14 Barn og voksne uten samtykkekompetanse

14.1 Innledning

Departementet foreslår i dette kapittelet to bestemmelser i ny abortlov §§ 8 og 9 om gravide barn under 16 år og om voksne gravide som mangler samtykkekompetanse.

14.2 Gjeldende rett

14.2.1 Menneskerettighetene

Retten til liv og helse, forbudet mot tortur, retten til privatliv og retten til likestilling er menneskerettigheter som setter grenser for nasjonal lovgivning som innskrenker kvinners selvbestemmelse i spørsmål om abort. Dette gjelder både retten til å avslutte svangerskapet og retten til å fullføre svangerskapet. Se nærmere i punkt 5.4 om gravides menneskerettigheter.

14.2.2 Abortloven § 4 og § 9

Utgangspunktet etter gjeldende abortlov er at alle gravide selv kan begjære abort, uavhengig av alder eller samtykkekompetanse, jf. § 4 første ledd første punktum. Dette betyr at hun også kan beslutte å beholde barnet ved å ikke begjære abort.

Lovens § 4 og § 9 har særregler for barn og for voksne som mangler samtykkekompetanse.

Når et barn under 16 år selv begjærer abort, skal foreldre, foresatte eller verge gis anledning til å uttale seg, med mindre særlige grunner taler mot det. Det er statsforvalteren som tar den endelige avgjørelsen dersom foreldrene, vergen eller foresatte er imot at aborten gjennomføres, jf. § 9. Kun dersom det gravide barnet er «alvorlig sinnslidende eller psykisk utviklingshemmet i betydelig grad», kan foreldrene begjære abort på barnets vegne.

Foreldrene har ingen myndighet etter loven dersom den gravide er over 16 år. Er den gravide utviklingshemmet skal vergen gis anledning til å uttale seg, jf. § 4 første ledd tredje punktum. Dersom hun ikke har verge, skal statsforvalteren oppnevne verge, jf. § 4 tredje ledd.

Dersom den gravide er «alvorlig sinnslidende eller psykisk utviklingshemmet i betydelig grad», kan vergen begjære abort på hennes vegne. Den gravides samtykke skal da «innhentes såfremt det kan antas at hun har evne til å forstå betydningen av inngrepet».

Det er statsforvalteren som tar den endelige avgjørelsen om å begjære abort dersom den gravide ikke har samtykkekompetanse, jf. § 9 første ledd bokstav c. Statsforvalteren kan bare samtykke når dette «vil være i kvinnens klare interesse». Ved vurderingen skal det tas hensyn blant annet til om barnet kan sette den gravide i en vanskelig livssituasjon, om den gravide er alvorlig sinnslidende eller utviklingshemmet i betydelig grad, om hun er blitt gravid etter et overgrep og hvordan den gravides verge bedømmer situasjonen.

Disse reglene gjelder begjæring, rett til og vedtak om abort. Det er uklart om dette i dag også omfattes av pasient- og brukerrettighetsloven (NOU 2023: 29 punkt 24.2.1). Abortlovens regler skiller seg fra pasient- og brukerrettighetslovens regler på enkelte punkter ved at også barn under tolv år har handleevne og at adgangen til å unnlate å informere og innhente samtykke fra foreldre er snevrere etter abortloven.

Selv om abort i noen tilfeller kan besluttes uten den gravides samtykke, kan selve inngrepet ikke gjennomføres dersom hun motsetter seg det. Tvang overfor gravide over 16 år er bare aktuelt dersom gjennomføring av svangerskapet kan være farlig for den gravide, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 4 A-3.

14.2.3 Pasient- og brukerrettighetslovens regler om samtykkekompetanse

Pasient- og brukerrettighetsloven har regler om samtykkekompetanse og om helsehjelp til pasienter uten samtykkekompetanse ved somatisk behandling. Helsepersonells veiledning, forskrivning av legemidler, gjennomføring av abortinngrep og andre handlinger knyttet til abort, regnes som helsehjelp etter loven. Behandlingen av abortsøknader i nemndene regnes derimot antakelig ikke som helsehjelp.

Utgangspunktet er at helsehjelp bare kan gis med pasientens samtykke jf. § 4-1.

Hvem som har samtykkekompetanse reguleres av § 4-3. Alle personer over 18 år har rett til å samtykke til helsehjelp, med mindre det følger av særlig lovbestemmelse. Personer mellom 16 og 18 år har rett til å samtykke, med mindre annet følger av særlig lovbestemmelse eller av tiltakets art. Personer mellom 12 og 16 år har rett til å samtykke når det gjelder helsehjelp for forhold som foreldrene eller andre som har foreldreansvaret ikke er informert om, eller det følger av tiltakets art.

Foreldrene eller andre som har foreldreansvaret har rett til å samtykke til helsehjelp på vegne av pasienter under 16 år eller pasienter mellom 16 og 18 år som mangler samtykkekompetanse, jf. § 4-4 og § 4-5. Dette gjelder likevel ikke for pasienter mellom 12 og 16 år dersom det gjelder forhold som foreldrene ikke har rett til å få vite om. Foreldrene skal informeres med mindre det foreligger «grunner som bør respekteres» eller «tungtveiende hensyn til pasienten» taler mot det, jf. § 3-4 andre og tredje ledd.

Unntaksvis kan samtykkekompetansen «bortfalle helt eller delvis dersom pasienten på grunn av fysiske og psykiske forstyrrelser, senil demens eller psykisk utviklingshemming åpenbart ikke er i stand til å forstå hva samtykket omfatter», jf. § 4-3 andre ledd. Blant momentene som er relevante under en vurdering av samtykkekompetanse, er evnen til å forstå informasjon som er relevant for beslutningen, til å anerkjenne informasjonens relevans for egen situasjon og til å uttrykke et valg. Det er helsepersonellet som vurderer samtykkekompetansen. Når det konkluderes med at en pasient over 18 år mangler samtykkekompetanse, er det helsepersonellet som eventuelt beslutter hva slags helsehjelp som skal gis, jf. § 4-6 andre ledd.

Kapittel 4A har særlige regler om helsehjelp til personer over 16 år som mangler samtykkekompetanse og motsetter seg helsehjelpen. Det er bare adgang til å bruke tvang eller andre tiltak for å omgå motstand hos pasienten når pasienten risikerer «vesentlig helseskade» dersom behandlingen ikke gis, jf. § 4A-3. Dette betyr at abort ikke kan gjennomføres overfor gravide over 16 år som motsetter seg inngrepet, så lenge gjennomføring av svangerskapet ikke er farlig for den gravide.

14.2.4 Vergemålsloven

Vergemålsloven har regler om etablering av vergemål, oppnevning av verge, vergemålets innhold, vergens myndighet og om fratakelse av rettslig handleevne. Blant annet abortloven og pasient- og brukerrettighetsloven har bestemmelser som tillegger vergen myndighet.

Loven skiller mellom vergemål for mindreårige (barn og unge under 18 år), og vergemål for voksne.

Verge for en mindreårig er som hovedregel den som har foreldreansvaret, jf. § 16. Vergens oppgaver og plikt til å høre den mindreårige, er regulert i § 17. Vergen handler på den mindreåriges vegne i økonomiske forhold og hvor det ellers følger av annen lovgivning. En mindreårig som er uenig i vergens avgjørelse, kan bringe spørsmålet inn for statsforvalteren.

Grunnvilkårene for vergemål for voksne, er fastsatt i § 20 første ledd. For det første stilles det krav til personens medisinske tilstand. Vergemål kan bare fastsettes dersom personen har en «sinnslidelse, herunder demens, psykisk utviklingshemming, rusmiddelmisbruk, alvorlig spilleavhengighet eller alvorlig svekket helbred». For det andre må denne tilstanden føre til at personen «ikke er i stand til å ivareta sine interesser». For det tredje skal vergemålet bare opprettes hvis det er behov for det.

Vergemålet kan ikke omfatte «særlig personlige forhold uten særskilt hjemmel i lov», jf. vergemålsloven § 21 fjerde ledd. Spørsmålet om abort er et slikt forhold. Abortloven §§ 4 og 9 gir en slik særskilt hjemmel.

Alminnelig vergemål er et frivillig støttetiltak som ikke gir grunnlag for tvang eller representasjon mot den enkeltes vilje. Det skal være avgjørende om personen selv ønsker vergemålet og er enig i vergemålets omfang og hvem som skal være verge. Noen personer kan ikke avgi et gyldig samtykke, men et eventuelt alminnelig vergemål skal like fullt bare opprettes der det må legges til grunn at det er i tråd med personens egne ønsker. Det er derfor fastsatt i vergemålsloven § 20 andre ledd at dersom «personen ikke er i stand til å danne, holde fast ved eller formidle sine ønsker, skal den beste tolkningen av personens vilje og preferanser legges til grunn ved vurderingen av om han eller hun ønsker vergemålet, og ved vurderingen av vergemålets omfang og hvem som skal være verge». Det kan ikke opprettes vergemål dersom det etter en samlet vurdering legges til grunn at dette vil være i strid med personens ønsker.

Vergemål kan opprettes ved tvang ved at personen fratas rettslig handleevne ved dom. Dette kan bare skje der de strenge vilkårene i vergemålsloven § 22 er oppfylt.

14.2.5 Barnets beste og retten til å bli hørt etter Grunnloven, barneloven mm

Barnets beste skal være et grunnleggende hensyn ved alle handlinger som berører og angår barn. Før foreldre eller andre treffer avgjørelse om personlige forhold for barnet, har barnet rett til å få informasjon og mulighet til å bli hørt. Barnets med- og selvbestemmelsesrett er regulert i barneloven §§ 31 til 33, jf. også barnekonvensjonen artikkel 3 og artikkel 12, Grunnloven § 104, pasient- og brukerrettighetsloven § 3-1 og forvaltningsloven § 17. Disse bestemmelsene gir barn en rett til å bli hørt i saker som vedrører dem og fastsetter at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn i alle typer avgjørelser. Disse reglene gjelder også når abort vurderes.

14.2.6 Konvensjonen om funksjonshemmedes rettigheter

FNs konvensjon om funksjonshemmedes rettigheter gjelder alle slags funksjonsnedsettelser. Dette inkluderer utviklingshemming, psykiske lidelser og andre psykiske og kognitive funksjonsnedsettelser som kan påvirke den gravides evne til å forstå og ta stilling til hva et svangerskap og en abort kan innebære.

Konvensjonen har flere bestemmelser som er relevante ved utformingen av regler om abort. Det følger av artikkel 12 at funksjonshemmede har rettslig handleevne på lik linje med andre. Bestemmelsen stiller også krav om støtte til å utøve den rettslige handleevnen (beslutningsstøtte). I artikkel 17 slås det fast at alle funksjonshemmede har rett til respekt for sin fysiske og psykiske integritet på lik linje med andre. Funksjonshemmedes reproduktive rettigheter er uttrykkelig vernet etter artikkel 23. Artikkel 25 om helsetjenester slår fast blant annet at helsehjelp skal gis på grunnlag av fritt og informert samtykke.

FN-komiteen for funksjonshemmedes rettigheter har anbefalt medlemsstatene å oppheve lovgivning om tvungen abort. Overfor Norge har komiteen uttrykt bekymring for at funksjonshemmede blir utsatt for ufrivillig abort. Komiteen anbefaler at det iverksettes tiltak for å sikre at helsehjelp, herunder abort, skjer i samsvar med fritt og informert i samtykke, uansett type funksjonsnedsettelse og alvorlighetsgrad, og at det sørges for effektive mekanismer for beslutningsstøtte.

14.3 Abortutvalgets forslag

14.3.1 Innledning

Abortutvalget foreslår en egen bestemmelse om hovedregelen der det slås fast at krav eller søknad om abort skal fremsettes av den gravide selv. Helsepersonell skal gi bistand med å fremme krav eller søknad om abort. Helsepersonell i denne sammenheng kan være fastlege og personell på helsestasjon eller sykehus.

Utvalget foreslår særlige regler om krav og søknad på vegne av den gravide. Utvalget foreslår to nye bestemmelser: en om «barns beslutningskompetanse» og en om «myndige gravide uten beslutningskompetanse», jf. NOU 2023: 29 punkt 24.3 og 24.4. Utvalget mener det fortsatt er behov for særlige regler i abortloven for disse gruppene, slik at de gravide og vergenes rettigheter og kompetanse ikke bare reguleres av de generelle reglene i vergemålsloven og pasient- og brukerrettighetsloven. Utvalget foreslår å erstatte uttrykket samtykkekompetanse med beslutningskompetanse som utvalget mener er et bedre uttrykk for det samme.

14.3.2 Barn og unge

Abortutvalget foreslår følgende lovbestemmelse om barns beslutningskompetanse:

«Mindreårige gravide kan selv fremsette krav eller søke om abort. Alternativt kan krav eller søknad fremsettes i tråd med pasient- og brukerrettighetsloven §§ 3-4, 4-4 og 4-5 dersom barnet ikke er i stand til å forstå valgsituasjonen eller fremsette krav eller søknad om abort. Dersom kravet eller søknaden fremsettes av foreldre eller andre med foreldreansvar, skal den mindreårige gravide om mulig gi sitt samtykke.

Pasient- og brukerrettighetsloven gjelder utfyllende.»

Forslaget gjelder «mindreårige». Dette må forstås som barn og unge under 18 år, i samsvar med vergemålsloven § 8, NOU 2023: 29 punkt 24.3 og henvisningen i lovutkastet til pasient- og brukerrettighetsloven § 4-5 som gjelder unge mellom 16 og 18 år.

Forslaget tilsvarer i store trekk gjeldende rett. Barn og unge skal som i dag selv kunne kreve eller søke om abort, uavhengig av alder.

Utvalget foreslår imidlertid å oppheve særreglene i abortloven om foreldrenes adgang til å samtykke eller å uttale seg mot abort når den gravide er under 16 år. Utvalget foreslår også å oppheve reglene om statsforvalterens vedtak om abort dersom den gravide er under 16 år.

I stedet foreslås det å lovfeste en rett for foreldre eller andre med foreldreansvar til å kreve eller søke abort på vegne av den gravide, dersom den gravide «ikke er i stand til å forstå valgsituasjonen eller fremsette krav eller søknad om abort», med henvisning til reglene om samtykkekompetanse i pasient- og brukerrettighetsloven § 4-4 og § 4-5. Foreldrenes rett til å bli informert skal følge pasient- og brukerrettighetsloven § 3-4. Samtidig presiseres det i lovutkastet at den gravide om mulig skal gi sitt samtykke.

14.3.3 Personer uten beslutningskompetanse

Abortutvalget foreslår følgende lovbestemmelse om myndige gravide uten beslutningskompetanse (lovutkastet § 9):

«Dersom myndige gravide mangler beslutningskompetanse for å fremsette krav eller søknad om abort, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 4-3, kan verge kreve eller søke om abort på vegne av den gravide. Den gravide skal først ha mottatt informasjon, veiledning og støtte etter §§ 7 og 11. Den gravide skal om mulig gi sitt samtykke.

Hvis den gravide ikke har verge i tilfelle som nevnt første ledd, skal verge oppnevnes av statsforvalteren i tråd med reglene i vergemålsloven § 20 flg.

Reglene i vergemålsloven gjelder utfyllende.»

Det står ikke i ordlyden, men det følger av henvisningen til pasient- og brukerrettighetsloven § 4-3 at bestemmelsen sikter til personer som på grunn av psykiske forstyrrelser, utviklingshemming mm., «åpenbart ikke er i stand til å forstå hva» en abort vil innebære.

Forslaget gjelder etter ordlyden «myndige gravide uten beslutningskompetanse». Utvalget foreslår å oppheve bestemmelsen om statsforvalterens vedtak om abort dersom den gravide er utviklingshemmet og vergen har uttalt seg mot at svangerskapet blir avbrutt, eller når samtykke ikke er innhentet fordi den gravide antas å ikke ha evne til å forstå betydningen av inngrepet.

Utvalget foreslår at dersom den gravide mangler «beslutningskompetanse», så skal vergen kunne kreve eller søke abort på den gravides vegne. I lovforslaget vises det til pasient- og brukerrettighetsloven § 4-3 andre ledd som sier at samtykkekompetanse «kan bortfalle helt eller delvis dersom pasienten på grunn av fysiske eller psykiske forstyrrelser, senil demens eller psykisk utviklingshemming åpenbart ikke er i stand til å forstå hva samtykket omfatter».

Utvalget foreslår å presisere at den gravide skal informeres og veiledes før kravet eller søknaden fremsettes. Lovutkastet fastsetter rett til informasjon og veiledning for de som vurderer abort på egne vegne. Abortutvalgets forslag vil gi den gravide en form for beslutningsstøtte i samsvar med konvensjonen om funksjonshemmedes rettigheter artikkel 12 nr. 3.

Utvalgets forslag viderefører ikke regelen som gir vergen rett til å begjære abort, basert alene på diagnosevilkåret «alvorlig sinnslidende eller psykisk utviklingshemmet». I stedet baseres vergens myndighet på manglende samtykkekompetanse etter pasient- og brukerrettighetsloven. Det vil si ikke bare et diagnosebasert vilkår («fysiske eller psykiske forstyrrelser, senil demens eller psykisk utviklingshemming»), men også et funksjonsbasert vilkår («åpenbart ikke er i stand til å forstå hva samtykket omfatter»). Dette innebærer større selvbestemmelsesrett for enkelte gravide.

Etter gjeldende regler skal det legges vekt på hva nemnda eller statsforvalteren mener er best for den gravide, jf. blant annet abortloven § 9 om «hva som er den klart beste løsningen for pasienten». Dette er ifølge utvalget ikke i samsvar med konvensjonen artikkel 12 som krever at personens vilje og preferanser legges til grunn. Utvalget foreslår å ikke videreføre bestemmelsen.

14.4 Utredning om funksjonshemmedes rettigheter (2024)

Norge avga to tolkningsuttalelser ved ratifikasjonen av FN-konvensjonen om funksjonshemmedes rettigheter. Den ene gjaldt artikkel 12, og staten erklærte «at konvensjonen tillater fratakelse av rettslig handleevne eller bistand til å utøve rettslig handleevne og/eller tvungent vergemål der slike tiltak er nødvendige, som en siste utvei og underlagt kontrollmekanismer». I den andre uttalelsen, som gjaldt artikkel 14 om frihet og artikkel 25 om helse erklærte staten «som sin forståelse at konvensjonen tillater tvungen omsorg og behandling av mennesker, herunder tiltak iverksatt for å behandle psykiske lidelser, når omstendighetene gjør slik behandling nødvendig som en siste utvei, og behandlingen er undergitt rettssikkerhetsgarantier». Se Prop. 106 S (2011–2012) punkt 4.2.4 og 4.2.6. Utvalget som utredet inkorporering av konvensjonen, mener det bør legges avgjørende vekt på at staten har vurdert spørsmålet og lagt til grunn at konvensjonen tillater fratakelse av rettslig handleevne. Statens standpunkt er etter utvalgets syn basert på en forsvarlig fortolkning av konvensjonen. Det må legges til grunn at vilkårene er strenge og at fratakelse av rettslig handleevne kun er aktuelt i særlige unntakstilfeller der vergemål og annen beslutningsstøtte ikke kan ivareta personens behov». Se utvalgets utredning Konvensjonen om funksjonshemmedes rettigheter (2024), del II punkt 12.6.2.

Utvalget mener at abortloven er innrettet på en måte som står i et klart spenningsforhold til konvensjonen og det grunnsynet denne bygger på, og bør endres. Loven ivaretar ifølge utvalget ikke funksjonshemmedes rett til å treffe avgjørelser om eget liv og få støtte til å ta beslutninger om det, fremfor å bestemmes over.

Utvalgets kritikk gjelder vergens rolle, bruken av diagnosenære vilkår og utilstrekkelig beslutningsstøtte (del II punkt 17.5.4.):

«Å beslutte irreversible inngrep som fratar den funksjonshemmede muligheten til å få barn, konkret eller generelt, er – selv om det er begrunnet med omsorg for kvinnen – så inngripende at en slik adgang, om den overhodet brukes, må begrenses til tilfeller hvor dette er siste utvei. Det må også kreves notoritet og grundig saksbehandling utover det som kan leses av de aktuelle lovene. Innhenting av samtykke eller vurderingen av manglende samtykkekompetanse må begrunnes og dokumenteres, og den funksjonshemmede må sikres beslutningsstøtte i samsvar med konvensjonen artikkel 12 nr. 3. Dette gjelder både for vergen og beslutningsmyndighetene.»

Utvalget vurderer lovfestede diagnosenære vilkår som grunnlag for begrensninger i funksjonshemmedes selvbestemmelsesrett, opp mot konvensjonens forbud mot diskriminering i artikkel 5. Eksempler på slike lovbestemmelser er abortloven § 2 tredje ledd bokstav e og § 4 andre ledd første punktum («alvorlig sinnslidende eller psykisk utviklingshemmet i betydelig grad»). Utvalget konkluderer med at funksjonsnedsettelse i seg selv aldri kan begrunne begrensninger, men eventuelt bare som et av flere kumulative vilkår. Slike lovbestemmelser kan ifølge utvalget også være stigmatiserende og problematiske i lys av artikkel 8 om bevisstgjøring. Spørsmålet er om konvensjonen også utelukker at funksjonsnedsettelse kan inngå sammen med andre vilkår i begrunnelsen for vergemål med fratakelse av rettslig handleevne. Utvalget mener det var behov for en gjennomgang av disse bestemmelsene, se utredningen del I punkt 8.4 og del II punkt 12.6.3 og 17.5.

Utvalget påpeker at adgangen til å ta beslutninger «over hodet» på funksjonshemmede må begrenses til rene unntakstilfeller:

«Å beslutte irreversible inngrep som fratar den funksjonshemmede muligheten til å få barn, konkret eller generelt, er – selv om det er begrunnet med omsorg for kvinnen – så inngripende at en slik adgang, om den overhodet brukes, må begrenses til tilfeller hvor dette er siste utvei.»

Av hensyn til rettssikkerheten mener utvalget at vurderingstemaet for samtykkekompetansen bør klargjøres:

«Et av vilkårene for abort er at det kan antas at kvinnen ikke «har evne til å forstå betydningen av inngrepet». Det er ikke helt klart hva vedkommende skal forstå og hvordan dette funksjonskravet skal vurderes. Dette sikter nok til forståelse for hva selve inngrepet innebærer fysisk […] Men gjelder det også forståelse av hva det innebærer å ha omsorgen for et barn og innsikt i egen omsorgsevne?»

Utvalget mener også at den gravides vilje og preferanser skal være avgjørende (del II punkt 17.5.4):

«Statsforvalterens beslutning om abort baseres på en vurdering av hva som er «i kvinnens klare interesse», jf. abortloven § 9 andre ledd. Det skal legges vekt på hvordan kvinnen selv bedømmer situasjonen. Det bør vurderes om dette er tilstrekkelig til å sikre at det er den beste tolkningen av den gravides vilje og preferanser som legges til grunn, slik artikkel 12 nr. 4 krever.»

Det er ifølge utvalget et spørsmål om hvordan lovens regler om vergens rolle harmonerer med vergemålsloven, all den tid vergemål som hovedregel er frivillig og skal utformes individuelt for bestemte forhold. I stedet tildeler abortloven vergen oppgaver uavhengig av det individuelle vergemålet (del II punkt 17.5.4).

Utvalget konkluderer med at reglene innenfor lovens ordlyd kan praktiseres slik at konvensjonsstrid ikke oppstår. Utvalget er likevel tydelig på at reglene bør gjennomgås for å sikre mot fremtidige konvensjonsbrudd og bedre ivareta hensynet til reell likestilling for funksjonshemmede.

14.5 Høringsinstansenes syn

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet støtter at beslutningsstøtte til personer med funksjonsnedsettelse legges til grunn i valg om abort, og er positive til at rettssikkerheten til gravide uten beslutningskompetanse sikres. Direktoratet foreslår å tydeliggjøre i lovteksten at gravide som mangler beslutningskompetanse skal ha rett til selv å utøve sin rettslige handleevne. Lovteksten bør også fremheve at abort ikke kan gjennomføres dersom den gravide nekter å samtykke. Det at retten til å fullføre et svangerskap blir eksplisitt i den nye abortloven ser direktoratet som viktig, og som en måte å motvirke diskriminering på bakgrunn av funksjonsevne.

Likestillings- og diskrimineringsombudet støtter forslaget om å fjerne diagnosekriteriene i abortloven. Ombudet støtter ikke forslaget om at verge skal kunne søke om abort på vegne av en person som ikke har beslutningskompetanse i spørsmålet om abort:

«Ombudet mener at utvalget ikke har drøftet spørsmålet om det er behov for en særhjemmel tilstrekkelig inngående og at den foreslåtte løsningen uansett ikke imøtekommer kravene etter CRPD.

Norge har i sine tolkningserklæringer lagt til grunn at CRPD ikke stenger fullstendig for adgang til fratakelse av rettslig handleevne, men det er forutsatt at en slik adgang bare skal brukes der det er nødvendig som en siste utvei, og være underlagt kontrollmekanismer. […]

Utvalget begrunner forslaget med at de skal sikre alle kvinner en «reell og likestilt tilgang til abort». Ombudet er bekymret for denne begrunnelsen, da verge kan ha en annen oppfatning i spørsmålet om abort enn personen selv og det kan være fare for at en slik avgjørelse tas i strid med kvinnens ønsker, fordi hun ikke har beslutningskompetanse. En slik tankegang bygger også på en paternalistisk tankegang overfor funksjonshemmede.»

Likestillingssenteret støtter Abortutvalgets forslag og foreslår i tillegg at:

«Det etableres en klar lovhjemmel som sikrer retten til beslutningsstøtte, hvor individets vilje og preferanser prioriteres. Det implementeres strengere krav til hvordan beslutningskompetanse vurderes, med fokus på å støtte individets evne til å ta informerte valg, fremfor å overføre beslutningsmyndighet til verge uten nødvendig beslutningsstøtte.

Større vekt legges på opplæring og bevisstgjøring innen helsevesenet for å motvirke forutinntatte holdninger og praksiser som kan påvirke den gravides rett til selvbestemmelse.

For å sikre en helhetlig og inkluderende tilnærming til abortrettigheter for mennesker med utviklingshemming, er det essensielt med et styrket samarbeid mellom ulike deler av helsetjenesten, sosialtjenesten, og organisasjoner som representerer mennesker med utviklingshemming.»

Rådet for personer med funksjonsnedsettelser i Oslo kommune understreker rettighetene til funksjonshemmede og uttaler blant annet:

«Vi observerer at kvinner med nedsatt funksjonsevne ofte møter dobbel diskriminering og blir usynliggjort i samfunnet. Dette er en bekymringsfull praksis som må endres. Det er essensielt å anerkjenne og normalisere at kvinner med funksjonsnedsettelser har samme rett og evne til å få barn som andre. Denne endringen krever en bevegelse bort fra foreldede medisinske forståelser av funksjonsnedsettelse, som stigmatiserer og underminerer menneskeverdet ved å antyde manglende kompetanse basert på en diagnose eller sykdom.»

Nasjonalt kompetansemiljø om utviklingshemming (NAKU) kommenterer forslaget om at verge kan kreve og søke om abort på vegne av gravide som mangler beslutningskompetanse og at den gravide om mulig skal gi sitt samtykke:

«Slik vi forstår dette åpnes det opp for stor grad av skjønn, og dermed at en slik alvorlig avgjørelse overlates til verge og nærpersoners vurdering og tolkning. NAKU vil understreke betydningen av at både hjelpeapparatet og tillitspersoner har god kunnskap om beslutningsstøtte og at god beslutningsstøtte innebærer at omgivelsene verken manipulerer eller overtaler den gravide. NAKU er bekymret for at forslaget slik det står ikke i god nok grad sikrer dette.»

NAKU understreker at «en forutsetning for å kunne samtykke og ta beslutninger er tilgang til informasjon, at informasjonen er forståelig, tilgjengelig og tilpasset den enkelte.»

Norsk forbund for utviklingshemmede mener utvalgets forslag er i strid med konvensjonen om funksjonshemmedes rettigheter ved at vergen kan ta inngripende beslutninger på vegne av den gravide, også i strid med den gravides ønsker og uten at den gravide har fått reell beslutningsstøtte. Forbundet uttaler:

«Sett hen til den særskilt inngripende karakteren ved en abort og omfanget av menneskerettigheter som det griper inn, herunder selvbestemmelse, rettslige handleevne, personlig integritet, retten til helse, så mener vi at det burde vært gjort en prinsipiell vurdering av om tvangsabort overhodet er noe som skal tillates.»

Videre understreker forbundet at gravide med funksjonsnedsettelse må få nøytral informasjon, slik at de ikke opplever å bli møtt med et press om å ta abort. Forbundet mener også det bør komme bedre frem hva som ligger i begrepet «beslutningskompetanse» og hvem som er kvalifisert til å vurdere om den gravide mangler denne kompetansen. Forbundet er redd forslaget om å innføre et vilkår om manglende beslutningskompetanse kan innebære en utvidelse av adgangen til tvangsabort.

Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) viser til at utvalget har foreslått å presisere at bestemmelsen om fremsettelse av krav eller søknad om abort for gravide uten beslutningskompetanse ikke gir grunnlag for å bruke tvang, og anbefaler å vurdere tilsvarende presisering når det gjelder bruk av tvang overfor barn. NIM etterlyser en nærmere vurdering av konsekvensene av utvalgets forslag om å gi foreldre kompetanse til å fremme krav eller søknad om abort på vegne av barn under 16 år.

Borgerrettighetsstiftelsen Stopp Diskrimineringen og We Shall Overcome mener lovforslaget ikke går langt nok i å sikre retten til beslutningsstøtte og gravide med funksjonsnedsettelse sin rett til respekt for sin vilje. We Shall Overcome støtter ikke lovgivning som åpner for tvang og medisinske intervensjoner uten informert samtykke fra personen det gjelder, og uttaler:

«Selv om det skrives i merknad at det ikke er grunnlag for å utøve tvang, kan vi ikke se at lovteksten eksplisitt beskytter mot at abort kan skje uten fritt og informert samtykke fra personen det gjelder for kvinner som fratas beslutningskompetanse.

WSO har tidligere rapportert om norsk lovgivning gjeldende abort uten samtykke fra den det gjelder til Tortur-komiteen (2018) og CRPD- komiteen (2019). Vi kan ikke se at det foreliggende lovforslaget sikrer rettighetene og beskyttelse mot abort ut fritt og informert samtykke for kvinner med psykososiale og intellektuelle funksjonsnedsettelser i tråd med internasjonale menneskerettighetsstandarder og anbefalinger.»

Amnesty International Norge uttaler:

«Amnesty anbefaler at setningen at ‘gravide skal så langt som mulig selv fremsette krav eller søknad om abort’ inntas i foreslått § 9 for å presisere at hovedregelen i forslagets § 8 også gjelder for gravide uten samtykkekompetanse.

[…]

Amnesty anbefaler at en tilsvarende setning (som i forslag til § 9) om retten til tilpasset informasjon tas med i bestemmelsen i § 10. En generell forpliktelse til å gi individuell og tilpasset informasjon og veiledning følger allerede av forslagets § 11, men en tydeliggjøring av denne plikten i § 10 vil likevel understreke viktigheten av at den mindreårige får tilpasset informasjon og veiledning og dermed best mulig forutsetninger for å kunne ta et selvstendig valg.

Amnesty anbefaler også at bestemmelsen gir den mindreårige rett til å uttale seg og/ eller motta informasjon og veiledning uten foreldre eller verge til stede, dersom den mindreårige selv ønsker det.»

Nasjonalt SRHR-nettverk går imot forslag til regler om abort for myndige uten beslutningskompetanse og viser til Likestillings- og diskrimineringsombudets anbefaling om å fjerne lovhjemler som tillater tvungen abort på grunn av funksjonsnedsettelse. Nettverket støtter forslaget til regler om abort for mindreårige.

JURK mener at mindreårige og voksne gravide med redusert beslutningskompetanse må sikres en rett til full selvbestemmelse om abort frem til utgangen av uke 22, som et minimum.

Oslo kommune viser i forbindelse med bestemmelsen om myndige gravide uten beslutningskompetanse, til Likestillings- og diskrimineringsombudets rapport Inkorporering av CRPD, hvor det står: «Ombudet anbefaler at lovhjemler som tillater tvungen abort grunnet nedsatt funksjonsevne fjernes for å sikre samsvar med CRPD ved inkorporering. Loven må heller vise til hvordan personer med nedsatt funksjonsevne kan få beslutningsstøtte». Oslo kommune stiller seg bak denne anbefalingen fra ombudet.

Bergen kommune mener

«utvalgets forslag ivaretar både yngre og eldre gravide barn på en god måte. Kravet om barnets samtykke der søknaden fremsettes av foreldre, eller andre med foreldreansvar, har til formål å motvirke at det gjennomføres aborter mot den gravides vilje. Kravet om barnets samtykke er imidlertid ikke absolutt. Bergen kommune ønsker en avklaring på om abort i særlige tilfeller kan gjennomføres mot barnets vilje når det gjelder de yngste barna.»

FO Trøndelag støtter Abortutvalgets forslag, og uttaler at det ivaretar mindreåriges selvbestemmelse, samtidig som det åpner opp for at foreldre kan ta ansvar når barnets situasjon krever det. Når det gjelder voksne uten beslutningskompetanse peker FO Trøndelag på et behov for bedre opplysning og støttesystemer for å sikre at alle, uavhengig av deres kognitive funksjon, kan ta informerte valg om sin egen kropp og helse.

14.6 Departementets vurderinger og forslag

14.6.1 Innledning

Departementet mener at det er behov for å endre gjeldende regler i abortloven om personer som mangler samtykkekompetanse. Gravide barns rett til å bli hørt og foreldrenes involvering bør styrkes. Vernet om selvbestemmelsesretten for barn og andre som trenger støtte til å fatte eller gi uttrykk for beslutningene sine, bør også styrkes. Det vil være situasjoner der foreldrenes, pårørendes eller vergens vurderinger er i konflikt med den gravides egne ønsker og vurderinger. Det er viktig å merke seg at for disse gruppene regulerer abortloven ikke bare deres mulighet til å velge å avslutte et svangerskap, men også muligheten til å kunne velge å gjennomføre svangerskapet.

Departementet foreslår i lys av dette to bestemmelser i ny abortlov §§ 8 og 9 om gravide barn under 16 år og om voksne gravide som mangler samtykkekompetanse. Forslagene tar utgangspunkt i Abortutvalgets forslag, men inneholder også endringer og presiseringer sammenlignet med utvalgets forslag.

14.6.2 Forholdet til vergemålsloven og pasient- og brukerrettighetsloven

Vergemålsloven regulerer vergers myndighet og mandat, og gjelder så langt det ikke har særskilt hjemmel i annen lov. Pasient- og brukerrettighetsloven gjelder helsepersonells veiledning, forskrivning av legemidler, gjennomføring av abortinngrep og andre handlinger knyttet til abort. Abortloven fastsetter særregler som utfyller og eventuelt kommer i tillegg til disse reglene.

Departementet foreslår at uttrykket samtykkekompetanse brukes også i den nye abortloven, slik at det brukes samme terminologi som gjeldende pasient- og brukerrettighetslov. Departementet ser imidlertid at uttrykket beslutningskompetanse kan være et mer treffende uttrykk. Abortloven bør endres tilsvarende ved en eventuell endring av dette i pasient- og brukerrettighetsloven.

14.6.3 Barn

14.6.3.1 Innledning

Departementet mener at mindreårige i så stor grad som mulig skal ha selvbestemmelse og handleevne i saker om abort, og at abortloven bør utformes mer i tråd med dette. Mange mindreårige er bekymret for om de må dele opplysninger om graviditet og abort med foreldrene. Det finnes også situasjoner hvor foreldreinvolvering kan sette barn i vanskelige og farlige situasjoner eller hindre at barn oppsøker helsetjenesten. Videre kan krav om samtykke fra og fremsettelse av krav fra foreldre i ytterste konsekvens føre til at unge gravide blir presset til å gjennomføre en graviditet mot deres vilje. Samtidig er det viktig at yngre barn ivaretas og beskyttes når de ikke har tilstrekkelig alder og modenhet til å ta beslutninger om abort på egenhånd.

14.6.3.2 Når den gravide selv krever abort

Departementet mener at barn og unge fortsatt skal kunne kreve abort. Det følger av forslaget til ny abortlov § 7 at alle kan kreve abort etter loven. Dette betyr at også barn og unge vil kunne kreve abort på egne vegne, uavhengig av alder. Den gravide har rett til informasjon og veiledning etter forslaget til ny abortlov § 6, som må tilpasses den enkeltes modenhet og evne.

Departementet foreslår i tillegg at det i § 8 om gravide under 16 år tas inn en henvisning til pasient- og brukerrettighetsloven § 3-4. Det følger av denne bestemmelsens første ledd at dersom den gravide er under 16 år, skal foreldrene eller andre som har foreldreansvaret informeres om kravet. Foreldrene skal likevel ikke informeres dersom barnet er over 12 år og barnet ikke ønsker dette av «grunner som bør respekteres». Det samme gjelder, uavhengig av alder, dersom «tungtveiende hensyn» til barnet taler mot det, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 3-4 andre og tredje ledd. Dette gjelder likevel ikke dersom informasjonen er nødvendig for å oppfylle foreldreansvaret, jf. fjerde ledd. Dette er i samsvar med Abortutvalgets forslag om at pasient- og brukerrettighetsloven skal gjelde utfyllende.

Videre foreslår departementet at foreldrene må respektere den gravides ønske slik at de ikke kan hindre at svangerskapet avsluttes dersom det er dette den gravide ønsker. Dette er i samsvar med Abortutvalgets forslag. I dag overlates spørsmålet til statsforvalteren dersom foreldrene er imot at svangerskapet avsluttes.

14.6.3.3 Når foreldrene krever abort på vegne av den gravide

Foreldre og andre med foreldreansvar skal etter departementets forslag kunne kreve abort på vegne av det gravide barnet dersom hun ikke er i stand til å forstå valgsituasjonen eller selv å fremsette krav om abort. Dette er i samsvar med Abortutvalgets forslag. Dette senker terskelen noe for foreldrenes innflytelse i forhold til dagens regler. I dag kan foreldrene begjære abort på barnets vegne bare dersom hun er alvorlig sinnslidende eller utviklingshemmet i betydelig grad.

Det presiseres i lovforslaget at pasient- og brukerrettighetsloven § 4-4 gjelder tilsvarende. Dette betyr blant annet at begge foreldre som hovedregel må kreve abort. Én av foreldrene kan imidlertid ta beslutningen alene dersom helsepersonell mener at abort er nødvendig for at barnet ikke skal ta skade. Dersom foreldrene i slike tilfeller er uenige, kan spørsmålet tas til statsforvalteren.

Departementet foreslår å presisere i abortloven at barnet har rett til medbestemmelse og til å bli hørt når foreldrene krever abort på barnets vegne. Dette er særlig viktig når det er tale om alvorlige inngrep slik som abort. Abortutvalget foreslår å lovfeste at den gravide «om mulig [skal] gi sitt samtykke». Departementet mener at lovteksten blir klarere dersom det stilles krav om at hun først har mottatt informasjon, veiledning og støtte, på samme måte som de som krever abort på egne vegne. Informasjonen og veiledningen må tilpasses den enkeltes modenhet og evne.

Videre bør det presiseres at det skal legges vekt på hva den gravide mener, i samsvar med hennes alder og modenhet. Dette følger også av pasient- og brukerrettighetsloven § 3-1 første ledd. Kravene til informasjon og selvbestemmelse retter seg mot alle som er involvert i beslutningen, både foreldre, helsepersonell og statsforvalteren.

Departementet mener at loven i tillegg bør sette en tydelig skranke mot å tvinge barn til å ta abort. Det følger av departementets forslag at foreldre vil kunne kreve abort på barnets vegne. Med en slik adgang er det viktig å sikre at dersom den gravide etter informasjon og veiledning ønsker å beholde barnet, så skal abortinngrepet ikke kunne tvinges gjennom. Selv om den gravide er svært ung og kanskje ikke er moden nok til å forstå situasjonen og konsekvensene av å gjennomføre svangerskapet og å få et barn, bør et abortinngrep ikke gjennomføres mot den gravides vilje. Departementet foreslår derfor at det presiseres i loven at inngrepet ikke kan gjennomføres dersom den gravide motsetter seg det. Det samme skal gjelde dersom den gravide ikke har fått tilbud om informasjon og veiledning.

Dette bør likevel ikke gjelde dersom den gravide risikerer vesentlig helseskade. En tilsvarende skranke følger i dag av pasient- og brukerrettighetsloven § 4A-3 som sier at dersom pasienten motsetter seg behandlingen, kan helsehjelp bare gjennomføres dersom «unnlatelse av å gi helsehjelp kan føre til vesentlig helseskade». Helseskade omfatter både fysisk og psykisk skade. Bestemmelsen gjelder bare personer over 16 år, jf. § 4A-2. For barn under 16 år er det foreldrene som samtykker, men likevel slik at barnets mening skal tillegges stadig økende vekt ut fra alder og modenhet. Departementet mener at dette i særlig grad må gjelde i spørsmål om abort. Se også lovforslaget § 5 som sier at dersom svangerskapet fører til akutt og alvorlig fare for den gravides liv eller helse, kan det avbrytes uten hensyn til de øvrige bestemmelsene i abortloven.

Departementet foreslår i lys av dette å lovfeste at abort ikke skal kunne gjennomføres dersom den gravide motsetter seg inngrepet. Inngrepet skal likevel kunne gjennomføres dersom den gravide risikerer vesentlig helseskade.

14.6.3.4 Unge mellom 16 og 18 år

Gjeldende abortlov gjelder likt for alle over 16 år, slik at gravide over 16 år har samme rettigheter og selvbestemmelse som de som er over 18 år. Departementet mener at dette bør videreføres i den nye abortloven.

Abortutvalget foreslår at abortloven gir foreldre en særskilt rolle når den gravide er mellom 16 og 18 år. Foreldrene skal etter forslaget få en rett til å kreve abort på vegne av gravide barn over 16 år som ikke er i stand til å forstå valgsituasjonen eller ikke selv kan fremsette krav om abort.

Departementet vil ikke foreslå noen særregel i abortloven for de mellom 16 og 18 år. Her kan det vises til at også gjeldende abortlov korresponderer med den «helserettslige myndighetsalderen» etter pasient- og brukerrettighetsloven § 4-3 første ledd.

Et annet spørsmål er om foreldre bør få informasjon om at den unge har krevet om abort, når den gravide selv ikke ønsker å dele opplysningene. Departementet mener at en ung gravid kan ha gode grunner til å ikke ønske at foreldrene får vite om et uønsket svangerskap og en abort. Det bør ikke lovfestes et særlig krav i abortloven om informasjon når den gravide er mellom 16 og 18 år. Det følger uansett av pasient- og brukerrettighetsloven § 3-4 fjerde ledd at informasjon som er nødvendig for å oppfylle foreldreansvaret, skal gis til foreldrene eller andre som har foreldreansvaret.

14.6.3.5 Oppsummering av departementets forslag

Departementet foreslår en egen bestemmelse i § 8 som regulerer krav om abort når den gravide er under 16 år. I bestemmelsen presiseres retten til å kreve abort på egne vegne. Det er tatt inn en henvisning til pasient- og brukerrettighetsloven § 3-4 om informasjon til foreldrene eller andre som har foreldreansvaret. Dersom den gravide ikke er i stand til å forstå valgsituasjonen og hva inngrepet innebærer eller ikke selv kan fremsette krav om abort, kan kravet fremsettes av foreldrene eller andre som har foreldreansvaret. Pasient- og brukerrettighetsloven § 4-4 om samtykke på vegne av barn skal gjelde tilsvarende. Den gravide skal først ha mottatt informasjon og veiledning etter abortloven § 6. Det skal legges vekt på hva den gravide mener, i samsvar med den gravides alder og modenhet. Hvis den gravide motsetter seg inngrepet eller ikke har fått informasjon og veiledning, kan det bare gjennomføres dersom den gravide risikerer vesentlig helseskade.

14.6.4 Personer som mangler samtykkekompetanse

14.6.4.1 Funksjonshemmedes reproduktive rettigheter

Abortloven innebærer begrensninger i selvbestemmelsesretten for visse funksjonshemmede i svært viktige personlige forhold. Verger kan i noen tilfeller begjære abort på vegne av den gravide, og loven hjemler en viss adgang til å fatte vedtak om abort uten samtykke eller i strid med den gravides vilje.

Reproduktive rettigheter er vernet i menneskerettskonvensjonene Norge har sluttet seg til. Funksjonshemmedes reproduktive rettigheter er uttrykkelig vernet etter artikkel 23 i konvensjonen om funksjonshemmedes rettigheter. Rettslig handleevne og rett til beslutningsstøtte er beskyttet av konvensjonens artikkel 12. Artikkel 25 om helse slår i bokstav a fast at funksjonshemmede har rett til samme helsetjenestetilbud som andre, også med hensyn til reproduktiv helse. I bokstav d presiseres det at helsehjelp skal skje på grunnlag av fritt og informert samtykke. Disse bestemmelsene betyr at funksjonshemmede skal få oppfylt sine reproduktive rettigheter på linje med andre.

Abortloven, som annen norsk lovgivning, skal fortolkes i lys av konvensjonen om funksjonshemmedes rettigheter og andre menneskerettslige forpliktelser. Utvalget som utredet inkorporering av konvensjonen om funksjonshemmedes rettigheter, mente at abortloven kan praktiseres slik at konvensjonsstrid ikke oppstår. Men for å sikre mot konvensjonsbrudd og dessuten bedre ivareta hensynet til reell likestilling, bør det ifølge utvalget skje en reform, jf. utvalgets utredning Konvensjonen om funksjonshemmedes rettigheter (2024), del II punkt 17.5.4.

Abortutvalget påpeker at bestemmelsene i gjeldende abortlov som regulerer handleevne for voksne gravide, etter ordlyden er problematiske på flere punkter i lys av funksjonshemmedes selvbestemmelsesrett: For det første begrenser abortloven selvbestemmelsesretten alene ut fra diagnose uten konkret vurdering av den gravides forståelse eller evner. Vergen kan etter ordlyden i § 4 andre ledd begjære abort, alene ut fra diagnose. For det andre stiller abortloven ikke de samme kravene til beslutningsstøtte før inngrep vurderes, som pasient- og brukerrettighetsloven eller vergemålsloven gjør. Og for det tredje har abortloven en annen rettesnor for vergens og statsforvalterens utøvelse av sitt mandat på vegne av den gravide, som er basert på den gravides «beste interesse» og ikke den gravides «vilje og preferanser», jf. NOU 2023: 29 punkt 24.2.2.

14.6.4.2 Informasjon og veiledning

Departementet mener at gravide først og fremst bør ha rett til individuelt tilrettelagt støtte og bistand til selv å vurdere og eventuelt kreve abort. Gravide kan ha behov for beslutningsstøtte for at de selv skal kunne ta stilling til om de ønsker abort eller ikke. Beslutningsstøtte kan blant annet skje i form av tilrettelagt informasjon, tilpasset veiledning om valgsituasjonen eller tilrettelegging for bruk av non-verbale kommunikasjonsmåter og alternativ og supplerende kommunikasjon. Informasjonen må være tilrettelagt for kvinnens individuelle forutsetninger for å kunne forstå informasjonen, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 3-5. Opplysning om den informasjonen som er gitt, skal nedtegnes i kvinnens journal, jf. § 3-5 tredje ledd.

Det bør lovfestes i den nye abortloven at den gravide skal få informasjon, veiledning og støtte. Informasjonen mv. må tilpasses den enkeltes evne til å forstå informasjonen, slik at hun selv gis mulighet til å vurdere om hun ønsker å beholde barnet eller ikke. Dette vil være en tydelig gjennomføring av kravet om beslutningsstøtte etter konvensjonen om funksjonshemmedes rettigheter artikkel 12 nr. 3. Støtten skal respektere den gravides vilje og preferanser, og det skal ikke foreligge noen interessekonflikt og utilbørlig påvirkning, jf. konvensjonen om funksjonshemmedes rettigheter artikkel 12 nr. 4.

Det vil være helsepersonellets oppgave å sørge for informasjon og veiledning tilpasset den gravide, jf. lovforslaget §§ 6 og 23. En verge som har mandat til å bistå i spørsmål om abort skal også gi veiledning til den gravide, jf. vergemålsloven § 33 som sier at vergen skal «gi støtte til personens utøvelse av den rettslige handleevnen i samsvar med personens ønsker».

14.6.4.3 Manglende samtykkekompetanse

Abortloven tillater at det i visse tilfeller gjennomføres abort uten at den det gjelder, har samtykket. Reglene innebærer at abort kan gjennomføres uten kvinnens samtykke hvis hun ikke er i stand til å forstå hva inngrepet handler om. Med en så lav terskel for samtykkekompetanse, vil det ytterst sjelden være tale om abort uten samtykke fra kvinnen selv.

Departementet foreslår at begrensninger i selvbestemmelsesretten for gravide med funksjonsnedsettelser, knyttes til pasient- og brukerrettighetsloven § 4-3 om manglende samtykkekompetanse slik Abortutvalget foreslår. Disse reglene bør gjelde ikke bare der abort kreves innen 18. uke, men også når nemnda skal ta stilling til et krav om abort etter 18. uke.

Henvisningen til pasient- og brukerrettighetsloven innebærer at samtykkekompetanse med hensyn til abort vil bli vurdert på samme måte som for annen helsehjelp.

Det er etter pasient- og brukerrettighetsloven § 4-3 andre ledd tre kriterier som rettslig sett er avgjørende for om en person har samtykkekompetanse: et sykdoms- eller diagnosevilkår, et krav om årsakssammenheng og et krav om manglende forståelsesevne.

Reglene gjelder personer med «fysiske eller psykiske forstyrrelser, senil demens eller psykisk utviklingshemming». Dette sikter til ulike typer funksjonsnedsettelser, samt andre mer midlertidige svekkelser som påvirker forståelsen og vurderingsevnen. Lovens opplisting er ikke helt treffende. Den kan også oppfattes stigmatiserende, og er ikke i samsvar med moderne terminologi knyttet til funksjonshemmede. Ordlyden bør derfor ikke gjentas i abortloven.

Ved å henvise til pasient- og brukerrettighetsloven får en også frem at samme «funksjonstest» skal gjelde etter begge lovene. Det vil si at det må vurderes om den gravides manglende forståelse av valgsituasjonen og hva en abort vil innebære, er tilstrekkelig sannsynliggjort. Dette vil også heve terskelen for når personens selvbestemmelsesrett kan begrenses sammenliknet med dagens regler. Det vil fortsatt gjelde et sykdoms- eller diagnosekrav slik som etter gjeldende regler, men i den nye loven kun som et inngangsvilkår. I tillegg må det tas eksplisitt stilling til om den gravide har samtykkekompetanse i det konkrete spørsmålet om abort.

Departementet viser også til at pasient- og brukerrettighetslovens regler om samtykkekompetanse er under vurdering i forbindelse med oppfølgingen av forslagene fra Samtykkeutvalget. Se rapport juni 2023 Bedre beslutninger, bedre behandling og Tvangslovutvalgets NOU 2019: 14 Tvangsbegrensningsloven – Forslag til felles regler om tvang og inngrep uten samtykke i helse- og omsorgstjenesten.

Det vil følge av henvisningen til pasient- og brukerrettighetsloven at det er helsepersonellet som skal avgjøre om den gravide har samtykkekompetanse. Helsepersonellets vurdering av samtykkekompetansen skal nedtegnes i kvinnens journal, jf. pasientjournalforskriften § 7 bokstav c.

14.6.4.4 Selvbestemmelsesretten

Når den gravide mangler samtykkekompetanse er hun ikke i stand til å forstå valgsituasjonen og hva en abort vil innebære.

Departementet mener at den gravides rett til selv å kreve abort bør gjelde også i slike tilfeller, på samme måte som i dag. Dette bør gjelde også om pårørende, vergen eller andre er imot at svangerskapet avsluttes. En annen løsning ville bety at den gravide vil kunne tvinges til å bære frem et barn mot sin vilje dersom andre mener at svangerskapet bør fullføres. Dette ville være en begrensning i selvbestemmelsesretten som er i strid med konvensjonen om funksjonshemmedes rettigheter.

Det at en person ikke har samtykkekompetanse, betyr ikke at viljen til personen er irrelevant. Ved oppnevning av verge og ved vergens utførelse av vergeoppdraget, skal «den beste tolkningen av personens vilje og preferanser» legges til grunn, jf. vergemålsloven §§ 20 og 33.

Det kan stilles spørsmål ved om en uten videre skal legge til grunn et krav fra en gravid som mangler samtykkekompetanse. Etter gjeldende regler skal spørsmålet bringes inn til statsforvalteren som skal ta den endelige avgjørelsen, dersom vergen har uttalt seg mot abort. Denne regelen gjelder bare dersom den gravide er utviklingshemmet, jf. dagens abortlov § 4 første ledd tredje punktum og § 9 første ledd bokstav b om at vergen skal gis anledning til å uttale seg dersom den gravide er utviklingshemmet. Abortutvalget foreslår at denne regelen ikke videreføres, men uten at det tydelig tas stilling til hvordan situasjonen skal løses når en som mangler samtykkekompetanse krever abort før 18. uke. Etter det er det nemnda som avgjør spørsmålet.

Etter departementets vurdering bør den gravide uansett ha siste ordet i spørsmålet om abort. Selv om en gravid mangler samtykkekompetanse kan det likevel være den gravides ønske å avslutte svangerskapet. På samme måte som hun ikke bør kunne tvinges til å gjennomføre en abort, bør hun heller ikke kunne tvinges til å gjennomføre svangerskapet. Departementet foreslår derfor å ikke videreføre regelen om at vergen skal uttale seg og at spørsmålet skal avgjøres av statsforvalteren dersom vergen er imot abort.

14.6.4.5 Vergens adgang til å kreve abort på den gravides vegne

For å sikre en reell og likestilt tilgang til abort, bør den gravide ha tilgang til hjelp til å kreve abort. I gjeldende lov og i Abortutvalgets forslag er denne oppgaven lagt til vergen, som kan kreve abort på vegne av den gravide.

Likestillings- og diskrimineringsombudet, Norsk forbund for utviklingshemmede (NFU) og Nasjonalt kompetansemiljø om utviklingshemming (NAKU) er kritiske til at avgjørelser om abort overlates til vergen. De peker på at vergemål ofte bare omfatter økonomiske forhold, og ikke personlige forhold som svangerskap og abort. Vergen er ikke nødvendigvis en tillitsperson for vergehaveren. NAKU er bekymret for om utvalgets forslag sikrer godt nok mot at hjelpeapparatet rundt «manipulerer eller overtaler» den gravide.

Abortutvalgets «kartlegging viser at få verger har et klart mandat om å bistå vergehaver i saker om abort etter abortloven § 4, og svært få saker avgjøres hos Statsforvalter etter abortloven § 9» (NOU 2023: 29 punkt 9.10).

Departementet mener at denne oppgaven likevel fortsatt bør ivaretas av en verge. Dette forutsetter at vergen har et mandat som omfatter å bistå personen med å kreve abort, og det må ses i lys av at vergens oppgave er å støtte den gravide til å ta beslutningen om abort eller ikke. Vergen kan bare kreve abort dersom dette antas å være den gravides ønske. Vergen bør kunne kreve abort dersom den gravide, selv etter at beslutningsstøtte er gitt, ikke er i stand til å ivareta sine interesser. Om den gravide er i stand til å ivareta sine interesser vil bero på en konkret vurdering fra helsepersonellets side av om den gravide har samtykkekompetanse i spørsmålet om abort.

Departementet viser til at den gravide kan ha verge uavhengig av samtykkekompetanse. Alminnelig vergemål er et frivillig støttetiltak, jf. vergemålsloven § 20. Vergen skal så vidt mulig høre den som er satt under vergemål, og kan ikke foreta handlingen dersom det etter en samlet vurdering må legges til grunn at den er i strid med personens ønsker, jf. § 33. En persons rettslige handleevne kan bare begrenses hvis det er «betydelig fare for at han eller hun vil handle på en måte som i vesentlig grad vil være egnet til å skade hans eller hennes interesser», jf. § 22. Fratakelse av rettslig handleevne er imidlertid ikke relevant i denne sammenheng. Spørsmålet er om personen har samtykkekompetanse etter pasient- og brukerrettighetsloven. Og den gravide kan uansett kreve abort selv og kan heller ikke tvinges til å ta en abort. Vergen kan med andre ord ikke overstyre den gravide.

Det kan reises spørsmål om gjeldende abortlov § 4 utvider vergens mandat til å gjelde spørsmålet om abort, uavhengig av hva som uttrykkelig er omfattet av det konkrete vergeoppdraget. Ordlyden i bestemmelsen taler for en slik fortolkning.

Vergens mandat skal imidlertid etter vergemålsloven § 21 begrenses til bestemte økonomiske eller personlige forhold. Vergemålet kan ikke omfatte inngåelse av ekteskap, organdonasjon eller andre «særlig personlige forhold uten særskilt hjemmel i lov». I forarbeidene til vergemålsloven omtales bestemmelser om vergens rolle i særlovgivningen. I Prop. 46 L (2012–2013) punkt 3.2.1 tas det utgangspunkt i at det

«vil være mest aktuelt at vergemålet utvides ved vedkommende lovbestemmelse. Det vil si at dersom personen er under en nærmere definert form for vergemål, kommer bestemmelsen til anvendelse med krav for eksempel om samtykke fra vergen selv om vedkommende type disposisjon ikke uttrykkelig er omfattet av det konkrete vergeoppdraget.

[…]

For noen lovbestemmelser i særlovgivningen kan det likevel være mest hensiktsmessig at et krav om vergesamtykke eller liknende bare gjelder hvis dette er omfattet av beskrivelsen av vergemålet i det konkrete tilfellet. Et slikt krav er tatt inn i forslaget om endring av ekteskapsloven § 2 med krav om samtykke fra vergen til å inngå ekteskap […]. Noen typer disposisjoner som er regulert i særlovgivningen, er av så stor viktighet eller gjelder så personlige forhold at vergemålsmyndigheten bør ha tatt aktivt stiling til om det i det konkrete tilfellet er grunn til å stille krav om samtykke fra vergen eller fylkesmannen.»

Samtidig uttales det at «vergemålsloven åpner for at vergeoppdraget kan skreddersys for oppgavene» etter abortloven (Prop. 46 L (2012–2013) merknadene til lov nr. 18 og 19).

Departementet mener at vergen bare bør kunne kreve abort på vegne av den gravide dersom spørsmål rundt dette omfattes av vergemålet. Dette bør fremgå klart av lovens ordlyd. Spørsmål knyttet til abort er et «særlig personlig forhold» som ligger utenfor det et vergemål kan omfatte uten særskilt hjemmel, jf. vergemålsloven § 21 fjerde ledd. Det bør derfor presiseres i abortloven at vergen skal ha denne rollen bare dersom det faller innenfor vergens oppdrag.

Dersom den gravide ikke har verge, eller vergemålet ikke omfatter forhold rundt svangerskap og abort, bør abortloven åpne for at vergemål kan opprettes eller at vergemandatet kan justeres. Vedtak om dette er etter gjeldende lov lagt til statsforvalteren. Departementet foreslår at dette videreføres. Dersom den gravide har verge, men vergemålet ikke omfatter slike spørsmål, bør statsforvalteren kunne endre vergemålet dersom den gravide stoler på vergen og denne er egnet til å bistå i abortspørsmålet. I motsatt fall kan det oppnevnes en ny verge for abortspørsmålet. Det avgjørende må være vergens forutsetninger for å gi god og tilpasset beslutningsstøtte for å sikre vernet om selvbestemmelsesretten for den enkelte gravide.

Opprettelse av verge eller endring av vergemandat til å omfatte abort, skal behandles som hastesak av statsforvalteren.

Departementet mener at det ikke er behov for en egen klagemulighet dersom den gravide er uenig i vergens vurdering, slik Likestillings- og diskrimineringsombudet foreslår. Det vises her til at vergen kun har myndighet til å kreve abort. Den gravide vil alltid kunne kreve abort selv, og kan heller ikke tvinges til å ta abort, se nedenfor. Departementet ser at det rettslige skillet mellom beslutningen om abort og selve inngrepet kan være vanskelig å forstå, særlig der det gjelder personer som neppe vil yte aktiv fysisk motstand mot et inngrep. Retten til å kreve abort selv og til å motsette seg inngrepet, må derfor inngå som en del av informasjonen og veiledningen etter § 6. Det er også adgang til å klage på vergens utførelse av vergemålet etter vergemålslovens regler.

14.6.4.6 Den gravides vilje og preferanser

Abortutvalget påpeker at erfaringsbasert kunnskap «kan tyde på at enkelte gravide med funksjonsnedsettelse eller utviklingshemming blir oppfordret av helsetjenesten til å ta abort, også når funksjonsnedsettelsen ikke er til hinder for å gjennomføre et svangerskap». Se NOU 2023: 29 punkt 9.10.

Ved vurderingen av om abort skal kreves, bør det presiseres i loven at vergen skal legge den gravides vilje til grunn. Dette i motsetning til å legge avgjørende vekt på hva vergen selv mener er i den gravides beste interesse. Det vil understreke den gravides selvfølgelige rett til å fullføre svangerskapet samtidig som hun har en rett til selvbestemmelse, i tråd med forslaget til formålsparagraf, jf. lovforslaget § 1. En slik tilnærming er også mer i samsvar med konvensjonen artikkel 12 nr. 4 og vergemålsloven §§ 20 og 33.

Abortloven gir kun hjemmel til alminnelig vergemål. Siden vergemålet er frivillig, kan den gravide velge å ikke la seg bistå av en verge. Abortloven gir ingen adgang til å begrense den gravides rettslige handleevne i abortspørsmålet.

Departementet mener at loven i tillegg bør sette en tydelig skranke mot å tvinge noen til å ta abort. Dersom den gravide ønsker å beholde barnet, kan inngrepet ikke gjennomføres. Det samme skal gjelde dersom den gravide ikke har fått tilbud om informasjon og veiledning. Inngrepet vil likevel kunne gjennomføres dersom den gravide risikerer vesentlig helseskade. Dette følger i dag av pasient- og brukerrettighetsloven § 4A-3 som sier at dersom en pasient uten samtykkekompetanse motsetter seg helsehjelpen, kan helsehjelp bare gjennomføres dersom «unnlatelse av å gi helsehjelp kan føre til vesentlig helseskade». Se forslaget til ny abortlov § 9 andre ledd.

14.6.4.7 Fremtidsfullmakt

Departementet foreslår å presisere i loven at dersom den gravide har opprettet en fremtidsfullmakt der fullmektigen er gitt mandat til å representere den gravide i spørsmålet, så kan fremtidsfullmektigen kreve abort på vegne av henne. En fremtidsfullmakt er en «fullmakt til én eller flere personer om å representere fullmaktsgiveren etter at fullmaktsgiveren på grunn av sinnslidelse, herunder demens, eller alvorlig svekket helbred ikke lenger er i stand til å ivareta sine interesser innen de områdene som omfattes av fullmakten», jf. vergemålsloven § 78.

En fremtidsfullmakt kan omfatte særlig personlige forhold som abort. Dette krever imidlertid lovhjemmel, jf. vergemålsloven § 80 tredje ledd. Den nye abortloven § 9 vil gi en slik hjemmel.

Dersom den gravide har opprettet en fremtidsfullmakt, kan fremtidsfullmektigen kreve abort på vegne av den gravide. Fullmektigens mandat vil da være angitt i fullmakten, som er et uttrykk for den gravides ønsker.

14.6.4.8 Oppsummering av departementets forslag

Departementet foreslår en egen bestemmelse i abortloven § 9 som regulerer krav om abort når den gravide mangler samtykkekompetanse. Verge eller fremtidsfullmektig skal etter forslaget kunne kreve abort på den gravides vegne. Dette forutsetter at vergen eller fremtidsfullmektigen har et mandat som omfatter dette. Vergen skal legge den gravides eget ønske til grunn. Den gravide kan motsette seg at aborten gjennomføres.