3 Utviklingen i norsk industris konkurranseevne

• Den kostnadsmessige konkurranseevnen for industrien, målt ved relative timelønnskostnader for industriarbeidere i felles valuta, har svekket seg de siste årene. Fra 2007 til 2008 anslås svekkelsen til 1,8 prosent. Dette skyldtes både at lønnskostnadene økte raskere i Norge enn hos handelspartnerne og at kronen styrket seg.

• Gjennomsnittlige timelønnskostnader for ansatte i industrien i Norge i 2008, gitt dette årets valutakurs, anslås å ligge 28 prosent høyere enn et handelsvektet gjennomsnitt av våre handelspartnere i EU. For industriarbeidere alene anslås de norske timelønnskostnadene å ligge 43 prosent høyere.

• Lønnsomheten i industrien i Norge, målt ved brutto driftsresultatandel fra nasjonalregnskapet, har falt de to siste årene, etter å ha økt sterkt i perioden 2002 til 2006.

• Markedsandelene for norsk eksport har gjennomgående falt siden slutten av 1990-tallet. De har imidlertid gått noe opp igjen de to siste årene.

Den omfattende deltakelsen i det internasjonale varebyttet har gjort det mulig for Norge å oppnå en langt høyere materiell levestandard enn hva som ville vært mulig i en økonomi som var vesentlig mer skjermet mot utenlandsk konkurranse.

Fordelene ved det internasjonale varebyttet vil imidlertid bli vesentlig redusert hvis vi ikke samtidig kan sørge for en full og effektiv ressursutnyttelse, herunder full sysselsetting og en akseptabel inntektsfordeling. Land som deltar i det internasjonale vare- og tjenestebyttet må over tid ha en rimelig balanse i utenriksøkonomien. Et lands konkurranseevne uttrykker derfor evnen til å opprettholde en rimelig balanse i utenriksøkonomien over tid, samtidig som en har full og effektiv ressursutnyttelse og en akseptabel inntektsfordeling.

Konkurranseevnen for en næring karakteriserer evnen til å utvikle seg over tid. Dette beror på næringens lønnsomhet og dens evne til å trekke til seg investeringer. En lønnsom næring må kunne hevde seg i konkurranse med utenlandske bedrifter på produktmarkedene, og med andre norske næringer i arbeidsmarkedet. En kan ikke uten videre trekke slutninger fra utviklingen i konkurranseevnen for en enkelt bedrift eller næring til utviklingen i konkurranseevnen for et helt land. En økonomi i vekst og der det skjer omstillinger vil normalt være preget av ulik utvikling i konkurranseevnen for de enkelte næringene. Videre kan en bedring i konkurranseevnen for én næring, f.eks. gjennom subsidiering av innsatsfaktorene, gi en dårligere utnyttelse av ressursene samlet sett, og dermed ikke bedre konkurranseevnen i samfunnsøkonomisk forstand. Det er derfor viktig å skille mellom konkurranseevnen for enkeltnæringer og for Norge som helhet.

3.1 Indikatorer for industriens kostnadsutvikling

Økt globalisering, sterkere internasjonal konkurranse og lavere transportkostnader har medført at stadig større deler av norsk næringsliv utsettes for konkurranse fra utlandet. Mange tjenesteytende næringer, bygg og anlegg mv. har i de senere år blitt stilt overfor stadig sterkere konkurranse fra utenlandske tilbydere. Det kan være vanskelig å overskue hvilke næringer som i framtiden vil være utsatt for internasjonal konkurranse. Blant eksport- og importkonkurrerende næringer i fastlandsøkonomien er likevel fortsatt industrien den viktigste enkeltnæringen. En rimelig god evne for industrien til å konkurrere både ute og hjemme er dermed viktig for å realisere en balansert økonomisk utvikling. Dette behøver imidlertid ikke innebære at industriens konkurranseevne hele tiden må være like god. Da oljeinntektene kom inn i norsk økonomi, kunne kravet til balanse i utenriksøkonomien imøtekommes med en mindre industrisektor. Men oljeinntektene innebærer ikke at konkurranseutsatt sektor på varig basis kan ha svakere konkurranseevne enn konkurrentene i våre handelspartnerland.

Lønnskostnadene er den enkeltfaktoren som betyr mest for kostnadene i næringslivet. Foruten lønnskostnadene vil andre kostnadskomponenter som energikostnader, kapitalkostnader, transportkostnader og andre kostnader til innenlandsk produsert vareinnsats ha betydning for norske bedrifters muligheter til å kunne hevde seg i den internasjonale konkurransen. Videre vil produktivitetsutviklingen og offentlige avgifter og subsidier være av betydning for konkurranseevnen.

Utviklingen i industriens internasjonale konkurranseevne avhenger også av produktivitets- og kostnadsutviklingen i øvrige deler av norsk næringsliv. Disse næringene leverer vareinnsats, energi og kapitalvarer til industrien. Jo billigere disse leveransene kan kjøpes, desto bedre blir industriens internasjonale konkurranseevne. Videre konkurrerer industrien med øvrige næringer om enkelte innsatsfaktorer, særlig arbeidskraft. Lavere lønninger og svekket lønnsomhet i andre næringer kan føre til at industriens konkurranseevne bedres ved at det blir lettere og billigere for industrien å skaffe arbeidskraft og kapitalvarer. Kostnadsutviklingen i industrien kan derfor ikke ses uavhengig av kostnadsutviklingen i norsk økonomi for øvrig.

Forutsigbare og stabile rammebetingelser kan også bidra til å styrke næringslivets konkurranse­posisjon. For en liten, åpen økonomi som den norske vil det være svært vanskelig å oppnå en stabil realøkonomisk utvikling uten at en samtidig har en relativt stabil nominell utvikling, herunder at en unngår sterke utslag i valutakursen.

I dette kapitlet ser vi på noen utvalgte indikatorer for utviklingen i industriens konkurranseevne. Avsnitt 3.1.1 tar for seg utviklingen i lønnskostnader, herunder tall for lønnskostnadsutviklingen i privat sektor 1 . Forskjeller i lønnskostnadsnivåene i industrien i Norge og andre land omtales i avsnitt 3.1.2. I avsnitt 3.1.3 ser vi på noen andre utvalgte indikatorer for utviklingen i industriens konkurranseevne, herunder kapitalkostnader og andre kostnader. I avsnitt 3.2 presenteres tall for produktivitetsutviklingen og i avsnitt 3.3 omtales utviklingen i lønnsomheten. Til slutt i avsnitt 3.4 gis det en oversikt over utviklingen i markedsandeler for tradisjonelle industrivarer hjemme og ute.

3.1.1 Lønnskostnadsvekst

Målt som andel av verdiskapingen (bruttoproduktet) i industrien har lønnskostnadene utgjort i gjennomsnitt om lag 68 prosent de siste ti årene.

Tabell 3.1 og figur 3.1 viser utviklingen i lønnskostnader per time for arbeidere i norsk industri og i industrien hos våre viktigste handelspartnere siden 1999 målt i felles valuta.

I løpet av de siste ti årene har den kostnadsmessige konkurranseevnen for industriarbeidere, målt ved relative timelønnskostnader i felles valuta, i gjennomsnitt svekket seg med knapt 2 prosent per år. Svekkelsen skyldes både høyere lønnskostnadsvekst i Norge enn hos handelspartnerne og styrking av kronen. Det eneste året med lavere lønnskostnadsvekst i Norge enn hos handelspartnerne var i år 2000 (-1,2 prosent). I de andre årene har lønnskostnadsveksten i Norge vært 0,2–2,9 prosent høyere enn hos handelspartnerne. Utviklingen i valutakursen har variert mye fra år til år, og bidratt til at det har vært langt større svingninger i den relative timelønnskostnadsveksten målt i felles valuta enn i nasjonal valuta, jf. figur 3.1. I årene 2002 og 2005 styrket kronen seg med hhv. 7,4 og 4,4 prosent., mens den i 2004 svekket seg med 3,8 prosent. I gjennomsnitt har kronen styrket seg med 0,8 prosent per år, jf. også omtale av kronekursutviklingen i vedlegg 3.

Veksten i timelønnskostnadene for arbeidere i norsk industri var om lag på linje med veksten hos handelspartnerne fra 2004 til 2005. En styrking av kronen gjorde imidlertid at de relative timelønnskostnadene målt i felles valuta økte med 4,9 prosent dette året. I 2006 svekket kronen seg i verdi med 0,5 prosent, men en høyere lønnskostnadsvekst i Norge enn hos handelspartnerne ga samlet sett en økning i de relative timelønnskostnadene på 1,1 prosent dette året. På bakgrunn av lønnskostnadstall fra bl.a. Eurostat og SSB anslås de relative timelønnskostnadene i felles valuta i industrien å ha økt med 2,7 prosent i 2007, og ytterligere 1,8 prosent i 2008.

Kilde: BLS (Kildematerialet dekker knapt 96 prosent av Norges handelspartnere i 2003.), SSB, Eurostat, EU-kommisjonen og Beregningsutvalget.

Lønnskostnadene per ansatt i privat sektor i Norge økte akkumulert med 20 prosent mer i perioden 1999 til 2008 enn hos gjennomsnittet av våre handelspartnere, jf. figur 3.2. En styrking av kronen gjorde at de relative lønnskostnadene i felles valuta økte med 30,6 prosent i denne perioden. Mens kronen styrket seg over perioden sett under ett har den i enkeltår svekket seg og bidratt til fall i de relative lønnskostnadene.

I 2007 var lønnskostnadsveksten i privat sektor 2 prosent høyere i Norge enn hos handelspartnerne. Samtidig styrket kronen seg, slik at de relative lønnskostnadene per ansatt i felles valuta økte med 3,8 prosent. For 2008 anslår OECD veksten i lønnskostnadene per ansatt i privat sektor hos våre handelspartnere til 3,6 prosent, mens de anslår veksten i lønnskostnadene i Norge til 6,2 prosent. Med en styrking av kronen på 0,5 prosent i fjor, tilsier OECDs anslag en økning i de relative lønnskostnadene målt i felles valuta på 3 prosent i fjor.

Kilde: OECD (Kilden dekker knapt 94 prosent av Norges handelspartnere i 2003.) Economic Outlook 84 (publisert november 2008), jf. tabell 4.4 i vedlegg 4.

OECD anslår veksten i lønnskostnadene per ansatt i privat sektor til 2,9 prosent i 2009 i våre konkurrentland målt i nasjonal valuta og vektet med Norges konkurransevekter. Utviklingen i tidligere år kan tilsi at veksten i lønnskostnader per ansatt i industrien ikke i vesentlig grad vil avvike fra lønnsveksten i privat sektor fra et år til det neste hos handelspartnerne.

3.1.2 Sammenlikning av nivåer på arbeidskraftkostnader i Norge og i andre land

3.1.2.1 Industriarbeidere

Det relative lønnskostnadsnivået for norske industriarbeidere var i fjor 43 prosent høyere enn hos våre handelspartnerland i EU, en stigning på nærmere 20 prosentpoeng siden 2000. Forskjellene økte særlig sterkt i årene 2004 til 2008. Økningen var på 3 prosentpoeng fra 2007 til 2008, noe som skyldtes både at kronen styrket seg og en høyere lønnsvekst i Norge, jf. avsnitt 3.1.1.

*Foreløpig tall. Landene som er inkludert fremkommer i tabell 3.3.

Kilde: Bureau of Labor Statistics(BLS), Eurostat, SSB, EU-kommisjonen og Beregningsutvalget.

Mens lønnskostnadsnivået mellom EU-landene har nærmet seg hverandre de siste årene, har lønnsnivået for norske industriarbeidere økt relativt sett. Ikke-euroland er ikke spesifisert i tabell 3.2, men inngår i totalen. Gruppen ikke-euroland vil domineres av Storbritannia og svekkelsen av britiske pund bidro til at økningen i norske lønnskostnader var særlig stor i forhold til nivået i Storbritannia fra 2007 til 2008. I de nyeste EU-medlemslandene Tsjekkia og Polen har kostnadsnivået på den annen side nærmet seg nivået i Norge de siste årene. Lønnskostnadene i disse landene er imidlertid relativt sett lave og avstanden opp til norsk nivå er fortsatt svært stor (jf. tabell 3.3).

Utviklingen fra slutten av 2008 og inn i 2009 tyder på en svekkelse av norske kroner. Dette vil isolert sett bidra til et noe lavere relativt lønnskostnadsnivå for norske industriarbeidere.

Sammensetningen av lønnskostnadene

Strukturen på timelønnskostnadene varierer mye fra land til land. Mens lønnsutbetalinger per arbeidet time utgjør størsteparten av de totale lønnskostnadene i noen land, utgjør indirekte personalkostnader den største kostnadskomponenten i andre. I 2006 hadde danske og norske industriarbeidere den klart høyeste betalte lønnen per arbeidet time. For 12 av de 15 landene i tabell 3.8 utgjorde de indirekte personalkostnadene en høyere andel av utbetalt lønn enn i Norge. Tyskland, Østerrike og Belgia har også klart høyere absolutte indirekte personalkostnader, målt i norske kroner, mens Sverige og Nederland ligger om lag på det norske nivået i felles valuta.

3.1.2.2 Alle ansatte i industrien

Funksjonærene utgjør en stadig større andel av lønnsmassen i industribedrifter. Nye produksjonsprosesser har bidratt til at arbeidsinnholdet på mange industriarbeidsplasser har endret seg betydelig og avgrensningen mellom arbeidere og funksjonærer er mindre tydelig enn tidligere. For norske/nordiske industriarbeidere avtales vanligvis sentrale tillegg, mens for funksjonærer avtales sentrale tillegg bare for en begrenset gruppe. Kollektive føringer fra for eksempel industriarbeidere kan ha stor betydning også for den lokale og individuelle lønnsdannelsen for alle grupper.

I NHO-bedrifter utgjør industrifunksjonærer i dag om lag 42 prosent av avtalte årsverk og omlag 52 prosent av lønnssummen totalt i industrien. Denne andelen har steget jevnt de siste årene, men stoppet noe opp fra 2006 til 2007. Om lag ¼ av industrisysselsettingen er utenfor NHO-bedrifter. Nivåsammenligningene omfatter også disse.

Figur 3.4 og vedleggstabell 4.5 viser at norske lønnskostnader per timeverk for alle ansatte i industrien i 2008 var anslagsvis 28 prosent høyere enn et vektet gjennomsnitt av EU-landene 2 , mot 43 prosent høyere for industriarbeidere, jf. over. Det kan være flere forhold som bidrar til denne forskjellen. Den viktigste forklaringen er trolig at lønnsstrukturen i Norge er generelt mer sammenpresset enn i de fleste andre land slik at lønnsforskjellene mellom industrifunksjonærer og industriarbeidere i Norge er mindre enn hos konkurrentene.

Kilde: Eurostat, Statistisk sentralbyrå og Beregningsutvalget.

Sammenlikningen er basert på nivåtall for lønnskostnader per timeverk fra år 2006 og 2007 3 . I figuren under er disse nivåene framskrevet til 2008 ved hjelp av arbeidskraftkostnadsindekser, korrigert for valutakursendringer.

3.1.3 Andre kostnader

I tillegg til lønnskostnadene er kostnadene ved bruk av andre innsatsfaktorer og kapital viktige for industrien. Tabell 3.5 gir en oversikt over noen indikatorer som kan antyde noe om den relative kostnadsutviklingen knyttet til renter, priser og energikostnader.

Kapitalkostnadene kan i teorien gjenspeiles i den såkalte brukerprisen på kapital. Brukerprisen tar hensyn til markedsprisen på kapitalutstyret, kostnadene ved å binde kapital i bedriften, kapitalslitet og reglene for bedrifts- og kapitalbeskatningen. Brukerprisen på kapital er vanskelig å måle i praksis, men en har data for enkelte viktige komponenter i brukerprisen som f.eks. renter.

I lys av den tettere integrasjonen i de internasjonale kapitalmarkedene, er det mindre grunn til å vente at kostnadene for bedriftene ved å ta opp lån skal være vesentlig annerledes i Norge enn i andre land. Likevel er det en klar tendens til at mange bedrifter låner mest i nasjonal valuta. Dette gjelder særlig små og mellomstore bedrifter som produserer for hjemmemarkedene, hvor tilbud av kreditt forutsetter god lokal kunnskap om marked og aktører. Det kan også være rasjonelt å ha gjeld i nasjonal valuta siden andre kostnader og inntekter er i nasjonal valuta. Også slike bedrifter kan imidlertid møte internasjonal konkurranse. Det kan derfor være relevant å sammenlikne lånekostnadene i norske kroner med de gjennomsnittlige lånekostnadene hos våre handelspartnere. I så fall må en også korrigere for endringer i verdien på den norske kronen i forhold til valutaene til våre handelspartnere.

De siste ti årene har nominelle renter i gjennomsnitt ligget noe høyere i Norge enn hos handelspartnerne. Fra starten av 2003 til sommeren 2004 falt rentenivået i Norge betydelig, til et historisk lavt nivå. Rentene var stabile på det lave nivået fram til sommeren 2005, før de begynte å stige gradvis. Økningen i rentenivået tiltok gjennom 2007. I oktober 2008 nådde rentene sitt toppnivå, før de igjen begynte å falle markert. Gjennomsnittlig tremåneders pengemarkedsrente i Norge var i fjor 6,2 prosent., dvs. 4,2 prosentpoeng høyere enn i 2004. I årene 2004-2006 var tremåneders pengemarkedsrente i Norge i størrelsesorden 0,2-0,5 prosentpoeng lavere enn gjennomsnittet av tilsvarende renter hos Norges handelspartnere. Mot slutten av 2006 passerte imidlertid den norske pengemarkedsrenten med tremåneders løpetid tilsvarende gjennomsnittlig rente hos handelspartnerne, og var som gjennomsnitt 0,7 prosentpoeng høyere både i 2007 og 2008. En styrking av kronekursen bidro i 2007 og 2008 isolert sett til å øke bedriftenes lånekostnader i Norge i forhold til hos handelspartnerne, jf. tabell 3.5.

Utviklingen i renteindikatoren vil ikke fullt ut reflektere forskjeller i bedriftenes lånekostnader i eget land. For det første låner bedriftene i liten grad direkte i pengemarkedet. For det andre foregår en stor del av næringslivets opplåning både i Norge og andre land med lengre rentebindingstid. Omfanget av opplåning i utenlandsk valuta må bl.a. ses i sammenheng med bedriftenes eksponering på inntekts- og utgiftssiden. Graden av rentebinding kan også variere mellom land. Et tredje forhold er at den indikatoren som er stilt opp i tabellen, ikke tar hensyn til forskjeller i skattesystemene mellom land, som også er viktig for å vurdere bedriftenes kapitalkostnader. Særlig i 2008, et år med store svingninger i likviditetspremier og økte risikopremier, vil renteindikatoren i tabell 3.5 være mer usikker enn vanlig som indikator for bedriftenes faktiske lånekostnader.

Lønnsutviklingen i industrien setter gjerne et visst mønster for andre næringer og dermed for prisene på de varene og tjenestene som blir levert til industrien. Tabell 3.5 viser utviklingen i prisnivået i Norge i forhold til hos handelspartnerne. Som indikator for prisutviklingen på innsatsvarer har en i mangel av brukbare pristall for leveranser til bedriftene benyttet konsumprisindeksen i Norge og hos handelspartnerne. Over tid kan en imidlertid regne med at det er en viss parallellitet i utviklingen i ulike priser. I løpet av de siste ti årene har prisveksten hos handelspartnerne vært på linje med konsumprisveksten i Norge. I 2006 førte bl.a. sterk elektrisitetsprisvekst i Norge til at konsumprisveksten i Norge var høyere enn hos handelspartnerne. I 2007 bidro reduserte elektrisitetspriser til at konsumprisveksten i Norge gikk ned, samtidig som bl.a. økte matpriser trakk konsumprisveksten opp hos handelspartnerne. I 2008 var prisveksten noe høyere i Norge enn hos handelspartnerne.

Energikostnader, spesielt knyttet til elektrisk kraft, er av stor betydning for konkurranseevnen for deler av norsk industri. Kostnadene for elektrisitet er vesentlig lavere i Norge enn hos handelspartnerne. I 2007 var gjennomsnittlig pris på elektrisitet til industrien i Norge 40 prosent av gjennomsnittsprisen hos våre viktigste handelspartnere. I løpet av de siste ti årene har imidlertid prisveksten på elektrisitet for norsk industri vært høyere enn hos handelspartnerne, målt i felles valuta. Oppgangen skyldes i hovedsak høyere prisvekst, ikke valutakursendringer. Fra år til år vil imidlertid kronekursen kunne påvirke tallene til dels betydelig.

Avgifter og subsidier som knyttes direkte til bruk av arbeidskraft, f.eks. arbeidsgiveravgift, fanges opp i lønnskostnadene, slik de måles i dette kapitlet. Andre avgifter og subsidier fanges imidlertid ikke opp, f.eks. CO2-avgifter. Slike avgifter og subsidier vil også påvirke konkurranseevnen, men det er vanskelig å framskaffe sammenliknbare tall mellom land.

3.2 Produktivitetsutviklingen

Målt ved relative timelønnskostnader har den kostnadsmessige konkurranseevnen i industrien svekket seg betydelig i løpet av de siste ti årene, jf. over. Høy produktivitetsvekst innenlands kan i prinsippet motvirke denne svekkelsen. Produktivitetsveksten i norsk industri, målt ved bruttoprodukt per timeverk, var imidlertid lavere enn hos handelspartnerne fram til og med år 2000, jf. tabell 3.6. I perioden 2001-2003 samlet sett var utviklingen i Norge bedre enn hos handelspartnerne. Produktivitetsveksten i norsk industri var relativt høy også i 2004 og 2005. I 2006 og 2007 var imidlertid produktivitetsveksten negativ, før den tok seg noe opp igjen i fjor ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall.

Usikkerheten i produktivitetsutviklingen er i hovedsak knyttet til to forhold. For det første kan det være metodiske problemer knyttet til målingen av bruttoproduktet i faste priser. Datagrunnlaget for nasjonalregnskapsstatistikken og metoder for bl.a. deflatering varierer mellom ulike lands nasjonalregnskap. Videre er det en tendens til betydelige revisjoner i produktivitetstallene i ettertid. De foreløpige regnskapene baseres på relativt summarisk behandling av korttidsindikatorer, som for eksempel produksjonsindeksen. Senere regnskapsbaserte nasjonalregnskapstall kan dermed avvike forholdsvis mye fra foreløpige tall.

For det andre kan tallene for gjennomsnittlig relativ produktivitet i industrien gi et misvisende bilde. Ulik produktivitetsutvikling mellom næringer kombinert med ulik industristruktur mellom land kan gi opphav til forskjeller. Analyser av produktivitetsutviklingen i industrien i Norge og Sverige på et mer disaggregert nivå tyder på dette kan være en viktig faktor i forhold til den relative utviklingen mellom enkeltland, jf. vedlegg 6 i Beregningsutvalgets rapport NOU 2001:17.

Dersom en ser på utviklingen i bruttoprodukt per timeverk i løpende priser regnet i felles valuta, har utviklingen i norsk industri vært mer positiv, jf. figur 3.6. Dette gjenspeiler sterkere prisvekst på norske industriprodukter enn hos handelspartnerne. Det kan være flere årsaker til at nasjonalregnskapstallene viser en sterkere prisutvikling for norske industriprodukter, bl.a.:

• Norsk industri lager i stor grad produkter der prisene i sterkere grad har holdt seg oppe sammenliknet med næringer der produktivitetsveksten er høy.

• Skjerming av enkelte deler av norsk industri kan gjøre det mulig å ha høy prisvekst

• Målemetodene i nasjonalregnskapet i Norge og hos handelspartnerne kan være ulike.

En analyse av utviklingen i arbeidskraftsproduktiviteten i ­industrien med utgangspunkt i mer disaggregerte tall (dvs. tall for de enkelte industrinæringer) for Norge, Sverige og ­Tyskland tyder på at norsk industri samlet har hatt en relativt svak produktivitetsutvikling på 1990-tallet. Undersøkelsen viser imidlertid at noe av produktivitetsforskjellen mellom norsk og svensk industri på 1990-tallet kan tilskrives forskjeller i produktsammensetning, jf. nærmere redegjørelse i beregningsutvalgets rapport NOU 2001:17, vedlegg 6.

Produktivitetsveksten i Fastlands-Norge var lavere enn hos handelspartnerne på 1980-tallet, men har deretter tatt seg betydelig opp, jf. tabell 3.6. På 1990-tallet holdt produktivitetsveksten hos handelspartnerne seg på om lag det samme nivået som på 1980-tallet, samtidig som bl.a. strukturendringer og teknologisk framgang i varehandel og enkelte andre tjenesteytende næringer bidro til å trekke produktivitetsveksten i Fastlands-Norge opp. I perioden 1999-2008 var produktivitetsveksten i Fastlands-Norge i gjennomsnitt 2,1 prosent, dvs. 0,3 prosentpoeng høyere enn hos handelspartnerne. Regnskapstall for 2006 og foreløpige tall for 2007 og 2008 tyder på en relativt svak produktivitetsvekst i fastlandsøkonomien de siste årene. Fra 2006 til 2007 økte produktiviteten målt ved bruttoproduktet med 1,6 prosent, før den falt med 0,2 prosent i 2008 ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall.

Kilde: OECD og Statistisk sentralbyrå.

Kilde: OECD og Statistisk sentralbyrå.

3.3 Indikatorer for utviklingen i lønnsomheten

Det er en nær sammenheng mellom utviklingen i konkurranseevnen og lønnsomheten i næringslivet. Høyere lønnskostnader, lavere produsentpriser eller svakere produktivitetsutvikling er faktorer som isolert bidrar til svekket konkurranseevne og lavere lønnsomhet. Motsatt bidrar lavere lønnskostnader, høyere produsentpriser eller sterkere produktivitetsutvikling isolert til bedret konkurranseevne og lønnsomhet.

I løpet av de siste ti årene sett under ett har lønnsomheten i norsk industri økt, til tross for svekkelsen av den kostnadsmessige konkurranseevnen i denne perioden. Dette henger bl.a. sammen med at norsk industri har opplevd raskere prisvekst for sine produkter enn for sine innsatsvarer, og dermed hatt en betydelig bytteforholdsgevinst, jf. også drøftingen i avsnitt 3.2. En nærmere beskrivelse av de ulike lønnsomhetsmålene er gitt i boks 3.4.

Lønnsomheten kan måles både ved makroøkonomiske og bedriftsøkonomiske mål, jf. vedlegg 6 i Beregningsutvalgets rapport NOU 2000:25. Makromålene tar utgangspunkt i sentrale nasjonalregnskapssammenhenger mellom innenlandsk verdiskaping og produksjonsfaktorene arbeidskraft og kapital. De bedriftsøkonomiske målene tar utgangspunkt i nøkkeltall fra ordinære regnskaper. Det er til en viss grad samsvar mellom de to lønnsomhetsmålene, men forskjeller mellom regnskapsprinsippene i nasjonalregnskapet og regnskapsstatistikken vil bidra til avvik.

Tabell 3.7 viser en makroøkonomisk indikator for lønnsomhetsutviklingen, driftsresultatandelen, i Norge og utlandet. I industrien tyder tallene på en moderat nedgang i lønnsomheten fra 2001 til 2002, noe som må ses i sammenheng med styrkingen av kronekursen og høy timelønnskostnadsvekst i denne perioden. Driftsresultatandelen viser en klar bedring av industriens lønnsomhet i 2003 og 2004, og en mer moderat oppgang i 2005 og 2006, jf. også avsnitt 6.3. Foreløpige nasjonalregnskapstall indikerer at lønnsomheten har svekket seg de to siste årene. Lønnsomheten i industrien hos våre handelspartnere svekket seg i 2001, men bedret seg deretter hvert år i perioden 2002-2006. Det foreligger ikke oppdaterte, sammenliknbare tall for industrien hos handelspartnerne for årene 2007 og 2008. I perioden 1999-2006 hadde norsk industri sterkere bedring i lønnsomheten enn industrien hos handelspartnerne.

Tallene for brutto driftsresultatandel for hele fastlandsøkonomien tyder på at nivået på lønnsomheten ligger noe lavere i Norge enn hos handelspartnerne. Det er imidlertid stor usikkerhet knyttet til slike nivåsammenlikninger, jf. vedlegg 6 i Beregningsutvalgets rapport NOU 2000:25. Fra 2004 til 2005 økte lønnsomheten både i Fastlands-Norge og hos handelspartnerne, målt ved brutto driftsresultat. Hos handelspartnerne bedret lønnsomheten seg videre i 2006 og 2007. Samtidig viser regnskapstall for 2006 og foreløpige nasjonalregnskapstall for 2007 og 2008 en svak nedgang i lønnsomheten i Fastlands-Norge.

Tabell 3.8 viser utviklingen i bedriftsøkonomiske lønnsomhetsmål for industrien i Norge og utvalgte land for perioden 1998-2007. Lønnsomheten i norsk og europeisk industri, målt ved både driftsmarginen og totalrentabiliteten, falt i perioden 2000-2002. Nedgangen i lønnsomheten i denne perioden må trolig ses i sammenheng med markert lavere vekst i verdensøkonomien. Fra 2002 til 2007 tok lønnsomheten seg opp igjen, både i Norge og i de europeiske landene. Oppgangen var imidlertid klart større i Norge. Videre tyder tallene på at også lønnsomheten i industrien i USA bedret seg klart i perioden 2002-2005. Foreløpige tall indikerer at lønnsomheten i norsk industri økte betydelig fra 2006 til 2007.

3.4 Markedsandeler på hjemme- og eksportmarkedene

Utviklingen i markedsandelene for industriprodukter viser hvor stor andel av anvendelsen av tradisjonelle industriprodukter som leveres av norsk industri, målt i volum, i hjemme- og eksportmarkedene, jf. boks 3.5. I tillegg vil utviklingen i industriens konkurranseevne bl.a. påvirke industriens andel av bruttonasjonalproduktet, sysselsetting og beholdning av realkapital. Utviklingen i disse størrelsene kan gi informasjon om evnen til å omsette produkter i konkurranse med andre lands næringsliv og med andre norske næringer om arbeidskraft og kapital. Utviklingen i markedsandelene må imidlertid ses i sammenheng med den økonomiske utviklingen for øvrig. Økonomisk vekst kjennetegnes bl.a. ved økt internasjonal spesialisering. Ved økonomisk vekst vil derfor enkelte næringer og bedrifter øke sine markedsandeler, mens andre får reduserte markedsandeler uten at det nødvendigvis gir uttrykk for endringer i konkurranseevnen for landet. Økt internasjonal arbeidsdeling vil for eksempel bidra til en underliggende nedgang i hjemmemarkedsandelene. Norske hjemmemarkedsandeler bør derfor sammenliknes med hjemmemarkedsandelene hos handelspartnerne. Avvik i enkeltår kan ha sammenheng med at konjunkturutviklingen ikke er i fase i Norge og hos handelspartnerne.

Figur 3.7 viser at markedsandelene har falt til dels betydelig de siste 10 årene. Gjennom hele denne perioden har samtidig industriens lønnsomhet vært svært god. Dette har i stor grad sammenheng med at prisene på norsk eksport har hatt en gunstig utvikling, jf. over. Utviklingen i markedsandeler kan i slik forstand til en viss grad representere avveiinger i industrien mellom å vinne markedsandeler eller å øke sine lønnsomhetsmarginer.

¹ Volumindeks 1998=100

² Volumandeler

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Hjemmemarkedsandelen for tradisjonelle industrivarer utgjorde ifølge nasjonalregnskapstall 59 prosent i 1999. Andelen har falt de siste ti årene og var anslagsvis 47 prosent i 2008. Eksportmarkedsandelene for tradisjonelle industrivarer var relativt stabil fra 2000-2003. Fra 2003 til 2006 falt eksportmarkedsandelen anslagsvis med knapt 9 prosentpoeng. I 2008 var eksportmarkedsandelen 6,5 prosentpoeng høyere enn i 2006.