9 Alderspensjon for uføre

9.1 Innledning og sammendrag

Regjeringen foreslår i kapittel 8 at aldersgrensene for de midlertidige inntektssikringsordningene i folketrygden skal økes i takt med aldersgrensene i pensjonssystemet. Dersom både øvre aldersgrense for å motta øvrige ytelser, og derfor alderen hvor en overføres til alderspensjon, og opptjeningsalderen økes i takt med levealdersjusteringen, vil en i utgangspunktet skjermes for hele effekten av levealdersjusteringen.

Uføretrygden er en varig ytelse og vil i de fleste tilfeller løpe fram til pensjonsalder eller død. Dette gjør at det kan være naturlig å tenke annerledes om alderspensjon til uføre enn de andre midlertidige folketrygdytelsene hvor mange etter endt stønadsperiode kommer tilbake i arbeid.

Pensjonsutvalget mente at for å sikre uføre et tilfredsstillende pensjonsnivå framover, må reglene for alderspensjon til uføre justeres. Utvalget vurderte ulike måter å gjøre dette på og anbefalte en initial økning i aldersgrensen for uføres opptjening (fra dagens 62-årsgrense), og at alderen for uføres opptjening og overgang til alderspensjon økes videre fra og med 1964-kullet. Utvalgets flertall, alle unntatt Fuglevaag og Søviknes, mente at regelverket for uføres alderspensjon bør ta utgangspunkt i hvor lenge arbeidsføre faktisk står i arbeid, og at aldersgrensene og nivået på uføres alderspensjon må vurderes etter en viss tid, og da i lys av utviklingen i avgangsmønsteret blant arbeidsføre. Av forsiktighetshensyn valgte utvalgets flertall å legge opp til mindre enn «full skjerming», basert på en antakelse om at arbeidsføre ikke fullt ut vil kompensere for effekten av levealdersjusteringen gjennom å stå lenger i arbeid.

Regjeringen stiller seg bak prinsippet om at regelverket for uføres alderspensjon skal ta utgangspunkt i hvor lenge arbeidsføre står i arbeid, slik at uføres pensjonsnivå holder tritt med arbeidsføres gjennomsnittlige pensjonsnivå. Dette innebærer at uføre ikke ubetinget skal skjermes mot hele effekten av levealdersjusteringen, men at arbeidsføres framtidige avgangsmønster skal legge føringer for nivået på alderspensjonen til uføre.

Regjeringen har i arbeidet med denne meldingen lagt til grunn en antakelse om at arbeidsføre i yngre årskull øker avgangsalderen slik at de kompenserer for to tredjedeler av effekten av levealdersjusteringen. Regjeringen vil på bakgrunn av dette foreslå en løsning hvor uføre i årskullene 1964 og yngre skjermes for om lag to tredjedeler av den videre effekten av levealdersjusteringen. Dette vil medføre at uføres alderspensjonsnivå holder tritt med arbeidsføres alderspensjonsnivå dersom gjennomsnittlig avgangsalder utvikler seg i tråd med antakelsen.

Regjeringen foreslår at uføre har overgang til alderspensjon ved normert pensjoneringsalder, og at alderspensjonen da skal beregnes med ordinære delingstall. Regjeringen foreslår at øvre alder for opptjening til alderspensjon i ny opptjeningsmodell skal økes til 65 år, men ikke automatisk øke videre med økningen i normert pensjoneringsalder. Dette vil gi uføre i årskullet 1963 en alderspensjon på linje med personer som jobber til drøyt 66 år, og årskullene 1964 og yngre skjermes for om lag to tredjedeler av den videre virkningen av levealdersjustering.

Avsnitt 9.2 presenterer utvalgets vurderinger og forslag og avsnitt 9.3 gjengir høringsuttalelsene. Regjeringens vurderinger går fram av avsnitt 9.4. Avsnitt 9.5 presenterer utviklingen i pensjonsnivå og forholdet mellom uføres og arbeidsføres pensjonsnivå med regjeringens forslag, og avsnitt 9.6 presenterer effekter for den enkelte.

9.2 Pensjonsutvalgets vurderinger

Pensjonsutvalget fikk i mandat å utrede «[…] effekten av levealdersjusteringen for ulike grupper i samfunnet, herunder personer som mottar uføretrygd ved overgang til alderspensjon. Utvalget skal videre vurdere konkrete løsninger som kan sikre et rimelig forhold mellom alderspensjonsnivået til uføre og arbeidsføre.»I utvalgets mandat ble det vist til at framtidige årskull må stå lenger i arbeid for å opprettholde pensjonsnivåene til dagens pensjonister, men at det vil kunne være variasjon mellom individer og grupper med hensyn til muligheten for å utsette avgangsalderen. Mottakere av uføretrygd har ikke samme mulighet som arbeidsføre til å stå lenger i arbeid.

Utvalget skriver at det er grunn til å anta at avgangsalderen blant arbeidsføre vil øke over tid. Utvalget vurderer at det ikke har avgjørende betydning om økningen i avgangsalder skyldes levealdersjusteringen eller andre forhold. Utsatt avgang medfører – alt annet likt – høyere pensjonsnivåer, og utvalget anbefaler derfor justeringer i regelverket som vil sikre uføre en bedre alderspensjon enn det dagens regler vil innebære.

Utvalget presenterer ulike løsninger som kan gi økt alderspensjon til uføre: endret opptjeningsprosent eller -grunnlag for uføre, endrede aldersgrenser for opptjening og/eller overgang til alderspensjon fra uføretrygd og et særskilt tillegg i alderspensjon til uføre. Utvalget anbefaler at uføre i yngre årskull bør sikres en høyere alderspensjon ved at alderen for opptjening og overgang til alderspensjon økes fra og med 1964-kullet, i tråd med utvalgets modell for økte aldersgrenser.

Utvalget deler seg i et flertall og et mindretall når det gjelder den prinsipielle tilnærmingen til uføres pensjonsnivå:

• Utvalgets flertall mener at regelverket for uføres alderspensjon bør ta utgangspunkt i hvor lenge arbeidsføre står i arbeid og den forventede utviklingen framover. Flertallet legger seg på en noe forsiktig antakelse om i hvor stor grad arbeidsføre utsetter avgangen fra arbeid i de kommende årene, og av den grunn tilrår flertallet en «skjermingsgrad» i størrelsesorden en halv til to tredjedeler.

• Utvalgets mindretall – representantene Søviknes og Fuglevaag – mener at uføre skal ha opptjening til alderspensjon fram til normert pensjoneringsalder, og at overgangen fra uførepensjon til alderspensjon bør følge økningen i den normerte pensjoneringsalderen, uavhengig av arbeidsføres tilpasning.

Disse prinsippene medfører at utvalget også deler seg når det kommer til spørsmålet om regelverket for pensjonsopptjening for uføre i årskullene 1954–1963:

• Utvalgets flertall mener at uføre født 1954–1963 skal ha opptjening til og med kalenderåret de fyller 64 år, det vil si tre års ekstra opptjening sammenlignet med gjeldende regelverk.

• Utvalgets mindretall mener at uføre født 1954–1963 skal ha opptjening til og med kalenderåret de fyller 66 år, det vil si fem års ekstra opptjening sammenlignet med gjeldende regelverk.

Fra og med 1963-kullet, som får hele alderspensjonen beregnet med ny opptjeningsmodell, vil ett års økt opptjening øke inntektspensjonen ved 67 år med om lag 2,5 prosent. Til sammenligning er den rene uttakseffekten – effekten på årlig pensjonsnivå av å utsette uttaket med ett år – om lag fem prosent. Samlet sett betyr dette at personer som utsetter pensjonsuttaket, og jobber ett år lenger, får en økning i årlig pensjonsnivå på om lag 7,5 prosent, altså om lag det samme som effekten av tre års økt opptjening og lik uttaksalder. Utvalget viser til at tre års økt opptjening for uføre i årskullene 1954–1963 vil medføre at uføre kompenseres i samme grad som arbeidsføre dersom arbeidsføre i 1963-kullet jobber ett år lenger enn arbeidsføre i 1953-kullet.

Utvalget argumenterer for at regelverket for uføres alderspensjon bør ta utgangspunkt i antakelser om framtidige tilpasninger blant arbeidsføre. Utvalget skriver videre at det trolig er enklere å forbedre uføres alderspensjon enn å stramme inn på et senere tidspunkt, dersom arbeidsføres avgangsmønster tilsier at det er behov for det. Med forslaget fra flertallet skal uføre skjermes for en halv til to tredjedeler av virkningen av levealdersjusteringen. Utvalget gikk imidlertid ikke inn i detaljene knyttet til hvordan en slik delvis skjerming kan gjennomføres i praksis. Utvalgets beregninger tok utgangspunkt i en forenklet modell for skjerming av uføres alderspensjon, hvor halv og to tredjedelers skjerming var operasjonalisert med at uføre fikk økt aldersgrensene (både øvre alder for opptjening og alder for overgang til alderspensjon) med hhv. halvparten og to tredjedeler av tiden som kreves for fullt ut å kompensere for levealdersjusteringen.

Utvalget viste til at det med fleksible uttaksregler ikke er mulig å forsikre den enkeltes alderspensjonsnivå korrekt mot uførhet, siden det ikke er mulig å gi et enkelt anslag på hva den uføre ville fått i alderspensjon dersom uførheten ikke hadde oppstått. Utvalget viser til at det er betydelige forskjeller mellom individer med hensyn til valgt avgangsalder, som igjen påvirker pensjonsnivået til den enkelte.

9.3 Høringsuttalelser

9.3.1 Virkemiddel for å øke uføres alderspensjon

Det store flertallet av høringssvarene gir sin tilslutning til utvalgets modell for økte aldersgrenser, og at uføre i yngre årskull skal få økt alderspensjon gjennom økt alder for opptjening og overgang til alderspensjon.

Arbeids- og velferdsdirektoratet mener at dersom aldersgrensen ved 67 år økes, er det naturlig at overgangen fra uføretrygd til alderspensjon økes tilsvarende. Arbeids- og velferdsdirektoratet bemerker videre at «å fastsette en egen overgangsalder fra uføretrygd til alderspensjon som er uavhengig av normert pensjoneringsalder, vil ytterligere komplisere pensjonssystemet, kunne oppleves uforutsigbart, vanskeliggjøre systemforvaltningen og være krevende å kommunisere». Om valg av virkemiddel for årskullene som allerede har fått godskrevet pensjonsopptjening mellom 61 og 65 år, bemerker Arbeids- og velferdsdirektoratet at «det kan være utfordrende å håndtere en eventuell økning i opptjening i kalenderår som allerede er tilført pensjonsbeholdning dersom økningen skal tilføres fra et annet tidspunkt enn det som følger av gjeldende regelverk. For de årskullene som allerede har fått godskrevet pensjonsopptjening mellom 61 og 65 år, bør det utredes nærmere om en skjerming kan oppnås ved andre virkemidler.»

Akademikerne viser til at utvalget ikke har foreslått, og dermed ikke konsekvensvurdert, en konkret modell for uføres alderspensjon, og mener at dette må utredes videre før en kan ta endelig stilling til utforming, aldersgrenser mv.

9.3.2 Prinsipiell tilnærming

Akademikerne, Arbeidsgiverforeningen Spekter, Arbeids- og velferdsdirektoratet, Hovedorganisasjonen Virke, Næringslivets Hovedorganisasjon, Parat og Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund støtter flertallets prinsipp om at uføres pensjonsnivåer bør stabiliseres sammenlignet med yrkesaktive, og at arbeidsføres avgangsmønster er sentralt i vurderingen av regelverket for uføres alderspensjon.

Den Norske Aktuarforening støtter utvalgets flertall, «som et minimum til forbedring sammenlignet med dagens regel», men bemerker at «[…] en opptjening til normalder kunne vært hensiktsmessig og naturlig. […] Når argumentet for å stoppe opptjening av alderspensjon til uføre blir koblet mot arbeidsføres pensjoneringstidspunkt, der de arbeidsføre har stor valgfrihet, tas det lite hensyn til at de uføre ikke har noe valg når det gjelder starttidspunktet for uttak av alderspensjon.»

Landsorganisasjonen i Norge (LO) mener at uføre må skjermes fullt ut mot effekten av levealdersjustering og viser i den sammenhengen til at «[…] uføre er avskåret fra muligheten til å gjøre avveininger mellom nivå på alderspensjon og fritid». LO støtter utvalgets mindretall, og mener at uføre født til og med 1963 skal ha opptjening til 67 år i ny alderspensjon, og at alder for opptjening og overgang deretter skal følge utviklingen i normert pensjoneringsalder.

Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon støtter utvalgets mindretall, og ber om at regelverket for uføres alderspensjon ikke kobles til arbeidsføres grad av tilpasning for å kompensere for levealdersjusteringen.

Pensjonistforbundet mener uføre bør skjermes helt for levealdersjusteringen, og foreslår at både opptjening og overgang til alderspensjon derfor bør skje fra den alderen hvor det er fullt ut kompensert for levealdersjusteringen. Videre peker Pensjonistforbundet på at uføre – i motsetning til arbeidsføre – ikke har mulighet til å velge mellom økt fritid gjennom å gå av tidlig og å fortsette i arbeid.

Unio støtter også mindretallets forslag, og skriver at uføre bør få pensjonsopptjening fram til 67 år, og videre følge normert pensjonsalder etter hvert som den øker.

9.3.3 Samordning

Kommunal Landspensjonskasse (KLP) legger til grunn at forslaget innebærer at uføre får økt sin opptjening til alderspensjon i folketrygden med tilbakevirkende kraft. KLP bemerker i den forbindelse at samordningsreglene i offentlig tjenestepensjon vil medføre at økt opptjening i folketrygden vil redusere alderspensjonen fra offentlig tjenestepensjon med tilbakevirkende kraft.

9.4 Regjeringens vurderinger

9.4.1 Innledning

Om lag en tredjedel av dagens 66-åringer mottar uføretrygd, og disse har overgang til alderspensjon ved fylte 67 år. Uføre får pensjonsopptjening på bakgrunn av antatt inntekt, som reflekterer den inntekten den uføre er antatt å ville ha dersom han eller hun ikke hadde blitt ufør. Dette medfører at personer som mottar uføretrygd tjener opp pensjonsrettigheter som om de hadde fortsatt i jobb.

Opptjeningen til alderspensjon for mottakere av uføretrygd har samme opptjeningsprosent som for arbeidsinntekter. Regelverket for uføres opptjening til alderspensjon varierer mellom årskullene. For uføre født til og med 1953, gjelder opptjeningsreglene i gammel alderspensjon (med besteårsregel og maksimalt 40 poengår), hvor den uføre får godskrevet pensjonsopptjening fram til og med kalenderåret en fyller 66 år. Fra og med 1954-kullet fases nye opptjeningsregler for alderspensjon inn, og disse gjelder fullt ut fra og med 1963-kullet. Med de nye opptjeningsreglene gir mottak av uføretrygd pensjonsopptjening fram til og med kalenderåret en fyller 61 år. Uføre født i årene 1944–1953 får også et tillegg til alderspensjonen som innebærer at virkningen av levealdersjustering om lag halveres (det såkalte skjermingstillegget for uføre alderspensjonister).

For personer som kommer tidlig ut i arbeidslivet vil de nye opptjeningsreglene kunne gi høyere alderspensjon sammenlignet med de gamle opptjeningsreglene, siden det kan gis opptjening utover 40 år. Dette vil i prinsippet også være mulig for uføre: En person som har jevn inntekt fra fylte 22 år og fram til uførheten oppstår, vil ha 40 års opptjening både med gamle og nye opptjeningsregler. Uføre som kom ut i arbeidslivet etter fylte 22 år vil få mindre enn 40 års opptjening med nye regler, mens personer som kommer ut i arbeidslivet som 21-åringer eller yngre, og senere blir uføre, vil kunne få mer enn 40 års opptjening.

Før pensjonsreformen var alderspensjonen i utgangspunktet fullforsikret mot helseproblemer: Personer i arbeidsfør alder som ble syke, fikk en alderspensjon på nivå med det de ville fått dersom de hadde stått i arbeid fram til pensjonsalderen på 67 år. Fra 2011 er det innført fleksible og nøytrale uttaksregler, hvor en fritt kan velge uttaksalder i alderen 62–75 år (under forutsetning av tilstrekkelig høy opptjening). De som står lenge i arbeid og venter med uttak av alderspensjon får høyere pensjonsnivåer sammenlignet med personer som slutter i arbeid tidlig. Som utvalget pekte på, er det altså ikke lenger mulig å vite hvor mye den enkelte uføre ville fått i alderspensjon dersom uførheten ikke hadde oppstått. Dette er fordi vi ikke vet når den enkelte ville tatt ut alderspensjon dersom han eller hun ikke ble ufør. Konsekvensen er at uføre som hadde planer om å stå lenge i arbeid, vil kunne tape pensjonsmessig som følge av uførheten. Tilsvarende vil personer som hadde planer om å slutte i arbeid tidlig, kunne få høyere alderspensjon som ufør. Selv om det ikke er mulig å lage et pensjonssystem for uføre som gir hvert enkelt individ den alderspensjonen han eller hun ville fått dersom uførheten ikke hadde oppstått, er det likevel mulig å lage et regelverk som tar sikte på at gruppen uføre holder tritt med gruppen arbeidsføre. Dersom arbeidsføre som gruppe står lenger i arbeid, mener regjeringen at det er gode argumenter for at uføres alderspensjon må heves som konsekvens av dette.

Bedre helsetilstand og høyere utdanningsnivå blant eldre, i kombinasjon med sterkere levealdersjustering for yngre årskull, trekker i retning av at avgangsalderen blant arbeidsføre vil øke over tid. Utsatt avgang medfører – alt annet likt – høyere pensjonsnivåer, og regjeringen vil derfor foreslå justeringer som vil sikre uføre i yngre årskull en bedre alderspensjon enn med gjeldende regelverk.

9.4.2 Utvikling i avgangsalder

Figur 9.1 viser median avgangsalder blant arbeidsføre i årskullene 1940–1955 fordelt på sektor og AFP-tilhørighet. Med arbeidsføre menes personer som var yrkesaktive ved 61 år, som verken mottok uføretrygd eller arbeidsavklaringspenger i alderen 61–66 år og som var i live til minst fylte 67 år. Avgang er i denne sammenheng definert som at en er helt ute av arbeidslivet.

Forstørr bilde

Kilde: Arbeids- og velferdsdirektoratet.

Median avgangsalder for personer i årskullene som har hatt mulighet til å ta ut alderspensjon fra folketrygden fra 62 år, årskullene 1949 og yngre, ligger på om lag 67 og et halvt år blant de som jobber i privat sektor uten AFP-avtale, og rundt 66 år for ansatte i private virksomheter med AFP-avtale og for ansatte i offentlig sektor.

Noen kombinerer full alderspensjon med et mindre arbeidsforhold. Deltidsarbeid som kombineres med full alderspensjon vil trekke opp median avgangsalder når avgang defineres til å være tidspunktet der en er helt ute av arbeidslivet. Når formålet er å si noe om når gruppen arbeidsføre i gjennomsnitt trer ut av arbeidslivet og dermed har behov for å ta ut alderspensjon for å sørge for sitt livsopphold, kan det være grunn til å se hen til tidspunktet hvor en har redusert arbeidstilbudet sitt med et visst omfang, for eksempel minst halvparten av en fulltidsstilling. Dersom avgang defineres som når arbeidstiden faller under 20 timer i uka, er median avgangsalder noe lavere for alle sektorer, jf. figur 9.2. For privat sektor uten AFP er median avgangsalder som gjennomsnitt for årskullene 1949–1954 nær 67 år med denne definisjonen, og for offentlig sektor og privat sektor med AFP om lag 65 og et halvt år.

Forstørr bilde

Kilde: Arbeids- og velferdsdirektoratet.

Figurene viser at median avgangsalder i de første årskullene som er delvis omfattet av ny opptjeningsmodell (1954- og 1955-kullet) ligger på om lag samme nivå som før pensjonsreformen i privat sektor uten AFP. Avgangsalderen i private AFP-virksomheter økte med nær to år fra 1947-kullet til 1949-kullet. Dette må ses i sammenheng med innføringen av ny AFP i privat sektor som fritt kan kombineres med arbeid. I offentlig sektor har det vært en svak økning i median avgangsalder etter pensjonsreformen. Økningen var på om lag 0,3 år fra 1943-kullet, som ble 67 år i 2010, til 1955-kullet.

Med unntak av ansatte i private AFP-virksomheter, som med ny AFP fikk vesentlig styrket sine arbeidsinsentiver, er det altså så langt ingen tydelige indikasjoner på at flertallet av de arbeidsføre står lenger i arbeid. Yngre årskull har noe lavere avgang fra arbeidslivet ved 62 år, og det er noen flere som er sysselsatt utover 67 år, men median avgangsalder for personer som ikke har rett til privat AFP er om lag uendret i den siste tiårsperioden.

Det er likevel grunn til å forvente at avgangsalderen øker i årene framover, altså at årskullene 1954–1963 i tiltakende grad utsetter avgangen fra arbeidslivet. Pensjonsutvalget viser til at en videreføring av avgangsmønsteret som er observert i perioden 2011–2020 vil gi en relativt beskjeden økning i avgangsalderen fram mot 1963-kullet. Utvalget peker samtidig på at sterkere levealdersjustering og innfasing av ny opptjeningsmodell vil kunne føre til en sterkere vekst i avgangsalderen.

9.4.3 Økte aldersgrenser for opptjening av pensjon

I ny opptjeningsmodell – som gjelder fullt ut for personer født 1963 og senere – har personer som mottar uføretrygd opptjening til fylte 62 år, og overgang til alderspensjon ved fylte 67 år. Dette gir en alderspensjon som om den uføre hadde stått i arbeid til om lag 65 og et halvt år. Pensjonsutvalget viste til at dette er om lag på nivå med den gjennomsnittlige avgangsalderen i 2021. Samtidig er det altså forskjeller i avgangsmønsteret mellom sektorene, og stor spredning i avgangsmønsteret på individnivå. Arbeidsføre kan fritt velge å slutte i arbeid og starte uttak av alderspensjon fra 62 år dersom en har tilstrekkelig opptjening, og fra 67 år uavhengig av opptjeningshistorikk.

Det er forventet at arbeidsføre i yngre årskull vil stå lenger i arbeid. Det var bred enighet i utvalget om at en gradvis økning i aldersgrensene for opptjening og overgang til alderspensjon er et godt virkemiddel for å sikre en rimelig utvikling i forholdet mellom arbeidsføres og uføres gjennomsnittlige pensjonsnivå. Det store flertallet av høringssvarene støttet også utvalgets modell for økte aldersgrenser.

Årskullene 1954–1963

Et samlet utvalg pekte på behovet for å justere regelverket for uføre i overgangskullene 1954–1962, og foreslo økt øvre alder for opptjening til alderspensjon i ny opptjeningsmodell. Ingen høringsinstanser har hatt innvendinger til forslaget om at uføre født 1954 og senere skal få økt opptjening i ny opptjeningsmodell. I likhet med utvalget, er det også blant høringsinstansene uenighet om uføre født til og med 1963 skal ha opptjening til 65 eller 67 år. Enkelte av høringsinstansene, herunder Pensjon for alle, LO i Oslo og Pensjonistforbundet, vil også videreføre skjermingstillegget i gammel alderspensjon, og Pensjonistforbundet vil øke alderen for overgang til alderspensjon utover 67 år for uføre i overgangskullene 1954–1962.

Med utgangspunkt i dagens avgangsmønster, hvor om lag halvparten av de arbeidsføre har sluttet i arbeid ved 65–66 års alder, virker det etter regjeringens syn rimelig at uføre har opptjening til fylte 65 år og overgang til alderspensjon ved fylte 67 år i ny opptjeningsmodell. Dette vil innebære tre års økt opptjening for uføre.

Sammenlignet med 1953-kullet, må 1963-kullet stå om lag 1,5 år lenger i arbeid for å kompensere for effekten av levealdersjusteringen. I lys av dette kan tre års økt opptjening sies å skjerme for om lag to tredjedeler av den videre effekten av levealdersjustering. Tre års økt opptjening i ny opptjeningsmodell er også i tråd med flertallet i utvalget sitt forslag.

Opptjening til 65 år i ny opptjeningsmodell gir uføre en alderspensjon på nivå med det en ville fått dersom en stod i arbeid til om lag 66 og et halvt år. Effekten på uføres pensjonsnivå vil fases inn med ny opptjeningsmodell med 1/10 per årskull for kullene 1954–1962, og vil få full effekt fra og med årskullet 1963. Sammenlignet med 1943-kullet, må 1963-kullet stå om lag 2,5 år lenger i arbeid for å kompensere for effekten av levealdersjusteringen. I lys av dette kan tre års økt opptjening sies å skjerme 1963-kullet for noe mindre enn halvparten av den samlede effekten av levealdersjusteringen.

Med utgangspunkt i dagens avgangsmønster og en antakelse om at arbeidsføre kompenserer for om lag to tredjedeler av virkningen av levealdersjusteringen framover, foreslår regjeringen at alderen for opptjening til alderspensjon for uføre økes fra 62 år til 65 år for årskullene 1954–1963.

Årskullene 1964 og yngre

Utvalget foreslår at uføre født i 1964 og senere skal ha en videre økning i aldersgrensene slik at de skjermes for hele eller deler av levealdersjusteringen. Ingen høringsinstanser går mot en slik løsning. Utvalgets flertall tilrådde en skjermingsgrad i størrelsesorden en halv til to tredjedeler, mens mindretallet tilrådde full skjerming. Alle høringsinstansene sluttet seg til en styrking av uføres alderspensjon sammenlignet med gjeldende regelverk, jf. omtalen i punkt 9.3.2.

Regjeringen stiller seg bak prinsippet om at regelverket for uføres alderspensjon skal ta utgangspunkt i hvor lenge arbeidsføre står i arbeid, slik at uføres pensjonsnivå holder tritt med arbeidsføres gjennomsnittlige pensjonsnivå. Dette innebærer at uføre ikke ubetinget skal skjermes mot hele effekten av levealdersjusteringen, men at arbeidsføres framtidige avgangsmønster skal legge føringer for pensjonsregelverket for uføre. Av forsiktighetshensyn valgte utvalgets flertall å legge opp til mindre enn «full skjerming», basert på en antakelse om at arbeidsføre ikke fullt ut vil kompensere for effekten av levealdersjusteringen gjennom å stå lenger i arbeid.

Pensjonsutvalget foreslo jevnlige evalueringer av pensjonsreformen og regelverket, for eksempel hvert tiende år. 1964-kullet fyller 67 år i 2031, det vil si ni år etter at utvalget leverte sin rapport. Om en nå legger opp til halv eller to tredjedeler skjerming fra 1964-kullet vil dermed få begrenset betydning for pensjonsnivå og årlige utgifter i folketrygden, gitt at skjermingsgraden skal vurderes på ny etter ti år i lys av utviklingen i avgangsmønsteret.

Effekten av levealdersjusteringen er 0,7–0,9 prosent per år, og forskjellen på flertallsforslagets øvre og nedre intervall er da 16 prosent av dette, eller om lag 0,10–0,15 prosent per år. For en årlig pensjon på 240 000 kroner utgjør dette 250–350 kroner per år. Forutsatt at en tredjedel av de nye alderspensjonistene kommer fra uføretrygd, vil årlige merutgifter i folketrygden som følger av å øke skjermingsgraden fra en halv til to tredjedeler utgjøre om lag 5 mill. kroner i 2031, 15 mill. kroner i 2032 og 30 mill. kroner i 2033. Til sammenligning er det anslått at tre års økt opptjening gir merutgifter i 2030 på om lag 800 mill. kroner, og drøyt 1,1 mrd. kroner i 2033.

Regjeringen har i arbeidet med denne meldingen lagt til grunn en antakelse om at arbeidsføre i yngre årskull øker avgangsalderen slik at de kompenserer for to tredjedeler av effekten av levealdersjusteringen. Regjeringen vil på bakgrunn av dette foreslå en løsning hvor uføre i årskullene 1964 og yngre skjermes for om lag to tredjedeler av den videre effekten av levealdersjusteringen. Dette vil medføre at uføres alderspensjonsnivå holder tritt med arbeidsføres alderspensjonsnivå dersom gjennomsnittlig avgangsalder utvikler seg i tråd med antakelsen. Det er viktig å følge med på utviklingen i avgangsmønsteret over tid, og at graden av skjerming tilpasses i tråd med den faktiske utviklingen.

9.4.4 Praktisk gjennomføring av skjerming

Pensjonsutvalgets flertall anbefalte et intervall for skjermingsgrad, men gikk ikke nærmere inn på hvordan en konkret modell for skjerming skal utformes for årskullene 1964 og yngre. Dette er også bemerket av flere høringsinstanser.

Utvalgets utgifts- og ytelsesberegninger som ble gjennomført av Statistisk sentralbyrå, tok utgangspunkt i en forenklet modell for skjerming av uføres alderspensjon. Halv skjerming var i utvalgets beregninger operasjonalisert med at uføre fikk økt aldersgrensene, både øvre alder for opptjening og overgang til alderspensjon, med halvparten av tiden som kreves for fullt ut å kompensere for levealdersjusteringen. Tilsvarende innebar to tredjedels skjerming at uføre fikk økt aldersgrensene med to tredjedeler av tiden som kreves for fullt ut å kompensere for levealdersjusteringen. En slik løsning ville innebære at uføre har overgang til alderspensjon før normert pensjoneringsalder, og det vil over tid bli en økende andel som er eldre enn øvre aldersgrense for uføretrygd, men yngre enn normert pensjoneringsalder. Noen av disse vil kunne ha lav opptjening og dermed ikke ha rett til tidlig uttak av alderspensjon. I utvalgets beregninger fikk slike tilfeller minstenivå i alderspensjon fra tidspunktet hvor de hadde overgang fra uføretrygd til alderspensjon.

I den praktiske regelverksutformingen må en ta stilling til om det er ønskelig og hensiktsmessig med et system hvor det for noen vil være en periode hvor en verken har rett til uføretrygd eller alderspensjon, og ev. andre løsninger for inntektssikring for denne gruppen. I praksis vil et regelverk hvor uføre overføres til alderspensjon før normert pensjoneringsalder være krevende å innføre, uten at det samtidig innføres supplerende ordninger i perioden fra overføring til alderspensjon og fram til normert pensjoneringsalder. Etter hvert som avstanden mellom overføringsalder og normert pensjoneringsalder øker, vil det bli en stadig lengre periode hvor personer kan risikere å verken ha rett til uføretrygd eller alderspensjon.

Arbeids- og velferdsdirektoratet kommenterer utfordringer med divergerende overgangsalder og normert pensjoneringsalder i sitt høringssvar. Pensjonsutvalget kommenterer også denne problemstillingen i forbindelse med omtalen av de midlertidige inntektssikringsordningene, hvor et samlet utvalg «[…] i utgangspunktet vil gå inn for at ordningene i folketrygden som er rettet mot personer i arbeidsfør alder, bør kunne gis så lenge det ikke foreligger en ubetinget rett til alderspensjon.»Regjeringens utgangspunkt er at uføre skal ha en god og forutsigbar inntektssikring fram til normert pensjoneringsalder, og at denne inntektssikringen best ivaretas ved å øke øvre aldersgrense for uføretrygd tilsvarende økningen i normert pensjoneringsalder. Regjeringen foreslår derfor at aldersgrensen for å motta uføretrygd økes i takt med normert pensjoneringsalder.

En modell hvor uføre overføres til alderspensjon ved normert pensjoneringsalder vil gi høyere utgifter i folketrygden sammenlignet med utgiftsanslagene som ble levert til Pensjonsutvalgets utredning. Årsaken til dette er at uføreytelsen i gjennomsnitt er på et høyere nivå enn alderspensjonen. Uføretrygd har en kompensasjonsgrad på 66 prosent av tidligere inntekt, mens kompensasjonsgraden i alderspensjon for uføre født 1963 typisk vil ligge rundt 45–55 prosent med opptjening til 65 år og overgang til alderspensjon ved 67 år. En andel av merutgiftene vil imidlertid motsvares av høyere skatteinngang siden uføretrygden er på et høyere bruttonivå og skattlegges som lønnsinntekt.

Samlet sett vil modellen med overgang ved normert pensjoneringsalder gi uføre en noe høyere kompensasjonsgrad etter skatt når en sammenligner med skjermingsmetoden i NOU 2022: 7. Det kan også innvendes at en slik modell vil gi uføre full skjerming for effekten av levealdersjustering fram til normert pensjoneringsalder, og at denne skjermingsgraden vil være uavhengig av arbeidsføres tilpasning. Samtidig vil tidsrommet mellom dagens 67-årsgrense og normert pensjoneringsalder utgjøre en relativt liten andel av gjenstående forventet levetid for de første årskullene som omfattes av økte aldersgrenser. Over tid vil dette tidsrommet øke, eksempelvis er normert pensjoneringsalder for 1980-kullet anslått til om lag 68 ½ år. Det vil kunne framstå som urimelig at uføre i yngre årskull skal få ordinær uføretrygd – hvor kompensasjonsgraden er 66 prosent – fram til normert pensjoneringsalder, dersom arbeidsføre i samme årskull normalt slutter i arbeid og starter uttak av alderspensjon – med tilhørende lavere kompensasjonsgrader – i god tid før normert pensjoneringsalder.

Når uføre skal overføres til alderspensjon ved normert pensjoneringsalder, må en ta stilling til hvordan alderspensjonen skal beregnes. En mulighet er å beregne alderspensjonen som om den var tatt ut på et tidligere tidspunkt, for eksempel ved alderen hvor en har kompensert for to tredjedeler av virkningen av levealdersjustering. I praksis vil en da måtte benytte et høyere delingstall enn delingstallet som gjelder ved normert pensjoneringsalder for det enkelte årskull. Et regelverk som beregner uføres alderspensjon med særskilte delingstall må ha klare kriterier for hvem som defineres som uføre ved beregning av alderspensjon, siden uførestatusen vil ha betydelige konsekvenser for pensjonsnivået til yngre årskull. Dersom en legger til grunn to tredjedels skjerming og særskilte delingstall for uføre, vil eksempelvis uføre født i 1980 få en årlig alderspensjon som ligger om lag 4 prosent lavere enn pensjonsnivået til en som ikke er ufør. For en pensjonsformue på 4 mill. kroner utgjør dette 160 000 kroner. Dette kan gi utfordringer med tilpasninger, for eksempel at personer med varig nedsatt inntektsevne forsøker å forbli på midlertidige ytelser framfor uføretrygd. Det vil også over tid kunne gi stor forskjell i pensjonsnivå mellom to personer med tilsvarende syke- og trygdehistorikk, men hvor den ene når maksperioden på midlertidige ytelser rett før normert pensjoneringsalder og innvilges uføretrygd, mens den andre har overgang rett fra en midlertidig ytelse til alderspensjon. Samtidig vil særskilte delingstall for uføre styrke insentivene til å forbli i arbeid eller på midlertidige ytelser med tilhørende aktivitetskrav.

En alternativ tilnærming kan være at uføre har overgang til alderspensjon ved normert pensjoneringsalder med ordinære delingstall, men at alderen for opptjening for uføre ligger fast. Dette vil gi om lag to tredjedels skjerming, siden opptjeningseffekten utgjør om lag halvparten av uttakseffekten. Fast opptjeningsalder og ordinære delingstall for uføre vil kunne framstå som en enklere løsning, sammenlignet med varianten hvor uføre har særskilte delingstall. Det vil gi et mer oversiktlig regelverk for den enkelte, og det vil være relativt like regler mellom de midlertidige ytelsene og uføretrygd, med unntak av reglene for opptjening til alderspensjon. Det vil også være mulig å harmonisere opptjeningsreglene for midlertidige ytelser og uføretrygd ytterligere, slik at regelverket blir oversiktlig for den enkelte og at uføretidspunktet – og dermed om en mottar en midlertidig ytelse eller uføretrygd ved normert pensjoneringsalder – ikke påvirker alderspensjonsnivået.

En klar ulempe er imidlertid at en slik løsning ikke har samme mulighet for å redusere skjermingsgraden, dersom det viser seg at arbeidsføre kompenserer for mindre enn to tredjedeler av virkningen av levealdersjustering. Dette vil imidlertid også være tilfellet for de midlertidige ytelsene. Pensjonsutvalget gikk eksplisitt inn for at disse ordningene bør kunne gis så lenge det ikke foreligger en ubetinget rett til alderspensjon. Dersom det over tid viser seg at utviklingen i avgangsmønsteret ikke følger utviklingen i normert pensjoneringsalder, slik at det blir stadig mer vanlig å ha avgang fra arbeidslivet før normert pensjoneringsalder, vil det være grunn til nærmere å vurdere innstramminger i både de midlertidige ordningene og uføretrygd. Slike innstramminger kan være redusert opptjening og lavere kompensasjonsgrad etter en viss alder. Dette diskuteres nærmere i avsnitt 8.4.

Regjeringen legger vekt på at vi har gode inntektssikringsordninger også mot slutten av arbeidslivet, og at trygde- og pensjonsregelverket skal være enkelt og oversiktlig. Av den grunn mener regjeringen at uføre bør ha overgang til alderspensjon ved normert pensjoneringsalder, og at alderspensjonen da skal beregnes med ordinære delingstall. Av forsiktighetshensyn mener regjeringen at øvre alder for opptjening til alderspensjon i ny opptjeningsmodell bør økes til 65 år, men ikke automatisk øke videre med økningen i normert pensjoneringsalder. Dette vil gi uføre i årskullet 1963 en alderspensjon på linje med personer som jobber til drøyt 66 år og deretter tar ut full alderspensjon, og årskullene 1964 og yngre om lag to tredjedels skjerming av den videre virkningen av levealdersjustering.

Regjeringen mener at aldersgrensene for uføres alderspensjon må ses i lys av utviklingen i avgangsmønsteret blant arbeidsføre, med mål om at uføres og arbeidsføres pensjonsnivå står i et rimelig forhold over tid.

9.4.5 Automatisk mekanisme

Pensjonssystemet består av et sett klart definerte regler som sikrer forutsigbarhet og likebehandling. Det kan framstå som uheldig at pensjonsnivået til gruppen uføre, som utgjør om lag en tredjedel av alle nye pensjonister, skal være gjenstand for stadig tilbakevendende vurderinger av til dels faglig og til dels politisk karakter. Klare forhåndsdefinerte regler for uføres alderspensjon vil kunne bidra økt trygghet og forutsigbarhet for den enkelte uføre, og forhindre kortsiktige løsninger som vil kunne være i stadig endring med skiftende politiske flertall.

I forbindelse med tidligere vurderinger av alderspensjon til uføre, har det vært vurdert om det er mulig å legge opp til en mer regelstyrt, eller automatisk, skjermingsordning for uføre som er basert på en eller flere forhåndsdefinerte indikatorer. I Prop. 130 L (2010–2011) Endringer i folketrygdloven (ny uføretrygd og alderspensjon til uføre) skrev Arbeidsdepartementet at en la til grunn at det må etableres en mekanisme der en tar hensyn til endringen i de arbeidsføres tilpasning ved beregningen av uføres alderspensjon. I høringsnotatet om alderspensjon til tidligere mottakere av uføretrygd utsendt av Arbeids- og sosialdepartementet i 2019, skrev departementet at det «på nåværende tidspunkt ikke er mulig å etablere indikatorer for arbeidsføres tilpasning til levealdersjusteringen som det vil være bred enighet om at kan benyttes for å bestemme nivået på uføres alderspensjon». Videre skrev departementet at en «vurderer at det heller ikke med et fullt innfaset pensjonssystem vil være mulig å etablere en enkel handlingsregel for beregning av uføres alderspensjon som sikrer et rimelig nivå i forhold til arbeidsføres alderspensjon».

Pensjonsutvalget pekte på økte aldersgrenser som virkemiddel for å øke uføres alderspensjon, og drøftet muligheten for at aldersgrensene i pensjonssystemet kunne justeres i takt med faktisk avgangsalder for de yrkesaktive. Utvalget trakk fram noen uheldige sider ved dette, og pekte blant annet på «måleproblemer» og at en slik modell «vil være sårbar for konjunktursvingninger og utslag av ulike rammebetingelser for pensjonering». Eksempelvis er det grunn til å forvente en økning i avgangsalderen i offentlig sektor fra 2025 som følge av omleggingen av AFP-ordningen fra en tidligpensjonsordning til et livsvarig tillegg til folketrygden. Slike kommende regelendringer i offentlig tjenestepensjon og pensjonssystemet ellers vil kunne gi betydelige utslag i indikatorer som er basert på tidspunkt for uttak av pensjon og/eller avgang fra arbeidslivet. Det er imidlertid ikke åpenbart om, og eventuelt hvordan, slike regelverksendringer bør påvirke uføres alderspensjonsnivå.

Regjeringens utgangspunkt er at regelverket for uføres alderspensjon skal vurderes i lys av utviklingen i avgangsmønsteret blant arbeidsføre og utviklingen i andelen uføre. Spesielt sett hen til de kommende endringene i de offentlige tjenestepensjonsordningene som sannsynligvis vil påvirke avgangs- og pensjoneringsmønsteret blant arbeidsføre, vil ikke regjeringen nå foreslå en automatisk justeringsmekanisme for skjerming av uføres alderspensjon mot virkningen av levealdersjustering. En kan heller ikke utelukke framtidige endringer i pensjonssystemet som vil påvirke avgangs- og pensjoneringsmønsteret, og som dermed vanskeliggjør innføring av en automatisk justeringsmekanisme for å bestemme nivået på uføres alderspensjon. Regjeringen vil derfor på et senere tidspunkt komme tilbake til hvordan prosessen knyttet til vurderingen av aldersgrensene og pensjonsnivået for uføre bør legges opp, herunder om dette spørsmålet bør inngå i de jevnlige evalueringene av pensjonssystemet eller om det bør opprettes en faglig uavhengig gruppe som vurderer dette spørsmålet. Regjeringen vil også vurdere muligheten for mer automatiske løsninger som sikrer en rimelig utvikling mellom arbeidsføres og uføres alderspensjon.

9.5 Utviklingen i pensjonsnivå og forholdet mellom uføres og arbeidsføres pensjonsnivå

9.5.1 Uføres gjennomsnittlige pensjonsnivå

Figur 9.3 viser framskrevet gjennomsnittlig pensjonsnivå for uføre i årskullene 1943–1983 for ulike grader av skjerming for levealdersjustering, sammenholdt med gjeldende regelverk (referansebanen). I referansebanen har uføre pensjonsopptjening i ny opptjeningsmodell fram til 62 år. I reformalternativene har uføre født 1954–1963 pensjonsopptjening i ny opptjeningsmodell fram til 65 år. Merk at figuren viser nivåer hvor grunnbeløpet er benyttet som deflator, altså viser figuren pensjonsnivå målt i faste lønninger. Under antakelse om at reallønnsveksten over tid vil være høyere enn virkningen av levealdersjusteringen, vil kjøpekraften til uføre i yngre årskull bli stadig høyere. Fallende pensjonsnivåer for yngre årskull er altså et uttrykk for fallende pensjonsnivåer relativt til den antatte velstandsutviklingen i samfunnet, og må ikke tolkes som at yngre årskull vil få lavere pensjonsnivåer i absolutt forstand.

Forstørr bilde

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Det framgår av figuren at gjennomsnittlig pensjonsnivå for uføre, målt i faste lønninger, vil holde seg om lag uendret dersom en legger opp til full skjerming for virkningen av levealdersjustering. Mindre endringer i framskrivingsperioden skyldes forskjeller i opptjeningshistorikk mellom ulike årskull.

Med gjeldende regelverk viser framskrivingene at uføres gjennomsnittlige alderspensjonsnivå reduseres med om lag 15 prosent fra 1963-kullet til 1983-kullet, noe som tilsvarer om lag virkningen av levealdersjusteringen.

Figuren viser videre gjennomsnittlig pensjonsnivå med hhv. halv og to tredjedelers skjerming for virkning av levealdersjustering, hvor to tredjedelers skjerming er operasjonalisert ved at øvre alder for opptjening holdes fast på 65 år for uføre, og overgang til alderspensjon skjer ved normert pensjoneringsalder. Med halv skjerming vil uføres gjennomsnittlige alderspensjonsnivå reduseres med om lag fem prosent fra 1963-kullet til 1983-kullet. Når halv skjerming medfører at gjennomsnittlig ytelse bare reduseres med om lag en tredjedel, skyldes dette at mange uføre har lav opptjening og derfor mottar en avkortet garantipensjon. Garantipensjonen reguleres med lønnsveksten i reformalternativene, og dette bidrar sammen med skjermingen til økt gjennomsnittlig alderspensjon for uføre i yngre årskull. Regjeringens forslag, som innebærer om lag to tredjedels skjerming, gir en reduksjon i gjennomsnittlig ytelse for uføre på om lag to prosent fra 1963-kullet til 1983-kullet.

9.5.2 Forholdet mellom uføres og arbeidsføres gjennomsnittlige alderspensjonsnivå

Framskrivingene viser at gjennomsnittlig alderspensjonsnivå for arbeidsføre også vil være fallende for yngre årskull. Dette skyldes antakelsen om at arbeidsføre kompenserer bare for deler av virkningen av levealdersjusteringen. Figur 9.4 viser framskrivinger av forholdet mellom uføres og arbeidsføres alderspensjonsnivå for årskullene 1943–1983, under forutsetning av at arbeidsføre kompenserer for to tredjedeler av virkningen av levealdersjustering.

Forstørr bilde

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

For årskullene 1943–1953 ble forholdet styrket i favør av uføre, som må ses i sammenheng med skjermingstillegget til uføre alderspensjonister som utgjorde 0,25 prosent for 1944-kullet, økende til drøye 2,5 prosent for 1953-kullet. Fra 1953 til 1954-kullet faller forholdet med om lag 1,5 prosentpoeng.

For alle alternativer stiger forholdet fra 1962-kullet til 1963-kullet med 2,5–3 prosentpoeng. Dette bruddet skyldes at avviklingen av AFP som tidligpensjonsordning i offentlig sektor er antatt å føre til at mange ansatte i offentlig sektor født i 1963 og senere vil ta ut alderspensjon fra folketrygden tidligere, og dermed få en lavere gjennomsnittlig alderspensjon.

Det framgår av figuren at gjeldende regelverk (referansebanen) vil medføre at uføre får et stadig lavere pensjonsnivå relativt til arbeidsføre, gitt forutsetningen om at arbeidsføre i yngre årskull står lengre i arbeid. Med alle reformalternativene (halv, to tredjedeler og full skjerming), vil uføre i årskullene 1954–1963 få opptjening til 65 år i ny opptjeningsmodell, noe som medfører at forholdet mellom uføres og arbeidsføres alderspensjon holdes om lag uendret. Fra 1964-kullet vil forholdet holde seg om lag uendret i alternativet med halv skjerming, mens det øker med om lag 2,5 prosentpoeng fra 1964-kullet til 1983-kullet i alternativet med to tredjedels skjerming. I alternativet med full skjerming øker forholdet med 5 prosentpoeng fra 1964-kullet til 1983-kullet.

Forholdet mellom uføres og arbeidsføres gjennomsnittlige alderspensjon påvirkes av blant annet kjønnsfordelingen og opptjeningshistorikken i gruppene. Et forhold lavere enn 100 betyr ikke nødvendigvis at uføre får en lavere alderspensjon enn de ville fått dersom de ikke ble uføre. Et lavere forhold kan til dels forklares med at det er flere kvinner enn menn som blir uføre. Kvinner har lavere gjennomsnittlig alderspensjon sammenlignet med menn, og kjønnsfordelingen i gruppen uføre vil da trekke gjennomsnittlig pensjonsnivå ned. Videre vil mange arbeidsføre ta ut alderspensjon før de slutter i arbeid, slik at samlet inntekt som alderspensjonist blir høyere enn samlet alderspensjonen fra folketrygden. En bør av den grunn ikke legge vekt på nivået i seg selv, altså at uføre som gruppe har en gjennomsnittlig alderspensjon som utgjør 80–90 prosent av arbeidsføres gjennomsnittlige alderspensjon.

Det framgår av figuren at forholdet mellom uføres og arbeidsføres alderspensjon øker når uføre skjermes for to tredjedeler av virkningen av levealdersjustering. Dette skyldes i hovedsak at mange uføre har lav pensjonsopptjening, som igjen fører til at en større andel uføre mottar garantipensjon. Når garantipensjonssatsene reguleres med lønnsveksten i reformalternativene, medfører dette at garantipensjonen utvikler seg gunstigere sammenlignet med utviklingen i gjennomsnittlig pensjonsnivå i yngre årskull. Grupper med lavere opptjening, herunder uføre, vil da over tid komme bedre ut enn gjennomsnittet av alle alderspensjonister. Når forholdet mellom uføres og arbeidsføres alderspensjon forventes å endres over tid, skyldes det til dels forslaget om lønnsregulering av minstesatsene, som er til fordel for grupper med lavere pensjonsopptjening, som eksempelvis kvinner og uføre.

9.6 Effekter for den enkelte

I det følgende presenteres typeeksempler som belyser konsekvenser av regjeringens forslag, sammenholdt med gjeldende regelverk. I tillegg er det også vist alternativer med halv og full skjerming. Eksemplene viser kompensasjonsgrad før skatt ved normert pensjoneringsalder for aleneboende født i 1964, 1974 og 1984 med årlig inntekt som yrkesaktiv på 4, 5, 6 og 7 G. Det er lagt til grunn 38 opptjeningsår ved 62 år. Det er i alle reformalternativene lagt til grunn at garantipensjonen reguleres med lønnsveksten fra 2025, i tråd med regjeringens forslag som presenteres i kapittel 10. Det er lagt til grunn at uføre har pensjonsopptjening til 65 år i ny opptjeningsmodell for 1963-kullet.

Tabell 9.1 viser kompensasjonsgrad (før skatt) ved normert pensjoneringsalder for uføre med halv skjerming, altså opptjening til 65 år og overgang til alderspensjon ved 67 år for 1963-kullet, og halv skjerming fra og med 1964-kullet.

Tabell 9.2 viser kompensasjonsgrad (før skatt) for uføre med regjeringens forslag.

Tabell 9.3 viser kompensasjonsgrad (før skatt) for uføre med opptjening til 65 år og overgang til alderspensjon ved 67 år for 1963-kullet, og at disse aldersgrensene øker i takt med normert pensjoneringsalder for yngre årskull.

Tabell 9.4 viser kompensasjonsgrad (før skatt) for uføre ved 67 år med dagens regler, altså opptjening til 62 år og overgang til alderspensjon ved 67 år. Det er her lagt til grunn at garantipensjonen reguleres med gjennomsnittet av lønns- og prisveksten.

Tabellene 9.1–9.4 viser at forskjellen på halv, to tredjedeler og full skjerming er tilnærmet lik null når en ser på årskullet 1964. Med dagens regler vil kompensasjonsgraden for inntekt i intervallet 5–7 G ligge på om lag 42–44 prosent. En økning i øvre alder for opptjening til 65 år løfter kompensasjonsgraden til 45–47 prosent.

For yngre årskull vil forskjellen mellom dagens regler og reformalternativene være større, siden levealdersjusteringen tiltar over tid. Med dagens regler vil kompensasjonsgraden for inntekt i intervallet 5–7 G ligge på om lag 36–38 prosent for 1984-kullet. Med regjeringens forslag vil kompensasjonsgraden ligge på 43–46 prosent. Også for 1984-kullet vil forskjellen mellom halv og full skjerming være liten (om lag ett prosentpoeng) for personer med lavere inntekter (4 G). Full skjerming vil altså i første rekke øke pensjonsnivået til uføre som hadde middels og høye inntekter før uførheten oppstod, men i liten grad øke pensjonsnivået til uføre som har lav opptjening. Disse vil i stor grad sikres gjennom garantipensjonen og får begrenset uttelling av økt opptjening av inntektspensjon.