10 Rett til informasjon, veiledning og oppfølgingssamtale
10.1 Rett til informasjon og veiledning
10.1.1 Gjeldende rett
Abortloven § 2 gir regler om den gravides rett til informasjon og veiledning i forbindelse med abort. Bestemmelsen lyder:
«Fører et svangerskap til alvorlige vansker for en kvinne, skal hun tilbys informasjon og veiledning om den bistand som samfunnet kan tilby henne. Kvinnen har krav på råd for selv å kunne treffe det endelige valg.»
I abortforskriften § 2 er det gitt nærmere regler om informasjon og veiledning til den gravide. Den gravide har etter § 2 første ledd krav på informasjon om inngrepets art og medisinske virkninger. Her vil også reglene i pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 3 om pasienters rett til informasjon ved ytelse av helsehjelp gjelde. Etter pasient- og brukerrettighetsloven § 3-2 første ledd skal pasienten ha den informasjon som er nødvendig for å få innsikt i sin helsetilstand og innholdet i helsehjelpen. Pasienten skal også informeres om mulige risikoer og bivirkninger. Etter § 3-5 skal informasjonen være tilpasset pasientens individuelle forutsetninger, som alder, modenhet, erfaring og kultur- og språkbakgrunn. Informasjonen skal gis på en hensynsfull måte og helsepersonellet skal så langt som mulig sikre seg at pasienten har forstått innholdet og betydningen av informasjonen.
Etter abortforskriften § 2 andre ledd skal den gravide som setter frem begjæring om abort få tilbud om informasjon og veiledning om den bistand samfunnet kan tilby hen. Informasjonen skal omfatte aktuelle økonomiske ytelser som den gravide vil ha rett til, og eventuelle andre aktuelle sosiale hjelpetiltak. Veiledningen skal hjelpe den gravide til å treffe sitt valg. Formålet skal være å bistå den gravide slik at den gravide kan komme frem til hva hun selv mener er den beste løsningen. Informasjonen og veiledningen skal gis på en objektiv måte og uten at helsepersonellet gir uttrykk for sine personlige vurderinger, jf. § 2 fjerde ledd.
Informasjonen og veiledningen til den gravide skal gis av den lege eller abortnemnd som hun henvender seg til med ønske om abort, jf. abortforskriften § 2 andre ledd. Veiledningen kan skje i samarbeid med sosionom, helsesykepleier, jordmor eller annen sakkyndig person. Dersom den gravide ønsker annen rådgivning for selv å kunne treffe det endelige valg, kan legen eller nemnda informere henne om andre sakkyndige instanser, jf. tredje ledd.
Fastleger vil ha plikt til å gi informasjon og veiledning til sine listepasienter som vurderer abort og ønsker informasjon og veiledning, jf. abortforskriften § 2 andre ledd og fastlegeforskriften § 10. Etter fastlegeforskriften § 24 femte ledd skal fastlegen ikke henvise den gravide til spesialisthelsetjenesten, men sende begjæringen om abort sammen med relevante og nødvendige medisinske opplysninger til det sykehus eller annen institusjon hvor aborten skal utføres. Dersom aborten ikke kan utføres før utgangen av 12. svangerskapsuke, skal fastlegen også sende en skriftlig utredning om de grunner den gravide anfører for sitt ønske om abort, jf. abortloven § 7.
10.1.2 Abortutvalgets forslag
Abortutvalget foreslår å videreføre en rett til veiledning og informasjon for gravide som vurderer å kreve eller søke om abort. Formålet er å gi den gravide et best mulig grunnlag for sin beslutning.
Gravide som vurderer abort skal ha lovfestet rett til veiledning fra helsepersonell og rett til informasjon om relevante offentlige velferdsordninger og andre tjenestetilbud som kan være aktuelle hvis hun fullfører svangerskapet.
Informasjonen skal omfatte aktuelle tjenester, økonomiske ytelser som den gravide vil ha rett til, og eventuelle andre aktuelle sosiale hjelpetiltak. Hvis det er påvist medisinske tilstander hos fosteret, skal den gravide få tilbud om informasjon og veiledning fra annet personell som arbeider med personer med funksjonsnedsettelse, for eksempel habiliteringstjenester og relevante bruker- og interesseorganisasjoner.
Etter forslaget skal det ikke stilles krav om at den gravide har fremsatt krav om, eller søkt om abort for at rettigheten skal kunne gjøres gjeldende.
Informasjon og veiledning skal ta utgangspunkt i den gravides behov og opplevelse av egen situasjon og skal gis på en objektiv måte uten at helsepersonell gir uttrykk for sine personlige vurderinger. Informasjon og veiledning skal være ikke-dømmende og følge prinsipper for helseveiledning.
Utvalget foreslår også å lovfeste en rett for den gravide til individuelt tilpasset informasjon om selve aborten, hvordan aborten gjennomføres og om medisinske virkninger og mulige komplikasjoner.
Både kommunene og de regionale helseforetakene skal ha ansvar for å tilby informasjon og veiledning. Den gravide skal kunne kontakte sin fastlege for samtale og veiledning i forkant av abort dersom hun ønsker det. Ungdom og skoleelever skal kunne kontakte helsestasjon for ungdom eller skolehelsetjenesten for samtale og veiledning.
Utvalget mener at abortnemndenes dobbeltrolle som beslutningstaker og samtidig ansvarlig for å gi gravide informasjon og veiledning er svært uheldig. Abortutvalget foreslår derfor å skille disse oppgavene og at ansvaret for å gi den gravide råd og veiledning skal ligge utenfor nemndene. Helsetjenesten skal ivareta tilbudet om veiledning og informasjon før og etter en abort, og sykehuset i forbindelse med selve aborten.
10.1.3 Høringsinstansenes syn
Mange av høringsinstansene støtter forslaget om rett til informasjon og veiledning, blant annet Folkehelseinstituttet, Landsforeningen av helsesykepleiere, Nordland fylkeskommune, Stavanger kommune, Bergen kommune, Helsedirektoratet, Sentral klagenemnd for abortsaker, Likestillings- og diskrimineringsombudet, Fagråd for sosionomer ved Oslo universitetssykehus HF, Barselopprøret, Oslo universitetssykehus HF, Oslo kommune, Sex og samfunn, Amathea, Menneskeverd, AVYO i Delta, Norges Kristne Råd, Norsk råd for misjon og evangelisering, Norsk Sykepleierforbund, Rådet for legeetikk, Norsk Gynekologisk Forening, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, Nasjonalt SRHR-nettverk, Lillestrøm kommune, Rådet for legeetikk Den Evangelisk Lutherske Frikirke, Norges Kvinnelobby, Foreningen for hjertesyke barn, Den norske jordmorforening og MiRA-Senteret.
MiRA-Senteret uttaler:
«MiRA-Senteret synes det er positivt at det blir lagt strengere føringer for hvem som gir informasjon. Senteret har vært i kontakt med kvinner som har ønsket abort som forteller at oppfølgingen om selve prosessen og i oppfølgingen i etterkant har vært minimal. For mange minoritetskvinner oppleves abort som skambelagt, og mange sitter igjen med dårlig selvfølelse og en forverret skamfølelse. Samtidig er det mange minoritetskvinner som ikke har personer/nettverk rundt seg som de kan snakke med om disse temaene om og det er derfor særskilt viktig at man er bevisst må at disse kvinnene får målrettet informasjon om hvor og hvordan de kan oppsøke hjelp i denne prosessen. For mange vil dette kunne gjøre at man risikerer å måtte stå helt alene i en slik prosess, og de psykiske belastningene i etterkant vil heller ikke bli like utfordrende når man har fagpersoner å støtte seg på.»
Sex og samfunn uttaler at informasjon og veiledning alltid må være frivillig og tilpasset den enkeltes forutsetninger, blant annet språk, kulturelle bakgrunn og funksjon. Retten må gjelde uavhengig av hvor i landet den gravide bor.
Pro Senteret fremhever viktigheten av å bruke kvalifiserte tolker og uttaler:
«Pro Sentret har i en årrekke pekt på mangelfull bruk av tolk i helsevesenet og hjelpeapparatet. Vi vil derfor også fremheve viktigheten av tilgang til, og bruk av, tolk. Vi vil fremholde viktigheten av at tolken ikke bare er kvalifisert reint språklig. Pro Sentret har erfaring med at kvalifiserte tolker har brukt et altfor avansert språk, noe som virker mot hensikten med bruk av tolk.»
Human-Etisk Forbund, Helsedirektoratet og LO støtter forslaget om å legge nemndas veiledningsansvar til andre instanser i helsetjenesten.
Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet mener det bør presiseres i lovteksten at gravide som har behov for tilrettelagt informasjon og veiledning, har krav på det og at helsepersonellet har plikt til å gi dette.
JURK understreker at informasjon og veiledning må være frivillig.
FO Trøndelag mener alle gravide som vurderer abort, bør ha rett til en samtale med sosionom.
Trondheim kommune uttaler at en utvidelse av abortgrensen kan føre til et økt behov for konsultasjoner og oppfølgingstimer, og at det trengs ytterligere kurs/opplæring og ressurser for å styrke jordmødrene med oppdatert informasjon og ferdigheter. Kommunen påpeker også at en utvidelse av abortgrensen kan føre til økt behov for rådgivning i skolehelsetjenesten og helsestasjon, og at dette på samme måte må legges til rette for.
Landsforeningen 1001 dager og Norges kristelige lege- og tannlegeforening foreslår obligatorisk samtale for alle som ønsker provosert abort. Norges kristelige lege- og tannlegeforening mener også at det bør være en ventetid på to dager mellom slik samtale og en eventuell provosert abort.
Den norske legeforening mener det faglig sett kan være riktig å legge ansvaret for oppfølgingssamtaler etter en abort til fastlegene, men at fastlegetjenesten ikke kan pålegges flere oppgaver uten at kapasiteten økes. Legeforeningen mener også at kvinnen må bestille legetime selv, og at det ikke er noe som bør skje automatisk.
Abortnemnda ved Sykehuset i Vestfold mener samtalen i forkant av en eventuell abort bør være med gynekolog, spesialtrent sykepleier eller jordmor og gjennomføres i spesialisthelsetjenesten.
Norsk sykepleierforbund peker på nemndenes dobbeltrolle om mener «behovet for informasjon, veiledning og støtte må ivaretas av andre, som fastlegen, helsestasjon og skolehelsetjeneste, og at jordmødre og helsesykepleiere har en naturlig plass i dette».
Også LO mener ansvaret for informasjon og veiledning bør ligge utenfor nemndene.
Reform mener den gravides partner også bør tilbys informasjon og veiledning og uttaler.
«Etter Reforms mening er det ingen konflikt mellom å tilby veiledning til partner i et nytt lovverk, og samtidig ivareta den gravides autonomi. Gravide flest ønsker, som vi har vist, å vite hva mannen tenker om en eventuell abort. Hvordan paret sammen klarer å tematisere spørsmålet vil ofte være viktig for deres videre helsesituasjon.
Slik sett er tilbud om informasjon og veiledning som også omfatter menn viktig i et forebyggende helseperspektiv. Informasjon og veiledning av den gravide og den eventuelle partneren bør derfor tilstrebe å ha et systemisk helseperspektiv, som anerkjenner at begge foreldre blir berørt og kan ha behov ved en eventuell abort.»
10.1.4 Departementet vurderinger og forslag
Departementet er enig i Abortutvalgets forslag om å videreføre en rett for gravide som vurderer abort til å få veiledning og informasjon om relevante offentlige velferdsordninger og andre tjenestetilbud som kan være aktuelle hvis den gravide fullfører svangerskapet. Forslaget får bred støtte i høringen.
Informasjonen og veiledningen skal ha som mål å hjelpe og støtte den gravide i valgsituasjonen, gi den gravide et godt grunnlag for å kunne ta en selvstendig beslutning om hun ønsker å avslutte eller fullføre svangerskapet. Det er viktig at gravide ivaretas i denne valgsituasjonen og at de for eksempel ikke opplever press til å få utført abort, men at hun har en selvfølgelig rett til å fullføre svangerskapet samtidig som hun har en rett til selvbestemmelse, i tråd med forslaget til formålsparagraf jf. lovforslaget § 1. Betydningen av at informasjonen som gis er objektiv og nøytral og at den gravide ikke utsettes for noen form for press i valgsituasjonen er understreket blant annet ved at dette er tatt inn som en del av lovens formål og ved utformingen av teksten i § 6. Eksempler på utilbørlig press kan være oppfordringer om å avslutte svangerskapet fordi barnet vil være en byrde for samfunnet eller oppfordringer til å fullføre svangerskapet av hensyn til andre familier i lignende situasjon. Departementets forslag er ment å sikre den gode, nøytrale veiledningen der helsepersonellet evner å lytte til den gravides egne dilemmaer. Ved behov kan også frivillige organisasjoner bidra, hvis den gravide selv ønsker det.
Dersom den gravide ønsker det, skal hun få informasjon om blant annet tjenester og økonomiske ytelser som den gravide vil ha rett til, og eventuelle andre sosiale hjelpetiltak. Hvis det er påvist medisinske tilstander hos fosteret, bør den gravide få tilbud om informasjon og veiledning fra personell som arbeider med funksjonshemmede, for eksempel habiliteringstjenester og relevante bruker- og interesseorganisasjoner.
Informasjonen skal være tilpasset den gravide og hennes behov og forutsetninger. Dersom det er behov for tolk, skal dette benyttes. Betydningen av å bruke tolk dersom den gravide har behov for det fremheves av blant annet Pro Senteret og MiRA-Senteret.
Retten til informasjon og veiledning skal gjelde alle gravide som vurderer abort, uavhengig av hvor langt i svangerskapet den gravide er kommet, uavhengig om kvinner velger å fullføre svangerskapet eller ta abort og uavhengig av hvilket grunnlag det er aktuelt for den gravide å søke om abort på. Abortutvalget peker på at i deres intervjuer opplevde noen abortsøkende at de var presset til å ta abort fra både partner, familie og helsetjenesten eller opplevde sterke forventninger om å ta abort fra andre.
Departementet er enig med utvalget i at gravide som har ønske om samtale og råd ut over informasjon om medisinske forhold, må få mulighet til refleksjon med en uavhengig part før behandlingen i abortnemnda. Abortnemndene skal ta beslutningen om den gravide skal få tillatelse til abort etter 18. svangerskapsuke. Dette kan gjøre det vanskelig for den gravide å rådføre seg med eller be om veiledning fra medlemmer i nemnda dersom hun er i tvil om valget. Nemndene bør derfor ikke være ansvarlig for å gi den gravide råd og veiledning i valgsituasjonen. Dette er en uheldig dobbeltrolle som ikke bør videreføres. Forslaget om å legge ansvaret for informasjon og veiledning til andre instanser enn abortnemndene får støtte fra blant annet Human-Etisk Forbund, Helsedirektoratet, Norsk sykepleierforbund og LO.
Departementet foreslår at kommunene og de regionale helseforetakene skal ha plikt til å sørge for et tilbud til gravide som vurderer abort, om veiledning i valgsituasjonen og informasjon om relevante offentlige velferdsordninger og andre tjenestetilbud som kan være aktuelle hvis hun fullfører svangerskapet. Hvem som skal sørge for å oppfylle rettigheten til den enkelte gravide vil blant annet avhenge av hvor den gravide henvender seg og hvilket grunnlag hun søker abort på. Informasjonen skal så langt som mulig gjennomføres i tråd med den gravides behov, både med tanke på varighet og hos hvem oppfølgingen skal foregå.
For de gravide som henvender seg til fastlegen, helsestasjon eller annen del av den kommunale helse- og omsorgstjenesten fordi de vurderer abort, vil ansvaret for at det finnes et tilbud om veiledning og informasjon om relevante offentlige velferdsordninger i første rekke ligge hos kommunen. De regionale helseforetakene vil ha ansvar for at det finnes et tilbud om informasjon og veiledning til gravide som henvender seg direkte til sykehuset med spørsmål om abort. Dersom den gravide vurderer abort på grunn av tilstander ved fosteret, vil det også være naturlig at veiledning i valgsituasjonen og informasjon om relevante offentlige velferdsordninger gis av spesialisthelsetjenesten.
Kommunene og de regionale helseforetakene avgjør selv hvordan de vil organisere et slikt tilbud. Veiledningen skal gis på en slik måte og ha et slikt innhold at det kan hjelpe den gravide til å ta en beslutning med utgangspunkt i hennes konkrete situasjon og hennes eget verdigrunnlag og livssyn.
Departementet foreslår også å videreføre en rett for gravide som vurderer abort til å få informasjon om selve aborten, hvordan aborten gjennomføres og om medisinske virkninger og mulige komplikasjoner.
I forbindelse med utførelsen av aborten vil den gravide ha rett til informasjon om selve aborten også etter pasient- og brukerrettighetsloven § 3-2. Etter denne bestemmelsen skal pasienten ha den informasjon som er nødvendig for å få innsikt i sin helsetilstand og innholdet i helsehjelpen. Pasienten skal også informeres om mulige risikoer og bivirkninger. Helsepersonellet som yter helsehjelp i forbindelse med gjennomføringen av aborten, har plikt etter helsepersonelloven § 10 til å gi den gravide den informasjon hun har krav på etter pasient- og brukerrettighetsloven § 3-2. Dette vil særlig gjelde helsepersonellet ved sykehuset i forbindelse med gjennomføringen av aborten.
Dersom den gravide henvender seg til sin fastlege med ønsket om abort, skal fastlegen ikke henvise til abort, men sende den gravides begjæring om abort sammen med relevante og nødvendige medisinske opplysninger til det sykehus eller annen institusjon hvor inngrepet skal utføres. Dersom begjæringen om abort må behandles i nemnd, skal fastlegen også sende en skriftlig utredning om de grunner den gravide anfører for sitt ønske om abort. Dette følger av fastlegeforskriften § 24 femte ledd. I den forbindelse skal fastlegen også gi den gravide relevant informasjon knyttet til denne helsehjelpen og besvare eventuelle spørsmål innenfor sitt kompetanseområde.
Helsepersonell ved helsestasjon og skolehelsetjenesten vil også kunne gi informasjon om selve aborten, hvordan den gjennomføres, medisinske virkninger og bivirkninger.
Informasjonen og veiledningen bør gjennomføres med respekt for at den gravide selv har ansvaret for beslutningen om abort. Departementet foreslår derfor – i likhet med utvalget – å lovfeste at informasjonen og veiledningen skal gis på en objektiv og nøytral måte, uten at helsepersonellet gir uttrykk for sine personlige vurderinger. Dette er også en lovfesting av gjeldende krav etter abortforskriften § 2.
Enkelte instanser mener informasjon og veiledning i forkant av en abort bør være obligatorisk. Departementet foreslår ikke det. Informasjonen og veiledningen bør være frivillig. Dersom den gravide ikke ønsker veiledning, vil en obligatorisk samtale trolig ha svært begrenset effekt. Informasjon og veiledning i forbindelse med abort bør være frivillig på samme måte som informasjon og veiledning i forbindelse med annen helsehjelp.
10.2 Rett til oppfølgingssamtale etter abort
10.2.1 Gjeldende rett
Abortlovgivningen har i dag ingen særskilte bestemmelser som gir rett til oppfølgingssamtaler for de som har gjennomgått abort. Personer som har gjennomgått abort og som har behov for oppfølgingssamtaler i etterkant av aborten, har rett til dette etter reglene i pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 2 om rett til nødvendig helsehjelp.
Etter abortloven § 14 a har personer som har tatt abort en lovfestet rett til prevensjonsveiledning. Veiledningen skal gis dersom personen ber om det. Veiledningen bør gis av helsepersonell med særlig innsikt på området (leger, jordmødre, helsesøstre m. fl.), jf. Ot.prp. nr. 53 (1977–78) kapittel VI.
10.2.2 Abortutvalgets forslag
Utvalget foreslår å innføre en lovfestet rett til oppfølgingssamtaler i helsetjenesten for alle som har gjennomgått en abort.
Både kommunene og de regionale helseforetakene skal ha plikt til å tilby slike samtaler i etterkant av aborten. Samtalene skal tilbys og så langt mulig gjennomføres i tråd med personens behov, både med tanke på varighet og hos hvem oppfølgingen skal foregå. Utvalget mener imidlertid det er naturlig at fastlege og kommunale helsetjenester har et særlig ansvar for å organisere tilbud om oppfølgingssamtaler.
Forslaget om rett til oppfølgingssamtaler gjelder gravide som har gjennomgått abort etter loven. Gravide som har gjennomgått spontanaborter vil ikke ha rettigheter etter den foreslåtte bestemmelsen, jf. utvalgets lovutkast § 3 nr. 1. Etter sin ordlyd omfatter utvalgets forslag til lovbestemmelse om rett til oppfølgingssamtale heller ikke gravide som har fått utført en fosterantallsreduksjon, jf. utvalgets forslag til lovutkast § 7 tredje ledd, jf. § 3 nr. 1 og 5.
10.2.3 Høringsinstansenes syn
De fleste høringsinstansene som uttaler seg om dette, støtter forslaget om rett til oppfølgingssamtale, blant annet Helsedirektoratet, Sentral klagenemnd for abortsaker, Fagråd for sosionomer ved Oslo universitetssykehus HF, Kvinnegruppa Ottar, Norsk Kvinnesaksforening, LO, Barselopprøret, Folkehelseinstituttet, Amathea, Menneskeverd, Norsk råd for misjon og evangelisering, AVYO i Delta, Norges Kristne Råd, Norsk Sykepleierforbund, Norske Kvinners Sanitetsforening, Nasjonalt SRHR-nettverk, Helse Vest RHF, Lillestrøm kommune, Helse Bergen HF, Norges Kvinnelobby, Likestillings- og diskrimineringsombudet, Den norske jordmorforening og Oslo universitetssykehus HF.
Sex og Politikk er i tvil om rett til veiledning og informasjon bør reguleres i en abortlov og uttaler:
«For det første mener vi slik rett allerede er dekket i annen helselovgivning. For det andre mener vi at dersom det skal lovfestes, bør det være for alle som er i, eller nylig har vært i, en vanskelig situasjon som gravide, enten de har søkt abort eller ikke, og enten de har tatt abort eller ikke. Ved å lovfeste rett til veiledning og støtte til de som har tatt abort, indikeres det at abort er et problem. Vi mener at abort er løsningen på problemet som en uønsket eller umulig graviditet er. De som trekker abortsøknaden, kan ha behov for oppfølging. I særlig grad kan de som har fått avslag på søknad om abort, en gruppe vi i dag ikke har noen kunnskap om, ha behov for støtte.»
Foreningen for hjertesyke barn uttaler at:
«Oppfølging av kvinner som får påvist avvik hos fosteret og som står foran valg, om abort, må skilles ut som egen gruppe med eget forløp, hvor fostermedisinske sentre har hovedansvaret for oppfølgingen.»
Norsk gynekologisk forening, Den norske jordmorforening, Helse Stavanger HF og Helse Vest RHF mener oppfølgingssamtale etter abort normalt bør skje hos egen lege eller i primærhelsetjenesten, og ikke i spesialisthelsetjenesten.
Den norske jordmorforening mener jordmødre kan spille en naturlig rolle i oppfølgingssamtaler i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Etter aborter sent i svangerskapet bør den gravide ha rett til oppfølgingssamtale i spesialisthelsetjenesten dersom hun ønsker det.
Lillestrøm kommune uttaler:
«Kommunen støtter at loven må tydeliggjøre rett vil råd og veiledning i hele prosessen, uavhengig av hvilket valg som tas i spørsmål om abort. Videre er det viktig at spesialisthelsetjenesten sikrer god kvalitet og har riktig kapasitet til å yte både veiledning i forkant, god helsefaglig gjennomføring av prosessen og har tilbud om oppfølgning i etterkant. Samhandling med kommunehelsetjenesten, her særlig fastlegene, vil være viktig for å sikre oppfølgning i etterkant og potensielt over tid for de som vil trenge dette.»
NAKU understreker behovet for at personer med utviklingshemming får tilpasset støtte og bistand i etterkant av en abort.
Likestillings- og diskrimineringsombudet påpeker at tilbudet om oppfølgning må være likeverdig uavhengig av bosted. Ombudet mener også det bør vurderes å omtale mannsperspektivet i lovens forarbeider.
10.2.4 Departementet vurderinger og forslag
Departementet er enig i Abortutvalgets forslag om å innføre en rett til oppfølgingssamtale for personer som har gjennomgått en abort. Forslaget får bred støtte i høringen. Retten bør omfatte alle som har gjennomgått en abort etter loven og som ønsker en slik samtale, uavhengig av når i svangerskapet aborten skjedde, om det var en ordinær abort eller fosterantallsreduksjon og uansett hva som var grunnlaget for aborten dersom den ble gjennomført etter behandling i nemnd. Retten omfatter imidlertid ikke personer som har gjennomgått spontane aborter.
En abort er for mange en følelsesmessig vanskelig opplevelse og noen opplever dette som en krisesituasjon i livet. De aller fleste som tar abort opplever ikke alvorlige eller langvarige psykiske reaksjoner i etterkant av aborten, men noen kan ha et behov for å bearbeide situasjonen i etterkant, og snakke med noen om opplevelsen.
Departementet foreslår at både kommuner og de regionale helseforetakene skal ha plikt til å sørge for et tilbud om oppfølgingssamtaler. Den som har gjennomgått en abort kan be om en samtale om ettervirkninger av aborten hos sin fastlege dersom hun ønsker det. Hun kan også be om et tilbud ved sykehuset som har vært ansvarlig for gjennomføringen av aborten. Dette kan for eksempel gjennomføres av sosionomer dersom sykehuset har dette. Slike konsultasjoner skal være gratis, jf. kapittel 13.
I utgangspunktet foreslår departementet at det skal gis tilbud om inntil to samtaler gratis (konsultasjoner uten egenandel hvis samtalen skjer hos fastlege eller ved poliklinisk konsultasjon, ved helsestasjon er tilbudet uansett gratis). Departementet antar at det i slike samtaler ofte kan være behov for mer tid enn ved vanlige konsultasjoner på 20 minutter. I hvilken grad det vil være behov for ytterligere oppfølging må vurderes konkret av det enkelte helsepersonellet.
Forslaget innebærer ikke en plikt for sykehus eller fastleger til automatisk å kalle inn alle gravide som har gjennomgått abort til slike samtaler. Erfaring tilsier også at ikke alle som har gjennomgått en abort ønsker oppfølgingssamtaler. Det bør derfor ikke etableres rutiner for automatisk innkalling. Alle som har gjennomgått en abort skal imidlertid få informasjon om at de kan få slike samtaler dersom de ønsker det, enten ved sykehuset eller hos sin fastlege.