9 Øvrig virksomhet

9.1 Statens bank

9.1.1 Gjeldende rett

Norges Bank var til å begynne med Stortingets bank og avskjermet fra Kongens myndighet. Men gjennom 1800-tallet spilte Norges Bank en stadig tydeligere rolle i statens utøvende virksomhet. Ved ny lov i 1892 ble det lovfestet at Norges Bank var forpliktet til «… at motta staten og de offentlige fonds tilhørende indtægter og at besørge deres utbetalinger samt i det hele at overta statens pengeomsætninger, dog uten at staa i forskud…» (§ 19 første ledd bokstav a).

I gjeldende sentralbanklov er det særlig to bestemmelser som regulerer Norges Banks oppgaver som bank for staten, §§ 17 og 25 annet ledd.

§ 17 om statens bankforretninger lyder:

«I den utstrekning Kongen bestemmer det, skal banken utføre bankforretninger for staten, statsbanker og offentlige fond og yte tjenester ved opptak av statslån og forvaltning av statsgjeld.»

Annet ledd i § 25 om valutaoppgaver for staten lyder:

«I den utstrekning Kongen bestemmer det, skal banken forestå valutaforretninger for staten og statlige institusjoner.»

Kongens myndighet etter begge bestemmelsene er delegert til Finansdepartementet ved kongelig resolusjon 21. juni 1985 nr. 1180.

Utvalget uttaler i NOU 2017: 13 side 61 at § 25 annet ledd er en presisering av den alminnelige bestemmelsen i § 17 om at staten skal utøve bankforretninger for staten.

Ryssdalutvalget viste i utredningen som ligger til grunn for gjeldende sentralbanklov at § 17 skal forstås dynamisk: «Det er imidlertid vanskelig eksakt å angi hvilke tjenester det i framtiden kan bli behov for at sentralbanken skal utføre for statlige organer. Utvalget har derfor i § 17 første ledd foreslått at Kongen skal kunne fastsette hvilke bankforretninger Norges Bank skal utføre for staten. Det er bare midler under statlig forvaltning det er tale om. Andre offentlige midler, som f.eks. forvaltes av kommuner eller fylkeskommuner, faller ikke inn under bestemmelsen.»1 Departementet sluttet seg til dette.2

Viktige oppgaver som Norges Bank er pålagt med hjemmel i § 17 er å bistå staten i statsgjeldsforvaltningen og konsernkontoordningen. Etter avtale beregner banken renter for enkelte statlige låneordninger og for enkelte statlige innskudd. Norges Bank er også pålagt å kjøpe og selge valuta i forbindelse med overføringer mellom Statens pensjonsfond utland og statskassen, jf. at oppgaven med å forvalte Statens pensjonsfond utland er lagt til Norges Bank med hjemmel i lov om Statens pensjonsfond.

Statens opplåning omtales i de årlige stats- og nasjonalbudsjettene. Finansdepartementet legger i Gul bok frem anslag over statens finansieringsbehov for det kommende året og ber om en lånefullmakt fra Stortinget. Staten låner i kroner for å finansiere de midler som statsbankene låner ut, og for at staten skal ha likvide reserver på sin konto i Norges Bank. Norges Bank bistår staten med den praktiske gjennomføringen av opplåningen etter et mandat gitt av departementet, jf. sentralbankloven § 17. Innenfor de rammer som departementet setter skal Norges Bank dekke statens lånebehov til lavest mulige kostnader. Norges Bank skal utarbeide offentlige kvartals- og årsrapporter om forvaltningen av statsgjelden. Lånestrategien og det konkrete låneprogrammet skal offentliggjøres, og normalt også de analyser som ligger bak. Banken skal holde departementet orientert om vesentlige forhold som gjelder forvaltningsoppdraget. Forvaltningen skjer for departementets regning og risiko.

Med hjemmel i sentralbankloven § 17 har staten besluttet å ha sin konsernkonto i Norges Bank. Statens ulike etater har sine arbeidskonti i det ordinære banksystemet med de bankene som staten har inngått avtaler med. Statens inn- og utbetalinger foretas av disse avtalebankene. Dette har sammenheng med at Norges Bank ikke skal drive forretningsvirksomhet i konkurranse med banker. Avtalebankene overfører likviditet til og fra statens foliokonto i Norges Bank gjennom dagen og statens innskuddsmidler står dermed i sentralbanken over natten. Finansdepartementet har i brev 16. desember 2014 til banken bestemt at minste innestående på konsernkontoen normalt skal være 35 milliarder kroner. Norges Bank sørger for at staten til enhver tid har store nok lån til at dette er oppfylt.

Om de oppgaver Norges Bank skal utføre etter sentralbankloven § 17, heter det i forarbeidene at banken selv bør gi bestemmelser om rente og annen godtgjørelse for de utførte forretninger og tjenester etter drøftelser med Finansdepartementet.3 I lovproposisjonen er det blant annet uttalt at:

«[b]anken vil ha god oversikt over disse forhold, og det kan neppe reises innvendinger mot at banken gir slike regler […] Slike saker vil måtte forelegges departementet etter utkastet § 2 andre ledd, før banken fastsetter regler.»

Finansdepartementet dekker Norges Banks kostnader ved forvaltningen av statsgjelden, konsernkontoordningen og de andre tjenestene. Norges Bank betaler en rentegodtgjørelse på statens innestående beløp. Rentesatsen fastsettes av Norges Bank og blir beregnet ut fra pengemarkedsrentene i de landene der renteporteføljen i valutareservene er investert. Rentesatsen beregnes hvert kvartal.

Det vises for øvrig til NOU 2017: 13 kapittel 24.2.1.

9.1.2 Sentralbanklovutvalgets vurderinger

Utvalget går inn for at Kongen fortsatt bør ha adgang til å pålegge Norges Bank å utføre banktjenester mv. for staten når staten finner det hensiktsmessig, samtidig som en ny lovbestemmelse ikke bør stenge for andre løsninger.

De oppgavene som pålegges Norges Bank etter sentralbankloven § 17, er etter utvalgets mening til dels nokså kompliserte. Utvalget mener derfor at det er viktig at omfanget av slike oppdrag defineres tydelig, slik at det ikke er noen tvil om hva oppdraget nærmere går ut på. Det kan ifølge utvalget gjøres gjennom særskilte mandater og egne avtaler mellom Finansdepartementet og Norges Bank.

Norges Bank mottar i dag godtgjøring fra staten for de tjenester som utføres. En begrunnelse er at staten ikke skal kunne bruke midler utenfor statsbudsjettet, noe som ville vært tilfellet dersom Norges Bank ble pålagt å utføre oppgavene for egen regning. Kostnadsdekning må ifølge utvalget også ses i lys av Norges Banks budsjettselvstendighet, jf. gjeldende sentralbanklov § 29. Godtgjøring til Norges Bank bør ifølge utvalget fremkomme i de avtalene som inngås mellom Finansdepartementet og Norges Bank og være basert på effektiv utførelse av oppgavene.

Loven gir i dag også adgang til å pålegge Norges Bank å utføre bankforretninger for statsbanker og offentlige fond (§ 17) og valutaforretninger for statlige institusjoner (§ 25). Disse bestemmelsene må sees i lys av de tjenestene Norges Bank utførte for blant annet Folketrygdfondet og Statens Fiskarbank da loven ble vedtatt i 1985. Norges Bank sluttet å utføre disse tjenestene på 1990-tallet fordi de ikke lenger ble betraktet som naturlige oppgaver for en sentralbank. Utvalget ser ikke sterke grunner til at Norges Bank skal utføre finansielle tjenester for offentlige fond og statlige institusjoner som er egne rettssubjekter og ikke en del av statens myndighetsutøvelse. Dette er tjenester det ordinære banksystemet kan utføre. Utvalget foreslår på denne bakgrunn at henvisningen til statsbanker og offentlige fond tas ut av lovteksten. Utvalget mener likevel at Norges Bank selv skal kunne velge å utføre tjenester for andre enn staten dersom det bidrar til å oppfylle bankens formål.

Utvalget viser videre til at uttrykkene «bankforretninger» og «valutaforretninger» ikke er i vanlig bruk i dag. Det kan ifølge utvalget være hensiktsmessig å erstatte disse begrepene med et begrep som dekker alle former for finansielle tjenester som Norges Bank utfører for staten, også transaksjoner i valuta. Forvaltning av statsgjelden er nevnt spesielt i gjeldende lov. Utvalget foreslår å videreføre dette for å vise at statsgjeldsforvaltningen er en oppgave som det kan være naturlig fortsatt å pålegge Norges Bank. Begrepene «bankforretninger og banktjenester» i § 1 i gjeldende sentralbanklov foreslås erstattet med «finansielle tjenester» i utvalgets utkast til § 1-3 i ny lov. Etter utvalgets vurdering vil begrepet finansielle tjenester være dekkende også for de tjenestene banken skal yte for staten etter § 3-7 i utvalgets utkast til ny sentralbanklov.

Se nærmere om utvalgets vurderinger i NOU 2017: 13 kapittel 24.2.3.

9.1.3 Høringsinstansenes syn

Norges Banks hovedstyre støtter utvalgets forslag, herunder at den eksplisitte henvisningen til statsbanker og offentlige fond tas ut av loven. Det er ifølge hovedstyret også positivt at utvalget anbefaler at omfanget av finansielle tjenester som Norges Bank skal utføre for staten: «bør fastsettes nærmere i avtale eller mandat. Det er viktig at de nærmere vilkårene for Norges Banks kontoholdstjenester for staten, inkludert kostnadsdekningen, avtales. Dette har også i lang tid vært praksis.»

9.1.4 Departementets vurderinger

Adgangen i gjeldende sentralbanklov til å kunne pålegge Norges Bank en vid rekke banktjenester for staten, har etter departementets mening vært nyttig. Departementet merker seg at det også er vanlig i andre land at sentralbanken utfører banktjenester for staten, se nærmere omtale i NOU 2017: 13 kapittel 24.2.2.

Departementet er enig med utvalget i at Norges Bank fortsatt bør kunne brukes som statens bank når staten finner det hensiktsmessig. Det foreslås derfor at adgangen til å pålegge Norges Bank slike oppdrag videreføres i ny sentralbanklov. Det foreslås at kompetansen fortsatt skal ligge til departementet (jf. kongelig resolusjon 21. juni 1985 nr. 1180). Pålegget om at banken skal forestå statens gjeldsforvaltning og konsernkontoordning bør etter departementets vurdering lovfestes. Adgangen departementet har til å pålegge banken andre finansielle tjenester når det anses hensiktsmessig, foreslås videreført.

Etter departementets vurdering kan det fortsatt være aktuelt at banken utfører finansielle tjenester også for statlige virksomheter som er selvstendige rettssubjekter og heleid av staten. Dette er reflektert i forslaget til lovbestemmelse.

Oppdrag som gis til banken må defineres tydelig gjennom særskilte mandater. Det gjelder også for oppgavene som nå vil følge direkte av loven. Se for øvrig omtale i kapittel 11.2.4.3 om gjeldsforvaltning for likviditetsformål.

Som i dag vil departementet ha full instruksjonsmyndighet for oppgavene banken utfører med hjemmel i denne bestemmelsen, også dem som etter forslaget følger direkte av loven.

Norges Bank bør kunne pålegges oppgaver tilsvarende dem banken utfører for staten i dag samt eventuelle andre oppdrag av denne type som staten mener naturlig bør legges til banken. Departementet er enig med utvalget i at uttrykkene «bankforretninger» og «valutaforretninger» bør erstattes med et begrep som dekker alle former for finansielle tjenester som Norges Bank bør utføre for staten, uavhengig av om det i dag er delegert uttrykkelig med hjemmel i sentralbankloven §§ 17 eller 25 annet ledd eller om det kun er avtalebasert. Departementet mener at de vurderingene som ble gjort i forarbeidene til gjeldende lov om at det er «vanskelig eksakt å angi hvilke tjenester det i framtiden kan bli behov for at sentralbanken skal utføre» er like aktuelle nå. Bestemmelsen må derfor også fremover forstås dynamisk.

I dag godtgjøres Norges Bank tilsvarende kostnadene banken pådrar seg ved utførelsen av tjenestene som statens bank. Samtidig mottar staten overskudd fra bankens virksomhet. Begge postene føres over statsbudsjettet. Departementet mener kostnadene for de tjenestene som er pålagt banken direkte i medhold av § 3-7 første punktum bør dekkes over bankens drift. Det innebærer at bankens overskudd vil reduseres tilsvarende. Ordningen med at banken skal godtgjøres for kostnadene for oppgaver departementet pålegger banken etter § 3-7 andre punktum videreføres.

Norges Bank må forventes å utføre oppgavene på en kostnadseffektiv måte. Det er viktig at det føres kontroll med kostnadene statens tjenesteforbruk innebærer, noe som blant annet kan ivaretas gjennom utfyllende mandater og jevnlig rapportering.

Det vises til forslag til § 3-7 i ny sentralbanklov.

9.2 Beskyttelsestiltak

9.2.1 Gjeldende rett

Sentralbankloven § 28 regulerer adgangen til å innføre nærmere angitte beskyttelsestiltak dersom det er kapitalbevegelser til og fra utlandet som kan føre til store problemer med betalingsbalansen eller vesentlige forstyrrelser i kapitalmarkedene. Slike beskyttelsestiltak kan omhandle penge-, kreditt- eller valutareguleringer eller lignende tiltak. Det er et vilkår etter bestemmelsen at beskyttelsestiltakene må være nødvendige.

Kompetansen til å beslutte beskyttelsestiltak er lagt til Kongen. I dag er kompetansen delegert til Finansdepartementet. Norges Bank skal ha anledning til å uttalte seg før det treffes vedtak.

Hva slags tiltak man kan sette i verk vil kunne være begrenset av internasjonale avtaler, for eksempel EØS-avtalen og IMF- og WTO-regelverk. En hovedregel er at det ikke skal være restriksjoner på kapitalbevegelser og særlig ikke på løpende betalinger for varer og tjenester. I disse avtalene finnes det likevel unntaksbestemmelser som åpner for å innføre kontroll med kapitalbevegelser når de ordinære virkemidlene i pengepolitikken ikke er tilstrekkelige til å hindre alvorlige økonomiske og sosiale kostnader for landet.

Mange land har en beredskapslovgivning som også omfatter kapitalmarkedene. Gjeldende bestemmelse ble tatt inn i sentralbankloven i 2003. I lovproposisjonen ble det fremhevet at kriser som følge av store kapitalbevegelser, ikke var tilstrekkelig dekket av den generelle beredskapslovgivningen.

Det vises for øvrig til redegjørelsen i NOU 2017: 13 kapittel 24.3.

9.2.2 Sentralbanklovutvalgets vurderinger

Utvalget viser til at sentralbankloven § 28 er en sikring mot situasjoner det er vanskelig å forutse. Etter sin ordlyd gir bestemmelsen en videre adgang til å innføre reguleringer ved forstyrrelser i betalingsbalansen og kapitalmarkedene enn det som fremkommer av internasjonale avtaler, samtidig som at bestemmelsen ikke gir hjemmel for andre tiltak enn de som er i samsvar med reglene i EØS-avtalen. Det må vurderes i det enkelte tilfelle om kapitalbevegelsene er av en slik art at beredskapstiltak kan og bør innføres.

Utvalget peker videre på at adgangen til krisetiltak i praksis vil være mest aktuell for kapitalbalansen, som sammen med driftsbalansen utgjør betalingsbalansen. Problemer med driftsbalansen vil normalt ikke oppstå så plutselig at det bør møtes med reguleringer. Kapitalbalansen kan derimot endres raskt. Utvalget viser til forstyrrelsene som oppsto i de internasjonale kapitalmarkedene under finanskrisen. Utvalget viser også til at det kan oppstå store forstyrrelser i valutakursen, men presiserer at terskelen for å innføre restriksjoner på valutahandel for norske aktører bør være høy.

Begrepet «kapitalmarkeder» foreslås erstattet av det videre begrepet «det finansielle systemet», som omfatter alle norske finansmarkeder og finansinstitusjoner med tilhørende infrastruktur.

Utvalget foreslår på denne bakgrunn at bestemmelsen videreføres med enkelte språklige forenklinger, jf. § 3-9 i utkastet til ny sentralbanklov.

9.2.3 Høringsinstansenes syn

Ingen høringsinstanser har hatt merknader til dette forslaget.

9.2.4 Departementets vurderinger

Departementet slutter seg til utvalgets forslag med enkelte presiseringer. Se § 3-9 i forslaget til ny sentralbanklov.

9.3 Internasjonale avtaler

9.3.1 Gjeldende rett

Norges Bank har en utstrakt virksomhet internasjonalt, blant annet i form av samarbeid med andre sentralbanker, medlemskap i Den internasjonale oppgjørsbanken (BIS) og gjennom forvaltningen av Norges forpliktelser overfor Det internasjonale valutafondet (IMF). Denne virksomheten er i dag delvis regulert gjennom sentralbankloven § 25 første ledd og § 26.

Sentralbankloven § 25 første ledd gir Norges Bank ansvar for å forvalte rettigheter og forpliktelser som følger av Norges medlemskap i IMF. Organisasjonen fungerer som en kredittunion der alle medlemmene betaler inn kvoter som finansierer utlån til medlemsland som har problemer med betalingsbalansen.

Sentralbankloven § 26 om internasjonale avtaler åpner for at Norges Bank kan «[…] inngå avtaler om innskudds-, kreditt- og garantiordninger med utenlandske sentralbanker og andre kredittinstitusjoner og med internasjonale økonomiske organisasjoner og institusjoner, forutsatt at det foreligger betryggende sikkerhet for dens tilgodehavende. Kongen skal godkjenne slike avtaler.»

Banken har i dag inngått en rekke avtaler med ulik karakter og med ulike formål, blant annet avtaler om samarbeid med andre sentralbanker. Samarbeidsavtaler som ikke innebærer elementer av innskudd, kreditt eller garantier er hjemlet i sentralbankloven § 1 annet ledd første punktum som «tiltak som er vanlige eller naturlige for en sentralbank».

Kongens myndighet til å godkjenne avtaler i medhold av § 26 er delegert til Finansdepartementet (resolusjon 21. juni 1985 nr. 1180). I forarbeidene til bestemmelsen er kravet om godkjenning begrunnet med at internasjonale avtaler «vil kunne ha særlig viktighet» og dermed være underlagt foreleggelsesplikten etter § 2 og med at det «kan være praktisk at slike avtaler sluttes mellom sentralbankene». Departementet anførte at disse avtalene «i realiteten kunne ha virkning for de økonomiske og politiske forhold mellom Norge og andre stater». Departementet konkluderte med at «slike avtaler bør godkjennes av Kongen ut fra den politiske viktighet avtalene kan ha».

Se for øvrig NOU 2017: 13 kapittel 24.4.1.

9.3.2 Sentralbanklovutvalgets vurderinger

Utvalget viser til at Norges Bank har en viktig rolle i forvaltningen av Norges medlemskap i IMF og at det også er vanlig i andre land at sentralbanken er gitt en tilsvarende rolle. Utvalget ser ikke aktuelle alternativer til at denne oppgaven skal ligge hos Norges Bank.

Utvalget viser videre til at det er vanlig at sentralbanker gir og tar opp lån hos hverandre eller i internasjonale organisasjoner. Det varierer imidlertid hvilke fullmakter sentralbankene har til å ta beslutninger om låneforhold uten samtykke fra regjering og nasjonalforsamling. Utvalget drøfter på denne bakgrunn gjeldende krav om godkjenning fra Kongen for å inngå slike avtaler.

Utvalget peker på at avtalene som Norges Bank inngår kan være av ulik karakter. For eksempel ble avtalene som ble inngått med Federal Reserve og Den europeiske sentralbanken under finanskrisen gjort som en del av utøvelsen av pengepolitikken og arbeidet med å fremme finansiell stabilitet. Det var viktig å få disse avtalene på plass raskt og det var ikke grunn til å stille spørsmål ved sikkerheten ved de forpliktelsene banken tok på seg. Så lenge det foreligger betryggende sikkerhet, mener utvalget at Norges Bank bør kunne inngå avtaler som klart er til fremme for bankens formål uten et krav om godkjenning av Kongen etter denne bestemmelsen. Kravet om betryggende sikkerhet må forstås som at en avtale ikke skal innebære en økonomisk risiko for offentlige budsjetter.

Utvalget mener at det uten krav til godkjenning vil være naturlig at banken informerer departementet om slike avtaler i tråd med informasjonsplikten i § 1-6 i lovutkastet.

I tilfeller der Norges Bank mener det er nødvendig å inngå en avtale for å fremme bankens formål, men der det ikke foreligger betryggende sikkerhet, mener utvalget at banken eventuelt må be om statsgaranti. Det vil da være opp til departementet å fremme forslag for Stortinget om en slik garanti. Det kan også tenkes avtaler som ikke direkte fremmer Norges Banks formål etter loven, men som har en bredere politisk begrunnelse. I slike tilfeller vil det, ifølge utvalget, være naturlig at banken ber om statsgaranti og ved det får avklart saken med statsmyndighetene. Som eksempel peker utvalget på kredittavtalene som ble inngått mellom Norges Bank og Sedlabanki Islands i 2008, som først og fremst ble inngått for å støtte de islandske myndighetene i arbeidet med å stabilisere den økonomiske utviklingen på Island.

Utvalget anser det ikke lenger som aktuelt for Norges Bank å låne av eller gi lån til utenlandske kredittinstitusjoner utover det som ellers følger av adgangen til å utstede egne finansielle instrumenter, gi kreditt til eller motta innskudd fra også utenlandske banker mv. etter lovutkastet § 3-1. Avtaler med «andre kredittinstitusjoner» foreslås derfor ikke videreført som del av bestemmelsen om internasjonale avtaler.

Gjeldende § 25 første ledd dekker delvis samme saksforhold som gjeldende § 26. Utvalget foreslår på denne bakgrunn at § 25 første ledd og § 26 slås sammen til en felles bestemmelsen i § 3-10 om internasjonale avtaler.

Se nærmere om utvalgets vurderinger i NOU 2017: 13 kapittel 24.4.2. Se også kapittel 7.4.2 om valutareservene.

9.3.3 Høringsinstansenes syn

Norges Banks hovedstyre gir i sin høringsuttalelse uttrykk for støtte til utvalgets forslag. Se også omtale av Norges Banks hovedstyre sin kommentar til forslaget til § 3-2 i kapittel 7.4.3 om valutareservene.

9.3.4 Departementets vurderinger

Finansdepartementet forelegger i dag alle IMF-saker av betydning for Stortinget før avtaler inngås eller endres. I utvalgets utkast til § 3-10 er kravet om at Kongen skal godkjenne avtaler om innskudds-, kreditt- og garantiordninger med utenlandske sentralbanker og med internasjonale organisasjoner og institusjoner foreslått tatt bort, og det legges opp til at slike beslutninger kan tas av Norges Bank dersom det er til fremme av bankens formål og forutsatt at det foreligger betryggende sikkerhet. Det formelle grunnlaget for å involvere regjeringen og Stortinget i beslutningsprosessen faller i så fall bort. Departementet mener at rollefordelingen bør opprettholdes slik den er i dag.

En begrunnelse bak utvalgets forslag om å fjerne kravet om Kongens godkjenning av internasjonale avtaler som inngås for å fremme Norges Banks formål, er at det kan være viktig å få slike avtaler raskt på plass. Departementet mener imidlertid at dette ikke bør være til hinder for at regjeringen får anledning til å vurdere eventuelle økonomiske og utenrikspolitiske konsekvenser av en avtale.

Utvalget uttaler at de avtalene banken inngår for å oppfylle sine formål etter loven neppe har virkning for Norges økonomiske og politiske forhold til andre stater. Departementet mener at det ikke kan utelukkes at slike avtaler kan ha skjæringspunkter med utenrikspolitiske interesser. Det kan oppstå situasjoner der kredittavtaler med andre lands sentralbanker, som Norges Bank vurderer at har betryggende sikkerhet og fremmer bankens formål, vil kunne påvirke Norges forhold til andre stater.

Lovforslaget legger ikke opp til at Norges Bank skal vurdere om aktuelle avtaler påvirker Norges forhold til andre stater. Norges Bank vil trolig likevel gjøre en vurdering av hvorvidt avtalen har utenrikspolitisk innhold, men fraværet av et slikt krav i loven åpner for at det ikke gjøres. I de fleste tilfeller vil det være Finansdepartementet og/eller Utenriksdepartementet som er aktuelle instanser for å vurdere Norges utenriksøkonomiske og utenrikspolitiske interesser.

Loven bør etter departementets mening utformes slik at den tar høyde for at det kan oppstå situasjoner der sentralbanken kan ha andre avveiinger enn regjeringen og Stortinget. Etter departementets syn kan dette best ivaretas ved å videreføre dagens praksis om at departementet skal godkjenne de internasjonale avtalene som banken inngår. Det markerer at rollefordelingen bør opprettholdes slik den er i dag. Departementet går på denne bakgrunn inn for å lovfeste ordningen med at denne typen avtaler skal godkjennes av departementet.

Det kan også oppstå situasjoner der regjeringen vil ønske å inngå avtaler med andre stater som ikke direkte kan utledes av bankens formål etter loven eller de øvrige internasjonale forpliktelsene banken har. For eksempel ble kredittavtalene som ble inngått mellom Norges Bank og Sedlabanki Islands i 2008 først og fremst inngått for å støtte de islandske myndighetene i arbeidet med å stabilisere den økonomiske utviklingen på Island. Slike avtaler kan ligge utenfor Norges Banks formål eller internasjonale forpliktelser. Derfor mener departementet at loven ikke bør være til hinder for at Kongen i statsråd i ekstraordinære tilfeller kan pålegge Norges Bank å delta i kredittavtaler med andre stater og internasjonale organisasjoner, jf. lovforslaget § 3-10 tredje ledd. Det kan for eksempel innebære å tilrettelegge for en transaksjon og å skaffe til veie valuta for transaksjonen.

Det vises til lovforslaget § 3-10.

9.4 Kreditt til tillitsvalgte og ansatte i Norges Bank

9.4.1 Gjeldende rett

Sentralbankloven § 23 regulerer Norges Banks kredittgiving til bankens tillitsvalgte og ansatte, og lyder:

«Banken må ikke yte kreditt til medlemmer av bankens organer eller dens ansatte. Det samme gjelder kreditt til selskap eller sammenslutning hvor vedkommende medlem eller ansatt har en fremtredende interesse. Banken kan likevel i begrenset utstrekning gi boliglån og mindre personlige lån til bankens ansatte.»

Begrunnelsen for forbudet er blant annet å hindre uheldige engasjementer og interessekonflikter. Ryssdal-utvalget som utredet gjeldende sentralbanklov fant imidlertid ikke tungtveiende grunner til å innføre forbud mot mindre personallån.

Det følger av sentralbankloven § 5 femte ledd siste punktum at representantskapet fastsetter nærmere bestemmelser for bankens lån til ansatte. Gjeldende ordning har utfyllende betingelser for boliglån tilsvarende det som til enhver tid gjelder for boliglån til medlemmer i Statens pensjonskasse.

Se også NOU 2017: 13 kapittel 24.5.1.

9.4.2 Sentralbanklovutvalgets vurderinger

Utvalget bemerker at lån til tillitsvalgte og ansatte faller utenfor lovutkastet § 3-1 om at Norges Banks kan yte kreditt til banker og andre foretak i finansiell sektor for å fremme bankens formål. Dette er etter utvalgets mening likevel ikke til hinder for at Norges Bank i begrenset omfang kan yte lån til sine ansatte som et ledd i personalpolitikken. Etter utvalgets syn er det imidlertid ikke grunn til å regulere dette i loven. Utvalget finner det naturlig at organet som har budsjettkompetanse fastsetter retningslinjer for låneordningen.

Det vises for øvrig til sentralbanklovutvalgets vurderinger i NOU 2017: 13 kapittel 24.5.2.

9.4.3 Høringsinstansenes syn

Ingen av høringsinstansene har uttalt seg om dette forholdet.

9.4.4 Departementets vurderinger

Departementet er enig med utvalget i at banken, tilsvarende som i dag, må ha adgang til å i begrenset omfang kunne yte lån til sine ansatte som et ledd i personalpolitikken. Departementet deler utvalgets vurdering om at det ikke er behov for å regulere dette i sentralbankloven. Oppgaven med å fastsette retningslinjer for låneordningen vil etter forslaget ligge til representantskapet, jf. omtale i kapittel 6.5.3.

9.5 Deponeringsloven

9.5.1 Gjeldende rett

Lov 17. februar 1939 nr. 2 om deponering i gjeldshøve pålegger Norges Bank nærmere angitte oppgaver knyttet til deponeringssaker. Etter lovens § 1 kan gjeld i penger eller verdipapirer på nærmere vilkår deponeres i Norges Bank med frigjørende virkning for skyldneren. Vilkårene for deponering er at skyldneren ikke får gjort opp gjelden av «en grunn som ligg hjå kravshavaren», om «kravshavaren ikkje gjer det skyldnaren kann setja til vilkår for å betala» eller «det er grunn til å vera i tvil om kven som er kravshavar og skyldnaren ikkje kann klandrast for denne uvissa». Norges Bank må på bakgrunn av opplysninger fra deponenten ta stilling til om midlene kan mottas til deponering i banken.

Det vises for øvrig til NOU 2017: 13 kapittel 5.5.7 og 24.6.

9.5.2 Sentralbanklovutvalgets vurderinger

Da oppgavene knyttet til deponeringssaker ble lagt til Norges Bank, utførte banken fortsatt banktjenester for private kunder. Norges Bank har lagt vekt på å konsentrere bankens virksomhet om dens kjerneoppgaver, det vil si pengepolitikk, finansiell stabilitet og kapitalforvaltning. Disse kjerneoppgavene har lite til felles med oppgavene etter deponeringsloven. Ingen av sentralbankene i de øvrige nordiske landene er ordinær deponeringsmyndighet.

Utvalget viser til at det tidligere har vært vurdert å flytte deponeringssaker ut av Norges Bank, men at det har vært vanskelig å finne andre egnede organer for denne virksomheten. Utvalget peker imidlertid på at det nå er gjort endringer i andre ordninger som kan tenkes å ha betydning for vurderingen, og viser til at Statens sivilrettsforvaltning behandler en rekke ulike sakstyper som gjelder enkeltpersoner. Selve plasseringen av deponerte beløp kan eventuelt ordnes gjennom det alminnelige bankvesenet.

Utvalget foreslår på denne bakgrunn at det utredes å legge deponeringssaker ut av Norges Bank.

9.5.3 Høringsinstansenes syn

Advokatforeningen viser til at deponifunksjonen fyller en viktig praktisk rolle i de tilfellene der kreditor for et krav er ukjent. Dersom Norges Banks rolle avvikles, bør den derfor videreføres på annen måte.

Norges Banks hovedstyre støtter utvalgets forslag.

9.5.4 Departementets vurderinger

Oppgavene Norges Bank har i medhold av deponeringsloven skiller seg fra bankens øvrige virksomhet. Dersom man i dag skulle opprette en tilsvarende ordning, er det ikke opplagt at man ville valgt å legge deponeringsoppgaver til Norges Bank. Ordningen ivaretar imidlertid praktiske hensyn i gjeldsforhold. I lys av dette, samt at avvikling av Norges Banks rolle i deponeringssaker ikke er utredet, foreslås det ikke endringer i ordningen på nåværende tidspunkt.