7 Rett til selvbestemt abort
7.1 Innledning
I dette kapittelet drøftes spørsmålet om hvor langt ut i svangerskapet den gravide skal ha rett til selv å bestemme om et svangerskap skal avbrytes eller ikke. Skal dagens grense ved utgangen av 12. svangerskapsuke videreføres eller utvides? Spørsmålet om hvilken instans som skal behandle og avgjøre krav om abort etter grensen for den gravides selvbestemmelse, behandles i punkt 15.1.
7.2 Gjeldende rett
Etter abortloven § 2 andre ledd første punktum avgjør den gravide selv om svangerskapet skal avbrytes dersom inngrepet kan utføres før utgangen av 12. svangerskapsuke. Den gravide har også rett til å få utført abort innen utgangen av 12. svangerskapsuke dersom hun ønsker det, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1b (første) og andre ledd. Retten gjelder alle som oppholder seg i Norge, se omtalen i punkt 13.1.
Etter abortforskriften § 3 tredje ledd har den gravide fortsatt rett til selv å ta avgjørelsen om abort selv om gjennomføringen av aborten må utsettes i kortere tid av hensyn til forsvarlig medisinsk praksis. Hva som innebærer at aborten utsettes i «kortere tid» må vurderes konkret.
Ifølge abortloven § 2 andre ledd andre punktum er det en forutsetning for retten til selvbestemt abort, at tungtveiende medisinske grunner ikke taler mot inngrepet. Om dette står det i forarbeidene (Ot.prp. nr. 53 (1977–78) Om lov om endring i lov av 13. juni 1975 nr. 50 om svangerskapsavbrudd) kapittel VI:
«Foreligger det tungtveiende medisinske grunner for at svangerskapet ikke bør avbrytes har legen adgang til å avslå. Med tungtveiende medisinske grunner forstås ikke den normale risiko som er forbundet med ethvert svangerskapsavbrudd. Det må kreves at forholdene er slik at inngrepet p.g.a. kvinnens tilstand må antas å ville medføre alvorlig fare for hennes liv eller helse. Ved denne avveining må foruten kvinnens fysisk og psykiske tilstand, graviditetens lengde og den metode som skal benyttes ved avbruddet, tas i betraktning.»
Denne bestemmelsen antas å ha liten praktisk betydning i dag.
7.3 Abortutvalgets forslag
Abortutvalget foreslår å videreføre en rett til selvbestemt abort i starten av svangerskapet, men er delt i synet på hvor grensen for selvbestemmelse bør gå.
Et flertall i utvalget (10 av 13) foreslår å utvide retten til selvbestemmelse til utgangen av 18. svangerskapsuke. Et mindretall (2 av 13) foreslår å videreføre dagens grense ved utgangen av 12. svangerskapsuke. Et annet mindretall (1 av 13) foreslår å utvide grensen for selvbestemmelse til utgangen av 22. svangerskapsuke.
Utvalget foreslår at svangerskapets lengde skal beregnes fra første dag i den gravides siste menstruasjon eller ved hjelp av ultralyd og måling av fosterets størrelse, jf. utvalgets forslag til ny abortlov § 3 nr. 2. Utgangen av 18. svangerskapsuke foreslår utvalget å definere som 17 uker og 6 dager fra første dag i siste menstruasjon, jf. utvalgets forslag til § 3 nr. 3.
Abortutvalget ble i sitt mandat bedt om å se på dagens abortnemnder og vurdere alternativer til nemndene. Utvalget har derfor innhentet informasjon om nemndenes praksis gjennom intervjuer og spørreundersøkelser. Utvalget har også innhentet ny forskning, og så sett på tidligere studier om kvinners erfaring med abortnemnder.
Intervjuene og spørreundersøkelsene som Abortutvalget initierte viser at nemndene har lav kompetanse på lovtolkning og lovanvendelse. Nemndmedlemmene får ikke systematisk opplæring i regelverket og nemndene har liten oversikt over egen praksis. Informasjonsinnhentingen i nemndene er ustrukturert. Nemndene følger ikke prosessuelle krav i abortloven og det er lite åpenhet om nemndenes praksis. Dette kan tilsi at nemndsystemet slik det er i dag ikke i tilstrekkelig grad sikrer rettssikkerhet, forutberegnelighet og likebehandling.
Forskningsrapporten som utvalget innhentet, viste at kvinners erfaring med nemndene varierer. Noen kvinner opplevde møtet med abortnemnda som støttende, at nemnda ikke bare avklarte om lovens vilkår var oppfylt, men også gav råd og støtte. Andre opplevde møtet som belastende og meningsløst. Noen bruker metaforer som «eksamen» eller «avhør» for å beskrive møtet med nemnda.
Det er gjort noe få tidligere studier i Norge om kvinners erfaring med abortnemnder. Disse viser også at kvinners erfaring med nemndene varierer. Abortutvalget skriver om dette (NOU 2023: 29 punkt 11.5.2.):
«To doktoravhandlinger undersøker erfaringene med abortnemnd til kvinner som har søkt om abort på grunn av medisinske tilstander ved fosteret (Risøy, 2009; Sommerseth, 2010). En masteroppgave undersøker erfaringene med nemnd både for kvinner som har søkt abort på grunn av vanskelig livssituasjon, og kvinner som har søkt om abort på grunn av medisinske tilstander ved fosteret (Solli, 2021).
Forskningen viser stor variasjon i hvordan kvinner opplevde nemndsbehandlingen. Noen abortsøkende opplevde møtene med abortnemnda som en kamp, og følte seg som en forbryter. Flere opplevde redsel, uro og nervøsitet i forkant av nemndsmøtet. Kvinnene fikk begrenset informasjon om nemndsmøtet og nemndas oppgave og rolle i forkant av møtet. En del kvinner som møtte i abortnemnd etter å ha fått påvist medisinske tilstander hos fosteret, opplevde møtet med abortnemnda som et angrep på deres integritet, og at prosessen diskvalifiserte deres egen beslutning om abort (Risøy, 2009; Sommerseth, 2010). Nemndene ble sett på som fosterets advokat og ikke en samtalepartner (Sommerseth & Sundby, 2007).
Andre opplevde støtte fra nemnda, og at nemnda bidro til å gjøre avgjørelsen om abort moralsk legitim (Risøy, 2009).»
Se mer om undersøkelsene og utvalgets vurderinger og forslag til nye abortnemnder i utvalgets rapport (NOU 2023: 29 punkt 11.4, 11.5 og kapittel 27).
7.4 Høringsinstansenes syn
Mange høringsinstanser uttaler seg om utvidelsen av den gravides rett til å bestemme selv, blant dem Helsedirektoratet, Galleri Liste Fyr, Human-Etisk Forbunds landsstyre, Nordland fylkeskommune, Sentral klagenemnd for abortsaker, Sykehuset Innlandet HF, Universitetssykehuset Nord-Norge HF, Norske Kvinners Sanitetsforening, Bispemøte i Den norske kirke, Norsk katolsk bisperåd, Norsk Sykepleierforbund, Rogaland KrFU, Kristkyrkja på Stord, Helse Bergen HF, Kristen forening for Helsepersonell, Kvinnegruppa Ottar, Bergen kommune, Kvinnefronten, Norsk Kvinnesaksforening, Egersund søndagsskole, Tvillingforeningen, Norges Kristne Råd, Sex og samfunn, Akershus universitetssykehus HF, AVYO i Delta, Credo Frikirke Trondheim, Rådet for legeetikk, Syvendedags Adventistkirken, Norsk råd for misjon og evangelisering, Norges Kvinnelobby, Statens helsetilsyn, Likestillings- og diskrimineringsombudet, Sykepleiernes Misjonsring, JURK, Norges kristelige lege- og tannlegeforening, Lyngdal kommune, Amnesty International Norge, Oslo kommune, Bioteknologirådet, Kvinneuniversitetet i Norden, Pro Sentret, Sex og Politikk, Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn, Center for Reproductive Rights og Oslo universitetssykehus HF.
Human-Etisk Forbund mener den gravide selv bør bestemme inntil utgangen av 22. uke:
«Dette samsvarer ifølge flertallet best med WHOs anbefaling for abort som vektlegger at det uansett tidspunkt i svangerskapet ikke er noen som er bedre i stand til å avgjøre dette enn kvinnen selv.»
Fjerning av abortnemndene og full selvbestemmelsesrett til utgangen av 22. uke støttes også av Likestillings- og diskrimineringsombudet, Statens helsetilsyn, Helse Bergen HF, Universitetssykehuset Nord-Norge HF, Kvinnefronten, Kvinnebevegelsens abortutvalg, Kvinnegruppa Ottar, Sex og samfunn, LO, Interessegruppe for kvinner som har gått gjennom senabort og/eller fosterantallsreduksjon, Kvinnemuseet, AVYO i Delta og Amnesty International Norge.
Kvinnefronten, Kvinnebevegelsens abortutvalg, Norges Kvinnelobby, AVYO i Delta, Norsk Kvinnesaksforening, Kvinneuniversitetet i Norden, JURK, Sex og Politikk og Sosialistisk Ungdom mener det ikke bør settes noen ukes grense for rett til abort.
Avdeling for samfunnsmedisin og global helse ved Universitetet i Oslo foreslår å følge retningslinjene fra WHO og uttaler:
«Selv om abortutvalgets forslag fattet i ´NOU 2023: 29 Abort i Norge – Nye lov og bedre tjenester´ tilbyr positiv endring i Norge vil vi foreslå at det er viktig at Norge følger de grundige, faglig evidensbaserte rådene fra WHO sin abortmelding fra 2022, og som foreslår: ingen nemder eller tvungen rådgivning, selvbestemt abort inntil levedyktighet, og ingen «ukebasert» levedyktighets- grense, men individuell vurdering i hvert enkelt tilfelle.»
MiRA-Senteret uttaler:
«MiRA-Senteret mener at abortnemndene bidrar til å umyndiggjøre den gravide. Vi mener det er kvinnen selv som best kjenner sin egen kropp og sitt eget liv. Derfor må abortnemndene fjernes og heller erstattes med et frivillig rådgivningstilbud som er tilgjengelig dersom kvinnen selv ønsker å benytte seg av det. Inn i dette rådgivningstilbudet må det sikres kompetanse ut fra et minoritetsperspektiv slik at minoritetskvinner og unge jenter får rådgivning basert på kunnskap om særskilte faktorer som kan gjelde dem.»
Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet stiller seg spørrende til grunnlaget for å sette grensen for selvbestemt abort til uke 18, og ikke senere i svangerskapet. Etaten peker på at dette begrenser gravides rett til selvbestemmelse og er problematisk fra et likestillingsperspektiv. Lovgiver bør vurdere å utvide fristen ytterligere.
Flere instanser støtter utvidelse av grensen for selvbestemmelse til utgangen av 18. uke:
Helsedirektoratet, Sentral klagenemnd for abortsaker, Sykehuset Innlandet HF, Nordland fylkeskommune, Bergen kommune, Tvillingforeningen, Oslo universitetssykehus HF, Norsk Sykepleierforbund, Rådet for legeetikk, Norske Kvinners Sanitetsforening, Pro Sentret, Center for Reproductive Rights og Oslo kommune.
Statens helsetilsyn mener det heller ikke bør være nemndbehandling i uke 18–22.
Oslo universitetssykehus HF skriver i sitt høringssvar at:
«Medisinskfaglig er det ingen grunn til at grensen settes ved utgangen av 18. svangerskapsuke, da svangerskapsavbrudd trygt kan gjennomføres også senere i svangerskapet. Dette er følgelig et etisk og moralsk spørsmål, ikke medisinskfaglig. Gitt erfaringene med dagens ordning, der de aller fleste med svangerskapslengde kortere enn utgangen av 18. svangerskapsuke får medhold i primærnemndene, er det åpenbart behov for å endre dagens abortlov der gravide har rett til abort frem til utgangen av 12. svangerskapsuke. Antall kvinner som begjærer svangerskapsavbrudd etter 18 fullgåtte uker er relativt lavt (164 i 2022), og de aller fleste av disse (80 %) søker svangerskapsavbrudd grunnet risiko for sykdom eller alvorlig tilstand hos fosteret. OUS støtter derfor utvalgets forslag om rett til abort frem til utgangen av 18. svangerskapsuke.»
Bioteknologirådet «meiner grensa for sjølvbestemt abort bør utvidast for at gravide sjølv skal kunne fatte avgjersler basert på informasjonen som er tilgjengeleg frå det offentlege tilbodet om fosterdiagnostisk screening.»
Pro Senteret støtter utvidelse av grensen for selvbestemmelse til utgangen av 18. uke og uttaler:
«Mange av Pro Sentrets brukere er i en stressende og ustabil livssituasjon med mye reising, forskjøvet døgnrytme, usikker inntekt, dårlig kosthold og fattigdom. Disse faktorene kan lede til menstruasjonsforstyrrelser, noe som kan gjøre det vanskelig å oppdage en graviditet innenfor dagens grense. Enkelte av Pro Sentrets brukere har også liten grad av autonomi i eget liv. En utvidelse av abortgrensen til 18 uker, vil gi disse kvinnene bedre tid og mulighet til å gjennomføre en selvbestemt abort. En utvidet grense vil være svært viktig for Pro Sentrets brukergruppe, spesielt for de aller mest sårbare.»
Bispemøtet i Den norske kirke er kritiske til å utvide selvbestemmelsesretten til 18. uke:
«Forslaget reflekterer ikke tilstrekkelig den økende grad av den moralske status og rettsvern fosteret får gjennom svangerskapet (jf. utredningens pkt. 5.2). Bispemøtet er innforstått med de utfordringer som er til stede i dagens nemndsordning og den inngripen dette gir i kvinnens autonomi. Samtidig er det en etablert grense ved uke 12. Det begrunnes i fosterets biologiske modning og rettsvern, og økt tilgjengelig informasjon om fosteret.»
Dersom grensen for selvbestemmelse økes til 18. uke, mener Bispemøtet loven må fastsette obligatorisk veiledning eller informasjon til gravide i uke 12 til 18.
Flere andre instanser er også uenig i utvidelse av selvbestemmelsesretten, blant dem Rogaland KrFU, Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn, Norsk råd for misjon og evangelisering, Credo Frikirke Trondheim, Syvendedags Adventistkirken, Galleri Lista Fyr, Norges Kristne Råd, Fredheim Arena, Til Helhet, Menneskeverd, Norsk katolsk bisperåd, Sykepleiernes Misjonsring, Norges kristelige lege- og tannlegeforening, Lyngdal kommune, og Den Evangelisk Lutherske Frikirke. Enkelte vil heller bytte ut nemndene med en rådgivningssamtale.
Noen fremhever at barnet må ha rettsvern fra første dag av svangerskapet og er generelt imot abort, blant annet Kristkyrkja på Stord og Egersund søndagsskole.
Kristen forening for Helsepersonell uttaler at:
«Det ufødde liv har krav på samme livsvern som menneskelivet ellers.»
Noen instanser uttaler at loven bør gi en rett til å fullføre svangerskapet, blant annet Jordmorforbundet, Norsk sykepleierforbund, Norges Kristne Råd, Norsk råd for misjon og evangelisering, Credo Frikirke Trondheim og Menneskeverd.
Noen instanser mener rett til abort bør grunnlovsfestes, blant annet Norsk Kvinnesaksforening, Norske Kvinners Sanitetsforening og Norges Kvinnelobby.
Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet er positive til at forslaget til ny abortlov har en kjønnsnøytral utforming. Dette vil sikre at gravide som har juridisk kjønn som mann, og eventuelt ikke-binære dersom det innføres en tredje kjønnskategori, får tilgang til abort på lik linje med personer som har juridisk kjønn som kvinne.
Norges Kvinnelobby, Norsk Kvinnesaksforening og Kvinneuniversitetet i Norden er imot en kjønnsnøytral utforming av loven. Norsk Kvinnesaksforening uttaler:
«En ny abortlov kan ikke omhandle en så grunnleggende rettighet for kvinner uten å bruke ordet «kvinne» en eneste gang. I lovutkastet brukes det konsekvent «den gravide». Dette er et språk som reduserer kvinnen til hennes tilstand, der hun ikke framstår som et helt menneske som er i en situasjon hun må forholde seg aktivt til.
Slike forsøk på kjønnsnøytralt språk i norsk lovgivning er gjentatte ganger kritisert av FNs CEDAW-komité, og er spesielt malplassert i en lov som spesifikt handler om kvinner.»
Akershus universitetssykehus HF og Helsedirektoratet peker på at en utvidelse av perioden for selvbestemt abort til utgangen av 18. svangerskapsuke, vil føre til at bioteknologiloven (lov 5. desember 2003 nr. 100 om humanmedisinsk bruk av bioteknologi m.m.) § 4-5 ikke lenger vil være en skranke mot abort på grunn av kjønn. Departementet foreslår ingen endringer i bioteknologiloven i denne omgang, men vil vurdere behovet for dette i lys av evalueringen som skal gjøres av enderingene i bioteknologiloven.
7.5 Departementets vurderinger og forslag
Abortutvalget er i sin vurdering tydelig på at «fosteret har en moralsk verdi som samfunnet har en plikt til å beskytte» (NOU 2023: 29 punkt 1.2). Departementet støtter dette som et viktig prinsipp.
Dagens abortlov bygger på en avveining av hensynet til den gravide på den ene siden og hensynet til fosteret på den andre. I starten av svangerskapet er hensynet til den gravides selvbestemmelse avgjørende. Den gravide avgjør selv om hun ønsker å avbryte svangerskapet og trenger ikke oppgi en grunn for sitt ønske.
Utover i svangerskapet gis fosteret et gradvis sterkere rettsvern. Dette bygger på en oppfatning om at fosterets moralske status øker i takt med dets biologiske utvikling. I tillegg til en gradvis skjerping av grunnene for abort, er det også en del av den økte beskyttelsen av fosteret at den gravide ikke selv tar avgjørelsen om abort dersom inngrepet skal skje etter utgangen av 12. svangerskapsuke. At avgjørelsen etter 12. uke skal fattes av en utenforstående instans, er en del av fosterets økte rettsvern. Etter utgangen av 12. svangerskapsuke anses ikke spørsmålet om et svangerskap skal avbrytes eller ikke som en sak for den gravide alene, men også et samfunnsanliggende. Det er i samfunnets interesse å sikre respekt for det ufødte liv.
Departementet er enig med Abortutvalget i at loven fortsatt bør bygge på en slik avveining av hensynet til den gravides autonomi på den ene siden og hensynet til å sikre respekten for det ufødte liv på den andre. Dette gjenspeiles også i forslaget til formålsbestemmelse, jf. punkt 6.1.
Hensynet til fosterets rettsvern gjør at departementet mener det er nødvendig å begrense gravides rett til alene å avgjøre om abort kan utføres. Departementet foreslår å videreføre en ordning der abort sent i svangerskapet bare er tillatt på visse vilkår. Hvilket organ som skal avgjøre om vilkårene for å tillate abort er oppfylt, behandles i punkt 15.1.
Et mindretall i Abortutvalget anbefaler å opprettholde dagens grense for selvbestemt abort ved utgangen av 12. svangerskapsuke. Mindretallet påpeker at vi i dag har mulighet for å oppdage mange tilstander ved fosteret tidlig i svangerskapet og at den gravide og par kan bli stående alene om et vanskelig valg. Mindretallet mener behandling i nemnd kan gi paret mulighet for å dele ansvaret for valget. Om dette skriver mindretallet i sin dissens, jf. NOU 2023: 29 kapittel 39:
«Mange tilstander som kan begrunne et valg om abort, oppdages før uke 18, det vil si i perioden for selvbestemmelse hvis flertallets forslag tas til følge. Da blir gravide og par stående alene med vanskelige valg om svangerskapsavbrudd eller ikke. Det gjelder selv om de får veiledning om medisinske og andre forhold, for veiledningen er nettopp ment å bygge opp under gravide/pars selvstendige valg. Når diagnostikken har vist avvik, kan behandling i abortnemnda være viktig for gravide/par, som dermed kan dele ansvaret for et vanskelig valg. Abortrådet kan også være viktig i et samfunnsperspektiv, de økende mulighetene til fravalg basert på avvik og egenskaper tatt i betraktning.»
Mindretallet mener også at grensen for selvbestemmelse ved utgangen av 12. svangerskapsuke kan være en støtte for personer som opplever et press om å ta abort. Etter utløpet av perioden for selvbestemmelse, er det ikke den gravide alene som skal ta et valg. Noen ganger avdekker også behandlingen i nemnd at den gravide ikke ønsker å ta abort, men er blitt presset til det av barnefaren, familiemedlemmer eller andre.
Mindretallet understreker at lover former holdninger og mener loven bør legge til rette for en utvikling som fremmer inkludering, mangfold og likeverd. Å opprettholde dagens grense kan bidra til å beskytte mot en mindre aksept for det uperfekte og det som er annerledes.
Mindretallet mener en utvidelse av retten til selvbestemmelse nedtoner fosterets verdi og det etiske og politiske alvoret i senabort. Staten har et ansvar for å beskytte fosteret. Dette gjøres ved behandling i nemnd etter uke 12 der andre i tillegg til den gravide ser til at det foreligger tilstrekkelig sterk begrunnelse for abort.
Abortnemndene skal veie hensynet til fosteret opp mot grunnene den gravide har for å søke abort. Om dette uttaler mindretallet:
«På denne måten blir fosteret hensyntatt, og fosterets verdi blir veiet opp mot andre hensyn, også der abortnemnda ender med å innvilge abort. Det er også grunn til å tro at abortloven gjennom sin utforming med et «knekkpunkt» ved uke 12, er med på å påvirke gravides beslutninger om å søke abort eller ikke. Dagens 12-ukersgrense kommuniserer at abort etter dette stadiet av svangerskapet er en større og noen ganger vanskeligere beslutning, og at det er en fordel at valg om abort gjøres før denne grensen.»
Mindretallet mener kritikken av dagens abortnemnder er berettiget, men at viktige innvendinger er forsøkt tatt hensyn til gjennom utvalgets forslag til omfattende endringer i organisering og arbeidsform for nemndene. Med de nye abortnemndene er intensjonen at prosessen skal oppleves mindre belastende for den gravide. Videre mener mindretallet at flertallets argumentasjon kan virke selvmotsigende. Om dette uttaler mindretallet:
«På den ene siden stiller hele utvalget seg bak vurderingen om at dagens nemndsordning både på papiret og i praksis har mange svakheter, og utvalget foreslår en ny nemndsordning til erstatning for dagens nemnder. På den andre siden legger utvalgets flertall abortnemndenes nåværende praksis til grunn når de gjør den lave avslagsprosenten til et argument for å fjerne nemndsordningen i svangerskapsuke 13-17. Men abortnemndsordningen som er foreslått, er ment å unngå viktige svakheter ved dagens ordning. Samtidig foreslår utvalget også nye kriterier for innvilgelse av abort etter grensen for selvbestemmelse. Hvis utvalgets forslag til nye abortnemnder og nye kriterier tas til følge, er det et åpent spørsmål hvilke innvilgelses- og avslagsprosenter vi vil se.»
Mindretallet viser også til at det er utbredt skepsis i befolkningen til å utvide grensen for selvbestemmelse. Til støtte for dette peker mindretallet på Statistisk sentralbyrås velgerundersøkelse i forbindelse med stortingsvalget i 2021. Her mente 47 prosent at grensen for selvbestemt abort burde gå ved uke 12. Gruppen av de som går imot utvidelse av abortgrensen, er svært bred og har ulik argumentasjon og vektlegging som grunnlag for sitt standpunkt.
Flere høringsinstanser støtter en videreføring av dagens grense for selvbestemt abort ved utgangen av 12. svangerskapsuke, blant annet Bispemøtet i Den norske kirke, Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn, Norsk råd for misjon og evangelisering, Credo Frikirke Trondheim, Syvendedags Adventistkirken, Norges Kristne Råd, Menneskeverd, Norsk katolsk bisperåd, Lyngdal kommune og Den Evangelisk Lutherske Frikirke.
Høringsinstansene som støtter mindretallet i utvalget, viser blant annet til fosterets moralske status og behovet for å ivaretas fosterets rettsvern. Enkelte foreslår å bytte ut behandling i nemndene med en rådgivningssamtale.
Bispemøtet i Den norske kirke uttaler:
«Forslaget reflekterer ikke tilstrekkelig den økende grad av den moralske status og rettsvern fosteret får gjennom svangerskapet (jf. utredningens pkt. 5.2). Bispemøtet er innforstått med de utfordringer som er til stede i dagens nemndsordning og den inngripen dette gir i kvinnens autonomi. Samtidig er det en etablert grense ved uke 12. Det begrunnes i fosterets biologiske modning og rettsvern, og økt tilgjengelig informasjon om fosteret.»
En videreføring av dagens grense ved utgangen av 12. svangerskapsuke vil lovteknisk kunne gjennomføres ved å endre uttrykket «18. svangerskapsuke» til «12. svangerskapsuke» i lovutkastet § 3. Overskriften til § 10 endres til «Vedtaksmyndighet ved krav om abort».
Med en grense for selvbestemmelse ved utgangen av 12. svangerskapsuke vil det bli langt flere krav som skal behandles av en abortnemnd, enn om grensen settes ved utgangen av 18. uke. Dette kan innebære at det blir behov for noen flere abortnemnder enn utvalgets forslag om at de regionale helseforetakene bør oppnevne mellom fem og ti nemnder, jf. punkt 15.1. Alternativt mener utvalget at dette behovet kan løses ved at hver enkelt nemnd får flere avdelinger og at det etableres et sekretariat, se NOU 2023: 29 punkt 34.1.
Departementet har vurdert om dagens grense for selvbestemmelse bør videreføres, men har kommet til at loven bør legge større vekt på hensynet til den gravide og hennes selvbestemmelse enn den gjør i dag, og at perioden med selvbestemmelse bør utvides. Departementet mener derfor at grensen for selvbestemmelse bør gå ved utgangen av 18. svangerskapsuke. En utvidelse av perioden for selvbestemmelse støttes av en stor andel av høringsinstansene.
Mange høringsinstanser viser blant annet til hensynet til den gravides autonomi og støtter en utvidelse av perioden med selvbestemmelse til utgangen av 18. svangerskapsuke, blant annet Helsedirektoratet, Bergen kommune, Statens helsetilsyn, Tvillingforeningen, Oslo universitetssykehus HF, Norsk Sykepleierforbund, Rådet for legeetikk, Norske Kvinners Sanitetsforening, Pro Sentret, Center for Reproductive Rights og Oslo kommune.
Helsedirektoratet uttaler:
«Helsedirektoratet mener det er prinsipielt viktig at kvinner kan ta egne beslutninger, og at utgangspunktet for vurderingen må være om det er grunnlag for å gripe inn i gravides beslutninger. Vi støtter flertallets konklusjon når det gjelder selvbestemmelse, slik at kvinner selv skal ha myndighet til å beslutte abort frem til utgangen av 18. svangerskapsuke. Direktoratet ser også at vurderinger av hvor grensen for selvbestemmelse skal settes, kan vurderes på nytt når man har erfaring med ny lov, og at denne vurderingen kan endres over tid.»
Staten helsetilsyn støtter en utvidelse til etter 18. svangerskapsuke og mener den gravides autonomi må tillegges stor vekt og det bør være opp til den enkelte gravide å beslutte om svangerskapet skal fortsette eller avbrytes.
Norsk sykepleierforbund støtter flertallets forslag om å utvide grensen for selvbestemt abort til utgangen av 18. svangerskapsuke og viser til at de fleste aborter gjennomføres før den gravide vet noe om fosterets egenskaper. Andelen nemndbehandlede aborter i forhold til selvbestemte holder seg stabilt. Abortnemndene avslår svært få søknader om abort. De fleste aborter seint i svangerskapet handler om fosteravvik i ønskede svangerskap. Sykepleierforbundet viser også ta at det ikke er noen sammenheng mellom abortlovgivning og abortraten i et land og at abortreguleringen ikke har nevneverdig betydning for når i svangerskapet abortene finner sted. Mer selvbestemmelse sent i svangerskapet ser ikke ut til å forskyve abortene til et senere tidspunkt.
En del høringsinstanser mener perioden med selvbestemmelse bør utvides ytterligere, til utgangen av 22. svangerskapsuke, blant annet Likestillings- og diskrimineringsombudet, Statens helsetilsyn, Helse Bergen HF, Human-Etisk Forbund, Universitetssykehuset Nord-Norge HF, Kvinnegruppa Ottar, Sex og samfunn, LO, Interessegruppe for kvinner som har gått gjennom senabort og/eller fosterantallsreduksjon og Amnesty International Norge.
Human-Etisk Forbund viser til at en grense ved utgangen av 22. svangerskapsuke samsvarer beste med WHOs anbefaling for abort.
Noen instanser mener det ikke bør settes noen grense for den gravides selvbestemmelse, blant annet Kvinnefronten, Kvinnebevegelsens abortutvalg, Norges Kvinnelobby, Norsk Kvinnesaksforening, JURK og Sex og Politikk.
MiRA mener behandling i nemndene bør erstattes av et rådgivningstilbud og uttaler:
«MiRA-Senteret mener at abortnemndene bidrar til å umyndiggjøre den gravide. Vi mener det er kvinnen selv som best kjenner sin egen kropp og sitt eget liv. Derfor må abortnemndene fjernes og heller erstattes med et frivillig rådgivningstilbud som er tilgjengelig dersom kvinnen selv ønsker å benytte seg av det. Inn i dette rådgivningstilbudet må det sikres kompetanse ut fra et minoritetsperspektiv slik at minoritetskvinner og unge jenter får rådgivning basert på kunnskap om særskilte faktorer som kan gjelde dem.»
Sentral klagenemnd for abortsaker uttaler:
«Det er et stort inngrep å frata en kvinne hennes rett til abort, selv om det er for å beskytte et foster på 18-22 uker. Abortutvalget viser til at innvilgelsesprosenten er økende også etter 18 uker. Dersom en i tillegg fjerner kravet om «særlig tungtveiende grunner» for å kunne innvilge abort etter uke 18, slik det er foreslått, vil antall avslag bli enda lavere enn i dag – det vil si tilnærmet ingen. I NOU-en er det godt beskrevet hvilken belastning det er for kvinnen å begrunne sine søknader og gå gjennom prosessen med nemndbehandling. SK stiller spørsmål ved formålet med å opprettholde et nemndsystem med alt det innebærer av menneskelige og ressursmessige kostnader og utsette kvinnen for denne merbelastningen, når utfallet i tilnærmet alle saker er gitt og bare noen få kvinner gis avslag. Vi vet dessuten ingenting om hvor mange av kvinnene som får endelig avslag i SK som faktisk gjennomfører svangerskapet.»
Departementet er enig med flertallet i Abortutvalget og foreslår å utvide gravides rett til selvbestemt abort til utgangen av 18. svangerskapsuke.
Spørsmålet om å fortsette eller avbryte et svangerskap er en viktig beslutning som vil ha stor betydning for den gravides fremtidige liv, for hennes personlige frihet, økonomi og livssituasjon ellers. Dersom det er påvist alvorlige medisinske tilstander hos fosteret, kan beslutningen få særlig stor betydning. Å ha omsorg for et barn med en alvorlig funksjonsnedsettelse kan få stor innvirkning på fremtidig liv og hverdag. Andre forhold i livet har også betydning ved valget om abort. Det har derfor stor verdi for den gravide å kunne ta denne avgjørelsen selv. Departementet mener også det langt på vei er den gravide selv som har de beste forutsetninger for å ta dette valget. Det er den gravide selv som kjenner sin egen situasjon og sine egne forutsetninger best. Hensynet til den gravides selvbestemmelse, mulighet for å bestemme over sin egen kropp og privatliv taler derfor for å utvide grensen for selvbestemt abort.
I dag blir de fleste søknader om abort før utgangen av 18. svangerskapsuke innvilget. Det er usikkerhet om en endring vil endre aborttallene.
En utvidelse vil derimot kunne redusere belastningen for gravide som ønsker abort. Gravide som ønsker å avbryte svangerskapet skal ikke utsettes for unødvendige, belastende prosesser. Samtidig kan en utvidelse skape vanskelige dilemmaer for den gravide, ikke minst fordi teknologien gir muligheter for sikrere diagnostikk utover i svangerskapet.
Abortutvalget viser i sin rapport til undersøkelser av gravides erfaring med abortnemnder, jf. NOU 2023: 29 punkt 11.5. Det er ulike opplevelser med nemndene. Noen gravide opplyser at møte med abortnemndene var en støtte, bevisstgjørende og til hjelp i valgsituasjonen for dem, mens andre opplevde møtet med abortnemndene som belastende, krenkende, meningsløst og fremmedgjørende. Det er også grunn til å tro at nemndsystemet favoriserer ressurssterke personer og kan bidra til ytterligere marginalisering av sårbare.
Det er viktig å sikre at gravide ikke gjennomfører abort på grunn av press. Gravide som vurderer abort skal få tilbud om god informasjon, veiledning og støtte slik at de kan ta et informert og selvstendig valg. Behovet for å ha et tilbud om informasjon, støtte og veiledning kan og bør imidlertid ivaretas på en annen måte enn gjennom behandling av krav om abort i en nemnd. Abortnemndene tar beslutninger som har stor betydning for den gravide. De er derfor lite egnet til samtidig å tilby råd og veiledning for gravide i deres valgsituasjon, se mer om dette i punkt 10.1.4.
Akershus universitetssykehus HF og Helsedirektoratet peker på at en utvidelse av perioden for selvbestemt abort til utgangen av 18. svangerskapsuke, vil føre til at bioteknologiloven (lov 5. desember 2003 nr. 100 om humanmedisinsk bruk av bioteknologi m.m.) § 4-5 ikke lenger vil være en skranke mot abort på grunn av kjønn. Departementet foreslår ingen endringer i bioteknologiloven i denne omgang, men vil vurdere behovet for dette i lys av evalueringen som skal gjøres av de endringene som er gjort i bioteknologiloven.