15 Merknader til de enkelte bestemmelsene

15.1 Til endringene i tvisteloven

Til § 1-3

I andre ledd første punktum rettes «i forhold til» til «overfor». Dette innebærer ingen realitetsendring.

Til § 2-1

I første ledd bokstav b rettes «Stat» til «stat». Dette innebærer ingen realitetsendring.

Til § 3-4

I første ledd andre punktum rettes «i forhold til» til «for». Dette innebærer ingen realitetsendring.

Til § 3-8

Det vises til de alminnelige merknadene til forslaget i punkt 6.2.4.

Nytt tredje ledd fastsetter at dersom en parts krav på sakskostnader etter kapittel 20 klart overstiger det som synes å være nødvendig i saken, skal retten i avgjørelsen gjøre parten oppmerksom på adgangen til å be om at retten fastsetter godtgjøringen etter § 3-8 første ledd, og fristen for å fremme begjæring etter andre ledd.

Ved vurderingen vil det relevante for retten være hva som etter § 20-5 første ledd ville vært å anse som nødvendige kostnader til salær og utgifter til egen prosessfullmektig. Finner retten at kostnadene synes å være vesentlig høyere enn dette, vil det kunne være en indikasjon på at retten bør fastsette godtgjøringen. Retten har da en plikt til å gjøre parten oppmerksom på § 3-8 første og andre ledd i avgjørelsen. Se for eksempel Rt. 2010 side 584 avsnitt 71 og Rt. 2011 side 780 avsnitt 101 for hvordan dette hensiktsmessig kan gjøres.

Bestemmelsen i nytt tredje ledd er ikke til hinder for at retten i andre tilfeller informerer en part om § 3-8 første og andre ledd på eget initiativ.

Til § 4-2

Endringen i overskriften har sammenheng med at det tilføyes en bestemmelse om overføring av sak fra tingrett til saklig kompetent domstol.

Bestemmelsen i første ledd er ny og er begrunnet i de samme hensynene som ligger bak henvisningsregelen i § 4-7 første ledd, se de alminnelige merknadene til forslaget i punkt 13.1.3. Dersom tingretten som har fått inn saken, ikke har saklig domsmyndighet, skal tingretten henvise saken til en kompetent domstol. Dersom det kan være flere kompetente domstoler for søksmålet, kan retten søke å avklare med saksøkeren hvilken domstol saken skal henvises til.

Andre ledd tilsvarer det som tidligere var første og eneste ledd i paragrafen.

Til § 4-4

I tredje ledd første punktum er begrepet «hovedkontor» erstattet med «forretningskontor». Endringen har til formål å bringe begrepsbruken i tvisteloven mer i samsvar med begrepsbruken i de lovene som regulerer virksomhetene som skal registreres i foretaksregisteret, se de alminnelige merknadene til forslaget i punkt 13.2. Den er også ment å klargjøre at en virksomhet har alminnelig verneting på stedet der det registrerte forretningskontoret ligger, selv om hovedkontoret ligger et annet sted. Det er ikke ment å foreta noen realitetsendring.

Til § 6-2

Andre ledd bokstav d endres slik at tidspunktet for når stevningen er forkynt, ikke skal være avgjørende for om det kan gjøres unntak for forliksrådsbehandling for nye krav og nye parter som bringes inn i saken etter §§ 15-1 til 15-3. Nye krav eller parter kan bringes inn allerede i stevningen til tingretten, forutsatt at vilkårene for kumulasjon er oppfylt. Det vises til de alminnelige merknadene til forslaget i punkt 12.2.

Til § 6-6

Tredje ledd nytt fjerde punktum fastsetter at en sak som er avvist i forliksrådet som følge av at klageren har uteblitt, igjen kan bringes inn for forliksrådet ved at det inngis ny forliksklage. Det vises til de alminnelige merknadene til forslaget i punkt 12.1.4.

Til § 6-11

Andre ledd gjelder klagemotpartens rett til inntil én uke før rettsmøtet å kreve behandlingen i forliksrådet innstilt dersom saken er brakt inn for en nemnd. Det klargjøres i andre ledd første punktum at klagemotparten kan kreve behandlingen innstilt både dersom saken er brakt inn for en nemnd som nevnt i § 6-2 første ledd bokstav e og for en nemnd som nevnt i § 6-2 andre ledd bokstav c. Det vises til de alminnelige merknadene til forslaget i punkt 12.3.4.

Til § 6-13

I tredje ledd nytt andre punktum gjøres det klart at staten ved Justis- og beredskapsdepartementet er riktig motpart for krav om erstatning fra staten etter § 20-12 for feil ved behandlingen i forliksrådet. Det vises til de alminnelige merknadene til forslaget i punkt 6.3.4.

Til § 6-14

I fjerde ledd syvende punktum er kommaet fjernet. Dette innebærer ingen realitetsendring.

Til § 8-3

Paragrafen gjelder rettens beslutning om at det skal foretas rettsmekling. Det vises til de alminnelige merknadene til forslaget i punkt 8.4.

Første ledd første punktum slår fast at retten skal beslutte at det skal foretas rettsmekling når den finner at saken egner seg for det. Bestemmelsen innebærer en plikt for retten til å vurdere om det skal foretas rettsmekling. Rettens vurdering av om saken egner seg for rettsmekling, skal gjøres ut fra momentene i andre ledd.

Noen sakstyper egner seg sjelden eller aldri for rettsmekling. Det gjelder for det første saker hvor partene ikke har fri rådighet i den forstand at de ikke kan inngå avtale om rettsforholdet, jf. Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) punkt 10.4.4 side 119–120. Også saker om offentlig myndighetsutøving vil i mange tilfeller ikke egne seg for rettsmekling. Det samme kan gjøre seg gjeldende for prinsipielle saker hvor det er ønskelig å få en rettsavklaring uavhengig av den konkrete saken.

Når retten finner at saken egner seg for det, treffer den beslutning om at rettsmekling skal foretas. Selv om retten etter bestemmelsen plikter å vurdere rettsmekling i alle saker som kan være aktuelle, treffes det bare en beslutning når retten finner at det skal foretas rettsmekling. Det følger av § 9-6 første ledd at partene har rett til å uttale seg før beslutningen treffes. En beslutning om at det skal foretas rettsmekling, kan ankes etter reglene i § 29-3 tredje ledd, jf. § 29-2 første ledd.

Første ledd andre punktum er en videreføring av det som etter gjeldende rett følger av § 8-3 første ledd, og gjør det klart at rettsmekling kan foretas i stedet for eller i tillegg til mekling etter § 8-2.

Andre ledd angir hva retten skal legge vekt på ved vurderingen av om saken egner seg for rettsmekling. Etter første punktum skal det legges vekt på partenes holdning til rettsmekling og mulighetene for å oppnå et forlik eller en forenkling i saken. Partenes holdning til rettsmekling er særlig viktig, fordi det normalt har liten hensikt å foreta rettsmekling om en eller begge parter er negative til det. Retten bør undersøke og vurdere partenes begrunnelse for å motsette seg mekling, og ikke nøye seg med kun å konstatere at en eller begge parter er negative til mekling. Retten bør også gjøre en motvillig part bevisst på fordelene ved rettsmekling når saken ellers egner seg for det.

Det er ikke lenger et vilkår for å beslutte rettsmekling mot partenes vilje at «særlige grunner» tilsier det. En sak der en eller flere parter motsetter seg rettsmekling, kan i noen tilfeller egne seg for rettsmekling. Dette må vurderes ut fra de øvrige momentene i andre ledd. Om forståelsen av disse vises det til spesialmerknadene til bestemmelsen i Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) side 388–389. Det kan for eksempel tenkes å være aktuelt å beslutte rettsmekling mot partenes vilje i tvister mellom nære slektninger, hvor en dom vil kunne tenkes å sementere personlige motsetninger. Her kan situasjonen ligge slik an at en rettsmekling ikke bør være uprøvd.

Plikten til å vurdere rettsmekling etter første ledd første punktum gjelder i utgangspunktet for alle instanser. I Høyesterett vil det likevel antakeligvis meget sjelden være aktuelt med rettsmekling, både på grunn av utvelgelsen av saker til Høyesterett og fordi saken da allerede normalt har vært prosedert i to instanser.

Til 9-4

I første ledd nytt andre punktum er det inntatt en presisering om at retten skal virke for at tvistespørsmål blir klarlagt under saksforberedelsen. Bestemmelsen fremhever et viktig formål med saksforberedelsen, som er å klarlegge tvistespørsmål på et tidlig stadium av saken. Bestemmelsen innebærer en tydeliggjøring av den generelle bestemmelsen om rettens veiledningsplikt i § 11-5 tredje ledd. Det vises til de alminnelige merknadene til forslaget i punkt 3.1.4.

For å fremheve at spørsmål om bevisbegrensning bør drøftes allerede i planmøtet, er det i andre ledd bokstav f inntatt en henvisning til regelen om bevisbegrensning ut fra proporsjonalitet som følger av tvisteloven § 21-8. Det vises til de alminnelige merknadene til forslaget i punkt 3.3.4.

Utgangspunktet er at drøfting etter andre ledd, det vil si planmøte, skal avholdes straks tilsvar er inngitt. I nytt fjerde ledd er det inntatt en bestemmelse som åpner for at planmøtet likevel kan utstå til mekling er forsøkt. Bestemmelsen kommer til anvendelse hvis retten finner det hensiktsmessig at det først forsøkes mekling i saken, og at dette kan skje straks etter at tilsvar er inngitt. Selv om partene må gis tilstrekkelig tid til å gjennomføre meklingen på en hensiktsmessig måte, ligger det i dette at meklingen normalt må kunne gjennomføres forholdsvis raskt. Det vises til de alminnelige merknadene til forslaget i punkt 3.2.4.

Til § 9-10

Paragrafen gjelder avslutningen av saksforberedelsen. Det vises til de alminnelige merknadene til forslaget i punkt 4.1.4.

I første ledd er normalfristen for avslutning av saksforberedelsen endret fra to til tre uker før hovedforhandling. Dette innebærer at saksforberedelsen som hovedregel avsluttes én uke før fristen for å inngi sluttinnlegg, se merknaden til § 9-10 andre ledd andre punktum. Ordningen har til formål å sikre at rammene for saken er endelig avklart på det tidspunktet sluttinnlegget inngis. Bestemmelsen åpner fortsatt for at retten kan fastsette en annen frist ut fra hva som er hensiktsmessig i den enkelte saken.

I andre ledd andre punktum er det inntatt en regel om at sluttinnlegget som hovedregel skal inngis innen to uker før hovedforhandlingen. Det er uttrykkelig presisert i bestemmelsen at retten kan fastsette et annet tidspunkt for fristen i den enkelte saken.

Til § 9-16

I første ledd er det foretatt en endring som følge av at fristen for saksforberedelsens avslutning og fristen for inngivelse av sluttinnlegg ikke lenger sammenfaller, se merknaden til § 9-10. Endringen går ut på at dagens henvisning til prosesshandlinger som «er foranlediget av motpartenes sluttinnlegg», erstattes med en henvisning til prosesshandlinger som «er foranlediget av motpartens prosesskriv». Det er tatt inn en presisering om at adgangen til å endre krav, påstand mv. mot motpartens protest og uten rettens tillatelse, bare gjelder hvis endringen er foranlediget av et prosesskriv som parten «ikke med rimelighet kunne besvart tidligere». Med dette siktes det til prosesskriv som er inngitt enten samtidig med eller tett på fristen for saksforberedelsens avslutning. Det vises til de alminnelige merknadene til forslaget i punkt 4.1.4.

Til § 10-2

Paragrafen gjelder saksforberedelsen i småkravprosessen. Det vises til de alminnelige merknadene til forslaget i punkt 5.2.4

I nytt tredje ledd er det inntatt en bestemmelse om endring av krav, påstand, påstandsgrunnlag og bevis i småkravprosessen. I første punktum er det presisert at prosesshandlinger i småkravprosessen skal foretas så tidlig som mulig. I andre punktum er det inntatt en preklusjonsregel som i all hovedsak svarer til § 16-6 tredje ledd, for å klargjøre preklusjonsreglene i småkravprosessen. Vilkårene for preklusjon er at kravet i første punktum om at prosesshandlinger skal foretas så snart parten har mulighet for det, ikke er overholdt, og at konsekvensen av at endringen ikke nektes, er at et rettsmøte må utsettes eller at saken vil bli vesentlig forsinket. Selv om vilkårene for preklusjon er oppfylt, må retten vurdere konkret om preklusjonsadgangen bør brukes, jf. «kan». Bestemmelsen bør ikke praktiseres strengt, og det må tas høyde for at småkravprosessen skal være en uformell prosessform hvor partene skal kunne greie seg uten advokat. Normalt bør det kreves at forsømmelsen er klart klanderverdig for at det skal være aktuelt med preklusjon.

Fjerde ledd første punktum tilsvarer nåværende tredje ledd. I andre punktum fastsettes det at rettens adgang til å nekte prosesshandlingen foretatt etter tredje ledd andre punktum, gjelder tilsvarende.

Til § 10-4

Tidsrammen i første ledd for behandlingen av saker etter småkravprosessen forlenges fra tre til fire måneder. Det vises til de alminnelige merknadene til forslaget i punkt 5.1.4.

Til § 14-6

I andre ledd rettes «i forhold til» til «for». Dette innebærer ingen realitetsendring.

Til § 15-5

I første ledd første punktum er det foretatt en språklig justering for å rette «i forhold til» til «overfor». Dette innebærer ingen realitetsendring.

Til § 16-16

I første ledd bokstav c er betegnelsen «saksøker» erstattet med «parten som anla saken». Endringen er kun av språklig og pedagogisk art, og skal synliggjøre at det er partsstillingen ved saksanlegget som er avgjørende for om en sak skal stanses etter § 16-16 første ledd bokstav c. Hvis saken først ble anlagt for forliksrådet, innebærer dette at stansing bare skal skje dersom konkursen rammer den som sto som klager for forliksrådet. Hvis saken ble reist direkte for tingretten, skal saken stanses hvis saksøkers bo blir tatt under konkursbehandling. Det vises til de alminnelige merknadene til forslaget i punkt 13.3.3.

Til § 18-2

Andre ledd regulerer når litispendensvirkningen etter § 18-1 første ledd opphører. Det vises til de alminnelige merknadene til forslaget i punkt 12.4.5.

I andre ledd nytt andre punktum er det tilføyd en bestemmelse om varigheten av litispendensvirkningen etter at en sak er innstilt i forliksrådet etter § 6-11. Litispendensvirkningen for kravet opphører ikke samtidig med beslutningen om å innstille saken, men kravet opphører først å være tvistegjenstand dersom det ikke er tatt ut stevning til tingretten innen én måned etter at saken er innstilt. Etter domstolloven § 147 regnes fristen fra avgjørelsen ble forkynt, på tilsvarende måte som for stevning til tingretten etter dom i forliksrådet, jf. tvisteloven § 6-14 første ledd. Det vil ikke være adgang til å begjære oppfriskning ved oversittelse av fristen.

Til § 19-4

Tilføyelsen i andre ledd medfører at skriftlige avgjørelser også kan avsies ved at rettens medlemmer undertegner på flere likelydende dokumenter. Det er ikke lenger et krav at undertegningen må skje i ett og samme dokument. Om bakgrunnen for endringen vises det til de alminnelige merknadene til forslaget i punkt 13.4.4. Bestemmelsen gjelder for alle rettslige avgjørelser som avsies skriftlig. Ved sirkulasjon av likelydende dokumenter vil rettens leder, eller en fagdommer denne utpeker, ha ansvaret for at underskriftene fra de øvrige medlemmene foreligger på et dokument som svarer til det som har blitt resultatet i rådslagning og avstemning, jf. § 19-4 andre ledd andre punktum.

Til § 20-5

Paragrafen regulerer utmåling av erstatning for sakskostnader. Det vises til de alminnelige merknadene til forslaget i punkt 6.1.4.

I tredje ledd fjerde punktum er det tatt inn en regel om at utgiftspostene skal begrunnes i sakskostnadsoppgaven. Regelen skal ivareta at parten av eget tiltak besørger den nødvendige begrunnelsen for sakskostnadskravet, når regelen om at retten skal varsle parten dersom den overveier å nedsette kravet uten innsigelse fra motparten, jf. dagens femte ledd andre punktum, fjernes.

Det følger av tredje ledd fjerde punktum at retten skal gis et tilstrekkelig grunnlag for å foreta utmålingen, og retten kan etter femte ledd prøve poster i oppgaven som motparten har godkjent. Det er opp til retten å vurdere om begrunnelsen i sakskostandsoppgaven er tilstrekkelig. Parten må selv vurdere hvor utfyllende begrunnelse som bør gis for å underbygge sakskostnadskravet med tanke på en overprøving etter femte ledd.

Etter femte ledd kan retten prøve poster i kostnadsoppgaven selv om motparten har godkjent dem. Det kreves ikke at partene skal gis adgang til å uttale seg dersom retten overveier å nedsette kravet uten innsigelse fra motparten. Partene er gitt anledning til å uttale seg om postene i sakskostnadsoppgaven ved at postene begrunnes etter regelen i tredje ledd fjerde punktum.

Til § 20-6

I første ledd rettes «i forhold til» til «overfor». Dette innebærer ingen realitetsendring.

Til § 20-10

I første punktum er det foretatt en språklig justering for å rette «i forhold til» til «foran». Dette innebærer ingen realitetsendring.

Til § 20-12

Paragrafen gjelder statens ansvar for sakskostnader som en part er påført som følge av feil ved rettens behandling av saken. Det vises til de alminnelige merknadene til forslaget i punkt 6.3.4.

I første ledd nytt andre punktum er regelen som tidligere fulgte av paragrafens andre ledd, inntatt. Endringen er kun redaksjonell og innebærer ingen realitetsendring.

Andre ledd første punktum gjør det klart at staten ved Domstoladministrasjonen er motpart for krav om erstatning etter første ledd. Det gjelder likevel ikke for krav om erstatning for feil ved forliksrådets behandling av saken. For slike krav følger det av § 6-13 tredje ledd andre punktum at staten ved Justis- og beredskapsdepartementet er riktig motpart.

Etter andre ledd andre punktum skal parten skriftlig varsle motparten om erstatningskravet før det settes frem for domstolen. Etter tredje punktum gjelder reglene i tvisteloven §§ 5-2 til 5-4 om plikter før sak reises tilsvarende så langt de passer. Det innebærer at varslet må opplyse om kravet og grunnlaget for det, slik at motparten får anledning til å ta stilling til kravet, jf. § 5-2 første og andre ledd. Skriftlighetskravet kan oppfylles både i papirbasert og elektronisk dokument, se Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) punkt 7.3.3.4 side 82. Henvisningen til § 5-3 medfører at det samtidig med varslet skal opplyses om viktige dokumenter eller andre bevis. At § 5-4 er gitt tilsvarende anvendelse, innebærer at partene skal undersøke om det er mulig å løse tvisten i minnelighet før kravet settes frem for domstolen. Pliktene til å varsle om kravet, opplyse om bevis og forsøke å løse tvisten i minnelighet er ikke prosessforutsetninger. Manglende oppfyllelse kan i stedet få konsekvenser for rett og plikt til sakskostnader, jf. § 20-2 tredje ledd bokstav b og § 20-4 bokstav c. Det er en forventning til partene om at det legges opp til at det blir tilstrekkelig tid til å forsøke å løse tvisten i minnelighet innen fristen for å sette kravet frem for domstolen, jf. tredje ledd første punktum.

Tredje ledd første punktum fastsetter at fristen for å sette kravet frem for domstolen er seks måneder fra saken er rettskraftig avgjort, jf. § 19-14 om når en avgjørelse er rettskraftig.

Endringene i fjerde ledd er kun ment å tydeliggjøre gjeldende rett. Opphevelsen av det som tidligere var tredje punktum, er ment å tydeliggjøre at primærkompetansen til å behandle krav som fremmes for Høyesterett, ligger hos ankeutvalget, jf. § 30-1 andre ledd og Rt. 2011 side 210. Ved ankeutvalgets behandling av kravet gjelder de alminnelige reglene om adgangen til å overføre saken til avdeling, jf. domstolloven § 5 første ledd. Endringen i tredje punktum reflekterer at ankeutvalget – i motsetning til det som tidligere gjaldt for Høyesteretts kjæremålsutvalg – ikke er en egen domstol, jf. domstolloven §§ 1 og 4. Det er derfor ikke nødvendig å referere til både Høyesterett og ankeutvalget.

Til § 22-6 a

Paragrafen er ny og gjelder bevisforbud om interne straffesaksopplysninger. Det vises til de alminnelige merknadene til forslaget i punkt 9.5.

Første ledd etablerer et bevisforbud og ikke en fritaksrett. Forbudet gjelder bevis om politiets og påtalemyndighetens interne saksforberedelse i straffesaker. Det kommer til anvendelse uavhengig av hvilke bevismidler det er snakk om. Bevisunntaket gjenspeiler det straffeprosessuelle unntaket fra innsynretten som gjelder for interne straffesaksopplysninger, slik dette er utviklet gjennom rettspraksis.

Med bevis om politiets og påtalemyndighetens «interne» saksforberedelse siktes det til opplysninger fra saksforberedelsen som ikke inngår som en del av sakens dokumenter, jf. blant annet straffeprosessloven § 242. I henhold til rettspraksis omfatter dette blant annet politiets og påtalemyndighetens egne vurderinger, interne påtegninger og korrespondanse, sammenstillinger som ikke er nedfelt i politirapporter, og taktiske overveielser. Forbudet er begrenset til saksforberedelsen i «straffesaker», og det omfatter dermed ikke organinterne opplysninger som knytter seg til politiets forvaltningsoppgaver. Selv om bevisforbudet etter sin ordlyd er begrenset til «politiets og påtalemyndighetens» interne saksforberedelse, vil også deres korrespondanse med andre kunne være omfattet, såfremt det er snakk om et internt samarbeid med behov for fortrolig kommunikasjon, jf. Rt. 2012 side 1481 og Rt. 2013 side 9.

Etter andre ledd første punktum kan riksadvokaten samtykke i at beviset føres. Samtykket kan være begrenset til deler av et dokument eller en forklaring. Samtykkekompetansen kan delegeres i samsvar med alminnelige regler for delegering av forvaltningsmyndighet. Det følger av andre punktum at samtykke bare kan nektes i den utstrekning det er adgang til å unnta opplysningene fra innsyn etter de straffeprosessuelle innsynsreglene. Bestemmelsen innebærer en i utgangspunktet fullstendig harmonisering av bevisreglene i sivile saker og innsynsreglene for interne straffesaksopplysninger. Den har særlig praktisk betydning for tilfeller hvor det kan kreves innsyn med hjemmel direkte i EMK artikkel 10, se punkt 9.2.2. Selv om vilkårene for å nekte samtykke er til stede, er det adgang til å gi samtykke i tråd med den alminnelige adgangen til å gi merinnsyn, se for eksempel forutsetningsvis i politiregisterforskriften § 9-8 fjerde ledd.

I tredje ledd første punktum er retten gitt kompetanse til å overprøve riksadvokatens nektelse av å gi samtykke etter andre ledd. Retten kan bare overprøve nektelsen når det er strengt nødvendig for sakens opplysning at beviset føres, og hensynet til sakens opplysning klart veier tyngre enn behovet for hemmelighold. Bestemmelsen etablerer en meget høy terskel for rettens overprøving, som må ses i sammenheng med de tungtveiende hensynene som begrunner bevisforbudet. Etter tvisteloven § 26-7 andre ledd første punktum kan retten få de aktuelle opplysningene fremlagt ved vurderingen av om beviset skal føres.

Før retten avgjør spørsmålet, skal riksadvokaten få redegjøre for sitt syn på om beviset bør føres, jf. tredje punktum. Er myndigheten til å samtykke delegert til et annet organ, er det dette organet som skal få uttale seg om ikke noe annet er bestemt ved delegeringen. Fjerde punktum fastsetter at riksadvokatens redegjørelse skal meddeles partene.

Til § 26-8

I andre ledd rettes «i forhold til» til «overfor». Dette innebærer ingen realitetsendring.

Til § 29-13

Andre ledd første punktum fastsetter at lagmannsretten kan nekte anke over dom fremmet når den finner at det er klar sannsynlighetsovervekt for at anken ikke vil føre frem.

Vilkåret for å nekte anke fremmet etter dagens bestemmelse er at lagmannsretten finner det «klart» at anken ikke vil føre frem. Vilkåret er endret til at lagmannsretten finner at det er «klar sannsynlighetsovervekt» for at anken ikke vil føre frem. Dette innebærer at det ikke kreves en like høy grad av sikkerhet for at resultatet ville blitt stående etter en eventuell full ankeprøving.

Vilkåret skal fortsatt tolkes relativt strengt. Selv om det ikke lenger kreves «høy grad av sikkerhet» for å nekte en anke fremmet, kreves det en del mer enn alminnelig sannsynlighetsovervekt for at anken ikke vil føre frem. Det er dette som ligger i kravet til «klar sannslighetsovervekt». Det vises til de alminnelig merknadene til forslaget i punkt 11.1.6.

I fjerde ledd andre punktum er fristens lengde endret. Fristen for å gi varsel til parten om at anken overveies nektet fremmet skal være to måneder. Det vises til de alminnelige merknadene til forslaget i punkt 11.2.4.

Til § 29-17

I andre punktum er det tatt inn en henvisning til § 9-12 første ledd, slik at det fremgår av bestemmelsen at retten settes med to meddommere dersom en av partene krever det eller retten finner det ønskelig. Det vises til de alminnelige merknadene til forslaget i punkt 11.3.3.

Til § 35-8

I femte ledd første punktum er «i forhold til reglene foran» fjernet. Dette innebærer ingen realitetsendring.

Til § 35-12

I første ledd rettes «i forhold til» til «til». Dette innebærer ingen realitetsendring.

Til § 36-6 a

Paragrafen er ny og gjelder i saker hvor det er truffet vedtak om eller som omhandler skjult adresse etter barnevernsloven, se barnevernsloven § 7-2 tredje ledd, som i hovedsak er en videreføring og presisering av barnevernloven § 4-19 andre ledd. Se også barnevernsloven § 6-6 andre ledd tredje punktum, § 4-5 tredje ledd og § 4-2 andre ledd. Det vises til de alminnelige merknadene til forslaget i punkt 7.5.

Første ledd gir retten adgang til å beslutte at vitnets navn og andre personalia, jf. tvisteloven § 24-8 første ledd første punktum, bare skal opplyses skriftlig til retten. Med «retten» menes den samlede rett dersom spørsmålet oppstår under hovedforhandlingen. Under saksforberedelsen vil det være tilstrekkelig at den forberedende dommeren treffer beslutningen.

Vilkåret for å beslutte at vitnets navn og andre personalia bare skal opplyses skriftlig til retten, er at det er nødvendig for å holde barnets adresse skjult. Det vil regelmessig være nødvendig for å holde barnets adresse skjult at vitner med en tilknytning til barnet og den skjulte adressen, herunder særlig fosterforeldre og institusjonspersonale, men også for eksempel lærere, barnehageansatte og helsepersonell, ikke oppgir navn og andre personalia i åpen rett. Med kunnskap om slike vitners identitet vil barnets adresse relativt enkelt kunne avsløres. Det beror likevel på en konkret vurdering i den enkelte saken om nødvendighetsvilkåret er oppfylt.

Andre ledd kommer til anvendelse dersom retten har truffet beslutning etter første ledd. Andre ledd fastsetter at retten i tillegg kan beslutte at det ved gjennomføringen av vitneavhøret skal settes i verk fysiske eller tekniske tiltak som er nødvendige for å holde vitnets identitet hemmelig.

Det beror på en konkret vurdering i den enkelte saken hvorvidt det i tillegg til at vitnets navn og andre personalia ikke skal oppgis i åpen rett, er nødvendig med ytterligere tiltak for å holde vitnets identitet hemmelig. Relevante momenter i vurderingen vil blant annet kunne være hvilke muligheter den private parten har til å identifisere vitnet og hvor sterk tilknytningen mellom vitnet og barnet er.

Når det gjelder aktuelle tiltak for å holde vitnets identitet hemmelig, vises det til Ot.prp. nr. 40 (1999–2000) punkt 7.3.5 side 115–116 om adgangen til å beslutte at det skal settes i verk fysiske eller tekniske tiltak for å holde vitnets identitet hemmelig etter straffeprosessloven § 130 a tredje ledd bokstav c.

Retten kan beslutte fjernavhør etter reglene i tvisteloven § 21-10. Adgangen til å beslutte at det skal settes i verk fysiske eller tekniske tiltak ved gjennomføringen av vitneavhøret etter andre ledd gjelder også når retten har besluttet at avhøret skal gjennomføres som fjernavhør.

Tredje ledd fastsetter at opplysninger som er gitt skriftlig til retten etter første ledd, ikke skal føres inn i rettsboken jf. § 13-6.

Fjerde ledd slår fast at når retten har truffet beslutning etter første ledd, har den private parten ikke rett til innsyn etter § 14-1 første ledd i opplysninger som kan føre til at vitnets identitet blir kjent.

Opplysninger om vitnets navn og andre personalia som er gitt skriftlig til retten etter første ledd, vil være å anse som «noens personlige forhold» og omfattes av taushetsplikten etter domstolloven § 63 a første ledd nr. 1.

15.2 Til endringene i domstolloven

Til § 146

Andre ledd nytt fjerde punktum innebærer at advokater og autoriserte advokatfullmektiger i saker der det er obligatorisk å bruke Aktørportalen for å kommunisere med domstolene, må avbryte frister gjennom Aktørportalen. Det er ikke tilstrekkelig at det aktuelle prosesskrivet blir lastet opp på Aktørportalens server. Dokumentet må også signeres og sendes i Aktørportalen for å få fristavbrytende virkning. Ved tekniske problemer kan fristen avbrytes per e-post, etterfulgt av innsendelse i Aktørportalen. Det vises til de alminnelige merknadene til forslaget i punkt 10.4.

15.3 Til endringene i jordskiftelova

Til § 7-9

Verdigrensen i første ledd andre punktum heves til 250 000 kroner for at det skal være samsvar mellom denne bestemmelsen og verdigrensen som ligger til grunn for sakskostnadsregelen i tvisteloven § 10-5, jf. tvisteloven § 10-1 andre ledd. Det vises til de alminnelige merknadene til forslaget i punkt 6.4.

Til § 8-8

Tredje ledd første punktum fastsetter at ved anke over jordskifteavgjørelse kan lagmannsretten nekte å ta anken opp til behandling dersom retten finner at det er «klar sannsynlegovervekt» for at anken ikke vil føre frem. Vilkåret «klar sannsynlegovervekt» skal forstås på samme måte som etter tvisteloven § 29-13 andre ledd første punktum. Det vises til de alminnelige merknadene til forslaget i punkt 11.1.6.

15.4 Til endringene i barnevernsloven

Til § 14-18

I første ledd bokstav c er det tatt inn en henvisning til tvisteloven § 36-6 a, som gjelder vitneavhør og opplysninger om vitners personalia i saker hvor det er truffet vedtak om eller som omhandler skjult adresse etter barnevernsloven. Tvisteloven § 36-6 a skal gjelde tilsvarende for nemnda så langt den passer. Det vises til de alminnelige merknadene til forslaget i punkt 7.5.