14 Økonomiske og administrative konsekvenser

14.1 Innledning

I det følgende redegjøres det for de økonomiske og administrative konsekvensene som vil følge av lovforslaget. Det redegjøres først for forslaget i punkt 8, som legger til rette for at flere saker i domstolene skal kunne bli forsøkt løst ved rettsmekling. Deretter redegjøres det for departementets forslag i punkt 11.1 om adgangen til å nekte anke fremmet etter tvisteloven § 29-13 andre ledd. Konsekvensene av de øvrige forslagene i proposisjonen omtales samlet til slutt, fortrinnsvis fordi departementet vurderer de økonomiske virkningene av disse forslagene som relativt beskjedne.

14.2 Rettsmekling

14.2.1 Innledning

Departementets forslag i punkt 8 legger til rette for at en større andel av de sivile tvistesakene som kommer til tingrettene, skal kunne løses ved rettsmekling. I dag forutsetter rettsmekling som hovedregel partenes samtykke. Departementet foreslår nå at retten skal beslutte at det skal foretas rettsmekling når den finner at saken egner seg for det. Forslaget skiller seg dermed fra dagens regel ved at dommeren i saken kan beslutte rettsmekling også når partene ikke har samtykket til det. Forslaget er i tråd med intensjonen om at tvisteloven skal legge til rette for at partene kan få løst sine tvister i minnelighet også etter at saken er brakt inn for domstolene, og vil ha økonomiske og administrative konsekvenser for partene og domstolene.

14.2.2 Bakgrunn og statistikk

Av de om lag 6 000 sakene som kom inn til tingrettene i 2021, og som etter loven kunne ha blitt forsøkt løst ved rettsmekling, ble det gjennomført rettsmekling i litt i overkant av 2 000 saker. Partene kom til enighet i nærmere 70 prosent av sakene som ble forsøkt løst ved mekling. I lagmannsrettene ble det gjennomført rettsmekling i om lag 10 prosent av sakene som etter loven kunne ha blitt forsøkt løst ved rettsmekling. Andelen saker der partene inngikk forlik, var lik som i tingrettene.

Tabellen under viser at det har vært en økning over tid i andelen saker som blir forsøkt løst ved rettsmekling. Dette gjelder for både tingrettene og lagmannsrettene. Videre har andelen saker som forlikes etter rettsmekling, økt fra 2015 til 2021 i tingrettene, mens det har vært en mindre nedgang i forliksandelen i lagmannsrettene over samme periode. Lagmannsrettene rettsmekler i vesentlig færre saker enn tingrettene, og forliksandelen i lagmannsrettene vil derfor også lettere svinge på årsbasis enn forliksandelen i tingrettene.

Den reelle tvistesummen i saker hvor det ble gjennomført rettsmekling, økte betydelig fra 2015 til 2021, målt både ved gjennomsnitt og median. Kombinasjonen av at andelen saker som blir forsøkt løst ved rettsmekling, er økende, og at det generelle tvistesumsnivået i sakene har økt, kan etter departementets syn tyde på at det rettssøkende publikum nå ser ut til å være mer tilbøyelige til å forsøke å løse saker gjennom mekling – også i saker hvor det tvistes om forholdsvis høye verdier. Departementet er kjent med at det har vært økt fokus på rettsmekling både i Domstoladministrasjonen og blant de ansatte i domstolene. Dette har trolig også bidratt til at stadig flere saker nå blir forsøkt løst og løses ved rettsmekling.

14.2.3 Potensialet for økt rettsmekling

Selv om stadig flere saker nå forsøkes løst ved rettsmekling, mener departementet at det vil være hensiktsmessig om det gjennomføres rettsmekling i en større andel av tvistesakene enn i dag. Etter departementets syn er det et klart potensial for å øke andelen saker som mekles i domstolene. Andelen saker som forsøkes løst ved rettsmekling, varierer i dag til dels mye mellom domstolene i samme instans. Hvis man sammenligner tingrettene i 2021, varierte andelen saker som ble forsøkt løst ved rettsmekling, fra 21 til 38 prosent. I lagmannsrettene varierte den samme andelen fra 8 til rundt 13 prosent.

Departementet finner en positiv statistisk sammenheng mellom antall saker som forsøkes løst ved rettsmekling i den enkelte domstol på den ene siden, og forliksandelen i domstolen på den andre siden. Forliksandelen er generelt sett høyere i domstoler hvor flere saker forsøkes løst ved mekling. Dette kan til dels skyldes at noen domstoler får inn en større andel saker som i særlig grad egner seg for rettsmekling enn andre domstoler. Etter departementets syn er forskjellene i meklings- og forliksandelene mellom domstolene likevel såpass store at det trolig er snakk om forskjeller i praksis.

Dersom det foreslåtte lovendringen fører til at flere saker forsøkes løst ved rettsmekling, har ikke departementet grunnlag for å si noe sikkert om forliksandelen vil holde seg på dagens nivå. Selv om departementet mener det er et potensial for å mekle i flere saker, og da særlig i tingrettene, er det rimelig å legge til grunn at det i dag er de mest «meklingsmodne» sakene som løses ved rettsmekling. Hvis dette er tilfellet, vil forliksandelen kunne avta dersom domstolene førsøker å mekle i flere saker. Et spørsmål i denne sammenheng er om saker som mekles, og hvor partene ikke kommer til enighet, er mer tidskrevende enn tilsvarende typer saker hvor det ikke gjennomføres rettsmekling. Hvis forliksandelen faller til et lavere nivå, og det samlede tidsbruket i saker der meklingen ikke fører frem er vesentlig høyere enn i saker som ikke mekles, vil lovforslaget potensielt sett kunne føre til at det totale tidsbruket i domstolene øker. Det samlede tidsbruket sikter her til tiden som går med til mekling og rettsmøter.

Av de om lag 650 sakene som ble forsøkt løst ved rettsmekling i 2021, men hvor partene ikke kom til enighet, ble rundt 35 prosent av sakene forlikt utenrettslig i etterkant av meklingen. Departementet finner ingen statistisk signifikant forskjell i total tidsbruk når disse sakene sammenlignes med andre saker som ble forlikt utenrettslig, men hvor partene ikke først forsøkte å komme til enighet ved mekling. Tilsvarende resonnement gjelder når en sammenligner den totale tidsbruken i saker som ble forlikt i retten. I disse sakene ser partene ut til å forlike raskere under hovedforhandlingen når det først er gjennomført rettsmekling. Reduksjonen i hovedforhandlingstiden veier således opp for tiden som ble brukt på rettsmekling.

Om lag 30 prosent av sakene der rettsmeklingen ikke førte frem i 2021, ble avgjort ved hovedforhandling og dom. For denne gruppen saker finner departementet ikke holdepunkter for at rettsmeklingen korter ned på hovedforhandlingstiden, og rettsmeklingen bidro slikt sett til å øke den totale tidsbruken i sakene. Men sakene som ble avgjort ved dom, utgjorde knapt 6 prosent av alle saker som ble forsøkt løst ved rettsmekling i 2021, og har således forholdsvis lite å si for hvorvidt rettsmekling samlet sett fører til tidsbesparelser eller ikke. Tiden som ble brukt på rettsmekling, utgjør også en mindre andel av det totale tidsbruket i saken. I sum finner departementet at forliksprosenten må reduseres til det departementet vurderer som et usannsynlig lavt nivå for at den foreslåtte lovendringen ikke samlet sett vil være tidsbesparende.

Rettsmekling er et satsingsområde for Domstoladministrasjonen og domstolene. De neste tre årene skal nærmere 100 dommere få spesialisert meklingskompetanse gjennom et nytt etterutdanningsløp. Det faglige innholdet spenner fra konflikt-, forhandlings- og meklingsteori til kommunikasjonsteori og fokus på psykologisk trygghet. Stadig flere av tingrettene vil med tiden ha dommere som har spesialisert seg på rettsmekling, noe som vil bidra til at flere saker vil kunne bli løst ved rettsmekling enn i dag.

14.2.4 Konsekvenser for partene og domstolene

Formålet med rettsmekling er å komme frem til en løsning som alle partene kan leve med. Rettsmekling egner seg derfor særlig godt som metode hvis partene fortsatt skal ha kontakt i tiden fremover. Meklingen skjer dessuten i lukket møte, noe som er hensiktsmessig for parter som ønsker å unngå offentlig oppmerksomhet. Et forlik som oppnås ved rettsmekling, kan også i stor grad gjøres konfidensielt. Ofte vil rettsmeklingsmøter kunne berammes raskt, og partene vil derfor også kunne få løst tvisten på et tidligere tidspunkt enn om det avholdes hovedforhandling.

Sakskostnadene er de kostnadene en part har hatt i forbindelse med saken. Et av målene med tvisteloven, som trådte i kraft i 2008, var å dempe kostnadsutviklingen. Dette bør ses i sammenheng med at domstolene skal være tilgjengelige for befolkningen. Mange vil vegre seg for å bruke domstolene som konfliktløser dersom nivået på sakskostnadene blir for høyt.

I NOU 2020: 11 viste Domstolkommisjonen at sakskostnadene i tingrettene økte betydelig fra 2009 til 2018. Undersøkelsen til Domstolkommisjonen gjelder for sivile saker som ble avgjort ved dom. Lite tyder på at nivået på sakskostnadene har gått ned siden kommisjonen leverte sin utredning. Departementet anslår at de gjennomsnittlige sakskostnadene i tingrettene i 2021 var på rundt 300 000 kroner per part, og at medianen var på om lag 160 000 kroner. Størrelsene gjelder for saker som ble avgjort ved dom. For saker som blir løst ved rettsmekling, anslår departementet at partene typisk har sakskostnader på mellom 25 000 og 50 000 kroner. Kostnadsnivået er med andre ord vesentlig lavere enn for saker som blir avgjort ved hovedforhandling og dom.

En økning i antallet saker som løses ved rettsmekling, vil være ressursbesparende for domstolene. I henhold til Domstoladministrasjonens ressursfordelingsmodell tar en tvistesak for tingretten 32 timer. I tidsestimatet inngår tid til alle oppgaver forbundet med behandling av en tvistesak. I 2021 ble det brukt i snitt 5,5 timer per rettsmekling i tingretten. Mekleren bruker oftest under 3 timer til forarbeid til rettsmeklingen, og under 2 timer til annen kontakt med parter eller prosessfullmektiger. En rettsmekling som avsluttes med forlik på alle punkter, fritar også dommeren for å skrive dom. Hvis lovendringen bidrar til at flere saker forlikes gjennom rettsmekling i tingretten, vil trolig også antall saker som ankes, gå ned, noe som vil gi besparelser for lagmannsretten. Den frigjorte kapasiteten i tingrettene og lagmannsrettene kan bidra til å redusere antall restansesaker og saksbehandlingstidene i domstolene.

14.3 Adgang til å nekte anker fremmet

14.3.1 Innledning

Forslaget om endring i tvisteloven § 29-13 andre ledd om ankenektelse i sivile saker (tvistesaker) legger til rette for at lagmannsrettene skal kunne nekte noe flere anker fremmet enn i dag. Den foreslåtte lovendringen vil først og fremst få betydning for sivile saker som blir behandlet etter allmennprosess i tingrettene. Samlet sett har ankenektelsesprosenten til lagmannsrettene over de senere år ligget forholdsvis stabilt på mellom 10 og 12 prosent. Andelen saker der den ankende part ikke får medhold for sitt krav, har også vært stabil. Av sakene som blir avgjort ved dom i lagmannsrettene, får den ankende part ikke medhold for sitt krav i om lag 60 prosent av sakene.

En noe høyere ankenektelsesprosent kan bidra til å redusere berammingstiden, saksbehandlingstiden og antall saker i restanse i lagmannsrettene. Hvor sterke virkningene vil bli, avhenger imidlertid ikke bare av hvor mange anker som nektes fremmet, men også hva slags typer saker som ikke slippes inn til ordinær ankebehandling. Lagmannsrettene behandler i dag alt fra forholdsvis små og kortvarige saker mellom privatpersoner, til store og langvarige tvister mellom aktører i næringslivet. Sett i denne sammenheng er det vanskelig for departementet å anslå med sikkerhet hvor store ressursbesparelser den foreslåtte lovendringen vil føre med seg for domstolene.

Departementet anslår at partene samlet sett kan spare om lag 400 millioner kroner i utgifter til juridisk bistand over en periode på fem år dersom ankenektelsesprosenten øker fra 10 til 20 prosent. Mulighetene for å redusere offentlige rettshjelpsutgifter vurderes som mindre, fortrinnsvis fordi det relativt sjeldent innvilges behovsprøvd rettshjelp i de typer saker hvor departementet antar at det vil være en noe høyere ankenektelsesandel.

14.3.2 Saksinngang og ankefrekvenser

Forslaget til endring i § 29-13 andre ledd legger som nevnt til rette for at lagmannsrettene skal kunne nekte noe flere anker fremmet enn i dag, og vil først og fremst få betydning for saker som behandles etter allmennprosess i tingrettene. Den foreslåtte lovendringen vil likevel ikke få betydning for ankebehandlingen av barnevernssaker, ettersom ankebehandlingen av barnevernssaker følger særskilte lovbestemmelser, jf. tvisteloven § 36-10 tredje ledd. Barnevernssakene er derfor utelatt fra tallmaterialet og vurderingene i det følgende. Enkelte andre typer sivile saker er også utelatt fra omtalen, fortrinnsvis fordi lagmannsrettene behandler forholdsvis få slike saker på årsbasis. Dette gjelder blant annet saker om sivile erstatningskrav i straffesaker.

Av de om lag 4 500 sakene som ble behandlet ved allmennprosess og avgjort ved dom i tingrettene i 2020, ble rundt 1 400 saker anket videre til lagmannsrettene. Ankefrekvensen, forstått som antall ankede domsavgjørelser i forhold til antall saker avgjort ved dom i tingrettene, var dermed på litt i overkant av 30 prosent. Sakene som ble anket videre fra tingrettene i 2020, ble behandlet av lagmannsrettene i perioden fra 2020 til 2022. Om lag 10 prosent av sakene ble nektet fremmet til ordinær ankebehandling.

Av sakene som ble henvist til ordinær ankebehandling, ble litt over halvparten av sakene avgjort ved dom. I de øvrige sakene forlikte partene enten utenrettslig, under den muntlige ankebehandlingen, eller etter rettsmekling. En mindre andel anker ble også trukket før ankebehandlingen fant sted.

I rundt 60 prosent av sakene som ble avgjort ved dom, fikk ikke den ankende part medhold for sitt krav. Videre fikk den ankende part fullstendig medhold for sitt krav i litt i overkant av 26 prosent av sakene, og delvis medhold i 13 prosent av sakene. Tabellen nedenfor viser at det var relativt små forskjeller mellom lagmannsrettene når det kommer til andel anker som ikke førte frem.

Departementet anslår at det samlet sett gikk med litt i overkant av 5 000 rettsmøtetimer i lagmannsrettene i forbindelse med behandlingen av ankene som ikke førte frem. Dette er tilnærmet like mange timer som tingrettene brukte på å behandle de samme sakene. Sett i sammenheng med at sivile saker i lagmannsretten som regel behandles av tre fagdommere og to meddommere, vurderes timeantallet som betydelig. Videre var den gjennomsnittlige saksbehandlingstiden i lagmannsrettene lengre enn da sakene ble behandlet i tingrettene. Departementet anslår videre at partene samlet sett hadde om lag 85 millioner kroner i utgifter til juridisk bistand i sakene der anken ikke førte frem. Dette anslaget inkluderer ikke utgiftene som påløp for partene i forbindelse med tingrettsbehandlingen.

14.3.3 Nærmere om sakene som ankes

Tvistesakene som går for tingrettene kan deles inn i undergrupper eller tvistesakstyper. Målt ved antall saker er alminnelige tvistesaker den største sakstypen, og inkluderer blant annet tvister innen eiendomsrett, kontraktsrett, pengekrav, forvaltningsrett, selskapsrett og markedsrett. Den nest største sakstypen er barnelovssaker, som i hovedsak er foreldretvister, mens tvistesakstypen arbeidsrett er tvister som faller inn under arbeidsmiljøloven. Tingrettene behandler også en rekke andre typer tvistesaker, som for eksempel saker etter ekteskapsloven og tvangs- og skiftesaker i søksmålsformer. Relativt få slike saker ankes, og sakene omtales heretter som «øvrige tvistesaker».

Tabell 14.5 viser hvor stor andel hver sakstype utgjorde av saksinngangen til tingrettene i 2020, hvor stor andel av sakene innen hver sakstype som ble avgjort ved dom i tingrettene, andelen av domsavgjørelsene som ble anket (ankefrekvens), samt den enkelte sakstypes andel av saksinngangen til lagmannsrettene. Størrelsene i tabellen er avgrenset til saker som ble behandlet etter allmennprosess i tingrettene.

Tabellen viser at både andelen saker som avgjøres ved dom i lagmannsretten, og ankenektelsesprosenten varierer mellom sakstypene. Domsandelen er relativt høy for de alminnelige tvistesakene, og forholdsvis lav for barnelovssakene. Det motsatte er tilfellet når det gjelder ankenektelsesprosenten. Andelen saker som blir nektet fremmet, er typisk lavere for tvistesakstypene hvor en forholdsvis stor andel av sakene blir avgjort ved dom. Selv om det er variasjon i ankenektelsesprosent mellom sakstypene, er det ankenektelsesprosenten til de alminnelige tvistesakene som har størst innvirkning på den samlede ankenektelsesprosenten i lagmannsrettene. Dette følger av at de alminnelige tvistesakene utgjør en særlig stor andel av tvistesaksinngangen til lagmannsrettene.

Departementet har undersøkt hvor ofte ankene i saker som avgjøres ved dom, fører frem i lagmannsrettene, og om det er store forskjeller mellom tvistesakstypene. Resultatene er gjengitt i tabell 14.6. Det er relativt beskjedne forskjeller mellom de alminnelige tvistesakene og barnelovssakene når det kommer til andelen anker som ikke fører frem. Andelen saker der den ankende part ikke får medhold, er noe lavere for saker innen arbeidsrett og for de øvrige tvistesakstypene.

14.3.4 Analyse av ankenektelsespraksis

Innledning

Departementet har sett nærmere på lagmannsrettenes ankenektelsespraksis ved å analysere alle tvistesakene som kom inn til tingrettene i perioden fra 2009 til 2020, og hvor domsavgjørelsen ble anket videre til lagmannsrettene. Analysen er avgrenset til saker som ble behandlet etter allmennprosess i tingrettene, og litt over 20 tusen saker inngår i analysen. Resultatene fra analysen indikerer at ankenektelsespraksisen til lagmannsrettene har vært forskjellig over lengre tid, og at enkelte lagmannsretter trolig kunne nektet flere anker fremmet. Videre indikerer resultatene at samtlige lagmannsretter relativt sjelden nekter anken fremmet når tvisten står mellom to foretak. En gjennomgang av hovedresultatene fra analysen følger nedenfor.

Konsekvente forskjeller i ankenektelsesprosenten mellom lagmannsretter

Departementets analyse viser at det har vært forholdsvis store forskjeller i ankenektelsesprosenten mellom lagmannsrettene over den aktuelle perioden. For de alminnelige tvistesakene varier ankenektelsesprosenten mellom lagmannsrettene fra knapt 4 til litt i overkant av 13 prosent. For saker etter barneloven varier ankenektelsesprosenten fra 12 til 26 prosent, mens ankenektelsesprosenten varierer fra om lag 1 til 8 prosent for saker innen arbeidsrett. Dette gjelder når man ser på hele analyseperioden på tolv år under ett. Forskjellene i ankenektelsesprosenten mellom lagmannsrettene er relativt konsekvente på årsbasis. Resultatene blir ikke vesentlig annerledes om analyseperioden kortes ned til henholdsvis 2015–2020 eller 2018–2020.

Videre viser departementets analyse at lagmannsrettene som enten har nektet fremmet en forholdsvis høy eller lav andel anker innen én sakstype, også har gjort det samme i de øvrige sakstypene. Hvis man sorterer lagmannsrettene fra høyeste til laveste ankenektelsesprosent for hver sakstype, er rekkefølgen mer eller mindre lik på tvers av sakstyper. Departementet vurderer det som usannsynlig at dette skyldes tilfeldigheter.

Andelen anker som fører frem er høyere i lagmannsrettene med høyere ankenektelsesprosent, noe som fremstår som rimelig. Om ingen saker ble nektet fremmet til ordinær ankebehandling, ville trolig andelen anker som førte frem vært på et vesentlig lavere nivå enn hva som faktisk har vært tilfelle i perioden. Departementet finner imidlertid ikke en statistisk signifikant sammenheng mellom ankenektelsesandelen til den enkelte lagmannsrett og andel saker der Høyesterett gjør om på eller opphever lagmannsrettens domsavgjørelse. Sett i sammenheng indikerer de ovennevnte resultatene at enkelte lagmannsretter trolig kunne ha nektet flere anker fremmet over den aktuelle perioden.

Ankenektelsesprosent i saker med forskjellige partssammensetninger

Departementets analyse viser videre at tilbøyeligheten til å anke tingrettens avgjørelse er høyere når tvisten står mellom to foretak, enn når tvisten står mellom henholdsvis et foretak og en privatperson, eller to privatpersoner. Departementet finner også at partene generelt sett er mindre villige til å forlike i lagmannsretten når tvisten står mellom to foretak. Rundt 68 prosent av ankesakene hvor to foretak tvister, ender med dom i lagmannsretten. Dette er 29 prosentpoeng mer enn i saker hvor to privatpersoner tvister. Hvis man bare ser på sakene som blir avgjort ved dom, får også den ankende part sjeldnere medhold for sitt krav når et foretak tvister mot et annet foretak. Hovedfunnene fra analysen er oppsummert i tabellen nedenfor. Forkortelsene TR og LMR i tabellen står får henholdsvis tingretter og lagmannsretter.

Resultatene som er fremhevet i tabellen nedenfor, tilsier at tvister mellom foretak er overrepresentert både blant sakene som ankes fra tingrettene, sakene som avgjøres ved dom i lagmannsrettene, og sakene der den ankende part ikke får medhold. Ankenektelsesprosenten er imidlertid vesentlig lavere for disse sakene enn for saker med andre partssammensetninger. Når det gjelder ankenektelsesprosenten for tvister mellom foretak, er det kun beskjedne forskjeller mellom lagmannsrettene i den aktuelle perioden.

Hvorfor ankenektelsesprosenten er særlig lav i saker der to foretak tvister, er det vanskelig å si noe sikkert om. Fra et statistisk perspektiv skiller sakene seg ut ved at verdiene det tvistes om, generelt sett er på et høyere nivå enn i saker med andre partssammensetninger. Departementet finner imidlertid ikke en statistisk signifikant sammenheng mellom sannsynligheten for at anken fører frem på den ene siden, og nivået på tvistesummen i saken på den andre siden. Det er ikke slik at den ankende part oftere får medhold når det tvistes om høyere verdier. Dette gjelder både generelt, og når man analyserer saker med forskjellige partssammensetning hver for seg. Sett i sammenheng kan resultatene tyde på at lagmannsrettene kunne ha nektet fremmet flere av ankene hvor tvisten sto mellom to foretak.

Tallmaterialet indikerer at det generelt sett er forholdsvis ressurskrevende for lagmannsrettene å behandle tvister mellom foretak. Den gjennomsnittlige rettsmøtetiden er på rundt 10 timer for saker hvor det er to foretak som tvister, mens tilsvarende størrelse for saker hvor det er to privatpersoner som tvister er om lag 6 timer. Den gjennomsnittlige saksbehandlingstiden for førstnevnte gruppe saker er også om lag 1 måned lenger enn for sistnevnte gruppe saker.

14.3.5 Konsekvenser for partene og domstolene

Departementet foreslår å endre tvisteloven § 29-13 andre ledd slik at lagmannsrettene kan nekte anker fremmet i noe større utstrekning enn i dag. Vilkåret for å nekte anke fremmet etter dagens bestemmelse er at lagmannsretten finner det «klart» at anken ikke vil føre frem. Departementet foreslår nå at lagmannsretten skal kunne nekte en anke fremmet når den finner at det er «klar sannsynlighetsovervekt» for at anken ikke vil føre frem. Utover at den foreslåtte lovendringen generelt åpner for å nekte noe flere anker fremmet, vil en lovendring også kunne bidra til økt oppmerksomhet rundt ankenektelsesspørsmålet og likere praksis mellom lagmannsrettene.

Det vil gjerne være slik at partene vil ha motstridende interesser knyttet til om de ønsker ankebehandling av en sak som er avgjort av tingretten. En tapende part vil ofte ha et større ønske om ny ankebehandling enn parten som har fått medhold i tingretten. Det bør imidlertid tas i betraktning at kravet om begrunnelse for beslutning om å nekte en anke fremmet, innebærer at det må skje en realitetsbehandling av anken i lagmannsretten forut for en eventuell nektelse. Begrunnelsen må vise at lagmannsretten har foretatt en reell og samvittighetsfull prøving, og den må være tilstrekkelig til at det kan etterprøves hvordan lagmannsretten har kommet til sin konklusjon. Dersom saken etter en ankebehandling ville resultert i samme utfall som i tingretten, er det opplagt ressursbesparende at anken etter en slik skriftlig behandling nektes fremmet, slik at full ankebehandling ikke blir nødvendig.

I sivile saker dekker partene som hovedregel utgiftene til juridisk bistand med egne midler, og det betales gebyr i forbindelse med ankebehandlingen. Partene dekker likevel ikke utgiftene dersom det innvilges behovsprøvd rettshjelp i saken. I 2021 de totale behovsprøvde rettshjelpsutgiftene i lagmannsrettene på rundt 13 millioner kroner. Om lag 90 prosent av utgiftene knyttet seg til foreldretvister. Departementet forventer ikke at lovforslaget vil føre til at vesentlig flere saker etter barneloven vil bli nektet fremmet, og anslår at det offentlig samlet sett vil kunne spare opp mot 2 millioner kroner i året i rettshjelpsutgifter dersom det åpnes for en noe høyere ankenektelsesadgang i lagmannsrettene. Innsparingene vil fremkomme på kapittel 470, post 01 i statsregnskapet.

Departementet anslår videre at de private partene som dekker utgifter til juridisk bistand med egne midler, samlet sett vil kunne spare om lag 400 millioner kroner over en periode på fem år. Begge anslagene ovenfor forutsetter at ankenektelsesprosenten for den enkelte sakstype øker med 10 prosentpoeng i forhold til i dag.

Den foreslåtte lovendringen vil også føre til besparelser for lagmannsrettene, uten at departementet kan tallfeste dette noe nærmere. Den frigjorte kapasiteten som vil følge av at flere anker nektes fremmet, kan bidra til å redusere berammings- og saksbehandlingstidene i lagmannsrettene. For saker som ankes fra tingretten og avgjøres ved dom i lagmannsretten, tar det i dag nærmere 2 år fra stevningen registreres i tingretten til saken får sin endelige avgjørelse i lagmannsretten. Forutsatt at lagmannsrettene nekter fremmet en høyere andel anker som uansett ikke ville ført frem, vil det å korte ned på denne tiden bidra til å styrke rettssikkerheten til borgerne.

14.4 Virkninger av øvrige foreslåtte lovendringer

Forslagene i punktene om klarlegging av tvistespørsmål under saksforberedelsen, tidspunktet for planmøte, bevisbegrensning, prosessuell preklusjon i småkravprosess og avslutning av saksforberedelsen og sluttinnlegg, vil etter departementets syn gi prosessøkonomiske gevinster for partene og domstolene – uten at disse kan tallfestes noe nærmere. Departementet viser i denne sammenheng til diskusjonene i punktene 3.1.4, 3.2.4, 3.3.4, 3.5.4 og 4.1.4.

Tilsvarende vil forslaget i punkt 10 om at advokater og autoriserte advokatfullmektiger i saker der det er obligatorisk å bruke Aktørportalen for å kommunisere med domstolene, ikke skal kunne avbryte frister per post, bidra til raskere saksgang og mer forutberegnelighet. Hvis forslaget tas til følge, vil domstolene allerede ved fristens utløp kunne konstatere at fristen ikke er avbrutt, uten å måtte ta høyde for at en mulig forsendelse kan være på vei i postgangen.

Når det gjelder forslaget i punkt 7 om unntak fra vitners plikt til å oppgi personalia mv. i barnevernssaker, forutsetter de foreslåtte endringene at det utvikles en tjeneste som åpner for elektronisk utveksling av data med domstolenes saksbehandlingssystem (LOVISA) for sikker, digital registrering av anonyme vitner. Domstoladministrasjonen anslår at det vil koste 5 millioner kroner å utvikle en slik løsning. Utgiftene dekkes innenfor Justis- og beredskapsdepartementets gjeldende budsjettrammer.

Forslagene om å synliggjøre bestemmelsen om at retten kan overprøve kostnadsoppgaven til prosessfullmektigen og sakskostnadsbegrensningen i jordskiftelova, vil kunne bidra til å redusere sakskostnadene til partene og gjøre domstolene mer tilgjengelige for borgerne. Det vises til punkt 6.2 og 6.4.

De øvrige forslagene i denne proposisjonen vil etter departementets syn ikke føre med seg vesentlig budsjettmessige eller administrative konsekvenser, verken for domstolene, partene eller forliksrådene.