3 Tap av natur truer bærekraftig utvikling

Bakgrunnen for opprettelsen av utvalget er at tap og forringelse av natur og naturverdier utgjør en stor trussel mot bærekraftig utvikling. Omfanget og mangfoldet av økosystemer og arter går nedover, og dette skjer raskere nå enn noen gang før i menneskenes historie. Kapittelet viser hvordan naturtapet arter seg, og hvilke faktorer som ligger bak. Videre viser det hvor avhengige vi mennesker er av naturen, og hvordan tap og forringelse av naturen truer grunnlaget for menneskenes velferd. Kapittelet gir også en oversikt over kunnskapsgrunnlaget og kunnskapsprosesser for å vurdere tilstand, trender og årsaker til endringer i naturen, i verden og i Norge.

Kapittel 3.1 gir en kort beskrivelse av biosfæren og menneskenes avhengighet av den, og av menneskenes utvikling fra en ubetydelig art til dominans og avgjørende påvirkning på naturgrunnlaget. I kapittel 3.2 ser vi på måter å beskrive naturens sentrale betydning på: Hvilke verdier tillegger vi naturen? Hvilken nytte representerer den for oss mennesker, og hva slags velferdstap kan naturtapet dermed innebære?

Kapittel 3.3 går nærmere inn på den globale situasjonen, basert på publikasjoner fra Naturpanelet (IPBES) og andre sentrale kilder. I kapittel 3.3.1 og 3.3.2 går vi inn på utviklingen i økosystemene og artsmangfoldet, gjennom beskrivelser av tilstanden i dag og endringer over tid. I kapittel 3.3.3 beskriver vi hvordan tap av naturmangfold reduserer naturens bidrag til menneskers velferd. Kapittel 3.3.4 går gjennom de samfunnsmessige faktorene som direkte og indirekte forårsaker den negative utviklingen i naturen.

Kapittel 3.4 er viet norsk natur. Vi beskriver først naturen i Norge mer generelt, før vi ser på sentrale kunnskapskilder, både på tvers av økosystemer og for de ulike påvirkningsfaktorene. I kapittel 3.4.3 går vi mer detaljert gjennom status, trender og årsaker til endringer i tilstanden for hovedøkosystemene våre.

Deretter beskriver vi i kapittel 3.5 hvordan norsk aktivitet påvirker natur utenfor Norges grenser. Disse gjennomgangene er en viktig bakgrunn for å beskrive og evaluere naturrisikoen i ulike næringer og sektorer i kapitlene 5 og 6 og på nasjonalt nivå i kapittel 7.

Til slutt, i kapittel 3.6, gir utvalget noen vurderinger rundt alvoret i utfordringene vi står overfor og behovet for mer kunnskap og analyse.

I ordlista i vedlegg 2 presenteres og defineres en del begreper som er viktige for beskrivelser og vurderinger knyttet til natur.

3.1 Menneskenes liv og velferd er avhengig av naturen

3.1.1 Biosfæren - det tynne laget rundt kloden der alt liv eksisterer

Naturen – det er biosfæren, det nokså tynne laget av jord, hav og luft rundt jordkloden, der det yrer av liv. Jordkloden utveksler energi med verdensrommet. Solenergi strømmer inn og varme lekker ut – den globale oppvarmingen skyldes at våre store netto utslipp av klimagasser til atmosfæren forrykker en balanse i denne utvekslingen som har vært stabil i titusener av år. Når det gjelder materie, er derimot jordkloden i all vesentlighet et lukket system uten særlig utveksling med rommet utenfor.

Biosfæren består av mange ulike økosystemer på landjorda og i havet. Hvert økosystem består av samfunn av levende organismer og det miljøet de lever i. I og mellom disse økosystemene beveger vann, karbon, nitrogen, fosfor og andre stoffer seg i små og store kretsløp, som alle drives av energien fra sola. Næringsstoffer vandrer i næringskjeder, gjennom ulike typer arter: Primærprodusenter fanger solenergi gjennom fotosyntesen. Konsumenter, som beitedyr og rovdyr, lever av planter og andre dyr. Nedbrytere gjenvinner karbon og næringsstoffer fra døde dyr og planter og gjør dem tilgjengelige for andre organismer i kretsløpene.

Det er anslått at kloden huser vel 8 millioner dyre- og plantearter, om lag tre firedeler av dem finnes på landjorda.1 Disse artene, med sitt genetiske mangfold og alle sine varianter, sammen med økosystemene de er en del av, utgjør det biologiske mangfoldet. Bare om lag 1,2 millioner av artene er imidlertid dokumentert2, og for de fleste av de kjente artene vet vi bare dette - at de finnes. Det er med andre ord svært mye vi ikke vet om naturmangfoldet og de økologiske prosessene og kretsløpene på jorda.

Naturen er grunnlaget for menneskenes liv, helse og velferd. Økosystemene er grunnlaget for produksjon av mat, medisiner, og en rekke materialer. De renser luft og vann, binder karbon, beskytter mot flom, ras, storm og erosjon, og de gir oss mulighet for fysiske og åndelige opplevelser. En mangfoldig natur gir mer robuste økosystemer, som igjen er bedre i stand til å tilpasse seg ytre påvirkninger, som for eksempel klimaendringene. God tilstand i naturen er en forutsetning for alle disse naturens bidrag til menneskene, og dermed for stabile og trygge samfunn, velferd og et godt liv. God tilstand i naturen er derfor viktig for menneskers helse, sikkerhet og økonomi, og avgjørende for at verden skal nå de 17 bærekraftsmålene.

3.1.2 Menneskene lever av og i naturen

Vi mennesker deler kloden med naturens yrende mangfold av planter, dyr og mikroorganismer - alt fra elefanten på den afrikanske savannen og reinsdyrene på norske vidder, via mylderet av planter og insekter i Amazonas’ regnskog og i norsk gammelskog til fiskebestandene på norskekysten, ja endog til bakteriefloraen i tarmene våre. Vi lever i et samspill med naturen og dens økologiske og evolusjonære prosesser på både godt og vondt, men i stort er naturen livsgrunnlaget vårt. Mangfoldet av liv i naturen bidrar til samfunnets produktivitet, motstandsdyktighet og tilpasningsevne, på samme måte som mangfoldet i en finansiell portefølje reduserer naturmangfoldet usikkerhet og risiko.3

Naturpanelets rapport om verdier og verdisyn viser hvordan vi mennesker samvirker med naturen på ulike måter - vi lever av naturen, med naturen, i naturen og som natur: Vi lever av naturens bidrag til blant annet mat, fôr, medisiner, energi, materialer, genmateriale og nyttedyr.4 Naturen utgjør en del av samfunnets kapital, og gir avkastning i form av goder og tjenester som bidrar til menneskelig velferd på mange ulike plan. Vi lever med støtte fra naturens livgivende, skaderegulerende og avfallsabsorberende prosesser. Vi lever i naturen gjennom næringsdrift, kultur og rekreasjon. Og vi lever også som natur gjennom at naturen former vår fysiske, mentale og åndelige identitet, og gjennom at vi har relasjoner til andre mennesker og til andre organismer.

Naturpanelet påpeker at samfunnets beslutninger ofte bygger på verdsetting basert på det første perspektivet – og da særlig naturens materielle bidrag til menneskene – men at det å ta alle disse fire overlappende perspektivene på menneskets samspill med naturen i betraktning, vil kunne bidra til mer bærekraftige beslutninger i samfunnet. Panelet beskriver over 50 eksisterende metoder for å verdsette natur, med utspring i ulike fagdisipliner og kunnskapssystemer (se Boks 3.2).5 Dette er ytterligere utdypet i kapittel 3.2.1 om naturens mange verdier.

Menneskehetens samspill med naturen er ikke i balanse. Menneskene har levd på jorda i 300.000 år. Lenge var vi en nokså ubetydelig art, fåtallige og prisgitt naturens luner. Men mennesket har en evne til å tilpasse seg under alle himmelstrøk, til å samarbeide, til å samle opp og dele kunnskap og utvikle teknologi. Nå har vi blitt svært tallrike, og har utviklet teknologi og økonomiske systemer som gjør oss i stand til å dominere kloden og de globale jordsystemene, inkludert klimasystemet og næringskretsløpene, noe som drastisk påvirker og endrer biosfæren. Tre firedeler av klodens landareal er vesentlig endret, og to tredeler av havarealet opplever en stor samlet belastning. Den globale oppvarmingen er rask, og utgjør en stadig sterkere påvirkning på økosystemene. Arter og bestander forsvinner raskere enn noen gang før i vår historie. Så mye som én million arter er truet og står i fare for å dø ut, mange av dem i løpet av de kommende tiårene, med mindre vi treffer tiltak for å redusere årsakene til tapet av naturmangfold. Dette beskrives nærmere i kapittel 3.3.

På bakgrunn av de gjennomgripende endringene de menneskelige påvirkningene har medført i naturen og jordsystemene, inkludert klimasystemet, biosfæren, og karbon-, vann- og næringskretsløpene, har det blitt foreslått at vår tid bør skilles ut som en egen geologisk epoke, antropocen, menneskets tidsalder.6 Naturen er langt på vei prisgitt menneskene, og under vår forvaltning har det bygd seg opp en kombinert klima- og naturkrise, med fare for at naturen ikke lenger kan gi oss mennesker de godene vi trenger for å understøtte videre velferd.

Årsakssammenhengene er komplekse, vi beveger oss inn i ukjent terreng med et klima og miljøforhold vi ikke har erfaringer med eller data på, og vi vet at effekter kan inntre med store tidsforsinkelser. Situasjonen fordrer troverdig, legitim og relevant kunnskap. Derfor ble verdens land i 2012 enige om å opprette Naturpanelet (se Boks 3.1). Panelets utredninger og konseptuelle rammeverk er sentralt for beskrivelsene i de påfølgende kapitlene.

3.2 Naturen er uerstattelig, men betydningen må synliggjøres

Naturen går tapt i høyt tempo, og framskrivinger viser at «business as usual» setter grunnlaget for menneskenes velferd i fare. Mange av naturens bidrag til vår velferd er uerstattelige – men ofte lite synlige og dårlig forstått. Iallfall taper hensynet til naturen altfor ofte i små og store beslutninger, satt opp mot mer umiddelbare og synlige hensyn. Mens produserte varer og tjenester oftest har markedspriser, er naturgoder som regel kollektive goder og verdiene tilsvarende kollektive. Det er et stort behov for å utvikle og bruke begreper og systemer som synliggjør naturens betydning og naturens mange verdier, til støtte for kunnskapsbaserte beslutninger i samfunnet.

3.2.1 Verdien av natur kan uttrykkes på mange måter

Som understreket i kapittel 2, støtter utvalget seg på Naturpanelets vurdering av viktigheten av å ha en bred tilnærming til naturverdiene. Menneskers forhold til naturen er ikke rent instrumentelt, noe som blant annet kommer fram i omtalen av samfunnets velferd som noe mer enn materiell velstand i kapittel 7. Et bredt verdisyn gir også rom for ulike forståelser av og perspektiver på naturens verdier og bidrag til mennesket, noe som igjen kan skape legitimitet hos ulike aktører, inkludert urfolk. Under presenterer vi en del sentrale begreper og tilnærminger knyttet til naturverdier.

I kapittel 3.2 beskriver vi ulike rammeverk og metoder for å uttrykke naturens verdier eksplisitt. Men menneskers verdsetting av natur og naturmangfold skjer gjerne implisitt, gjennom små og store beslutninger som påvirker naturmangfoldet, og som samtidig impliserer andre verdier. Et vedtak om å legge en motorvei gjennom et våtmarksområde, eller et vedtak om å føre motorveien rundt, vil hvert på sin måte tilsvare en verdsetting av våtmarksområdet i forhold til andre nytte- og kostnadskomponenter som tidsbruk, trafikksikkerhet, investeringskostnader m.m. Poenget med rammeverk som eksplisitt uttrykker betydning og verdier, enten de benytter prissetting eller andre verdsettingsmetoder, er å synliggjøre faktorer som inngår i kunnskapsgrunnlaget for beslutninger.

3.2.2 Naturpanelet: Naturens bidrag til mennesker

Gjennom utredningen om verdier og verdsetting fra 2022 har Naturpanelet gitt et godt og bredt kunnskapsgrunnlag for hvordan verdier kan fastsettes og presenteres, og for hvordan ulike tilnærminger og metoder kan anvendes for formidling, utvikling av politikk, og i beslutninger. Rapporten beskriver ulike måter å uttrykke verdien av natur på, under samlebegrepet Naturens bidrag til mennesker (NCP), se figur 3.1.7

Naturpanelet beskriver hvordan vi mennesker lever av, bruker og samspiller med naturen på mange ulike måter. Vi lever av naturens bidrag til blant annet mat, fòr, medisiner, energi, materialer, genmateriale og nyttedyr. Disse direkte høstbare naturgodene omtales ofte som naturens materielle bidrag til mennesker, eller forsynende økosystemtjenester. Vi lever sammen med naturen og er avhengig av dens livgivende, skaderegulerende og avfallsabsorberende prosesser, også omtalt som naturens regulerende bidrag til mennesker, eller regulerende og støttende økosystemtjenester. Vi lever i naturen og former den gjennom næringsdrift, kultur, og rekreasjon, og vi lever som natur og formes av naturen ettersom vi selv er en del av naturen. Disse naturgodene omtales ofte som naturens ikke-materielle bidrag til mennesker, eller kulturelle økosystemtjenester. Urfolksperspektiver på verdier av natur er en viktig del av dette bildet, både generelt og knyttet til samiske tradisjonelle næringer. Figur 3.1 viser hvilke bidrag fra naturen til mennesker Naturpanelet har identifisert, og hvordan disse kan kategoriseres. Figur 3.5 viser hvordan det store flertallet av naturens bidrag til mennesker er i nedgang.

Forstørr bilde

Illustrasjon: Konsis

Kilde: Basert på IPBES (2019) og gjengitt blant annet i Diaz mfl. (2018)

3.2.3 Økosystemtjenester

Økosystemtjenester er en tilnærming for å beskrive naturens bidrag til mennesker, og et rammeverk som har fått stor utbredelse siden det ble lansert tidlig i dette århundret.8 Økosystemtjenester omfatter de tjenestene (eller naturgodene) vi får fra økosystemene, og som bidrar til menneskelig velferd. Økosystemtjenestebegrepet ble tatt i bruk for å synliggjøre at naturen bidrar med helt konkrete tjenester som menneskene har direkte og indirekte nytte av. Dette er altså en tilnærming som retter seg mot spesifikke verdier av natur. Økosystemtjenestene deles gjerne inn i tre hovedgrupper:

• De forsynende tjenestene gir oss korn, frukt, bær, fisk, tømmer osv.

• De regulerende tjenestene er slikt som flomregulering, vannrensing og opptak av klimagasser.

• De kulturelle tjenestene (også kalt opplevelses- og kunnskapstjenester) omfatter friluftsliv og naturopplevelser, inkludert estetiske og åndelige opplevelser.

Disse tjenestene hviler igjen på støttende tjenester (også kalt grunnleggende livsprosesser eller økosystemfunksjoner). Her inngår slikt som næringsstoffskiftet, naturmangfoldet og nydannelse av jordsmonn. Naturpanelets «Naturens bidrag til mennesker» tok utgangspunkt i begrepet om økosystemtjenester, men videreutviklet disse for (1) å utvikle et mer nøytralt språk for å synliggjøre at selv om vi støtter oss på naturen bidrag, er det ikke nødvendigvis slik at naturen er til for å yte ‘tjenester’ til oss mennesker, og for (2) å gi mer rom for å beskrive ikke-prissatte og ikke-materielle bidrag og et mangfold av verdier og verdisyn, inkludert urfolksperspektiver og samspillet mellom naturen og menneskene («leve som natur»).9

3.2.4 Naturregnskap

Naturregnskap (økosystemregnskap) er metodikk som blant annet gir oversikt over naturens status og tilstand. Et naturregnskap i tråd med FNs standard fra 2021 gir oversikt over arealutbredelse, naturens tilstand og økosystemtjenestene naturen gir, samt utviklingen i disse over tid.10 Boks 3.3 sier mer om dette systemet.

Miljødirektoratet har fått i oppgave å etablere et forvaltningsnyttig naturregnskap for Norge, i samsvar med internasjonale standarder og krav. Statistisk Sentralbyrå (SSB) er ansvarlig for eventuell rapportering til Eurostat. Miljødirektoratet og Statistisk sentralbyrå (SSB) har inngått en samarbeidsavtale for å koordinere arbeidet med naturregnskap.

Miljødirektoratet publiserte i oktober 2023 en rapport med oversikt over eksisterende data om naturarealer, tilstand og naturgoder.11 Denne oversikten viser at det gjenstår mye arbeid for å kunne etablere et naturregnskap for Norge i samsvar med internasjonale standarder og krav. I første omgang, innen 2026, skal minst et biofysisk regnskap være på plass. Det vil si et naturregnskap som inkluderer arealutbredelse, tilstand og naturgoder, men ikke pengeverdier av naturgodene.

3.2.5 Naturkapital og metoder for verdsetting i penger

Naturkapital er et konsept som omfatter all natur, inkludert geologi, jordsmonn, luft, vann og alt levende liv, og som beskriver naturen som en faktor som yter grunnleggende bidrag til menneskene og deres velferd.12 Naturkapitalen inngår i nasjonalformuen sammen med humankapitalen, den produserte kapitalen (realkapitalen) og finanskapitalen. Fra naturkapitalen får menneskene en rekke bidrag – naturgoder eller økosystemtjenester – se kapittel 3.2.3. Mange av økosystemtjenestene har ingen markedspris. De er ikke inkludert eller synlige i nasjonalregnskapet. Naturens bidrag til verdiskapningen vil dermed bli tilordnet human- og realkapitalen, slik at disse kapitaltypene og deres bidrag til verdiskapningen blir overvurdert.

I en OECD-rapport betegnes naturkapitalen som den viktigste av kapitaltypene i nasjonalformuen, fordi den står for grunnleggende, livsstøttende funksjoner. Naturkapitalen setter økologiske skranker for den økonomiske aktiviteten, og likevel har menneskeheten stort sett akkumulert realkapital og humankapital på bekostning av naturkapitalen.13 Den nyeste Inclusive Wealth Report fra FNs miljøprogram inneholder beregninger for 163 land for perioden 1990–2019.14 Den viser en betydelig nedgang i naturkapital per innbygger, globalt sett, og at naturkapitalen også er redusert i absolutte størrelser. Produsert kapital per innbygger er omtrent doblet i perioden, mens humankapital per innbygger anslås å ha økt med om lag 15 prosent.

Tapet av natur og naturgoder har skapt et sterkt behov for å ha en systematisk oversikt over status og utvikling for naturgoder og naturkapital. Dette behovet har blant annet munnet ut i enighet om den allerede omtalte FNs standard for naturregnskap (se Boks 3.3), hvor naturkapital på sikt kan inngå.

Boks 3.3 FNs standard for naturregnskap

FN har i mange år jobbet med å lage standarder for hvordan et naturregnskap skal lages, og en ny standard for naturregnskap (SEEA EA) ble vedtatt i 2021. Standarden gir anbefalinger om hvordan slike regnskap bør bygges opp, men gir samtidig anledning til å tilpasse rammeverket til det enkelte land. Det ligger an til å komme krav for EU- og EØS-land, inkludert Norge, om å rapportere data til et europeisk naturregnskap via Eurostat.

Ifølge FNs standard er naturregnskapet satt sammen av tre delregnskap eller lag som henger sammen eller bygger på hverandre. I kart blir naturen delt inn i enheter (områder) av ulike typer natur eller økosystemer. Videre kobles data om naturens tilstand og om økosystemtjenester til kartet og gjøres geografisk eksplisitte. Gjennom jevnlige oppdateringer ajourføres regnskapet for å vise utviklingen over tid. Slik kunnskap kan brukes til detaljert og helhetlig arealplanlegging, og man kan lage regnskap for et dalføre, en kommune eller for hele landet.

• Arealregnskap: Ut fra kart kan man lage et arealregnskap. Her hentes tall fra kart slik at det kan lages oversikt over hvilke typer natur det er mye eller lite av, og hvilke det blir mer av eller mindre av over tid.

• Tilstandsregnskap: Her hentes det inn informasjon om den økologiske tilstanden til de ulike typene natur gjennom miljøovervåking, og det lages et tilstandsregnskap. Slik kan vi se om naturen blir i bedre eller dårligere tilstand over tid, for eksempel om tilstanden blir dårligere på grunn av mer forurensning eller andre påvirkninger.

• Naturgoder (fysisk forsyning og bruk): Dette er et regnskap over naturgodene (økosystemtjenestene) samfunnet får fra de ulike typene natur. For eksempel lagres det mye karbon i våtmarksområdene. Naturgodene fra de ulike økosystemene vil variere avhengig av størrelsen på økosystemet og tilstanden naturen er i. Store våtmarksområder i god tilstand lagrer mer karbon enn små våtmarksområder i dårlig tilstand. I tillegg viser regnskapet over naturgoder, målt i fysiske størrelser, hvilke sektorer og næringer som bruker disse naturgodene. Dette regnskapet viser dermed samfunnets grensesnitt mot natur.

På sikt vil FNs standard sannsynligvis utvides til også å omfatte to monetære delregnskaper med utgangspunkt i delregnskap for naturgoder i fysiske størrelser.

• Naturgoder (økonomiske verdier): Dette regnskapet er bygd opp på samme måte som regnskapet i fysiske størrelser, men viser pengeverdien av godene fra ulike typer natur. Markedspriser blir brukt der de finnes. For øvrige goder brukes verdsettingsmetoder som gir verdiestimater som samsvarer med markedspriser, for at verdianslagene skal være kompatible med nasjonalregnskapet. Der dette ikke er mulig blir verdiene utelatt.

• Naturkapital (økonomiske verdier): Her kan det, avhengig av tilgjengelige data og prising, konstrueres et regnskap som viser kapitalverdien for økonomien av naturens produksjon av økosystemtjenester, som den neddiskonterte summen¹ av verdien av naturens årlige bidrag, samt endringer i denne summen over tid.

Naturkapitalverdien målt på denne måten vil ikke vise den fulle verdien av naturen, men kan synliggjøre betydningen av en økosystemtjeneste inn i annen produksjon. Måling av naturkapital må suppleres med jevnlig målte fysiske indikatorer for naturomfang, tilstand og bruk.

Forstørr bilde

Illustrasjon: Konsis

Kilde: Miljødirektoratet (2023a)

Figuren viser hvordan FNs standard for naturregnskap, med utgangspunkt i kart over økosystemene, består av tre biofysiske regnskap (arealutbredelse, naturtilstand og forsyning og bruk av naturgoder/økosystemtjenester). Standarden kan på sikt utvides med to økonomiske regnskap (økonomisk verdi av naturgoder og naturkapital).

¹ Neddiskontering vil si å beregne nåverdien av framtidige summer. Nåverdien framkommer ved at hver framtidig sum blir nedskrevet ved hjelp av en årlig kalkulasjons- eller diskonteringsrente.

² https://www.miljodirektoratet.no/ansvarsomrader/overvaking-arealplanlegging/naturregnskap/.

Kilde: Miljødirektoratet (2023a) og Miljødirektoratets nettsider om naturregnskap.²

Total økonomisk verdi er et rammeverk for kategorisering av naturens økonomiske verdi som har lange tradisjoner innen miljøøkonomifaget. Med «økonomisk verdi» menes betydning for befolkningens velferd, uavhengig om verdien er målt i penger eller ikke. Et hovedskille går mellom bruksverdier og ikke-bruksverdier. Den sistnevnte kategorien omfatter slikt som eksistensverdi og arveverdi – som er verdi mennesker tillegger natur selv om de ikke har noen intensjon om å bruke eller oppleve den selv. Bruksverdier kan deles inn i direkte og indirekte. Naturbaserte produkter – som tømmer, fisk og landbruksvarer – har direkte bruksverdi. Det samme gjelder naturopplevelser. (Det vil si at alle produktive økosystemtjenester, og enkelte av de kulturelle, har direkte bruksverdi.) Indirekte bruksverdier gjelder slikt som pollinering og vannrensing. Som en egen kategori defineres «opsjonsverdi» som verdien av å ta vare på natur for mulig senere nytte, for eksempel på grunn av endrede behov og preferanser.15

Verdsetting i penger: De ulike tilnærmingene og rammeverkene over kan forstås prinsipielt, og uten at de fylles ut med pengeverdier. De er imidlertid også åpne for verdsetting i penger. Det FN-definerte naturregnskapet inneholder et mulig monetært lag, med ambisjoner om at økosystemtjenester og endringer i naturkapital skal kunne koples til det tradisjonelle nasjonalregnskapet. Også i andre sammenhenger, som i samfunnsøkonomiske analyser av planlagte eller gjennomførte tiltak, er det aktuelt å inkludere kalkulasjonspriser på naturgoder som ikke har en markedspris.

Ulike anvendelser stiller ulike krav til verdsettingsmetoder. For eksempel vil anslag som er brukbare i en samfunnsøkonomisk analyse ofte ikke tilfredsstille kravet til bruk i et naturregnskap, og motsatt. Uten å gå inn i detaljene, eller diskutere metodenes styrker og svakheter, vil vi skissere de mest brukte verdsettingstilnærmingene16:

• Verdsetting basert på uttalte preferanser: Et utvalg av befolkningen kan bli spurt om hva de er villige til å betale for å oppnå en viss miljøforbedring, eventuelt for å unngå en forverring. Alternativt kan respondentene bli bedt om å rangere knipper av goder, der noen goder har en markedspris mens naturgodene ikke har det. Rangeringene kan gi grunnlag for å utlede kalkulasjonspriser på naturgodene.

• Verdsetting basert på avslørte preferanser: Slik verdsetting bygger på at folks atferd kan avsløre hvilken pengeverdi de tillegger visse naturgoder. For eksempel kan en søke å avdekke folks verdsetting av tilgang til natur ved å undersøke hvordan prisen på (ellers like) boliger varierer med avstanden til naturområder.

• Produktfunksjonsmetoden: En kan søke å beregne naturens (ubetalte) bidrag til produksjonen av markedsomsatte varer. Et eksempel er beregning av bidraget pollinerende insekter yter til visse typer av landbruksproduksjon.

• Erstatningskostnader: Når natur yter bestemte naturgoder, kan en søke å kalkulere hva det ville koste å erstatte disse godene med tekniske løsninger. Et våtmarksområde kan rense drikkevannet til nærliggende bosettinger. Det kan beregnes hva det ville koste å bygge og drive et renseanlegg med tilsvarende kapasitet, og denne kostnaden kan brukes som anslag på pengeverdien av våtmarkas rensetjenester.

• Forebyggingskostnader: Hvis et nabolag lider under støy fra en trafikkert vei, kan støyen reduseres gjennom støyskjerming eller utskifting av vinduer. Kostnaden ved å bringe støynivået ned, enten den dekkes privat eller av samfunnet, kan betraktes som en pengeverdi på denne miljøforbedringen.

• Verdsetting basert på vedtatte mål: Denne metoden avleder en pengeverdi på et naturgode av politisk vedtatte mål. For eksempel kan en kalkulasjonspris på klimagassutslipp («karbonprisen») beregnes ut fra utslippsmål for 2030 og/eller 2050, som den kostnaden samfunnet må påta seg for å holde utslippene innenfor de vedtatte målene.

3.3 Det globale naturmangfoldet er i nedgang

Naturmangfoldet består av alle verdens arter, med varianter, og økosystemene de lever i. Naturinngrep og arealbruksendringer er den viktigste enkeltfaktoren bak naturtapet. Slike endringer fører til direkte tap av mangfold på de berørte områdene, og reduserer samtidig tilgjengelige leveområder for det resterende naturmangfoldet. Her ser vi først på status og utvikling for verdens bestander og arter, deretter på de direkte påvirkningsfaktorene, og til sist på de underliggende driverne.

3.3.1 Mange bestander er i nedgang, og arter er truet

Tapet av arter går raskere enn noen gang før i menneskehetens historie. Siden livet oppstod på jorda, har arter oppstått og dødd ut. I normale perioder skjer dette langsomt. Arter som forsvinner oppveies av nye arter som oppstår gjennom evolusjonen, slik at antallet arter er relativt stabilt. I noen geologiske perioder har ulike hendelser, som vulkansk aktivitet, klimaendringer eller meteorittnedslag, ført til at mange arter døde ut på kort tid. Perioder der mer enn 75 prosent av artsmangfoldet har dødd ut, kaller vi masseutryddelser. Den siste skjedde for 66 millioner år siden, da et stort meteorittnedslag førte til at blant annet dinosaurene døde ut.17

I moderne tid har utryddelsesraten igjen akselerert. Selv om vi er lang unna 75 prosent i dag, går tapet av arter stadig raskere (Figur 3.3), og denne gangen skyldes det oss. Naturpanelets globale gjennomgang finner at en million arter er truet og står i fare for å dø ut, mange av dem i løpet av de kommende tiårene, med mindre vi treffer tiltak for å redusere påvirkningene som truer deres eksistens. Blant de best studerte artsgruppene, som planter, virveldyr og godt kjente grupper av insekter, er rundt 25 prosent av artene truet. For mindre kjente grupper er anslagene noe lavere, men også mer usikre (Figur 3.4). Arealendringer er en av de viktigste årsakene til at arter er truet, og Naturpanelet har gjort en beregning som viser at for en halv million av de truede artene er vi avhengige av å restaurere leveområdene deres for å unngå at de dør ut. Det globale artstapet er allerede minst ti til hundre ganger høyere enn gjennomsnittet for de siste ti millioner årene, og uten tiltak vil det fortsette å akselerere. Mye av tapet vil være uopprettelig. Arter som dør ut, er tapt for alltid. Naturgrunnlaget kan forringes slik at det ikke kan hentes tilbake.

Forstørr bilde

Figuren viser hvordan utryddelsesratene har skutt i været. Utryddelsesraten til både amfibier, pattedyr, fugler, reptiler og fisk har hatt en eksplosiv økning på 1900-tallet.

Kilde: Figur 2.2.7 i IPBES (2019b) og figur SPM 3 i IPBES (2019a)

Forstørr bilde

Figuren illustrerer utviklingen i og trusselen mot naturmangfoldet gjennom tap av arter.

Kilde: Figur 3.4 i IPBES (2019b)

Blant de fleste gruppene av virveldyr er mellom 10 og 30 prosent av artene truet, dvs. at de har status som «kritisk truet», «truet» eller «sårbar» (Figur 3.4). Noen grupper, som pattedyr, hai og amfibier, er særlig utsatt. En fersk vurdering viser at 41 prosent av verdens amfibier er truet. Mens tap av leveområder og spredning av sykdom var de viktigste årsakene, har klimaendringene i de senere årene vokst fram som en stadig viktigere del av trusselbildet for verdens amfibier.18 Tilsvarende tall er 21 prosent for krypdyrene og 13 prosent for fuglene.

Et sentralt trekk ved artsutryddelsen er en nedgang i bestandene av mange ville arter. The Living planet index som måler endringer i størrelsen på studerte bestander av ville virveldyr, viser at de i snitt er redusert med 69 prosent de siste 50 årene.19 FN-rapporten Making peace with nature viser til at populasjonsstørrelser og utbredelse av både ville og domestiserte arter minker. Antallet varianter av husdyr har også minket sterkt, og mange lokale husdyrraser er tapt, mens antall av mennesker og vanlige husdyr har økt slik at vi nå er fullstendig dominerende blant verdens pattedyr.20 Et anslag viser at menneskene utgjør vel en tredel og våre husdyr om lag 60 prosent av den totale kroppsvekten til alle verdens pattedyr. Alle ville pattedyr, fra hvaler og elefanter til mus, utgjør til sammen mindre enn fem prosent. De åtte milliarder menneskene på kloden har i dag en samlet kroppsvekt som er nærmere ti ganger større enn vekten av alle verdens ville pattedyr.

Planter utgjør hoveddelen av biomassen på kloden. Til enhver tid er 450 gigatonn karbon bundet opp i levende planter, og de utgjør hele 81 prosent av vekten til alt liv på jorda.21 Siden 1750 er minst 571 plantearter dokumentert utryddet. Det tilsvarer et utryddelsestempo langt utover den naturlige bakgrunnsraten, og tallet er sannsynligvis atskillig høyere. En internasjonal rapport fra 2016 anslår at én av fem plantearter er utrydningstruet,22 mens en nyere rapport anslår at tallet er to av fem.23 Arealbruksendringer er den viktigste årsaken til at planter trues. Når 75 prosent av landarealet er påvirket av mennesker, utgjør det en stor påvirkning på verdens planter. Et anslag tilsier at det kunne ha vært nesten dobbelt så stor biomasse av planter på jorda i fravær av menneskelig påvirkning.24 Plantene spiller viktige roller i økosystemene. Gjennom fotosyntesen fanger plantene solenergi og gjør den tilgjengelig for planteetere og resten av artene i næringskjedene, og for oss mennesker. Samtidig binder de karbon fra atmosfæren – over 100 gigatonn karbon bindes gjennom fotosyntesen hvert eneste år.25 Dersom vi mennesker forsetter å fortrenge og forringe enda mer av verdens naturlige økosystemer, og de produktive skogene og landbrukssystemene våre, vil plantenes kapasitet til å binde solenergi og karbon reduseres ytterligere. Dersom vi gir plantene mer plass, kan denne kapasiteten økes.

Vi har generelt sett mindre kunnskap om andre grupper organismer, men også blant disse kan truslene, og dermed konsekvensene for naturens bidrag til menneskene, være betydelige. Tap av naturlige pollinatorer og fruktbar jord kan true matsikkerheten. FNs miljøprogram har vist til at tap av pollinatorer alene truer globale avlinger verdt flere hundre milliarder kroner årlig.26 Tapet av mangfold, inkludert genetisk mangfold, i husdyr, vilt, fisk, ville og dyrkede planter- og jordlevende organismer kan også utgjøre en trussel mot matsikkerheten.27 Redusert mangfold gjør mange landbrukssystemer sårbare, og øker sårbarheten overfor skadegjørere, patogener, ekstremvær og klimaendringer. Den siste rapporten fra klimapanelet peker videre på faren for økt utryddelsestakt etter som den globale oppvarmingen tiltar. Hele 85 prosent av våtmarkene og 50 prosent av varmtvannskorallene er allerede ødelagt, og ved 2°C oppvarming risikerer vi å ha bare én prosent av varmtvannskorallene igjen.28

En effekt av oppvarmingen er at arter beveger seg til kjøligere områder, det vil si høyere i terrenget eller i retning av polområdene. En annen effekt er at de endrer atferd, slik at de blomstrer, forplanter seg eller migrerer tidligere enn før. Forskning indikerer at alle disse tingene skjer, men også at det er stor variasjon i artenes mulighet og kapasitet til å tilpasse seg klimaendringene. En analyse av over 30.000 endringer i arters utbredelser viste at marine arter flytter seg i gjennomsnitt nesten 6 km per år mot kjølige breddegrader, mens landlevende arter flytter seg mye saktere, i gjennomsnitt 1 km per år. Men her er det stor variasjon, og endringen er ikke statistisk signifikant.29 Den samme studien fant at landlevende arter flytter seg i gjennomsnitt nesten to meter høyere i terrenget per år, og selv om dette er signifikant, er det er mye saktere enn klimaendringene skulle tilsi. Årsaken til at planter og dyr på land flytter seg saktere, er at spredningsforholdene generelt sett er bedre i havet. En annen studie viste at blomstring skjedde i gjennomsnitt mellom 2,3 og 5,1 dager tidligere for hvert tiende år.30

Selv om artenes og økosystemenes tilpasningsevne setter dem i stand til å absorbere en del endring, er det uvisst hvor mye de tåler, og endringen vil uansett sette avtrykk i naturmangfoldet. Konsekvensene kan være usikre og kan således skape usikkerhet om framtidig utvikling hos arter, økosystemfunksjoner og bidraget fra naturen til mennesker.

Det kan ta mange år fra endringene i naturen starter til konsekvensene blir synlige. På veien kan endringer i naturen forandre retning og hastighet, og de kan nå punkt der de ikke kan reverseres, noe utdødde arter er et eksempler på. Det kan ta lang tid før vi registrerer hva som skjer og forstår årsakssammenhengene, noe som kan redusere våre muligheter til å reversere naturtapet. De endringene vi forårsaker i dag vil derfor ha konsekvenser for fremtiden til dagens unge og for kommende generasjoner. Potensialet for alvorlige konsekvenser er stort, fordi menneskets påvirkning på naturen fortsetter å øke. Særlig er det viktig å være oppmerksomme på at samlet belastning kan gi storskala endringer og økosystemkollaps. Klimapanelet og Naturpanelet viser i så måte til faren for slike endringer i skog, korallrev og i Arktis.

3.3.2 Naturarealer omformes og økosystemer svekkes

Presset mot arter og bestander skyldes for en stor del tap av leveområder. Arealinngrep og arealbruksendringer er den viktigste faktoren bak nedgangen i naturmangfold. Som nevnt tidligere er 75 prosent av klodens landareal vesentlig endret. Det vil si at bare 25 prosent av landarealet antas å være såpass lite påvirket av menneskelig aktivitet at økologiske og evolusjonære prosesser kan foregå upåvirket. Særlig følsomme områder på land er gammel skog, økosystemer på øyer og våtmarker.31

Verden har et totalt skogareal på vel 40 millioner km², 31 prosent av det totale isfrie landarealet. Dette tilsvarer 5,2 dekar skog per person, men skogene er svært ujevnt fordelt geografisk. De tropiske områdene har den største andelen av verdens skoger (45 prosent), etterfulgt av de boreale, tempererte og subtropiske områdene.

Det totale skogarealet er redusert med ca. 1,8 millioner km² siden 1990, eller vel 4 prosent. Store områder av tropisk skog er gjort om til landbruksformål – til kvegfarmer i Latin-Amerika, og til plantasjer i Sørøst-Asia. Netto skogtap gikk betydelig ned i perioden 1990–2020. Nettotapet gikk ned fra nær 0,08 millioner km² per år i perioden 1990–2000 til 0,05 millioner km² per år i perioden 2000–2010 og litt under 0,05 millioner km² per år i 2010–2020.32 Det skyldes dels en reduksjon i avskoging i noen land, men mest økning i skogareal i tempererte og nordlige strøk. Artsrik tropisk regnskog fortsetter å forsvinne. Skogarealet anslås til ca. 68 prosent av nivået i førindustriell tid.

Arealet av relativt uberørte områder (skog og «naturlig mosaikk») falt med 7 prosent fra 2000 til 2013. Slike områder er definert som minst 500 km² og uten synlige menneskelige inngrep observert fra satellitt. Byområder har på sin side blitt dobbelt så store siden 199233 og utgjør om lag én prosent av det isfrie landarealet.

I 2019 var verdens totale jordbruksareal 48 millioner km², og dermed vel en tredel av det globale landarealet. Dyrket mark dekker 16 millioner km², mens de resterende to tredelene var faste enger og beitemark som ble brukt til husdyrhold (32 millioner km²).

Det globale jordbruksarealet er redusert med 1 prosent siden 1990, gjennom 5 prosent økning i dyrket mark og 4 prosent nedgang i faste enger og beitemark.34 I 2019 tilsvarte verdens jordbruksareal seks dekar per innbygger, det er 30 prosent mindre enn i 1990. Disse tallene viser at det er skjedd en betydelig økning i matproduksjonen per enhet jordbruksareal.35 Intensivt jordbruk har økt matproduksjonen på bekostning av regulerende og ikke-materielle bidrag fra naturen, men miljøvennlig jordbrukspraksis er også i framgang.

Våtmarksområder er viktige karbonlagre. De regulerer også flom og tørke, og de kan utgjøre naturlige branngater i terrenget. Bare 17 prosent av våtmarksområdene i 1700 eksisterer i dag, og tapet synes å være raskere i dag enn gjennomsnittlig over disse 300 årene. Verdens våtmarksareal ble redusert med 35 prosent fra 1970 til 2021. Det betyr at våtmarker forsvinner fire ganger raskere enn skog.36

Verdens hav- og kystområder gir oss mat, energi, arbeidsplasser, natur- og kulturopplevelser, og er nøkkelen til å oppnå flere av FNs bærekraftmål. Samtidig merkes effektene av menneskelig påvirkning fra kysten og helt ned i dyphavet. Over 40 prosent av arealene til sjøs var sterkt preget av påvirkningsfaktorer i 2008, og i 2014 var 66 prosent av arealet til havs utsatt for en stor samlet belastning. Bare 3 prosent av havområdene var da uten menneskelig påvirkning.

Kystnære økosystem og korallrev er veldig produktive økosystem med stort biologisk mangfold. Tapet av disse innebærer mindre beskyttelse for befolkningen ved storm og orkan, og en minsket mulighet for å forsørge seg på fiske og vannbruk i berørte områder. Korallrev er mer enn halvert på 150 år, og denne utviklingen har akselerert de siste få tiårene, blant annet på grunn av oppvarming og havforsuring. Sjøgrasenger ble redusert med 10 prosent hvert tiår mellom 1970 og 2000. Stigende havnivå forårsaket av klimaendringer gir risiko for at nesten 40 millioner mennesker må bort fra sine hjem.

Mye av verdens ville og domestiserte artsmangfold finnes i områder som forvaltes, eies, brukes eller bebos av urbefolkning eller lokalsamfunn. Så mye som minst en firedel av landarealet er tradisjonelt eid, forvaltet, brukt eller befolket av urfolk. Urfolk og lokalsamfunn har ofte forvaltet sine områder bedre i tråd med lokale forhold. Naturtapet skjer langsommere på disse arealene enn gjennomsnittet, men naturmangfoldet og kunnskapen knyttet til det forringes også her.

Arealbruksendringer er den viktigste påvirkningsfaktoren for naturmangfoldet på land og i ferskvann, mens direkte utnyttelse av fisk og sjømat er den viktigste faktoren til sjøs. Klimaendringer, forurensning og invaderende arter har relativt mindre betydning, men er i ferd med å bli relativt sett viktigere.

3.3.3 Tap av natur svekker potensialet for bidrag fra naturen til mennesker

Naturpanelets globale utredning fra 2019 viser at de økte belastningene på naturen, og tapet av naturmangfold, har medført at selv om noen av naturens bidrag til mennesker, som produksjonen i landbruk, fiskerier, akvakultur, og skogbruk, fortsetter å øke, er 14 av 18 naturgoder blitt redusert eller svekket siden 1970-tallet (Figur 3.5).37 Dette gjelder med høy grad av sikkerhet for størstedelen av de regulerende bidragene (som opprettholdelse av livsmiljøer, pollinering og frøspredning, og beskyttelse mot skadelige organismer og biologiske prosesser), og de ikke-materielle bidragene (som fysisk og psykisk opplevelse, identitetsfølelse og opprettholdelse av alternative løsninger på samfunnsproblem).

Forstørr bilde

Figuren viser globale trender i naturens evne til å opprettholde bidrag til god livskvalitet fra 1970 til i dag. Den viser en nedgang for 14 av de 18 kategoriene for naturens bidrag til mennesker som er analysert.

Kilde: Figur SPM 1 i IPBES (2019a)

Viktige økosystemfunksjoner og naturens bidrag til mennesker som har blitt svekket globalt, inkluderer: vannsikkerhet (naturlig vannrensing og bedre vannbalanse i et nedbørfelt), regulering av problemer med erosjon og jordras (vegetasjon som binder partikler), klimaregulering (skog som binder karbon, demper flom/tørke og regulerer temperatur lokalt, reduserer forørkning), pollinering og matproduksjon (inkludert høsting og fangst av ville planter og dyr, jordhelse og bestøvning av mange jordbruksplanter)38 og bidrag til gode opplevelser gjennom blant annet rekreasjon, kulturell betydning og naturbasert reiseliv.39

Naturtap gir risiko for reduksjon i naturens bidrag til menneskene og for forsterkede ulemper, som sykdommer, skadelige organismer og andre naturskader. I samspill med klimaendringer og andre miljøødeleggelser bidrar derfor naturtap til å undergrave arbeidet med å nå en rekke av FNs bærekraftsmål. Dette rammer sårbare og fattige land og grupper mest. Miljøødeleggelsene truer dermed samfunnets stabilitet og øker faren for konflikter og migrasjoner, og disse konsekvensene blir er en del av risikobildet naturtapet representerer.40

Naturens regulerende kapasitet overbelastes og svekkes

Mange av de viktigste bidragene fra naturen til mennesker kommer fra naturlige organismer og prosesser i naturen. Deres fravær merkes først når ressurstilgangen svikter, avfallsstoffer akkumuleres, eller når naturskader rammer.

Naturens regulerende bidrag til mennesker omfatter livsstøttende, avfallsabsorberende og skaderegulerende prosesser. Livsstøttende prosesser omfatter bidrag som fotosyntese, stoffomsetning, habitatdannelse, klimaregulering, vannregulering, pollinering, frøspredning og jorddannelse. Avfallsabsorberende prosesser omfatter binding av CO₂, regulering av forsuring og rensing av vann og luft.

Naturen bidrar også med skaderegulerende prosesser som demping av flom og redusert risiko for ras og skred, beskyttelse mot storm og erosjon, regulering av skadeorganismer og spredning av sykdomsorganismer. De fysiske risikofaktorene knyttet til tap av natur kan derfor komme som økte naturulemper i form av blant annet sykdom, skadeorganismer og naturskade. Tap av sykdomsregulerende natur kan gi fare for pandemier som COVID-19. Naturens opptak av CO₂ svekkes globalt, og vi slipper ut det dobbelte av det naturen evner å absorbere.41

Tap av natur utgjør en risiko for matsikkerhet, ressurstilgang og helse

Både uttaket av naturressurser og produksjonen av mat er tredoblet de siste 50 årene.42 Disse materielle bidragene fra naturen fordrer menneskelig innsats i form av høsting av biologiske ressurser, utvinning av naturressurser, dyrking og avl. Naturens kapasitet er sterkt belastet i mange av verdens økosystemer, både på land, i ferskvann og til havs. Statistikk fra FNs organisasjon for mat og landbruk (FAO) viser for eksempel at en synkende andel av verdens fiskebestander høstes innenfor biologisk bærekraftige nivåer. Det vil si at en økende andel blir overbeskattet.43

Naturens materielle bidrag til medisiner og genressurser er redusert. For eksempel er 4 milliarder mennesker avhengig av naturmedisin. Når naturen forsvinner, tømmes medisinskapet til over halvparten av jordas befolkning.44 Natur og helse henger også nært sammen på andre måter. Dyrs og menneskers helse og tilstanden til økosystemene er knyttet sammen, noe utbrudd av sykdommer og epidemier har vist oss.45

Etterspørselen etter naturressurser forventes å stige, samtidig som miljøforringelser svekker naturens kapasitet til å bidra med goder og tjenester. Dekning av etterspørselen forutsetter en ytterligere økning i naturens materielle bidrag. Mye av ressursuttaket er i dag ikke bærekraftig, fordi naturens regulerende kapasitet både overstiges og svekkes. Miljøforringelser svekker vår evne til å brødfø anslagsvis ni milliarder mer velstående og urbane mennesker i 2050. FNs organisasjon for mat og landbruk (FAO) mener miljøforringelser allerede er en av årsakene til at antall underernærte, etter en fallende trend, igjen har vært økende. Klimapanelet anser at 2°C oppvarming kan gi høy risiko for matvaresikkerheten, og anser en økning på 4°C for katastrofal. Dette påvirker også Norge, som i dag importerer noe over 60 prosent av maten vi spiser.46

Tap av natur påvirker kultur, næring, friluftsliv og fremtidige verdier

Naturen bidrar med en rekke ikke-materielle bidrag til menneskelig velferd. Naturen bidrar til kunnskap, læring og inspirasjon, og er en arena for fysiske, psykiske og åndelige opplevelser, blant annet for utøvelse av friluftsliv og kultur. Natur er også viktig for identitet og stedstilhørighet. Kultur og stedstilhørighet er en viktig del av tradisjonell ressursforvaltning som utøves blant urfolk og i mange lokalsamfunn. Samisk reindrift, sjøsamisk fiske og seterdrift er eksempler på dette i Norge. Materielle verdier, som mat og materialer, er også kultur. Tilgang til opplevelser og særegen natur er viktig for reiselivet47.

Naturen har potensielle verdier for framtidige generasjoner som vi ikke kjenner til i dag (også kalt opsjonsverdier). Tidligere generasjoner visste for eksempel lite av det vi i dag vet om genetikk. Mange av naturens arter er ennå ikke beskrevet av vitenskapen. Det er som om livets bibliotek brenner, og mange av bøkene har vi ikke engang lest.

3.3.4 Menneskelig påvirkning fører til tap av natur og naturmangfold

Bak ligger veksten i befolkning, produksjon og forbruk

FN-rapporten Making peace with nature peker på betydningen mennesket og menneskets aktiviteter har hatt for utviklingen i det globale naturmangfoldet.48 Verdens befolkning har mer enn doblet seg siden 1970, og passerte 8 milliarder ved utgangen av 2022. Den første milliarden ble først passert etter år 1800. Så sent som i 1960 var folketallet tre milliarder. På 1960- og 1970-tallet var tilveksten på 2 prosent årlig. Siden har den falt ned mot 1 prosent, men den absolutte tilveksten er fortsatt om lag like stor som for 50 år siden. Framskrivinger tilsier at folketallet vil kulminere en gang i dette århundret, på 10–11 milliarder.49

Forstørr bilde

Kilde: Krausman mfl. (2009)

Fra 1970 til 2020 hadde den globale økonomien nær femdoblet seg, målt ved BNP. Verdensborgeren har i gjennomsnitt doblet sin materielle velstand. Verdenshandelen har vokst hele ti ganger.

Økonomisk vekst har bidratt til at flere land har blitt rikere og andelen fattige har gått kraftig ned. Samtidig er verden fortsatt preget av store forskjeller i velferd og ressursbruk, og forskjellene øker i både rike og fattige land. 1,3 milliarder mennesker levde fortsatt i fattigdom, og 700 millioner led av sult i 2020.50

I den samme perioden har verden omlag tredoblet sitt uttak av naturressurser og bruk av energi.51 Veksten i globalt energiforbruk kan i hovedsak tilskrives fossil energi, som er hovedkilden til stadig økende utslipp av CO₂ og global oppvarming. CO₂-utslippene har doblet seg på femti år, og halvparten av økningen har skjedd etter at klimaavtalen for å redusere utslippene kom på plass for 30 år siden. Selv om produksjonen av fornybar energi stadig øker, er verden avhengig av fossilt brensel. Verden har tredoblet produksjonen av mat og uttaket av andre naturressurser. Dette har også gitt økt utslipp av stoff i gass og fast form til luft, vann og land, i form av forurensning, kjemikalier og avfall.

Påvirkningen skjer gjennom ulike kanaler

Utviklingen i folketall, teknologi, produksjon og forbruk er de indirekte driverne bak tapet av natur og naturmangfold. Den direkte påvirkningen skjer gjennom ulike kanaler. Naturpanelet, og en rekke andre kilder, slår fast at det er godt dokumentert at følgende menneskelige påvirkninger har den største effekten på naturmangfold både globalt og i mange europeiske land:52

• Arealbruk og arealbruksendringer på land og i sjøområder (nedbygging og ulike typer forringelse, forstyrrelse og fragmentering av natur, gjengroing av seminaturlige naturtyper)

• Høsting og overbeskatning (overbeiting eller f angst/fiske over bestandenes bæreevne, særlig av marine bestander)

• Klimaendringer (endringer i middelverdier, ekstremer og variasjon i temperatur og nedbør; som igjen påvirker abiotiske forhold, økologiske virkninger av tørke, flom eller mindre islegging)

• Forurensning (utslipp av næringssalter og industriutslipp, lys- og lydforurensing)

• Invaderende fremmede arter (arter som spres av mennesker, særlig gjennom internasjonal handel, og påvirker eller fortrenger stedegne arter)

Arealbruk er den viktigste påvirkningsfaktoren, globalt sett, men den relative viktigheten av ulike faktorer varierer mellom biomer, regioner og organismegrupper.

Forstørr bilde

Figuren gir eksempler på forskjellige indikatorer for tap av natur og naturens bidrag til mennesker, og illustrerer den relative viktigheten av de fem påvirkningsfaktorene for naturtap i biomene på land, i ferskvann og marint, samt de bakenforliggende samfunnsmessige driverne som er omtalt tidligere i kapittelet. Biomer er betegnelsen på de globale hovedøkosystemene, så som savanne, tundra og tropisk regnskog.

Kilde: Figur SPM 2 i IPBES (2019a)

Arealbruk og arealbruksendringer utgjør den største påvirkningen globalt

Arealbruk og arealbruksendringer er den formen for menneskelig påvirkning som sterkest reduserer verdens økosystemer og arter. Som det framgår av kapittel 3.3.2, er i underkant av 40 prosent av verdens isfrie landareal omgjort til jordbruksland, og bare en firedel er upåvirket av direkte menneskelige inngrep.53

Det er særlig vår økende etterspørsel etter mat, materialer og energi som medfører økt bruk av arealer. Matproduksjon, inkludert beiteområder, legger beslag på opp mot halvparten av det beboelige arealet på kloden. 70 prosent av all bruk av ferskvann i verden går til landbruket. Om lag tre firedeler av den isfrie landjorda er radikalt omformet til planteproduksjon, plantasjer og annen menneskelig bruk. Det gjenværende nær naturlige landarealet er beregnet å krympe fra en firedel i dag til kun 10 prosent i 2050 om vi fortsetter som nå. Da vil også matproduksjon presses over på mer marginale områder.

På land har jordbruk, avskoging og gruvedrift størst konsekvenser for naturen. Også utbygging av infrastruktur, som veier, dammer, kraftverk og rørledninger for olje og gass, truer økosystemer i mange områder. En studie fra 2014 anslo at lengden av det globale veinettet ville vokse med minst 25 millioner kilometer til 2050, en økning på 60 prosent fra veilengden i 2010. 90 prosent av byggingen var forventet å skje i utviklingsland, inkludert i områder med særlig stort naturmangfold.54 Slike prosjekt kan ofte innebære store sosiale og miljømessige konsekvenser som avskoging, fragmentering av livsmiljøer, tap av naturmangfold, landbeslag og massefordrivelse av mennesker, ikke minst av urfolk og lokalsamfunn. Samtidig kan de generere positive økonomiske effekter og miljøgevinster, avhengig av hvor investeringene gjennomføres og hvordan de forvaltes.

Forstørr bilde

Figuren viser at en vesentlig andel av verdens landareal brukes av mennesker, og klimapanelets rapport viser at mennesker utnytter omtrent tre fjerdedeler av landarealet. Ubrukt land inkluderer ifølge klimapanelet skog, gressletter og fjell.

Illustrasjon: Konsis

Kilde: IPCC (2019)

Høsting og overbeskatning er en vesentlig faktor både til havs og på land

I den globale IPBES-rapporten fra 2019 blir det pekt på at utnyttelse av fisk og annen sjømat har størst negativ påvirkning på naturmangfoldet i havet, og en stadig større del av fiskeriene er ikke lenger bærekraftige. Andelen av fiskebestandene i havet som er overbeskattet økte fra 10 prosent i 1970 til 35 prosent i 2019. Av de 65 prosent som utnyttes innen biologisk bærekraftige grenser var de aller fleste bestandene beskattet maksimalt, og bare 7 prosent var underutnyttet.55 Den største økningen skjedde på 1980- og 1990-tallet. Over 50 prosent av bestandene i Middelhavet, Svartehavet og de sørvestlige delene av Stillehavet og Atlanterhavet blir beskattet på et ikke-bærekraftig nivå.56

Etterspørselen etter materielle goder, som mat, tømmer og materialer (for eksempel papir eller tekstiler), øker i land med høy og middels inntekt, men varene blir ofte produsert i lavinntektsland. Det fører til at naturen i disse landene bærer byrden av forbruket, i større grad enn i de rikere landene der varene forbrukes. I lavinntektsland med mye naturressurser øker konfliktnivået, og ødeleggelsene blir større på grunn av rovdrift på naturen i jakten på råvarer.57

Det er en stor utfordring at så mye av den materielle produksjonen skjer på måter som skader naturgrunnlaget, og dermed undergraver forutsetningene for andre viktige bidrag til menneskene. Naturpanelets hovedrapport peker for eksempel på at avskoging for produksjon av mat og byggematerialer har gått på bekostning av regulerende naturgoder som pollinering og vannkvalitet.

Klimaendringer utgjør en stadig større påvirkning på naturmangfoldet

FNs klimapanel vurderer at klimaendringene har større og mer omfattende virkninger på naturen enn tidligere antatt. Samtidig er det fundamentalt å bevare økosystemer i god tilstand for at naturen skal kunne bidra til å bremse klimaendringene og for at naturen skal være mest mulig robust i møte med klimaendringene. Del 2 av Klimapanelets sjette hovedrapport tydeliggjør den gjensidige sammenhengen mellom klimaendringer og naturmangfold.58 En hovedkonklusjon er at ved 1,6°C oppvarming (mediant estimat), vil mer enn 10 prosent av artene være utrydningstruet. Andelen øker til mer enn 20 prosent av artene ved 2,1°C oppvarming.

Forstørr bilde

Figuren viser hvordan økninger i den globale middeltemperaturen opp til 4 graders oppvarming utsetter stadig større andel av artene for potensielt farlige temperaturforhold. Mørkere farger betyr at en større andel av artene er i risikosonen.

Kilde: FNs klimapanel (IPCC 2023), oversettelse gjort av Miljødirektoratet som nasjonalt knutepunkt for FNs klimapanel

Naturpanelet peker på at klimaendringer er forventet å bli en sterkere driver av naturtap i framtiden.59. Klimapanelet viser at ødeleggelse av økosystemer øker sårbarheten til mennesker, og at lite bærekraftig arealbruk påvirker økosystemers, samfunns og individers evne til å tilpasse seg klimaendringene. Naturpanelet peker på at uten betydelig endringer vil samspillet mellom klimaendringer, tap av naturmangfold og naturressursbruk kunne framskynde økosystemkollaps, true matforsyninger og levevilkår i klimasårbare økonomier, forsterke virkningene av naturkatastrofer og begrense videre framgang for klimatilpasning.

Forurensning utgjør en vesentlig påvirkning mange steder

Forurensning gjør også stor skade på naturmangfoldet på verdensbasis. For eksempel viste en studie i 2008 at avrenning av næringsstoffer fra landbruk til naturen og havet hadde skapt mer enn 400 områder i sjøen langs verdens kyster der mangel på oksygen gjør det umulig å opprettholde liv. Totalt utgjør dette et areal på 245 000 km², noe som tilsvarer størrelsen av Storbritannia.60 IPBES’ globale rapport viser til at utslippene av drivhusgasser er dobbelt så høye som i 1980, og plastforurensingen er mer enn tidoblet.61 Mer enn 80 prosent av forurenset vann slippes ut i miljøet uten å renses, mens 300–400 millioner tonn tungmetaller slippes ut i naturen hvert år.

Invaderende fremmede arter er en viktig årsak til artsutryddelse

Omfattende reisevirksomhet og varetransport er hovedårsaken til at arter spres til nye områder. I en del tilfeller er arter bevisst satt ut i økosystemer der de ikke opprinnelig hører hjemme. I Naturpanelets rapport om fremmede arter fra september 2023 slås det fast at minst 37 000 slike arter har etablert seg som følge av menneskelig aktivitet.62 Antallet vokser med om lag 200 i året, noe som er et historisk høyt tall. For mer enn 3.500 av de fremmede artene foreligger det dokumentasjon av negative konsekvenser. Disse artene er kategorisert som invaderende fremmede arter.

Særlig mange negative effekter er funnet i boreale skoger, skogdekte områder og på jordbruksland. Naturmangfoldet på øyer er særlig utsatt. I tillegg til effekten på natur regnes om lag 16 prosent av de invaderende artene å ha negativ virkning på naturens bidrag til mennesker, og rundt 7 prosent på menneskers livskvalitet.

Invaderende arter er en viktig, direkte årsak til artsutryddelse. I 16 prosent av de dokumenterte utryddelsene av planter og dyr der menneskelig påvirkning har spilt en rolle, har invaderende arter vært eneste påvirkningsfaktor. I 60 prosent av tilfellene har invaderende arter bidratt sammen med andre påvirkningsfaktorer.

I 2019 ble det anslått at artsinvasjoner årlig koster verden minst 423 mrd. USD (om lag 4 000 mrd. norske kroner). 92 prosent av kostnadene skyldes negative virkninger på naturens bidrag til mennesker, mens resten er kostnader knyttet til forvaltning og motvirkning av artsinvasjonene.63

3.3.5 Å fortsette som før er ikke et bærekraftig alternativ

Rapporten Making Peace With Nature slår fast at verden ikke fullt ut har nådd noen av de målene som er satt for beskyttelse av livet på kloden.64 Den peker på at samlet sett er ikke verden på vei til å nå de mange bærekraftsmålene som er avhengig av et sunt og stabilt naturgrunnlag. Rapporten påpeker at klimaendringer, tap av natur og naturmangfold, forurensning og avfallsproblemer skyldes de samme underliggende driverne, nemlig økningen i menneskelig aktivitet. Tidsforsinkelser i jordsystemene gjør at mange effekter av dagens og gårsdagens virksomhet først vil melde seg i framtiden.

Som det ser ut i dag, er verden ikke på vei til å oppfylle målet om å holde den globale oppvarmingen godt under 2 grader, og enda mindre 1,5-gradersmålet.65 Summen av alle lands innmeldte utslippsmål peker mot en oppvarming på 2,5–2,9 grader.66 Dette kan gjøre klimaendringene til en langt kraftigere påvirkningsfaktor på naturmangfoldet enn i dag. For eksempel forventes det minst 50 prosent tap av leveområde for mellom en firedel og halvparten av de landbaserte artene ved 3 graders oppvarming. Som beskrevet over, bidrar oppvarmingen til utryddingsrisiko for mange arter allerede ved 1,5 og 2 graders oppvarming. I kombinasjon med nedbygging og arealbruksendringer kan ytterligere global oppvarming ha svært alvorlige konsekvenser for natur og naturmangfold.

Boks 3.5 gjengir konklusjonene i en rapport som har sett spesielt på mulige vippepunkter eller terskelverdier. Mange av disse berører i høy grad naturmangfoldet.

3.4 Natur i Norge

Vi gir her en gjennomgang av norsk natur, både på land, kyst og hav, basert på flere kunnskapskilder. I gjennomgangen av norske hovedøkosystemer beskriver vi naturens bidrag til oss mennesker (økosystemtjenester), tilstand og påvirkning. Vi beskriver også Norges påvirkning på og avhengighet av natur utenfor Norges grenser.

3.4.1 Generelt om naturen i Norge

Naturen er selve livsgrunnlaget vårt. Mangfoldet av arter og naturtyper gir oss tilgang på alt vi trenger for å overleve og oppleve. Mange næringer i Norge er avhengige av ressurser fra naturen, samtidig som næringer påvirker naturen. Norge har en mangfoldig natur, med stor variasjon i geologi, landskap, naturtyper og plante- og dyreliv. Nesten 40 prosent av landet er fjell og vidde, og en tredel av landet er dekket av skog. Det rike geologiske mangfoldet gir, sammen med bratte klimagradienter, en stor variasjon i naturtyper på land og i havet. På land spenner variasjonen fra sørlige bøkeskoger til arktisk polarørken på Svalbard, og fra våte kyststrøk til tørre områder i innlandet. Norge har 26 vegetasjonsgeografiske regioner, mens Danmark til sammenligning har to og Finland ti. I havet spenner variasjonen fra østerspoller med varmekjære arter i sør til kalde havområder med drivis og arktiske arter i nord. De norske marine områdene er svært store og de er også artsrike og varierte. Havområdene strekker seg fra det tempererte, sentrale Nordsjøområdet til Polhavet, og fra grunne banker og kystområder til dyphav på 4 -5000 m dyp. Den store variasjonen over korte avstander er sjelden, ikke bare i nordisk sammenheng, men også globalt.67 Økosystemene består av arter som gjensidig påvirker og utnytter hverandre og deres leveområder. Miljødirektoratet viser til at en antar at det finnes ca. 72 000 arter i Norge, og at så langt er ca. 47 000 påvist.68 Det betyr at man antar at 65 prosent av det totale norske artsmangfoldet er kjent, mens 35 prosent av artene våre er ubeskrevet. De fleste av artene lever på land, etterfulgt av arter i saltvann, og i ferskvann. Kunnskapsstatusen for artsmangfoldet i Norge vurderes å være akseptabelt med henblikk på taksonomi (systematikk og klassifisering av organismer), men svak med henblikk på utbredelse og økologi.69

Norge har mer enn seks ganger så mye areal til havs som til lands70 – hele 2,4 millioner km² hav, mot 0,38 millioner km² land. Dette inkluderer Svalbard og Jan Mayen. Havområdene består av Barentshavet i nord, Norskehavet og Nordsjøen, og Skagerrak i sør. Hav- og kystområdene er rike på ressurser og blir i økende grad påvirket av menneskelig aktivitet som næringsvirksomhet innen olje og gass, transport, fiskeri og akvakultur, og klimaendringer. Havområdene er svært produktive, her finner vi blant annet kaldtvannskoraller, tareskoger og store bestander av fisk, sjøfugl og sjøpattedyr.

Landet strekker seg over mange breddegrader fra nord til sør, og har derfor stor variasjon i klima. Fjellene, geologien og menneskenes bruk av landskapet gjør også at naturen i Norge er svært variert. Slik stor variasjon over korte avstander er sjeldent, både i nordisk og i global sammenheng.71 Mye av fastlands-Norge har over tid vært gjenstand for omfattende menneskelig bruk. Dagens økosystemer er derfor formet både av naturgitte forhold og av menneskelig bruk av ressursene gjennom århundrer eller tusener av år.

En tredel av fastlandet i Norge er dekket av skog, og 60 prosent av artene vi kjenner her til lands er knyttet til skogen. Nesten 40 prosent av landet er fjell og vidde, med tilhørende planter og dyr som har tilpasset seg dette miljøet. Mange arter er også helt avhengige av de helt spesielle betingelsene de finner i kulturlandskapet, på myrer og i våtmarksområdene. Det aller meste av landet har tidligere vært brukt av mennesker på en måte som fremdeles preger vegetasjon og artsmangfold72, inkludert bebyggelse og infrastruktur, opparbeiding av matjord, skogbruk, beitebruk og slått i utmarka, og høsting av ulike ressurser som vilt, bær, torv og fisk som har skjedd gjennom århundrene. Slik omforming har vært mest omfattende i de mest produktive områdene, og her er det derfor også mange opprinnelige naturtyper som etter hvert er blitt sjeldne. I lavlandet i sør er naturen mer påvirket av menneskelig aktivitet. Samtidig er det mange naturtyper i lavlandet i sør som er veldig artsrike, for eksempel edelløvskog, åpen grunnlent kalkmark og rikmyr. Naturen er mindre påvirket av mennesker i nordlige og høyereliggende områder.

Norges arealer er varierte, med høyfjell og skog, både rikt og karrig jordsmonn, dypt og grunnere hav, og en lang kystlinje med fjorder, øyer og grunner. Av Norges fastlandsareal på ca. 324 000 km², dekker skog og åpen fastmark til sammen 71,5 prosent. Figur 3.10 viser en oversikt over Norges arealressurser på fastlandet. Helhetlige kart og oversikt over omfang av påvirkning på naturen mangler, men noen illustrasjoner kan vise deler av et slikt bilde. Systemer som viser utvikling i omfang og tilstand for økosystemer utvikles i arbeidet med naturregnskap (se omtale i kapittel 3.2.4). Oversikt over arealer med inngrepsfri natur, villmarkspreget natur, arealer med intakte økosystemer, andel av spesifikke naturtyper eller areal som ikke er påvirket osv. kan illustrere påvirkning.

For inngrepsfri natur, definert som natur som ligger minst 1 km eller mer i luftlinje fra tyngre naturinngrep, så viser illustrasjoner at blir det stadig mindre av slik natur i Norge, se figur 3.11.73 Overvåkingen som ble gjort viser status og utviklingstrekk for naturområder uten tyngre tekniske inngrep for periodene 1988–2018, 2008–2018 og 2013–2018. Miljødirektoratet viser til at oversikten ikke gir en absolutt eller helt nøyaktig gjengivelse av virkeligheten, men synliggjør hvordan summen av naturinngrepene stadig reduserer areal av inngrepsfri natur.74 Det var en reduksjon på om lag 7746 km²inngrepsfri75 natur fra 1988 til 2018. Reduksjonen var størst i Sør-Norge, hvor det også er minst inngrepsfri natur igjen. Særlig utbygging av veier og kraftanlegg gjør at det blir stadig mindre inngrepsfri natur igjen. Den registrerte nedgangen i areal av inngrepsfri natur viser at det blir igjen færre arealer som kan karakteriseres som store, sammenhengende naturområder med urørt preg. Slike områder har verdi, blant annet som leveområder og forflytningskorridorer, spesielt for arealkrevende arter som villrein og rovdyr.

Også mengden villmarkspreget natur, som er en del av de inngrepsfrie områdene, reduseres. Per i dag er 11,5 prosent av Norges areal villmarkspreget. Villmarkspreget natur defineres som natur som ligger fem kilometer eller mer i luftlinje fra tyngre tekniske inngrep. Ved starten av 1900-tallet var om lag halvparten av Norges fastlandsareal villmarkspreget etter denne definisjonen, selv om mye av arealet var i aktiv bruk og det ble bygget mindre anlegg. I deler av disse områdene var bruken mer intens enn i dag, selv om dette ikke vises i kartene. For eksempel var vedhogst og beiting i fjellskogen i mange områder så intensiv at skog- og tregrensen ble flyttet opptil flere hundre meter nedover. Siden denne bruken nå er betydelig redusert, flytter skoggrensen seg oppover igjen. Med inngrepsfri natur og villmarkspreget natur illustreres utviklingen i arealer langt fra tyngre tekniske inngrep. Fra 1988 til 2018 ble den villmarkspregede naturen i Norge redusert med om lag 2080 km², eller ca. 5,3 prosent.76

Forstørr bilde

¹ https://miljostatus.miljodirektoratet.no/tema/naturomrader-pa-land/inngrepsfri-natur/.

Illustrasjon: Konsis

Kilde: SSB¹

I Norge har samenes bruk av naturressurser og arealer en særstilling. I kapittel 6.2.3 sier vi mer om tradisjonelle urfolksnæringer, hva de betyr som næringer, hvordan de avhenger av og påvirker natur, og hva de betyr som sentral kulturbærer for den samiske kulturen.

Alt som kommer fra den levende naturen som bidrar til menneskelig velferd kalles naturens bidrag til mennesket (eller økosystemtjenester). Naturens bidrag er basert på et rikt naturmangfold, og er et viktig grunnlag for verdiskaping. For offentlige og private aktører, på lokalt og nasjonalt nivå, samt en rekke andre samfunnsaktører, er naturens bidrag et viktig premiss for den aktiviteten de utøver, som vi ser nærmere på i kapittel 6.

Forstørr bilde

Figuren illustrerer utviklingen i villmarkspregede områder med natur som ligger fem kilometer eller mer i luftlinje fra tyngre tekniske inngrep. Areal med villmarkspreget natur per januar 2018 var 38 421 km².

Kilde: Miljostatus.no

3.4.2 Kunnskapskilder om utvikling og tilstand i naturen

Sentrale kunnskapskilder på tvers av økosystemer

Kunnskap om hvordan det står til i norsk natur er viktig for å sette gode mål og å nå nasjonale mål for naturmangfold, og for å kunne følge utviklingen over tid. For å kunne si noe om hvordan det står til i naturen og hvordan utviklingen går, trenger vi kunnskap om omfang, tilstand og utvikling. Når det gjelder tilstand har vi god og empirisk oversikt for arter og artsmangfold gjennom rødlistene for arter og naturtyper.77 På økosystemnivå har vi Naturindeks78 og Fagsystemet for økologisk tilstand79. Det ble i desember 2023 publisert kart over hovedøkosystemer i Norge som viser hvor mye vi har av hvert økosystem.80 Norge har ikke gode kart over naturtyper, men det finnes mye kunnskap om natur som er samlet blant annet i Naturbase,81 Artskart og i det økologiske grunnkartet.

Naturindeks gir et overordnet bilde av tilstanden i den norske naturen, basert på 260 indikatorer for naturmangfold på tvers av alle hovedøkosystemene våre. Fagsystemet for økologisk tilstand er utviklet som et helhetlig system for å beskrive og vurdere økologisk tilstand i norske hovedøkosystemer. Andre kunnskapskilder er gjerne knyttet til spesifikke økosystemer og til ressursforvaltning, særlig for skog og for levende marine ressurser. Erfaringsbasert og tradisjonell kunnskap er også viktige kilder til kunnskap om natur.

Deler av norsk natur er kartlagt på naturtypenivå.82 Denne kartleggingen fokuserer på naturtyper som er viktige for naturmangfoldet i Norge, spesielt truede og nær truede naturtyper, naturtyper som er spesielt dårlig kartlagt og naturtyper som dekker sentrale økosystemfunksjoner, for eksempel fordi de er levesteder for truede og nær truede arter. Natur i Norge (NiN) er et verktøy for å beskrive natur i Norge på en sammenlignbar måte.83 NiN er basert på vitenskapelig kunnskap om naturtyper, landskap, livsmedium og økologiske prosesser. Formålet er å gi fagmiljøer og institusjoner som jobber med natur et felles begrepsapparat, være et verktøy for å beskrive variasjonen i naturen, et grunnlag for kartlegging av natur og naturtyper, og et grunnlag for arbeidet med å rødlistevurdere naturtyper. NiN ligger til grunn for all naturkartlegging84 i offentlig regi. NiN ble relansert som NiN 3.0 i november 202385, med et standard begrepsapparat som skal gjøre det mulig å beskrive og definere all natur på alle nivåer. Miljøtilstanden i vannet vurderes gjennom en klassifisering etter vannforskriften. Vannforskriften gir rammene for vannforvaltningen i Norge. I forskriftens § 4 om miljømål for overflatevann står det at «Tilstanden i overflatevann skal beskyttes mot forringelse, forbedres og gjenopprettes med sikte på at vannforekomstene skal ha minst god økologisk og god kjemisk tilstand». Klassifiseringen skjer ved at det blir innhentet data om den enkelte vannforekomst. Både økologisk tilstand og kjemisk tilstand for vannet blir vurdert.

Kunnskap om natur og kartlegging av natur har mangler, og særlig når det gjelder gode data på funksjon, tilstand og utvikling.86 Et naturregnskap er imidlertid under utvikling for Norge.87 Dette vil på sikt kunne gi en bedre oversikt over status for omfang, tilstand, og utviklingen i naturen, som et grunnlag for å vurdere naturens bidrag til mennesker, se omtale i kapittel 3.2.4. Til tross for at det finnes flere kunnskapskilder, kan det være vanskelig å gi en god beskrivelse av naturen. De ulike kunnskapssystemene og kildene har ulike formål, og må benyttes med de forutsetninger som ligger til grunn. Vi går nærmere inn på noen av kunnskapskildene og systemene under.

Naturindeks

Naturindeks gir en samlet oversikt over tilstand og utvikling for det biologiske mangfoldet i hovedøkosystemene på nasjonalt nivå, se tabell 3.1. Naturindeks benyttes til å rapportere på nasjonale miljømål og inngår som bærekraftindikator for Norge. Indeksen oppdateres hvert 5. år, og koordineres av Miljødirektoratet på oppdrag fra Klima- og miljødepartementet. Norsk institutt for naturforskning (NINA) hadde ansvaret for å lede prosjektet Naturindeks for Norge 2020.

Naturindeks bygger på 260 indikatorer, i hovedsak bestandsutvikling for arter eller grupper av arter som til sammen representerer det biologiske mangfoldet i norsk natur. Indikatorene kan være basert på overvåkingsdata, modeller eller ekspertvurderinger fra forskere. For hver indikator beregnes en tilstandsverdi mellom 0 og 1, der 1 beskriver referansetilstanden og 0 beskriver at indikatoren (dvs. arten eller gruppen av arten) er forsvunnet fra økosystemet. Referansestilstanden er intakte økosystemer, hvor naturlige økosystemer (fjell, skog, ferskvann, kystvann og hav) defineres som et økosystem som er lite påvirket av menneskelig aktivitet. For kulturbetingede økosystemer defineres referansetilstanden som natur i god hevd, dvs. den hevden som definerer naturtypen.88^, 89 Ekspertene oppgir også hvor sikre eller usikre de er på vurderingen av datagrunnlaget. Naturindeks beregnes som et veid gjennomsnitt av de skalerte indikatorene, og kan beregnes for Norge som helhet eller for hovedøkosystemer, regioner eller andre inndelinger. Sammensatte indikatorer som naturindeks gjør det mulig å måle utviklingen i forhold til fastsatte målsetninger eller referanser, og til å reise oppmerksomhet rundt aktuelle tema.

Forstørr bilde

a Gjelder både kystvann og hav.

b For rødlistevurderingene er Myr- og sumpskogsmark, Strandsumpskogsmark sortert under hovedøkossytem skog;

c Nytt kart basert på fjernmåling, estimerer arealet til myr å være mye større, 50 000 - 55 000 km², dvs. ca. 15 prosent av arealet på fastlandet (Bakkestuen et al. 2023).

d Rødlista for naturtyper skiller ikke på åpent fastmark i fjell og lavland. Totalt er det 12 av 38 naturtyper som er trua her. Naturtypene er sortert til hovedøkosystemet som naturtypen hører til eller omfattet mest av, slik at 15 er sortert til Fjell og 23 til åpent lavland.

e Beregnet areal inkluderer både naturlig åpne områder og semi-naturlige arealer under skoggrensa. Vurderingene knyttet til arter og naturtyper er avgrenset til semi-naturlige økosystemer, både i naturindeksen og i rødlistene. Arealet av semi-naturlig mark er ukjent, men lavt.

f inkluderer også landformer hvor alle 7 er truet; * 32 530 arter ble vurdert hvorav 2752 er regnet som truet, og en art kan være tilknyttet flere hovedhabitat slik at totalsummen blir over 100 %. Fjell inkl. rødlistens habitat Fjell, og Snø og is; Åpent lavland inkluderer iht. NiN hovedhabitatene Berg og ur, Fjæresone, Flomsone, Kyst. Det er ca. 6 truede arter som er utelukket tilknyttet flommarksskog og derfor ikke inkluderes i skog.

Illustrasjon: Konsis

Kilde: Miljødirektoratet (2023c)²

Naturindeksen viser betydelig variasjon mellom økosystemene, med indeksverdier fra 0,41 til 0,74 for økosystemene i 2019. Variasjonen er større mellom økosystemer enn mellom regioner og havområder innenfor hvert økosystem.

Utviklingen av verdiene for Naturindeksen fra 1990 varierer mellom hovedøkosystemene, se figur 3.12. Fra 2000 og framover er det en svak positiv utvikling for skog og ferskvann, mens utviklingen har vært svak negativ for fjell, og verdien i åpent lavland viser en klar nedgang. For våtmark har tilstanden vært nokså stabil, men med en svak nedgang fram til 2010, og med en tilnærmet uendret verdi fra 2010 til 2019. I havet og kystvannene har tilstanden målt med naturindeksen også vært nokså stabil. Dette resultatet skjuler at det i samme periode har skjedd store endringer i flere av indikatorenes tilstandsverdier, både i negativ og positiv retning, og som til sammen oppveier hverandre i Naturindeksen. Naturindeksen gir ingen direkte informasjon om endringer i økosystemenes areal, men kan endres dersom arealendringer fører til endringer i tilstand.

Fagsystemet for økologisk tilstand

Fagsystemet for økologisk tilstand er utviklet som et helhetlig fagsystem for å beskrive og vurdere økologisk tilstand i norske hovedøkosystemer.90 Som et verktøy for å beskrive og vurdere økologisk tilstand definerer fagsystemet begrepene økosystemenes struktur, funksjon og produktivitet, i form av sju egenskaper 1) abiotiske (kjemiske og fysiske forhold), 2) biologisk mangfold, 3) fordeling av biomasse mellom leddene (de trofiske nivåene) i næringskjeden, 4) funksjonell sammensetning (grupper av arter med liknende egenskaper) i samme ledd, 5) funksjonelt viktige arter og biofysiske strukturer, 6) primærproduksjon og 7) landskapsøkologiske mønstre.91 Egenskapene omtales i kortform som: primærproduksjon, fordeling av biomasse mellom trofiske nivåer, funksjonelle grupper innen trofiske nivåer, viktige arter og biofysiske strukturer, landskapsøkologiske mønstre, biologisk mangfold og abiotiske faktorer.92 Som for naturindeksen defineres det en referansestilstand, som et økosystem som er lite påvirket av menneskelig aktivitet i naturlige økosystemer (fjell, skog, ferskvann, kystvann og hav) og i seminaturlige økosystemer, som natur i god hevd, der den hevden som definerer naturtypen er ivaretatt, i seminaturlige økosystemer. For hvert hovedøkosystem beskrives referansetilstanden gjennom verdier eller karakteristikker for hver av de sju egenskapene. God økologisk tilstand innebærer at økosystemene ikke avviker vesentlig fra intakte økosystemer. Det er avgjørende at økosystemene er i god økologisk tilstand slik at de gir stabilitet og produksjon av naturens bidrag til mennesket (økosystemtjenestene).

Fagsystemet for å vurdere økologisk tilstand gjør det mulig å vurdere i hvilken grad tilstanden til et økosystem avviker fra god tilstand for hver av de sju egenskapene, og på aggregert nivå, vurdere årsaker til avvik, og å vurdere tiltak for å forbedre tilstanden. Metodikken for å fastsette og vurdere økologisk tilstand er forskningsbasert, og vurderingene er basert på data og indikatorer, noe som gir et nøytralt kunnskapsgrunnlag for rapportering og beslutninger.

Målet med et system for å vurdere økologisk tilstand er å kunne vurdere tilstand og utvikling i økosystemene som helhet, og ikke bare stykkevis gjennom hvert enkelt overvåkingsprogram eller for enkeltarter. Miljødirektoratet og andre samfunnssektorer driver flere overvåkingsprogrammer for å følge med på endringer i miljøet og ivareta god miljøtilstand, for eksempel overvåking av insekter og sjøfugl. Systemet for økologisk tilstand henter data og indikatorer fra mange av disse overvåkingsprogrammene og setter disse i sammenheng, slik at man kan se hvordan det går med økosystemet sett under ett. Det er utviklet to metoder for å fastsette økologisk tilstand, indeksmetoden93, som er basert på skalerbare indikatorer etter modell av Naturindeks, og fagpanelmetoden som baserer seg på ekspertvurderinger av økologisk tilstand på bakgrunn av dataserier og trender. Metodene sammenstiller kunnskap og indikatorer fra ulike overvåkingsprogrammer, og gjennom statistiske analyser og ekspertvurderinger får vi en samlet vurdering av økologisk tilstand for de økologiske systemene. Metodene testes og er under utvikling, og således forbedres kunnskapsgrunnlaget slik at tilstanden etter hvert kan vurderes i alle økosystemer.94 Det blir publisert egne rapporter om økologisk tilstand i økosystemene.

I 2021 ble det presentert tilstandsvurderinger basert på fagsystemet for økologisk tilstand for økosystemene skog, fjell og arktisk tundra95. Rapporter for Barentshavet, Norskehavet og Nordsjøen-Skagerak, ble lagt fram i 2023, foreløpig mangler dette for våtmark, semi-naturlig mark og naturlig åpne områder. Se omtale av disse under hvert økosystem.

Naturindeksen og fagsystemet for økologisk tilstand benytter mange av de samme datakildene og indikatorene, og drar gjensidig nytte av hverandre. Disse, og vannforskriften, brukes som grunnlag for det som utvikles rundt naturtilstand i naturregnskap.

Klassifisering av økologisk tilstand for hovedøkosystemet ferskvann (elver og innsjøer) skjer etter vannforskriften. Det finnes også flere andre systemer som henter inn kunnskap og data om natur, for eksempel Landsskogtakseringen, se omtale lenger ned.

Rødlister for truet natur – rødlister for arter og rødliste for naturtyper

Rødlistene gir viktig informasjon om tilstand og trender for norske arter og naturtyper.96 Rødlista for naturtyper og Rødlista for arter er oversikter med vurderinger av arters og naturtypers risiko for å dø ut (utryddelse) eller å forsvinne fra et område. Artene og naturtypene blir klassifisert i ulike kategorier etter hvor truet de er. Kategoriene antyder risikoen for utryddelse dersom situasjonen ikke endrer seg. Det at en art beholder samme kategori på rødlista når den hvert femte år blir oppdatert, betyr ikke at situasjonen/populasjonen til arten er stabil, men at den fremdeles er nedadgående og at risikoen for at arten skal dø ut er minst like stor.97

Forstørr bilde

Figuren viser prosentandelen av alle kjente arter av pattedyr, fugler, og planter som er vurdert til å være truet (kritisk truet, truet eller sårbar) for europeiske land i 2021. Landene er rangert etter prosentandel truede pattedyr.

Kilde: OECD/Statlink

Hver enkelt art er vurdert mot de fem rødlistekriteriene A-E som er utarbeidet av den internasjonale naturvernunionen (IUCN). Artene grupperes i følgende rødlistekategorier: kritisk truet CR, sterkt truet EN, sårbar VU, nær truet NT eller datamangel DD. Hvert av kriteriene har tallfestede terskelverdier for de ulike truet-kategoriene  kritisk truet (CR),  sterkt truet (EN) og  sårbar (VU). Det kriteriet eller de kriteriene som gir høyest risiko for utdøing blir utslagsgivende. Vurderingene gjøres ut fra kunnskap om nåværende populasjonssituasjon, samt kunnskap om utvikling av populasjonen i nær fortid eller framtid. Dette betyr blant annet at arter som tidligere har vært i kraftig tilbakegang, men hvor nedgangen har stanset, ikke nødvendigvis lenger oppfyller kriteriene for å bli rødlistet. De utslagsgivende kriteriene for truede arter på rødlisten er for flesteparten begrenset av geografisk utbredelse eller forekomst (kalles B-kriteriet). Ofte er det begrenset areal eller liten populasjon, kombinert med pågående nedgang og fragmentering som er årsak til at arter blir vurdert som truet. Rødlista for arter er utarbeidet av Artsdatabanken i samarbeid med fageksperter, og er utarbeidet etter IUCN sine retningslinjer.

Rødlisten for naturtyper vurderer naturtyper etter hvor stor risiko de har for å gå tapt. Naturtypene grupperes i følgende rødlistekategorier: gått tapt (CO), kritisk truet (CR), sterkt truet (EN), sårbar (VU), nær truet (NT), datamangel (DD). Kategoriene CR, EN og VU omtales som truede naturtyper. Kriteriene som det vurderes etter, handler om reduksjon i totalarealet (A), begrenset geografisk utbredelse (B), abiotisk forringelse (C), biotisk forringelse (D) og kvantitativ analyse (E).

Det finnes også oversikter over hvordan populasjoner av ulike arter utvikler seg. For eksempel viser utviklingen i Norges hekkefugler en sterkere nedadgående utvikling enn i våre naboland.98

Landsskogtakseringen

Gjennom Landsskogtakseringen som har pågått systematisk siden 1919 har vi i dag en omfattende og god oversikt over skogressursene i Norge, blant annet når det gjelder treslag, alder og miljøkvaliteter som død ved, store trær, gamle trær og sjikting. Dette er representative data basert på et nett av prøveflater, altså ikke kart som viser hvor de ulike parameterne finnes i skogen. I tillegg til analyse av prøveflater baserer Landsskogtakseringen seg på overvåknings-data (blant annet fjernmåling fra satellitter og fly) over skogressursene, og sentrale indikatorer som beskriver naturressurser og økologisk tilstand i skogen. Dataene gir grunnlag for statistikk over areal- og skogressurser og livsmiljøer for biologisk mangfold i Norges skoger. Ressursoversikter og tilstandsdata for skog er basert på lange tidsserier.99

Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO) samler inn data som grunnlag for nasjonal og regional skogstatistikk, utarbeider prognoser over skogressursene og analyserer skogens tilstand og utvikling. Landsskogtakseringen er en del av dette kartleggingsarbeidet.

Data og resultater som framskaffes av Landsskogtakseringen danner et viktig grunnlag for nasjonale skogpolitiske beslutninger, og for internasjonal rapportering i henhold til Kyotoprotokollen og klimakonvensjonen. Dataene danner også grunnlag for forskning innen en rekke områder. Landsskogtakseringen har siden den ble etablert i 1919 taksert mer eller mindre hele landet ti ganger, og NIBIO er nå i gang med den 11. takseringen.100

Landsskogtakseringen er et viktig kunnskapsgrunnlag for å beskrive økologisk tilstand i skog og å foreslå tiltak til forbedring av økologisk tilstand.

Erfaringsbasert og tradisjonell kunnskap

Erfaringsbasert og tradisjonell kunnskap er en viktig del av kunnskapsgrunnlaget for bærekraftig forvaltning av natur, og har vært en sentral del av hele landets historie. Kunnskapen er holdt levende på mange ulike måter, noe som har gjort at mennesket har kunnet utnytte ressurser som næringsemner, medisin og råmaterialer, og det knytter seg også en rekke skikker, ritualer og forestillinger til ulike arter. Slik kunnskap er ofte ikke skriftlig, men består av erfaring og kunnskap overlevert fra generasjon til generasjon, gjennom læring og muntlig overføring. Det meste av landarealet og kystområdene i Norge er eller har vært utnyttet i en eller annen form gjennom lang tid. Mangfoldet av naturressurser som ble høstet var historisk sett langt større enn i dag. Dette har i mange tilfeller gitt seg utslag i utvikling av spesielle biotoper, alle med sin særegne fauna og flora. Tradisjonell kunnskap kan derfor lære oss noe om hvorfor naturen og landskapet ser ut som det gjør i dag, og den er viktig for lokal historie, stolthet, kultur og integritet. Naturpanelet101 legger spesielt vekt på lokalkunnskap og urfolkskunnskap, og at denne kunnskapen er en viktig del av kunnskapsgrunnlaget for hvordan vi bør utnytte naturen. Den tradisjonelle samiske kulturen er et eksempel på erfaringsbasert og tradisjonell kunnskap.

Det følger av naturmangfoldloven § 8 at myndighetene skal legge vekt på tradisjonell kunnskap i saker som berører natur, i de tilfeller slik kunnskap foreligger. Dette kan være viktig og verdifull kunnskap for forvaltningen når det skal fattes beslutninger. Kunnskap om tradisjonell bruk er en vesentlig forutsetning ved restaurering og skjøtsel av kulturbetinget natur. Reglene i naturmangfoldloven er inspirert av tilsvarende regler om dette i konvensjonen om biologisk mangfold (artikkel 8 j). Nagoya-protokollen fra 2010 har bestemmelser om at urfolks og lokalsamfunns interesser ivaretas og respekteres ved andres bruk av deres tradisjonelle kunnskap om genetisk materiale. Dette er nedfelt i en egen forskrift og i et eget system for innmelding og behandling av saker.

Vår kulturhistoriske kunnskap knyttet til natur er gjennom de siste generasjoner blitt sterkt redusert, og gjør at mye av vår kultur- og naturarv forsvinner for hver dag som går. Dette medfører at befolkningens tradisjonelle kunnskap om arter og landskap, og ikke minst kunnskap om vår egen plass i naturen, svinner hen.

3.4.3 Påvirkningsfaktorer og drivkrefter for tap og forringelse av natur i Norge

Arealbruksendringer, klimaendringer, forurensning, fremmede arter og høsting, er de største påvirkningsfaktorene bak tap av naturmangfold i Norge, som globalt. Arealbruksendringer medfører ødeleggelse av leveområder for arter, og gjør at mange arter står i fare for utryddelse. Ressursbruk og en voksende befolkning er drivkreftene bak påvirkningsfaktorene også for Norge. Menneskene har høstet og utnyttet naturen gjennom flere århundrer, og arter har forsvunnet fra jorda til alle tider. Forskjellen nå er at det skjer i et mye høyere tempo. Teknologi som gjør at vi kan gjøre store endringer og inngrep i naturen raskt, stigende forbruk og ønske om større økonomisk utbytte fra naturressursene, menneskeskapte klimaendringer og befolkningsvekst setter i dag naturgrunnlaget vårt under stort press og kan også føre til overhøsting av naturressursene.

Enkelte naturtyper og områder er avhengige av menneskelig skjøtsel for at økosystemene skal ivaretas i den tilstand som vi ønsker dem, og slik at artsmangfoldet opprettholdes. Dette gjelder spesielt de tradisjonelle kulturlandskapene, som gror igjen dersom de ikke skjøttes. Arter som trives i dette landskapet, kan da forsvinne.

Arealbruksendringer som utbygging, infrastruktur, industri og landbruk kan påvirke leveområder. Fremmede arter kan utkonkurrere stedegne arter, forandre næringskjedene og føre med seg sykdommer. Klimaendringer som temperaturøkning og endret nedbørsmønster, og klimasoner som forskyves gjør at levevilkår og livssykluser påvirkes. Overhøsting innebærer at man henter ut ressurser eller en bestand utover det naturen tåler, hvorpå evnen til rekruttering reduseres, og bestanden går ned. Forurensning med skadelige og giftige stoffer ødelegger eller gir dårligere forhold for det biologiske mangfoldet.

Naturindeksen gir et overblikk over hvordan artene i et økosystem responderer på samlet belastning fra menneskeskapte påvirkninger. Naturindeks har gjort en analyse som gjenspeiler de viktigste påvirkningene i norske økosystemer, og hvordan disse varierer mellom de ulike økosystemene102. For eksempel er flertallet av artene i mange av de terrestriske økosystemene og ferskvann følsomme for arealbruk og fysiske inngrep, mens klima og beskatning/høsting er sterkere påvirkningsfaktorer i de marine økosystemene. Flere påvirkninger kan virke i de samme artene så det er ikke enkelt å si hvor mye av utviklingen som skyldes hvilken faktor. Naturindeks skal derfor kun ses på som en oversiktlig oppsummering basert på tilgjengelig kunnskap og datagrunnlaget som foreligger. Fagsystemet for økologisk tilstand er også basert på tilgjengelige data og indikatorer, men bruker flere indikatorer, vurderer alle de sju egenskapene, og tilpasser referanseverdier og grenseverdier for god økologisk tilstand til hvert hovedøkosystem. Indeksmetoden gir også mulighet til å vekte ulike indikatorer på forskjellige måter, og til å vurdere påvirkningsfaktorer. Fagsystemet gir dermed muligheter til mer detaljert innblikk i ulike aspekter av økologisk tilstand i de hovedøkosystemene som er vurdert etter denne metodikken. Rødlistene for arter og naturtyper gir også informasjon om påvirkningsfaktorer for hver enkelt art og naturtype.

I omtalen under ser vi litt nærmere på de fem viktige påvirkningsfaktorene og noen aktuelle kunnskapskilder knyttet til disse. Figur 3.14 viser hvilke faktorer som påvirker naturtyper på rødlista for naturtyper, der den viktigste er landbruk.

Forstørr bilde

Figuren viser hvilke faktorer som påvirker naturtyper (antall). Habitatpåvirkning kan forstås som arealendringer. Landbruk inkluderer jordbruk, skogbruk, skogreising, buskap, og opphørt drift. Habitatpåvirkning på terrestriske ikke-landbruksarealer er utbygging/utvinning, opphørt drift eller annen påvirkning på habitat. Forurensning kan være terrestrisk, i vann eller atmosfærisk. Limnisk - noe som gjelder ferskvann eller innsjøer.

Illustrasjon: Konsis

Kilde: Artsdatabanken

Arealbruksendringer

Arealbruksendringer er for eksempel nedbygging, oppstykking og gjengroing eller opphør av tradisjonelle hevdsmetoder som redusert beite og/eller slått, av naturområder. Arealbruk og omdisponering av areal til for eksempel vei- og boligbygging, industri og næringsformål er viktig for samfunnet, men er samtidig den faktoren som har størst innvirkning på naturmangfoldet på land. Arealbruksendring er sammen med overgjødsling og beskatning de største truslene mot naturmangfoldet i hav- og kystområdene.

At artenes leveområder blir forringet eller går tapt som følge av endret arealbruk, er den viktigste årsaken til tapet av naturmangfold. Hver gang mennesket endrer eller gjør inngrep i natur, påvirkes levestedet til planter, dyr og sopp. Endringer i naturen medfører mindre mangfold av arter og naturtyper, og gjør den mer sårbar for naturlige miljøendringer, som for eksempel klimaendringer.

Nedbygd areal og endret arealbruk fører til fragmentering av økosystemer og natur, som gjør at deler av den opprinnelige økologiske funksjonen vil gå tapt. En nyere rapport viser til at ved hyttebygging påvirkes 15 ganger så mye natur som størrelsen på selve inngrepet.103 Infrastruktur som veier og jernbane vil ofte på grunn av sin stive struktur, ofte rette linjer i landskapet, bidra til fragmentering. Selve arealinngrepet for det enkelte tiltaket utgjør ofte ikke et stort areal, men konsekvensene for økosystemets funksjon blir langt større. I tillegg til endrede levevilkår som dette medfører for planter, dyr og fugler, vil trafikken på vei og jernbane føre til forstyrrelser for dyrelivet. En mer oppstykket og fragmentert natur gjør det vanskeligere for arter å bevege seg, medfører at bestander blir skilt fra hverandre og gir mindre genetisk variasjon. En forutsetning for at en art skal overleve, er at det er genetisk mangfold innenfor arten. I Norge har vi 200 mil vei med så høy trafikkbelastning at de regnes som tilnærmet umulige å krysse for de fleste dyrearter, noe som tilsvarer bortimot 20 prosent av det offentlige vegnettet i Norge.104 Bygging av vei kan innebære store inngrep i natur, og bygging av motorvei har blant annet hatt en kraftig økning de siste årene. Arealbeslaget for en 100 km firefeltsmotorvei, der man antar at 60 prosent er ny vei i dagen (ikke tunneler og broer), beregnes til om lag 5 km².105

Kystnære sjøområder er preget av økt aktivitet og nye utnyttingsformer, ofte i konkurranse om knappe arealressurser i kystsonen. Langs deler av kysten er akvakulturnæringen av stor næringsmessig betydning, samtidig som akvakultur kan ha negativ virkning på miljø og ferdsel. Nye næringer som høsting og dyrking av tare påvirker også arealbruk og naturmangfold i kystsonen. De kystnære sjøområdene rommer også flere interessemotsetninger, for eksempel mellom småbåthavner og hensyn til naturmiljø, eller mellom akvakultur og forsvarets skyte- og øvingsfelt. Nasjonale mål om klima og transport tilsier at godstrafikken i sjø vil øke, og sikring av farleder og tilgang til havner er derfor viktig. Videre skal samiske interesser og historisk bruk av kystnære sjøarealer til fjordfiske ivaretas. Også i havområdene har det vært økende konkurranse om arealer mellom ulike næringer, som for eksempel fiske og petroleumsvirksomhet – og mellom næringsaktivitet og miljøhensyn. I årene framover vil nye aktiviteter, som for eksempel vindkraft og mineralutvinning, kunne legge beslag på areal og andre ressurser i havområdene.

I perioden 1990–2019 ble det bygget ned et areal på 1 500 km², inkl. infrastruktur.106 Det tilsvarer over 50 km² årlig, som omtrent er 0,015 prosent av Norges fastlandsareal. Det totale nedbygde arealet i tredveårsperioden tilsvarer 0,46 prosent av landarealet. Merk at dette refererer til det direkte nedbygde arealet, mens det arealet som er i nærheten av nedbygging og som blir påvirket på mange ulike måter, er mange ganger større. På det andre siden har vi arealer som er helt upåvirket av tekniske inngrep, som for eksempel ble den villmarkspregede naturen, som er blitt redusert med 2080 km² eller 5.8 prosent mellom 1988 og 2018.

Ulike former for bebyggelse stod for om lag 43 prosent av den totale nedbyggingen, mens veibygging (traktor- og skogsbilveier, private veier, offentlige veier, med mer) stod for rundt 26 prosent. De resterende 30 prosent av totalt nedbygget areal i perioden skyldtes bygging av kraftlinjer, grustak/steinbrudd, bygg for idrettsformål og annet.

Det aller meste av det som ble bygget ned var skog (76 prosent), og bebyggelse sto der for over 1/3 av nedbyggingen107. Bebyggelse sto også for størstedelen av nedbygging av jordbruksareal. Nedbygging av utmark og myr er mer begrenset enn nedbygging av skog og jordbruksareal. Fordelt på nedbyggingsformål domineres også disse arealressursene av bebyggelse. Av de 1,8 prosent av Norges areal som er bebygd, står transport, telekommunikasjon, og teknisk infrastruktur for 39,5 prosent, boligbebyggelse for ca. 22,4 prosent. og fritidsbebyggelse for 8 prosent.

Nedbygging av natur fortsetter. Basert på gjeldende planverk108 er det estimert at planlagt utbygd areal i Norge for bolig, fritidsbolig og næringsformål er på 2 166 km².109 Dette inkluderer ikke areal til samferdsel, idrettsanlegg og «andre formål», som energianlegg. De planlagte utbygde arealer for bolig, fritidsbolig og næringsformål utgjør 0,7 prosent av Norges fastlandsareal og tilsvarer et areal på størrelse med Vestfold fylke, eller nesten 40 prosent av eksisterende utbygd areal. Mer enn dobbelt så stort areal er satt av til fritidsboliger (987 km²) som til boliger (453 km²). En stor del av arealreserven er lokalisert i områder som kan komme i konflikt med flere viktige miljø- og samfunnshensyn. Blant annet er deler av arealreserven lokalisert i leveområder for villrein, i viktige fugleområder, på myr og på jordbruksareal.

Når det gjelder jordbruksareal, har Stortinget i ny jordvernstrategi av 16. juni 2023, vedtatt et mål for omdisponering av dyrka mark til maksimalt 2000 dekar per år. Dette er skjerpet fra maksimalt 3000 dekar som var målet fra 2021. Målet skal nås innen 2030. For å redusere klimagassutslippene fra nedbygging av areal, bør det verken bygges ut på myr, i skog eller på jordbruksarealer. Dersom jordvernmålet skal nås uten at klimagassutslippene skal øke, må nedbyggingen av dyrka jord i stor grad erstattes med bygging på allerede bebygd areal eller åpen fastmark.110

Forstørr bilde

Figuren illustrerer planlagt areal for bolig, fritidsbolig og næring i fylkene fordelt på arealtyper (i AR5 og AR50). Åpen fastmark er åpen mark både i fjellet og under skoggrensa. Annen arealtype er bl. a bre, ferskvann og ikke kartlagt areal.

Illustrasjon: Konsis

Kilde: Simensen mfl. (2023)

Arealendringer er i dag den klart viktigste grunnen til at mange naturtyper og arter står i fare for å forsvinne i Norge111. Hele 89 prosent av de truede artene og over 80 prosent av de truede naturtypene er negativt påvirket av arealendringer som følge av menneskelig aktivitet. For landområdene er det arealendringer som skyldes jord- og skogbruk som bidrar mest. 41 prosent av de truede artene og 37 prosent av de truede naturtypene påvirkes negativt av jord- og skogbruk. Kommersielt skogbruk er angitt som påvirkningsfaktor for 41 prosent av de truede artene, mens opphør av slått og beite som fører til gjengroing, påvirker 34 prosent.

Arealinngrep er den påvirkningsfaktoren som har størst negativ effekt på indeksverdien i fire av de sju hovedøkosystemene i Naturindeksen: ferskvann, våtmark, skog og åpent lavland. I skog er arealpåvirkning fra skogbruket den påvirkningsfaktoren som har størst negativ effekt på Naturindeksverdiene. I åpent lavland skjer arealbruksendringer i to retninger: enten intensivert bruk eller gjengroing som følge av redusert eller opphørt drift. Naturindeksverdiene for våtmark er sterkt negativt påvirket av grøfting, drenering, og uttak av torv, mens ferskvannsøkosystemet påvirkes av vassdragsreguleringer, flomforebygging og veibygging. I fjellet er fysiske inngrep i form av hytteområder, kraftutbygging og turisme, samt bruksendringer ved opphør av tradisjonell jordbruksdrift de viktigste faktorene. Effekten av arealinngrep på Naturindeksverdien er noe mindre i det marine, men det er også relativt få indikatorer fra havbunnen. Til tross for noe manglende indikatordekning, viser analysen et tydelig samsvar mellom Naturindeksens framstilling av påvirkningsfaktoren arealinngrep for norske forhold, og rapporter på global skala.112

Klimaendringer

Klimaendringene påvirker økosystemene våre negativt, og er mer alvorlige og omfattende enn tidligere antatt. Både arter og naturtyper påvirkes negativt. Økosystemenes økologiske tilstand, og dermed også økosystemtjenestene naturen leverer, svekkes. Klimaendringene gjør havene varmere, surere, mer lagdelt og med mindre oksygen. Oppvarmingen har skjedd raskere det siste århundret enn på 11 000 år.113 Havet tar opp overskuddsvarmen, men tar også opp og lagrer CO₂. Da reduseres havets ph-verdi, og havet blir surere. Overvåkingen viser at dette skjer i norske havområder. Fordi kaldere vann er i stand til å absorbere mer CO₂ enn varmere vann, er Arktis og norske havområder spesielt utsatt for havforsuring.114

Konsekvensene forventes å bli stadig større ettersom klimaendringene forventes å øke. Klimaendringer vil ofte forsterke virkningen av andre påvirkningsfaktorer, inkludert arealbruksendringer, fremmede arter og forurensning.

Naturindeksen for Norge, som måler tilstanden til det biologiske mangfoldet, viser at klimaendringer er en viktig negativ påvirkningsfaktor i havet, i sjøen, langs kysten og på fjellet.115 Det er nå mer enn dobbelt så mange truede arter som påvirkes negativt av klimaendringer sammenlignet med Rødlista for arter fra 2015. Klimaendringer er angitt som en negativ påvirkningsfaktor for 211 av de truede artene i Norge. Dette er en økning fra 91 arter i 2015. Klimaendringer er angitt som en negativ påvirkningsfaktor for nærmere 10 prosent av de truede artene i Norge og norske havområder i Rødlista fra 2021. Spesielt arter som lever i arktiske og alpine områder er truet av klimaendringene.

Klimaendringer er den påvirkningsfaktoren med størst negativ effekten i tre av de sju hovedøkosystemene i Naturindeksen: hav, kystvann og fjell. I fjellet kan endringer i sesongmønstre og gjengroing ha negative effekter på mange arter, særlig karplanter i mellomalpin sone, snøleier og frostmark. Smågnagere er særlig utsatt for endring i vinterklima, noe som igjen kan få betydelig effekt både på vegetasjonsstrukturen og på smågnagerspesialister blant predatorene.

Forurensning

Forurensning er spredning av stoffer til luft, vann eller jord som kan føre til skade på mennesker, eller miljøet. Noen stoffer utgjør en så stor fare for helse og miljø at de kalles miljøgifter. Miljøgifter er lite nedbrytbare, og hoper seg opp i organismer og næringskjeder. I tillegg kan de gi alvorlige langtidsvirkninger på dyr og mennesker. Forurensning kan også komme fra tilførsler av næringssalter fra avløp og jordbruk. Forurensning omfatter også støy og rystelser, lys og annen stråling og radioaktiv forurensning.

Miljøgifter og annen forurensning utgjør de tre store, globale miljøkrisene sammen med klimaendringer og tap av naturmangfold. Mellom disse tre globale miljøutfordringene er det komplekse sammenhenger, for eksempel at klimaendringene forverrer effektene av forurensning, og at forurensning er en av driverne for tap av naturmangfold.

Forurensning gir ulik grad av påvirkning på naturen, og påvirker bredt. Farlige stoffer som slippes ut kan for eksempel gi nedsatt fruktbarhet og påvirke reproduksjonen eller hormonsystemet hos dyr og mennesker. Miljøgifter kan også lagres i fettvev hos dyr. Det gjør at dyr øverst i næringskjeden blir mest påvirket ved at stoffene oppkonsentreres fra dyr i et ledd i næringskjeden til det neste nivået.

En annen alvorlig kilde til forurensning er plast på avveie. Plastforurensning kan blant annet få konsekvenser for marine arter ved at dyr setter seg fast i større biter av plastavfall. Sjøpattedyr, fugler og andre arter kan også ende opp med å spise plast fordi det ligner på mat.

Forurensning er ifølge rødlista for truede arter den nest viktigste negative påvirkningsfaktoren på arter i norsk natur. Forurensning er oppgitt som påvirkningsfaktor for 377 av de truede artene, og berører arter som lever i vann og på land. Økt tilførsel av næringssalter er særlig angitt som negativ påvirkning. Det er flest truede sopparter som påvirkes negativt av forurensning på land (63 arter). Forurensning i vann påvirker flest biller (43 arter). Artsgruppen alger skiller seg ut ved at en svært høy andel av de truede artene (23 av 36 arter – 88,5 prosent) påvirkes negativt av forurensning.

Forurensning har størst påvirkning på naturindeksverdiene i økosystemene kystvann, ferskvann og åpent lavland. Felles for disse økosystemene er påvirkning fra eutrofiering, i tillegg er forsuring en faktor i ferskvann og annen forurensing i kystvann. I åpent lavland, ferskvann og våtmark er det først og fremst tilførselen av nitrogen fra jordbruket som bidrar til at forurensing fører til redusert naturindeksverdi. I tillegg kommer de negative effektene av langtransportert svovel og nitrogen, selv om slik forurensning har fått redusert betydning fordi sur nedbør har minket kraftig de siste tiårene. Nivåene av de fleste miljøgifter som til nå har blitt forbudt går også stadig nedover i norsk natur.

Fremmede arter

Fremmede arter regnes som en av de største truslene mot naturmangfoldet både i Norge og resten av verden, og er et økende problem. Fremmede arter har ulike spredningsveier, hvor størsteparten sprer seg som blindpassasjerer, ved rømming eller forvilling fra sine produksjonsarealer, naturlig spredning, eller utsetting. Blindpassasjerene kommer ofte i forbindelse med internasjonal handel, og følger med i varetransport på og i biler, fly, tog eller båter, i ballastvann eller ballastsand. De kan også følge med som forurensing i frøblandinger eller som parasitter på andre varer vi importerer. Villsvin er eksempel på en art som har spredd seg på egen hånd, fra Sverige til Norge. Utbruddet av afrikansk svinepest (blant annet i Sverige), er et eksempel på virus som spres med villsvin, og som kan gi store konsekvenser dersom smitten sprer seg til Norge.

Når en fremmed art inntar nye områder kan den konkurrere med (særlig planter) eller spise (særlig pattedyr) stedegne arter, de kan skade disse for eksempel gjennom at de er bærere av parasitter og sykdommer, eller ved at det genetiske materialet hos de opprinnelige artene forurenses. Fremmede arter kan også påvirke naturtyper negativt, da de kan medføre endringer i de truede eller sjeldne naturtypene. Ofte påvirker en enkelt fremmed art bare en del av naturtypen, men den samlede effekten av alle fremmede arter i en naturtype kan være stor. En påvirkning kan være gjengroing av åpent landskap, for eksempel et nytt buskskjikt i skogen, eller at næringsstatus i vann eller jord kan endre seg. Rynkerose er et eksempel på en fremmed art som kan konkurrere med stedegne arter, og som er en av de største truslene for de truede naturtypene sanddynemark og strandeng. Rynkerose står på Artsdatabankens fremmedartsliste fra 2023 (Fremmedartslista), og er en internasjonal problemart som også står på EUs liste over de hundre verste skadegjørerne i Europa. Arten kom til Norge som en hageplante, og har vært hyppig brukt i beplantning langs veier og jernbane, og i offentlige parker og anlegg.

Artsdatabankens fremmedartsliste fra 2023 inneholder totalt 2342 arter som er etablert i norsk natur. Flere av artene påvirker naturmangfoldet negativt, for eksempel havnespy, parkslirekne, pukkellaks og kanadagås. Av disse regnes 441 arter (19 prosent) som høyrisikoarter, som utgjør en høy eller svært høy risiko for naturmangfoldet. Halvpartene av artene på lista har lav risiko i dag. Knapt en tredjedel, 346 arter (15 prosent), har ingen kjent risiko. Hvor stor risiko en fremmed art utgjør, kommer an på hvor raskt den sprer seg til nye områder og hvor stor negativ påvirkning den har på andre arter og naturtyper. Stedegne arter – for eksempel truede arter eller nøkkelarter, kan påvirkes negativt gjennom parasitter og sykdommer, eller ved overføring av gener. En dørstokkart er en fremmed art som per i dag ikke reproduserer selvstendig utendørs, men antas å kunne gjøre det innen 50 år.116 598 dørstokkarter er fortsatt utenfor landets grenser, mens 488 av dem har allerede kommet til Norge.117

Fremmede arter truer 224 arter på den norske Rødlista. I tråd med Rødlista er det først og fremst i økosystemet åpent lavland at fremmede arter påvirker Naturindeksverdien, og det er i hovedsak kystlynghei, semi-naturlig eng og strandeng som trekker ned. Disse habitatene er følsomme for invasjon av fremmede bartrær. Fremmede arter bidrar relativt lite til redusert naturindeksverdi i ferskvann og kystvann, men kunnskapsnivået er lavt. I marint miljø er en rekke fremmede arter påvist, der ballastvann har blitt identifisert som en av de viktigste spredningsveiene, mens noen viktige arter som kongekrabbe og pukkellaks har blitt satt ut intensjonelt.

Høsting og overbeskatning

Overhøsting innebærer utnyttelse av dyre-, plante-, eller andre levende arter så hardt at bestanden blir betydelig redusert eller til og med utryddet. Det kan for eksempel skje ved jakt, fiske eller fangst som tar for stor andel av bestandene. Når vi snakker om fiske brukes ofte ordet overfiske. For stor høsting av en art fører i første omgang til reduserte populasjoner av denne arten, men kan i neste omgang føre til sterk ubalanse i hele økosystemet. En slik ubalanse kan vises på flere måter, for eksempel i form av ubalanse mellom ulike nivåer i næringskjeden og/eller som reduksjon av systemets produktivitet. Evnen til rekruttering reduseres, og resultatet blir bestandsnedgang. Den naturlige formeringen kan ikke erstatte tapet, i hvert fall ikke før det har gått lang tid. Høstingen er med andre ord ikke bærekraftig.

Begrepet ’overbeskatning’ defineres i NiN versjon 1 som «høsting av bestander av nøkkelarter i et omfang som for lengre tid (minst 6 år) reduserer denne arten eller disse artenes populasjoner og influerer på artssammensetning og/eller økosystemfunksjon».118

Overbeiting er en annen form for overhøsting. Det skjer dersom dyr beiter så intensivt på samme område, at plantene ikke klarer å fornye seg. Dette kan på sikt føre til jorderosjon (forørkning) og at tidligere beiteområder forringes. Tiltak mot dette er å redusere antall beitedyr eller å forkorte beitesesongen. Overhøsting kan også brukes om skogbruk, eller annen innsamling av planter, sopp og lignende, som ikke er bærekraftig.

Innen naturforvaltning og fiskeripolitikk defineres ofte et høstbart overskudd av en bestand. Da vurderes den enkelte bestands utvikling og sammensetning, samt muligheten for å redusere den samlede belastningen fra ulike påvirkninger, for å unngå overbeskatning. Naturpanelet (IPBES) fremhever at overbeskatning er en av de viktige årsakene til tap av biologisk mangfold, særlig i det marine miljøet. Geirfugl er eksempel på en art som har blitt utryddet som følge av overhøsting i Norge.

Overhøsting er årsaken til at 44 arter er på rødlista over arter i Norge, enten som utrydningstruet eller i fare for å bli det. Artsgruppene fisker, fugler, pattedyr og karplanter har flest truede arter som er negativt påvirket av høsting. På land er ulv, fjellrev og brunbjørn alle truet på grunn av pågående beskatning. I vann er pigghå, blåhval, ål og østers truet på grunn av overhøsting. Lomvi og alke er et eksempel på arter som er indirekte truet av overhøsting fordi vi reduserer tilgangen på maten de spiser. Se figur 3.18 for bestandsutvikling for krykkje, lomvi og polarlomvi og lunde i Norskehavet og Barentshavet. Overhøsting av steinbit er knyttet til oppblomstring av kråkeboller, og påfølgende nedbeiting av store områder av tareskog i Nord-Norge. Dette er et problem som har vedvart i over 50 år.119

Havforskningsinstituttet viser til at vi har eksempler på at overfiske i norske farvann har ført til en utarming av bestandskomponenter120, der sviktende rekruttering, dårligere næringsforhold (redusert plankton produksjon), og varmere vann også kan ha bidratt. Spesielt i situasjoner der fiskebestandene allerede er presset på grunn av dårligere miljøforhold eller sviktende rekruttering, kan overfiske bidra negativt, noe som i neste runde vil påvirke fiskeriet negativt. Det er estimert at mengden fisk høyt i næringskjeden i Nord-Atlanteren har blitt redusert med to tredjedeler i løpet av de siste ti-årene, og med en faktor på ni over det siste århundre. Over den samme perioden har fiskeintensiteten økt. Dette sammenfaller med reduksjonen i fiskebestandene, men i den senere tid har mange av bestandene økt igjen på grunn av bedre forvaltning.121 Dette kan ha implikasjoner for Nord-Atlanteren som et mangfoldig og sunt økosystem.

3.4.4 Tilstand og påvirkning i norske hovedøkosystem

Vi gir her en gjennomgang av de norske hovedøkosystemene, med fokus på økologisk tilstand, status med hensyn til arter og naturtyper, faktorer som påvirker tilstanden, naturmangfold og risiko for utryddelse. Det er benyttet flere kilder, men omtalen bygger i stor grad på Miljødirektoratets leveranse fra august 2023 til Klima- og miljødepartementet om sammenstilling av kunnskap om tilstanden til norske økosystem.122 Referansen oppgis ikke gjennomgående. Omtalen under følger økosysteminndelingen som er lagt til grunn i dette oppdraget; fjell, skog, semi-naturlig mark, våtmark, naturlig åpne områder under skoggrensa, ferskvann, kyst, hav og Arktis. I tillegg har vi en omtale av jordbruksareal/dyrka mark og av natur i byer og tettsteder. Det er mange grensesnitt mellom de ulike økosystemene, og særlig er det glidende overganger mellom jordbruksareal/dyrket mark og semi-naturlig mark.123

Fjell

Økosystemet er bioklimatisk definert til områdene over skoggrensa og mangler et sammenhengende tresjikt. Den varierer fra 0 moh. ved kysten av Finnmark til 1200–1300 moh. i de sentrale fjellområdene i Sør-Norge. Den faktiske skoggrensen avhenger av mer enn klima, både naturgitte forhold, men også det at mennesket har utnyttet de ulike ressursene over lang tid til hogst, setring, beting og slått spiller inn. 39 prosent av fastlandet er fjell.

Økosystemtjenestene i fjellet er primært knyttet til utmarksressursene, men fjellet har også betydning for friluftsliv, opplevelser og klimaregulering. Beite til husdyr og tamrein, jakt, fiske, fôr, bær, urter og medisinplanter er og har tidligere vært enda viktigere økosystemtjenester i fjellet. Fremdeles er utmarksressurser, slik som beite for sau og storfe i fjellet, viktig. Tamrein er også avhengige av fjellets beiteressurser. Fjellet gir også økosystemtjenester i form av opplevelser. Fjellet er en populær arena for friluftsliv, rekreasjon og naturbasert reiseliv, og det gir grunnlag for verdiskaping. Jakt og fiske i fjellet gir inntekter til grunneiere. I tillegg til mat, får jegeren og fiskeren verdier i form av rekreasjon og avkobling, naturopplevelse, sosialt samvær og mosjon.

Naturindeksen for fjell måler i hovedsak tilstanden for noen av artene som lever i fjellet. Dette har blitt målt siden 2000, og måles nå hvert femte år. Naturindeksen for fjell er på 0,56, og tilstanden til det biologiske mangfoldet har hatt en negativ utvikling fra 1990 og fram til i dag i alle deler av landet.124 Den viser en negativ utvikling for smågnagere, lirype og fjellrype i perioden, mens villrein og tamrein hittil har trukket indeksen for fjellet opp. Villreinen havnet imidlertid på Rødlista ved siste gjennomgang i 2021, og tilstanden er dårlig i flere av våre villreinområder i følge kvalitetsnormen for villrein.125

Den økologiske tilstanden i fjellet målt etter fagsystemet for økologisk tilstand vurderer et bredere sett av egenskaper og indikatorer. Tilstanden vurderes, i henhold til fagsystemet for økologisk tilstand, samlet sett som god, men tilstandsverdien ligger nær grenseverdien for det som regnes som avvik fra god økologisk tilstand, og utviklingen er svakt negativ.126 Det er også usikkerhet på grunn av mangelfull dekning av mange indikatorer. Det er særlig egenskaper knyttet til trofisk struktur og funksjonelt viktige arter som trekker ned, noe som skyldes små populasjoner eller negativ bestandsutvikling hos rovdyr som fjellrev, og jerv samt smågnagere. Smågnagere er en svært viktig del av fjellets økosystem, og er matkilde for en rekke arter. De siste tiårene har toppårene i smågnagersyklusen vært mindre og kommet sjeldnere.127

I rødlista for arter er 656 av de vurderte artene klassifisert som fjellarter. Av disse er omtrent halvparten (330) rødlistet, og totalt 174 regnet som truet. Av disse er 17 kritisk truet og 52 sterkt truet. I 2021 havnet villreinen på den norske rødlista for første gang. Omtrent halvparten av den europeiske villreinbestanden (og nesten hele den europeiske bestanden av fjellrein), lever på fastlandet i Norge. Den foretar store vandringer mellom egnede beite- og kalvingsområder, og dette gjør at arten har behov for store arealer. Hekkefuglovervåkingen viser tendens til nedgang for perioden 2007–2021, og over 40 prosent av fjellfuglene er rødlistet. Fjellet er preget av noen få naturtyper som dekker svært store deler av arealet, som nakent berg, blokkmark, fjellgrashei og fjellhei, og i rødlista for naturtyper regner man 15 til fjellet, hvorav 3 er truet.

Påvirkningsfaktorer

De viktigste påvirkningsfaktorene på arter og økosystem i fjellet er arealbruksendringer, klimaendringer, og bestandsregulering. Særlig klimaendringer påvirker naturindeks for fjell negativt, mens bestandsregulering, spesielt jakt på rovdyr, klimaendringer og arealbruk/inngrep har negativ innvirkning på den samlede vurderingen av økologisk tilstand fjellet. Klimaendringer har fått økende betydning som påvirkningsfaktor i rødlistene for arter og naturtyper generelt sett, og dette er mye på grunn av negative effekter på arter og naturtyper i fjellet.128

Fjellet utsettes for bit-for-bit nedbygging, spesielt til hytter og infrastruktur som veier og jernbane, og til vind – og vannkraftverk. Denne nedbyggingen og fragmenteringen medfører også forstyrrelser og slitasje fra mennesker, som påvirker flora og fauna i fjellet. Påvirkningen på naturen kan være større enn tallene for nedbygd areal skulle tilsi, en nyere rapport viser for eksempel at om du bygger en hytte på 100 kvadratmeter, kan du påvirke 15 ganger så mye natur.129 Enkelte arter og økologiske funksjoner i fjellet er også avhengige av store sammenhengende arealer, tilgang på ulike typer habitater gjennom året, eller fravær av mennesker (for eksempel i sammenheng med kalving eller hekking), og påvirkes negativt av reduksjon i inngrepsfri og villmarkspreget natur (se figur 3.11). Blant annet er villreinens leveområder under økende press som følge av reduksjon av sammenhengende områder, økt arealpåvirkning og økt menneskelig ferdsel i og omkring fjellområdene.

Klima begrenser arters utbredelse i fjellet, og økt temperatur gir tidligere løvsprett og lengre vekstsesong i fjellet.130 Noen fjellarter påvirkes negativt av et varmere klima, mens andre påvirkes indirekte ved at de utsettes for konkurranse fra lavlandsarter som sprer seg opp i fjellet. Skoggrensen trekker seg også lenger opp i fjellet, som en konsekvens av både klimaendringer og redusert beite. Det er forventet at både de direkte effektene av et varmere klima og de indirekte effektene gjennom endringer i plante- og dyresamfunn og vegetasjonsstruktur vil påvirke mange av artene i fjellet mer negativt i fremtiden.131 Temperatur- og nedbørsendringer får også konsekvenser for mengde snø og is i fjellet. Mange norske isbreer har minket betydelig siden år 2000. Fra kartleggingen i 1999–2006, til 2018–2019, har de minket med 15 prosent, og 20 isbreer er helt borte132. Snøforhold er en svært viktig økologisk faktor i fjellet, og endringer i snøforhold vil derfor påvirke arter og samfunn i fjellet.

Skog133

Skog og annet tresatt areal dekker 44,5 prosent av landarealet i Fastlands-Norge. Det er mange arter og naturtyper i de norske skogene. Trærne i skogen gir artene som lever der stor variasjon i livsmiljø. Trekroner, stammer og greiner har sine unike samfunn av arter, og et stort antall arter deltar i nedbrytningen av stående og liggende trær. Dette er viktige grunner til at 60 prosent av Norges kjente arter er knyttet til skogen.

Skogen bidrar med viktige økosystemtjenester i form av mat, medisiner, trevirke, fiber og brensel; fellesgoder som vannrensing, karbonlagring, le, frisk luft, nedbrytning av avfall, pollinering av planter; samt rekreasjonsverdier som bærplukking, jakt, utsikt og turterreng.

Skog og skogsjord har også andre viktige funksjoner som ved å dempe flommer og å redusere faren for ras og skred. 71 prosent av skogen i Norge er definert som produktiv skog, det vil si at produksjonen er minst én kubikkmeter trevirke per hektar og år. Tømmer er en fornybar råvare som kan benyttes til en rekke produkter. Skogene er viktige for friluftsliv og naturopplevelse, inkludert jakt og plukking av bær og sopp. En stor andel av Norges befolkning har sitt nærturområde i skog.134

Naturindeksen for skog måler i hovedsak tilstanden for noen av artene som lever i skogen. Dette har blitt målt siden 2000, og måles nå hvert femte år. Naturindeksen fra 2000 og utover viser en svak positiv utvikling for skog.135 Åtte indikatorer er regnet som nøkkelindikatorer fordi de har en viktig funksjon i skogøkosystemet, eller fordi de representerer mange arter. Til sammen er disse vektet 50 prosent. Flere av disse nøkkelindikatorene bidrar i stor grad til at Naturindeksen for skog har lav verdi, dette gjelder særlig gamle trær (tilstandsverdi i 2019 på 0,09), eldre lauvsuksesjon (0,10) og liggende død ved (0,17). Nøkkelindikatorer som blåbær (0,71) og smågnagere (0,75) bidrar til en høyere indeksverdi. I de senere årene har nøkkelindikatorer som blåbær, gammel skog og rogn-osp-selje bidratt til økning, mens for eksempel orrfugl, gaupe og munk har hatt negativ utvikling.

Den økologiske tilstanden i skogen målt etter fagsystemet for økologisk tilstand vurderer et bredere sett av egenskaper og indikatorer. Også dette fagsystemet vurderer den økologiske tilstanden i norsk skog til å være relativt lav, og under grenseverdien for god økologisk tilstand. I 2020 ble verdien vurdert til 0,42136, basert på 13 indikatorer. Verdien 0,42 er et nasjonalt gjennomsnitt, og tilstanden varierer fra område til område. Det er særlig manglende død ved, løvtrær (rogn-osp-selje), små rovdyrbestander, lite gammel skog og lite areal uten tekniske inngrep, som trekker ned.

Miljødirektoratet og Landbruksdirektoratet har i samarbeid utarbeidet rapporten Kunnskapsgrunnlaget om økologisk tilstand i norsk skog.137 Dette skal brukes som grunnlag blant annet for å velge og utvikle tiltak og virkemidler som kan opprettholde eller forbedre den økologiske tilstanden i skog. Rapporten viser oppsummert at sju indikatorer har hatt en positiv utvikling, tre av indikatorene er stabile, to indikatorer har negativ utvikling og for to indikatorer er det ikke mulig å angi utvikling. Det vil ofte være ulike drivere eller påvirkningsfaktorer i og mellom de ulike arealanvendelsene som er bakgrunnen for den observerte utviklingen.

Ifølge Norsk Rødliste for arter 2021 lever ca. 1330 truede arter i skog, noe som utgjør 48 prosent av de truede artene i Norge. Det er flest truede skogarter innen gruppene sopper (387 arter), biller (232 arter), lav (167 arter) og tovinger (137 arter). Mange av disse er spesialister knyttet til gammelskog (84 prosent) og spesielt unike livsmiljøer knyttet til død ved, og 1132 av disse artene er antatt å være negativt påvirket av tidligere eller nåværende arealendringer knyttet til skogbruksaktivitet. For flesteparten av de truede artene er det begrenset areal eller liten populasjon, kombinert med pågående nedgang og fragmentering, som er årsak til at artene blir vurdert som truet.

Det er 13 naturtyper i skogen på den norske rødlista for naturtyper fra 2018. Tre skogtyper, olivinskog, kalkedelløvskog og rik gransumpskog, er vurdert som sterkt truet. Andre eksempler på truede naturtyper er boreal regnskog, rik sandfuruskog og kalkgranskog. I skog er det omfanget av moderne skogbruk (med enhetlig avvirkning av hele bestander, og korte omløpstider, i økende grad markberedning, oftest planting og bestandspleie), bekjempelse av naturlige forstyrrelser som skogbrann og nedbygging av skogarealer, som er regnet som de viktigste faktorene som påvirker arter og naturtyper negativt.

Påvirkningsfaktorer

De største påvirkningsfaktorene på økologisk tilstand i skog utenfor verneområdene er skogbruk og arealbruksendringer. Klimaendringer er en økende påvirkningsfaktor på skog.

Skogbruk er den viktigste påvirkningsfaktoren i skogøkosystemet og aktivt skogbruk er den viktigste påvirkningsfaktoren på økologisk tilstand og artene i skogen. Skog med bestandsalder over 160 år utgjør i overkant av 3 prosent, men øker raskt, og skog med bestandsalder over 100 år utgjør over en tredjedel av skogarealet i Norge. Landsskogtakseringen viser også at skogen de siste 100 årene har økt i volum fra cirka 300 millioner kubikkmeter til cirka 1 milliard kubikkmeter, samtidig som skogbruket har tatt ut rundt 1 milliard kubikkmeter. Statistikk fra Landsskogtakseringen viser økende volum av trær i alle dimensjoner og aldersklasser for både granskog, furuskog og løvskog. Målinger de seneste årene viser også at mengden død ved øker i norsk skog. Selv om arealene av urørt og gammel skog er svært lave, og mengden gamle trær og død ved er betydelig lavere enn man kan finne i urørt skog, kan økningen i død ved legge grunnlag for en positiv utvikling for rødlistearter i skog.

I tillegg er arealbruksendringer en vesentlig påvirkningsfaktor på skogen i Norge. Fra 1990 til 2020 ble det omdisponert om lag 180 000 hektar skog. Det tilsvarer en årlig avskogingsrate på ca. 0,05 prosent av skogarealet. Hovedårsaken er utbygging (65 prosent), omlegging til beite (19 prosent) og nydyrking (14 prosent). Med dagens utviklingstakt forventes en stadig nedbygging av arealer i alle økosystemer, men størsteparten av nedbyggingen skjer i dag i skog, og ytterligere press forventes framover. Nedgang i skogareal oppveies delvis fordi skog etableres på åpne arealer, mest som følge av gjengroing som i stor grad skjer opp mot fjellet. Nye skogarealer erstatter dermed ikke tapte skogarealer verken med hensyn til økologisk tilstand, biologisk mangfold, opptak og lagring av klimagasser eller nytte for skogbruket.

Fremtidig utvikling for økologiske indikatorer i skog er avhengig av kunnskap om flere komplekse økologiske, klimatiske og samfunnsfaktorer, og det er få nasjonale studier av dette. En synteserapport om virkninger av klimaendringer på økologisk tilstand i skog fra Vitenskapskomiteen for mat og miljø presenterer imidlertid som hovedfunn at de pågående klimaendringene vil medføre moderate økologiske endringer i norske skogøkosystemer på kort sikt (fram til 2050), og mer gjennomgripende og negative endringer på lengre sikt (til 2100).138 Mens økt gjennomsnittstemperatur og nedbør kan ha enkelte positive effekter, vil ekstremvær og klimarelaterte forstyrrelser ha store og tiltagende negative effekter på skogøkosystemet. Klimaendringene vil medføre økt sannsynlighet for oppblomstring av sykdom, fremmede arter, skade og kaskadeeffekter i skogen. Endringene i de klimatiske forholdene tilsier at leveforholdene for arter vil bli betydelig endret mot 2100. For trær – som lever i mange år – vil det bety at levevilkårene mange steder forverres for de trærne som vokser opp i dag, og at det blir mer optimalt for andre, mer sørlige arter. Rapporten viser også at en mangfoldig skog og sammenhengende arealer gir større motstandskraft mot de negative effektene av klimaendringene. Rene og jevnaldrende bestander av gran utpeker seg som klart mest sårbare. Siden ulike faktorer påvirker skogens motstandskraft mot klimaendringer, er det mulig å forsinke og redusere uønskede effekter og fremme stabiliserende prosesser, gjennom klimatilpasningstiltak.

Semi-naturlig mark

Semi-naturlig mark er her avgrenset til kystlynghei, semi-naturlig eng og semi-naturlig strandeng. Dette er naturtyper som også omtales som kulturmarkstyper i landbrukets kulturlandskap. De semi-naturlige naturtypene er formet gjennom menneskelig ekstensiv bruk over lang tid gjennom tradisjonell skjøtsel som beite, slått og regelmessig sviing av vegetasjonen.

Semi-naturlige naturtyper er viktige beiteressurser for husdyr. Internasjonalt er Norge et viktig seterland, og i Norden regnes de semi-naturlige slåttemarkene å være blant de mest artsrike naturtypene, med høy diversitet både på småskala- og storskalanivå. Norge har også de nordligste kystlyngheiene i Europa, hvor helårsbeiting eller beiting gjennom lang beitesesong praktiseres sammen med lyngbrenning.

Det foreligger ikke en heldekkende kartlegging av semi-naturlig mark i Norge. I arbeidet med norsk rødliste for naturtyper er det beregnet hvor store arealer naturtypene dekker.139 Det beregnede arealet er likevel lite, og alle semi-naturlige naturtyper er rødlistet. Opphør i tradisjonell bruk og nedbygging av arealer er viktige årsaker til at naturtypene i dag er truet, og at arealene er fragmenterte i landskapet. Det var tidligere et betydelig areal med kystlynghei langs vestkysten av Norge, som i dag er gjengrodd, eller er i ulike gjengroingsfaser. Det har blitt estimert at Norge har mindre enn 10 prosent av kystlyngheiarealet igjen.140 Overvåkingsdata for semi-naturlig eng antyder at arealet for denne naturtypen ligger mellom 0,7 og 2,4 prosent av landarealet i Norge (2 400–10 000 km²).

Semi-naturlig mark leverer en rekke bidrag til mennesket (økosystemtjenester). Dette er naturtyper som leverer mat i form av for eksempel kjøtt fra beitende dyr, sopp og bær, har en rik og særegen biodiversitet av artsgrupper på flere trofiske nivåer, har høye karbonlagre, stor rekreasjonsverdi, og tar ned faren for landskapsbrann, flom og skred når naturtypene er i god økologisk tilstand.

I 2019 var naturindeksen for semi-naturlig mark på 0,44, der en naturindeksverdi på 1 tilsvarer semi-naturlig mark i god hevd. Naturindeksverdien er noe høyere i Nord-Norge enn i resten av landet. Det har totalt sett vært en negativ utvikling siden 1990. Dette er en generell trend for hele landet. Naturindeksen viser en fortsatt negativ utvikling for indikatorene for naturtypene kystlynghei, semi-naturlig eng og strandeng. Hovedårsaken til den lave naturindeksverdien er opphør av ekstensiv skjøtsel i jordbruket (beite, slått eller lyngsviing), med påfølgende gjengroing, eller intensivert drift av arealene (økt gjødsling, sprøyting og jordbearbeiding).

For semi-naturlig mark er datagrunnlaget for å kunne vurdere den økologiske tilstanden mangelfull. Overvåking og datainnsamling om naturtypene og artene varierer mellom naturtypene, og så langt er det bare semi-naturlig eng som har et eget overvåkingsprogram.141 Alle norske naturtyper inngår i overvåkningen, men de semi-naturlige naturtypene har liten utbredelse og fanges dermed i mindre grad opp. Semi-naturlige naturtyper er avhengige av kontinuerlig hevd for å bli ivaretatt, og dermed vil kunnskapssystemer som følger vanlig natur ikke kunne brukes for å følge endringer i status og tilstand.

Når det gjelder naturtyper og arter så er overvåking og datainnsamling i dette økosystemet svært mangelfull. Ifølge rødlista for naturtyper i 2018, er alle de seks naturtypene i dette økosystemet truet, primært på grunn av små areal og store arealtap de siste 50 årene. Disse er: boreal hei (VU), semi-naturlig eng (VU), semi-naturlig strandeng (EN) og kystlynghei (EN). Slåttemark som inngår i semi-naturlig eng, er vurdert som kritisk truet (CR). Rødlista vurderer også naturlig strandeng til å være truet. Rødlista for naturtyper skal revideres i 2024, og i dette arbeidet vil man følge Natur i Norge 3.0, hvor boreal hei ikke lenger kategoriseres som en semi-naturlig naturtype.

Mye av det spesielle artsmangfoldet i semi-naturlig mark er avhengig av lys, og områdene må ha liten forekomst av trær og busker slik at artene kan overleve på sikt. Til tross for begrenset areal er artsmangfoldet i mange av disse naturtypene høyt, og hele 29 prosent av de truede artene i Norge er tilknyttet semi-naturlig mark, der det er et særlig høyt artsmangfold i semi-naturlig eng og semi-naturlig strandeng. Flere karplanter, insekter og fugler er blant de truede artene. Eksempler på dette er: pipeløk, dvergmarikåpe, kileblåvinge, bredøret flaggermus, åkerrikse, hortulan og vipe. Det har over lengre tid vært en nedgang for fuglearter som er knyttet til jordbrukslandskapet hvor disse mosaikkene av skjøtselsbetingede naturtyper finnes.142 Semi-naturlig mark har trolig den høyeste tettheten av truede arter per arealenhet på grunn av høyt artsmangfold og små arealer. Naturtypene har også et betydelig innslag av pollinatorer.

Påvirkningsfaktorer

Semi-naturlige naturtyper er avhengige av ekstensiv skjøtsel for å opprettholde artsmangfoldet og de økologiske funksjonene som er typisk for naturtypene. Mangel på skjøtsel eller for svak skjøtsel er derfor viktige trusler mot disse naturtypene. Når bruken faller bort, gror de semi-naturlige naturtypene til med busker og kratt, og blir etter hvert til skog i mange tilfeller. De fleste slåttemarkene er per i dag knyttet til aktive gårdsbruk, men bare ca. 5 prosent av totalt antatt areal er i aktivt hevd. Intensivering i bruk er en annen trussel. Dersom de semi-naturlige naturtypene gjødsles, sprøytes eller overbeites vil de ødelegges og gå over til andre naturtyper. Fremmede arter er også en trussel. De semi-naturlige naturtypene er sensitive for nitrogendeposisjon, og utsettes de for forurensing, slik som nitrogenberikelser over de kritiske grensene, vil dette være en trussel. Kystlyngheiene på Sør-Vestlandet ligger eksempelvis i et område hvor langtransportert nitrogen utgjør en trusselfaktor. Planer om vindkraftanlegg og nedbygging, endret arealbruk som nydyrking og gjødsling i jordbruket samt skogplanting på kysten kan stedvis utgjøre ytterligere trusselfaktorer for kystlynghei.143 Beliggenheten til semi-naturlige naturtyper med sin nærhet til folk og hager, gjør at de er ekstra utsatt for fremmede arter. Dette kan eksempelvis være rømlinger fra hager, landbruk- eller skogbruk. Klimaendringer i form av et mildere klima påvirker både konkurranseforholdene mellom de naturlige artene og også spredningen av fremmedarter. Alle de semi-naturlige naturtypene trues også av nedbygging. Planer om vindkraftanlegg, veier, hyttefelt og næringsparker er eksempler på ytterligere trusselfaktorer. Områder med boreal hei ligger ofte ved skoggrensa, der setring har vært viktig. Områdene rundt setrene ble utnyttet som beite, de ble slått, og ryddet for skog og kratt som ble brukt til brensel. Dette bidro til å holde landskapet åpent. Ved midten av 1800-tallet var det 70 000 til 100 000 setre i Norge, i 2022 var det ca. 740 setre i aktiv drift.

Våtmark

Det finnes mange definisjoner på hva som er våtmark både internasjonalt,144 og i Norge. I naturstrategien for våtmark følger avgrensningen av våtmark av naturmangfoldmeldingen,145 og våtmarksrapportens146 definisjon. I arbeidet med økologisk tilstand avgrenses våtmark til de natursystemene som Natur i Norge definerer som våtmark, altså primært terrestriske naturtyper som myr og flommark (og ikke elver/innsjøer).

Knapt noe land i Europa har større variasjon i naturtyper og plante- og dyreliv i våtmark enn Norge. Våtmark finnes i hele landet, unntatt i høyalpin sone, og det er stor regional og lokal variasjon. Våtmarksarealet er betydelig redusert de siste årene. Det er mangelfull arealstatistikk for våtmark, men offisiell statistikk fra SSB anslår at myrarealet er 17 180 km², det vil si omtrent 5 prosent av fastlandsarealet. I senere tid har det blitt publisert flere arbeider som viser at myrarealet faktisk er langt større enn det offisiell statistikk viser. NINA har i 2023 utarbeidet et kart over åpen myr i Norge ved hjelp av fjernmåling og kunstig intelligens. Her vurderes arealet av åpen myr til mellom 50 000 og 55 000 km², eller mellom 15 og 17 prosent av fastlandsarealet. Norge er blant landene i Europa med mest myr.

Våtmarkenes bidrag til mennesket er viktige, - våtmarker er blant de mest produktive økosystemene på jorda.147 Knapt noe land i Europa har større variasjon i utforming og plante- og dyreliv i våtmark enn Norge. Hovedøkosystemet omfatter alle naturtypene i overgangen mellom land og ferskvann, og noen naturtyper i overgangen til sjø. Våtmarkene har en unik evne til å rense og lagre vann. Dette gjør dem spesielt interessante for klimatilpasning. De kan dempe skadevirkningene når flom og annet ekstremvær rammer. Noen typer våtmark, særlig myr, binder store mengder karbon. Ifølge NIBIO lagrer norske myrer ca en milliard tonn karbon148. Ivaretaking og restaurering av myr kan dermed bidra til å redusere frigjøring av klimagasser. Mange våtmarker har direkte kontakt med grunnvannet og bidrar til å regulere mengden og kvaliteten på dette.149 Våtmarkene er viktige for kretsløpet til vannet, og derfor for vannforsyning. Våtmarker binder opp overflødige næringsstoffer fra landbruket og bedrer dermed vannkvaliteten. Forsynende tjenester fra intakte våtmarker er først og fremst beite for rein, husdyr og høstbare viltarter, og i form av molter og andre bær. I tillegg er høsting og uttak av materiale, som senna- og luktegras til samisk håndverk (duodji) og andre formål, viktig i samiske områder. Tidligere var myrareal brukt til ekstensiv jordbruksdrift, også høsting av vinterfôr.

Naturindeksen for Norge viser at våtmarker har relativt god økologisk tilstand, men en svak negativ utvikling i perioden 1990–2010, mens trenden har flatet ut noe fra 2010 til 2019. I 2019 var naturindeksen for våtmark 0,69. Naturindeksen gir oss hovedsakelig informasjon om tilstanden i de våtmarkene som fortsatt finnes, mens arealtap ikke vil virke inn på naturindeksen. Den gir derfor ikke hele bildet av tilstanden og utviklingen for våtmarkene i Norge. I Nord-Norge var det en positiv utvikling i samme periode, mens på Vestlandet var det en negativ utvikling. Det er arealinngrep som påvirker våtmarkene mest. I tillegg påvirkes våtmarkene av klimaendringer. Karplantene som inngår i naturindeksen har totalt sett tilstandsverdier nær 1, men har hatt en negativ utvikling fra 1990 til 2019. Dette gjelder for eksempel dikesoldogg og engmark.

I regjeringens naturstrategi for våtmark fra 2021150 illustreres retningen for utvikling i tilstand i økosystemet våtmark ved et nullalternativ, og andre mulige retninger for utvikling, dersom en styrker tiltak og virkemidler for bærekraftig bruk og ivaretakelse av våtmark. Nullalternativet innebærer en videreføring av dagens politikk. I faggrunnlaget for strategien konkluderte en direktoratsgruppe ledet av Miljødirektoratet med at å fortsette uten nye tiltak og virkemidler, ville innebære en fortsatt negativ utvikling i både areal og økologisk tilstand.

For våtmark (utenom vassdrag/kystvann) mangler det datagrunnlag til å kunne vurdere den økologiske tilstanden etter fagsystem for økologisk tilstand.

Forstørr bilde

I regjeringens naturstrategi for våtmark fra 2021 illustreres retningen for utvikling i tilstand i økosystemet våtmark ved nullalternativet, og andre mulige retninger for utvikling dersom en styrker tiltak og virkemidler for bærekraftig bruk og ivaretakelse av våtmark. Nullalternativet innebærer en videreføring av dagens politikk. I faggrunnlaget for strategien konkluderte en direktoratsgruppe ledet av Miljødirektoratet med at å fortsette uten nye tiltak og virkemidler, ville innebære en fortsatt negativ utvikling i både areal og økologisk tilstand.

Kilde: Miljødirektoratet, hentet fra Klima- og miljødepartementet (2021)

Ser man på tilstanden til artene i våtmark, viser Rødlista for arter at av 1393 vurderte arter, så er våtmark hovedhabitat for 289 truede arter. Dette utgjør 10,5 prosent av de truede artene. I tillegg kommer 167 arter som er klassifisert som nær truet. Mange av disse er karplanter, biller, tovinger og moser. I alt 833 arter er klassifisert som livskraftige.

Følger man inndelingen av våtmark etter Natur i Norge, så består dette hovedøkosystemet av 32 naturtyper. Av disse er 14 karakterisert som truet etter Rødlista for naturtyper. I tillegg er fire naturtyper nær truet. Kun 13 naturtyper i dette hovedøkosystemet er intakte i følge rødlistevurderingen. Det betyr at over halvparten av dagens våtmarkstyper er å finne på rødlista.

Det foregår i dag overvåking av palsmyrer i Norge, og denne naturtypen har en negativ utvikling og er sterkt truet. For typisk høgmyr er det utarbeidet en egen handlingsplan, og den er foreslått som utvalgt naturtype. Blant kartlagte forekomster utenfor verneområder er mesteparten av arealet i moderat kvalitet eller bedre. I antall er de fleste i moderat kvalitet og resten jevnt fordelt mellom høy og lav kvalitet. Rett under halvparten av areal og antall er i god tilstand, men de fleste forekomstene har moderat eller lite naturmangfold, mens noen få og svært store forekomster har stort naturmangfold.

Påvirkningsfaktorer

Arealinngrep er det som påvirker våtmarkene mest. I tillegg påvirkes de av klimaendringer. De viktigste påvirkningsfaktorene per i dag er fragmentering, elveutretting, oppdemming, torvhøsting, oppdyrking, og nedbygging til industriområder og annen tettbebyggelse. Spesielt våtmark i lavlandet i Sør-Norge er under sterkt press. Dette er også i tråd med identifiserte påvirkningsfaktorer i rødlista for naturtyper. Det er altså menneskelig utnyttelse og omdisponering av våtmark som utgjør hovedandelen av de negative påvirkningsfaktorene. Eksempelvis er utviklingen av tilstanden for atlantisk høymyr negativ. I tillegg til uttak av torv, går stadig mer atlantisk høymyr tapt på grunn av tidligere grøfting som fører til gradvis uttørking av myra. Overvåking viser at klimaendringer er den største negative påvirkningen på naturtypen palsmyr. Palsmyr er en myrtype som består av torvhauger med en kjerne av is. Den negative utviklingen var lik for palsmyrer i hele landet fra 1990 og fram til 2010. Etter 2010 har den negative utviklingen i Sør-Norge avtatt, mens den fortsetter i Nord-Norge. Det forventes at klimaendringene vil forverre tilstanden for palsmyrene ytterligere i tiden som kommer. For å bedre den økologiske tilstanden, redusere karbonutslipp og for en bedre klimatilpasning har Miljødirektoratet siden 2016 restaurert våtmarker. Det er særlig høymyr som har blitt restaurert da mange av disse har vært grøftet og drenert, og samtidig har store karbonlagre. Dette arbeidet er per i dag forankret i gjeldende «Plan for restaurering av våtmark i Norge 2021–2025».151

Naturlige åpne områder under skoggrensa

De naturlig åpne områdene under skoggrensa karakteriseres av ulike abiotiske, naturlige forstyrrelser som begrenser vekst av trær og overgang til skog. Videre skilles de fra våtmark ved at de er på fastmark. De fleste av disse forekommer i sin helhet under skoggrensa, mens enkelte forekommer også delvis i fjellet. Naturlige åpne områder under skoggrensa omfatter 20 hovedtyper av natursystemer i NiN-systemet.

Naturtypene kan deles inn i fire hovedkategorier:

• kystnære betinget av forstyrrelser fra sjø og/eller vind, slik som bølgeslitasje på strandberg eller driftvoller, eller en mer indirekte påvirkning ved at saltet avsettes når saltvannet fordamper, og det dannes saltanrikingsmark i fjæresonen.

• vassdragsnære knyttet til flomsoner og sprutsoner, hvor flom langs elver eller innsjøer i åpen flomfastmark, eller når vannet fra fossesprøyt fryser til is i en egen sone nær fossen og hindrer etablering av vedaktige planter som i en Fosseeng.

• områder med naturlig tynt jordsmonn, slik som nakent berg, blokkmark eller åpen grunnlendt mark.

• ras- og skredutsatte områder er viktig for rasmark, rasmarkhei og eng, og skredmark.

De 20 hovedtypene er svært forskjellige. Videre utgjør de ofte små areal med lang kantsone-til-kjerne, slik som elvebredder eller båndet av grunnlendt mark mellom strandberg og skog, slik at de er meget utsatt for utvendige påvirkning, som for eksempel fremmede arter. Naturtypene opptrer som regel i mosaikk med annen natur, og er levested for et rikt biologisk mangfold og har viktige økologiske funksjoner. Areal av naturlig åpne områder under skoggrensa er ukjent.

For økologisk tilstand er overvåking av økosystemet naturlig åpne områder under skoggrensa nærmest fraværende. Det finnes derfor ikke datagrunnlag for å vurdere den økologiske tilstanden for dette økosystemet. Det finnes overvåking av sjøfuglbestander i fuglefjell, og Miljødirektoratet har satt i gang overvåking i naturtypen åpen grunnlendt kalkmark, men det er behov for å forbedre faggrunnlaget for å kunne vurdere den økologiske tilstanden basert på fagsystem for økologisk tilstand.

Det manglende datagrunnlaget gjør at det ikke har vært mulig å beregne naturindeks for disse naturtypene.

Når det gjelder naturtyper og arter så inkluderer naturlige åpne områder under skoggrensa svært mye forvaltningsrelevant natur. Her finner man arter som den prioriterte arten dragehode og den utvalgte naturtypen åpen grunnlendt kalkmark, som huser omtrent en sjettedel av karplantene i Norge. De mest truede naturtypene sammenfaller med områder med høyt utbyggingspress, slik som sanddynemark og åpen grunnlendt kalkmark i strandsonen.

Overvåking og datainnsamling om naturtypene og artene i dette økosystemet er svært mangelfull. Videre har truede arter og naturtyper som forekommer her en ujevn og ofte fåtallig utbredelse, og dermed vil kunnskapssystemer som følger vanlig natur ikke kunne brukes for å følge endringer i status og tilstand for truet natur. Mesteparten av det som kartlegges er strandeng eller åpen flomfastmark. Av de kartlagte forekomstene er forekomster av åpent lavland blant de mest fragmenterte og de med mest kant per areal, og derfor svært utsatt for ytre påvirkninger. De fleste forekomstene er i moderat og dårligere kvalitet, mens i areal har de fleste høy og svært høy lokalitetskvalitet. Dette gir noen få større forekomster i god kvalitet, mens de fleste er små og i moderat kvalitet. Overvåking og datainnsamling om disse naturtypene og artene er nærmest fraværende.

Påvirkningsfaktorer

For de fleste naturtypene er det forskjellige former for arealendring som utgjør det dominerende trusselbildet. For de kystnære naturtypene og de med naturlig tynt jordsmonn er flere naturtyper skilt ut på bakgrunn av geografisk variasjon med spesielle utforminger i lavlandsområder i boreonemoral sone, der press på arealene er stort. Dette gjelder særlig langs kysten og er grunnen til at «Sørlig etablert sanddynemark» er skilt ut som en egen vurderingsenhet, fordi den i enda større grad enn sanddynemark som helhet er under press fra endret arealbruk. Dette er også bakgrunnen for at «Åpen grunnlendt kalkrik mark» er skilt ut i både boreonemoral og sørboreal sone. Fra Nakent berg er også «Tørt kalkrikt berg i kontinentale områder» og «Svært tørkeutsatt sørlig kalkberg» skilt ut. Disse naturtypene ligger i områder med store verdier for næringsutbygging, men det er også omfattende bit-for-bit forringelse knyttet til utbygging av fritidsboliger.

For de fleste andre truede naturtypene nedenfor skoggrensen er utbygging av annen type infrastruktur den største trusselen. Dette er trusler som man forventer vil vedvare for de mest truede og mest verdifulle naturområdene. For en rekke truede arter og naturtyper i lavlandet ser man også at forurensning og menneskelig ferdsel utgjør en vesentlig påvirkningsfaktor. Dette skyldes at disse naturtypene kan ligge tett inntil intensivt drevne jordbruksområder, og har ofte svært store friluftsverdier. Fremmede arter gir også negativ påvirkning i naturlig åpne områder under skoggrensa.

Inngrep i ras- og skredutsatte områder, som rassikring, bakkeplanering og andre arealinngrep, bidrar til å redusere frekvensen av naturlige forstyrrelser, noe som igjen fører til arealtap og redusert tilstand i gjenværende areal. Regulering og forbygning av elveløp kan bidra til å redusere utgravingsprosesser, som er viktige for aktiv skredmark. For de vassdragsnære typene utgjør endret vannføring, hovedsakelig i forbindelse med vannkraftutbygging, den største trusselen. Elvesandjegeren, som er en sterkt truet og prioritert art, forsvant fra Surna etter at vassdraget ble regulert rundt 1970. Leveområdet påvirkes av mangel på skjøtsel og spyleflommer, og isganger som sikrer at flommarken langs elvebankene den lever på holdes vegetasjonsfrie. Videre har naturtyper som fosseberg og fosseeng med særegen fossesprutvegetasjon av truede moser og lav i bekkekløfter vært utsatt for omfattende småkraftutbygging på 2000-tallet, hvor lave minstevannføringer trolig ikke har vært tilstrekkelig som avbøtende tiltak. Ved vannkraftutbygging vil fossesprøyten forsvinne slik at det om vinteren ikke dannes is på bakken, noe som forhindrer etablering av vedvekster. Klimaendring kan påvirke forstyrrelsesdynamikken i disse naturtypene på ulike måter. Økt nedbør vil kunne medføre ytterligere sikringstiltak for å forhindre skred og ras, men vil også kunne føre til forekomster av naturtypen på nye steder, og nye frekvenser av skred og ras på steder der naturtypene allerede forekommer.

Ferskvann (Elver og innsjøer)

Med ferskvann menes primært de limniske økosystemene, også omtalt som overflatevann inndelt i elver og innsjøer. Vann-Norge er inndelt i mer enn 23 000 vannforekomster i elv (samlet lengde ca. 487 738 km) og over 6 800 innsjøer (større innsjøer som til sammen dekker ca. 12 046 km²). Vannforskriften setter rammer for vannforvaltningen, som gjør det mulig å sammenligne tilstand og utvikling for vannmiljøet i Norge (for hver 6-årige planperiode), med tilsvarende rapportering for resten av Europa (etter EUs vanndirektiv).

Vannforekomstene er viktige for biologisk mangfold, fiske, friluftsliv og rekreasjon. De gir oss drikkevann, vann til jordbruk og annen næringsvirksomhet, mat, genetiske ressurser og biokjemikalier. De bidrar også med flomdemping, overvannshåndtering, vannrensing, nedbryting og avgiftning av avfallsstoffer, samt regulering av sykdommer og skadeorganismer. Elver og innsjøer er også viktige for opplevelser og stedsidentitet. Mange tusen arter lever helt eller delvis i ferskvann. Norges vassdrag og kyst- og havområder utgjør noen av de viktigste leveområdene for den atlantiske villaksen. Norge har om lag en femtedel av all atlantisk laks. Vassdrag og kyst er også leveområder for sjøørret og sjørøye.

Av Norges naturlige vannforekomster (n=26 449) har 82 prosent av elvene og 77 prosent av innsjøene god eller svært god økologisk tilstand, der prosenttallene representerer henholdsvis elvelengde og innsjøareal. Miljømålene i vannforskriften er oppnådd for disse.152 For sterkt modifiserte vannforekomster153 (n = 3704), der målet er godt økologisk potensial, er miljømålet nådd for 71 prosent av vannforekomstene, fordelt på 81 prosent for elver og 51 prosent for innsjøer. Sterkt modifiserte vannforekomster er, i motsetning til naturlige vannforekomster, overflatevann som har gjennomgått fysiske eller hydrologiske (hydromorfologiske) endringer som følge av menneskelig virksomhet, for eksempel mange elver og innsjøer som er påvirket av vannkraftutbygginger. Det er også mulig å sammenligne utviklingen i økologisk tilstand for vannforekomstene over tid, men for en betydelig andel av elvene og innsjøene er det enten mangelfull overvåking eller utilstrekkelig klassifiseringssystem for en del av de mest sentrale påvirkningsfaktorene (blant annet for hydromorfologi), som gjør at tilstanden i stor grad kun er ekspertvurdert. Kun 9 prosent av overflatevannforekomstene i Norge er klassifisert etter kjemisk tilstand. Av disse har 5 prosent god kjemisk tilstand, og 4 prosent har kjemisk tilstand som er dårligere enn god.

I 2019 var naturindeksen for ferskvann 0,74, noe som er høyere enn for de mange andre økosystemer. Tilstandsverdien i Nord-Norge er litt høyere enn øvrige deler av landet. Det finnes lavere og høyere tilstandsverdier ulike steder i landet, og i alle regioner. Særlig på Vestlandet og Nord-Norge, er mange vassdrag påvirket av vannkraftutbygging. Etter 1990 har det blitt satt i verk en rekke tiltak for å bedre tilstanden for ferskvann. Kalking av vassdrag, tiltak for å begrense utslipp fra landbruk og avløpssektoren, fysiske restaureringstiltak for å bedre fiskevandring og habitater, og endringer i fiskeregler, er eksempler på dette. Naturindeksen viser at tilstandsverdien har vært stabil fra 1990 og fram til i dag. Utviklingen er lik i hele landet, og kan tyde på at de positive effektene av iverksatte tiltak blir oppveid av ulike negative påvirkninger. For eksempel er forsuringen av vann og vassdrag redusert gjennom ulike tiltak, mens det fortsatt er utfordringer med økt overgjødsling fra landbruket flere steder.

Påvirkningsfaktorer

For et betydelig antall elver og innsjøer i Norge med dårligere enn god tilstand/potensial, er det et sammensatt påvirkningsbilde. De dominerende påvirkningsfaktorene i innsjøer er langtransportert luftforurensning, vannkraft (dammer, barrierer og sluser for vannkraft produksjon), introduserte arter og sykdommer, og avrenning fra landbruk. For elv er det langtransportert forurensning, endringer i vannføring grunnet vannkraft, avrenning fra landbruk og avrenning fra spredt bebyggelse. Effekten for vannmiljøet er forskjellig avhengig av disse ulike hovedtypene av påvirkning. For eksempel vil langtransportert forurensing (sur nedbør) resultere i forsuring, mens avrenning fra spredt avløp (kloakk) eller landbruket primært føre til eutrofiering. Vannkraftreguleringer og andre fysiske inngrep derimot, medfører habitatendringer med fragmentering (dammer), stor reguleringshøyde eller unaturlige vannføringsforhold, som kan gi mindre gunstige forhold for de vannlevende organismene. Vann fra elver og innsjøer brukes til mange formål, og dette reflekteres i påvirkningsbildet. Introduserte/invasive arter eller sykdommer, også omtalt som biologisk påvirkning, er en tredje hovedtype av påvirkning, der også påvirkninger i form av lakselus og rømt fisk fra oppdrettsnæringen inngår. Sur nedbør over Norge har avtatt senere år, og sammen med omfattende kalking av mange vassdrag, så er dette en påvirkningsfaktor som er betydelig redusert. Vannkraft er en påvirkning som er landsdekkende, der særlig mange av de store utbyggingene (før 1980) mangler moderne miljøvilkår som miljøbasert vannføring. En betydelig andel av elver og innsjøer med vannkraftpåvirkning er utpekt som sterkt modifiserte vannforekomster, og kun en liten andel er prioritert for moderne avbøtende tiltak. For vannkraftpåvirkede vannforekomster er Norge på Europatoppen i bruk av mindre strenge miljømål (unntak fra å oppnå godt økologisk potensial).

De fem viktigste drivende faktorene for påvirkning av vannforekomster i Norge er i hovedsak de samme for landets 11 vannregioner, men graden av påvirkning varierer noe mellom regionene. De mest markante regionale forskjellene er at vannkraft i liten grad er drivende faktor i Innlandet og Viken, mens turisme og rekreasjon er en betydelig drivende faktor. I Vestfold og Telemark kommer transport høyt på lista, mens vannkraft også her er en mindre faktor. For Agder er langtransportert forurensning dominerende. For Rogaland er jordbruk mer framtredende, mens for Vestland er det vannkraft. For Møre og Romsdal er flomvern en viktig drivende faktor, mens fordelingen i Trøndelag er omtrent som for Norge, sett bort fra at langtransportert forurensning er en lite viktig faktor sammenliknet med de øvrige. I Nordland, Troms og Finnmark vannregion er fiskeri og akvakultur en sterk drivende faktor.154 Ulikhetene i drivende faktorer for påvirkning kan også være betydelige mellom de enkelte vannområdene innenfor en region.

Kyst

Norge har verdens nest lengste kystlinje, på 100 000 km155, som tilsvarer 2,5 ganger rundt ekvator. Kystområdet innenfor grunnlinjen omfatter et areal på nesten 90 000 km² (125 000 dersom Svalbard inkluderes). Kysten har store variasjoner i miljøforhold, både dyp og lysforhold, terreng, substrattyper, bølgeeksponering og strøm, saltholdighet og isforhold.

Tangsamfunn, tareskoger, tidevannsenger/sumper og undervannsenger danner «blå skoger». I tillegg til å være kjerneområder for biologisk mangfold, viktige primærprodusenter og matfat for en rekke kommersielle arter som torsk, sei og krabber, bidrar de blå skogene til binding og lagring av karbon, rensing av vann, bølgedemping og redusert erosjon. Dyredominerte samfunn er nøkkelområder for biologisk mangfold, og sørger for en rekke viktige økosystemtjenester som mat- og råvareproduksjon og karbonbinding- og -lagring. Over halvparten av alt oksygen til atmosfæren kommer fra havet. Havet og kysten leverer blant annet fisk, skalldyr og annen sjømat, energi, samt genetiske ressurser og enzymer som gir grunnlag for farmasøytisk, kjemisk og bioteknologisk industri (bioprospektering) og beskyttende fjorder med god vannsirkulasjon og temperatur for havbruk. Nåværende og framtidig verdiskaping i næringer som fiskeri, havbruk, rekreasjon og turisme er avhengige av miljøtilstanden i kyst- og havøkosystemene. Hav- og kystmiljøet sørger i tillegg for regulering av klimaet, omsetning av næringssalter, transportveier for skipsfart og arealer for akvakultur, og det gir grunnlag for rekreasjon og opplevelser.

Blant naturlige vannforekomster har 86 prosent av arealet med kystvann god eller svært god tilstand. Dette viser resultater fra Vannforskriftens klassifiseringssystem per mai 2023. Dersom en regner med de 64 sterkt modifiserte vannforekomstene blir tallet 84 prosent, som til sammen dekker 93 649 km². For den kjemiske tilstanden, arter på rødlista og naturtyper er historien litt annerledes. Ifølge naturindeksen vises en stabil utvikling i kystvannet de siste 30 årene, med en svak negativ utvikling de siste fem årene. I 2019 var naturindeksen for kystvann 0,67. Bak de samlede verdiene varierer tilstand og utvikling, både geografisk og mellom de ulike artene/artsgruppene som indikatorene representerer. For eksempel har endret klima, forurensning og menneskedrevne forskyvninger i næringskjedene de siste årene hatt negativ påvirkning på blåskjell i Sør-Norge, en viktig indikator for bunnøkosystemet i kystvann. Kjemisk tilstand, et av forholdene som vurderes i naturindeksen, viser at over 71 prosent av vannforekomstene ikke er klassifisert på grunn av mangelfulle overvåkingsdata. Av de som er klassifisert, så har under 7 prosent god og 22 prosent dårligere enn god kjemisk tilstand. Det gjennomføres lite kartlegging og overvåking av marine arter, som gjør at kunnskapsmangelen og datamangelen er stor.

En sammenligning av marine arter i rødlistene fra 2010, 2015 og 2021 viser at kategoriene «regionalt utdødd» og «kritisk truet» er omtrent uendret, mens antall arter i kategoriene «sterkt truet» og «sårbar» har økt kraftig siden 2010. «Nær truet» har variert i antall fra 37 i 2010 til 17 i 2015, og til 41 i 2021. Basert på disse kategoriene har antall sårbare og truede marine arter økt de siste ti årene. Andelen er svært lav da det gjennomføres lite kartlegging og overvåking av marine arter, og skyldes i stor grad kunnskapsmangel og datamangel. For marine områder er 11 av 15 vurderte naturtyper rødlistet.

Påvirkningsfaktorer

Alle marine økosystemer er utsatt for menneskelig påvirkning. De fem største truslene mot verdens naturmangfold, er også viktige trusler for de norske kystøkosystemene. Økosystemene langs kysten er utsatt for en rekke negative påvirkninger knyttet til menneskelig aktivitet, og disse varierer mellom ulike deler av kysten. Endringer i arealbruk omfatter nedbygging av strandsonen for å etablere båthavner, by-, bolig- og industriområder. Overhøsting av nøkkelarter som steinbit er knyttet til oppblomstring av kråkeboller, og påfølgende nedbeiting av store områder av tareskog i Nord-Norge. Dette er et problem som har vedvart i over 50 år. Utslipp av næringssalter, partikler og miljøgifter, samt forsøpling og båttrafikk er eksempler på viktige kilder til forurensing. Mens utslipp og utbygging tilknyttet høy befolkningstetthet utgjør de største truslene i Sør-Norge, er fiskeri og akvakultur viktige påvirkningsfaktorer fra Vestlandet og nordover. Menneskeskapte klimaendringer virker ofte sammen med de andre påvirkningsfaktorene og medfører et ekstra sterkt press og trussel for det biologiske mangfoldet. Utbygging og klimaendringer er også med på å øke spredningen av fremmede arter. Utslipp av næringssalter som nitrogen og fosfor kan føre til overgjødsling av kystvannet og påvirke kystøkosystemene negativt. De viktigste kildene til utslipp av næringssalter til det marine miljøet er akvakultur, jordbruk, kommunale avløp, industri og bakgrunnsavrenning. Akvakultur er totalt sett den klart største kilden til utslipp av næringssalter som nitrogen og fosfor til norsk kystvann, selv om det er regionale forskjeller. De største utslippene fra akvakulturnæringen finnes i Norskehavet, hvor akvakultur tilfører nesten halvparten av de totale utslippene av fosfor i Norge. Mens de andre kildene til næringsutslipp av fosfor og nitrogen har vært stabile i perioden (1990–2020), har utslippene fra akvakultur økt svært mye, se figur 3.17.

Forstørr bilde

Figuren viser hvordan tilførsel av næringssalter til Norges kystområder har endret seg fra 1990 til 2020. Den øverste viser nitrogen, den nederste fosfor.

Kilde: Sample (2023)

Klimaendringer kan ha en rekke negative konsekvenser for kystøkosystemene. Økt temperatur i kystvannet fører til at arters naturlige utbredelse endrer seg, og at varmekjære arter kan etablere seg og fortrenge stedegne arter. Mer og kraftigere nedbør og forsuring skaper også problemer. Generelt sett er effektene av klimaendringene på kystmiljøet svært komplekse og skaper endring i de marine økosystemene på toppen av andre mer lokale påvirkningsfaktorer. Den kombinerte effekten av klimaendringer, overgjødsling og andre lokale påvirkningsfaktorer kan redusere økosystemers motstandskraft (robusthet/resiliens), og øker for eksempel risikoen for et skifte fra blå skog til et lurv-dominert økosystem.156 Forsuring kan i seg selv gi økt risiko for et regimeskifte.157 Særlig de grunne naturtypene i strandsonen er sårbare for utbygging. Andel av strandsonen som er utilgjengelig for allmenn ferdsel er på omkring 32 prosent. Andel av strandsonen som er påvirket av bygninger, jernbane, vei eller dyrket mark har hatt en økning i årene fra fra 2000 til 2023.158^,159 I 2020 var 70 prosent av strandsonen i Indre Oslofjord utilgjengelig for allmenn ferdsel og opphold. Mudring og dumping, kommersiell og privat båttrafikk, overfiske, bunntråling og taretråling er andre påvirkningsfaktorer langs kysten. Antall arter på fremmedartlista160 har økt fra 17 fremmede arter med potensielt høy, høy eller svært høy risiko i 2012, til 59 i 2018. Forekomsten av disse forventes å øke i fremtiden, grunnet klimaendringer og økt utbygging. Stillehavsøsters161 og japansk sjøpung (havnespy162) er to viktige arter med særlig høy risiko for spredning og skadelige effekter på norsk natur. Stillehavsøsters har hatt en eksplosiv økning i utbredelse i Oslofjorden og på sørlandskysten siden første observasjon i 2005. Spredningen skyldes økt rekruttering på grunn av varmere klima.163 Det er også knyttet stor bekymring til framtidig spredning og de økologiske effektene av havnespy.164 Havnespy er invaderende og utkonkurrerer andre arter ved å gro over disse og redusere livsfunksjon og mulighet for vekst. Den vokser raskt, og har få predatorer. Det kan få store negative konsekvenser for norsk biologisk mangfold hvis den sprer seg til sårbare økosystemer og habitater. I tillegg kan etablering ha negative konsekvenser for marin næringslivsvirksomhet. Vitenskapskomiteen for mat og miljø mener det er veldig usannsynlig at havnespy kan utryddes helt fra norsk farvann.

Hav

De norske havområdene omfatter mer enn seks ganger arealet av fastlandsarealene, og områdene strekker seg over flere klimasoner og fra den belyste overflaten ned til det mørke havdypet. Til sammen spenner havområdene over 25 breddegrader, tilsvarende rundt 28 prosent av avstanden fra ekvator til Nordpolen, og omfatter både relativt grunne områder og store områder med flere tusen meters dyp. Regner man volum på habitat, som er relevant fordi organismer kan leve i hele vannsøylen, er volumet i Norskehavet alene over 200 ganger større enn volumet av leveområdene i ferskvann og landområder i Norge.165 Hovedøkosystemene Svalbard, Barentshavet, Norskehavet og Nordsjøen er knyttet til funksjonalitet, og er igjen er inndelt i mindre områder eller økosystemer, hvor de lokale forholdene som dyp, bunnforhold og strøm/vannbevegelser er med på å innrette de økologiske prosessene.

Hav og kyst tar opp enorme mengder karbon, hindrer erosjon, filtrerer og renser vann, og minsker effekten av storm og flom. Havet har tatt opp ca. 30 prosent av de menneskeskapte CO₂ utslippene og over 90 prosent av den akkumulerte energien fra klimaendringene i perioden 1971–2010.166

Naturindeksen for norske havområder hadde en positiv utvikling fra 1990 til 2010, men har de siste 10 årene hatt en svak negativ utvikling. I 2019 hadde norske havområder samlet sett en naturindeks på 0,70. Denne utviklingen ser nokså lik ut for de ulike havområdene, med unntak av Nordsjøen. I Nordsjøen har utviklingen vært relativt stabil helt siden 1990. Store naturlige miljø- og bestandsvariasjoner i sterkt forvaltede bestander, i kombinasjon med et relativt tynt datagrunnlag, gjør det vanskelig å skille ut tydelige trender for det biologiske mangfoldet i sin helhet.

Ifølge fagsystemet for økologisk tilstand, er den økologiske tilstanden i havet generelt god, og bare i begrenset grad påvirket av menneskelig aktivitet. Det er imidlertid stor usikkerhet knyttet til om vurderingene for Barentshavet og Norskehavet betyr at påvirkningene virkelig er begrenset i disse områdene, eller om de i realiteten er betydelige, men ikke registrert fordi mange av tidsseriene er for korte (mindre enn 20 år). For Norskehavet mangler det også overvåkingsdata og indikatorer for å kunne vurdere alle egenskapene ved økosystemet.

Tilstanden varierer mellom havområdene, hvor kun Barentshavet ikke har avvik fra referansetilstanden, de tre andre har begrenset eller betydelig avvik. Lange tidsserier (50–70 år) viser at klimaet har endret seg i alle de tre havområdene. Dette gjør seg gjeldende som økt temperatur, minkende havis (i Barentshavet), havforsuring og formørking av vannet (i Nordsjøen og Skagerrak).

I Barentshavet er det jevnt over god tilstand, men klimaendringene har hatt noe negativ påvirkning på fisk, sjøfugl og sjøpattedyr i den arktiske delen av Barentshavet.

I Norskehavet er det også god tilstand, med begrenset menneskeskapt påvirkning av økosystemet. I tillegg til økning i temperatur og tegn på havforsuring, har det vært en nedgang i bestandene av makrell og norsk vårgytende sild knyttet til uttak større enn anbefalt kvoteråd, samt nedgang i bestander av sjøfugl.

I den norske sektoren av Nordsjøen og Skagerak er økosystemene betydelig påvirket av menneskelig aktivitet, og her er tilstanden ikke lenger god. Nordsjøen og Skagerrak er særlig påvirket av klimaendringer og av fiskeri, noe som gjør at det er endringer i sentrale grupper av dyreplankton, fiskebestander, reker og bunnhabitater. Bunntråling har ført til at en stor andel av sjøbunn og bunndyrsamfunn er påvirket. Økt temperatur har gjort at det er blitt mindre av viktige dyreplanktonarter, som igjen har gitt svikt i rekrutteringen hos nøkkelarter som torsk og sild. Endringene i dyreplanktonsamfunnene, sammen med en sterk nedgang i fiskespisende sjøfuglbestander, viser at det er noe endring i fordelingen av biomasse mellom ulike trofiske nivåer i næringskjeden.

Forstørr bilde

Figuren viser bestandsutviklingen for flere fuglearter i Norskehavet og Barentshavet. Tykk rød strek viser estimert bestandsstørrelse, tynne grå streker viser bestandsovervåking i enkeltkoloner.

Kilder: Vee mfl., (2023)/Regional bestand fra Fauchald mfl. (2015a), data fra bestandsovervåking er hentet fra seapop.no.

Det har vært en klar utvikling i retning av en mer alvorlig situasjon for truede arter og naturtyper siden Artsdatabanken begynte å presentere rødlister for arter og naturtyper. Tap av habitat i de ulike naturtypene er en årsak til at mange arter er i tilbakegang. Sammenlignet med de nyeste vurderingene, så har det vært en reell forverring av situasjonen for 21 prosent av artene og naturtypene som er oppført i rødlistene i norske havområder.167 Det er kun 5 prosent av oppføringene som har vist en forbedring i status, og der rødlistestatusen er endret, så er det oftere vurdert til en mer alvorlig status enn til det bedre. Samlet sett er vurderingene mest negative for sjøfuglene og fisk. For bestandsutvikling hos ulike sjøfugler i Norskehavet og Barentshavet, se figur 3.18.

Når det gjelder sjøfugler, sjøpattedyr, bruskfisk og bunndyr er en rekke arter rødlistet, og utviklingen er mest negativ for sjøfuglene. Blant sjøpattedyrene så ser det ut som at narhval og grønlandshval utvikler seg i positiv retning, mens havert (gråsel), storkobbe og steinkobbe går i negativ retning. Det er også negativ utvikling hos fiskearter som polartorsk, vanlig uer og havniøye. Norge har et særlig forvaltningsansvar for europeiske sjøfugler, og ca. 25 prosent av alle sjøfuglene i Europa hekker i norske havområder. Situasjonen for norske sjøfugler er kritisk, og av 54 arter som regnes som typiske sjøfugler er 34 (63 prosent) på den norske rødlista. Norske sjøfugler har gått tilbake med 80 prosent i perioden 1970–2020.168169

Av de 44 vurderte naturtypene knyttet til havbunn er 16 rødlistet, 5 uten vurdering og 23 ikke truet. Naturtypen polar havis er kritisk truet.

Påvirkningsfaktorer

Særlig klima og aktiviteter i sektorene påvirker tilstanden, og arbeidet med å analysere samlet påvirkning har startet. De mest sentrale sektorene i havområdene er fiskeri, olje og gass, og skipsfart. Fremover vil det komme nye næringer som akvakultur til havs, havvind og mineralutvikling på havbunnen. Klimaet har endret seg i alle de tre forvaltningsplanområdene170 som følge av menneskeskapt påvirkning. Dette gjør seg gjeldende blant annet ved økt temperatur og havforsuring i flere områder, minkende havis i den arktiske delen av Barentshavet, og formørking av vannet spesielt i Nordsjøen og Skagerrak.

Variasjon i klima har gjennomgripende effekter på økosystemene i norske havområder, og arbeidet med indikatorene i vurderingene av økologisk tilstand illustrerer også dette.171 Påvirkninger fra fiskeri, olje og gass, og skipstrafikk bidrar til samlet påvirkning på økosystemene i de norske havområdene. Grovt sett kommer klima og fiskeri ut som sterke påvirkninger, ikke minst fordi disse dekker store deler av havarealet. Undervannsstøy, forurensning og til dels bifangst og forstyrrelser, påvirker også. Forstyrrelser er ellers knyttet mer mot turisme og rekreasjon (først og fremst i kyststrøk), men også til forsknings- og forsvarssektoren. Undervannsstøy, oljeforurensning og annen forurensning er ellers hovedsakelig knyttet til skipstrafikk, som igjen knyttes til flere sektorer (for eksempel fiskeri, maritim transport, olje og gass). Til tross for at skipstrafikk er godt dokumentert (med unntak av forsvaret) er det betydelig usikkerhet knyttet til hvor stort område driftsutslipp og støy fra skipstrafikken vil spre seg over, og konsekvenser av dette for miljøet.

Arktis

Arktiske økosystemer dekker i denne sammenhengen den terrestriske delen av Svalbard og Jan Mayen. Landarealet her utgjør nesten 16 prosent av Norges totale areal, og ca. 60 prosent av Svalbard er dekket med is. På øyene er det nær kobling mellom økosystemer i havet og på land.

På Svalbard var det en oppvarming på 3–4 grader fra 1971 til 2017, med størst økning om vinteren og minst om sommeren. Dyr og planter på Svalbard har opplevd betydelige endringer på grunn av økende temperaturer, mildere vintre, mer regn om vinteren, varmere og lengre vekstsesong, kortere snøsesong og tining av permafrost. Tilstanden for økosystemet på Svalbards tundra vurderes likevel som god.

På land begrenser den lave produktiviteten mulighetene for høsting av levende ressurser i større skala, og ingen former for landbruk er mulig eller har noensinne vært drevet her. Svalbards natur har et strengt vern, der målet er at flora og fauna skal bevares tilnærmet upåvirket av lokal aktivitet. Det er derfor strenge begrensninger på jakt og fangst. Svalbards villmarksnatur og arktiske dyreliv byr imidlertid på unike muligheter for naturopplevelse og gir grunnlaget for en betydelig reiselivsnæring. Innenfor de strenge rammene som er satt, gir naturen på Svalbard også muligheter for jakt, fiske og fangst.

Den økologiske tilstanden for arktisk tundra på Svalbard er total sett god, men økosystemet er noe påvirket av klimaendringer ifølge fagsystemet for økologisk tilstand.

Arktiske tundraøkosystemer i Norge har gjennomgått betydelige abiotiske endringer, gjennom generelt økende temperaturer, varmere og lengre vekstsesong, kortere snøsesong og oppvarming og tining av permafrost. Klimaendringene har for eksempel bidratt til at arktisk polarørken nå er sterkt redusert, og må karakteriseres som nordlig arktisk tundra, som er en varmere bioklimatisk sone. Konsekvensene av klimaendringene for økosystemet som helhet er likevel begrenset, og de viktigste funksjoner og strukturer er foreløpig ivaretatt. Det forventes at det biologiske mangfoldet vil endres på sikt.

Per i dag ser en tendens til noen mindre endringer i økosystemet. Blant annet har primærproduksjonen økt noe en del steder på Svalbard, noe som fører til økt grønning, det vil si økende plantebiomasse.

Økosystemene i Arktis kjennetegnes av få arter og enkle næringsnett, men med et stort antall individer. Dyrelivet er unikt i europeisk sammenheng, og begge øyene har store nasjonale og internasjonale verneverdier. Plantelivet eksisterer under marginale forhold, det er få pattedyr som overvintrer, og det er et rikt og variert fugleliv med sjøfugler som binder sammen marine og terrestriske økosystemer.

Rødlista for arter på Svalbard omfatter 166 arter, som utgjør 21,4 prosent av alle vurderte arter. Av de 116 artene på Rødlista er 67 arter truet, noe som utgjør 12,4 prosent av de vurderte artene. Truede arter har høy til ekstremt høy risiko for å dø ut hvis de rådende forhold vedvarer. Av de 67 truede artene er ni arter vurdert som kritisk truet, 21 som sterkt truet, og 37 som sårbar. Både andelen av vurderte arter på Rødlista (21,4 prosent) og andelen truede arter (12,4 prosent) for Svalbard er noe høyere enn tallene for Fastlands-Norge med norske havområder (henholdsvis 21,2 prosent og 11,8 prosent). Isbjørnbestanden på Svalbard har økt siden fredningen i 1973.

Påvirkningsfaktorer

Klimaendringer er den største driveren for endringer i de arktiske økosystemene. Svalbard er fortsatt preget av store og sammenhengende områder uten naturinngrep. Etter 2016 er det ikke registrert nye inngrep som har redusert disse områdene. I stedet er det gjennomført naturrestaurering av gruveområdene i Svea og Lunckefjellet på til sammen 118 km² med formål om å få tilbake villmark. Prosjektet ble vedtatt av Stortinget i 2017, med en kostnadsramme på 2,5 milliarder kroner. Resultatet etter fullført prosjekt i 2023 er 900 millioner kroner under budsjett.

I dag er rundt 68 prosent av Svalbards landareal vernet, og arbeidet med å utvide og supplere vernet fortsetter. Dette bidrar til å sikre viktige leveområder for en rekke is-avhengige og sårbare arter, og kan dermed bidra til å bevare naturmangfoldet på Svalbard.

Cruiseturismen på Svalbard har stor aktivitet, bortsett fra under koronapandemien i 2020. Snøskutere er det viktigste motoriserte fremkomstmidlet på Svalbard vinterstid, og skuterferdsel kan forstyrre dyrelivet. Antall snøskutere var relativt stabilt fra 2011 til 2019, men økte i 2020 og 2021.

Den klart viktigste påvirkningsfaktoren er de pågående klimaendringene. Effekter av klimaendringer vil ha både positiv og negativ påvirkning på Svalbards naturtyper og arter. Typisk vil en del naturtyper som er knyttet til mellomarktisk tundrasone, slik som fjellhei, leside og tundra, samt snøleier, øke i utbredelse på grunn av at mellomarktisk tundrasone får større utbredelse. Likeledes vil polarørkensonen få mindre utbredelse, og naturtypen polarørken er trolig i tilbakegang. Flere andre naturtyper vil være i tilbakegang for eksisterende forekomster, men få en tilsvarende fremgang på nye tilgjengelige områder. Dette gjelder for eksempel permafrost-myr, fjellgrashei og grastundra.

Smelting av permafrost, som følge av klimaendringer, vil trolig føre til endringer i flere naturtyper. Større tykkelser på det aktive laget vil føre til at våtmarker som er avhengig av et grunt aktivt lag, vil få mer preg av fastmark og overgang til andre våtmarkstyper eller fastmarkstyper. Aktiv skredmark vil åpenbart bli favorisert av en pågående smelting av permafrost, som fører til mer rasaktivitet.

Reduksjoner i områder med havis i Arktis vil også true mange dyrearter, og indirekte vil dette påvirke landområdene på Svalbard og Jan Mayen. Etter hvert som isen forsvinner og stadig flere hav- og kystområder blir isfrie hele eller store deler av året, vil noen arter av sel miste sine leveområder, og isbjørnen vil miste sine jaktområder. Også en rekke andre arter som er avhengige av havisen vil forsvinne fra stadig større deler av Arktis. Svalbard er et av de områdene i Arktis der havisen minker raskest, både om sommeren og vinteren. Svalbard får mer regn om vinteren nå enn tidligere og dermed mer regn som faller på snø. Resultatet kan bli isdannelse på bakken, som låser beitene så dyrene ikke kommer til. Det kan påvirke plantespiserne på Svalbard, slik som svalbardrype og svalbardrein. Samtidig vil lengre vekstsesong øke planteveksten og mattilgangen for plantespisere om sommeren.

Med global oppvarming vil fremmede arter som allerede er på Svalbard gradvis kunne spre seg, etablere seg, og utgjøre en høyere økologisk risiko. Sjansen blir også større for at dørstokkarter kommer til øygruppa når klimaet blir varmere. Svalbard er utsatt for langtransportert forurensning av miljøgifter og plast gjennom luft- og havstrømmer. I tillegg finnes det både aktive og gamle kilder til forurensning fra bosettingene, gruvedrift, forskning og turisme. Miljøet og mange av dyreartene på Svalbard inneholder til dels svært høye nivåer av miljøgifter.

3.5 Norges påvirkning på og avhengighet av naturmangfold utenfor Norges grenser

Det er åpenbart at vår økonomiske aktivitet vil påvirke andre lands natur og økosystemer. Hvordan denne påvirkningen er i praksis, avhenger blant annet av hva importerte produkter består av og hvordan de produseres, av aktivitetene i de selskapene vi investerer i utenlands, og miljøvirkningene når eksporterte produkter brukes utenlands. I vår åpne økonomi vil en god del av vårt avtrykk på naturmangfoldet være indirekte, og skje i de landene der importvarer blir produsert. Slik bidrar vi til det globale tapet av naturmangfold, samtidig som det globale tapet kan ha alvorlige konsekvenser også for Norge. Norge er en liten åpen økonomi med betydelig samhandling med omverdenen. Eksempelvis blir omkring 30 prosent av den innenlandske etterspørselen dekket av importerte varer og tjenester. Vi er i stor grad derfor avhengig av bidrag fra naturen utenfor Norges grenser.172

Norsk forbruk er svært høyt i global målestokk, og har et betydelig miljøfotavtrykk. Beregninger fra OECD viser at Norge har et av verdens høyeste materielle forbruk, med et høyt materielt fotavtrykk per person og lav materiell produktivitet.173 Bare en liten andel av produktene blir sirkulert tilbake i økonomien.174

Det er laget anslag for utslipp av klimagasser knyttet til forbruk, hvor det kan se ut til at Norge har et høyere utslipp per person enn andre, sammenlignbare land. Miljødirektoratet publiserte i januar 2024 for første gang estimater for forbruksbaserte utslipp, basert på et arbeid.175 som viste at forbruket av varer og tjenester i norske husholdninger, privat næringsliv og offentlig sektor sto for et samlet klimagassutslipp på 70 millioner tonn CO₂-ekvivalenter i 2020. I overkant av 60 prosent av disse forbruksbaserte utslippene, også kalt klimafotavtrykket, fant sted i andre land. Resultatene supplerer det nasjonale, territorielle utslippsregnskapet, og bidrar til en mer helhetlig oversikt over utslippene Norge har mulighet til å påvirke gjennom forbruk, handel og globale verdikjeder.176 I en sammenstilling av beregninger av norske utslipp i utlandet viser Menon Economics at utslipp som følge av forbruk av importvarer er betydelig.177 Slike beregninger har imidlertid usikkerhet og store variasjoner, avhengig av blant annet metode og omfang, men gir like fullt en indikasjon på et nivå på utslippene fra norsk forbruk. Anslagene som er gjort sier ikke noe om påvirkningen på natur.

Internasjonal handel har vært viktig for utvikling av velferd i verden, men har samtidig skapt miljøutfordringer. Handel påvirker klima og miljø, blant annet gjennom at økt produksjon, transport og forbruk fører til utslipp av klimagasser og miljøgifter, større press på knappe naturressurser, og spredning av fremmede arter. Studier viser at mer enn en fjerdedel av globale klimagassutslipp kan knyttes til internasjonal handel, og at en høy andel av tap av naturmangfold er relatert til internasjonal handel.178 Hvordan handelsregelverket stimulerer til hva det handles med, og kvaliteter og egenskaper ved produkter og måten de produseres på, er viktig i den globale omstillingen til et lavutslippssamfunn.

I 2021 leverte regjeringen sin andre frivillige rapport til FN med gjennomgang av Norges arbeid med bærekraftsmålene.179 Rapporten viser at Norge skårer bra på bærekraftsmål på en rekke områder. Norge gjør det imidlertid mindre bra innenfor målene om forbruk, utslipp og biologisk mangfold, og disse områdene trekkes frem i rapporten som hovedutfordringene for Norge når det gjelder å møte bærekraftsmålene. En oversikt i Sustainable Development Report for 2023180 viser at Norge har utfordringer med å nå bærekraftsmålet «Livet på land», mål 15.181

I flere av anslagene som er gjort for klimagassutslipp fra norsk forbruk, er ikke utslipp fra skog, arealbruk og arealbruksendringer inkludert. Arealbruk har betydning for naturmangfold på det enkelte sted og i områdene rundt. Tilnærmingen i disse beregningene gjør det således ikke direkte overførbart å vurdere det norske forbrukets påvirkning på natur i andre land. Like fullt er det da rimelig å anta at en slik tilnærming kan fortelle oss noe om størrelsesordener – men at tallene for utslipp av klimagasser ikke i seg selv kommuniserer hvordan forbruk i Norge påvirker natur i andre land.

En studie har sett på sammenheng mellom økende velstand og press mot biologisk produktive områder.182 De finner at økt velstand øker forbruket av bioressurser og arealer (biokapasitet). Studien hevder blant annet at mye av denne velstandsøkningen skyldes import, og at importen til land i Europa og Japan bidrar til betydelig påvirkning på økosystemer i lavinntektsland. Mye av importen består av produkter som er råvare- og arealbasert.

Det er gjort lite arbeid for å vurdere hvordan naturmangfoldet utenfor Norge blir påvirket av norsk aktivitet. Vista Analyse laget i 2013 en rapport for økosystemtjenesteutvalget om norsk økonomi og økosystemer i utlandet.183

Næringer og sektorer i Norge kan og vil bli påvirket av tap og forringelse av natur i andre land. Det kan for eksempel oppstå gjennom knapphet på råvarer i verdikjeder. Slike forhold vil utvalget se nærmere på i kapittel 6.

Norge påvirker også natur i andre land både gjennom investeringer og gjennom bistand. Dette kan være private selskapers investeringer, Statens pensjonsfond utland (SPU) og gjennom Norfunds investeringer. Innretningen av norsk bistand vil også ha betydning for hvordan Norge bidrar til å påvirke andre lands økosystemer.

Norges eksport av varer som forbrukes i utlandet tilsvarer klimagassutslipp som er mer enn ti ganger høyere enn de samlede utslippene i det norske utslippsregnskapet. Dette skyldes nesten utelukkende forbruk av olje og gass. Utslipp fra forbrenning av avfall, og bruk av kunstgjødsel utgjør 0,5 prosent av utslippene.184 Utslipp i utlandet knyttet til produksjon av norske importvarer anslås å være i samme størrelsesorden som utslippene i det norske utslippsregnskapet, det vil si rundt 50 millioner tonn CO₂-ekvivalenter. Beregningene er svært usikre. Utvalget har ikke funnet kilder som ser på påvirkning på natur som følge av eksport av varer og tjenester fra Norge. Det vil imidlertid finnes slike påvirkninger, for eksempel knyttet til eksport av petroleum, mineraler, kunstgjødsel og avfall.

3.6 Utvalgets vurderinger

Naturen er grunnlaget for menneskenes liv på jorda

I denne utredningen tar utvalget utgangspunkt i at naturen er avgjørende for menneskelig velferd på mange ulike plan.

Utvalget legger til grunn at Naturpanelet gjennom sin utredning fra 2022 gir et godt og bredt grunnlag for å synliggjøre og sammenstille et bredt spekter av verdier, og hvordan de kan anvendes for formidling, utvikling av politikk og beslutninger i samfunnet.185 Utvalget mener Naturpanelets rammeverk Naturens bidrag til mennesker er et fruktbart rammeverk for å beskrive og forstå naturens verdi. Utvalget vil fremheve at dette rammeverket eksplisitt bygger på og inkorporerer urfolksperspektiver, som er en viktig del av et bredere og mer helhetlig syn på naturen og naturens mange verdier for mennesker og samfunnet, både generelt og for vurderinger og beslutninger med betydning for samiske tradisjonelle næringer.

Det er enighet om hva som er de viktigste påvirkningsfaktorene for tap av natur

De fem direkte påvirkningsfaktorene som er de mest sentrale for tap av natur både globalt og i Norge, er arealbruksendring av land- og sjøområder, høsting og overbeskatning, klimaendringer, forurensning og invaderende eller fremmede arter186. Utvalget vil derfor se spesielt på disse faktorene i sine vurderinger av påvirkning på natur fra næringer og sektorer i Norge. Menneskene har høstet og utnyttet naturen gjennom flere årtusener. Forskjellen nå er at det skjer i et stadig økende omfang og tempo som setter naturgrunnlaget under stort press. Drivkreftene bak er ikke-bærekraftig økonomisk vekst, stigende forbruk, teknologisk utvikling og befolkningsvekst.

Det akselererende tapet av natur globalt gir grunn til bekymring

Utvalget ser med stor bekymring på hvordan verden mister natur og naturmangfold i et stadig høyere tempo, et menneskeskapt naturtap som akselerer og er uten sidestykke i menneskets historie, som er dokumentert gjennom Naturpanelets globale og tematiske studier, og mange andre rapporter fra de siste årene. Naturtap, klimaendringer og forurensning forsterker hverandre gjensidig, og utgjør til sammen en miljøkrise med alvorlige negative samfunnskonsekvenser som høyst sannsynlig vil forverres i tiden fremover. Menneskets negative påvirkning på naturen fortsetter å øke på mange områder, og naturtapet og konsekvensene for samfunnet vil forverres i tiden fremover, dersom verdens land ikke tar effektive grep for å snu trendene. Dette understreker at ulike miljøproblemer må ses i sammenheng og løses sammen.

Vi blir stadig flere mennesker og lever i en verden der uttaket av naturressurser øker mye raskere enn befolkningen. Økonomisk vekst har medført økt energibruk, arealbruksendringer, forurensning, klimaendring, overhøsting, spredning av fremmede arter, og dermed tap og forringelse av natur.

Menneskelig aktivitet har endret naturen betydelig over hele kloden, inkludert for 3/4 av miljøet på land, og endringene har alvorlige konsekvenser for ca. 2/3 av det marine miljøet. Over 85 prosent av verdens våtmarksområder er allerede tapt.187 Utvalget merker seg at endret arealbruk bidrar til 1/4 av den globale oppvarmingen, og er den viktigste årsaken til at vi mennesker fortrenger annet liv på kloden.

Norsk natur er også under press

Norge er et stort land, langt mot nord, med et stort naturmangfold og lav befolkningstetthet. Likevel ser vi at menneskene påvirker naturen og dens bidrag til mennesker også her. Naturindeks for Norge, basert på 260 indikatorer for naturmangfold på tvers av alle økosystem, har en samlet verdi på i underkant av 0,5 på en skala fra 0 (fravær av naturverdi) til 1 (referansetilstand uten menneskelige påvirkning for naturlige økosystemer, natur i god hevd for kulturbetingete økosystemer). Det er særlig skog og åpent lavland som trekker ned. Naturindeksen fra 2000 og utover viser en svak positiv utvikling for skog og ferskvann, mens utviklingen er svakt negativ for fjell. For åpent lavland er det en klar nedgang. De andre økosystemene har vært nokså stabile.188 Halvparten av naturtypene og 21 prosent av artene i Norge er på rødlista, også her trekker skogen (48 prosent av de rødlista artene) og åpent lavland (særlig kulturlandskapet, 29 prosent av de rødlista artene) ned. De truede artene utgjør 12 prosent av alle vurderte arter, der den største andelen truede arter finnes blant fugler, pattedyr og karplanter. Kystlynghei, palsmyr og elvedelta er eksempler på truede naturtyper. Antall truede arter er høyest i de sør-østlige delene av Norge, og det er også her vi finner størst mangfold av sjeldne leveområder, og det største presset mot naturen. Kunnskapsgrunnlaget bak de norske rødlistene har blitt styrket de seneste årene, og antall arter vurdert for rødlista og antall truede arter er økende.

I tråd med de globale trendene er arealbruksendringer i form av nedbygging, fragmentering, intensiv bruk og gjengroing de viktigste påvirkningene som forårsaker at naturtyper og arter står i fare for å forsvinne i Norge. En illustrasjon av deler av denne utviklingen er at mens om lag halvparten av Norges fastlandsareal var karakterisert som villmarkspreget på starten av 1900-tallet, er det i dag 11,5 prosent igjen. Samtidig har det vært store endringer i bruk og påvirkning i landskapene. For eksempel har ekstensiv høsting og bruk av landskapet i form av beite, hogst og brann, som er en viktig forutsetning for mange semi-naturlige naturtyper og tilhørende artsmangfold, blitt kraftig redusert.

Forurensing, overbeskatning og introduksjon av fremmede skadelige arter utgjør også trusler mot norsk natur, mens klimaendringer har økende negativ påvirkning på naturen i havet, langs kysten og på fjellet. I noen områder og naturtyper er den samlede belastningen stor. Det gjelder blant annet i våtmark og kulturlandskap (spesielt semi-naturlige naturtyper), fjorder som Oslofjorden, og de sørlige havområdene. Tiltak i miljøforvaltningen de siste tiårene har redusert noen negative påvirkninger, mens andre forventes å få økende effekt framover. Det skyldes dels at påvirkningene fortsetter å øke, og dels at det tar tid før konsekvensene av endringer som allerede har skjedd, blir tydelige. I en vurdering av Norges miljøinnsats konkluderer OECD med at innsatsen for å bevare av natur og naturmangfold ikke er tilstrekkelig for å oppnå mål om å stanse eller reversere de negative trendene i naturen.189

Gjennom handel strekker påvirkningen fra det norske samfunnet seg ut i en verden som er preget av store forskjeller i ressurstilgang og ressursbruk.

Menneskeskapte klimaendringer og naturtap er sammenkoblet

Det er mange og viktige sammenhenger mellom klimaendringer og tap av natur. De to utfordringene må derfor forstås på en helhetlig måte og adresseres sammen. Global oppvarming bidrar til økende endringer i naturen, særlig i form av tapt naturmangfold. Samtidig er det å bevare natur avgjørende for å styrke og opprettholde klodens kapasitet til å binde CO₂ og å holde på metan. Natur bidrar også til andre naturbaserte løsninger i arbeidet med å stanse og tilpasse seg klimaendringene.

Tap av natur skyldes også andre menneskelige påvirkninger enn klimaendringer. Mange av de øvrige påvirkningene som arealbruk, høsting, forurensning og spredning av invaderende fremmede arter er av regional og lokal karakter. Naturen vil ofte respondere positivt på endringer i påvirkninger og iverksetting av tiltak lokalt, noe som kan bidra til både motivasjon og aksept for tiltak. For global oppvarming er enkeltbidragene fra klimagassutslipp ofte minimale, men de påvirker alle den samme atmosfæren, og bidrar til en oppvarming som kan uttrykkes i en felles indikator i form av beregnet økt global middeltemperatur. Global oppvarming gir imidlertid klimaendringer som slår ulikt ut regionalt og lokalt. I likhet med klimaendringer forårsakes naturtap av mange små enkeltbidrag for eksempel gjennom bit for bit nedbygging. I tillegg kan enkeltbidrag til naturtap ha stor betydning lokalt både fordi arter og naturtyper ofte har relativt begrenset geografisk utbredelse, og fordi naturens bidrag til mennesker gjerne er av lokal eller regional karakter. Bidragene påvirker alle den samme biosfæren og bidrar til tap av naturmangfold. De samlede endringene i naturen lar seg naturlig nok ikke uttrykke i en felles global indikator. Målingen av konsekvensene for naturen av arealbruksendringer, klimaendringer og andre påvirkninger fordrer bruk av ulike indikatorer, indekser og måleenheter.

Det er flere sentrale koblinger og alvorlige utviklingstrekk det må tas hensyn til i arbeidet med naturrisiko

Årsakene til naturtap er komplekse og samvirkende, de opptrer med store tidsforsinkelser og forsterker hverandre, og naturtapet akselererer og blir i praksis irreversibelt. Derfor trengs en tilnærming som gjør at samfunnet tar bedre beslutninger om natur samlet sett. Eksempler på slike irreversible endringer i naturen, er utryddelse av arter, og virkninger som i praksis vil være irreversible innen en rimelig tidshorisont, som tap av våtmarker og jordsmonn, dyrka mark og korallrev, og fare for store systemendringer i økosystemene som kan forsterke problemene.

Utvalget merker seg at Naturpanelet fastslår at de fleste av klodens regulerende bidrag til mennesket har blitt svekket i løpet av de siste 50 år. Utvalget vil derfor legge stor vekt på at arbeidet med naturrisiko må ta tilstrekkelig hensyn til de regulerende bidragene til velferd vi får fra naturen. Dette omfatter både livstøttende, rensende og skaderegulerende prosesser.

Utvalget merker seg også at naturen bidrar med mer mat og materialer enn noen gang, men at en rekke fiskebestander er overbeskattet, mange arter knyttet til skogøkosystemene og kulturlandskapene våre er truet, og at naturens materielle bidrag til medisiner og genressurser er redusert. Samtidig vil utvalget se på hvordan naturtap kan utgjøre en risiko for sentrale velferdshensyn, annen næringsvirksomhet, herunder urfolks næringer og levemåte, kultur og friluftsliv, og mer generelt vårt fremtidige handlingsrom.

Alvoret for tilstand og utviklingen i naturen er godt dokumentert, samtidig er det behov for mer kunnskap for forvaltningen og for vurdering av risiko

Utvalget ser at tapet av natur er godt dokumentert, både globalt gjennom Naturpanelet spesielt, og nasjonalt gjennom ulike vurderinger av naturmangfold, økologisk tilstand og truet natur. Utvalget merker seg samtidig at det på mange områder er mangelfull og lite overvåking og datainnsamling, for å kunne si noe om tilstand og utvikling i økosystemene, naturtyper, for arter osv. Det at kunnskapssystemene for noen truede arter og naturtyper som har en ujevn og ofte fåtallig utbredelse, ikke er gode nok for å følge endringer i status og tilstand, er en utfordring for god forvaltning.

Norges økonomi og velferd er avhengig av natur også utenfor Norge, og Norge påvirker natur utenfor Norge. Kunnskapen om Norges fotavtrykk på natur i andre land er liten, og det er behov for å utvikle metoder og forskning på dette området. Utvalget merker seg at det er et generelt behov for bedre metodikk og mer kunnskap om hvordan Norge – gjennom verdikjeder og aktiviteter – påvirker naturen i andre land. Dette er et område som krever internasjonalt samarbeid rundt kartlegging av verdikjeder og handel.

Utvalget vil i kapittel 8 komme tilbake til forhold rundt behovet for mer kunnskap om tilstand, omfang, påvirkning, utvikling og tiltak, både globalt og for de ulike norske hovedøkosystemene. Utvalget vil også komme inn på hva manglende data og kunnskap om tilstand i norske økosystemer og norsk natur må føre til av økt forsiktighet, både når det gjelder utvikling av politikk og virkemidler, og konkrete beslutninger.