13 Øvrige forslag

13.1 Henvisning til saklig kompetent domstol

13.1.1 Gjeldende rett

Tvisteloven § 4-7 inneholder regler om behandlingen av vernetingsspørsmål og når en sak skal overføres til en annen domstol. Det følger av § 4-7 første ledd første punktum at dersom søksmål er reist ved en domstol som ikke har stedlig domsmyndighet, skal domstolen henvise saken til en stedlig kompetent domstol. Hvis det er flere stedlig kompetente domstoler, kan saksøkeren velge hvilken domstol saken skal henvises til, jf. andre punktum. Etter domstolloven § 36 første ledd skal den domstolen en sak er brakt inn for, av eget tiltak vurdere om saken er reist ved riktig domstol.

Bestemmelsen i tvisteloven § 4-7 første ledd første punktum om at domstolen skal henvise saken til rett stedlig kompetent domstol, var ny med tvisteloven. Som begrunnelse for henvisningsplikten ble det i Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) punkt 12.6.4 side 164 vist til at domstolen allerede har en plikt til å veilede partene om hvor søksmål skal innledes, og at det vil være en enkel og effektiv fremgangsmåte for partene og domstolene om domstolen kan foreta en direkte henvisning til kompetent domstol, i stedet for å avvise saken med etterfølgende ny innsending av stevning eller forliksklage til rett verneting.

13.1.2 Forslaget i høringsnotatet og høringsinstansenes syn

I høringsnotatet 12. juli 2018 punkt 9.1.3 side 76–77 foreslo departementet at domstolene gis en plikt til å henvise saker som reises ved en tingrett som ikke har saklig domsmyndighet, til en saklig kompetent domstol. Som begrunnelse viste departementet til at hensynene som ligger bak henvisningsadgangen i tvisteloven § 4-7 første ledd, også gjør seg gjeldende i tilfeller der søksmål for eksempel feilaktig er reist for Oslo tingrett når saken hører under Oslo byfogdembete.

I høringsnotatet skisserte departementet to alternative plasseringer av en ny henvisningsregel. Det første alternativet var å innta regelen i en ny § 4-2 A i tvisteloven. Det andre alternativet var å tilføye et nytt andre ledd i § 4-2 om overføring av sak fra tingrett til forliksråd, samtidig som overskriften endres slik at det fremgår at bestemmelsen også gjelder overføring av sak fra tingretten til rett saklig kompetent domstol. Uavhengig av plassering foreslo departementet at bestemmelsen kunne lyde slik:

«Er søksmål reist ved en tingrett som ikke har saklig domsmyndighet, skal domstolen henvise saken til en saklig kompetent [domstol] [tingrett]. For overføring av sak gjelder domstolloven § 38.»

Samtlige av høringsinstansene som har uttalt seg, støtter forslaget om at domstolene gis en plikt til å henvise saker som er reist for feil saklig domstol, til riktig domstol. Dette gjelder Advokatforeningen, Agder lagmannsrett, Dommerforeningen, Domstoladministrasjonen, Oslo byfogdembete og Virke Inkasso. Høringsinstansene viser i hovedsak til departementets begrunnelse i høringsnotatet.

I sine høringsuttalelser bemerker Agder lagmannsrett og Dommerforeningen at problemet med at søksmål reises for feil saklig domstol ikke er begrenset til å gjelde Oslo-domstolene. Dommerforeningen fremholder at problemstillingen også er aktuell for andre saker med særskilt verneting eller for eksempel i trygdesaker. Foreningen mener derfor at «tingrett» bør erstattes med «domstol» i lovforslaget, slik at henvisningsregelen blir «instansnøytral».

Når det gjelder plasseringen av bestemmelsen, mener Advokatforeningen at endringen mest hensiktsmessig kan gjennomføres ved å foreta justeringer i tvisteloven § 4-7 første ledd om behandlingen av vernetingsspørsmål. Virke Inkasso uttaler på sin side at det mest naturlige er å tilføye et nytt andre ledd i tvisteloven § 4-2.

13.1.3 Departementets vurdering

Innledningsvis bemerker departementet at Oslo tingrett og Oslo byfogdembete ble slått sammen til én tingrett våren 2021. Sammenslåingen var et resultat av domstolsreformen som ble vedtatt av Stortinget i desember 2020, se Prop. 11 L (2020–2021) Endringer i domstolloven (domstolstruktur) og Innst. 134 L (2020–2021) Innstilling fra justiskomiteen om Endringer i domstolloven (domstolstruktur). Etter sammenslåingen er det ikke lenger behov for en regel om overføring av saker mellom Oslo tingrett og Oslo byfogdembete i tilfeller der saken er reist for feil saklig kompetent domstol.

Selv om en henvisningsregel særlig ville ha vært aktuell for overføring av saker mellom Oslo tingrett og Oslo byfogdembete, er ikke problemstillingen med søksmål for feil saklig domstol begrenset til å gjelde disse tilfellene. Som enkelte høringsinstanser har pekt på, er den også aktuell i andre saker om særskilt verneting og for eksempel i trygdesaker, der søksmål anlegges for lagmannsretten som førsteinstans, jf. trygderettsloven § 26 første ledd. På bakgrunn av dette mener departementet at det fortsatt kan være hensiktsmessig med en bestemmelse om at domstolene skal henvise saker som reises ved en tingrett som ikke har saklig domsmyndighet, til en saklig kompetent domstol. Som påpekt i høringsnotatet vil det være en enklere og mer effektiv fremgangsmåte for både partene og domstolene om domstolen kan foreta en direkte henvisning til en saklig kompetent domstol, i stedet for å avvise saken med etterfølgende ny innsending av stevning eller forliksklage til rett verneting.

Etter høringen har departementet kommet til at henvisningsregelen bør innarbeides i tvisteloven § 4-2, som i dag regulerer overføring av sak fra tingrett til forliksråd.

13.2 Verneting for virksomheter

Tvisteloven § 4-4 gir regler om alminnelig verneting. Bestemmelsens tredje ledd første punktum fastsetter at virksomheter registrert i Foretaksregisteret har alminnelig verneting «på det sted virksomhetens hovedkontor ifølge registreringen ligger».

Foretaksregisterloven §§ 2-1 og 2-2 angir hvilke foretak som kan eller skal registreres i Foretaksregisteret. I foretaksregisterloven brukes begrepene «forretningskontor» eller «forretningskommune» i bestemmelsene som angir hvilke opplysninger om foretakets adresse og kommunetilhørighet som skal registreres, se for eksempel §§ 3-1 og 3-1 a.

Også i aksjeloven benyttes begrepet «forretningskontor», se blant annet § 5-8 tredje ledd bokstav a, hvor det fremgår at generalforsamlingen skal holdes «i den kommune der selskapet har sitt forretningskontor». Begrepet er også benyttet i blant annet samvirkelova § 10 nr. 2 og i burettslagslova § 2-2 første ledd nr. 2. I Rt. 1991 side 943 behandlet Høyesterett spørsmål knyttet til forholdet mellom vedtektsbestemt forretningskontor etter dagjeldende § 2-2 i aksjeloven og stedet for selskapets hovedkontor eller hovedadministrasjon. I dommen la Høyesterett til grunn at aksjeloven ikke var til hinder for at selskapet har sitt hovedkontor i en annen kommune enn der forretningskontoret etter vedtektene skal ligge. På side 946–947 i dommen ble det uttalt følgende:

«Jeg kan ikke se at den forståelse jeg legger til grunn harmonerer dårlig med andre lovbestemmelser som benytter seg av identiske eller likeartede begreper. Innholdet i disse lovregler må fastlegges på selvstendig grunnlag, ut fra de formål som begrunner reglene. Enkelte av de bestemmelser som er trukket frem i saken må for øvrig antas å ha samme innhold som aksjeloven § 2-2 første ledd nr. 2. Dette gjelder begrepet ‘Selskapets forretningskommune’ i lov om registrering av foretak § 3-1 nr. 3. Etter tvistemålsloven § 21 vil selskapet ha hjemting der det etter aksjeloven har sitt forretningskontor, jfr. Tore Schei: Tvistemålsloven med kommentarer side 51 hvor det gis uttrykk for at den formelle registrering er avgjørende selv om det ‘faktiske hovedkontor’ ligger et annet sted.»

I høringsnotatet 12. juli 2018 punkt 9.2.2 side 77–78 viste departementet blant annet til at en virksomhet kan ha sitt faktiske hovedkontor eller sin hovedadministrasjon et annet sted enn det registrerte forretningskontoret, jf. Rt. 1991 side 943. For å være mer på linje med begrepsbruken i de lovene som regulerer virksomheter som skal registreres i foretaksregisterloven, og for å klargjøre rettstilstanden når det gjelder forholdet mellom faktisk hovedkontor og registrert forretningskontor, foreslo departementet å erstatte begrepet «hovedkontor» i tvisteloven § 4-4 med «forretningskontor».

I høringen har Advokatforeningen, Agder lagmannsrett, Dommerforeningen, Kristiansand tingrett, Finans Norge, Oslo politidistrikt, Politidirektoratet og Øst politidistrikt uttalt at de støtter forslaget i høringsnotatet. Flere av høringsinstansene slutter seg til departementets begrunnelse.

Departementet fastholder forslaget i høringsnotatet om å erstatte begrepet «hovedkontor» i tvisteloven § 4-4 tredje ledd første punktum med «forretningskontor». Endringen vil bidra til en mer enhetlig begrepsbruk, og samtidig gjøre det klart at en virksomhet har alminnelig verneting på stedet der det registrerte forretningskontoret ligger, selv om hovedkontoret ligger et annet sted.

13.3 Stansing etter § 16-16 første ledd bokstav c

13.3.1 Gjeldende rett

Tvisteloven § 16-16 regulerer tilfeller av stansing av en sak etter den er brakt inn for retten, men før den er avsluttet i instansen. Det følger av § 16-16 første ledd bokstav c at en sak stanser fra det tidspunktet «saksøkerens bo blir tatt under konkursbehandling, dersom tvistegjenstanden inngår i bomassen». For tilfeller der saksøkte går konkurs, gjelder det ingen tilsvarende regel. Her vil utgangspunktet være at saken fortsetter, med den opprinnelig saksøkte (ikke konkursboet) som part. Stansing av saken må da eventuelt skje etter avtale mellom partene, jf. § 16-17, eller ved kjennelse fra retten i medhold av § 16-18 andre ledd, der vilkåret er at tungtveiende grunner taler for stansing.

Begrunnelsen for at regelen om stansing i § 16-16 første ledd bokstav c ikke gjelder ved konkurs hos saksøkte, er at en dom mot saksøkte ikke vil være bindende for saksøktes konkursbo, jf. NOU 2001: 32 B punkt 19.2 side 867 med videre henvisning til Rt. 1997 side 2029. Saksøkeren kan likevel trekke inn konkursboet som part i saken, jf. tvisteloven § 15-2.

Begrepene «saksøker» og «saksøkt» er i tvisteloven gjennomgående benyttet som betegnelser på partene i en sak for tingretten. I ankeomgangene benyttes betegnelsene «ankende part» og «ankemotpart». Tvisteloven § 16-16 første ledd bokstav c om stansing omhandler etter ordlyden «saksøkerens bo». Det fremgår ikke direkte av loven om det ved anke er den opprinnelige partsstillingen eller partsstillingen i ankeomgangen som skal legges til grunn. I forarbeidene er det imidlertid forutsatt at bestemmelsen skal forstås slik at «det [er] partsstillingen ved saksanlegget som er avgjørende», se Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) side 429. Dette er i tråd med rettstilstanden under tvistemålsloven § 103, jf. § 102, se Rt. 1997 side 2029 og Rt. 1998 side 102.

For behandlingen i forliksrådet benytter tvisteloven betegnelsene «klager» og «klagemotpart» om partene i saken. Rettsmiddelet mot dommer i forliksrådet er overprøving ved søksmål for tingretten, jf. tvisteloven § 6-14 første ledd. Den av partene som bringer saken inn for tingretten, vil få status som «saksøker». Dette kan medføre at den som opprinnelig var klagemotpart for forliksrådet, blir ansett som saksøker når saken behandles i tingretten. Bestemmelsen i § 16-16 første ledd bokstav c vil etter sin ordlyd rette seg mot denne parten dersom det er denne som har gått konkurs. Hensynene bak regelen i § 16-16 første ledd bokstav c og uttalelsene i forarbeidene og Rt. 1997 side 2029 tilsier imidlertid at klageren for forliksrådet bør anses som saksøker etter bestemmelsen, selv der det er klagemotparten for forliksrådet som går til søksmål for tingretten. Det er også lagt til grunn i juridisk teori, se Skoghøy, Tvisteløsning (4. utgave, Oslo 2022) side 304 (fotnoter utelatt):

«Hvis konkurs inntrer under ankebehandling, er det avgjørende for om saken skal stanse, om konkursen rammer den som var saksøker i første instans. Med ‘saksøkeren’ mener § 16-16 første ledd bokstav c den opprinnelige saksøker. I tilfeller hvor det er avsagt dom i forliksrådet, og forliksrådets dom etter § 6-14 første ledd blir overprøvd ved søksmål ved tingretten, må det være den som stod som klager for forliksrådet, som anses som saksøker i relasjon til § 16-16 første ledd bokstav c. Dette var lagt til grunn i rettspraksis under tvistemålsloven av 1915. I forarbeidene til tvisteloven er det uttalt at bestemmelsen i § 16-16 første ledd bokstav c på dette punkt skal ‘tolkes likt med tvistemålsloven § 103 slik at partsstillingen ved saksanlegget er avgjørende’.»

13.3.2 Forslaget i høringsnotatet og høringsinstansenes syn

I høringsnotatet 12. juli 2018 uttalte departementet at hensynene bak regelen om stansing i tvisteloven § 16-16 første ledd bokstav c tilsier at den bare bør komme til anvendelse i tilfeller hvor den part som har anlagt saken, blir tatt under konkursbehandling, slik det er lagt til grunn i rettspraksis og juridisk teori, se høringsnotatet punkt 9.3.3 side 79. Departementet mente det kunne være grunn til å endre ordlyden i § 16-16 første ledd bokstav c for å gjøre dette tilstrekkelig klart. På denne bakgrunnen foreslo departementet å erstatte betegnelsen «saksøker» med «den part som har anlagt saken for domstolen».

I høringen uttaler Advokatforeningen, Agder lagmannsrett, Dommerforeningen og Kristiansand tingrett at de støtter forslaget i høringsnotatet. Kristiansand tingrett har enkelte innspill til utformingen av ordlyden:

«Ordlyden (‘den part som har anlagt saken for domstolene’) vil imidlertid bli mer informativ dersom meningsinnholdet skrives mer utfyllende, og forliksrådene er ikke del av de alminnelige domstoler, jf. domstolloven § 1. Ordlyden kan for eksempel være slik: ‘… saksøker, eller dersom saken først ble reist for forliksrådet, klager, blir tatt under konkursbehandling, …’.»

Oslo politidistrikt ser ikke behov for lovendringen for forliksrådenes vedkommende. Høringsinstansen opplever ikke at dagens ordlyd skaper tvil i praksis, ettersom alle antas å være kjent med at saksøkerbegrepet for forliksrådets del tilsvarer klager. Etter Oslo politidistrikts oppfatning er det mer sannsynlig at det vil skape større usikkerhet dersom et godt innarbeidet begrep erstattes med et nytt.

13.3.3 Departementets vurdering

Departementet fastholder synspunktet i høringsnotatet om at det er partsstillingen ved saksanlegget som bør være avgjørende for om en sak skal stanses i medhold av tvisteloven § 16-6 første ledd bokstav c. Som i høringsnotatet legger departementet til grunn at det kan være hensiktsmessig å endre ordlyden i § 16-16 første ledd bokstav c slik at dette fremgår tydeligere av lovteksten. Departementet viser til at flertallet av høringsinstansene som har uttalt seg, støtter en slik endring. Selv om det for mange er godt kjent at saksøkerbegrepet for forliksrådets del tilsvarer klager, er det et mål at regelens innhold i størst mulig grad skal komme til uttrykk i selve lovteksten.

Departementet går inn for at betegnelsen «saksøker» erstattes med «parten som anla saken». Etter departementets syn vil denne formuleringen i tilstrekkelig grad synliggjøre at det avgjørende er partsstillingen når saken først ble anlagt, enten dette er for forliksrådet eller direkte for tingretten.

13.4 Avsigelse av rettslige avgjørelser ved sirkulasjon av likelydende dokumenter

13.4.1 Gjeldende rett

Det følger av tvisteloven § 19-4 første ledd at en rettslig avgjørelse er bindende for retten når den er avsagt. Andre ledd angir formkravene for å avsi en avgjørelse skriftlig. Bestemmelsen fastsetter at en avgjørelse er avsagt skriftlig «når alle rettens medlemmer har undertegnet den», jf. første punktum.

I forarbeidene til bestemmelsen er det presisert at det ikke er nødvendig at rettens medlemmer samles for å undertegne, og at det ikke heller ikke kreves at undertegningen skjer samtidig, se Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) side 435. Videre stilles det ikke krav om at undertegningen skal skje i et møte, og det er adgang til sirkulasjonsbehandling. Det følger ikke uttrykkelig av forarbeidene at undertegningen må skje i samme dokument, men dette følger forutsetningsvis, se NOU 2001: 32 B punkt 21.2 side 888–889.

Som det fremgår av § 19-4 andre ledd andre punktum, skal rettens leder, eventuelt en fagdommer som utpekes, undertegne til slutt. Dette innebærer at avgjørelsen er endelig og bindende når rettens leder har undertegnet. Den som undertegner til slutt, har ansvaret for at avgjørelsen fullt ut stemmer med det som er vedtatt ved rådslagningen og avstemningen etter tvisteloven § 19-3, se NOU 2001: 32 B punkt 21.2 side 888.

Det følger av domstolloven § 197 a andre ledd at elektronisk signatur er likestilt med underskrift der det med hjemmel i lov kreves underskrift på rettens skriftlige avgjørelser når den tekniske løsningen som benyttes, «sikrer notoritet for signaturen». Bestemmelsen ble tilføyd ved lov 22. juni 2018 nr. 80 om endringer i domstolloven mv. (elektronisk kommunikasjon mv.), se Prop. 62 L (2017–2018). Domstolloven § 197 a femte ledd gir hjemmel for at det ved forskrift kan gis nærmere regler om elektronisk kommunikasjon med domstolene, herunder regler om signering og fremgangsmåter for signering. Regler om fremgangsmåter for signering er gitt i forskrift om signatur i domstolene mv., som trådte i kraft 1. desember 2021. Etter § 4 første ledd i forskriften kan avsigelse av rettslige avgjørelser i saker med flere dommere gjøres ved at alle rettens medlemmer signerer elektronisk på likelydende dokumenter med avgjørelsens slutning:

«I saker med flere dommere kan rettslige avgjørelser etter prosesslovene avsies ved at alle rettens medlemmer underskriver på likelydende dokumenter med avgjørelsens slutning ved bruk av signaturløsning som nevnt i § 2 eller § 3. Rettens leder, eller en fagdommer denne utpeker, skal underskrive til slutt. Avgjørelsen anses avsagt når rettens leder eller den utpekte fagdommeren har underskrevet og sendt avgjørelsen til registrering i domstolenes saksbehandlingssystem.»

13.4.2 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet 12. juli 2018 tok departementet utgangspunkt i at de fleste av domstolens fremtidige skriftlige avgjørelser vil bli signert digitalt når elektronisk signatur likestilles med underskrift i prosesslovgivningen, se høringsnotatet punkt 9.4.3 side 80. For de tilfellene hvor avgjørelsen likevel skal undertegnes fysisk, mente departementet at det kan være hensiktsmessig at ordningen med undertegning ved sirkulasjon ikke er begrenset til å gjelde sirkulasjon av ett og samme dokument, men at det ved behov også kan underskrives på flere likelydende dokumenter. Det ble i den forbindelse vist til at tvisteloven § 19-4 andre ledd uansett ikke krever at rettens medlemmer samles for å undertegne avgjørelsen, og at det ikke er nødvendig at undertegningen skjer samtidig.

I høringsnotatet påpekte departementet at en rettslig avgjørelse først vil være bindende når rettens leder har undertegnet til slutt, og at rettens leder har ansvaret for at teksten fullt ut svarer til det som har blitt resultatet i rådslagningen og avstemningen etter § 19-3. Etter departementets syn ville dette fungere som en sikkerhetsventil i tilfeller hvor flere likelydende dokumenter sirkuleres, ved at rettens leder har ansvaret for at underskriftene fra de øvrige medlemmene foreligger på et dokument som svarer til det som har blitt resultatet i rådslagningen og avstemningen. Etter dette foreslo departementet å endre ordlyden i tvisteloven § 19-4 andre ledd slik at en avgjørelse er avsagt skriftlig når alle rettens medlemmer «har undertegnet på den eller på et likelydende dokument».

13.4.3 Høringsinstansenes syn

Samtlige av høringsinstansene som har uttalt seg, stiller seg bak forslaget i høringsnotatet om å åpne for at rettens medlemmer undertegner på flere likelydende dokumenter. Dette gjelder Advokatforeningen, Agder lagmannsrett, Asker og Bærum tingrett, Bergen tingrett, Borgarting lagmannsrett, Dommerforeningen, Domstoladministrasjonen, Eidsivating lagmannsrett, Frostating lagmannsrett, Gulating lagmannsrett, jordskifterettene i Sogn og Fjordane og Kristiansand tingrett. Flere av høringsinstansene gir uttrykk for at forslaget innebærer en forenkling som medfører færre logistikkproblemer og motvirker unødig tidsspille.

Domstoladministrasjonen tar i sin høringsuttalelse til orde for at uttrykket «undertegnet» i § 19-4 andre ledd byttes ut med «signert», ettersom dette vil være mer i tråd med den terminologien som oftest brukes ved omtale av elektroniske løsninger.

Frostating lagmannsrett har ingen innsigelser mot at det innføres en regel om at en dom kan underskrives på flere likelydende dokumenter. Lagmannsretten gir samtidig uttrykk for at domsavsigelse ved sirkulasjon bør være unntaket, idet den avsluttende domskonferansen og diskusjonene der ofte har stor egenverdi. Både fagdommere og meddommere kan være i tvil om resultatet eller begrunnelsen, og det forekommer ikke sjelden at en eller flere har endret eller endrer standpunkt når man møtes på nytt. Dessuten endres ofte teksten i denne konferansen, slik at avgjørelsen får en tekst som alle dommerne kan stå inne for.

Landbruks- og matdepartementet bemerker at regelen om avsigelse av avgjørelser ved sirkulasjon er praktisk viktig for jordskifterettene. Høringsinstansen antar at endringsforslaget gjelder alle avgjørelser, ikke bare dommer, herunder de avgjørelsene som treffes av jordskifteretten. Landbruks- og matdepartementet ber for ordens skyld om at dette presiseres i proposisjonen.

13.4.4 Departementets vurdering

Departementet fastholder forslaget i høringsnotatet om å åpne for at skriftlige avgjørelser kan avsies ved at rettens medlemmer undertegner på flere likelydende dokumenter, se forslaget til endring i tvisteloven § 19-4 andre ledd. Forslaget har fått oppslutning i høringen. Det er mindre behov for en regel om sirkulasjon av likelydende dokumenter når rettens skriftlige avgjørelser i stor utstrekning signeres digitalt. For de tilfellene hvor avgjørelsen skal undertegnes ved bruk av papir, vil likevel regelen kunne virke forenklende. En slik ordning vil også harmonere med bestemmelsen i § 4 første ledd i forskrift om signatur i domstolene mv., hvor signatur på likelydende dokumenter er angitt som fremgangsmåte for elektronisk signatur av rettslige avgjørelser i saker med flere dommere, se punkt 13.4.1 foran. Departementet bemerker at forslaget ikke er ment å gripe inn i når domsavsigelse skal skje ved sirkulasjonsbehandling, men å åpne for en enklere og mer praktisk fremgangsmåte der domsavsigelsen gjennomføres på denne måten.

Domstoladministrasjonen har i sin høringsuttalelse tatt til orde for at ordet «undertegnet» i tvisteloven § 19-4 andre ledd bør erstattes med «signert» for å være mer i tråd med terminologien som oftest brukes ved omtale av elektroniske løsninger. Etter departementets oppfatning er det ikke hensiktsmessig med en slik endring i begrepsbruken nå. Departementet viser til at flere bestemmelser i tvisteloven benytter ordet «undertegnet», blant annet § 13-6 fjerde ledd om undertegning av rettsboken og § 19-11 andre ledd om undertegning av rettsforlik. Videre henviser domstollovens regler om elektronisk signatur til hjemlene i prosesslovgivningen som krever «underskrift» på rettens avgjørelser mv., jf. domstolloven § 197 a andre ledd og punkt 13.4.1 foran. En eventuell endring i begrepsbruken bør derfor foretas samlet, slik at man oppnår en enhetlig språkbruk og indre sammenheng i regelverket.