3 Overordnet om gjennomføring av direktivet i norsk rett

Forslagene til nye EU-direktiver om forbrukerkontrakter ble sendt på høring 5. april 2016 med frist 5. juli samme år. Prosessen innebærer en tidlig involvering av aktører som påvirkes av regelverket, herunder berørt næringsliv. Videre ble et senere forslag til nytt direktiv om forbrukerkjøp sendt på høring 7. desember 2017 med frist 18. januar 2018.

Direktivet er besluttet innlemmet i EØS-avtalen (med forbehold om Stortingets samtykke), slik at Norge er forpliktet til å gjennomføre det i norsk rett. Forbrukerkjøpsdirektivet fra 1999 er som nevnt gjennomført i forbrukerkjøpsloven, og departementet finner det klart at også det nye forbrukerkjøpsdirektivet bør gjennomføres der.

Et viktig premiss for gjennomføringen er som tidligere nevnt at direktivet i utgangspunktet er totalharmonisert, slik at det verken kan fastsettes strengere eller mildere regler enn det direktivet angir, med mindre noe annet er fastsatt i direktivet, jf. artikkel 4. Dette er en forskjell sammenliknet med forbrukerkjøpsdirektivet fra 1999, som ga adgang til å fastsette regler i nasjonal rett som gir et sterkere forbrukervern enn etter direktivet. En konsekvens av denne forskjellen er blant annet at det kan tenkes at forbrukerkjøpslovens regler bør endres selv om det nye direktivets regler svarer til 1999-direktivets regler (fordi det var større nasjonal frihet ved gjennomføringen av 1999-direktivet). Det er altså mer begrenset nasjonal handlefrihet ved gjennomføringen av det nye direktivet, jf. også at direktivet fastsetter at reglene som gjennomfører direktivet i nasjonal rett, som utgangspunkt skal være ufravikelige i forbrukerens favør, jf. artikkel 21.

Et generelt spørsmål som kan oppstå ved gjennomføringen av direktivet, er hvor store strukturelle endringer som bør gjøres i loven, og hvor nært opp til direktivets ordlyd nasjonale regler bør legges. Selv om direktivet som nevnt er totalharmonisert, har nasjonale myndigheter et visst spillerom ved gjennomføringen, slik at det for eksempel ikke er nødvendig å bruke den samme redaksjonelle oppbygningen som i direktivet. Så lenge gjennomføringen sikrer at direktivets materielle regler kommer til uttrykk, er det mulig å innpasse direktivets regler i eksisterende lovstruktur.

Generelt sett kan argumenter for å legge nasjonale regler nært opp til et direktivs ordlyd være at det gir større trygghet for at gjennomføringen av direktivet blir riktig. Videre utvikles gjerne innholdet i direktivene gjennom praksis fra EU-domstolen, og det vil være enklere å relatere EU-domstolens praksis til norsk rett dersom loven har en strukturell oppbygning og begrepsbruk som er nokså lik direktivet. Generelle argumenter for å forsøke å innpasse et direktiv i eksisterende lovstruktur og begrepsbruk kan være å opprettholde et mer enhetlig system på et rettsområde. For eksempel kan det ha en verdi at lovene på kontraktsrettsområdet er bygget over omtrent samme lest. Videre kan hensynet til at lovgivningen skal være tilgjengelig og lett forståelig for dem som skal anvende den, være et sentralt hensyn ved gjennomføring av direktiver. Den nærmere avveiningen av disse hensynene må vurderes mer konkret.

Departementet har vurdert om gjennomføring av direktivet i forbrukerkjøpsloven krever større endringer i lovens struktur, men antar at det ikke er nødvendig. Direktivgjennomføringen vil medføre at det må gis enkelte nye bestemmelser i loven, mens andre bestemmelser foreslås endret eller opphevet. Men departementet antar at nødvendige endringer med bakgrunn i direktivet kan foretas innenfor lovens eksisterende struktur, slik at det ikke synes å være behov for større strukturelle endringer.

Direktivet har i artikkel 2 nr. 1 til 15 definisjoner av ulike begreper som direktivet benytter. Også 1999-direktivet inneholder i artikkel 1 en del definisjoner. Noen av definisjonene i det nye direktivet er tilsvarende som i 1999-direktivet, mens andre er nye. Forbrukerkjøpsloven definerer i § 1 enkelte begreper, slik som «forbrukerkjøp» og «forbruker», men har ingen mer omfattende opplisting av definisjoner, tilsvarende som i direktivene. Departementet antar at det heller ikke ved gjennomføringen av det nye direktivet er behov for å innta en slik generell definisjonsparagraf.