7 Nansen-programmet og annen norsk bistand

7.1 Krigens ringvirkninger i utviklingsland

De globale, humanitære behovene er rekordhøye og økende. Global matsikkerhet er under press. Dette kommer på toppen av covid-19-pandemien og en klimakrise som spesielt rammer fattige land og sårbare mennesker i det globale sør.

Verdens matvareprogram (WFP) anslår at mer enn 10 prosent av verdens befolkning ikke har tilgang til nok og næringsrik mat. Mangel på kunstgjødsel og såfrø bidrar til redusert matproduksjon. Det ventes at 600 millioner mennesker vil være kronisk underernærte i 2030. Det betyr at verden ikke klarer å nå det globale bærekraftsmålet om «null sult» innen 2030. Ifølge FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) ville dette tallet ha vært 120 millioner lavere om det ikke var for pandemien og Russlands fullskala-krig mot Ukraina. Kritisk mangel på mat rammer utviklingsland. Dette går særlig utover Afrika der 20 prosent av befolkningen sulter. Globalt vil rundt 300 millioner mennesker ha behov for humanitær bistand i 2024, ifølge FNs kontor for koordinering av humanitær innsats (OCHA).

Ukraina og Russland var store råvareleverandører av korn, vegetabilsk olje, gjødsel, olje og gass. Fullskalainvasjonen virket umiddelbart inn på de internasjonale prisene på matvarer, innsatsfaktorer og energiprodukter. Internasjonalt forblir inflasjonen høy. Matvarer kjøpes i lokal valuta som har svekket seg i forhold til dollar. I en rekke afrikanske land bruker en gjennomsnittshusholdning nå over halve inntekten på mat. I Afghanistan trenger over halvparten av befolkningen humanitær matvarebistand. Afrikas horn lider under den verste tørken på over 40 år.

Russland sa i juli 2023 opp kornavtalen om utskipning via Svartehavet. Dette fikk en umiddelbar effekt på prisene. I løpet av høsten 2023 lyktes det Ukraina å presse den russiske Svartehavsflåten østover og slik åpne en korridor for eksport av ukrainske varer, inkludert landbruksvarer, til det internasjonale markedet. For en rekke utviklingsland vil imidlertid redusert tilgang til korn og andre matvarer, gjødsel og andre innsatsfaktorer, som drivstoff, påvirke matsikkerhetssituasjonen negativt også videre fremover. Omfanget er usikkert, men det kan være behov som vil kreve ekstrainnsats også fra utviklings- og humanitære aktører.

Ekstrabevilgning til land i sør

Samtidig med fremleggelsen av Nansen-programmet foreslo regjeringen i Prop. 44 S (2022–2023) også en ettårig ekstrabevilgning i 2023 på 5 milliarder kroner til utviklingsland særlig rammet av krigens ringvirkninger. Midlene gikk til økt humanitær innsats og til akutte og underfinansierte sultsituasjoner, i tråd med FNs humanitære appeller.

Med støtte til bedre matsikkerhet, økt humanitær støtte og innsats for vertssamfunn for fordrevne personer og migranter, har regjeringen som mål å redde liv, forebygge sult, bidra til å motvirke årsakene til at mennesker flykter, og redusere migrasjon til Europa.

Geografisk har Afrika sør for Sahara vært vektlagt på grunn av behovene i denne regionen. Også tiltak i andre sårbare utviklingsland i Midtøsten og Nord-Afrika, samt Afghanistan, er støttet gjennom denne bevilgningen.

Støtten er gitt gjennom utvalgte, etablerte og anerkjente aktører med dokumentert leveringsevne, som Verdens matvareprogram (WFP), Det internasjonale fondet for landbruksutvikling (IFAD), FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO), Verdensbanken, Røde Kors-bevegelsen og sivilsamfunnspartnere.

De norske humanitære organisasjonene UD har strategiske partnerskapsavtaler med, mottok til sammen 450 millioner kroner fra tilleggsbevilgningen. Det er utlevert mat og kontanter for å lindre sult og hindre død i afrikanske og andre land, som Jemen, Libanon, Myanmar og Syria.

Matmangel og et generelt økt press på befolkningen fører igjen til mer seksualisert og kjønnsbasert vold. Norsk bistand har gått til opplæring, medisinsk behandling og psykologisk oppfølging.

Tilleggsbevilgningen er brukt til å styrke den humanitære innsatsen drevet av Den internasjonale organisasjonen for migrasjon (IOM) i prioriterte land, samt støtte FNs arbeid med internt fordrevne personer.

7.2 Langsiktige konsekvenser for annen norsk bistand

Nansen-programmet og bistandsbudsjettet

Russlands angrepskrig mot Ukraina har fått konsekvenser for den globale utviklingspolitikken og for norsk bistand. Ukraina, som oppfyller kriteriene for offisiell bistand, er blitt det største mottakerlandet av bistand både fra Norge og andre OECD/DAC-medlemsland.

Ukraina mottok mer enn seks ganger så mye som det landet som mottok nest mest bistand fra Norge i 2022. Av et bistandsbudsjett i 20221 på 49,6 milliarder kroner mottok Ukraina og naboland2 5,9 milliarder kroner. ODA-godkjente flyktningutgifter i Norge utgjorde 4,7 milliarder kroner og annen bistand var på 39 milliarder kroner i 2022.

I 20233 var det norske bistandsbudsjettet på rekordhøye 58,9 milliarder kroner. Av dette gikk om lag 8,7 milliarder kroner til Ukraina, inkludert støtte til Moldova, og 4,5 milliarder kroner til utgifter i Norge for asylsøkere og flyktninger. Annen bistand4 var på om lag 45,7 milliarder kroner i 2023.

I Nansen-programmet skal fordelingen av omkring 15 milliarder kroner årlig mellom sivil og militær støtte besluttes i de ordinære budsjettprosessene. Utgangspunktet for 2024 er at det planlegges en fordeling på 50 prosent til hver del. Utviklingen av krigen vil være førende for fordelingen.

Flyktningutgifter og bistandsbudsjettet

Visse utgifter til flyktninger og asylsøkeres opphold kan rapporteres som offisielt godkjent bistand (ODA) inntil 12 måneder etter ankomst. Dette gjelder spesielt utgifter knyttet til tiden i mottak. Utgifter til bosetting og integrering i kommunene er i henhold til OECDs regelverk ikke bistand. Ukrainske flyktninger utgjør den største gruppen av flyktninger som kommer til Norge i dag.

Flyktningutgiftene i Norge har variert over tid. I 2022 var flyktningutgiftene på om lag 4,7 milliarder kroner og i 2023 om lag 4,5 milliarder kroner. Til sammenligning var de årlige flyktningutgiftene i perioden 2017–2021 på om lag 0,7 milliarder kroner i gjennomsnitt.

Nansen-programmet og annen norsk bistand

Regjeringens utviklingspolitikk er forankret i bærekraftsmålene, klimamålene og menneskerettighetene slik det er fastslått i Hurdalsplattformen. Regjeringens mål for utviklingspolitikken er å bidra til samfunnsendring gjennom å bekjempe ulikhet og fremme økonomisk utvikling og velferd i utviklingsland. Dette forblir uendret.

Krigen i Ukraina endrer ikke utviklingspolitikkens overordnede mål eller hovedprinsippene for norsk bistand. Bistanden skal være forutsigbar, langsiktig og mottakerorientert. Anbefalingene til OECDs utviklingskomité (DAC) om avbinding av bistand ligger fast. Norge har gjennom DAC vært med å utvikle standarder og retningslinjer for internasjonalt utviklingssamarbeid. Norge vil fortsette å benytte disse normene som rettesnor for bistandsinnsatsen.

Med økte geopolitiske spenninger må vi se utviklings-, utenriks- og sikkerhetspolitikken i tettere sammenheng.

For å bevare tillit, troverdighet og gode relasjoner nødvendig for å forsvare en regelbasert internasjonal verdensorden, må kriser og behov også i andre deler av verden vies den oppmerksomhet de fortjener. Vi må vise dette ved å støtte land og aktører som har fått ekstraordinære utfordringer. Land som Russland og Kina har vist seg å være beredt til å utnytte tomrommet som etterlates når vestlige land reduserer sitt engasjement. Når vestlig bistand nå dreies mot Europa og bort fra Afrika, er det viktig å være oppmerksom på dette. I en sikkerhetspolitisk brytningstid må vi vise at vår solidaritet med land i det globale sør står fast. Den store støtten til Ukraina kan forsterke en oppfatning av at vestlige giverland ikke vier like stor oppmerksomhet til utfordringer i sør.

Norge har et høyt ambisjonsnivå for utviklingspolitikken og er en ledende aktør i det internasjonale utviklingssamarbeidet. Vi vil fortsette å være en forutsigbar partner for utviklingsland i en tid med strammere finansielle rammer for både utviklingsland og givere.