13 Regress

Direktivet har i artikkel 18 en regel som gjelder selgerens regressrett i tilfeller der selgeren er ansvarlig overfor forbrukeren på grunn av en mangel som et tidligere ledd i transaksjonskjeden er ansvarlig for.

Regressregelen får anvendelse dersom selgeren er ansvarlig overfor forbrukeren på grunn av manglende samsvar som skyldes en handling eller en unnlatelse fra en person i foregående ledd av transaksjonskjeden, jf. første punktum. I artikkelen nevnes særskilt at dette blant annet omfatter unnlatelse av å levere oppdateringer til varer med digitale elementer i samsvar med artikkel 7 nr. 3. Direktivet gir anvisning på at selgeren i slike tilfeller skal ha rett til å fremme krav mot den eller de som er ansvarlige i transaksjonskjeden.

Imidlertid presiseres det i annet punktum at hvilke personer selgeren kan fremme krav overfor, og de aktuelle beføyelsene og vilkårene for utøvelsen, skal fastsettes i nasjonal rett. Dette utdypes også noe i fortalen punkt 63:

«Dette direktiv bør imidlertid ikke berøre prinsippet om avtalefrihet mellom selgeren og andre parter i transaksjonskjeden. Nærmere opplysninger om utøvelsen av denne retten, særlig overfor hvem og hvordan slike rettslige skritt skal tas og hvorvidt de rettslige skrittene er av ufravikelig karakter, bør fastsettes av medlemsstatene.»

Videre gis det i samme fortalepunkt også uttrykk for at forbrukerens adgang til å fremme direktekrav mot tidligere ledd i transaksjonskjeden som den klare hovedregelen ikke reguleres av direktivet:

«Spørsmålet om hvorvidt forbrukeren også kan framsette et krav direkte overfor en person i tidligere ledd i transaksjonskjeden bør ikke reguleres av dette direktiv, unntatt i tilfeller der en produsent tilbyr forbrukeren en kommersiell garanti for varene.»

En regel med samme innhold som artikkel 18 i 2019-direktivet finnes i artikkel 4 i 1999-direktivet. Denne artikkelen lyder slik:

«Dersom den endelige selger er ansvarlig overfor forbrukeren for en manglende avtalemessighet som skyldes en handling eller unnlatelse begått av produsenten, en tidligere selger i samme avtalekjede eller en annen mellommann, skal den endelige selger ha rett til å gjøre krav gjeldende mot den eller de ansvarlige person(er) i avtalekjeden. Det skal avgjøres etter nasjonal rett hvilken eller hvilke ansvarlige person(er) den endelige selger kan gjøre krav gjeldende mot, samt på hvilken måte og på hvilke vilkår han/hun kan utøve denne retten.»

I høringsnotat 2. juni 2000 ble behovet for gjennomføring av artikkel 4 i norsk rett vurdert. I den forbindelse uttalte departementet:

«Med dette er det enkelte landet gitt betydelig frihet ved gjennomføring av prinsippet om selgerens regressrett. Det som kreves, synes å være at det i det enkelte land finnes en deklaratorisk regel som slår fast at selgeren som utgangspunkt har regressrett overfor sin hjemmelsmann dersom mangelen skyldes en tidligere selger mv.

Etter gjeldende norsk rett vil yrkesselgerens adgang til å reise regresskrav mot sin hjemmelsmann ofte følge av de alminnelige reglene i kjøpsloven om selgerens ansvar for mangler. Disse bestemmelsene om selgereansvar vil gjelde når den endelige selgeren har opptrådt som kjøper overfor sin hjemmelsmann. Regressansvar kan også tenkes på andre grunnlag. Justisdepartementet antar at det ikke er nødvendig med ytterligere gjennomføring av direktivet artikkel 4.»

I Ot.prp. nr. 44 (2001–2002) viste departementet på s. 21 til vurderingen som ble foretatt i høringsnotatet, uten å gå nærmere inn på spørsmålet.

I høringsnotatet ble det vist til at det ikke ble ansett nødvendig med lovendringer for å sikre gjennomføringen av artikkel 4 i 1999-direktivet. Videre viste departementet til at det fremgår av ordlyden i den tilsvarende artikkel 18 i 2019-direktivet og fortalepunkt 63 at medlemsstatene har stor frihet med hensyn til gjennomføring av denne bestemmelsen om selgerens regressrett. Departementet kunne ikke se at det er grunn til å vurdere dette spørsmålet annerledes nå enn tidligere. På denne bakgrunn ble det antatt at det ikke er behov for gjennomføring av denne artikkelen utover det som følger av gjeldende rett.

I høringen gir Forbrukerrådet støtte til vurderingen om at artikkel 18 ikke nødvendiggjør lovendringer:

«Forbrukerrådet er enig med departementet i at reglene om regress, materielt sett ovenfor forbrukere ikke trenger å endres med bakgrunn i direktivet.

Direktivet har en regel i artikkel 18 som gir selger rett til å fremme regresskrav mot tidligere ledd i transaksjonskjeden. Fortalen punkt 63 understreker imidlertid at avtalefriheten mellom de profesjonelle partene i transaksjonskjeden ikke er tiltenkt endret i direktivet.

På den måten vil den eksisterende reguleringen av partenes ansvar for mangler som allerede finnes i kjøpsloven, omfatte tilsvarende deklaratoriske rettigheter. Forbrukerrådet støtter departementet i deres vurdering av at ytterligere lovfesting av selgers deklaratoriske rett til å fremme regress mot bakenforliggende ledd, ikke trenger regulering.»

Departementet opprettholder vurderingen i høringsnotatet om at det ikke er behov for endringer for å gjennomføre direktivet artikkel 18.