkerheten knyttet til oljeprisutviklingen.

¹) Beregnet sannsynlighet for at produksjonen i et bestemt år vil ligge innenfor det angitte intervallet er 80 pst.

Kilde: Oljedirektoratet, Olje- og energidepartementet og Finansdepartementet.

Oljedirektoratets anslag for samlede utvinnbare petroleumsressurser pr. 31.12.98 er på 13,2 mrd. Sm³ o.e. I forhold til året før er anslaget oppjustert med om lag 3 pst. Hoveddelen av oppjusteringene gjelder uoppdagede ressurser og nye funn. For råolje og NGL/kondensat var produksjonen større enn ressurstilveksten i 1998, slik at gjenværende utvinnbare ressurser ble redusert, mens utviklingen var motsatt for gass.

Verdien av samlet eksport fra den norske petroleumssektoren anslås å øke fra 123 mrd. kroner i 1998 til om lag 156 mrd. kroner i 1999. I 2000 anslås eksporten å øke ytterligere til 188 mrd. kroner. Sammenliknet med Revidert nasjonalbudsjett 1999, er anslagene oppjustert i årene 1999 og 2000, mens eksportverdien er nedjustert med mellom 4 og 12 mrd. kroner i årene 2001-2003. Nedjusteringene i den siste perioden skyldes en kombinasjon av noe lavere produksjonsanslag og noe lavere nominell prisvekst.

Statens netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten er summen av betalte skatter og avgifter, nettoinnbetalinger fra Statens direkte økonomiske engasjement (SDØE) i petroleumsvirksomheten og betalt utbytte fra Statoil. I tillegg inngår statlige tilskudd i henhold til fjerningsfordelingsloven. Statens netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten i 1999 anslås nå til 47,6 mrd. kroner, en oppjustering på om lag 9,9 mrd. kroner i forhold til anslaget i Revidert nasjonalbudsjett. For 2000 anslås statens netto kontantstrøm til 85,1 mrd. kroner, eller om lag 16,5 mrd. kroner høyere enn i Revidert nasjonalbudsjett. Oppjusteringene skyldes i første rekke høyere prisanslag på råolje. I 2000 blir virkningen av høyere prisanslag motvirket av at produksjonsanslaget er noe nedjustert. Statens netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten er ventet å bli mellom 110 og 115 mrd. kroner årlig i perioden 2001-2003, jf. figur 2.29C. Økningen i forhold til 1999 og 2000 skyldes i første rekke høyere anslått produksjon.

¹) Langtidsprogrammet 1998-2001.

Kilde: Oljedirektoratet, Olje- og energidepartementet og Finansdepartementet.

Virkningen i 2000 av en endring i oljeprisen på 10 kroner pr. fat i forhold til prisforutsetningen på 125 kroner, er vist i tabell 2.18. Eksportverdien av petroleumsproduksjonen er anslått å endres med 13,7 mrd. kroner, mens utslaget på statens netto kontantstrøm er 9,5 mrd. kroner.

Totalformuen i petroleumsvirksomheten er definert som nåverdien av framtidige årlige netto kontantstrømmer fra petroleumsvirksomheten. Anslaget på petroleumsformuen er usikkert. Det er særlig grunn til å peke på usikkerheten knyttet til prisen på råolje og naturgass, men også den framtidige utviklingen i utvinningskostnadene er svært usikker. Anslagene for formuen vil variere mye etter hvilken diskonteringsrente som brukes.

Basert på anslagene for bl.a. oljepriser og petroleumsproduksjon som presenteres i denne meldingen, og en realrente på 4 pst., kan totalformuen pr. 1.1.2000 anslås til 1880 mrd. 2000-kroner. Statens andel av formuen, definert som nåverdien av statens netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten, anslås til 1710 mrd. 2000-kroner. Disse formuesanslagene gir grunnlag for en permanentinntekt, eller langsiktig årlig realavkastning, på om lag 75 mrd. 2000-kroner. Av dette utgjør statens andel om lag 68 mrd. 2000-kroner.

De samlede investeringskostnadene i oljeutvinning og rørtransport utgjorde i 1998 74,6 mrd. 1996-kroner, jf. figur 2.30. Volumveksten fra 1997 til 1998 var på hele 25½ pst. Korttidsstatistikk tyder på at oljeinvesteringene i inneværende år vil falle klart fra det rekordhøye nivået i fjor. På årsbasis anslås nedgangen til 9½ pst., som er noe mindre enn i Revidert nasjonalbudsjett. Neste år tyder informasjon fra oljeselskapene på at investeringene kan falle med hele 34 pst. Selv med det sterke fallet en nå legger til grunn, viser figuren at nivået på investeringene framover likevel kan ligge over det investeringsnivået en anslo for bare få år siden. Dette skyldes at nivået på investeringene de siste årene, og da spesielt i 1998, ble til dels betydelig høyere enn tidligere lagt til grunn.

Når en tar hensyn til den anslåtte utviklingen i direkte import knyttet til investeringer i oljevirksomheten, innebærer anslagene at etterspørselen mot fastlandsøkonomien faller med i underkant av 4 mrd. 1996-kroner fra 1998 til 1999 og med nesten 15 mrd. 1996-kroner fra 1999 til 2000. Fra 2000 til 2003 er det ventet at investeringene vil øke fra i overkant av 44 mrd. 1996-kroner i 2000 til i underkant av 53 mrd. 1996-kroner i 2003. Dette vil kunne øke etterspørselen mot fastlandsøkonomien med om lag 2 mrd. 1996-kroner i gjennomsnitt hvert av årene i perioden. Det understrekes at usikkerheten knyttet til petroleumsinvesteringene er stor, og at tidligere erfaringer har vist at investeringsanslagene kan endre seg mye selv for de nærmeste årene.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

2.9 Priser, lønninger og konkurranseevne

Prisstigningenhar vært relativt lav og stabil de siste par årene, til tross for det tiltakende presset i økonomien. I fjor økte konsumprisene med 2,3 pst., etter en vekst på 2,6 pst. året før. Den moderate prisveksten skyldtes langt på vei at lavere vekst i importprisene har motvirket økende vekst i innenlandsk bestemte priser.

De siste månedene har prisstigningen avtatt. Målt ved 12-månedersveksten i konsumprisindeksen var prisstigningen i august 1,9 pst., som er det laveste som er observert siden desember 1996. Som gjennomsnitt for årets første åtte måneder lå konsumprisindeksen 2,2 pst. høyere enn i samme periode i fjor. Utviklingen i bl.a. prisene på elektrisitet og klær og skotøy har bidratt til å trekke prisveksten ned i inneværende år, mens prisene på bensin, matvarer og tjenester har trukket i motsatt retning.

Prisene på elektrisitet har variert betydelig de siste årene. En mild vinter og høy fyllingsgrad i vannmagasinene bidro til at elektrisitetsprisene falt gjennom store deler av fjoråret. Etter at fyllingsgraden falt og nærmet seg et normalnivå, tok elektrisitetsprisene seg opp mot slutten av fjoråret, og økningen fortsatte inn i 1999. Fra januar til juli i år falt elektrisitetsprisene igjen med over 15 pst. Nivået i juli og august var om lag 7 pst. lavere enn i tilsvarende periode i fjor. Fyllingsgraden i vannmagasinene ligger nå noe lavere enn i tilsvarende periode i fjor. Flere energiverk økte prisene i løpet av september. Disse prisøkningene vil fanges opp i konsumprisindeksen for september og oktober. Markedsforholdene tilsier at flere energiselskaper kan følge opp med prisøkninger utover høsten/vinteren, men utviklingen i elektrisitetsprisene framover vil avhenge av bl.a. vanntilsiget til magasinene.

Etter at delindeksen for matvarer var uendret fra juni til juli, ble matvareprisene redusert med 1,1 pst. i august. i år. Dersom prisene i jordbruksavtalen som trådte i kraft fra 1. juli fullt ut blir realisert, vil det isolert sett bidra til å øke nivået på konsumprisindeksen med anslagsvis 0,1 pst. fra midten av 1999. Økningen i avtaleprisene i årets jordbruksavtale er om lag det samme som i fjorårets oppgjør.

Husleieindeksen er den enkeltkomponenten med størst vekt i konsumprisindeksen. Utvikling i beregnet husleie og betalt husleie måles gjennom en kvartalsvis husleieundersøkelse som dekker alle typer boliger. For betalt husleie er det utviklingen i alle husleiene som følges, mens utviklingen i beregnet leie baserer seg på observerte leier for tilsvarende boliger i leiemarkedet. Fra og med august 1999 blir selveieres bokostnader beregnet ved observert husleie for tilsvarende bolig i leiemarkedet, mens disse tidligere utgjorde renteutgifter til boligformål. Fra og med januar 2000 vil husleieundersøkelsen innarbeides i konsumprisindeksen månedlig.

Hittil i år har økningen i husleiene vært noe høyere enn for konsumprisindeksen i alt. Stigningen i husleiene tiltok betydelig i 1. kvartal i år, men avtok noe i 2. kvartal igjen.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

De reelle avgiftsendringene ved årsskiftet 1998/99 bidro i liten grad til å endre nivået på konsumprisindeksen fra 1. januar 1999. Til sammenlikning bidro avgiftsøkningene året før til å øke prisnivået med 0,3-0,4 pst. Endringer i avgiftsoppleggene bidro således isolert sett til å redusere stigningen i konsumprisene fra 1998 til 1999.

Veksten i konsumprisindeksen korrigert for utviklingen i avgifter og prisene på elektrisitet og bensin, har siden årsskiftet 1997/1998 vært høyere enn veksten i den samlede konsumprisindeksen. Den korrigerte indeksen viste en tiltakende stigning inn i 1998, men var deretter relativt stabil fram til september da den økte ytterligere noe. De siste månedene har den underliggende prisveksten avtatt markert, jf. figur 2.31.

I vurderingene av utviklingen i konsumprisene framover er følgende forhold av særlig betydning:

• Årslønnsveksten fra 1998 til 1999 anslås nå til om lag 4¾ pst., jf. omtalen nedenfor. Neste år er lønnsveksten anslått å komme ned på nivå med våre handelspartnere, i overkant av 3 pst. Nedgangen i lønnsveksten vil bidra til å redusere den underliggende prisveksten gjennom inneværende år og i 2000.

• Gjennom 1999 har oljeprisene økt markert. Isolert sett bidrar det til høyere bensinpriser. De siste årene ser imidlertid utviklingen i norske bensinpriser ut til å ha vært vel så mye preget av konkurranseforholdene i markedet som utviklingen i oljeprisen.

• Det er lagt til grunn at elektrisitetsprisene tar seg opp i vintermånedene, men reduseres neste sommer. Denne utviklingen er knyttet dels til variasjonene i husholdningenes etterspørsel og dels til utviklingen i fyllingsgraden i vannmagasinene. Det er imidlertid lagt til grunn at svingningene i elektrisitetsprisene ikke blir like kraftige som i inneværende år.

• Prisene på tradisjonelle importvarer er anslått å falle med vel 1 pst. i inneværende år, og det legges til grunn nullvekst til neste år. Dette trekker isolert sett i retning av noe høyere konsumprisvekst til neste år.

• Det foreslåtte avgiftsopplegget for 2000 anslås isolert sett å øke prisnivået med om lag ¼ pst. utover et prisjustert avgiftsopplegg.

Blant annet som følge av økte elektrisitetspriser ventes veksttakten i konsumprisindeksen å øke noe i månedene som kommer. Den gjennomsnittlige økningen i konsumprisindeksen fra 1998 til 1999 anslås til 2,2 pst.

I 2000 er det lagt til grunn at den underliggende prisveksten, dvs. prisveksten korrigert for utviklingen i avgifter og prisene på elektrisitet og bensin, fortsetter å avta. Økte avgifter vil imidlertid bidra til å trekke prisveksten noe opp. Dessuten ventes ikke elektrisitetsprisene å bidra til å dempe prisveksten like mye til neste år som i år. Etter en samlet vurdering av faktorene bak prisveksten, anslås den gjennomsnittlige stigningen i konsumprisindeksen fra 1999 til 2000 til 2,0 pst. Dette inkluderer et bidrag fra økte avgifter på om lag ¼ prosentpoeng.

Boks 2.6 Nærmere om den harmoniserte konsumprisindeksen

Maastricht-traktaten, som ble vedtatt i 1991, inneholder konvergenskriterier som måtte oppfylles før endelig etablering av den Økonomiske og Monetære Union. Ett av kriteriene var knyttet til nivået på inflasjonen og at den målbare størrelsen skal være sammenliknbar mellom land. De nasjonale konsumprisindeksene i de enkelte landene er ofte lite egnet når en skal sammenlikne prisutviklingen mellom land, bl.a. fordi ulike komponenter av prisindeksen beregnes og vektlegges forskjellig. Dette er noe av grunnen til etableringen av en harmonisert konsumprisindeks.

Ved å samordne det metodiske opplegget produseres det nå harmoniserte konsumprisindekser i alle EU-land, samt Island og Norge, som er bedre egnet til internasjonale sammenlikninger. Den harmoniserte konsumprisindeksen (HKPI) vil for de fleste land eksistere parallelt med den tradisjonelle konsumprisindeksen (KPI).

I Norge dekker den harmoniserte konsumprisindeksen om lag 85 pst. av forbruksutgiftene som inngår i den tradisjonelle konsumprisindeksen. Områder som foreløpig er utelatt fra den harmoniserte indeksen, men som er dekket i den tradisjonelle konsumprisindeksen (KPI), er selveieres bokostnader, helse og utdanningstilbud berørt av offentlige overføringer og enkelte forsikringstjenester. Helse- og utdanningstilbud berørt av offentlige overføringer og de fleste forsikringstjenestene vil bli tatt inn i HKPI fra januar 2000. Det gjenstår imidlertid for landene å bli enige om hvordan selveiernes bokostnader, som er den enkeltkomponenten i KPI med størst vekt, skal innarbeides. Vektgrunnlaget i HKPI og KPI er heller ikke identisk.

Tolvmånedersveksten i HKPI har vært noe lavere enn KPI i Norge i perioden fra 1996 til 1999, bortsett fra i første halvår 1997, jf. figur 2.32. I 1998 var den gjennomsnittlige stigningen i HKPI i Norge 2,0 pst., mens den tilsvarende veksten i KPI var 2,3 pst. Tilsvarende er det variasjoner mellom HKPI og KPI i andre land. For eksempel var veksten i den nasjonale konsumprisindeksen i Sverige -0,1 pst. i 1998, mens årsveksten i den harmoniserte indeksen var 1,0 pst.

I figur 2.32 gis en oversikt over tolvmånedersveksten i den harmoniserte konsumprisindeksen i Norge, EU-landene og euro-området fra 1996 til 1999. I 1996 var prisstigningen i Norge lavere enn prisstigningen i EU-landene og euro-området. Fra og med 1997 har prisstigningen i Norge vært høyere enn i EU. Fra første halvår i fjor til første halvår i år økte den harmoniserte konsumprisindeksen i Norge med 2,1 pst., som er om lag ett prosentpoeng mer enn i EU-landene og om lag 1¼ prosentpoeng mer enn i euro-området. Nedgang i prisveksten i Norge og en moderat økning i prisveksten i EU-landene og euro-området resulterte i at inflasjonsavviket ble redusert i juli og august.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

I Revidert nasjonalbudsjett ble det lagt til grunn en gjennomsnittlig lønnsvekst fra 1998 til 1999 for alle grupper på om lag 4½ pst. Etter at Revidert nasjonalbudsjett ble lagt fram, er flere lønnsoppgjør avsluttet. Disse gir i seg selv ikke grunnlag for vesentlige endringer i den forutsatte lønnsveksten. På den annen side kan innbetalingstallene for arbeidsgiveravgift tyde på at lønnsveksten er høyere enn tidligere antatt. I tillegg er arbeidsmarkedet strammere enn anslått i Revidert nasjonalbudsjett. Alt i alt anslås den gjennomsnittlige lønnsveksten fra 1998 til 1999 for alle grupper til om lag 4¾ pst. Det gjennomsnittlige lønnsnivået ved utgangen av 1999 kan imidlertid bli knapt 3 pst. høyere enn ved inngangen til 1999. Den tilsvarende lønnsveksten gjennom fjoråret var 7,8 pst. Anslagene innebærer samtidig at lønnsoverhenget inn i 2000 begrenses til om lag 1½ pst.

Kilde: Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene og Finansdepartementet.

Veksten i årslønn bestemmes av overhenget fra året før, bidrag fra tillegg ved sentrale og bransjevise forhandlinger og lønnsglidning gjennom året, jf. boks 2.7. I gjennomsnitt for alle grupper har lønnsglidningens bidrag til årslønnsveksten økt gjennom oppgangskonjunkturen de siste årene, jf. figur 2.33. Det må ses i sammenheng med den store etterspørselen etter arbeidskraft de siste årene, som har ført til mangel på kvalifisert arbeidskraft. Tarifftilleggenes bidrag til årslønnsveksten ble redusert i 1997, men ble etterfulgt av svært høye tillegg i lønnsoppgjøret i 1998. I vurderingen av lønnsveksten i 1999 har en lagt vekt på følgende:

• For alle grupper under ett anslås lønns overhengetinn i 1999 til 3,2 pst.

• Årets lønnsoppgjør resulterte i markert lavere tillegg for de fleste gruppene gjennom de sentrale forhandlingene sammenliknet med i fjor. For de gruppene som gjennom sentrale tarifforhandlinger har inngått avtale i år, bidrar tarifftilleggeneisolert sett til å øke årslønnen med anslagsvis knapt ½ pst. Årslønnsveksten fra 1998 til 1999 kan således anslås til om lag 3,6 pst. før lønnsglidning i 1999 regnes inn.

• Det er fortsatt betydelig usikkerhet knyttet til utfallet av de lokale forhandlingene. I gjennomsnitt for alle grupper bidro lønnsglidningen i 1998 til å øke årslønnen med om lag 1,8 pst. I vurderingen av lønnsveksten i 1999 er det lagt til grunn at bidraget fra lønnsglidningeni 1999 blir betydelig lavere enn i 1998.

• Det foreligger nå oppgaver over innbetalt arbeidsgiveravgift basert på lønnsutbetalinger i første halvår 1999. Disse tallene indikerer at lønnssummen for privat sektor og kommunene ligger 9½ pst. høyere i første halvår i år enn i samme periode i 1998. Det knytter seg imidlertid betydelig usikkerhet til vurderingen av lønnsveksten på dette grunnlaget, noe som gjenspeiles i at innbetalingstallene varierer mye fra måned til måned.

I vurderingen av utsiktene for lønnsutviklingen i 2000 og videre framover legger Regjeringen vekt på behovet for at partene i arbeidslivet følger opp enigheten i Arntsen-utvalget om at lønnsveksten allerede neste år kommer ned på samme nivå som hos våre handelspartnere. Det innebærer at det også neste år er rom for bare svært moderate lønnstillegg. Det vises for øvrig til omtalen av inntektspolitikken i avsnitt 3.5.1. Fra 1999 til 2000 er det lagt til grunn at årslønnen i gjennomsnitt for alle grupper vil øke med om lag 3¼ pst. Usikkerheten i lønnsutviklingen er nærmere drøftet i avsnitt 2.2.

Utviklingen i industriens konkurranseevne kan belyses ved hjelp av en rekke ulike indikatorer, jf. figurene 2.34 A-D. En bredere gjennomgang av utviklingen i industriens konkurranseevne er bl.a. gitt i den siste rapporten fra Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene (NOU 1999:12).

Kilde: Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene, NHO, OECD, IMF, Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

Etter en markert svekkelse av industriens kostnadsmessige konkurranseevne fram til 1988, tyder ulike indikatorer samlet sett på at det fant sted en klar styrking i de etterfølgende årene fram til 1994. Etter dette har industriens kostnadsmessige konkurranseevne svekket seg på ny.

• Etter en nedgang på nær 13 pst. i de relative timelønnskostnadene fra 1988 til 1994, har de regnet i felles valuta siden økt igjen. Fra 1994 til 1998 gikk de relative timelønnskostnadene opp med i underkant av 5 pst., til tross for at industriens effektive kronekurs svekket seg noe gjennom perioden. Svekkelsen av den effektive kronekursen var særlig sterk i 1998. Dette bidro til at de relative timelønnskostnadene regnet i felles valuta falt med knapt 1½ pst. fra 1997 til 1998 til tross for at veksten i timelønnskostnadene i denne perioden var klart høyere i Norge enn hos våre handelspartnere.

• Mens lønnskostnadsnivået for arbeidere i norsk industri lå 23 pst. over tilsvarende nivå hos gjennomsnittet av handelspartnerne i 1988, var denne forskjellen redusert til 8 pst. i 1994. I 1998 lå lønnskostnadsnivået i norsk industri 12 pst. over nivået for gjennomsnittet av handelspartnerne. Funksjonærene har fått stadig større betydning for lønnssummen både i Norge og i de fleste andre industriland. Om lag 46 pst. av lønnssummen i norsk industri tilfalt funksjonærene i 1998. Til tross for at Norge normalt antas å ha en jevnere inntektsfordeling mellom arbeidere og funksjonærer enn de fleste andre OECD-land, er det grunn til å tro at lønnskostnadene i norsk industri for arbeidere og funksjonærer sett under ett i fjor var høyere enn gjennomsnittet for våre handelspartnere.

• I ettertid kan industriens totale konkurranseevne et stykke på vei avleses gjennom utviklingen i markedsandelene for industriprodukter på hjemmemarkedene og eksportmarkedene. I perioden 1988-1997 økte industriens markedsandeler på eksportmarkedene med vel 9 pst. Tallene viser at det først og fremst er markedsandelene for verkstedsprodukter som gikk opp, noe som i stor grad skyldtes at eksporten for denne gruppen av industriprodukter økte markert til land som ikke tilhører kjernen av Norges viktigste handelspartnere. Foreløpige tall indikerer at eksportmarkedsandelene for tradisjonelle industrivarer falt med 3¾ pst. i gjennomsnitt fra 1997 til 1998. Markedsandelene for tradisjonelle industrivarer på hjemmemarkedet har over tid falt jevnt, jf. figur 2.34D. Dette må i stor grad ses i sammenheng med økt internasjonal arbeidsdeling.

Fra 1998 til 1999 anslås timelønnskostnadene i norsk industri å øke med vel 4½ pst., som er noe lavere enn anslaget for årslønnsveksten i samme periode. Forskjellen skyldes i hovedsak at en virkedag mer i 1999 enn i 1998 isolert sett bidrar til lavere vekst i timelønnskostnadene enn i årslønnen. Veksten i timelønnskostnadene for gjennomsnittet av handelspartnerne anslås til 3 pst. fra 1998 til 1999. I anslaget for handelspartnerne har en forutsatt at de indirekte lønnskostnadene (arbeidsgiveravgift, faktiske og beregnede pensjonsutgifter) øker prosentvis like mye som de direkte lønnskostnadene. Det er uklart i hvilken grad det er tatt hensyn til virkedagsendringer i tallene for handelspartnerne. Med de forutsetningene som ligger til grunn i denne meldingen, vil den effektive kronekursen styrkes med om lag ¾ pst. i 1999. De relative lønnskostnadene regnet i felles valuta vil da øke med om lag 2¼ pst. fra 1998 til 1999.

Fra 1999 til 2000 anslås veksten i timelønnskostnadene i industrien å bli noe høyere enn veksten i årslønnen, som en effekt av færre virkedager i 2000 enn i 1999. Timelønnskostnadene i norsk industri anslås å øke med 3¾ pst. fra 1999 til 2000. Hos gjennomsnittet av Norges viktigste handelspartnere anslås timelønnskostnadene til neste år å øke med 3¼ pst. Det er da lagt til grunn samme forutsetning om utviklingen i de indirekte lønnskostnadene som i tallene for 1999.