12 Helselovgivningen

12.1 Innledning og bakgrunn

For å kunne håndtere en situasjon der et høyt antall fordrevne fra Ukraina kommer til Norge for å søke beskyttelse, er det vedtatt midlertidige lovbestemmelser i helselovgivningen. Bestemmelsene gir departementet hjemmel til i forskrift å gjøre helt eller delvis unntak fra enkelte plikt- og rettighetsbestemmelser i helselovgivningen, blant annet retten til vurdering av henvisninger til spesialisthelsetjenesten innen ti virkedager, retten til fornyet vurdering og retten til individuell plan, kontaktlege og koordinator. Bestemmelsene oppheves 1. juli 2023. Departementet mener det vil være behov for bestemmelsene også etter 1. juli 2023, og foreslår å videreføre dem i ett år.

12.1.1 Oppdrag til Helsedirektoratet

12.1.1.1 Innledning

Helsedirektoratet fikk 15. november 2022 i oppdrag å vurdere behovet for å ha midlertidige hjemler til å gjøre helt eller delvis unntak fra rettigheter og plikter i helselovgivningen i tiden etter 1. juli 2023, jf. Ukraina-oppdrag nr. 40. Departementet antok at det er behov for å videreføre de midlertidige bestemmelsene i pasient- og brukerrettighetsloven § 2-5d, spesialisthelsetjenesteloven § 2-5d og helse- og omsorgstjenesteloven § 7-2b og ba Helsedirektoratet vurdere om dette vil være tilstrekkelig, eller om det også er behov for å innføre nye midlertidige hjemler. I vurderingen skulle direktoratet ta utgangspunkt i at det fra 2023 til mars 2025 vil bli behov for å håndtere et antall fordrevne fra Ukraina per år som tilsvarer UDIs høye scenario for 2023 (80 000 til 120 000).

12.1.1.2 Innspill fra regionale helseforetak, statsforvaltere og kommuner

Som grunnlag for sitt svar på oppdraget ba Helsedirektoratet om innspill fra de regionale helseforetakene, statsforvalterne og kommunene gjennom statsforvalterne. Direktoratet mottok innspill fra Helse Midt-Norge RHF, Helse Sør-Øst RHF, Statsforvalteren i Rogaland, Statsforvalterne i Vestfold og Telemark, Statsforvalteren i Troms og Finnmark, Statsforvalteren i Oslo og Viken, Statsforvalteren i Møre og Romsdal, Statsforvalteren i Innlandet og Statsforvalteren i Nordland.

På grunn av den korte tidsfristen er det kun et fåtall kommuner som har besvart henvendelsen fra statsforvalterne. De fleste støtter en videreføring av de midlertidige bestemmelsene utover 1. juli 2023. Selv om de midlertidige hjemlene så langt ikke har vært tatt i bruk, pekes det på at det er usikkert hvor lenge krigen vil vare og hvilken betydning den vil ha for flyktningestrømmen.

Situasjonen kan endre seg fort og det er viktig å ha mulighet til å kunne vedta endringer raskt om det skulle bli nødvendig for å bidra til å sikre at kapasiteten i helse- og omsorgstjenesten ikke overskrides i en situasjon med mange ankomne. På spørsmålet om det er behov for å supplere de midlertidige bestemmelsene med ytterligere hjemler for å gjøre helt eller delvis unntak fra rettigheter eller plikter etter helselovgivningen, er innspillene som direktoratet har mottatt knyttet til den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Flere har påpekt at fastlegeordningen allerede er under press, blant annet uttaler Statsforvalteren i Rogaland:

Helse og omsorgstjenestene i kommunene er allerede presset, dette gjelder i særdeleshet fastlegetjenestene, der flere kommuner i liten grad er i stand til å tilby fastlege til nye innbyggere, enten dette er flyktninger eller andre. Også andre deler av helse og omsorgstjenester i kommunene er presset, så ved høy ankomst av flyktninger til neste år må det forventes at kommunene har betydelige utfordringer med å levere lovpålagte tjenester.

Statsforvalteren i Vestfold og Telemark stiller seg bak flere av kommunenes forslag om å utvide de gjeldende muligheter for unntak fra rettigheter og plikter til å omfatte retten for de ankomne til å stå på en fastlegeliste. Også Statsforvalteren i Nordland har fått tilbakemelding fra kommuner om at det vil være vanskelig å oppfylle retten til å stå på en fastlegeliste. Noen kommuner har en reell fastlegemangel. Kommunene mener retten til å stå på en fastlegeliste bør revurderes for denne gruppen.

Statsforvalteren i Troms og Finnmark nevner også allmennlegetilbudet som et sårbart område. Kapasiteten i helsetjenesten er sprengt i mange kommuner, det er utfordrende å oppdrive legevikarer, eller å få rekruttert nye fastleger, dette til tross for at mange kommuner har satt i gang egne rekrutterings- og stabiliseringstiltak. Mange i befolkningen er uten fastlege og uten mulighet til å velge og bytte. Ved stor tilstrømning av flyktninger vil det legge ytterligere press på fastlegeordningen, noe som igjen vil føre til større press på legevakten. Behov for akutt legehjelp/innleggelser i kommunehelsetjenesten eller i spesialisthelsetjenesten kan også gå på bekostning av den øvrige befolkningen.

Helsestasjonsarbeidet vurderes også som et svært sårbart område.

12.1.1.3 Helsedirektoratets vurderinger og anbefalinger

I sitt svar 25. november 2022 anbefaler Helsedirektoratet å videreføre dagens midlertidige bestemmelser, men ser ikke behov for å innføre ytterligere hjemler for å gjøre unntak fra rettigheter eller plikter i helselovgivningen. Helsedirektoratet støtter en videreføring av dagens hjemler for å gjøre unntak fra rettigheter og plikter i spesialisthelsetjenesten. Direktoratet har ikke mottatt innspill som tilsier at det er behov for å supplere disse bestemmelsene.

Basert på tilbakemeldingene fra kommuner og statsforvaltere har Helsedirektoratet vurdert om det er behov for å kunne gjøre unntak fra retten til å stå på liste hos en fastlege. Direktoratet mener det ikke er aktuelt å gjøre unntak fra denne rettigheten for hele befolkningen. Direktoratet vurderer derfor om det bør innføres et unntak som kun gjelder flyktninger fra Ukraina.

Direktoratet viser til at det kan argumenteres for at den store asylsøkerstrømmen bør håndteres utenfor fastlegeordningen, slik at kommunene ikke får en tilleggsbelastning utover dagens kritiske situasjon og rekrutteringsutfordringer i fastlegeordningen. Kommunene bør kunne ha nødvendig frihet i en ekstraordinær situasjon til å organisere tilbudet slik det er mest praktisk i den midlertidige perioden. Samtidig peker direktoratet på kommunenes ansvar for å sørge for forsvarlige helse- og omsorgstjenester, inkludert allmennlegetjenester, og at det ikke er aktuelt å gjøre unntak fra de grunnleggende pliktene og rettighetene som pasienters rett til øyeblikkelig hjelp og nødvendige helse- og omsorgstjenester og kommunens plikt til å yte forsvarlige helse- og omsorgstjenester. Selv om flyktninger fra Ukraina unntas fra retten til å stå på en fastlegeliste, vil kommunen fortsatt ha plikt til å sørge for at disse får nødvendige helse- og omsorgstjenester, inkludert nødvendige allmennlegetjenester. Et slikt unntak vil dermed ikke avlaste kommunene i deres ansvar for å sørge for allmennlegetjenester til denne gruppen, men flytte utfordringen fra fastlegeordningen og over til de øvrige delene av kommunens helse- og omsorgstjeneste.

Kapasitetsutfordringene i fastlegeordningen er omfattende og skyldes langvarige rekrutterings- og stabiliseringsutfordringer. Direktoratet mener derfor det også vil være utfordrende for kommunene å skaffe andre leger som kan ivareta flykningenes behov for allmennlegetjenester. En suspendering av rettigheter for flykninger vil ikke automatisk øke kapasiteten i allmennlegetjenesten.

Direktoratet mener kapasitetsutfordringene som helsetjenesten vil stå overfor dersom det kommer 80 000 til 120 000 fordrevne fra Ukraina, må løses med andre virkemidler enn kun å gjøre unntak fra rettigheter og plikter. Helsetilbudet bør styrkes og organiseres annerledes. Direktoratet peker på flere pågående arbeid for å styrke allmennhelsetjenesten, blant annet ekspertutvalget som gjennomgår fastlegeordningen.

Direktoratet viser også til at kommunene har frihet til selv å organisere tjenestetilbudet og skriver om dette:

Kommunens frihet til selv å organisere tjenestetilbudet innebærer at den kan benytte hele spekteret av tjenester for å organisere et forsvarlig tilbud til den enkelte bruker/pasient. Kommunene bør legge planer for hvordan de skal organisere legetjenesten ved stor pågang av asylsøkere og personer som søker om kollektiv beskyttelse for å tilføre ressurser, eller om mulig flytte ressurser fra tjenester som ikke medfører brudd på kravet til forsvarlighet. Siden det er lettere å rekruttere inn leger i prosjekt og midlertidige stillinger i kommunen, kan en måte være å øke kapasiteten i flyktninghelsetjenesten ved å ansette flere allmennleger eller andre dedikerte leger inn i flyktninghelsetjenesten. Det kan også tenkes flere tiltak for å øke kapasiteten på kort eller lang sikt for at kommunen skal kunne gi legetjenester til ankomne asylsøkere og personer som søker om kollektiv beskyttelse.

Videre mener direktoratet at formålet med fastlegeordningen og fastlegens helhetlige ansvar for sine listepasienter innebærer at retten til å stå på en liste hos en fastlege også er en materiell rettighet. Om dette skriver direktoratet:

Tilbakemeldingen fra nasjonalt ankomstsenter på Råde er at blant de flyktningene som kom i oktober har det vært flere personer med behov for tett oppfølging fra kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. I tillegg til somatiske plager, har mange krigstraumer og det er et stort behov psykososial hjelp spesielt og helsehjelp generelt.

Fastlegeordningens formål er å sikre at alle får nødvendige allmennlegetjenester av god kvalitet til rett tid, og at personer bosatt i Norge får en fast allmennlege å forholde seg til. Fastlegens listeansvar dekker alle allmennlegeoppgaver innen somatikk, psykisk helse og rus for innbyggerne på listen. Retten til å stå på en fastlegeliste kan anses som en prosessuell rettighet, men formålet med ordningen og fastlegens helhetlige ansvar for pasientene på listen innebærer at dette også er en materiell rettighet. Det bør vurderes grundig om det er nødvendig og hensiktsmessig å frata flyktningene den materielle rettigheten som det å stå på en fastlegeliste innebærer, gitt deres helsetilstand.

På bakgrunn av dette anbefaler Helsedirektoratet at det ikke gjøres unntak fra retten til å stå på en fastlegeliste for flyktninger fra Ukraina.

Helsedirektoratet mener det er viktig at de grunnleggende pliktene og rettighetene, som rett til øyeblikkelig hjelp og nødvendige helse- og omsorgstjenester samt plikten til å yte forsvarlige helse- og omsorgstjenester, ligger fast. Direktoratets anbefaler derfor ikke å gjøre unntak fra gjenstående rettigheter og plikter i lovgivningen som i stor grad er knyttet opp til disse grunnleggende rettighetene (eksempelvis rett til informasjon, dokumentasjonsplikt) eller der det ikke vil ha effekt på kapasitetsutfordringene i helsetjenesten å gjøre unntak fra rettighetene (eksempelvis rett til journalinnsyn, rett til klage).

Direktoratet viser også til at kommuner og regionale helseforetak, innenfor de helserettslige rammene, i utgangspunktet har stor frihet til selv å organisere sitt tjenestetilbud. Innholdet og omfanget av helse- og omsorgstjenestene kan endre seg i en situasjon med store kapasitetsutfordringer som følge av høye flyktningankomster. Innholdet i plikten til å sørge for nødvendige og forsvarlige tjenester vil også måtte vurderes forskjellig fra sted til sted, avhengig av hvor mange som ankommer den enkelte kommune eller region.

Ved manglende kapasitet i spesialisthelsetjenesten peker direktoratet på at det vil måtte gjøres en prioritering basert på prioriteringskriteriene, og at innholdet i kravet til forsvarlige helsetjenester er avhengig av ressurssituasjonen. Om dette skriver direktoratet:

Vi vil imidlertid påpeke at ved ressursknapphet er det alltid prioriteringskriteriene som må legges til grunn for hvordan ressurser skal disponeres til å yte helsehjelp til de som har behov for helsehjelp i sykehus. Ved ankomst av flyktninger i et betydelig omfang der mange potensielt vil ha et stort behov for helsehjelp i spesialisthelsetjenesten vil ressurser til helsehjelp fordeles i henhold til de gjeldende prioriteringskriteriene. Det kan bety at «terskel» for tilgangen til spesialisthelsetjenesten heves fordi de tilgjengelige ressursene må fordeles til de med størst behov for helsehjelp. Det kan bety at pasientgrupper som i dag har tilgang til spesialisthelsetjenesten ikke lenger vil kunne få rett til helsehjelp i spesialisthelsetjenesten eller at helsehjelp til disse lavest prioritere pasienter utsettes.

I tillegg kommer hva som til enhver tid oppfattes som forsvarlig helsehjelp, jf. forsvarlighetskravet i spesialisthelsetjenesteloven § 2-2. Dette er en rettslig standard og er avhengig av ressurssituasjonen. Dersom de samlede ressursene blir mindre som følge av at sykehus må håndtere en betydelig større mengde pasienter med komplekse og alvorlige tilstander, vil terskelen for forsvarlighet kunne legges på et lavere nivå.

12.2 Gjeldende rett

12.2.1 Om rettigheter til helse- og omsorgstjenester for fordrevne fra Ukraina

Fordrevne fra Ukraina som søker om beskyttelse i Norge, vil anses som asylsøkere fra søknaden er registrert og frem til de får vedtak om midlertidig kollektiv beskyttelse. Som asylsøkere blir de medlemmer i folketrygden med en begrenset trygdedekning inntil endelig vedtak er fattet, jf. forskrift om trygdedekning for asylsøkere og deres familiemedlemmer, gitt med hjemmel i folketrygdloven § 2-16. Den begrensede trygdedekningen (medlemskapet) gir blant annet rett til stønad ved helsetjenester etter bestemmelsene i folketrygdloven kapittel 5. Dette innebærer at asylsøkere skal betale vanlig egenandel for helsetjenester, på linje med personer som er medlemmer i folketrygden som bosatt i Norge.

Med medlemskap i folketrygden har asylsøkere «fulle rettigheter» til nødvendig helsehjelp fra kommunen og spesialisthelsetjenesten etter pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 2, jf. § 2 bokstav b i forskrift 16. desember 2011 nr. 1255 om rett til helse- og omsorgstjenester til personer uten fast opphold i riket, gitt med hjemmel i pasient- og brukerrettighetsloven § 1-2.

Som asylsøkere med medlemskap i folketrygden skal utgifter til sykehusopphold dekkes av folketrygden, jf. spesialisthelsetjenesteloven § 5 3 andre ledd. Det betyr at de ikke skal betale for behandlingen selv, på linje med personer som er medlemmer i folketrygden som bosatt i Norge.

Asylsøkere med medlemskap i folketrygden har rett til å stå på liste hos fastlege, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 c.

Asylsøkere over 18 år som er i statlig mottak eller som har tilbud om opphold i statlig mottak, har ikke krav på omsorgstjenester etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 a andre ledd, med mindre de er bosatt i kommune i henhold til særlig avtale mellom utlendingsmyndighetene og den enkelte kommune, jf. § 6 i forskrift om rett til helse- og omsorgstjenester til personer uten fast opphold i riket.

Fordrevne fra Ukraina som har fått innvilget vedtak om midlertidig kollektiv beskyttelse med (minst) ett års varighet, regnes som medlemmer i folketrygden som bosatt i Norge etter folketrygdloven § 2-1. De har samme rettigheter til å motta helse- og omsorgstjenester og stønad til dekning av utgiftene som andre personer som er medlemmer i folketrygden som bosatt i Norge. De har også rett til å stå på liste hos fastlege.

12.2.2 Midlertidige hjemler til å gjøre unntak fra rettigheter og plikter

Midlertidige bestemmelser i pasient- og brukerrettighetsloven § 2-5d, spesialisthelsetjenesteloven § 2-5d og helse- og omsorgstjenesteloven § 7-2b gir departementet hjemmel til i forskrift å gjøre helt eller delvis unntak fra enkelte plikt- og rettighetsbestemmelser i helselovgivningen.

Etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-5d kan det gjøres unntak fra reglene om:

1. Pasienters rett til å få fastsatt en frist for når de senest skal få nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten, jf. § 2-1b andre ledd andre punktum,

2. Pasienters rett til nødvendig helsehjelp uten opphold ved brudd på frist fastsatt etter § 2-1b andre ledd andre punktum, jf. § 2-1b fjerde ledd.

3. Pasienters rett til å få vurdert en henvisning til spesialisthelsetjenesten og få informasjon om rett til nødvendig helsehjelp innen 10 virkedager, jf. § 2-2 første ledd første punktum.

4. Pasienters rett til informasjon om tidspunkt for når utredning eller behandling skal settes i gang, jf. § 2-2 første ledd fjerde punktum.

5. Spesialisthelsetjenestens plikt til å kontakte HELFO ved fristbrudd, jf. § 2-2 andre ledd.

6. Pasienters rett til fornyet vurdering, jf. § 2-3.

7. Pasienters rett til fritt behandlingsvalg, jf. § 2-4.

8. Pasienters rett til individuell plan, jf. § 2-5.

9. Pasienters rett til kontaktlege, jf. § 2-5a.

10. Pasienters rett til koordinator, jf. § 2-5b.

11. Pasienters rett til barnekoordinator, jf. § 2-5c.

Etter helse- og omsorgstjenesteloven § 7-2b kan departementet gjøre unntak fra reglene om:

1. Kommuners plikter etter § 7-1 om individuell plan, blant annet plikten til å utarbeide individuell plan for pasienter og brukere med behov for langvarige og koordinerte kommunale helse- og omsorgstjenester.

2. Kommuners plikt etter § 7-2 til å tilby koordinator for pasienter og brukere med behov for langvarige og koordinerte kommunale helse- og omsorgstjenester.

3. Kommuners plikt etter § 7-2a til å oppnevne en barnekoordinator for familier som har eller venter barn med alvorlig sykdom, skade eller nedsatt funksjonsevne, og som vil ha behov for langvarige og sammensatte eller koordinerte helse- og omsorgstjenester og andre velferdstjenester dersom foreldrene eller den som samtykker på vegne av barnet ønsker dette.

Etter spesialisthelsetjenesteloven § 2-5d kan departementet gjøre unntak fra:

1. Reglene om individuell plan i § 2-5, blant annet helseforetakenes plikt til å utarbeide individuell plan for pasienter med behov for langvarige og koordinerte tilbud.

2. Reglene i § 2-5a om oppnevning av koordinator for pasienter med behov for komplekse eller langvarige og koordinerte spesialisthelsetjenester.

3. Reglene i § 2-5c om helseinstitusjoners plikt til å oppnevne kontaktlege for pasienter med alvorlig sykdom, skade eller lidelse som har behov for behandling eller oppfølgning av spesialisthelsetjenesten av en viss varighet.

Bestemmelsene gir ikke adgang til å gjøre unntak fra plikt og rett til grunnleggende helse- og omsorgstjenester som øyeblikkelig hjelp og nødvendige helse- og omsorgstjenester. De gir heller ikke adgang til å gjøre unntak fra plikt til å yte forsvarlige helse- og omsorgstjenester.

Adgangen til å gjøre unntak er begrenset til situasjoner der det som følge av et høyt antall ankomster til Norge av personer fordrevet fra Ukraina, er nødvendig å foreta omstillinger eller prioriteringer for å bidra til å sikre at den kommunale helse- og omsorgstjenestens og spesialisthelsetjenestens kapasitet ikke overskrides. I vurderingen av om antallet ankomster fra Ukraina er tilstrekkelig høyt til at det kan gjøres unntak, må det ses hen til det antall flyktninger og asylsøkere som ellers ankommer Norge. Det må dreie seg om ankomster av et slikt omfang at dette gjør det nødvendig med unntak fra rettighetsbestemmelser for å kunne foreta omstillinger eller prioriteringer for å bidra til å sikre at helse- og omsorgstjenestens kapasitet ikke overskrides. Om antallet ankomster gjør det nødvendig med unntak, vil bero på en konkret vurdering av situasjonen.

Videre må det vurderes konkret hvilke av de opplistede rettighetsbestemmelser det skal gjøres unntak fra. Her må det legges vekt på hvilke pasient- og brukergrupper som særlig vil rammes dersom det fastsettes unntak, og hvor viktig den konkrete rettighetsbestemmelse er for å sikre nødvendige og forsvarlige tjenester.

Eventuelle unntak fra rettighetsbestemmelser skal ikke gå lenger enn det som er nødvendig for å oppnå de formålene som unntakene begrunnes med. Ved vurderingen av om det skal gjøres unntak må det også vurderes om formålet kan oppnås ved iverksetting av andre mindre inngripende tiltak. Det er lagt til grunn at unntak gitt med hjemmel i disse bestemmelsene i utgangspunktet skal gjelde for befolkningen generelt, og ikke være begrenset til flyktninger fra Ukraina. Det må imidlertid vurderes om et unntak kan begrenses til enkelte pasient- eller brukergrupper som antas å ha mindre behov for den aktuelle rettigheten det unntas fra.

Behovet for unntak må vurderes fortløpende. Dersom det ikke lenger er behov for å gjøre unntak, må unntaket oppheves.

Hjemlene har ikke vært benyttet til nå. Bestemmelsene oppheves 1. juli 2023.

12.3 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet å videreføre de midlertidige bestemmelsene i pasient- og brukerrettighetsloven § 2-5d, spesialisthelsetjenesteloven § 2-5d og helse- og omsorgstjenesteloven § 7-2b til 1. juli 2024.

Bestemmelsen i pasient- og brukerrettighetsloven § 2-5d gir departementet hjemmel til i forskrift å gjøre helt eller delvis unntak fra pasienters rett til å få fastsatt en frist for når de senest skal få nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten, pasienters rett til nødvendig helsehjelp uten opphold ved brudd på denne fristen, pasienters rett til å få vurdert en henvisning til spesialisthelsetjenesten og få informasjon om rett til nødvendig helsehjelp innen 10 virkedager, pasienters rett til informasjon om tidspunkt for når utredning eller behandling skal settes i gang, spesialisthelsetjenestens plikt til å kontakte HELFO ved fristbrudd og pasienters rett til fornyet vurdering, fritt behandlingsvalg, individuell plan, kontaktlege, koordinator og barnekoordinator.

Bestemmelsene i spesialisthelsetjenesteloven § 2-5d og helse- og omsorgstjenesteloven § 7-2b gir hjemmel til å gjøre helt eller delvis unntak fra spesialisthelsetjenestens og kommunens plikt til å oppfylle disse rettighetene.

Bestemmelsene gir ikke adgang til å gjøre unntak fra plikt og rett til grunnleggende helse- og omsorgstjenester som øyeblikkelig hjelp og nødvendige helse- og omsorgstjenester. De gir heller ikke adgang til å gjøre unntak fra plikt til å yte forsvarlige helse- og omsorgstjenester.

Adgangen til å gjøre unntak er begrenset til situasjoner der det som følge av et høyt antall ankomster til Norge av personer fordrevet fra Ukraina, er nødvendig å foreta omstillinger eller prioriteringer for å bidra til å sikre at den kommunale helse- og omsorgstjenestens og spesialisthelsetjenestens kapasitet ikke overskrides.

Departementet foreslo ingen utvidelser av de midlertidige lovhjemlene og heller ingen nye hjemler til å gjøre unntak fra ytterligere pasient- eller brukerrettigheter eller motsvarende plikter. Departementet ba imidlertid om høringsinstansenes syn på om en midlertidig hjemmel til å gjøre unntak fra retten til å stå på liste hos en fastlege kan være et hensiktsmessig beredskapstiltak som kan benyttes ved et høyt antall ankomster av fordreven fra Ukraina.

12.4 Høringsinstansenes syn

Asker kommune, Barneombudet, Bergen kommune, Borg bispedømmeråd, Bærum kommune, Diskrimineringsnemnda, Helsedirektoratet, Statens helsetilsyn (Helsetilsynet), KS, Den norske legeforening (Legeforeningen), Norsk Folkehjelp, Oslo kommune, Røde Kors, Skien kommune, Stavanger kommune, Time kommune, Utlendingsdirektoratet (UDI), UiT – Noreges arktiske universitet, Vestby kommune, Vestfold og Telemark fylkeskommune og Volda kommune har uttalt seg til forslagene i høringsnotatet om midlertidige lovhjemler i helselovgivningen.

De fleste av høringsinstansene som uttaler seg om forslaget om å videreføre de midlertidige hjemlene til å gjøre unntak fra rettigheter og plikter i helselovgivningen, støtter en videreføring, blant annet Asker kommune, Bergen kommune, Helsedirektoratet, Helsetilsynet, KS, Oslo kommune, Skien kommune, Stavanger kommune og Time kommune.

Helsetilsynet uttaler:

Dagens sikkerhetspolitiske situasjon er preget av stor usikkerhet og det er potensiale for et stort antall flyktninger til Norge i tiden som kommer. Dette vil legge ytterligere press på kommunenes helse- og velferdstjenester. Sett i sammenheng med kommunenes plikt til å opprettholde beredskap i ekstraordinære situasjoner støtter Helsetilsynet videreføringen av midlertidige endringer i lovverket.

Bergen kommune uttaler:

Bergen kommune er i hovedsak også positiv til videreføring av de midlertidige reglene og de foreslåtte endringene i notatet «Høring av forslag om videreføring av midlertidige regler i lovverket som følge av ankomst av fordrevne fra Ukraina m.m.». Bakgrunnen for at Bergen kommune stiller seg bak forslaget til videreføring av det midlertidige lovverket er den fremdeles uoversiktlige situasjonen og usikkerheten rundt antall fordrevne fra Ukraina som vil ankomme Norge i 2023. Bergen kommune står overfor en viktig oppgave når vi skal ta imot og bosette flyktninger fra Ukraina, og dette krever fortsatt fleksibilitet i lovverket slik de midlertidige reglene Regjeringen har vedtatt legger til rette for.

Selv om situasjonen fremover fortsatt er noe usikker, mener Barneombudet det er grunn til å stille spørsmål om det er behov for å videreføre de lovhjemlene som ikke har vært benyttet til nå. Barneombudet mener generelt det er problematisk å gi forskriftshjemler som åpner for vide inngrep i barns rettigheter, basert på en tenkt situasjon. Ombudet mener det bør ligge til Stortinget å vurdere om inngrep i barns rettigheter er nødvendige og forholdsmessige, og om den gjeldende situasjonen legitimerer slike inngrep. Barneombudet understreker også at det er grunn til å være ekstra oppmerksomme på hvordan de foreslåtte endringene påvirker helsetjenester til barn og unge.

Barneombudet er kritisk til forslaget om at det gjennom forskrift skal kunne gis bestemmelser som kan forlenge fristen for å vurdere om barn og unge har rett til nødvendig helsehjelp, og til forslaget om midlertidig unntak fra retten til å få informasjon om når nødvendig helsehjelp skal starte opp. Barneombudet uttaler:

Antall henvisninger til barne- og ungdomspsykiatrien (BUP) øker. Det rapporteres om høyere grad av alvorlighet, oppstart ved yngre alder enn før, økende forekomst av spiseforstyrrelser, stor pågang og økende ventetid. Dette tilsier at barns rett til helsehjelp ikke må svekkes. De foreslåtte mulighetene til å fastsette unntaksbestemmelser i forskrift kan føre til svært alvorlige konsekvenser for barn som har behov for rask psykisk helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten.

Vi savner at departementet vurderer om mindre inngripende tiltak kan iverksettes i stedet for å forlenge vurderingstiden for barn og unge, og at disse vurderingene synliggjøres.

Barneombudet er også kritisk til forslaget om å videreføre hjemmel til å gjøre unntak fra retten til koordinator og barnekoordinator. Ombudet uttaler:

Retten til barnekoordinator skal bidra til å sikre viktige og sentrale rettigheter til noen av de mest utsatte barna i samfunnet. Blant annet skal det sørge for at familien og barnet får nødvendig informasjon og veiledning om aktuelle velferdstjenester og at tjenestetilbudet er samordnet.

Vi kan heller ikke under dette punktet se at departementet har vurdert mindre inngripende tiltak, eller tydeliggjort de avgjørende begrunnelsene for departementets forslag. Etter Barneombudets syn må departementet kunne vise til at mindre inngripende tiltak er vurdert også under dette punktet. Barneombudet mener at retten til koordinator og barnekoordinator bør bestå, og fraråder unntak fra rettighetene til en svært sårbar gruppe.

KS støtter forslaget om å videreføre hjemlene, men bemerker samtidig at

…konsekvensene av et evt. fremtidig vedtak om endringer i spesialisthelsetjenesteloven, kan være en forskyvning av utfordringer til kommunehelsetjenesten inkludert fastlegetjenesten. Sett i lys av dagens kapasitetsutfordringer vil det være uheldig.

Diskrimineringsnemnda understreker viktigheten av å sikre at endringene verken hver for seg eller samlet bryter med menneskerettslige krav til likebehandling og ikke-diskriminering. Dette gjelder særlig endringer som berører rett og tilgang til velferdsytelser, og endringer som berører barn.

Legeforeningen mener kapasiteten i helsetjenesten og fleksibiliteten i regelverket bør være i stand til å håndtere ekstraordinære situasjoner og uttaler:

Vi mener at helsetjenesten, og regelverket som regulerer den, må ha kapasitet og rom for å kunne håndtere situasjoner utenom det normale. Kapasitetsmangel bør ikke løses med å sette grunnleggende pasientrettigheter til side, og et lovverk som må settes til side ved det som må betegnes som store, men forventede variasjoner i behovet for helsehjelp, bør endres slik at det dekker situasjoner som med rimelig sannsynlighet kan oppstå.

Det klare utgangpunktet bør være at lovgivningen er utformet på en slik måte at den kan romme både hverdag og påregnelige ekstraordinære situasjoner. Detaljerte prosessuelle regler, slik som de man nå foreslår å kunne gjøre unntak fra, er lite fleksible. Det er både et utslag av for dårlig kapasitet, men også et for rigid regelverk. For at de skal kunne opprettholdes, også under mer ekstraordinære forhold og i større kriser må helsetjenestene være rustet for det og ha en viss ekstra kapasitet.

Legeforeningen mener videre at de foreslått unntakene ikke er konkretisert nok, og heller ikke omfattende nok til at man med dette skal kunne øke kapasiteten tilsvarende verken for behovet i dag eller det skisserte fremtidige behovet ved et økt antall fordrevne fra Ukraina.

Legeforeningen viser til at bestemmelsene inneholder skjønnsmessige begreper, og mener derfor det er uklart når hjemlene skal kunne brukes.

Barneombudet etterlyser tydeligere vilkår for når de foreslåtte regelendringene kan åpne for unntak. Vilkårene må være tydelige og så snevre som mulig, og det må sikres tilstrekkelig kontroll med at lovverk og forskrifter følges. De som yter tjenester til barn og unge må være forberedt på hvilke konsekvenser lovendringene kan ha for tilbudet de gir til barn, slik at de kan vurdere behovet for kompenserende tiltak for å lette byrden.

Barneombudet, Diskrimineringsnemnda og Legeforeningen mener det er svært viktig at forholdsmessigheten av reglene blir vurdert løpende og at unntaksreglene ikke går lengre enn strengt nødvendig.

Vestfold og Telemark fylkeskommune ber departementet vurdere om gjeldende lovverk for tannhelsetjenesten er tilstrekkelig ved høye ankomster av fordrevne fra Ukraina. Fylkeskommunen uttaler:

Tilbakemeldinger fra våre tannklinikker, er at det må settes av mer tid og ressurser, både til tolketjenester og tannbehandlingen i seg selv (planlegging, gjennomføring og oppfølging). Mange av pasientene har behov for beroligende medikamenter, noe som kompliserer behandlingen. Ved høye ankomster kan dette gå utover den samlede tjenesten som fylkeskommunen skal utøve til befolkningen, men det er ikke gitt retningslinjer for hvordan tannhelsetjenesten skal vurdere eller prioritere, slik det er gjort innenfor øvrig berørte helsetjenester. Vestfold og Telemark fylkeskommune ber departementet vurdere hvordan tannhelsetjenesten kan omstille seg, vurdere og prioritere ved svært høye ankomster av fordrevne fra Ukraina.

Flertallet av de som uttalte seg til spørsmålet om det bør foreslås en hjemmel til å gjøre unntak fra retten til å stå på liste hos en fastlege, er imot å innføre en slik hjemmel, blant annet Asker kommune, Bergen kommune, Borg bispedømmeråd, Helsedirektoratet, KS, Norsk Folkehjelp, Oslo kommune, Skien kommune, UDI, UiT og Vestby kommune.

Flere begrunner dette med at et unntak fra retten til å stå på liste hos en fastlege ikke vil øke kapasiteten i tjenestene, men flytte utfordringene til andre deler av de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Utfordringer med kapasitet i fastlegetjenesten bør løses med andre tiltak.

KS uttaler:

Kommunen har, som departementet påpeker, ansvar å sørge for allmennlegetjenester til alle innbyggerne, inkludert flyktningene fra Ukraina. Et unntak vil ikke avlaste kommunene i deres ansvar, men flytte utfordringen fra fastlegeordningen og over til de øvrige kommunale helse- og omsorgstjenestene. Et unntak fra retten til å stå på liste hos en fastlege vil ikke redusere behovet for allmennleger i kommunene.

Skien kommune uttaler:

Ved et høyt antall ankomster av flyktninger kan det bli nødvendig å gjøre prioriteringer for å bidra til å sikre at den kommunale helse- og omsorgstjenestens kapasitet ikke overskrides. I dagens situasjon med store kapasitetsutfordringer i fastlegeordningen, erfarer flere kommuner at man ikke klarer å tilby alle innbyggerne plass på en fastlegeliste. Kommunen har likevel ansvar for å sørge for at innbyggere som ikke får plass på en fastlegeliste, herunder flyktninger, får nødvendige helse- og omsorgstjenester. Flere kommuner, herunder Skien kommune, har derfor organisert tjenestetilbudet slik at disse får nødvendige og forsvarlige tjenester. Å frata flykningene retten til å stå på liste hos en fastlege vil sannsynligvis i liten grad påvirke de kapasitetsutfordringene kommunene står i. I stedet for å gi tjenester gjennom fastlegeordningen må kommunen organisere allmennlegetjenestene på annen måte. Skien kommune erfarer at rekruttering av leger inn i kommunale tjenester er vel så utfordrende som rekruttering av leger til fastlegeordningen.

Bergen kommune uttaler:

Bergen kommune støtter forslaget om å videreføre disse reglene, men ønsker samtidig å gjøre oppmerksom på at bortfallet av plikt og rett til fastlege ikke nødvendigvis realiserer hensikten med lovverket. I stedet vil de midlertidige reglene på dette området særlig ramme drift av Legevakten og Senter for migrasjonshelse (SEMI). Årsaken er at disse tjenestene vil ha hovedansvar for legetjenester til denne gruppen ved bortfall av rett til fastlege. De midlertidige reglene i helselovgivningen vil med andre ord kun flytte kapasitetsutfordringen fra fastlegeordningen til andre enheter i kommunen. Den store tilstrømningen av flyktninger fra Ukraina får konsekvenser for store deler av de kommunale tjenestene. Ikke minst gjelder dette de kommunale helsetjeneste som fra før opplever store kapasitetsutfordringer. Departementets forslag har likevel ikke tilstrekkelig oppmerksomhet på kommunehelsetjenesten, mens den bruker mye plass på spesialisthelsetjenesten. Bergen kommune mener derfor at departementet bør involvere kommunesektoren og sette av nok tid til å utarbeide forslag som ivaretar hensyn og behov i de kommunale helse- og omsorgstjenestene, og som bedre balanserer hensynene mellom de kommunale tjenestene og spesialisthelsetjenesten.

Norsk Folkehjelp viser til at svært mange av de fordrevne fra Ukraina har behov for kontakt med helsetjenesten og går derfor imot et forslag om å gjøre unntak fra retten til å stå på liste hos en fastlege. Norsk Folkehjelp uttaler:

Hvis flyktninger og fordrevne fra Ukraina ikke skal stå på fastlegeliste, er det lett å se for seg at deres behov for oppfølging av helsehjelp ikke ivaretas tilstrekkelig. Hovedvekten av de midlertidige endringene i lovverket er foretatt for å minske belastningen på de offentlige systemene, men også å gjøre veien til arbeid enklere for den enkelte. Enkel tilgang til helsetjenester, som det å stå på en liste hos fastlege, fører til at en vet hvor en skal henvende seg og raskere kommer i kontakt med hjelpeapparatet når det trengs. Noe som igjen kan minske den helsemessige barrieren for arbeidsdeltagelse. Norsk Folkehjelp mener at ukrainske flyktninger og fordrevne bør ha lett tilgang til helsetjenester, og siden det ikke er kommet frem alternative løsninger for å sikre ukrainske fordrevne en enkel og tydelig tilgang til helsehjelp, anses det beste alternativet å være og stå på liste hos fastlege. Ivaretagelse for å finne gode løsninger for tilstrekkelig tilgang til helsetjenester for fordrevne og flyktninger, krever at kommunene må tilføres midler til dette formålet.

Røde Kors fraråder å innføre hjemmel til å gjøre unntak fra retten til å stå på liste hos en fastlege, og uttaler:

Røde Kors er til stede på lokasjoner over hele landet med aktiviteter for flyktninger, og gjennom dette arbeidet har vi registrert et stort behov for psykisk helsehjelp og annen psykososial oppfølging. Videre vet vi at kapasitet og tilgang på personell som har kompetanse opp mot flyktningers særlige behov, er svært variabel i de forskjellige kommunene i landet. Dette er det viktig å ha fokus på i arbeidet fremover. Det er viktig at flyktninger har tilgang til primærhelsetjenestene som fastlegene representerer. I tillegg vil noen flyktninger ha behov for oppfølging i spesialisthelsetjenesten, og disse er i behov av oppfølgning fra fastlege før og etter, samt henvisning til slike tjenester.

UDI viser til hjemmelen til å begrense retten til å stå på fastlegeliste ved opphold på mottak i pasient- og brukerrettighetsloven, jf. § 1-2 første ledd. UDI antar denne unntakshjemmelen vil kunne få en forholdsvis stor praktisk effekt ved høye ankomster hvis mange blir boende på mottak.

Røde Kors er imidlertid bekymret for at en begrensning i retten til å stå på fastlegeliste ved opphold på mottak kan få svært negative konsekvenser for mange flyktningers helse.

Helsetilsynet, Time kommune og Volda kommune mener det kan være hensiktsmessig med en midlertidig hjemmel til å gjøre unntak fra retten til å stå på liste hos en fastlege.

Om dette uttaler Helsetilsynet:

Helsetilsynet anerkjenner de utfordringene et stort antall fordrevne fra Ukraina vil legge, og allerede legger, på en fastlegeordning med knappe ressurser. De seneste årene har det vært tydelige utfordringer i fastlegeordningen, blant annet knyttet til rekruttering av nye fastleger (NOU 2023:4). Vi ser at en stor flyktningstrøm i tiden fremover vil kunne presse fastlegeordningen ytterligere og hindre kommunen i å utøve sine lovpålagte plikter. Samtidig er retten til allmennlegetjenester en av flere lovpålagte tjenester som må være til stede for at kommunen skal kunne tilby nødvendige helse- og omsorgstjenester. Helsetilsynet mener et unntak fra retten til å stå på liste hos en fastlege kan være et virkemiddel i en ekstraordinær situasjon, slik at kommunene får rom til å organisere allmennlegetjenester til befolkningen slik den anser det hensiktsmessig.

Time kommune uttaler:

Eit unntak vil kunna gi kommunen større fleksibilitet til å organisera allmennlegetenester dersom det kjem svært mange flyktningar på kort tid. I periodar i løpet av 2022 har dette allereie vore praksis i kommunen pga. mangel på fastlegekapasitet. Slik Helsedirektoratet påpeiker, vil det ikkje nødvendigvis vera enklare for kommunen å etablera eit allmennlegetilbod utanom fastlegeordninga, men dette vil kunna vurderast dersom ein skulle få fleire flyktningar enn det er fastlegekapasitet til.

12.5 Departementets vurderinger og forslag

12.5.1 Videreføring av midlertidige endringer i helselovgivningen

Departementet foreslår å videreføre de midlertidige bestemmelsene i pasient- og brukerrettighetsloven § 2-5d, spesialisthelsetjenesteloven § 2-5d og helse- og omsorgstjenesteloven § 7-2b.

Det er usikkert hvor lenge krigen vil vare og hvilken betydning krigen vil ha for flyktningestrømmen fremover. I sine scenarioer for 2023 anslår UDI i et lavt scenario at det ankommer 10 000 til 20 000 fordrevne. I et middelscenario ankommer 30 000 til 50 000 i 2023. I det høye scenarioet ankommer mellom 80 000 og 120 000 i 2023. Et ankomsttall i størrelsesorden 120 000 i 2023 vil gi en langt større belastning på kommunale helse- og omsorgstjenester enn disse er satt opp for å håndtere i dag. Vi har begrenset med informasjon om helse, helsetjenestebehov og helsetjenestebruk blant de fordrevne fra Ukraina som befinner seg i Norge i dag. Tall fra helsetjenesten ved Nasjonalt ankomstsenter i Råde kommune, der anslagsvis en tredel av flyktningene fra Ukraina passerer, viser imidlertid at svært mange har behov for en eller annen form for kontakt med helsetjenesten ved ankomst.

Selv om det til nå ikke har vært behov for å benytte unntakshjemlene, kan det bli behov for å gjøre unntak raskt dersom det kommer et høyt antall fordrevne fra Ukraina. Et ankomsttall i størrelsesorden 120 000 vil klart tilsi at det er grunn til å videreføre hjemlene slik at en raskt kan fastsette unntak ved behov. Etter departementets vurdering vil det også være grunn til å videreføre de midlertidige bestemmelsene ved et antatt ankomsttall rundt 40 000. Også ved 40 000 ankomster, vil den økte belastningen på tjenestene kunne bli så stor at det kan bli nødvendig med noen unntak fra rettighets- eller pliktbestemmelser. Departementet foreslår derfor å videreføre de midlertidige hjemlene til 1. juli 2024.

Barneombudet er kritisk til at det foreslås å videreføre adgang til å forlenge fristen for å vurdere om barn og unge har rett til nødvendig helsehjelp og til å gjøre unntak fra retten til å få informasjon om når nødvendig helsehjelp skal starte opp. Ombudet er også kritisk til å forlenge hjemmelen til å gjøre unntak fra retten til hhv. koordinator og barnekoordinator.

Hjemlene som departementet foreslår å videreføre åpner for å gjøre unntak fra bestemmelser som skal sikre forsvarlige og koordinerte tjenester til pasienter og brukere med store og sammensatte velferdstjenestebehov, inkludert personer med funksjonsnedsettelser, barn eller sårbare pasient- og brukergrupper. Disse ordningene legger imidlertid beslag på personellressurser hos tjenestene i form av administrasjon og saksbehandling. Unntak fra disse plikt- og rettighetsbestemmelsene vil kunne frigjøre kapasitet og stille tjenestene friere til å foreta nødvendige og hensiktsmessige omprioriteringer eller endringer i hvordan tjenesteytelsen organiseres. Slike unntak vil også hindre at tjenestene løpende begår lovbrudd, for eksempel fordi man ikke klarer å overholde lovpålagte frister som følge av stor pasientpågang. Departementet understreker imidlertid at de grunnleggende pliktene og rettighetene til helse- og omsorgstjenester skal ivaretas. Det vil ikke være adgang til å gjøre unntak fra plikt og rett til grunnleggende helse- og omsorgstjenester som øyeblikkelig hjelp og nødvendige helse- og omsorgstjenester. Det kan heller ikke gjøres unntak fra plikt til å yte forsvarlige helse- og omsorgstjenester, jf. Prop. 107 L (2021–2022) punkt 10.5.3.1.

Diskrimineringsnemnda understreker betydningen av å sikre at lovhjemlene ikke bryter med menneskerettslige krav til likebehandling og ikke-diskriminering, særlig endringer som gjelder rett og tilgang til velferdsytelser, og endringer som berører barn. Departementet viser i den forbindelse til drøftelsen av forholdet til Grunnloven og Norges folkerettslige forpliktelser i Prop. 107 L (2021–2022) punkt 10.5.6.

Diskrimineringsnemnda m.fl. påpeker også at forholdsmessigheten av reglene må vurderes løpende og at eventuelle unntaksregler ikke må gå lengre enn strengt nødvendig. Det er presisert i Prop. 107 L (2021–2022) punkt 10.5.3.1 at eventuelle unntak fra plikt- og rettighetsbestemmelser ikke skal gå lenger enn det som er nødvendig for å oppnå de formålene som unntakene begrunnes med, og at adgangen til eller behovet for unntak, må vurderes fortløpende. Dersom det ikke lenger er behov for å gjøre unntak, må unntaket oppheves.

12.5.2 Vurdering av behov for ytterligere tilpasninger

Departementet har vurdert om det er behov for å utvide dagens midlertidige lovbestemmelser til å gi hjemmel til å gjøre unntak fra ytterligere pasient- eller brukerrettigheter eller motsvarende plikter, særlig retten til å stå på liste hos en fastlege. I tråd med de fleste av høringsinstansene som har uttalt seg om dette spørsmålet, foreslår ikke departementet å innføre en ny midlertidig hjemmel som åpner for å gjøre unntak fra retten til å stå på liste hos en fastlege. Departementet foreslår heller ingen andre nye midlertidige hjemler.

Et fortsatt stort antall fordrevne som ankommer Norge fra Ukraina, vil utgjøre en ytterligere belastning på fastlegeordningen i tillegg til dagens utfordringer. Dette kan tale for at det er behov for å kunne gjøre unntak fra retten til å stå på liste hos en fastlege.

Men selv om det åpnes for å gjøre unntak fra retten til å stå på en liste hos en fastlege, vil kommunene fortsatt ha plikt til å sørge for nødvendige og forsvarlige allmennlegetjenester.

En suspendering av retten til å stå på fastlegeliste, vil ikke øke kapasiteten i allmennlegetjenesten og ikke bidra til å løse kapasitetsutfordringene i tjenestene.

Kapasitetsutfordringene i fastlegeordningen er omfattende og skyldes langvarige rekrutterings- og stabiliseringsutfordringer. Det vil fortsatt være utfordrende for kommunene å skaffe andre leger som kan ivareta behov for allmennlegetjenester. Utfordringer for allmennhelsetjenestene på grunn av et høyt antall fordrevne fra Ukraina, bør etter departementets vurdering, så langt som mulig løses ved å styrke fastlegeordningen heller enn å gjøre unntak fra rettigheter og plikter.

Regjeringen arbeider for å stabilisere og styrke allmennlegetjenesten. Et hurtigarbeidende ekspertutvalg skal gjennomgå allmennlegetjenesten og gi konkrete forslag til tiltak for å styrke fastlegeordningen fra 2024 og fremover. Utvalget skal levere sin endelige rapport 15. april 2023.

Dersom det blir behov for det, vil det være hjemmel til å begrense retten til å stå på fastlegeliste ved opphold på mottak i pasient- og brukerrettighetsloven, jf. § 1-2 første ledd. Etter denne bestemmelsen kan Kongen i forskrift gjøre unntak fra rett til helse- og omsorgstjenester for «personer som ikke er norske statsborgere eller ikke har fast opphold i riket».

Vestfold og Telemark fylkeskommune ber departementet vurdere om gjeldende lovverk for tannhelsetjenesten er tilstrekkelig ved høye ankomster av fordrevne fra Ukraina og hvordan tannhelsetjenesten kan omstille seg og prioritere ved svært høye ankomster av fordrevne fra Ukraina. Departementet mener ikke det er behov for lov- eller forskriftsendringer på tannhelsetjenestefeltet og viser til omtalen av dette i Prop. 107 L (2021–2022) punkt 10.5.4. For å øke behandlingskapasiteten kan fylkeskommunen inngå samarbeid med private tannleger. Dersom ressursene ikke er tilstrekkelige til å gi et tilbud til alle i de prioriterte gruppene, følger det av tannhelsetjenesteloven § 1-3 andre ledd at tilbud til barn og unge skal prioriteres. I Helsedirektoratets pandemiveileder gis råd om hvilke pasientgrupper og tilstander som bør prioriteres ved et redusert tjenestetilbud.

Legeforeningen mener det er uklart når unntakshjemlene skal kunne brukes, og Barneombudet etterlyser tydeligere vilkår for når det kan gjøres unntak. Selv om lovhjemlene inneholder skjønnsmessige begreper, mener departementet det ikke er hensiktsmessig å konkretisere ytterligere i bestemmelsene når unntakshjemlene kan tas i bruk. Det er presisert i forarbeidene at det kreves årsakssammenheng mellom en høy ankomst av fordrevne fra Ukraina og nødvendigheten av å gjøre helt eller delvis unntak fra plikt- og rettighetsbestemmelser. Om det foreligger en slik årsakssammenheng, må vurderes konkret ut ifra situasjonen på det aktuelle tidspunktet, jf. Prop. 107 L (2021–2022) punkt 10.5.3.1.

Etter vedtakelsen av den midlertidige bestemmelsen i pasient- og brukerrettighetsloven § 2-5d er bestemmelsen i pasient- og brukerrettighetsloven § 2-4 endret, blant annet er overskriften endret fra «Rett til fritt behandlingsvalg» til «Rett til valg av behandlingssted». Denne endringen bør gjenspeiles i omtalen av § 2-4 i § 2-5d bokstav g. Departementet foreslår derfor at henvisningen til § 2-4 i § 2-5d bokstav g endres til «§ 2-4 om rett til valg av behandlingssted.»