1 Proposisjonens hovedinnhold

I proposisjonen foreslås en lov om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven). Loven fastsetter at den europeiske menneskerettskonvensjon og de to FN-konvensjonene om henholdsvis økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter og sivile og politiske rettigheter, med protokoller, skal gjelde som lov i den utstrekning de er bindende for Norge. Konvensjonene inkorporeres med dette i norsk lovgivning.

De tre konvensjonene kan sies å utgjøre grunnstammen i den europeiske og globale menneskerettsbeskyttelsen. De gjelder for alle mennesker innenfor statens myndighetsområde og dekker et vidt spekter av rettigheter. Det finnes en rekke andre mer spesialiserte menneskerettskonvensjoner. Mest kjent er kanskje FN-konvensjonene om barnets rettigheter, mot rasediskriminering, mot tortur og mot kvinnediskriminering, samt ILO-konvensjonene om urbefolkningsrettigheter og om organisasjonsfriheten. Departementet har funnet at reformen, i alle fall i første omgang, ikke bør omfatte slike mer spesialiserte konvensjoner. Dette er blant annet begrunnet med at det er vanskelig å avgjøre hvilke som i tilfelle bør omfattes. Det understrekes i proposisjonen at forslaget ikke må oppfattes som et signal om at de mer spesialiserte konvensjonenes stilling i norsk rett skal svekkes i forhold til i dag. Det understrekes også at lovforslaget ikke er til hinder for at andre konvensjoner inkorporeres senere, eller eventuelt transformeres eller inkorporeres i en lov på det området konvensjonen gjelder. Det gjøres i den forbindelse oppmerksom på at regjeringen vil prioritere innarbeiding av barnekonvensjonen i norsk rett.

I lovforslaget fastsettes det at bestemmelser i de inkorporerte konvensjonene ved motstrid skal gå foran bestemmelser i annen norsk lovgivning. Dermed vil den ordningen som er kjent fra blant annet straffeprosessens område, bli gjort gjeldende generelt.

Loven styrker de inkorporerte konvensjonenes formelle stilling i norsk rett. I praksis er konvensjonene likevel langt på vei gjennomført allerede. Norske domstoler og andre myndigheter anvender konvensjonene, og tillegger dem betydelig vekt. Reformen antas i første rekke å få en signaleffekt. Sammen med Grunnloven § 110 c markerer den menneskerettighetenes naturlige plass og sterke stilling i norsk rett.

I proposisjonen redegjøres det for en del tiltak som sammen med loven kan bidra til å styrke kunnskapen om menneskerettskonvensjonene. Det redegjøres også for tiltak som bør settes i verk for å sikre at det blir tatt hensyn til konvensjonenes krav i lovforberedelsesprosessen og i forvaltningens virksomhet for øvrig. Departementet peker blant annet på at utredningsutvalg bør vurdere forholdet til menneskerettskonvensjonene der det er relevant, og at Justisdepartementets lovavdeling ved siden av Utenriksdepartementet skal ha et særlig ansvar for å påse at konvensjonenes krav er vurdert i lovforarbeidene.

Loven ventes ikke, isolert sett, å få nevneverdige økonomiske eller administrative konsekvenser. I forbindelse med loven er det imidlertid bevilget midler over Justisdepartementets budsjett til utarbeidelsen av en publikasjon med sammendrag på norsk av dommene fra Den europeiske menneskerettsdomstol.