1 Hovedtrekkene i den økonomiske politikken og utviklingen
Regjeringen legger med dette fram meldingen om Nasjonalbudsjettet 2000. Nasjonalbudsjettet presenterer Regjeringens opplegg for den økonomiske politikken i 2000 og anslag for den økonomiske utviklingen de nærmeste årene. Meldingen er utarbeidet i samarbeid med de enkelte departementene og bygger på opplysninger mottatt til og med 22. september 1999.
Regjeringens økonomiske politikk skal legge til rette for arbeid til alle og en forvaltning av naturressurser og miljø som er forsvarlig i et langsiktig perspektiv. Oljeformuen må forvaltes slik at også framtidige generasjoner får nyte godt av den, og slik at det ikke skapes for sterkt press i norsk økonomi. Regjeringen legger vekt på å opprettholde en spredt bosetting og vil gjennom den økonomiske politikken søke å bremse den sentraliseringen som har funnet sted de siste årene.
Velferdssamfunnet skal utvikles videre og bidra til trygghet for familier og enkeltmennesker, og gi muligheter til utfoldelse i de ulike fasene av livet. Det skal blant annet sikre gode utdanningstilbud, behandling og pleie ved sykdom og økonomisk trygghet ved alderdom, uførhet og arbeidsledighet. Dette forutsetter en tilstrekkelig stor offentlig sektor, der tjenestetilbudet videreutvikles og effektiviseres.
En sterk økonomi er en nødvendig forutsetning for velferdssamfunnet. Den økonomiske politikkenmå bidra til en stabil økonomisk utvikling med høy sysselsetting og lav arbeidsledighet.
Regjeringens økonomiske politikk er basert på følgende hovedelementer:
Finanspolitikken har et hovedansvar for å stabilisere utviklingen i etterspørselen etter varer og tjenester.
Pengepolitikken rettes inn mot å stabilisere kronens verdi overfor europeiske valutaer.
Det inntektspolitiske samarbeidet skal bidra til moderat pris- og kostnadsvekst.
Strukturpolitikken skal bidra til at arbeidskraft, kapital og naturressurser forvaltes best mulig.
Hovedutfordringen i den økonomiske politikken nå er å få pris- og kostnadsveksten ned på samme nivå som hos våre handelspartnere. Dette er nødvendig for å opprettholde høy sysselsetting og lav arbeidsledighet, samt unngå en særnorsk høy rente i årene framover.
Under oppgangskonjunkturen på 1990-tallet bygde det seg gradvis opp pressproblemer i norsk økonomi, med mangel på arbeidskraft i flere sektorer. Dette bidro til sterk lønnsvekst. I fjor økte lønningene i Norge med 6,2 pst., som var om lag dobbelt så mye som hos våre handelspartnere. Også i år vokser lønningene i Norge betydelig mer enn hos handelspartnerne. Den høye lønnsveksten har bidratt til tap av konkurranseevne. Fra 1994 til 1999 anslås en forverring i industriens kostnadsmessige konkurranseevne på over 7 pst.
Det er derfor svært viktig at lønnsveksten allerede neste år kommer ned på samme nivå som hos våre handelspartnere, som anslås til i overkant av 3 pst. Dette stiller store krav både til finanspolitikken og til partene i arbeidslivet. Statsbudsjettet må innrettes slik at det ikke blir for sterkt press i arbeidsmarkedet. Partene i arbeidslivet må videreføre moderasjonslinjen fra inntektsoppgjørene i år. Lykkes ikke dette, er det en betydelig risiko for at den langvarige oppgangsperioden i norsk økonomi ender med et kraftig økonomisk tilbakeslag og en sterk økning i arbeidsledigheten.
Norsk økonomi har vokst sterkt siden oppgangskonjunkturen satte inn i 1993. Fra 1993 til 1998 økte bruttonasjonalproduktet(BNP) for Fastlands-Norge med om lag 20 pst. eller 3,7 pst. i årlig gjennomsnitt. Sysselsettingen økte med over 226 000 personer eller vel 11 pst. i den samme perioden.
For 1999 og 2000 ligger det an til en klart lavere veksttakt i norsk fastlandsøkonomi. Etter en oppgang i BNP for Fastlands-Norge på 3,3 pst. i fjor, anslås veksten til om lag ½ pst. i år og ¾ pst. neste år. På etterspørselssiden er det først og fremst en nedgang i investeringene, både i oljesektoren og i deler av fastlandsøkonomien, som forventes å bidra til en mer dempet veksttakt. Husholdningenes etterspørsel gir derimot fortsatt betydelige vekstimpulser. Veksten i BNP i alt anslås å ta seg opp fra 1 pst. i år til i underkant av 3 pst. neste år.
Så langt i år har arbeidsledigheten,både registrert ledighet og ledigheten slik den måles i Statistisk sentralbyrås arbeidskraftundersøkelser (AKU), vist seg å bli noe lavere enn tidligere antatt. Den registrerte ledigheten lå under fjorårsnivået inntil midten av juli. Siden er det registrert noe høyere ledighetstall. Den 22. september var det registrert om lag 59 700 arbeidsledige, eller 2,6 pst. av arbeidsstyrken. Dette var om lag 2 800 flere ledige enn for ett år siden. Innenfor enkelte sektorer, særlig industri med store leveranser til oljesektoren, kan arbeidsledigheten øke den nærmeste tiden. I andre deler av arbeidsmarkedet, bl.a. i helse- og omsorgssektoren og andre deler av offentlig sektor, vil det fortsatt være til dels betydelig mangel på arbeidskraft. Den gjennomsnittlige AKU-ledigheten i 1999 anslås nå til 3,2 pst., mot 3,5 pst. i Revidert nasjonalbudsjett 1999. Neste år anslås en gjennomsnittlig AKU-ledighet på 3,6 pst., mot 3,8 pst. i Revidert nasjonalbudsjett 1999. Ledigheten var til sammenlikning 4,1 pst. i gjennomsnitt i 1997.
Oljeprisfallet, den internasjonale finansuroen og ubalansene i norsk økonomi bidro i fjor sommer til en kraftig svekkelse av kronekursenog en dobling av den norske pengemarkedsrenten. Et stramt budsjettopplegg, høyere oljepris, en betydelig rentedifferanse til euro og moderate inntektsoppgjør har i år bidratt til at kronekursen har styrket seg. Dette har gitt grunnlag for en reduksjon i Norges Banks renter på 2½ prosentenheter siden årsskiftet. Den norske pengemarkedsrenten er imidlertid fortsatt om lag 3¼ prosentenheter høyere enn renten i euro-området. Før valutauroen i fjor sommer lå den norske renten i størrelsesorden ½ prosentenhet over ecu-renten.
I framskrivingene av den økonomiske utviklingen i denne meldingen legges det til grunn at de norske pengemarkedsrentenevil fortsette å falle og gradvis nærme seg tilsvarende eurorenter. Finanspolitikken og det inntektspolitiske samarbeidet har hovedansvaret for å sikre en balansert økonomisk utvikling med moderat pris- og kostnadsvekst, og dermed gi rom for ytterligere reduksjon av det norske rentenivået.
Det er knyttet usikkerhettil anslagene for den økonomiske utviklingen. Usikkerheten om den økonomiske utviklingen er erfaringsmessig særlig stor under et konjunkturomslag. Det er vanskelig å forutsi virkningene av nedgangen i utbyggingsaktiviteten i petroleumssektoren. I tillegg er norsk økonomi utsatt for endringer i internasjonal økonomi, særlig oljeprisen.
Utviklingen i produksjon og sysselsetting kan derfor bli både sterkere og svakere enn lagt til grunn i denne meldingen. Anslagene er lite endret siden Revidert nasjonalbudsjett 1999. Det er imidlertid enkelte utviklingstrekk som kan trekke i retning av en høyere etterspørselsvekst i tiden framover. De internasjonale konjunkturutsiktene er lysere enn for noen måneder siden. Det er tegn til økt vekst i Vest-Europa, og krisen i asiatisk økonomi ser ut til å avta raskere enn tidligere antatt. Videre har boligprisene fortsatt å øke sterkt i store deler av landet. Sammen med en solid finansiell stilling i husholdningssektoren kan det bidra til sterkere vekst i husholdningenes etterspørsel.
Finanspolitikkenhar et hovedansvar for å stabilisere utviklingen i norsk økonomi. Ved inngangen til 1990-tallet var norsk økonomi inne i en lavkonjunktur, med høy og stigende arbeidsledighet. Det ble da ført en ekspansiv finanspolitikk for å stimulere økonomien og motvirke økningen i arbeidsledigheten. Da konjunkturomslaget kom i 1993, og den private innenlandske etterspørselen tok til å vokse sterkt, ble finanspolitikken strammet inn for å dempe den økonomiske veksten. Sammen med et nært inntektspolitisk samarbeid med partene i arbeidslivet bidro denne politikken til at arbeidsledigheten falt, samtidig med at pris- og kostnadsveksten lenge var moderat. Mot slutten av oppgangskonjunkturen var imidlertid ikke finanspolitikken tilstrekkelig stram til å unngå pressproblemer i økonomien. På bakgrunn av sterkt tiltakende lønnsvekst og renteøkninger i 1998 var det derfor nødvendig med et stramt finanspolitisk opplegg i 1999.
I lys av den sterke vekstperioden vi har bak oss, og det betydelige presset som over tid har bygd seg opp i økonomien, representerer lav vekst i en begrenset periode ikke noen dramatisk utvikling. En dobbelt så høy lønnsvekst i Norge som hos våre handelspartnere i fjor var et tegn på svært høy kapasitetsutnytting i økonomien. Det er derfor ikke mulig å opprettholde like høy vekst i fastlandsøkonomien som i de senere årene.
Den høye kapasitetsutnyttingen gjør samtidig norsk økonomi sårbar overfor ny, sterk etterspørselsvekst. Det kan i så fall føre til større knapphet på arbeidskraft og dermed gjøre det vanskelig å få ned kostnadsveksten. Statsbudsjettet for 2000 må derfor bidra til at veksten i samlet etterspørsel etter varer og tjenester ikke blir for sterk.
Investeringene på norsk kontinentalsokkel nådde en topp i 1998, etter en kraftig vekst fra 1996. Siden Nasjonalbudsjettet 1997 har det vært lagt til grunn et kraftig fall i petroleumsinvesteringenei 1999 og 2000. Det anslåtte fallet i år og særlig neste år bidrar til å redusere etterspørselen etter leveranser fra den oljerelaterte industrien og dermed til redusert aktivitet og sysselsetting i denne delen av næringslivet, særlig i verftsindustrien. Problemene dette medfører er av strukturell karakter. Aktiviteten i næringen kan derfor i liten grad påvirkes av en generell etterspørselsstimulans gjennom en mer ekspansiv økonomisk politikk. Regjeringen foreslår imidlertid en gradvis avvikling av produksjonsavgiften som varslet i Revidert nasjonalbudsjett 1999, og en reell reduksjon i CO2-avgiften for petroleumsvirksomheten på 23 pst. Videre foreslås bevilgninger til bygging og vedlikehold av skip, som kan bidra til å dempe aktivitetsfallet i denne delen av industrien.
I tillegg til å bidra til å jevne ut svingninger i økonomien, må finanspolitikken utformes i et langsiktig perspektiv,der det tas hensyn til at framtidig oljepris er usikker. Den økonomiske politikken må baseres på at petroleumsinntektene etter hvert vil gå ned, samtidig som det økende antallet eldre i befolkningen vil føre til sterk økning i pensjonsutgiftene og et økende behov for pleie- og omsorgstjenester.
Oljeprisenhar de siste månedene økt sterkt. Siden midten av august har oljeprisen ligget over 160 kroner pr. fat, etter at den var under 80 kroner i begynnelsen av året. For 1999 anslås nå en gjennomsnittlig oljepris på 125 kroner pr. fat. Anslaget var 110 kroner pr. fat i Revidert nasjonalbudsjett 1999. Det legges til grunn en gjennomsnittlig oljepris på 125 kroner pr. fat også neste år.
Usikkerhet knyttet til framtidige oljepriser, langsiktige budsjetthensyn og hensynet til en balansert økonomisk vekst tilsier generelt stor varsomhet i bruken av oljeinntektene. Finanspolitikken kan derfor ikke baseres på at den høye oljeprisen den siste tiden vil vedvare, og må utformes uavhengig av svingninger i oljeprisen. Dersom endringer i oljeinntektene fra et år til et annet fikk slå gjennom i statsbudsjettets utgifter eller i skatte- og avgiftsnivået, ville finanspolitikken bidra til å destabilisere fastlandsøkonomien og svekke grunnlaget for framtidig verdiskaping og sysselsetting. Økningen i oljeinntektene som vi nå opplever, må derfor for en stor del settes til side i Statens petroleumsfond.
Hovedtrekkene i finanspolitikkenfor 2000 er:
Et nøytralt finanspolitisk opplegg, målt ved endringen i det olje-, rente- og aktivitetskorrigerte budsjettoverskuddet.
En reell økning i innbetalte skatter og avgifter på drøyt 1,9 mrd. kroner fra 1999 til 2000, medregnet endringer i barnetrygden. Påløpte skatter og avgifter, medregnet endringer i barnetrygden, anslås å øke reelt med drøyt 2,9 mrd. kroner.
En reell, underliggende vekst i statsbudsjettets utgifter på 2½ pst. målt i forhold til anslag på regnskap for 1999, tilsvarende 10,3 mrd. kroner i 1999-priser. Målt i forhold til vedtatt budsjett for 1999 anslås den reelle utgiftsveksten til 3½ pst. Ved beregningen av den underliggende utgiftsveksten er et beløp som tilsvarer det økte provenyet som følger av å fjerne forsørgerfradraget i skatt, trukket fra. Denne korreksjonen må ses i sammenheng med forslaget om utvidet barnetrygd til fylte 18 år. Det er også korrigert for utgifter til renter, dagpenger, petroleumsvirksomheten og enkelte regnskapsmessige forhold.
Statsbudsjettets oljekorrigerte underskudd anslås til 13,3 mrd. kroner.
Netto kontantstrømmen fra petroleumsvirksomheten anslås til 85,1 mrd. kroner.
Avsetningen i Statens petroleumsfond anslås til 71,8 mrd. kroner, etter at det oljekorrigerte underskuddet er dekket inn. I tillegg anslås renter og utbytte på oppspart kapital i petroleumsfondet til 7,4 mrd. kroner. Det samlede overskuddet på statsbudsjettet og i Statens petroleumsfond anslås dermed til 79,2 mrd. kroner. Den samlede kapitalen i petroleumsfondet ved utgangen av 2000 anslås til om lag 294 mrd. kroner.
Nettofinansinvesteringer i offentlig forvaltning, som er et uttrykk for den finansielle sparingen i stats- og kommuneforvaltningen, anslås i 2000 til 91,4 mrd. kroner eller 7,4 pst. av BNP. Dette tilsvarer overskuddsbegrepet som benyttes i Maastricht-kriteriene for offentlige finanser. Offentlig bruttogjeld, slik den er definert i Maastricht-kriteriene, anslås til 290 mrd. kroner eller knapt 24 pst. av BNP ved utgangen av 2000. Offentlig forvaltnings nettofordringer anslås til om lag 580 mrd. kroner eller 47 pst. av BNP ved utgangen av 2000.
En betydelig del av veksten i statsbudsjettets utgifter neste år skyldes økte utgifter under folketrygden og andre regelstyrte ordninger. Blant annet øker utgiftene til sykepenger med reelt 1,1 mrd. kroner, og utgiftene til uførepensjoner med 1,8 mrd. kroner. Den reelle utgiftsøkningen til alderspensjoner er på 0,4 mrd. kroner. Utgiftene til medisiner og tekniske hjelpemidler øker reelt med 0,7 mrd. kroner, mens utgiftene til rehabilitering øker reelt med 0,3 mrd. kroner. For å gi rom for økte bevilgninger til prioriterte formål innenfor et forsvarlig finanspolitisk opplegg, har Regjeringen funnet det nødvendig å øke skatte- og avgiftsnivået noe neste år. I tillegg foreslås det å øke andre inntekter på statsbudsjettet, bl.a. å tilbakeføre 1,4 mrd. kroner fra Garantiinstituttet for eksportkreditt. Det foreslås å øke bevilgningene blant annet på følgende områder:
Bistandsrammen økes fra 0,88 pst. av BNI i 1999 til 0,89 pst. av BNI neste år.
Handlingsplanen for eldreomsorg følges opp gjennom økte øremerkede bevilgninger til drift, samt økte tilsagnsrammer for investeringstilskudd som tilsvarer 5 800 nye sykehjemsplasser og omsorgsboliger.
Psykiatriplanen, kreftplanen og planen for utstyrsinvesteringer ved sykehusene følges opp med økte bevilgninger.
Behandlingsaktiviteten ved sykehusene økes gjennom innsatsstyrt finansiering.
Bevilgningene til forskning og utdanning økes, bl.a. til utvikling av ungdomsskolen og gjennomføring av kompetansereformen. Innsatsen rettes bl.a. mot informasjons- og kommunikasjonsteknologi. Det tas sikte på å øke det nyopprettede forskningsfondet med 1 mrd. kroner i løpet av 2000.
Det blir foreslått å innføre selvstendig rett til fødselspenger for fedre. Videre foreslås tiltak som skal bidra til at det blir etablert 6 000 nye barnehageplasser i 2000. Satsen for kontantstøtte økes fra 2 263 kroner pr. måned til 3 000 pr. måned for ett- og toåringer.
Regjeringen forsterker den distriktspolitiske satsingen, bl.a. med sikte på å få fram kunnskapsbaserte, framtidsrettede virksomheter i distriktene.
Bevilgningene til samferdselsformål økes, bl.a. til prioriterte formål på vegbudsjettet, statens kjøp av posttjenester og godtgjørelse for innenlandske flyrutetjenester.
Bevilgningene til energi- og miljøpolitiske tiltak på Olje- og energidepartementets og Miljøverndepartementets budsjett økes.
Regjeringen foreslår å utvide aldersgrensen for barnetrygd fra 16 til 18 år. Dette kombineres med å fjerne forsørgerfradraget i skatt, noe som også innebærer en forenkling. Det vises til omtalen av skatteopplegget. Videre foreslår Regjeringen å øke innvilgningsrammen i Husbanken med 2 mrd. kroner fra 1999 til 2000.
Pengepolitikkener rettet inn mot stabilitet i kronens verdi målt mot europeiske valutaer. Med den arbeidsdelingen som er trukket opp mellom de ulike delene av den økonomiske politikken, har finanspolitikken et hovedansvar for at den samlede etterspørselen etter varer og tjenester utvikler seg på en måte som er forenlig med en balansert utvikling i norsk økonomi. Innenfor det handlingsrommet hensynet til en stabil valutakurs setter, kan Norges Bank tilpasse de pengepolitiske virkemidlene til konjunkturutviklingen. Pengepolitikken bidrar samtidig til å stabilisere norsk økonomi ved at den forankrer inntektsoppgjørene.
Ved vesentlige endringer i valutakursen skal virkemidlene i pengepolitikken innrettes med sikte på at valutakursen etter hvert bringes tilbake til utgangsleiet. Det er samtidig begrenset hvor sterke virkemidler i form av renteendringer og kjøp og salg av valuta Norges Bank kan benytte for å holde kronekursen stabil. Dette er en viktig forskjell fra fastkursregimet en hadde inntil 10. desember 1992. Da var det i prinsippet ubegrenset plikt for Norges Bank til å forsvare de fastsatte svingningsmarginene for kronekursen. Retningslinjen om begrenset virkemiddelbruk må ses i lys av erfaringene med fastkursregimene i Norge og andre land tidlig på 1990-tallet. Oppfatninger om at virkemiddelbruken i pengepolitikken i form av intervensjoner og rentenivå ikke er opprettholdbar, vil svekke troverdigheten til politikken og kan i seg selv utløse spekulative kapitalbevegelser. Norges Bank må således løpende vurdere hvor sterk virkemiddelbruk banken finner hensiktsmessig i lys av forholdene i valutamarkedet og situasjonen i norsk økonomi.
Erfaringene både fra perioden før fastkursregimet ble forlatt i 1992 og senere tilsier at det er begrensninger i mulighetene til å styre kronekursen på kort sikt. Det er likevel viktig at pengepolitikken bidrar til stabile forventninger om valutakursutviklingen. Dette stiller også krav til at den økonomiske politikken samlet sett er forenlig med lav pris- og kostnadsvekst. Med et siktemål om stabil valutakurs er det generelt finans- og inntektspolitikken som må bære hovedansvaret for å stabilisere utviklingen i innenlandsk produksjon og etterspørsel.
Den reelle veksten i kommunesektorens inntekterfra 1998 til 1999 anslås nå til om lag 2 pst., eller vel 3,8 mrd. kroner. Dette er nærmere 2 mrd. kroner høyere enn anslått i kommuneøkonomiproposisjonen. Anslaget for kommunenes skatteinntekter i 1999 er oppjustert med 1,8 mrd. kroner. I forbindelse med Stortingets behandling av Revidert nasjonalbudsjett 1999 ble bevilgningene til kommunesektoren økt med om lag 170 mill. kroner. Videre indikerer nye anslag økte utgifter til innsatsstyrt finansiering av sykehus med om lag 370 mill. kroner. Samtidig bidrar noe høyere lønnsvekst i kommunesektoren enn tidligere antatt isolert sett til at den reelle verdien av kommunesektorens inntekter i år er nedjustert med om lag 400 mill. kroner sammenliknet med Revidert nasjonalbudsjett 1999.
I kommuneøkonomiproposisjonen for 2000 ble det lagt opp til en reell vekst i kommunesektorens inntekter på om lag 1¼ pst. fra 1999 til 2000, tilsvarende om lag 2½ mrd. kroner. Det ble samtidig presisert at dersom anslaget for kommunesektorens skatteinntekter i 1999 ble endret i forhold til forutsetningene i Revidert nasjonalbudsjett 1999, kunne anslagene for veksten i kommunesektorens inntekter neste år bli endret i forbindelse med Nasjonalbudsjettet 2000.
Regjeringen har ved utformingen av det økonomiske opplegget for 2000 lagt opp til at kommunene og fylkeskommunene får beholde hele den anslåtte merøkningen i inntektene på knapt 2 mrd. kroner i 1999. Videre legges det opp til en reell vekst i kommunesektorens inntekter på om lag ½ pst., eller om lag 1,1 mrd. kroner fra 1999 til 2000. Regnet i forhold til det nominelle inntektsnivået som var anslått for 1999 i kommuneøkonomiproposisjonen, innebærer dette en reell vekst i kommunesektorens inntekter på om lag 3,4 mrd. kroner. Det er om lag 900 mill. kroner høyere enn lagt til grunn i kommuneøkonomiproposisjonen. Veksten må ses i sammenheng med at det reelle inntektsnivået i 1999 isolert sett er redusert med om lag 400 mill. kroner sammenliknet med kommuneøkonomiproposisjonen som følge av at lønnsveksten i 1999 nå anslås høyere. Hovedsatsingen innenfor kommuneopplegget er knyttet til eldreplanen, samt handlingsplanene for psykiatri, kreftbehandling og utstyrsinvesteringer på sykehus.
I tråd med tidligere vedtak vil inntektsutjevningen i inntektssystemet for kommunene skje løpende fra og med 2000. I dagens ordning er utjevningen basert på to år gamle skattetall. Ulik vekst i skatteinntekter mellom kommuner og mellom fylkeskommuner vil med det nye systemet bli utjevnet raskere enn med dagens ordning.
Det inntektspolitiske samarbeidetskal bidra til moderat pris- og kostnadsvekst. Et utvalg med deltakelse fra hovedorganisasjonene i arbeidslivet og myndighetene, Arntsen-utvalget, ble i januar i år satt ned for å forberede årets inntektsoppgjør. Det var bred enighet om at årslønnsveksten i 1999 bør begrenses til om lag 4½ pst., og at den fra og med neste år ikke bør være høyere enn hos våre handelspartnere. Det ble også oppnådd enighet om viktige elementer i kompetansereformen. Inntektsoppgjørene som er gjennomført i år, peker i retning av en vesentlig lavere gjennomsnittlig årslønnsvekst i 1999 enn i 1998. Årslønnsveksten i 1999 anslås nå til 4¾ pst. Moderate tillegg i årets inntektsoppgjør bidrar samtidig til vesentlig lavere lønnsoverheng inn i 2000 enn inn i 1999. Dette gir et godt grunnlag for at årslønnsveksten neste år kan komme ned på samme nivå som hos våre handelspartnere. I denne meldingen legges det til grunn en gjennomsnittlig årslønnsvekst på 3¼ pst. i 2000.
Konsumprisveksten fra 1998 til 1999 anslås til 2,2 pst. I 2000 er konsumprisene anslått å vokse med 2,0 pst. Anslagene for veksten i lønninger og konsumpriser i år og neste år innebærer en reallønnsvekst på om lag 2½ pst. i 1999 og om lag 1¼ pst. i 2000.
I dagens situasjon på arbeidsmarkedet må sysselsettingspolitikkeninnrettes mot å sikre tilgangen på kvalifisert arbeidskraft. Eventuell økt arbeidsledighet innenfor enkelte geografiske områder og næringer, for eksempel i verftsindustrien og annen oljerelatert virksomhet, kan motvirkes ved at mange av disse arbeidstakerne er etterspurt i andre deler av arbeidsmarkedet. En aktiv bruk av arbeidsmarkedstiltak og en intensivert formidlingsinnsats til nye jobber vil også avhjelpe situasjonen. Arbeidsmarkedsetaten vil i tett samarbeid med industrien iverksette opplæringstiltak som ledd i en nødvendig omstilling.
Regjeringen la i vår fram forslag om endrede regler for arbeidsleie og arbeidsformidling. De foreslåtte endringene vil kunne gjøre det lettere å dekke behovet for arbeidskraft og øke fleksibiliteten i arbeidsmarkedet. Bevilgningen til arbeidsmarkedstiltak i 2000 anslås å gi rom for om lag 7 500 tiltaksplasser i gjennomsnitt for året. Tiltaksnivået for andre halvår vil bli nærmere vurdert i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett 2000, i lys av utviklingen på arbeidsmarkedet.
Skatte- og avgiftsoppleggetfor 2000 gir en reell økning i innbetalte skatter og avgifter på drøyt 1,9 mrd. kroner, medregnet endringer i barnetrygden. Påløpte skatter og avgifter, medregnet endringer i barnetrygden, øker reelt med drøyt 2,9 mrd. kroner. Regjeringen anser at en slik økning i skatte- og avgiftsnivået er nødvendig for å gi rom for økte bevilgninger til prioriterte områder innenfor et forsvarlig budsjettopplegg. Forslaget må også ses i lys av at private husholdninger har hatt en betydelig økning i kjøpekraften de siste årene. Innenfor skatte- og avgiftsopplegget er det lagt vekt på miljø- og energihensyn, en god fordelingsprofil og forenklinger.
Det legges opp til en reell økning i avgiftsnivået på knapt 1,7 mrd. kroner på påløpt basis i 2000. Betalte avgifteranslås å øke med knapt 1,2 mrd. kroner. De viktigste endringene er:
Det foreslås en rekke forenklinger og strukturendringer i avgiftene, bl.a. å redusere eller fjerne toll og enkelte særavgifter, som samlet innebærer om lag 330 mill. kroner i lettelser på påløpt basis.
Det foreslås lavere produksjonsavgift og lavere CO2-avgift for petroleumsvirksomheten, som innebærer en netto lettelse på om lag 300 mill. kroner på påløpt basis.
Forbruksavgiften på elektrisk kraft foreslås økt med 2,5 øre/kWh, og det innføres en grunnavgift på fyringsolje på 19 øre pr. liter. Forslaget øker påløpte avgiftsinntekter med om lag 1 875 mill. kroner. Forslag om økt minstefradrag og personfradrag gir etter Regjeringens vurdering det samlede skatte- og avgiftsopplegget en god fordelingsprofil. Økningen av energiavgiftene er et ledd i Regjeringens arbeid for å begrense veksten i energiforbruket. I tillegg foreslås økt satsing på energiøkonomisering og nye, fornybare energikilder.
Det foreslås flere nye og utvidede miljøavgifter. Blant annet foreslås det avgifter på enkelte helse- og miljøfarlige kjemikalier og økte avgifter på drivstoff og kjøretøy. Samlet innebærer dette en påløpt avgiftsøkning på om lag 470 mill. kroner.
Regjeringen legger i denne meldingen fram sine vurderinger av ulike spørsmål i forbindelse med en omlegging av merverdiavgiftssystemet. Det vises til omtale i kap. 4.
Isolert sett innebærer skatteoppleggetfor 2000, medregnet endringer i barnetrygden, en reell økning i skattenivået på knapt 1,3 mrd. kroner på påløpt basis fra 1999 til 2000. Betalte skatter anslås å øke med om lag 750 mill. kroner. Hovedtrekkene i Regjeringens forslag til skatteopplegg for 2000 er:
Det foreslås å øke innslagspunktene i toppskatten mindre enn den anslåtte lønnsveksten. Det gir en innstramming på om lag 550 mill. kroner på påløpt basis.
For at husholdninger med lave og middels inntekter skal skjermes fra virkningen av økt el-avgift, foreslås det at minstefradraget og personfradraget økes mer enn den anslåtte lønnsveksten. Det gir isolert sett en skattelettelse på om lag 1 150 mill. kroner på påløpt basis.
I lys av den sterke økningen i boligprisene de siste årene, foreslås det å øke ligningstakstene på fast eiendom utenom skogseiendommer med 10 pst. På påløpt basis gir dette om lag 475 mill. kroner i økt inntekts- og formuesskatt.
Regjeringen foreslår forenklinger i regelverket for barnetrygd og forsørgerfradrag. Barnetrygden foreslås utvidet til også å omfatte 16- og 17-åringer. Samtidig foreslås det bl.a. å fjerne forsørgerfradraget i skatt. Endringene i barnetrygden og forsørgerfradraget innebærer en innstramming på 700 mill. kroner på påløpt basis.
I kap. 6 drøftes ulike spørsmål omkring fondering av folketrygdenog førtidspensjonseringsordninger.Norge står foran en demografisk utvikling med en økende andel eldre. Sammen med høyere gjennomsnittlige pensjonsytelser, bidrar dette til en økende forsørgingsbyrde for de yrkesaktive i de neste tiårene. For å møte disse utfordringene og opprettholde et høyt nivå på offentlig tjenesteproduksjon, er det nødvendig å sette til side en stor del av oljeinntektene og stimulere til høy yrkesdeltakelse. De senere års utvikling i retning av lavere avgangsalder fra arbeidslivet kan ikke fortsette. Utviklingen av pensjonsordningene bør bidra til økt fleksibilitet. Samtidig må eldre arbeidstakere motiveres til å stå i arbeid. Regjeringen ser gode grunner til regelverksendringer for å motvirke tendensen til økt tidligpensjonering.