6 Lavlønn i Norge

6.1 Innledning

Hva som menes med lav lønn er ikke klart definert, og uttrykket brukes forskjellig avhengig av problemstillingen som undersøkes. Utvalgets mandat nevner blant annet både lønnsforskjeller, lavlønn og arbeidende fattige («working poor»). I tillegg peker det på lavlønnstillegg og allmenngjøringsordningen som relevante virkemidler. Koblingen mellom inntektsforskjeller og lønnsforskjeller er også framhevet. Dette kapittelet søker å belyse temaene med relevant statistikk. Utvalgets tilrådninger til hvilke indikatorer som er egnet til å belyse de forskjellige problemstillingene, følger i kapittel 11.

Hoveddelen av kapittelet omtaler lønn, i tråd med utvalgets mandat. Noen steder trekkes likevel også andre former for inntekt inn. Punkt 6.2 tallfester hva som er vanlig lønn i Norge og hvordan lønnsfordelingen ser ut. Punkt 6.3 ser nærmere på lønnsforskjeller, herunder utvikling over tid og sammenligninger med andre land. Her gjøres det også rede for forskjellige mål på ulikhet. Punkt 6.4 drøfter hva ulike avgrensninger i populasjonen betyr for resultatene. Punkt 6.5 drøfter omfanget av lavlønn etter ulike definisjoner, mens punkt 6.6 presenterer hvordan bildet endrer seg når man ser på lavlønn som varer over noe lengre tid. De siste par årene har høy prisvekst ført til at reallønnsutviklingen avviker mer fra den nominelle lønnsutviklingen enn det som har vært tilfelle de foregående årene. Det er tema i punkt 6.7, før kapittelet avsluttes med å se på omfanget av arbeidende med lavinntekt i punkt 6.8.

6.2 Hva tjener folk i Norge?

I 2023 var gjennomsnittlig heltidsekvivalent årslønn i Norge 676 000 kroner.1 Heltidsekvivalent lønn betyr at vi regner om lønn for deltidsjobber til hva som ville vært lønnen i en heltidsjobb med samme timelønn, se boks 6.1. Gjennomsnittet trekkes opp av at en mindre andel jobber lønnes betydelig høyere enn resten. Over 60 prosent av årsverkene i Norge lønnes lavere enn gjennomsnittet. Derfor gir ofte medianlønnen et bedre bilde av hva en typisk lønn er. Når vi fordeler lønnen for alt utført arbeid fra lavest til høyest, er medianen verdien akkurat på midten. Halvparten av lønningene per årsverk er lavere enn medianen, og den andre halvparten er høyere enn medianen. I 2023 var median årslønn omtrent 608 000 kroner, nesten 70 000 kroner lavere enn gjennomsnittlig årslønn.

Figur 6.1 illustrerer dette poenget. Figuren er laget ved å fordele alle årsverk i intervaller fra lavest til høyest lønn. Hvert intervall er på 66 000 kroner, og hvert punkt i figuren angir andelen av årsverkene som har en lønn i intervallet fra punktet nedenfor til dette punktet. Eksempelvis har 13 prosent av årsverkene en lønn mellom 396 000 og 462 000 kroner. Det er vanligst med en lønn rundt toppunktet på graflinjen. Over halvparten har en årslønn mellom rundt 460 000 og 660 000 kroner. Knapt 4 prosent har en årslønn under 330 000 kroner, og rundt 2 prosent har en årslønn på mer enn 1,5 millioner kroner.

Forstørr bilde

¹ Figuren er trunkert. Det vil si at den ikke viser de aller høyeste lønnsnivåene.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Lønnsfordelingen kan også presenteres ved å fordele alle årsverk i ti like store grupper (desiler), fra lavest til høyest lønn. Figur 6.2 viser at blant de 10 prosent med lavest lønn, var gjennomsnittslønnen rundt 357 000 kroner. Blant de 10 prosent med høyest lønn var gjennomsnittet om lag 1 350 000 kroner. De 10 prosent høyest lønte hadde dermed en lønn som var rundt 3,8 ganger så høy som de 10 prosent lavest lønte.

Forstørr bilde

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Figuren viser også at forskjellene i midten av lønnsfordelingen er mindre enn ut mot ytterpunktene. Fra desil 3 til desil 7 øker gjennomsnittlig lønn fra om lag 500 000 kroner til drøyt 685 000 kroner. I disse gruppene befinner halvparten av årsverkene seg.

Ofte sammenligner man lønnsveksten for desilene over tid. Dette gjør man for å se hvordan fordelingen av lønn utvikler seg. Eksempelvis stiger lønnsforskjellene hvis lønnen i de øverste desilene vokser raskere enn i de nederste over tid. Det er likevel viktig å understreke at det ikke nødvendigvis er de samme personene som er i de enkelte desilene fra et år til et annet. Nye personer kommer inn på arbeidsmarkedet, og mange går ut. Folk bytter til en jobb med en annen lønn eller får lønnstillegg i jobben de har. Enkelte kan også oppleve å gå til en jobb med lav lønn etter å ha hatt høyere lønn en periode.

Kjøpekraften til en vanlig norsk lønn kan sammenlignes med situasjonen i andre land. En internasjonal sammenligning av lønn krever justering for konsumprisnivå og valutakurs. Lønn i forhold til prisnivå er et direkte mål på kjøpekraften, og justering for valutakurs tar hensyn til priser på feriereiser og direkteimport av varer og tjenester. OECD gjør slike justeringer. Dette er en annen justering enn det som gjennomføres ved beregning av relative timelønnskostnader (punkt 3.3.3) fordi norske forbrukere handler i andre markeder enn produktmarkedene til konkurranseutsatt industri.

Figur 6.3 presenterer kjøpekraftsjustert gjennomsnittlig årslønn målt i felles valuta for utvalgte land i 2022. Lønningene i Norge har de siste årene falt relativt til andre land som følge av valutakurssvekkelse, og er nå nær OECD-gjennomsnittet. Det gjelder også Sverige som har hatt liknende valutakursutvikling som Norge. Disse tallene tar ikke hensyn til ulikheter i skatter, trygder, offentlig tjenesteyting og andre offentlige støtteordninger. De gir derfor heller ikke det fulle bildet av levestandarden til innbyggerne.

Forstørr bilde

Kilde: OECD (2024).

Boks 6.2 Sammenhengen mellom inntekt og lønn

Den viktigste inntektskilden for de aller fleste er lønn. Lønn er betalingen man får for utført arbeid i et ansettelsesforhold. Se boks 6.3 for en nærmere beskrivelse av hvordan SSB måler lønn, og hvordan det er definert i dette kapittelet.

Mange har også inntekter som næringsinntekter, renteinntekter, aksjeutbytte eller ulike offentlige overføringer, men disse inntektene utgjør betydelig mindre enn inntekter fra arbeid for de aller fleste.

Figur 6.4 viser hvor mye lønnsinntekt utgjør av den totale inntekten for ulike inntektsnivåer. Inntektsstatistikken bruker husholdning som enhet. Husholdningene er inndelt i desiler (tideler) etter inntektsnivå. Den dominerende typen inntekt er lønn. Lønn utgjør mer enn halvparten av den totale inntekten for samtlige desiler med unntak av den nederste. I den laveste inntektsdesilen er det overføringer som utgjør den største delen av inntekten. Dette inkluderer alle skattefrie og skattepliktige overføringer som for eksempel pensjoner, uføre- og barnetrygd. Ettersom vi beveger oss lengre opp i fordelingen blir lønn stadig viktigere og overføringene mindre viktige. I desil 8 utgjør lønn over 80 prosent av den samlede inntekten. I toppen av fordelingen er også kapitalinntekter viktige. Likevel er lønn den dominerende formen for inntekten også i desil 10. Det er samtidig store variasjoner av inntektssammensetningen innad i desilene. Dette gjelder særlig for desil 1 og desil 10. Husholdninger som har en stor andel av inntekten fra overføringer, har gjennomgående lavere inntekt enn husholdninger som primært lever av lønn. En del husholdninger i desil 10 har derimot svært høye kapitalinntekter med høyest konsentrasjon til de i de aller høyeste prosentilene.

Lønnsinntekten som inngår i inntektsbegrepet (og etter inntektsstatistikken) omfatter alle kontante ytelser fra en arbeidsgiver. I motsetning til definisjonen av lønn som brukes i dette kapittelet, inkluderer den for eksempel også overtidsgodtgjørelser og sluttvederlag. I tillegg er inntekt fra deltidsarbeid ikke regnet om til å tilsvare en fulltidsstilling.

En annen forskjell på statistikken for lønn og inntekt er at lønn er koblet til en jobb, eventuelt en lønnstaker, og ikke til husholdningen. Derfor er ikke inntektstatistikken direkte sammenlignbar med lønnsstatistikken.

Forstørr bilde

¹ Studenthusholdninger og aleneboende under 18 år er ikke inkludert.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

6.3 Lønnsulikhet

Større inntektsforskjeller har fått mye oppmerksomhet de siste årene, se blant annet OECD (2015) og Meld. St. 1 (2023–2024). For de aller fleste er lønn den viktigste inntektskilden, men overføringer er viktige for de laveste inntektsdesilene, og kapitalinntekter betyr en del i den høyeste desilen, se boks 6.2. At andre inntekter enn lønn har stor betydning i ytterpunktene av fordelingen, er en viktig årsak til at ulikheten i lønn alene er mindre enn for inntekt.

Figur 6.5 viser utviklingen i Gini-koeffesienten for lønn de siste 25 årene. Lønnsulikheten økte fra 1997 til 2015, men har vært stabil siden. Se kapittel 11 for nærmere definisjon av Gini-koeffesienten og andre ulikhetsmål. Gini-koeffisienten har økt med rundt 26 prosent i perioden. Det meste av økningen skjedde på slutten av 90-tallet og frem til rundt 2015.

Hva en økning i Gini på 26 prosent innebærer, er ikke intuitivt. For å få tallfestet denne forskjellen kan man se for seg at alle må betale en flat skatt tilsvarende 26 prosent av gjennomsnittslønnen. Så får alle tilbakebetalt et beløp tilsvarende 26 prosent av sin egen lønn. Dersom gjennomsnittlig lønn er 500 000 kroner, vil en person med lønn på 300 000 kroner før reformen, få rundt 50 000 kroner mindre, mens personen med 1 million kroner i lønn, øker lønnen med 130 000 kroner (Aaberge mfl., 2021). Eksempelet illustrerer at endringen i lønnsulikhet mellom 1997 og 2015 var ganske stor.

Forstørr bilde

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

At Gini-koeffisienten har økt, forteller ikke noe om hvilken del av lønnsfordelingen som har fått mer eller mindre. For å forstå dette bedre, er det mer informativt å se på hvilken del av lønnsfordelingen som øker sin andel av samlet utbetalt lønn. Ved å se på andelen av all lønn som tilfaller de ulike desilene, kan vi se på hvilke grupper som har fått endret sin andel.

Tabell 6.1 viser denne utviklingen siden 1997. Som tidligere inneholder hver desil 10 prosent av årsverkene. Hvis lønnsummen var helt jevnt fordelt, ville verdien vært 10 i alle desilene. Tabellen viser at endringen har vært størst i de laveste og høyeste desilene, mens desilene i midten endrer seg mindre. Alle desilene med lønn under medianen (midten) har hatt en nedgang i sin andel av all lønn. Tilsvarende har desilene med lønn høyere enn medianen hatt samme eller økte andeler av all lønn, I 1997 hadde de 10 prosent laveste lønningene (første desil) 6,4 prosent av samlet lønnssum. Seks år senere var dette gått ned til 6,1 prosent. Andelen har i 2023 falt til 5,3 prosent. Som for Gini-koeffesienten er det en utflating i slutten av perioden. Siden 2015 har den nederste desilen økt sin andel fra 5,2 til 5,3 prosent. De 10 prosent høyeste lønningene (tiende desil) har økt sin andel fra 18,1 prosent i 1997 til 20 prosent i 2023. Det meste av økningen var før 2015, men også fra 2015 til 2021 var det en liten økning.

Denne utviklingen gjenspeiles også når man ser på hvordan lønnsfordelingskurven har utviklet seg. Figur 6.6 viser lønnsfordelingen fra 1997, 2015 og 2023. For å kunne sammenligne fordelingen på tvers av år, er lønnsfordelingen omregnet til en felles skala.

Forstørr bilde

¹ Figuren er trunkert slik at de aller høyeste lønningene ikke er synlige.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Figuren viser at lønnsfordelingen har blitt litt mindre konsentrert omkring de vanligste lønningene, altså blitt strukket mer ut. Den største endringen fant sted fra 1997 til 2015. At toppunktet i fordelingen er blitt lavere, betyr at spredningen omkring medianen er blitt større. Samtidig har «halene» i fordelingen blitt tykkere. I 2023 er det flere jobber med lave lønninger og flere med høye lønninger enn det var i 1997. De høye lønningene er fordelt over mange intervaller og er derfor vanskelige å se i figuren.

Målene vi har sett på til nå, har i stor grad fanget opp utviklingen som har skjedd i hele fordelingen. Det er også mulig å bruke mål som vektlegger deler av lønnsfordelingen. Figur 6.7 viser tre andre mål som kan supplere utviklingen i lønnsulikhet.

P90/P10 måler forholdet mellom lønnen som utgjør grensen mellom desil 9 og 10 (P90) og lønnen som utgjør grensen mellom desil 1 og 2 (P10). Det måler med andre ord avstanden mellom en lønn nær toppen av lønnsfordelingen og en lønn nær bunnen. I 2023 var lønnen nær toppen 2,34 ganger så høy som lønnen nær bunnen. I 1997 var det tilsvarende tallet 1,94. Avstanden har med andre ord blitt større, slik vi også så for Gini-koeffisienten. Også P90/P10 har vært tilnærmet stabil siden 2015.

P50/P10 måler på tilsvarende måte forholdet mellom medianen (P50) og lønnen som utgjør grensen mellom desil 1 og 2 (P10). Et høyere tall indikerer en større avstand mellom midten og en jobb som er lavt lønnet. I 1997 lå dette tallet på 1,28. Det betyr at medianlønnen var 1,28 ganger så høy som lønnen som utgjorde grensen mellom desil 1 og 2. I 2015 hadde tallet vokst til 1,44, og i 2023 lå det på 1,43.

Det siste målet som presenteres i figur 6.7 tar utgangspunkt i grensen mellom prosentil 5 og 6 (P05) og medianen (P50). Målet viser utviklingen for lønningene enda nærmere bunnen av lønnsfordelingen relativt til midten. Også i dette målet har det vært en økning, fra 1,37 i 1997 til 1,59 i 2015 og 1,62 i 2023.

Forstørr bilde

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

At økningen i P50/P10 er så mye mindre enn P90/P10, indikerer at den samlede endringen i ulikheten i større grad ble drevet av endringer på toppen av fordelingen enn av endringer nederst i fordelingen. Samtidig har det vært en større økning i P50/P05 enn P50/P10. Dette innebærer at det også har blitt en større spredning blant lønningene nederst i fordelingen. De helt nederst er lengre bak midten sammenlignet med lønningene litt lengre opp i lønnsfordelingen. Ingen av lavlønnsgruppene (P05 og P10) har holdt følge med medianen fra 1997 til i dag.

Det er lav lønnsulikhet i Norge sammenlignet med andre land. Norge er fortsatt blant landene med lavest forskjeller, både målt ved forholdet mellom P90 og P10 for heltidsansatte, og målt ved forholdet mellom P50 og P10 for heltidsansatte, se figur 6.8 og 6.9.2

Forstørr bilde

Kilde: OECD (2024).

Forstørr bilde

Kilde: OECD (2024).

6.4 Avgrensninger av populasjonen

Så langt har vi inkludert alle jobber i analysen. For utvalgets problemstillinger kan imidlertid også en snevrere avgrensing være relevant. Utvalget ønsker å legge hovedvekten på å undersøke omfanget av lav lønn for arbeidstakere som har arbeid som hovedinntektskilde, se nærmere drøfting i kapittel 11. I den videre analysen, både i dette kapittelet og neste kapittel, vil vi derfor bruke populasjonen «kun i jobb» der det er mulig. En slik avgrensning ekskluderer arbeidstakere som også er for eksempel uføre, studenter og lærlinger, men de trenger ikke jobbe fulltid. Også personer som jobber deltid eller har en midlertidig stilling er inkludert i gruppen «kun i jobb».3 Det ekskluderer også arbeidstakere som mottar sosialhjelp, men dette er svært få personer, se omtale i punkt 6.8.

Figur 6.10 illustrerer forskjellene mellom lønnstakere som kun er i jobb og øvrige grupper. De tre forskjellige søylene representerer andelen jobber, andelen årsverk og andelen av lønnsummen, altså samlede lønnsutbetalinger. Det framgår av figuren at gruppen «kun i jobb» innehar nesten 80 prosent av alle jobbene. Det betyr at gruppene som ekskluderes i den videre analysen utgjør litt over 20 prosent av jobbene.

Forstørr bilde

¹ Helserelaterte ytelser inkluderer blant annet uføretrygd og arbeidsavklaringspenger.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Ser vi på årsverk utgjør derimot «kun i jobb» nesten 85 prosent. Det gjenspeiler at de andre gruppene i større grad jobber deltid. Dette er naturlig da de andre gruppene i tillegg til å være i jobb har andre aktiviteter som opptar mye tid, eller de har begrenset arbeidskapasitet av f.eks. helsegrunner. Andelen av lønnssummen som er knyttet til de som kun er i jobb, er også høyere enn andelen jobber. Denne gruppen har både høyere lønn og større andel heltid enn de andre gruppene.

Figur 6.11 viser den nederste delen av lønnsfordelingen for alle og for populasjonen «kun i jobb». Dette er samme type figur som vist i 6.1, men den viser bare den venstre halen, dvs. bunnen av fordelingen. Den venstre halen er brattere for «kun i jobb» enn for alle jobber. Dette betyr at vi med avgrensningen fjerner en større andel av jobbene med de laveste lønningene. Som vi har sett i dette avsnittet består dette av grupper som i hovedsak ikke bare lever av lønnen de mottar.

Forstørr bilde

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Figur 6.12 viser Gini-koeffisienten for alle og for den nye avgrensingen «kun jobb». Utviklingen mellom de to populasjonene er nesten identisk for de to populasjonene. Nivået er heller ikke så ulikt. Tallene for «kun jobb» er imidlertid ikke tilgjengelige lengre tilbake enn 2008.

Forstørr bilde

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Vi regner alle andeler i årsverk, med mindre noe annet er presisert. Det innebærer at en 50 prosent stilling teller halvparten av en heltidsstilling. På denne måten blir ikke utviklingen påvirket av for eksempel en vekst i deltidsstillinger i seg selv, se boks 6.1 for en nærmere forklaring.

6.5 Lavlønn

Det finnes etablerte definisjoner for lavinntekt, der det vanligste er å bruke 50 eller 60 prosent av medianinntekten. Det er i mindre grad etablerte grenser og mål for hva som menes med lavlønn. Det er likevel vanlig å bruke en form for avstand til medianlønn. Både i internasjonale sammenligninger og i norsk forskning brukes ofte 2/3 av medianlønnen. Internasjonalt er i tillegg 1/2 medianlønn i bruk. I norsk sammenheng har også lønn under 85 prosent av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn vært brukt som lavlønnsindikator, se eksempelvis NOU 1993: 17 Levekår i Norge. Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene (TBU) har i sine rapporter fulgt utviklingen i lavlønn med indikatoren heltidsansatte under 85 prosent av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn. Utvalget definerer ikke hva som menes med lavlønn. I stedet presenterer utvalget ulike grenser for å indikere omfang av lavlønn. Se kapittel 11 for en grundigere diskusjon av ulike grenser og utvalgets vurderinger.

Hvilken definisjon som brukes, betyr naturlig nok mye for antallet som faller inn under definisjonen, og det kan også påvirke utviklingen over tid. Figur 6.13 viser utviklingen i en del ofte brukte grenseverdier: 1/2 av medianen, 2/3 av medianen (2/3M), 2/3 av medianen for heltidsansatte, grensen mellom desil 2 og 3 (P20) og 85 prosent av industriarbeiderlønn (85Ind).

Figur 6.13 viser at alle grensene har utviklet seg ganske parallelt de siste årene. Avstanden mellom den øvre og nedre grensen i figuren er i underkant av 60 prosent av den laveste grensen i alle årene. Den største forskjellen mellom indikatorene er med andre ord nivået.

Forstørr bilde

Y-aksen starter på 200 000 kroner for å tydeliggjøre forskjeller.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Indikatoren som ligger høyest, er P20, altså lønnen som 20 prosent av månedsverkene lønnes under. I 2022 var denne grensen på rundt 466 000 kroner for de kun i jobb. Rett under denne grensen finner vi 85 prosent av industriarbeiderlønn på om lag 463 000. I 2022 var gjennomsnittlig industriarbeiderlønn om lag 545 000 kroner. Dette er en del lavere enn gjennomsnittet for alle jobber på om lag 638 000 kroner, men ganske nær median årslønn på om lag 572 000 kroner. Av figur 6.13 ser vi også at 2/3M for de kun i jobb i 2022 tilsvarte en årslønn på 391 000 kroner. Dersom man bare tar utgangspunkt i de som er heltidsansatte, blir denne grensen marginalt høyere. Grensen for 2/3M ligger litt under grensen mellom desil 1 og desil 2 (P10), som ikke er tegnet inn i figuren. Indikatoren med det klart laveste nivået er 1/2M. I 2022 var denne grensen på rundt 293 000 kroner.

I 2022 var differansen mellom P20 og 2/3M på litt over 70 000 kroner. Siden lønnsfordelingen i dette området er svært bratt, kan små endringer i grenser ha mye å si for hvor mange som ligger under grensene for lavlønn. Valg av indikator har dermed store følger for hvor mange som faller inn under definisjonen lavlønn.

Det illustreres i figur 6.14 og tabell 6.2. Figuren viser hvor stor andel som har en lønn under grensene. Rundt 20 prosent av årsverkene har en lønn under 85 prosent av industriarbeiderlønn. Grensen på 2/3 av medianlønn inkluderer litt over 6 prosent. Figuren viser også at å bruke 1/2M som grense gir liten mening. Grensen blir så lav at knappe 9000 av årsverkene faller under. Dette tilsvarer 0,4 prosent. Tallene omfatter feilrapportering i tillegg til praktikanter og liknende som har en veldig lav kompensasjon. I tabellen framkommer også kronebeløpet for de ulike grensene og antall årsverk som omfattes.

¹ Antallet under grenseverdien «2/3 av medianlønn for heltidsansatte» er litt høyere enn antallet under 2/3 av medianlønn for alle, ettersom heltidsansatte i snitt har litt høyere lønn enn deltidsansatte også når man korrigerer for arbeidstid.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Figur 6.15 viser utviklingen i andelen som ligger under lavlønnsgrensen 2/3 av median siden 1997. Figuren viser at andelen som har falt under grensen har økt. Når vi ser på hele populasjonen, har omfanget vokst fra litt over 2 prosent til rundt 7,5 prosent. Dette reflekterer utviklingen vi har sett tidligere i kapittelet om lønnsfordelingen. En mindre andel av lønnssummen har tilfalt jobbene nederst i lønnsfordelingen. Denne utviklingen er særlig tydelig frem til 2015. Etter dette ser vi at andelene stort sett vært stabile, og de to siste årene har andelen falt noe. At omfanget av lavlønn viser en sterkere økning enn målene for lønnsulikhet ovenfor, må ses i sammenheng med at lønnsfordelingen er svært bratt for de laveste lønningene. Små endringer i grenseverdien vil dermed gi forholdsvis store endringer i omfanget av årsverk under grensen. Utviklingen i indikatoren 2/3M ligner utviklingen i andelen under 85Ind de siste ti årene, som er presentert i TBU (NOU 2024: 6). Også med denne indikatoren har utviklingen siden 2015 vært stabil.4

Forstørr bilde

¹ Det er brudd i tidsserien i 2015 grunnet overgang til a-ordningen. Tall for «kun i jobb» er ikke tilgjengelige for 2023. Lærlinger er inkludert da de ikke er mulig å skille ut før 2017.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

For de som kun er i jobb, har vi bare tall for halve perioden. Andelen lavlønn er lavere og økningen mindre enn for alle jobber, men også for denne populasjonen har omfanget økt. Utviklingen for de to populasjonene sammenfalt i stor grad fram til 2021. Deretter økte lavlønnsandelen for kun i jobb, mens den avtok for alle. For de kun i jobb har omfanget lavlønte målt med 2/3M økt fra om lag 4 prosent i 2008 til drøyt 6 prosent i 2022. Det er imidlertid grunn til å tolke figuren med noe varsomhet. Det er et brudd i tidsserien i 2015 grunnet overgang til a-ordningen. I tillegg ble definisjonen av heltid endret, noe som kan ha løftet lønnsnivået til noen grupper i statistikken.

I perioden etter 2017 har arbeidsmarkedet vært gjennom covid-19-pandemien, med betydelige myndighetsbestemte begrensinger på næringsaktivitet.5 I 2022 steg andelen under 2/3M-grensen for populasjonen «kun i jobb», mens den falt for alle. Dette må ses i sammenheng med at det kom mange nye personer inn på arbeidsmarkedet fra 2021 til 2022 uten andre inntekter eller aktiviteter («kun i jobb»), se punkt 5.3.2. Dette var i stor grad unge arbeidstakere under 25 år som gikk inn i deltidsjobber i næringene helse- og sosialtjenester, varehandel, overnatting og servering, undervisning samt forretningsmessig tjenesteyting. Flere av disse næringene har en relativt høy lavlønnsforekomst, se kapittel 7. En annen faktor som bidrar til økningen fra 2021 til 2022 er tilbakekomsten av ikke-bosatte etter korona. Disse er utelukkende i populasjonen kun i jobb. Dette trakk andelen med lønn under 2/3M opp for populasjonen «kun i jobb». For populasjonen «alle» ble disse mekanismene mer enn oppveid av faktorer som bidro i motsatt retning, og andelen årsverk under 2/3M ble redusert. Det er for øvrig viktig å ikke legge for mye vekt på små bevegelser i eller mellom enkeltår.

Siden lønnsfordelingen er så bratt rundt 2/3 av medianlønn, vil en liten endring i grensen kunne føre til at mange flere eller færre faller under. Det vil i særlig grad endre antallet som ligger rett under grensen. Hvor stor avstand det er fra de som tjener under 2/3 av medianlønn, opp til grensen kan derfor være interessant. Det er dette figur 6.16 viser. Figuren viser avstanden fra medianlønnen for de som tjener under 2/3M opp til grensen. Dette kaller vi for 2/3M-avstanden.

Et lavt tall tilsier at det er mange som ligger rett under grensen slik at bare en liten økning i lønn er nok til å komme over. I 2022 var avstanden fra medianlønnen for de under grensen opp til grensen på 8 prosent.

Figur 6.16 viser at avstanden har vært ganske stabil siden 2008. I samme periode har andelen årsverk under 2/3M økt med rundt 2 prosentpoeng. På tross av at omfanget av lavlønn har økt (figur 6.15) har altså ikke de under grensen kommet nærmere grensen (figur 6.16).

Forstørr bilde

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Omfanget av lavlønn blant heltidsansatte er vesentlig lavere i Norge og andre nordiske land enn snittet for OECD-land, se figur 6.17. Dette sammenfaller med omtalen av lønnsforskjeller i punkt 6.3.

Figuren viser at Norge har et lavlønnsomfang ved heltid omtrent på samme nivå som Danmark og Finland. Sverige er ikke med i figur 6.17, da OECD mangler tall for Sverige. Som vi kan se fra figur 6.9 er avstanden mellom bunnen og midten av lønnsfordelingen i Sverige noe lavere enn i Norge. Tall fra Eurostat (2021) for privat sektor viser at andelen under 2/3M også er lavere i Sverige enn i Norge, men også Sverige har opplevd en vekst mellom 2006 og 2018.6

Samtidig viser figur 6.17 at både Danmark og Norge har hatt et økende omfang av lavlønn over tid, mens omfanget i mange andre land har falt om enn fra et mye høyere nivå. Etter 2015 har omfanget av lavlønn i Norge vært stabilt. Dette stemmer med utviklingen vi har sett tidligere i kapittelet. Det er brudd i den norske statistikken i 2015, som forklarer nivåskiftet. Utviklingen må derfor tolkes forsiktig.

Forstørr bilde

¹ Ved overgangen til bruk av a-ordningen i Norge ble definisjonen av heltid endret i lønnsstatistikken fra 1997 frem til og med 2015. I gammel versjon var heltid definert som arbeidstid mer enn 33,0 timer per uke. I senere statistikk er heltid utelukkende definert som oppgitt 100 prosent stillingsandel av det oppgitte antall timer for fulltid per uke. Øvrige egenskaper ved bruddet er omtalt i boks 6.3.

Kilde: OECD (2024), Gross earnings: decile ratios

I starten av perioden var omfanget av lønn under 2/3 av medianlønn i Norge et godt stykke under de nordiske landene, og langt under OECD-landene. Utviklingen i perioden har bidratt til at Norge nå ligger på et nivå som kan sammenlignes med Finland og Danmark, og har nærmet seg resten av OECD. Merk at figuren ikke er direkte sammenlignbar med andre figurer i kapittelet, da den utelukkende ser på heltidsansatte og ikke justerer andelene for arbeidstid, se boks 6.1.

6.6 Mer varig lavlønn

Et økt omfang av lavlønte jobber er utfordrende i seg selv. Hvis samme person er lavtlønnet over flere år, er det en enda større utfordring. Det er derfor av interesse å få et bilde av i hvor stor grad lavlønn er et kortvarig fenomen eller om det vedvarer over tid for den enkelte.

Når vi skal se på varighet, må vi følge lønnstakere, ikke jobber. Figur 6.18 viser hvordan lønnstakere beveger seg mellom desilene fra 2017 til 2022. Figuren viser at det over en femårsperiode er stor utskiftning i de laveste desilene. Som tidligere er tallene justert for arbeidstid i 2022. Det vil si at en lønnstaker med en 50 prosent stilling telles som en halv i figuren.

Forstørr bilde

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Størrelsen på forbindelsen mellom gruppene markerer hvor mange som har flyttet seg eller blitt i samme del av lønnsfordelingen. Tallene på forbindelsene endrer seg noe fra 2017 til 2022. Dette er fordi lønnstakerne endrer arbeidstid i perioden. For eksempel var det rundt 13 400 lønnstakere som var under 2/3M-grensen i 2017 og som fortsatt var i samme gruppe i 2022. Dette utgjør om lag 23 prosent av lønnstakerne i denne gruppen. Det betyr at 77 prosent av de som tjente under 2/3 av medianlønn i 2017 hadde bevegd seg oppover i lønnsfordelingen til 2022.

Også litt høyere opp i lønnsfordelingen er det store bevegelser. Lønnstakere i resten av desil 1 beveger seg i all hovedsak oppover i løpet av perioden. I desil 2 beveger rundt halvparten seg oppover, mens de fleste andre forblir i desil 2. En mindre andel av personene beveger seg ned til desil 1. Også fra desil 3 til 10 er det noen som beveger seg nedover i lønnsfordelingen. Av de som er under 2/3M i 2022 i denne populasjonen, og altså også var i jobb i 2017, kommer nærmere halvparten fra desil 2 eller høyere opp i lønnsfordelingen.

Figuren følger en kohort. Det vil si at det vil være noen som går ut av statistikken fordi de for eksempel blir ufør, pensjonerer seg eller dør. For at en lønnstaker skal være en del av figuren må de være i jobb både i 2017 og 2022. Den inkluderer derfor ikke alle lønnstakere med lønn under 2/3M hverken i 2017 eller 2022. En lønnstaker som faller ut av arbeidslivet i perioden, vil ikke være med i denne figuren.

Det er derimot ingen krav til hva som har skjedd i de mellomliggende årene. Figuren omfatter altså både lønnstakere som i de mellomliggende årene har vært utenfor arbeid, og personer som har vært i jobb hele perioden.

Overganger inn og ut av arbeidslivet er særlig relevant for de med lave lønninger. Tall utvalget har hentet inn fra SSB viser at av de som var kun i jobb i 2017 og tjente under 2/3M, var det 73 prosent som fortsatt var lønnstakere i 2022. For de som tjente over 2/3M var det tilsvarende tallet 84 prosent, se figur 6.19. Den største forskjellen mellom de lavtlønte og resten er andelen som forsvinner ut av statistikken i løpet av perioden, og dermed blir klassifisert som «ukjent status». Dette er i hovedsak ikke-bosatte, også kalt utenlandske pendlere, men inneholder også andre som ikke har en registrert status. For de under 2/3M er det 14 prosent som har fått ukjent status 2022. For øvrige er tallet 5 prosent. Dette må ses i sammenheng med at utenlandske pendlere i større grad tjener under 2/3M enn den øvrige befolkningen, se kapittel 7.

Forstørr bilde

¹ Tallene er ikke justert for arbeidstid.

² Ukjent status inkluderer ikke-bosatte. Det vil blant annet si utenlandske pendlere som det mangler opplysninger på i 2022.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Dersom vi holder «ukjent status» utenfor, øker andelen som fortsatt er lønnstakere i 2022 til 85 prosent for de under 2/3M og 88 prosent for de over. Lønnstakerne som tjente under 2/3M i 2017 gikk i større grad på helserelaterte ytelser, tok utdanning og var arbeidsledige i 2022 sammenlignet med de over grensen. De over 2/3M ble i større grad pensjonister. Dette kan speile alderssammensetningen i de to gruppene, se nærmere diskusjon i kapittel 7.

En supplerende tilnærming til figur 6.18 er å se på en kortere periode med sammenhengende lav lønn. Over toårsperioden 2021–2022 var det totalt 38 000 årsverk som hadde en lønn under 2/3M begge årene. I samme periode var det rundt 1,9 millioner årsverk. Det betyr at rundt 2 prosent av alle årsverk var under 2/3M-grensen begge årene. Dette har vært stabilt i perioden vi har tall for, se figur 6.20. Andelen faller raskt dersom vi skulle se på treårig eller mer langvarig lavlønn etter denne definisjonen.

Forstørr bilde

¹ Andelene er basert på antall lønnstakere i siste år i perioden. For eksempel er observasjonen fra 2018 antall lønnstakere under grensen både 2017 og 2018 delt på antall lønnstakere i 2018. Tidsperioden er begrenset til 2017 fordi dette er første året det er mulig å identifisere og fjerne lærlinger.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Ser vi på antall personer med toårig lavlønn som andel av alle som har ettårig lavlønn, er andelen rundt 22 prosent. Også denne andelen har vært stabil i den siste femårsperioden. I perioden 2017–2018 var det tilsvarende tallet 24 prosent. Dette tallet ligner det tilsvarende tallet fra figur 6.18, selv om avstanden mellom årene som sammenlignes er forskjellig.

Også Svarstad og Dapi (2022) fant at omfanget av varig lavlønn var betraktelig lavere enn årlig lavlønn. Mens årlig lavlønn utgjorde om lag 7 prosent i aldersgruppen 20-66 år, var andelen med varig lavlønn for femårsperioden 2015–2019 på 1,4 prosent basert på deres definisjon.7

6.7 Utviklingen i reallønninger

De siste årene har Norge opplevd den høyeste prisveksten på lang tid, slik at kjøpekraften har utviklet seg klart annerledes enn den nominelle lønnsveksten. Figur 6.21 viser prosentvis vekst i nominell lønn og reallønnsvekst siden 1997. Differansen mellom de to linjene er prisveksten.

Forstørr bilde

Kilde: Statistisk sentralbyrå/NOU 2024: 6.

Det har vært høy lønnsvekst i perioden. Fra slutten av 1990-tallet og frem til rundt 2015 var den samlede reallønnsveksten høy. I 2022 og 2023 var derimot prisveksten høyere enn lønnsveksten. Denne utviklingen kom som følge av høy inflasjon. Siden reallønningene også falt i 2016, har de samlet sett vært om lag uendret i perioden 2015–2023. Perioden med sterk reallønnsvekst mellom 1997 og 2015 sammenfaller med årene med økt ulikhet og økt omfang av lavlønn omtalt i punkt 6.2 og 6.5.

Som vi så i punkt 6.3 har lønningene mot toppen av lønnsfordelingen steget raskere enn lønningene lengre nede i lønnsfordelingen. Det gjelder nødvendigvis også dersom vi deflaterer lønnsveksten med den gjennomsnittlige prisveksten. Figur 6.22 viser denne reallønnsveksten for utvalgte desiler.

Forstørr bilde

¹ Realønnsveksten er oppgitt i seksårsintervaller. Siste periode er åtte år.

Kilder: Statistisk sentralbyrå og utvalgets beregninger.

Figuren viser at det var stor reallønnsvekst på slutten av 1990-tallet og starten av 2000-tallet for alle desiler. Fram til 2015 økte for eksempel reallønnen for desil 2 samlet sett med litt under 40 prosent, og for desil 9 med 60 prosent. De siste ti årene har veksten vært vesentlig lavere, og i noen år har det vært en negativ utvikling i reallønningene. Når man korrigerer for prisveksten, er lønningene cirka på samme nivå i 2023 som i årene rundt 2015 for alle desilene.

Prisveksten måles med konsumprisindeksen fra Statistisk sentralbyrå. Den bygger på konsumet til norske husholdninger. Husholdninger med ulik lønn har imidlertid gjennomgående ulikt forbruksmønster. For eksempel vil en husholdning med lav lønn vanligvis bruke en større andel av inntekten sin på mat og oppvarming sammenlignet med husholdninger med høyere inntekt. Å deflatere den nominelle lønnsveksten med den gjennomsnittlige prisveksten gir derfor ikke et helt korrekt bilde av utviklingen i forbruksmulighetene for ulike grupper av husholdninger.

For å undersøke hvordan reallønningene utvikler seg for ulike grupper, kan man i stedet bruke en prisindeks for hver gruppe. På oppdrag fra utvalget har Lian og Nygård (2024) brukt data over forbruket til husholdninger til å konstruere ulike prisindekser.8 Dette brukes til å beregne hvordan prisveksten mellom 2013 og 2022 har variert i lønnsfordelingen. Figur 6.23 illustrerer prisveksten for de nederste og øverste desilene i tre ulike perioder. Mellom 2013–2016 er det små forskjeller, men prisveksten er noe høyere for de øverste desilene. I begge de påfølgende periodene er prisveksten høyest nederst i lønnsfordelingen. Mellom 2019 og 2022 var prisveksten på 9,6 prosent for husholdningene med de laveste lønningene, mens de med de høyeste lønningene opplevde en prisvekst som var rundt 1 prosentpoeng lavere. Den siste perioden inkluderer den ekstraordinære prisveksten på blant annet nødvendighetsgoder som strøm og matvarer til og med 2022.9 Med bakgrunn i dette kunne en kanskje forvente at forskjellene i prisvekst var enda større for den siste perioden. Lian og Nygård bemerker at prisveksten også i den siste perioden, har vært ganske bredt fordelt på varegrupper og dermed har truffet alle.

Forstørr bilde

Kilde: Lian og Nygård (2024).

For hele perioden, 2013 til 2023, var prisveksten i den nederste desilen samlet sett 1,7 prosentpoeng høyere enn for toppen av lønnsfordelingen. Reallønnsutviklingen for de lavest lønte har derfor i denne perioden i gjennomsnitt vært lavere enn figur 6.22 tilsier. Det er samtidig verdt å merke seg at forskjellene i prisvekst ikke er store over perioden som er undersøkt.

6.8 Arbeidende med lavinntekt

Som mandatet påpeker, har det å ha lav inntekt i Norge typisk vært forbundet med å falle utenfor arbeidslivet (Hattrem, 2022). Det er blant ulike grupper stønadsmottakere vi særlig finner mange personer med vedvarende lavinntekt. Arbeid er dermed viktig for å redusere omfanget av lavinntekt. Det er en viktig grunn til at det er bred politisk enighet om målet om høy sysselsetting.

Samtidig er det stilt spørsmål ved om vi er i ferd med å få grupper i Norge som er i jobb, men likevel har svært lav inntekt. Begrepet «arbeidende fattige» (ev. det engelske «working poor») brukes til å beskrive personer som er sysselsatt, men likevel har en inntekt som ikke er tilstrekkelig til å sikre en anstendig levestandard. Det er viktig å understreke at vi nå diskuterer inntekt, og ikke lenger kun lønn. Inntekt inkluderer i tillegg til lønn andre inntekter som overføringer fra det offentlige. Lønnen i deltidsstillinger justeres i slike beregninger heller ikke til å tilsvare en fulltidsstilling, se boks 6.2 for en grundigere forklaring.

Vi har ikke en offisiell fattigdomsgrense i Norge. En grense som ofte brukes, er det relative lavinntektsmålet EU60 (Hattrem, 2024). Her er inntekten etter skatt målt på husholdningsnivå, og justeres etter sammensetningen av husholdningen. En person lever i lavinntekt når personen bor i et hushold der denne inntekten er under 60 prosent av medianinntekten.

Blant alle bosatte lønnstakere som kun var i jobb i 2017 var det 74 500 som var i et hushold med lavinntekt etter dette målet. Dette tilsvarte 4 prosent av alle bosatte lønnstakere kun i jobb. I 2021 hadde denne andelen sunket til rett under 3,6 prosent. Målt i årsverk er tilsvarende andel gått fra 3,2 prosent til 2,9 i femårsperioden 2017–2021. Omfanget av lavinntekt blant personer med sterk tilknytning til arbeidslivet er derfor lite.

Det er også mulig å se på det samme tallet for de som har lønn under 2/3M. Knapt 20 prosent av lønnstakerne med lønn under 2/3M er også tilknyttet et lavinntektshushold, se figur 6.24. Tilsvarende andel for lønnstakere i jobber med lønn over lavlønnsgrensen er betydelig mindre, omkring 3 prosent. Å tjene under 2/3 av median øker altså sannsynligheten for å leve i lavinntektshushold kraftig.

Forstørr bilde

¹ I populasjonen av lønnstakere, kun i jobb, omfattes også utenlandske pendlere. Dette er personer som altså ikke er bosatte, og derved ikke inkludert i statistikk om inntekt og skatt. Andeler beregnes derfor ut fra det samlede antallet bosatte lønnstakere og inkluderer ikke utenlandske pendlerne i nevneren.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Samtidig viser figuren at det store flertallet av de som tjener under 2/3M, ikke lever i et lavinntektshushold. Over 80 prosent av de som har en lønn under denne grensen, tilhører ikke et hushold med lavinntekt. I perioden har det vært en liten nedgang i andelen som lever i en lavinntektshusholdning blant de som har med lønn under 2/3M-grensen. I samme periode var det også liten nedgang i den totale andelen husholdninger som levde i lavinntekt.

De aller fleste lønnstakere som er tilknyttet et lavinntektshushold, har jobbet en mindre del av året eller jobbet deltid. Det bidrar til lavere samlet lønnsinntekt i løpet av året. Over 67 prosent av lønnstakere med lav lønn som samtidig var i et lavinntektshushold, var aleneboende eller i par som ikke har barn i husholdet, og var under 45 år. Gjennomsnittsalderen var i overkant av 26 år.

Av de omkring 20 prosent av lønnstakerne som er i jobb med lønn under 2/3M og samtidig i et lavinntektshushold i årene 2017–2021, var det 5-6 prosent som var i den samme situasjonen to år på rad. Dette tyder på at det er høy grad av mobilitet ut av lavinntekt og en jobb med lav lønn.

Et lavt omfang av arbeidende med lavinntekt understøttes langt på vei av tidligere analyser gjort på temaet. I en analyse av Sandvik (2020) tar man utgangspunkt i hovedinntektstakere i husholdningen, og flere ulike definisjoner av «arbeidende».10 Tabell 6.3 presenterer ett av resultatene i analysen. Her er det tatt utgangspunkt i en definisjon av «arbeidende» etter arbeidsmarkedsstatus. Definisjonen av sysselsatte følger av anbefalingene til den internasjonale arbeidsorganisasjonen ILO, og er definert som personer som utførte inntektsgivende arbeid av minst én times varighet i referanseuken, samt personer som har et slikt arbeid, men som var midlertidig fraværende pga. sykdom, ferie, lønnet permisjon e.l. Personer som er inne til førstegangs militær- eller siviltjeneste regnes som sysselsatte. Personer på sysselsettingstiltak med lønn fra arbeidsgiver klassifiseres også som sysselsatte (Sandvik, 2020).

Vi ser at blant de som jobber heltid, det vil si 100 prosent eller mer, er det kun 3,8 prosent som har lavinntekt. Ettersom stillingsprosenten faller, øker andelen i lavinntekt kraftig.

I tabell 6.4 kombineres kriteriene om minst yrkesinntekt på to ganger grunnbeløpet i folketrygden, heltids arbeidsforhold og at hovedinntektshaveren har jobbet minst sju måneder i referanseåret. Dette er altså en gruppe som har en sterkere tilknytning til arbeidslivet en det som ligger til grunn for tabell 6.3. Tabell 6.4 viser hvordan andelen med lavinntekt da varierer med husholdningstype. Som vi kan se, er det nå bare en liten andel som faller inn under lavinntektsgrensen. Risikoen for lavinntekt for denne gruppen er samtidig klart høyere for personer med barn og særlig for enslige forsørgere.

Det relative lavinntektsbegrepet er definert som en andel av inntekten til en medianhusholdning, justert etter husholdningsstørrelse. Utgiftsbehovet øker med antall personer. En husholdning med vesentlig flere personer å forsørge per lønnstaker enn det som er vanlig, vil derfor kunne havne i lavinntektskategorien også dersom lønnstakeren(e) har en ganske vanlig inntekt. Det gjenspeiles i de relativt høye tallene for lavlønte blant enslige forsørgere. Det vil i enda større grad gjelde husholdninger med flere voksne der bare én er i arbeid.

EUs statistikkbyrå, Eurostat, benytter en tilsvarende indikator for arbeidende med lavinntekt («in-work at-risk-of-poverty»), se figur 6.25. Denne indikatoren viser andelen personer under 65 år med en disponibel husholdningsinntekt, justert for antall forbruksenheter, som ligger under 60 prosent av medianinntekt per forbruksenhet i hele befolkningen. Figuren viser andelen under denne grensen for hushold med veldig høy og veldig lav arbeidsintensitet.

Forstørr bilde

¹ Arbeidsintensitet er definert etter hvor stor del av året de voksne i husholdet faktisk jobber som andel av hvor mye de kunne ha jobbet. Dersom man er i jobb 20 prosent eller mindre i løpet av året regnes husholdet som å ha veldig lav arbeidsintensitet, mens over 85 prosent regnes som å ha veldig høy arbeidsintensitet.

Kilde: Eurostat (2024).

Også her finner vi det samme bildet: De aller fleste som har lavinntekt, lever i husholdninger med lav arbeidsintensitet. Tallene for lavinntekt i husholdninger med høy arbeidsintensitet er lave for de fleste land. Norge skiller seg her ikke spesielt ut i noen retning.

Dersom en lønnstaker har en så lav lønn at hen ikke klarer å leve av lønnen sin, kan en mulighet være å ta en ekstra jobb. Omfanget av personer som jobber over 100 prosent i jobber med lav lønn kan derfor også være interessant.

I 2022 var det totalt 8950 årsverk som ble utført av personer som jobber mer enn 100 prosent samlet sett og der jobben, dvs. alle jobbene, har en heltidsekvivalent lønn under 2/3M, se tabell 6.5. Det utgjør 0,45 prosent av alle årsverkene i populasjonen. Som andel av alle årsverk under 2/3M utgjør disse årsverkene 7,5 prosent. Å jobbe over 100 prosent i lavt lønte jobber er dermed et relativt lite utbredt fenomen i Norge.

Det finnes, som nevnt tidligere, også noen som mottar sosialhjelp samtidig som de er jobb. Midlertidig sosialhjelp innvilges når alle andre inntektsmuligheter er utnyttet fullt ut, og inntekten fortsatt ikke er tilstrekkelig til å dekke nødvendige utgifter. Det skal gjøres en skjønnsmessig vurdering i hvert enkelt tilfelle. En analyse fra Limi (2023) viser at det er stabil og lav andel som mottar sosialhjelp blant de som er i jobb. Tallene viser ingen spesiell økning, se figur 6.26. I en gjennomsnittsmåned i fjerde kvartal 2023 var det blant de norskfødte som jobbet lang deltid/heltid under 2 promille som mottok sosialhjelp. Blant de som jobber kort deltid var tallet rundt 0,8 prosent. For utenlandsfødte er tallene høyere, men fortsatt stabilt lave i perioden. Totalt sett har sosialhjelpsmottakere lite å si for lavlønnsomfanget i Norge, selv om de det gjelder står i en vanskelig situasjon.

Forstørr bilde

¹ Figuren er delt opp i norskfødte og utenlandsfødte for at utviklingen ikke skal bli påvirket av sammensetningseffekter blant sysselsatte. Personer født i Ukraina er ikke med.

² Tallene er vektet etter hvor mange måneder i kvartalet lønnstakeren mottok sosialhjelp. En person som mottok sosialhjelp i alle tre måneder telles som 100 prosent, mens en som mottok sosialhjelp bare en måned telles som 33 prosent.

³ Kort deltid er definert som under 20 timer i uken. De som har mindre enn 4 timer avtalt arbeidstid i uken regnes ikke som sysselsatte.

Kilde: Limi (2023) med oppdaterte/korrigerte tall utvalget.

6.9 Utvalgets vurderinger

Lønnsulikheten i Norge er lav sammenlignet med andre land. Samlet sett økte den fra 1997 til 2015, men har siden vært stabil. Dette kommer tydelig fram uavhengig av hvilken indikator vi bruker og gjelder både for avstanden mellom midten og bunnen (P50/P10) og avstanden mellom toppen og bunnen (P90/P10). Ulik prisutvikling på ulike varer og tjenester har trukket retning av litt større forskjeller mellom reallønnsutviklingen for de lavest lønte jobbene og jobbene på toppen enn det tallene for gjennomsnittlig nominell lønnsvekst og prisvekst forteller. Disse forskjellene er imidlertid små.

Veksten i omfang av lavlønn er parallell med veksten i lønnsulikhet. Siden 1997 har andel årsverk under 2/3 av medianlønn (2/3M) økt fra rundt 2 prosent til over 7 prosent. For de som er «kun i jobb»11, utvalgets foretrukne populasjon, har andelen økt fra 4 prosent i 2008 til over 6 prosent i 2022. Etter 2015 har andelen vært stabil. Også omfanget av årsverk under 85Ind økte fram til 2015 og har siden vært stabilt. Dette må blant annet sees i sammenheng med forskjeller i arbeidsinnvandring mellom de to periodene. Når vi sammenligner med andre land, er lavlønnsandelen i Norge relativt lav.

Det er stor mobilitet i den nedre delen av lønnsfordelingen. Mange av de som er lavtlønte i et gitt år, går over tid over i jobber med høyere lønn. Noen går også fra høyere til lavere lønn. Samtidig er det også en del som over lengre tid blir værende i lavt lønnede jobber. Dette er alvorlig for dem dette gjelder. Samtidig understreker utvalget at også ettårig lavlønn kan være krevende for dem det gjelder.

Utvalget finner ut fra tilgjengelige data at personer som er kun i jobb, i liten grad lever i husholdninger med lavinntekt i Norge. Omfanget av arbeidende med lavinntekt er lavt. Det er også understøttet av flere tidligere analyser, og understreker at lavinntekt primært må møtes med politikk knyttet til andre områder enn lønnsdannelsen, slik som tiltak for kompetansebygging og inkludering.