5 Grønn omstilling: risiko og muligheter i finanssektoren

5.1 Innledning

Den menneskeskapte klima- og naturkrisen er vår tids største utfordring. Regjeringen har i Hurdalsplattformen lagt vekt på at økonomien skal innrettes for å bli mer fornybar, sirkulær og bærekraftig. I Parisavtalen har nesten alle verdens land blitt enige om å holde økningen i den globale gjennomsnittstemperaturen godt under 2 grader sammenlignet med førindustrielt nivå, og arbeide for å begrense temperaturøkningen til 1,5 grader. For å nå klimamålene er det avgjørende å få på plass tiltak for raske utslippskutt.

En effektiv tilnærming for å redusere utslipp av klimagasser er å sette en pris på utslipp, slik at forurenser må betale for sine utslipp. Det gir insentiver til at produksjon og forbruk vris i mer klimavennlig retning, og fremmer utvikling av klimavennlig teknologi. Regjeringen vil sørge for at avgiftssystemet bidrar til en klimaomstilling som er både effektiv og sosialt og geografisk rettferdig.

Omstillingen til en bærekraftig økonomi vil kreve store investeringer. I tillegg til endringer i avgiftssystemet og offentlige investeringer, må private kapitalstrømmer vris i retning av investeringer som er i samsvar med internasjonale klima- og miljømål. Et av målene i Parisavtalen er derfor å gjøre flyten av kapital forenlig med reduksjon av klimagassutslipp og klimarobust utvikling. Våren 2021 inviterte Finansdepartementet og Klima- og miljødepartementet norske finansforetak til å teste et verktøy for å kartlegge deres porteføljers samsvar med Parisavtalen. Testen ble gjennomført av den uavhengige tenketanken 2 Degrees Investing Initative, se boks 5.1.

Både de fysiske virkningene av klimaendringene og omstillingen til en lavutslippsøkonomi medfører risiko. Finansforetak må identifisere klima- og miljørelatert risiko de er eksponert mot. Overvåking og tiltak mot systemvirkningene av risikoene er en viktig oppgave for myndighetene. Regjeringen vil omstille Norge til en verdiskapende og konkurransedyktig lavutslippsøkonomi. En robust finanssektor er avgjørende for en vellykket omstilling, og kan bidra gjennom å formidle kapital til bærekraftige prosjekter og løsninger. I velfungerende kapitalmarkeder kanaliseres kapitalen til de investeringsprosjektene og foretakene som gir størst forventet risikojustert avkastning. En forutsetning for velfungerende kapitalmarkeder og en effektiv kapitalallokering, er at markedsprisene reflekterer tilgjengelig og relevant informasjon. Som et supplement til effektiv prising av utslipp og andre miljørelaterte eksternaliteter som forurensning og tap av natur, kan tiltak for å synliggjøre økonomiske aktiviteters klima- og miljøpåvirkning og eksponering mot klimarisiko bidra til at investeringer og utlån dreies i en mer bærekraftig retning.

5.2 Håndtering av klima- og bærekraftsrisiko

5.2.1 Scenarioer og stresstesting

Klimaendringene og økt bevissthet rundt disse har ført til klimapolitiske tiltak for omstilling til en lavutslippsøkonomi og reduksjon av klimagassutslipp. Siden det er usikkerhet rundt konsekvensene av klimaendringene og de klimapolitiske tiltakene, oppstår det økonomisk og finansiell usikkerhet. Denne usikkerheten kan skilles i fysisk risiko og overgangsrisiko:

• Fysisk risiko i finansmarkedene er knyttet til konsekvensene av fysiske endringer i miljøet.

• Overgangsrisiko skyldes mulige priseffekter som følger av klimapolitikken og den teknologiske utviklingen ved overgangen til et lavutslippssamfunn.

De fysiske effektene av klimaendringene kan få betydelige konsekvenser for aktører i finansmarkedene, men det er særlig omstillingen til et lavutslippssamfunn som kan utgjøre en risiko for den finansielle stabiliteten på kort og mellomlang sikt. Endringer i klimapolitikk og teknologisk utvikling kan føre til brå skift i markedsverdien av fysiske eiendeler og verdipapirer, og kan gjøre enkelte eiendeler verdiløse, se boks 5.2. Hvordan finansmarkedene påvirkes av fysisk risiko og overgangsrisiko, vil avhenge av om gjennomførte tiltak er tilstrekkelige for å nå klimamålene, og om omstillingen til en lavutslippsøkonomi skjer i tråd med markedsaktørenes forventninger eller i uordnede former, se boks 5.3. En tredje form for klimarelatert risiko er søksmålsrisiko.1 Økende oppmerksomhet om virkningene av og kostnadene ved klimaendringer gjør at flere aktører kan ønske å bruke rettslige virkemidler for å stanse aktiviteter som forårsaker utslipp, avhjelpe negative effekter eller få erstattet kostnader og tap som følger av klimaendringer.

Dersom klimamålene nås og omstillingen skjer i tråd med markedets forventinger, begrenses både den fysiske risikoen og overgangsrisikoen. Dersom tiltakene for å begrense klimaendringene er for svake på kort sikt, og derfor senere må strammes kraftig til for å nå klimamålene, øker overgangsrisikoen og dermed også risikoen for finansiell ustabilitet. I scenarioer der klimamålene ikke nås, vil den fysiske risikoen være stor, mens overgansrisikoen vil avhenge av graden av omstilling. Forstyrrelser i finansmarkedene vil kunne forsterke andre negative konsekvenser av klimaendringene.

Scenarioanalyser kan være et nyttig verktøy i analyser av klimarisiko. Norges Bank og Finanstilsynet deltar i et nettverk av sentralbanker og tilsynsmyndigheter som arbeider for et grønnere finanssystem («Network of Central Bank and Supervisors for Greening the Financial System», NGFS). Nettverkets mål er å bygge kunnskap om håndtering av klimarisiko i det finansielle systemet, og legge til rette for at finansnæringen støtter opp om omstillingen til en bærekraftig økonomi. Nettverket har utviklet klimascenarioer som beskriver mulige konsekvenser av klimapolitikk som begrenser utslippene så mye at målene i Parisavtalen nås, og en utvikling der målene i avtalen ikke nås, se boks 5.3. Finanstilsynet gjennomførte i 2021 en scenarioanalyse av norske banker med utgangspunkt i scenarioer fra NGFS, se omtale i avsnitt 5.2.2.

Boks 5.3 Seks klimascenarioer

For å kunne ta hensyn til mulige utfall for fysisk risiko og overgangsrisiko har Network of Central Bank and Supervisors for Greening the Financial System (NGFS) utviklet seks ulike klimascenarioer. Alle scenarioene tar utgangspunkt i de samme samfunnsøkonomiske forutsetningene. I scenarioene antas det en fortsettelse av dagens utvikling i økonomi og befolkning, og de tar hensyn til det økonomiske sjokket som følge av pandemien. De seks scenarioene gir et innblikk i hvordan overgangsrisiko og fysisk risiko vil kunne utvikle seg ved ulik håndtering av klimakrisen.

Kilde: Network for Greening the Financial System og Finansdepartementet.

De seks scenarioene faller innenfor tre kategorier: ordnet, uordnet og varm klode, se figur 5.1:

• I en ordnet omstilling blir klimatiltak introdusert tidlig, og blir gradvis strengere, noe som reduser både fysisk risiko og overgangsrisiko. Det er utviklet to scenarioer i denne kategorien:

  • Netto null 2050: Gjennom streng klimapolitikk og innovasjon begrenses den globale oppvarmingen til 1,5^o C, og et klimanøytralt samfunn nås omkring år 2050. Scenarioet antar at ambisiøs klimapolitikk vil gjennomføres, som at EU, USA og Japan når sine annonserte mål om netto nullutstlipp. I scenarioet er det lav fysisk risiko, men høy overgangsrisiko.

  • Under 2O C: Klimapolitikken strammes gradvis inn, noe som fører til at global oppvarming begrenses til under 2^o C. Nettonullutslipp oppnås i 2070, og både fysisk risiko og overgangsrisiko er relativt lav.

• Ved en uordnet omstilling er overgangsrisikoen høyere, ettersom klimapolitikken gjennomføres senere og varierer mellom sektorer og regioner. Karbonprisene er som regel høyere. I denne kategorien er det også utviklet to scenarioer:

  • Uordnet netto null: Et klimanøytralt samfunn oppnås innen 2050, men ved en høyere kostnad ved at politikken som innføres varierer på tvers av sektorer, og fossil energi fases ut raskere. I scenarioet er det 50 pst. sannsynlighet for at den globale oppvarmingen begrenses til under 1,5 ^o C innen år 2050. Scenarioet preges av høy overgangsrisiko.

  • Forsinket omstilling: De globale utslippene reduseres ikke før 2030, noe som fører til at strenge klimatiltak må innføres for å nå målet om en global oppvarming under 2^o C. Klimatiltakene som innføres fra 2030, vil i dette scenarioet variere på tvers av regioner og land. Utslippene vil først øke, før de så faller kraftig. Scenarioet preges av høy overgangsrisiko.

• Varm klode er resultatet dersom det innføres klimatiltak i noen regioner, men de globale tiltakene ikke strekker til for å begrense den globale oppvarmingen. Dette fører til alvorlig fysisk risiko og permanente klimaendringer. Også her har NGFS utviklet to scenarioer:

  • Nasjonalt bestemte bidrag («Nationally Determined Contributions», NDCs): Her inkluderes effekten av klimamålene (nasjonalt bestemte bidrag) som land har meldt inn etter Parisavtalen, også klimapolitikken som ikke er gjennomført ennå. I scenarioet antas det at hvert land vil følge sine nasjonale planer for å kutte utslipp (NDCs) som følger av disse målene. Dette vil gi lav overgangsrisiko. Utslippene vil reduseres, men den globale oppvarmingen vil likevel bli på omkring 2,5^o C, som fører til moderat til alvorlig fysisk risiko.

  • Gjeldende politikk: I dette scenarioet legges det til grunn at kun allerede innførte klimatiltak videreføres, noe som fører til at den fysiske risikoen blir stor. Utslippene vil øke frem til omkring 2080, og den globale oppvarmingen vil bli på omkring 3^o C. Dette fører til permanente og irreversible klimaendringer, som bl.a. økt havnivå.

NGFS peker på at det er mulig at en sen overgang til lavutslippssamfunnet fører til at fysisk risiko ikke begrenses, omtalt som for lite, for sent. NGFS har ikke utviklet noen konkrete scenarioer som faller innenfor denne kategorien, men kategorien kan brukes for å vurdere konsekvensene av høyere fysisk risiko knyttet til de uordnede scenarioene.

Regjeringen vil bidra til at stresstesting av klimarisiko brukes som verktøy i arbeidet med finansiell stabilitet. Arbeidet med scenarioanalyser og stresstester er i en startfase. Finanstilsynet og Norges Bank arbeider med å videreutvikle slike analyser for å øke kunnskapen om klimarelatert risiko i norske finansforetak og betydning for finansiell stabilitet. EU-kommisjonen fremmet i oktober 2021 et forslag om at banker og tilsynsmyndigheter skal gjennomføre jevnlige stresstester av klima- og annen ESG-risiko2. Den europeiske sentralbanken (ECB) gjennomfører i 2022 en klimastresstest av europeiske banker. Stresstesten skal belyse hvor forberedt bankene er på å håndtere finansielle og økonomiske sjokk som følger av klimarisiko, med mål om å identifisere svakheter, beste praksis og utfordringer bankene står overfor. Stresstesten vil bestå av tre moduler, og vil bruke makroscenarioer som bygger på de seks klimascenarioene utviklet av NGFS, jf. boks 5.3. Stresstesten ser på spesifikke aktivaklasser som er eksponert for klimarisiko, heller enn bankenes totale balanse. Resultatene fra stresstesten skal publiseres i juli 2022.

Håndtering av klimarisiko er en viktig oppgave for Finanstilsynet. I tildelingsbrevet for 2022 peker Finansdepartementet på at det er viktig at Finanstilsynet følger opp risikoen i forbindelse med overgangen til et lavutslippssamfunn, og at klimarisiko må inngå i tilsyn med risiko og risikostyring i foretakene. I sin strategi for 2019–2022 viser Finanstilsynet til at tilsynsvirksomheten kan bidra til å forebygge forstyrrelser klimaendringene kan ha på finanssystemet, først og fremst gjennom tilsyn med finansforetakenes risikovurderinger og soliditet. Klimarisiko var tema under samtlige ordinære tilsyn med banker og forsikringsforetak i 2021.

Den europeiske sentralbanken (ESB) og Det europeiske systemrisikorådet (ESRB) la i juli 2021 frem en rapport om klimarisiko og finansiell stabilitet i euroområdet.3 I rapporten understreker de at usikkerhet og lang tidshorisont gjør det vanskelig å fastslå hvor store virkninger klimaendringene og klimarisiko vil få for finansmarkedenes virkemåte og at virkningene vil avhenge av utviklingen i omstillingen til et lavutslippssamfunn. ESB påpeker også at det fortsatt er mye arbeid som må gjøres når det gjelder arbeidet med å måle eksponering mot klimarisiko, men at pågående arbeid med globale standarder, som f.eks. EUs taksonomi, se kapittel 5.3.2, er steg i riktig retning.

En betydelig andel av verdens verdiskapning er avhengig av naturen. I internasjonale fag- og politikkmiljøer er det derfor økende oppmerksomhet om risikoen tap av natur og biologisk mangfold kan utgjøre for verdiskaping og arbeidsplasser, og for aktører i finansmarkedene. NGFS og nettverket «International Network for Sustainable Financial Policy Insights, Research, and Exchange» (INSPIRE) etablerte i april 2021 en arbeidsgruppe, med mål om å utvikle en faktabasert tilnærming til hvordan sentralbanker og tilsynsmyndigheter kan oppfylle sine mandater i lys av tap av biologisk mangfold. Arbeidsgruppen la frem en rapport i mars 2022 hvor den peker på at tap av biologisk mangfold er en kilde til økonomisk risiko som kan være en trussel mot finansiell stabilitet og dermed faller innenfor mandatene til sentralbanker og finanstilsyn.4 Regjeringen har i Hurdalsplattformen varslet at den vil gjennomføre en utredning av naturrisiko for norsk økonomi etter modell fra Klimarisikoutvalget, og etablere en meny av ulike tiltak som bidrar til å opprettholde et mangfold av økosystemer i god økologisk tilstand.

5.2.2 Klimarisiko i norske finansforetak

Ulike typer finansforetak påvirkes av klimarisiko på ulike måter. Felles for alle finansforetak er at klimaendringene innebærer økt operasjonell risiko ved at mer ekstremvær kan føre til hyppigere avbrudd i tjenestetilbudet og økte driftskostnader.

Skadeforsikringsforetakene er i størst grad direkte utsatt for de fysiske konsekvensene av klimaendringene. I perioden 2001 til 2020 økte antallet rapporterte flomskader i Norge og både totale erstatningskostnader og gjennomsnittlig erstatningsbeløp per skade økte. Økt hyppighet av ekstremnedbør har bidratt til at utbetalingene for vannskadeerstatning har økt betydelig siden 2008, se figur 5.2. Mer og kraftigere ekstremvær er ventet å føre til større og hyppigere skadeutbetalinger i årene som kommer.

Kilde: Finans Norge og Norsk Naturskadepool.

Finanstilsynet har gjennom møter med skadeforsikringsforetakene kartlagt hvordan foretakene forholder seg til klimaendringer.5 Ifølge tilsynet har foretak med kunder som produserer, transporterer eller er storforbrukere av fossil energi, kommet lengst i arbeidet med å avdekke og styre klimarisiko. Skadeforsikringsforetakene kan tilpasse seg økt fysisk risiko gjennom å øke prisene. Økt risiko kan i utgangspunktet bidra til å redusere tilgangen til forsikring i særlig utsatte områder. I Norge sikres imidlertid tilgangen til forsikring mot mange klima- og værrelaterte skader i utsatte områder gjennom naturskadeforsikringsordningen, se boks 5.4. Gjennom sin virksomhet har skadeforsikringsforetakene betydelig kunnskap om klima- og naturskaderisiko. Næringen er en viktig samarbeidspartner for det offentlige i arbeidet med klimatilpasning og forebygging av naturskader, bl.a. gjennom deling av skadedata.

Skadeforsikring og gjenforsikring er omfattet av det første settet med kriterier i EUs taksonomi for bærekraftig økonomisk aktivitet (se kapittel 5.3.2) som aktiviteter som kan bidra vesentlig til målet om klimatilpasning. For at skadeforsikring skal kunne anses som bærekraftig etter taksonomien, er det en rekke vilkår som foretakene må oppfylle, herunder at de må:

• bruke sofistikerte modeller for å beregne klimarisiko,

• offentliggjøre hvordan de vurderer klimarisiko,

• gi insentiver til skadeforebygging og

• dele skadedata med offentlige myndigheter.

Forsikring av aktiviteter eller eiendeler knyttet til utvinning, lagring, transport og produksjon av fossile brennstoff kan ikke regnes som bærekraftig etter taksonomien.

Skade- og livsforsikringsforetakene og pensjonskassene påvirkes også av klimarisiko gjennom sin kapitalforvaltning. De påvirkes både av overgangsrisiko knyttet til brå prisendringer på eiendeler, og av fysisk risiko som kan påvirke verdien av obligasjoner, aksjer og eiendomsinvesteringer. Hvordan kapitalforvaltere påvirkes av og bør håndtere klimarisiko er nærmere belyst i en ekspertgrupperapport om klimarisiko og Statens pensjonsfond utland (SPU), se boks 5.5. Rapporten inngår som grunnlag for Finansdepartementets vurderinger av hvordan klimarisiko bør håndteres i forvaltningen av SPU, som ble lagt frem i Meld. St. 9 (2021–2022) Statens pensjonsfond 2022.

Bankenes eksponering mot klimarisiko er særlig i form av økt kredittrisiko, som kan knyttes både til fysisk risiko og overgangsrisiko. Ekstremvær kan innebære kostnader for låntakere som kan øke sannsynligheten for mislighold. Skader på eiendom kan bidra til at bankenes tap ved mislighold øker, fordi panteverdien reduseres. Bankenes kredittrisiko påvirkes også av at bankene har utlån til bedrifter i sektorer som er utsatt for overgangsrisiko. Overgangsrisiko kan i tillegg påvirke finansieringsrisikoen. Dersom aktørene i finansieringsmarkedet legger til grunn at enkelte banker er særlig eksponert for klimarisiko gjennom sine utlån, kan det få betydning for bankenes tilgang til finansiering. Den såkalte grønne brøken som viser andelen av en banks utlån som er til bærekraftige aktiviteter, slik de er definerte i EUs taksonomi, kan indikere i hvilken grad banken er eksponert mot overgangsrisiko, se boks 5.8.

Finanstilsynet har analysert hvordan norske banker vil kunne påvirkes ved henholdsvis en ordnet og en uordnet overgang til et lavutslippssamfunn. Analysen er begrenset til overgangsrisiko, og dekker ikke fysisk risiko.6 I et scenario med en ordnet overgang til lavutslippssamfunnet vil bankenes tap på utlån til både personkunder og bedrifter holde seg relativt lave i hele perioden. I et scenario med en uordnet overgang er virkemidlene som tas i bruk sterkere og mindre koordinerte, noe som vil skape økte friksjonskostnader og økt usikkerhet for investorer. I dette scenarioet øker bankenes utlånstap kraftig, spesielt for lån til bedrifter, men er likevel på et betydelig lavere nivå enn under bankkrisen på begynnelsen av 1990-tallet, se figur 5.3. Utlånstapene svekker bankenes inntjening. Samtidig reduseres etterspørselen etter lån, slik at bankenes samlede kapitaldekning stiger på tross av utlånstapene. De samlede tapene vurderes å være håndterbare for norske banker, men Finanstilsynet understreker at det er stor usikkerhet knyttet til konsekvensene ved en uordnet overgang til et lavutslippssamfunn.

Kilde: Finanstilsynet.

Norges Bank har vurdert at norske banker er moderat eksponert mot overgangsrisiko, og har liten eksponering mot fysisk risiko.7 Overgangsrisikoen som norske banker er direkte eksponert mot, knytter seg til økte karbonpriser. Evnen til å kutte utslipp vil bli viktig for kostnadsstyring og lønnsomhet, og engasjementer med kunder med store utslipp og størst behov for omstilling, er dermed mest eksponert mot overgangsrisiko. Norges Bank har pekt på at rapportering av klimarelevant informasjon er et viktig verktøy i håndteringen av klimarisiko, se kapittel 5.4.1. Rammeverkene som har blitt utviklet for slik rapportering, er imidlertid i stor grad utviklet for større foretak, mens norske banker i hovedsak er eksponert mot små og mellomstore foretak.

5.2.3 Bærekraftsrisiko i soliditetsregelverket

Både i Norge og internasjonalt vurderer sentralbanker, tilsynsmyndigheter og regulerende myndigheter hvordan klimarelatert risiko kan påvirke finansmarkedene og finansiell stabilitet, og hva som bør gjøres for å sikre at risikoen håndteres. Baselkomiteen for banktilsyn sendte i november 2021 på høring overordnede prinsipper for bankers håndtering av, og tilsynsmyndigheters tilsyn med, klimarelatert risiko. Blant prinsippene er at tilsynsmyndigheter skal påse at bankene tar høyde for klimarelatert risiko i håndteringen av ulike former for risiko, og at tilsynsmyndigheter bør vurdere å benytte scenarioanalyser og stresstester for å identifisere relevante risikofaktorer.

I EU skal banker som defineres som store8 etter kapitalkravsforordningen (CRR), fra 28. juni 2022 rapportere om ESG-risiko to ganger i året, herunder om fysisk risiko og overgangsrisiko. Kravet vil gjelde også i Norge når endringer i kapitalkravsforordningen er innlemmet og trådt i kraft i EØS-avtalen. Bankene som defineres som store i Norge etter regelverket, er DNB, Kommunalbanken og Sparebank 1 SR-Bank. Det følger av kapitalkravsforordningen at Den europeiske banktilsynsmyndigheten (EBA) innen juni 2025 skal avgi en rapport om behovet for særskilt kapitalkravsbehandling av eiendeler eller virksomhet som i vesentlig grad er knyttet til miljø- eller samfunnsmessige formål.

Europakommisjonen la i oktober 2021 frem forslag om at alle banker underlegges plikten om å rapportere om ESG-risiko. Det foreslås imidlertid lempeligere rapporteringskrav for mindre banker, og at disse skal rapportere bare én gang i året. Forslaget innebærer også at fristen for EBAs rapport fremskyndes til juni 2023. Kommisjonen foreslår også endringer i kapitalkravsdirektivet for å klargjøre og styrke tilsynsmyndighetenes rolle i å vurdere bankenes eksponering mot ESG-risiko. Forslagene er ennå ikke vedtatt i EU.

Kommisjonen foreslo i oktober 2021 også flere EØS-relevante endringer i solvensregelverket for forsikringsforetak (Solvens II). Blant annet foreslår Kommisjonen en plikt for forsikringsforetak til å vurdere om det har materiell eksponering mot klimarisiko, og til å bruke scenarioanalyser i denne vurderingen. Endringene gir også Den europeiske forsikringstilsynsmyndigheten EIOPA mandat om å innen 28. juni 2023 vurdere behovet for særskilt kapitalkravsbehandling av eiendeler eller virksomhet som i vesentlig grad er knyttet til miljø- eller samfunnsmessige formål. Etter forslaget skal EIOPA minst hvert tredje år vurdere hvordan naturkatastroferisiko skal håndteres i standardmetoden for beregning av solvenskrav, bl.a. på bakgrunn av oppdatert kunnskap fra klimaforskning. Forslaget er ennå ikke vedtatt i EU.

5.3 Bærekraftige investeringer

5.3.1 Bakgrunn

Finansnæringen har en viktig rolle i omstillingen til en lavutslippsøkonomi gjennom å kanalisere kapital til bærekraftige prosjekter og løsninger. I EU har det de siste årene blitt vedtatt, eller foreslått, flere regelverksendringer som har som formål å legge til rette for at kapitalmarkedene i større grad finansierer bærekraftige prosjekter og aktiviteter, se figur 5.4. Som oppfølging av en handlingsplan fra 2018, la Europakommisjonen i juli 2021 frem en ny strategi for bærekraftig finans, se boks 5.6. Regjeringen stiller seg bak strategiens overordnede mål om å legge til rette for finansiering av omstillingen til en miljømessig bærekraftig økonomi.

Forstørr bilde

Kilde: Europakommisjonen og Finansdepartementet.

Regelverksutviklingen går raskt, er omfattende og berører mange sektorer. Det er derfor viktig å identifisere og holde oversikt over mulige konsekvenser av nytt regelverk, både for myndigheter, næringsliv og andre. Finansdepartementet har derfor etablert en referansegruppe for bærekraftig finans, med representanter for finansnæringen, øvrig næringsliv, myndigheter, arbeidstakerorganisasjoner og akademia. Referansegruppen er et forum for informasjonsutveksling om aktuelle regelverksprosesser, identifisering av forhold av særlig betydning for norske interesser, og nyttiggjøring av kunnskap og innsikt hos akademia og andre. Referansegruppen har møttes fire ganger siden etableringen i februar 2021.

5.3.2 EUs taksonomi for bærekraftig økonomisk aktivitet

Bakgrunn

EUs klassifiseringssystem (taksonomi) for bærekraftig økonomisk aktivitet er et sentralt tiltak i arbeidet for å legge til rette for at finansmarkedene kanaliserer kapital til bærekraftige aktiviteter og prosjekter. Systemet skal bidra til å forhindre grønnvasking og skal danne grunnlaget for standarder og merkeordninger for grønne finansielle produkter og instrumenter, se kapittel 5.3.3 og 5.4.3. Taksonomien legger ingen føringer for private eller offentlige investeringer, men skal være et verktøy som skal gjøre det lettere for aktørene i finansmarkedene å vurdere om investeringer er i tråd med langsiktige europeiske klima- og miljømål, samt gi selskaper insentiver til omstilling.

Stortinget vedtok 17. desember 2021 en ny lov om bærekraftig finans som gjennomfører taksonomiforordningen og offentliggjøringsforordningen i norsk rett.9 Loven vil settes i kraft når de to forordningene er innlemmet og trådt i kraft i EØS-avtalen. Finansdepartementet forventer at forordningene vil kunne tre i kraft i EØS-avtalen i løpet av tredje kvartal 2022.

Utforming og utvikling

Taksonomiforordningen definerer seks klima- og miljømål, se figur 5.5. For at en aktivitet skal defineres som bærekraftig må den bidra vesentlig til oppnåelsen av minst ett av målene, og ikke ha betydelig negativ innvirkning på de øvrige målene. I tillegg må aktiviteten oppfylle minstekrav til sosiale og styringsmessige forhold. EU-kommisjonen skal fastsette nærmere kriterier for når konkrete aktiviteter kan defineres som bærekraftige, det vil si når de kan anses å bidra vesentlig til et mål og når de kan anses å ikke ha betydelig negativ innvirkning på de øvrige målene. Kriteriene fastsettes i såkalte delegerte rettsakter, og vil bli gjennomført i norsk rett i forskrift.

Kilde: Europakommisjonen og Klima- og miljødepartementet.

Det første settet med kriterier trådte i kraft i EU 1. januar 2022.10 Kriteriesettet omfatter om lag 100 ulike aktiviteter som anses å kunne bidra vesentlig til minst ett av de klimarelaterte målene. I arbeidet med kriteriesettet prioriterte EU-kommisjonen å utvikle kriterier for sektorer med store klimaavtrykk som energiproduksjon, industri, transport og bygg, og aktiviteter som i størst grad kan bidra til klimatilpasning. At en aktivitet ikke er omfattet av kriteriesettet, betyr ikke at den ikke potensielt kan bidra vesentlig til oppnåelsen av de to klimamålene, eller at den anses å være «ikke-bærekraftig» etter systemet. Taksonomien skal utvikles over tid, og flere aktiviteter vil omfattes de kommende årene. Kommisjonen fastsatte 2. februar 2022 et supplerende kriteriesett som dekker enkelte aktiviteter knyttet til naturgass og kjernekraft. Dersom den supplerende delegerte rettsakten ikke blir avvist av Rådet og Parlamentet, vil kriteriene tre i kraft 1. januar 2023.

Det neste settet med kriterier vil dekke de fire miljørelaterte målene, samt enkelte aktiviteters bidrag til de to klimarelaterte målene, herunder jordbruk og luftfart. I arbeidet med å videreutvikle taksonomien får Kommisjonen innspill fra den rådgivende ekspertgruppen «Platform on Sustainable Finance» (PSF). PSF skal bl.a. gi råd om kriterier og om hvordan systemet kan gjøres mest mulig brukervennlig. Ekspertgruppen ga i mars i år anbefalinger til Kommisjonen om utforming av det neste kriteriesettet, som bl.a. inneholdt forslag til kriterier for fiskeri, som ikke er dekket av taksonomien i dag. Som et supplement til rapporten vil PSF i mai i år komme med ytterligere anbefalinger for aktiviteter som det har vist seg å være særlig utfordrende å utvikle kriterier for, herunder for skogbruks bidrag til målet om biologisk mangfold. Det er ventet at Kommisjonen vil sende et utkast til kriteriesett på høring i løpet av 2022.

Utvidelser

Europakommisjonen skal vurdere mulige utvidelser av taksonomiregelverket. PSF ga 28. februar i år råd til Kommisjonen om å utvide taksonomien til å også dekke samfunnsmessige mål.11 PSF foreslår tre overordnede mål som aktiviteter kan bidra til:

• Anstendig arbeid, herunder for arbeidere i verdikjeden.

• Tilstrekkelig levestandard og velferd for sluttbrukere av produkter og tjenester.

• Inkluderende og bærekraftige samfunn.

Etter forslaget kan aktiviteter bidra vesentlig til de samfunnsmessige målene på tre ulike måter:

• Gjennom iboende samfunnsmessige fordeler ved selve aktiviteten, som f.eks. forskning.

• Ved å unngå eller adressere negative konsekvenser for arbeidere, forbrukere og lokalsamfunn, f.eks. gjennom å ivareta arbeidsmiljø og sikkerhet, bruk av tariffavtaler og ved å sørge for et anstendig liv for ansatte og deres familier.

• Gjennom å legge til rette for at andre aktiviteter gir positive samfunnsmessige bidrag.

Som for de klima- og miljørelaterte målene i taksonomien, foreslår PSF at det skal stilles krav om at aktivitetene ikke gjør betydelig skade på de andre samfunnsmessige målene og at den oppfyller minstekrav til styringsmessige forhold.

PSF la 29. mars i år frem en rapport med råd til Kommisjonen om å utvide taksonomirammeverket for å gi insentiver til omstilling bort fra aktiviteter som gjør betydelig skade på klima- og miljø, men som på kort sikt ikke kan omstilles slik at de kan bidra vesentlig til oppnåelsen av målene i taksonomien.12 Det er ventet at Kommisjonen i løpet av 2022 vil publisere en egen rapport om oppfølging av ekspertgruppens anbefalinger.

Rapporteringskrav

Visse store foretak skal i sine årsrapporter inkludere informasjon om i hvilken grad deres virksomhet har tilknytning til taksonomiaktiviteter. Rapporteringsplikten gjelder noterte foretak, samt alle banker og forsikringsforetak, med over 500 ansatte. Finansdepartementet har redegjort nærmere for rapporteringsplikten i kapittel 3.3.4 i Prop. 208 LS (2020–2021). Departementet anslår at om lag 100 norske foretak vil omfattes av rapporteringsplikten når regelverket trer i kraft i Norge. EU-kommisjonen foreslo i april 2021 endringer i regnskapsdirektivet som vil innebære at rapporteringsplikten vil omfatte langt flere norske foretak på sikt, se kapittel 5.4.2.

Kommisjonen fastsatte i juli 2021 nærmere regler om informasjon og nøkkeltallsindikatorer som ulike typer foretak skal inkludere i taksonomirapporteringen.13 Ikke-finansielle foretak skal oppgi andelen av omsetning, investeringer og driftsutgifter som er knyttet til aktiviteter som oppfyller kriteriene i taksonomien. For å gi insentiver til omstilling kan ikke-finansielle foretak også inkludere investeringer som er del av en troverdig plan for å oppfylle taksonomikriteriene innen 5 år. Ulike typer finansforetak skal inkludere ulike nøkkeltallsindikatorer som skal gi et bilde på andelen investeringer eller utlån som går til bærekraftige aktiviteter, se boks 5.8. I tillegg til nøkkeltallsindikatorene skal rapporteringen inneholde kvalitativ informasjon, herunder en forklaring på utviklingen i andelen bærekraftige aktiviteter over tid og i hvilken grad taksonomien benyttes i foretakenes strategi, produktutvikling og i dialog med kunder og motparter.

Rapporteringspliktene etter taksonomien innføres trinnvis, se figur 5.6. I årsrapportene for regnskapsåret 2021, som legges frem i 2022, skal foretakene kun gi informasjon om hvorvidt de har aktiviteter som omfattes av taksonomien (taksonomiomfattede aktiviteter). Ikke-finansielle foretak skal først rapportere om hvorvidt de har taksonomikompatible aktiviteter fra 2023. Ettersom finansforetakene er avhengige av informasjon fra foretak de har investert i eller gitt lån til, skal finansforetak først rapportere om i hvilken grad de finansierer taksonomikompatible aktiviteter fra 2024.

Forstørr bilde

Kilde: Finansdepartementet.

Taksonomien i Norge

Hvordan taksonomien vil påvirke norske foretaks tilgang på kapital vil avhenge av i hvilken grad aktører i finansmarkedene legger vekt på systemet når de innvilger lån eller investerer. At få norske foretak er store nok til å omfattes direkte av regelverket, og at finansforetak kun kan telle med eksponeringer mot store foretak når de beregner grønne brøker, kan føre til at effekten av regelverket begrenses noe de kommende årene. Det er likevel grunn til å tro at finansforetak vil legge vekt på systemet også når de innvilger lån til, eller investerer i, foretak som ikke er underlagt regelverket, eller foretak som forventes å bli underlagt regelverket om få år. Det kan heller ikke utelukkes at taksonomien også vil få andre anvendelsesområder enn i finansmarkedene, f.eks. gjennom krav selskaper vil stille til sine leverandører.

Regjeringen støtter målet om å gjøre det lettere for aktører i finansmarkedene å identifisere bærekraftige investeringer. For at taksonomien skal være et effektivt og troverdig verktøy for å kanalisere kapital til bærekraftig virksomhet og gi selskaper insentiver til omstilling, må kriteriene være ambisiøse og vitenskapsbaserte. Det følger av taksonomiforordningen at kriteriene, der det er relevant, skal ta hensyn til eksisterende europeisk regelverk og rammeverk. Samsvar mellom kriteriene og felleseuropeisk sektorregelverk eller internasjonale standarder vil bidra til å redusere dokumentasjonsbyrden for foretakene som omfattes av taksonomiregelverket. For aktiviteter der eksisterende regelverk eller standarder innebærer klima- og miljøkrav i tråd med europeiske klima- og miljøambisjoner, bør etterlevelse av disse kunne anses å gi et vesentlig bidrag til målene i taksonomien. I mange tilfeller vil imidlertid sektorregelverkene og standardene være utformet for å ivareta flere hensyn, og etterlevelse av disse vil derfor ikke i alle tilfeller være egnet som utgangspunkt for kriterier for når en aktivitet bidrar vesentlig til målene i taksonomien.

Regjeringen vil arbeide for å ivareta norske interesser i EUs arbeid med å videreutvikle taksonomien, med mål om at systemet skal være et verktøy for norske virksomheter som ønsker å finansiere virksomhet som allerede er bærekraftig, eller ønsker å omstille sin virksomhet i en bærekraftig retning. Regjeringen vil gi innspill til Kommisjonens arbeid gjennom medlemsstatenes ekspertgruppe for bærekraftig finans og i offentlige høringer. I forbindelse med EU-høringer vil Finansdepartementet oppfordre norske interessenter til å gi innspill direkte til Kommisjonen eller PSF, og til departementet.

Gjennomføring av taksonomiregelverket i norsk rett reiser enkelte problemstillinger, som hvordan norske aktører skal anvende taksonomikriterier som viser til EU-regelverk som av ulike årsaker ikke gjelder i Norge. Klima- og miljødepartementet og Finansdepartementet har i samråd med andre berørte departementer kartlagt det første kriteriesettet for å identifisere aktiviteter hvor det kan være manglende samsvar mellom kriteriene og norske definisjoner. Departementene arbeider for å avklare definisjoner og gjøre nødvendige regelverksendringer for å sikre at norske aktører kan klassifisere sine aktiviteter i tråd med regelverket, herunder kriteriene for bygg.

Finansdepartementet har oppfordret norske foretak som er foreslått omfattet av de nye rapporteringspliktene, til å inkludere taksonomirelatert informasjon i sine årsrapporter for regnskapsåret 2021, selv om loven som gjennomfører regelverket ennå ikke har trådt i kraft når årsrapportene legges frem. Etter at regelverket har trådt i kraft i norsk rett, legger departementet opp til at rapporteringspliktene skal tre i kraft samtidig i Norge som i EU. Finansdepartementet vil opprette en temaside for taksonomien på departementets nettsider. Formålet vil være å samle relevant informasjon og veiledning fra Europakommisjonen og den rådgivende ekspertgruppen «Platform on Sustainable Finance» og informasjon og veiledning fra norske myndigheter om særlige norske problemstillinger knyttet til gjennomføring av EU-regelverk i norsk rett.

Internasjonal harmonisering

Taksonomier for bærekraftig økonomisk aktivitet er etablert eller er under utvikling i flere land, herunder Kina, Singapore og Storbritannia. Harmonisering, eller kartlegging av fellestrekk ved de ulike taksonomiene, kan gjøre det lettere for investorer og selskaper å identifisere bærekraftige investeringer på tvers av landegrenser og regioner. Det internasjonale nettverket for bærekraftig finans (se boks 5.8), hvor Norge deltar, la i november 2021 frem en rapport om fellestrekk ved EUs og Kinas taksonomier.

5.3.3 Bærekraftige finansielle instrumenter og produkter

Markedet for finansielle instrumenter som skal finansiere bærekraftige prosjekter eller er strukturert for å gi insentiver til utslippskutt, er i betydelig vekst både i Norge og internasjonalt. Grønne obligasjoner er utstedelser som skal finansiere prosjekter som har positiv klima- og miljøeffekt eller bidrar til klimatilpasning. Dette kan f.eks. være prosjekter knyttet til fornybar energi eller utslippsfri transport. Det er også utviklet andre typer instrumenter som finansierer miljømessig eller samfunnsmessig bærekraftige aktiviteter, eller gir insentiver til utslippskutt. Omstillingsobligasjoner er obligasjoner som skal finansiere foretaks omstilling i en bærekraftig retning. Bærekraftskoblede obligasjoner og lån gir utsteder eller låntaker klima- og miljørelaterte insentiver, f.eks. til kutt i klimagassutslipp, ved at (kupong)renten knyttes til forhåndsdefinerte mål. Samfunnsobligasjoner er obligasjoner som skal finansiere prosjekter som skal bidra til å løse spesifikke samfunnsutfordringer eller søker å oppnå positive samfunnsmessige resultater.

Ifølge tall fra den ideelle organisasjonen Climate Bonds Initiative ble det utstedt grønne obligasjoner til en samlet verdi av om lag 4 500 mrd. kroner internasjonalt i 2021. Oslo Børs var i 2015 den første børsen i verden som etablerte en egen liste for grønne obligasjoner. Ifølge statistikk fra Nordic Trustee ble det utstedt grønne foretaksobligasjoner til en verdi av om lag 110 mrd. kroner i Norden i 2021, hvorav om lag 44 mrd. kroner var fra norske foretak, se figur 5.7.14 Veksten i utstedt volum i det nordiske markedet var om lag 85 pst. sammenlignet med året før. Grønne obligasjoner utgjorde i 2021 om lag 30 pst. av samlet utstedt volum i det nordiske markedet.

Kilde: Nordic Trustee og Stamdata.

Samlet utestående volum av grønne foretaksobligasjoner i Norden var om lag 240 mrd. kroner i 2021, en vekst på 18 pst. sammenlignet med året før. Grønne foretaksobligasjoner utgjør ifølge statistikken om lag 20 pst. av samlet utestående volum i det nordiske markedet for foretaksobligasjoner, opp fra 10 pst. i 2019. En betydelig andel av utestående volum av grønne foretaksobligasjoner i Norden er i eiendomssektoren, se figur 5.8.

Kilde: Nordic Trustee og Stamdata.

Det har blitt utviklet flere internasjonale markedsstandarder for grønne obligasjoner. Praksisen i det nordiske markedet er at uavhengige tredjeparter vurderer om obligasjonen finansierer miljøriktige formål og dermed tilfredsstiller en eller flere markedsstandarder. I det nordiske markedet skal de eksterne vurderingene offentliggjøres, og utsteders rapporteringsforpliktelser gjøres offentlig tilgjengelig via børsmeldinger. Flere aktører, som norske CICERO og DNV, leverer uavhengige vurderinger av grønne obligasjoner i Norden og internasjonalt. Flere norske finansforetak har i regi av Grønt Skipsfartsprogram, og i samarbeid med DNV og Klima- og miljødepartementet, utviklet retningslinjer for omstillingsfinansiering i skipsfartsektoren.15 Det følger av retningslinjene at rederier som mottar finansiering på gunstigere vilkår må forplikte seg til en omstilling av virksomheten som er forenelig med netto nullutslipp i 2050, og i retning av samsvar med kriteriene for skipsfart i taksonomien.

Europakommisjonen la i juli 2021 frem et forslag til en forordning om en europeisk standard for grønne obligasjoner («European Green Bond Standard», EUGBS). Utstedere utenfor Europa skal kunne benytte standarden, og det vil etter forslaget være frivillig for utstedere om de ønsker å følge den nye standarden eller eksisterende markedsstandarder. Det er en rekke vilkår som må oppfylles for at en obligasjon skal kunne markedsføres som en europeisk grønn obligasjon:

• Obligasjonene må finansiere taksonomikompatible prosjekter.

• Det stilles detaljerte krav til rapportering for å sikre åpenhet om hvordan midlene brukes.

• Det stilles krav om ekstern verifisering av at obligasjonene oppfyller kravene i forordningen og at taksonomikriteriene er oppfylt.

• De som verifiserer europeiske grønne obligasjoner, må registreres og underlegges tilsyn av Den europeiske verdipapirtilsynsmyndigheten (ESMA). Nasjonale tilsynsmyndigheter skal føre tilsyn med utstederes forpliktelser etter forordningen.

Forordningsforslaget er EØS-relevant, men er ennå ikke vedtatt i EU.

Norsk finansnæring tilbyr flere ulike typer grønne finansielle produkter rettet mot privatmarkedet, f.eks. grønne boliglån og billån som gir bedre betingelser enn andre lån forutsatt at låntaker kjøper henholdsvis energieffektiv bolig eller nullutslippsbil. Næringen tilbyr også produkter og tjenester med bærekraftig profil rettet mot næringsmarkedet og kommunene. Kommunalbanken tilbyr grønne lån til klima- og miljøriktige investeringer i kommunal sektor. Kommunalbanken finansierer de grønne lånene gjennom utstedelse av grønne obligasjoner.

5.4 Bedre informasjon til investorer og forbrukere

5.4.1 Omstilling og behov for informasjon fra selskaper

Tilgang til relevant informasjon er viktig for at aktørene i finansmarkedene skal kunne vurdere og prise risiko riktig, og for at kapitalmarkedene skal fungere effektivt. Dersom finansforetak og investorer skal kanalisere kapital til de virksomhetene som er best rustet til å håndtere klima- og bærekraftsrisiko, er god rapportering av relevant og sammenlignbar informasjon fra selskaper avgjørende. For å kunne vurdere og sammenligne selskaper, trenger finansmarkedsaktører og andre interessenter både informasjon om hvordan selskapet påvirkes av og håndterer klima- og bærekraftsrelaterte forhold og hvordan selskapets virksomhet påvirker samfunnet og miljøet rundt dem, se figur 5.9. Rapportering om klima- og bærekraftsrelatert informasjon kan også bevisstgjøre selskapene selv om hvilken risiko klimaendringene og andre miljøproblemer kan utgjøre for deres forretningsmodeller.

Det har blitt utviklet en rekke rammeverk for rapportering om hvordan selskaper påvirker klima og miljø (klima- og bærekraftsrapportering) og hvordan selskapers forretningsmodeller påvirkes av endringer i klima og klimapolitikk (klimarisikorapportering). Skillet mellom de to formene for rapportering har blitt mindre klart de siste årene, i takt med en økende bevissthet rundt at selskapers positive eller negative klima- og miljøpåvirkning har materiell betydning i vurderinger av selskapets finansielle stilling, se figur 5.9. Et rammeverk for klimarisikorapportering som har fått bred støtte og anvendelse internasjonalt, er anbefalingene fra en arbeidsgruppe satt ned av Financial Stability Board («Task Force on Climate-related Financial Disclosures», TCFD). En arbeidsgruppe som skal utvikle et rammeverk for håndtering og rapportering om naturrisiko («Taskforce on Nature-related Financial Disclosures», TNFD) ble etablert i juni 2021 med støtte fra bl.a. FNs utviklingsprogram og FNs miljøprograms finansinitiativ (UNEP FI).

Forstørr bilde

Kilde: Europakommisjonen og Finansdepartementet

Kravene til store foretaks klima- og bærekraftsrapportering følger i EU/EØS av direktivet om ikke-finansiell rapportering («Non-financial Reporting Directive», NFRD). Direktivet har et todelt perspektiv på hvilken informasjon som er relevant å rapportere («dobbel vesentlighet» eller «double materiality»). Foretaket må derfor vurdere både finansiell vesentlighet og hvilken påvirkning foretakets virksomhet har på miljø og samfunn.

Direktivet er gjennomført i norsk rett i regnskapsloven, men definisjonen av store foretak er videre i Norge enn i direktivet, se boks 5.9. Loven stiller krav om at store foretak i årsberetningen eller i et annet offentlig tilgjengelig dokument skal redegjøre for hva foretaket gjør for å integrere samfunnsmessige hensyn, som miljø, i den daglige driften. Loven stiller også krav om at foretak som ikke er små foretak, skal opplyse om finansiell risiko som er av betydning for å bedømme foretakets eiendeler, gjeld, finansielle stilling og resultat. Selskaper som er eksponert mot klima- og bærekraftsrisiko, skal derfor rapportere om denne risikoen. Det følger av loven at store foretak skal opplyse om forhold ved virksomheten, herunder innsatsfaktorer og produkter, som kan medføre en ikke ubetydelig påvirkning av det ytre miljø. Det skal opplyses om hvilke miljøvirkninger de enkelte forhold ved virksomheten gir eller kan gi, samt hvilke tiltak som er eller planlegges iverksatt for å forhindre eller redusere negative miljøvirkninger.

Regnskapsloven stiller ikke formkrav til klima- og bærekraftsrapporteringen. Europakommisjonen har imidlertid publisert ikke-bindene retningslinjer om rapportering av informasjon om miljø og sosiale forhold, samt klimarelatert informasjon etter NFRD. En kartlegging av norske børsnoterte foretaks rapportering som Finanstilsynet gjennomførte i 2020, viste betydelige mangler ved foretakenes rapporteringspraksis, men at et flertall av foretakene benytter rammeverk for rapportering.16 Finanstilsynet peker på at bruk av rammeverk kan gi en mer systematisk og strukturert tilnærming til å rapportere bærekraftsinformasjon, og at selv om det finnes ulike rammeverk, vil bruk av rammeverk kunne gjøre det enklere for interessentene å sammenligne ulike foretak.

Også små og mellomstore foretak som ikke er underlagt lovkrav om å rapportere om bærekraftsinformasjon, møter økende etterspørsel om slik informasjon fra banker og fra foretak de leverer varer og tjenester til. For mindre foretak kan det være en utfordring at rammeverkene som har blitt utviklet, er tilpasset større foretak, og at de derfor kan være krevende eller lite relevante å benytte. Nordic Accounting Federation lanserte i oktober 2021 en frivillig nordisk standard for bærekraftsrapportering tilpasset små og mellomstore foretak («Nordic Sustainability Reporting Standard»).

5.4.2 Bedre og mer sammenlignbar rapportering fra selskaper

Europakommisjonen la i april 2021 frem et forslag til et nytt direktiv om selskapers bærekraftsrapportering («Corporate Sustainability Reporting Directive», CSRD). Det foreslåtte direktivet erstatter NFRD og endrer EUs regnskapsdirektiv, rapporteringsdirektiv, revisjonsdirektiv og revisjonsforordning. De nye kravene er foreslått å gjelde fra og med regnskapsåret 2023, med rapportering i 2024. Direktivforslaget vurderes som EØS-relevant, men er ennå ikke vedtatt i EU.

Formålet med de foreslåtte regelverksendringene er å forbedre bærekraftsrapporteringen fra foretak, og med det legge til rette for omstilling i tråd med Europas grønne giv. Etter forslaget utvides plikten til å rapportere bærekraftsinformasjon til å gjelde alle store foretak og alle noterte foretak, med unntak av såkalte mikroforetak. Rapporteringskravene avhenger av størrelsen på foretaket, og noterte små og mellomstore foretak omfattes først tre år etter at direktivet har trådt i kraft i EU. Andre små og mellomstore foretak kan rapportere på frivillig basis. Direktivet skal utfylles av rapporteringsstandarder som «European Financial Reporting Advisory Group» (EFRAG) skal utarbeide utkast til, se boks 5.10. Rapporteringsstandardene skal etter forslaget vedtas av Kommisjonen i delegerte rettsakter. Det skal utarbeides to ulike standarder for henholdsvis store og små og mellomstore foretak. Kommisjonen foreslår at bærekraftsrapporteringen skal attesteres med moderat sikkerhet av revisor eller annen uavhengig tredjepart, at den skal digitaliseres i tråd med rapporteringsformatet ESEF («European Single Electronic Format»), og gjøres lett tilgjengelig gjennom en offentlig database («European Single Access Point»).

Finansdepartementet ba 11. oktober 2021 Verdipapirlovutvalget om å utrede norsk gjennomføring av ventede EØS-regler om bærekraftsrapportering, basert på Kommisjonens forslag. Utvalget skal blant annet vurdere hvordan det kan legges til rette for at det blir så enkelt som mulig for foretakene å etterleve reglene, samtidig som hensynet til brukerne av rapporteringen og formålet om å legge til rette for omstilling i en mer bærekraftig retning ivaretas. Utvalget skal også vurdere om det er hensiktsmessig å utvikle nye, eller benytte eller videreutvikle eksisterende, digitale løsninger for rapportering og tilgjengeliggjøring av bærekraftsinformasjon på nasjonalt nivå, i tillegg til løsningene som skal etableres på europeisk nivå. Utvalget skal avgi sin utredning til departementet innen 20. mai 2022, eller senere dersom det er nødvendig av hensyn til behandlingen av Kommisjonens forslag i Europaparlamentet og Rådet.

Parallelt med arbeidet med å utvikle nye europeiske rapporteringsstandarder, har det blitt satt i gang prosesser internasjonalt for å utvikle internasjonale standarder for bærekraftrapportering. I forbindelse med klimatoppmøtet i Glasgow i november 2021 kunngjorde organisasjonen som står bak den internasjonale regnskapsstandarden IFRS, etableringen av en forvaltningsstruktur for bærekraftsrapportering («International Sustainability Standards Board», ISSB), tilsvarende som for finansiell rapportering. Målgruppen for rapporteringsstandarden som skal utvikles av ISSB skal i utgangspunktet være investorer og andre aktører i kapitalmarkedene.

Regjeringen forventer at store norske foretak i sin selskapsrapportering inkluderer informasjon om hvordan de påvirkes av og håndterer klima- og miljørisiko, og hvordan selskapets aktiviteter påvirker klima og miljø, herunder om klimagassutslipp fra verdikjeder der det er relevant. Hensynet til sammenlignbar rapportering på tvers av selskaper, sektorer og land tilsier at foretakene bør følge etablerte standarder og rammeverk når de rapporterer. Regjeringen er positiv til at det utvikles felles standarder for bærekraftsrapportering på europeisk nivå som kan bidra til bedre og mer sammenlignbar informasjon. Hensynet til sammenlignbar rapportering på tvers av regioner, tilsier at en bør søke å unngå motstrid mellom standardene som utvikles i Europa og internasjonalt. Ettersom også mindre foretak vil ha en viktig rolle i omstillingen til en mer bærekraftig økonomi, vil systematisk rapportering også fra disse foretakene kunne bidra til at investeringer og utlån dreies i en mer bærekraftig retning. Regjeringen oppfordrer derfor også foretak som ikke er underlagt regnskapslovens bestemmelser til å rapportere klima- og miljørelevant informasjon på frivillig basis. Regjeringen ser positivt på at det utarbeides rapporteringsstandarder på nordisk og europeisk nivå som er tilpasset mindre foretak. Rapportering fra mindre foretak vil også gjøre det lettere for finansforetak å oppfylle sine rapporteringsforpliktelser og å identifisere og håndtere klimarisiko de er eksponert mot.

5.4.3 Informasjon til kundene og kompetansebehov i foretakene

Lite sammenlignbar informasjon fra tilbydere av finansielle produkter kan gjøre det krevende for både profesjonelle investorer og forbrukere å orientere seg i markedet for bærekraftige investeringer. Økt etterspørsel etter bærekraftige investeringer, kan øke risikoen for såkalt grønnvasking ved at investeringsprodukter markedsføres som grønne uten å ha beviselige klima- eller miljøgevinster eller at selskaper fremstiller sine omstillingsplaner som mer ambisiøse enn de reelt sett er. En internasjonal kartlegging gjennomført av tenketanken InfluenceMap viser for eksempel at over halvparten av 130 fond som markedsføres som «klimafokuserte», ikke er i samsvar med målene i Parisavtalen.17 En analyse av 25 store globale selskapers klimastrategier gjennomført av den ideelle organisasjonen Carbon Markets Watch, viste store avvik mellom selskapenes uttalte mål om karbonnøytralitet og de konkrete planene for å nå målene.18

Den europeiske verdipapirtilsynsmyndigheten ESMA varslet i februar 2022 at den vil prioritere arbeidet med å bekjempe grønnvasking de kommende årene.19 I Norge kan flere av markedsføringslovens bestemmelser få anvendelse når finansielle produkter markedsføres mot forbrukere med bruk av påstander om bærekraft. Loven fastsetter bl.a. forbud mot urimelig og villedende markedsføring, og det følger av loven at påstander brukt i markedsføring, må kunne dokumenteres.

Krav om at enhetlig informasjon skal gis til kundene, kan gjøre det lettere for kundene å sammenligne ulike produkter, og finne investeringer som samsvarer med deres preferanser. EUs offentliggjøringsforordning skal bidra til å forbedre informasjonen som formidles til sluttinvestorer om hvordan bærekraft er tatt hensyn til i investeringsbeslutninger.20 Stortinget har vedtatt å gjennomføre forordningen i norsk rett i den nye loven om bærekraftig finans. Forordningen trådte i kraft i EU i mars 2021, og norske foretak som tilbyr investeringsprodukter i det europeiske markedet har allerede begynt å tilpasse sin virksomhet til regelverket.

Forordningen pålegger foretak i finanssektoren som driver porteføljeforvaltning, og finansrådgivere, å gi informasjon om bærekraftsrelaterte forhold på foretakets hjemmesider og før avtaleinngåelse. Regelverket definerer ikke hvilke investeringsprodukter som kan markedsføres som bærekraftige, men stiller krav til informasjon som foretakene skal gi på sine hjemmesider, før kontraktsinngåelse og i periodisk rapportering. For investeringsprodukter som markedsføres med at det fremmer miljørelaterte eller sosiale egenskaper eller har bærekraftige investeringer som formål, er det særskilte opplysningskrav. Europakommisjonen har fastsatt nærmere regler som utfyller forordningen, herunder om taksonomirelatert informasjon foretakene skal opplyse om når et investeringsprodukt markedsføres som grønt eller bærekraftig. De utfyllende reglene skal gjelde i EU fra 1. januar 2023 og vil bli gjennomført i norsk rett i forskrift.

Såkalte ESG-vurderinger, der ratingbyråer vurderer i hvilken grad foretak tar hensyn til forhold knyttet til miljø, samfunnsansvar og eierstyring, kan bidra til bedre informasjon til markedet. OECD og Europakommisjonen har imidlertid funnet at det ofte er store variasjoner i vurderinger av samme foretak, og at det generelt er lav korrelasjon mellom de ulike vurderingene som tilbys.21 Mangel på enhetlige ESG-vurderinger kan øke risikoen for grønnvasking, og i lys av den økte etterspørselen etter bærekraftige investeringer kan det derfor være behov for tiltak for å øke åpenheten om metodene som ligger til grunn for slike vurderinger. I strategien for bærekraftig finans som ble lagt frem i 2021, varslet EU-kommisjonen at den vil vurdere tiltak for å forbedre påliteligheten og sammenlignbarheten ved ESG-vurderinger.

I Norden har miljømerkeordningen Svanemerket siden 2017 også dekket fond og andre investeringsprodukter. Kravene til svanemerkede fond ble skjerpet fra februar 2022, men fond som allerede er svanemerkede har frist til mars 2023 for å dokumentere at de oppfyller de nye og strengere kravene. Blant de nye kravene er at taksonomien skal være en del av bærekraftsanalysen og modellen som fondet bruker for å inkludere selskaper med godt bærekraftsarbeid. Ved utgangen av mars 2022 var det 30 svanemerkede fond i det norske markedet. Europakommisjonen varslet i handlingsplanen som ble lagt frem i 2018 at de ville utarbeide en felleseuropeisk merkeordning («ECOLABEL») for finansielle produkter rettet mot forbrukere, som vil bygge på taksonomien. Arbeidet med den europeiske merkeordningen er ennå ikke ferdigstilt.

I EU har det også blitt vedtatt endringer i utfyllende regelverk på verdipapirområdet som skal sikre at forvaltere hensyntar bærekraftsrisiko, og bidra til at kundene gis tilstrekkelig informasjon om ulike investeringsprodukter og tilbys produkter som samsvarer med deres bærekraftspreferanser. Blant annet innføres det krav om at verdipapirforetak som produserer eller distribuerer finansielle instrumenter, skal inkludere kunders bærekraftpreferanser når de identifiserer og løpende vurderer målgruppen for instrumentene. Foretakene skal også påse at instrumentets bærekraftsfaktorer presenteres på en tydelig måte for distributører, slik at informasjonen kan inngå i vurderingen av kundenes bærekraftspreferanser. Regelverksendringene får virkning i EU fra 1. august 2022 og vil gjennomføres i norsk rett i forskrifter.

I møte med økt etterspørsel etter bærekraftige investeringer fra profesjonelle kunder og forbrukere må tilbydere av investeringsprodukter tilpasse sine rutiner og bygge kompetanse. En undersøkelse gjennomført av Finans Norge i 2021 viser at nær 90 pst. av medlemsforetakene har behov for mer kompetanse om bærekraft og klimarisiko de neste 2–3 årene, en økning på 45 prosentpoeng sammenlignet med en tilsvarende undersøkelse i 2019.