4 Status og utvikling for personellet i helse- og omsorgstjenestene

Forstørr bilde

I dette kapitlet beskrives status for personellet i helse- og omsorgstjenestene når det gjelder omfang av sysselsatte og årsverk, og utviklingen siste ti år. Kapitlet inneholder omtale av sentrale utviklingstrekk, personell i ulike deler av helse- og omsorgstjenesten over hele landet, personell med utenlandsk utdanning og personell med innvandringsbakgrunn, personellets alder, omfang av innleie/vikarbruk og ledere i helse- og omsorgstjenestene.

Dette kapitlet omhandler helsepersonell og annet personell som jobber i helse- og omsorgstjenestene. Personer med helsefaglig bakgrunn som jobber i andre sektorer enn helse- og omsorgstjenestene, samt helsepersonell som er utenfor arbeidsstyrken, omtales nærmere i kapittel 5.2.

Det er over 400 000 sysselsatte i helse- og omsorgstjenestene i Norge (SSB, tabell 13470). Drøyt 240 000 jobber i de kommunale helse- og omsorgstjenestene, nesten 150 000 jobber i spesialisthelsetjenesten og nesten 13 000 jobber i tann­helsetjenesten. Figur 4.2 viser antall sysselsatte med ulike former for helsefaglig utdanning som er sysselsatte i henholdsvis helse- og omsorgstjenestene og i andre næringer.

4.1 Sentrale utviklingstrekk

Forstørr bilde

Lege inkluderer leger med og uten spesialitet og et lite antall medisinstudenter med lisens. Farmasøyter og apotekteknikere er i liten grad ansatt i næringskoden for helse- og sosialtjenester, men i handel og engroshandel av apotekvarer og produksjon av farmasøytiske råvarer og preparater, som regnes som henholdsvis varehandel og industri (se kapittel 4.5 for nærmere omtale av farmasøyter). Tallene bak hver søyle indikerer antallet sysselsatte i helse- og omsorgstjenestene..

Statistikk mottatt fra SSB. Sysselsatte med helse- og sosialfaglig utdanning, etter fagutdanning og næring (SN2007).

4.1.1 Økt andel helsepersonell med høyere utdanning

Figur 4.3 viser antall sysselsatte i helse- og omsorgstjenestene og andre næringer for utvalgte helsepersonellgrupper i henholdsvis 2011 og 2021. Dataetikettene i figuren viser antall sysselsatte i helse- og omsorgstjenestene og omtalen av figuren tar utgangspunkt i utviklingen i helse- og omsorgstjenestene.

Utviklingen for sentrale personellgrupper i spesialisthelsetjenesten, kommunale helse- og omsorgstjenester og tannhelsetjenester omtales nærmere i henholdsvis kapittel 4.2, 4.3 og 4.6. Farmasøyter og apotekteknikere, som i liten grad jobber i det som SSB definerer som helse- og omsorgstjenestene, omtales nærmere i kapittel 4.5.

Stabilt antall helsefagarbeidere og flere sykepleiere og annet helsepersonell med utdanning fra høgskole

Det har vært en stor økning i antall sysselsatte innen de fleste helsefaglige yrkene siden 2011. Antall sysselsatte helsefagarbeidere (inkludert hjelpepleiere og omsorgsarbeidere) er tilnærmet uendret, med tre prosent økning i perioden. Dette må sees i sammenheng med en reduksjon av antallet helsefagarbeidere i sykehus, som kommisjonen kommer tilbake til i kapittel 3.2, som kommisjonen kommer tilbake til senere .

Tidligere var helsefagarbeidere den største yrkesgruppen i helse- og omsorgstjenestene. Mens sykepleiere og helsefagarbeidere var blitt omtrent jevnstore grupper i 2011, var sykepleiere blitt klart størst i 2021, etter stor vekst i perioden.

Det har vært en økning på 14 prosent i sysselsatte jordmødre fra 2011 til 2021. Mye av økningen har skjedd i kommunene.

Også sysselsatte vernepleiere har opplevd en stor vekst i perioden, med hele 50 prosent. Veksten har funnet sted både i kommunene og i spesialisthelsetjenesten.

Siden 2011 har det vært en vekst i sysselsatte ergoterapeuter på 39 prosent og i sysselsatte fysioterapeuter på 19 prosent.

Stor vekst for psykologer og leger

Som det fremkommer av figuren, har det også vært en betydelig økning for sysselsatte leger og psykologer i helse- og omsorgstjenestene, med henholdsvis 35 og 56 prosent fra 2011 til 2021. Både for psykologer og leger har det vært en stor vekst både i spesialisthelsetjenesten og i kommunene.

Den prosentvise veksten for psykologer har vært særlig stor i kommunene, men fortsatt utgjør psykologer i kommunene en relativt liten gruppe, og veksten i kommunene forklarer bare litt av veksten. Det har også vært en vekst i antall psykologer som jobber privat, som bidrar noe til den store veksten; mens det i 2012 var 163 psykologer i 61 selskaper for kliniske psykologtjenester, var det 411 psykologer i 196 selskaper i 2020 (Oslo Economics 2022a).

Veksten for yrkene med utdanning på høyskole og universitet, kombinert med et relativt stabilt antall helsefagarbeidere, gir en økt andel helsepersonell med høyere utdanning.

Forstørr bilde

Det er et brudd i tidsserien mellom 2014 og 2015 som gjør at tallene ikke er helt sammenlignbare, men bruddet har relativt liten påvirkning på helse- og omsorgstjenestene. Lege inkluderer leger med og uten spesialitet og et lite antall medisinstudenter med lisens. Helsefagarbeidere inkluderer hjelpepleiere og omsorgsarbeidere.

Statistikk mottatt fra SSB. Sysselsatte med helse- og sosialfaglig utdanning, etter fagutdanning og næring (SN2007).

4.1.2 Sterkere vekst i årsverk i kommunene enn i spesialisthelsetjenesten

Figur 4.4 viser avtalte årsverk fordelt på spesialisthelsetjenesten og kommunale helse- og omsorgstjenester. Årsverkene inkluderer alle ansatte som arbeider i helse- og omsorgstjenestene, uavhengig av utdanning og yrke.

Forstørr bilde

Det er et brudd i tidsserien mellom 2014 og 2015 grunnet ny metode for datainnsamling. Dette medfører at perioden før 2015 ikke er sammenlignbar med perioden fra og med 2015. Årsverk for personer både med og uten helsefaglig utdanning er inkludert.

SSB. Statistikkbank tabell 09547 (spesialisthelsetjenesten), spesialbestilte data til Helsedirektoratet i forbindelse med Kompetanseløft 2025 (kommunale helse- og omsorgstjenester) og statistikkbank tabellene 11995 og 11996 (leger og fysioterapeuter i kommunale helse- og omsorgstjenester).

Tabell 4.1 viser at den relative veksten har vært størst i de kommunale helse- og omsorgstjenestene i alle årene i perioden fra 2012, unntatt i 2014 og 2020. Tabellen viser også den prosentvise økningen i de to sektorene med utgangspunkt i nivået i 2015, som er det første året med sammenlignbar statistikk. Fra 2015 til 2021 økte årsverkene i de kommunale helse- og omsorgstjenestene med 16,0 prosent, mot 9,6 prosent i spesialisthelsetjenesten.

For leger har imidlertid veksten i antall årsverk tilsynelatende vært større i spesialisthelsetjenesten enn i kommunene etter at samhandlingsreformen ble innført (Helsedirektoratet 2020a). Grunnet bruddet i tidsserien for spesialisthelsetjenesten mellom 2014 og 2015, er det ikke mulig å slå endelig fast om veksten reelt sett har vært større i spesialisthelsetjenesten. Ser man kun på tidsperioden fra 2015 til 2021, har den relative veksten vært omtrent lik, rundt 17 prosent (17,4 prosent i spesialisthelsetjenesten og 16,7 prosent i kommunene).1 Ettersom spesialisthelsetjenesten sysselsetter klart flest leger, har den absolutte veksten vært mye større i spesialisthelsetjenesten.

Størst økning i kommunene er i tråd med samhandlingsreformens intensjoner

Som følge av omstillingsarbeid og reformer, blant annet samhandlingsreformen som ble iverksatt fra 2012, har kommunene fått ansvar for flere brukergrupper og er blitt tilført mer faglig krevende oppgaver. Pasienter skrives tidligere ut fra spesialisthelsetjenesten for videre behandling og oppfølging i kommunen. Mange sykdommer og kirurgiske inngrep som tidligere krevde lang liggetid på sykehus, følges nå opp poliklinisk. Pasientene er dermed under kommunenes ansvar i en større andel av tiden, enten hjemme eller i en helse- og omsorgsinstitusjon.

Et sentralt mål med samhandlingsreformen var å utvikle mer helhetlige og koordinerte helse- og omsorgstjenester for pasienter og brukere. Den totale ressursveksten skulle i større grad gå til å bygge opp helse- og omsorgstjenestene i kommunene. Når antall avtalte årsverk har vokst mer i de kommunale helse- og omsorgstjenestene enn i spesialisthelsetjenesten i de senere årene, er det i tråd med samhandlingsreformens intensjon.

Forstørr bilde

Det er et brudd i tidsserien mellom 2014 og 2015 grunnet innføring av ny metode for datainnsamling. Dette medfører at tallene fra før 2015 ikke er helt sammenlignbare med tall fra og med 2015.

SSB, statistikkbank tabell 09547, Spesialisthelsetjenesten.

4.2 Personell i spesialisthelsetjenesten

Det var i 2021 rundt 147 000 sysselsatte i spesialisthelsetjenesten, som hadde avtalt omtrent 132 000 årsverk (inkludert lange fravær). Lange fravær utgjør drøyt 13 000 årsverk, tilsvarende omtrent ti prosent, slik at det er avtalt i underkant av 119 000 årsverk ekskludert lange fravær.

4.2.1 Veksten har særlig funnet sted innen somatikken

Figur 4.5 viser at veksten i årsverk i spesialisthelsetjenesten fra 2011 til 2021 fant sted i somatikken, med drøyt 18 000 årsverk (25 prosent), mens det var tilnærmet stabilt innen psykisk helsevern, med 771 årsverk (4 prosent). Det var en økning på 839 årsverk (22 prosent) innen tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB). Det har vært rekrutteringsutfordringer de seneste årene, særlig innen psykisk helsevern, som kommisjonen kommer tilbake til i kapittel 5.

Personell i psykisk helsevern

Økningen i årsverk innen psykisk helsevern i spesialisthelsetjenesten har i stor grad funnet sted i form av årsverk for leger og særlig psykologer. For psykologer har antall årsverk økt med nesten 1 400 årsverk, mer enn 54 prosent, fra 2011 til 2021 (SSB, tabell 09547). Grunnen til at veksten i årsverk totalt ikke er større, er en reduksjon i årsverk blant personell uten helse- eller sosialfaglig utdanning og helsefagarbeidere/hjelpepleiere, og i noe mindre grad for sykepleiere.

Antall døgnplasser i psykisk helsevern gikk ned fra 4 194 i 2011 til 3 284 i 2020 (SAMDATA, Helsedirektoratet, i Ose og Kaspersen 2021), en nedgang på 22 prosent. Antall polikliniske kontakter økte i samme periode fra 321 til 435 pr. 1 000 innbyggere i voksenbefolkningen, mens antall polikliniske kontakter på barne- og ungefeltet (BUP) holdt seg stabilt, med rundt 825 kontakter pr. 1 000 innbyggere. En slik omlegging av tjenestene fra døgnbehandling til poliklinisk behandling krever flere ansatte med høyere kompetanse, som kan gå inn i selvstendige behandlerstillinger, altså leger og psykologer.

Antall driftsavtaler for kliniske psykologer og psykiatere i spesialisthelsetjenesten (avtalespesialister) har blitt redusert noe over tid. Det var 467 driftsavtaler for kliniske psykologer og 223 driftsavtaler for psykiatere i 2022, ifølge Helsedirektoratet. På det meste var det 576 driftsavtaler for psykologer (2004) og 303 driftsavtaler for psykiatere (2001) (SSB, tabell 03750). 63 prosent av avtalespesialistene i psykologi og 76 prosent av avtalespesialistene i psykiatri er lokalisert i Helse Sør-Øst. Det er en større andel enn befolkningen (57 prosent) skulle tilsi. Statistikk fra Helsedirektoratet viser at avtalespesialister ofte er lokalisert i de større byene.

Forstørr bilde

Statistikk mottatt fra Helsedirektoratet.

4.2.2 Personellet i ulike helseregioner og helseforetak

Figur 4.7 viser årsverkene i spesialisthelsetjenesten fordelt på helseregion og helseforetak. Nasjonale og regionale funksjoner innebærer at det er utfordrende å se på sysselsettingen opp mot befolkningen i et helseforetaks opptaksområde. Når man inkluderer helseforetak og private ideelle sykehus som har driftsavtale med regionalt helseforetak, men holder private virksomheter uten driftsavtale utenfor, står Helse Sør-Øst RHF for over halvparten av de avtale årsverkene i spesialisthelsetjenesten (54 prosent), Helse Vest RHF for 20 prosent, Helse Midt-Norge for 14 prosent og Helse Nord for 12 prosent (SSB, tabell 09547). Som vi så i kapittel 3, har Helse Sør-Øst ansvaret for spesialisthelsetjenester til rundt 57 prosent av befolkningen, i tillegg til noen nasjonale funksjoner. Helse Nord har ansvaret for spesialisthelsetjenester til 9 prosent av befolkningen. Mens Helse Sør-Øst altså har færre årsverk enn innbyggertallet skulle tilsi, har Helse Nord flere årsverk enn innbyggertallet isolert sett skulle tilsi. For Helse Vest og Helse Midt-Norge er deres andel av årsverkene og deres andel av innbyggerne relativt like.

4.2.3 Utviklingen for de største yrkesgruppene i spesialisthelsetjenesten

Figur 4.8 viser utviklingen i avtalte årsverk for de største yrkesgruppene i spesialisthelsetjenesten etter 2011.

Nedgang i årsverk for helsefagarbeidere – stor vekst for leger og psykologer

Den eneste av de inkluderte gruppene som har opplevd en nedgang i avtalte årsverk, er helsefagarbeidere (inkludert hjelpepleiere og barnepleiere). Nesten ett av fire helsefagarbeiderårsverk i spesialisthelsetjenesten i 2011, hadde forsvunnet i 2021.

Forstørr bilde

Merk: Denne figuren viser avtalte årsverk eksklusive lange fravær, ettersom statistikk for avtalte årsverk inkludert lange fravær ikke er tilgjengelig. Både personell med og uten helse- eller sosialfaglig utdanning er inkludert. I 2011 var 400 årsverk registrert i det nå avviklede helseforetaket Rusbehandling Midt-Norge HF, og 19 og 75 årsverk var registrert i private institusjoner med driftsavtale i henholdsvis Helse Midt-Norge og Helse Nord. Disse årsverkene er i figuren inkludert i tallene for RHF-nivået. Tallene for Sykehuset i Vestfold i 2011 inkluderer 935 årsverk som tilhørte det nå avviklede helseforetaket Psykiatrien i Vestfold HF. Reduksjonen i årsverk i Sykehuset Innlandet har sammenheng med at Kongsvinger sykehus ble overført til Ahus i 2019.

SSB, statistikkbank tabell 09547.

Det har vært en stor økning i avtalte årsverk i spesialisthelsetjenesten for leger og psykologer, med vekst på henholdsvis drøye 3 000 årsverk (18 prosent) og 940 årsverk (20 prosent) siden 2015. For mer informasjon om leger i spesialisthelsetjenesten, se Helsedirektoratet (2020a).

Sykepleiere, ABIOK-sykepleiere og jordmødre i spesialisthelsetjenesten

Det var avtalt drøyt 47 000 årsverk for sykepleiere i spesialisthelsetjenesten i 2021. Som det kommer frem av Figur 4.8, har det vært vekst siden 2011, men den har vært relativt svak. Når veksten i 2015 holdes utenfor (se forklaring i figurnotene), har den årlige gjennomsnittlige veksten ligget rundt 1,4 prosent.

Dette antallet inkluderer også spesialsykepleiere og jordmødre. I 2019 var det rundt 1 350 årsverk innen anestesisykepleie, 320 innen barnesykepleie, 2 650 innen intensivsykepleie, 1 780 innen operasjonssykepleie og 755 innen kreftsykepleie.

Blant de 47 000 årsverkene, sto jordmødre for rundt 1 785 årsverk i 2021, etter en liten nedgang fra 2020 (SSB, tabell 09549). Antall jordmorårsverk i sykehusene økte frem til 2016, men har siden stabilisert seg rundt 1 800 årsverk.

Forstørr bilde

Avtalte årsverk (inkludert lange fravær). Statistikken er basert på de sysselsattes høyeste utdanning. Det er et brudd i tidsserien mellom 2014 og 2015 grunnet innføring av ny metode for datainnsamling. Dette medfører at tallene fra før 2015 ikke er helt sammenlignbare med tall fra og med 2015

SSB, statistikkbank tabell 09547.

Bioingeniører

De fleste bioingeniørene jobber på sykehus. Det var 4 513 avtalte årsverk fordelt på 4 777 sysselsatte bioingeniører på sykehus og somatiske institusjoner i spesialisthelsetjenesten i 2021 (SSB, tabell 09549). En del bioingeniører, som utgjør knapt 300 årsverk, jobber i private laboratorietjenester.

I tillegg til bioingeniører i spesialisthelsetjenesten og private laboratorietjenester, var det rundt 80 årsverk for sysselsatte med bioingeniørutdanning som også var registrert med «bioingeniør» som yrke i kommunene i 2021.

Vernepleiere og sosialfaglig personell i spesialisthelsetjenesten

Vernepleiere regnes både som autorisert helsepersonell og sosialfaglig personell, mens barnevernspedagoger og sosionomer er sosialfaglig personell som i en del tilfeller jobber i eller i samarbeid med helse- og omsorgstjenestene.

I spesialisthelsetjenesten var det i 2021 2 244 vernepleierårsverk, 1 823 sosionomårsverk og 683 barnevernspedagogsårsverk (merk at tallene for barnevernspedagoger kun inkluderer psykisk helsevern og tverrfaglige spesialisert rusbehandling (TSB), og ikke somatiske institusjoner, der denne yrkesgruppen er mindre utbredt). Som vist i figur 4.9, har det siden 2011 vært en betydelig økning i antall vernepleierårsverk i spesialisthelsetjenesten. Økningen har primært funnet sted innen psykisk helsevern og TSB. For sosionomer og barnevernspedagoger har utviklingen i tilsvarende periode vært relativt flat.

Forstørr bilde

Årsverk inkludert lange fravær. Det er et brudd i tidsserien mellom 2014 og 2015 grunnet innføring av ny metode for datainnsamling. Dette medfører at tallene fra før 2015 ikke er helt sammenlignbare med tall fra og med 2015..

SSB. statistikkbank tabellene 09549 (sykehus og øvrige somatiske institusjoner), 09550 (psykisk helsevern for barn og unge), 09551 (psykisk helsevern for voksne) og 09552 (tverrfaglig spesialisert rusbehandling, TSB).

Personell uten helse- eller sosialfaglig utdanning står for ett av fem årsverk i spesialisthelsetjenesten

Årsverk av personell uten helse- eller sosialfaglig utdanning utgjorde i underkant av 27 000 årsverk i 2021, tilsvarende 20,3 prosent av årsverkene i spesialisthelsetjenesten. Som det kom frem av Figur 4.8, har antall årsverk av denne gruppen holdt seg relativt stabilt over tid, slik at andelen har blitt redusert, fra 22,6 prosent i 2011. Dette inkluderer personell som ikke jobber pasientrettet. Mange i spesialisthelsetjenesten som ikke har en helsefaglig utdanning, jobber innen administrasjon, ledelse og kontor eller servicefunksjoner, tekniske funksjoner og driftsfunksjoner.

Sysselsatte innen administrasjon og ledelse i spesialisthelsetjenesten

I 2021 var det 27 515 sysselsatte i spesialisthelsetjenesten som var registrert med administrasjon, ledelse og kontorpersonell som yrke. Antallet har økt med 27 prosent siden 2011 (SSB, tabell 09548). Den relative veksten blant administrativt personell har vært større enn for sykepleiere, men klart lavere enn for psykologer og leger. Det er geografiske variasjoner, og Helse Nord skriver i sitt innspill til Helsepersonellkommisjonen at utviklingen i antall administrativt ansatte har vært på samme nivå som legene i deres region.

Kommisjonen har mottatt mer detaljert statistikk fra Helse Vest og Helse Midt-Norge som viser utviklingen for administrative stillinger og lederstillinger de siste årene. Fra 2017 til 2021 var årlig gjennomsnittlig økning for såkalte «merkantile stillinger» på 0,6 prosent i Helse Midt-Norge og 1,6 prosent i Helse Vest. Dette omfatter en rekke ulike administrative stillinger, blant annet rådgiverstillinger, konsulentstillinger og sekretærstillinger. Antall toppledere er i praksis uendret i begge regionene. Antall mellomledere har i snitt blitt redusert med 0,2 prosent i Helse Midt-Norge og økt med 1,3 prosent årlig i Helse Vest. Helse Midt-Norge oppgir også tall for «andre ledere» utover toppledere og mellomledere, som i snitt har økt med 1,8 prosent årlig fra 2017.

Denne statistikken inkluderer både ansatte som er utdannet helsepersonell og ansatte med annen bakgrunn. Mange ledere og administrativt ansatte har helsefaglig bakgrunn og autorisasjon som helsepersonell. Det kan være at personer med «administrasjon, ledelse og kontorpersonell» som innrapportert yrke, også i større eller mindre grad ivaretar klinisk rettede oppgaver. Det finnes ikke nasjonal statistikk som viser hvor mange administrative stillinger i helse- og omsorgstjenestene som er besatt av personer som er autorisert helsepersonell. Oslo universitetssykehus (OUS) og Akershus universitetssykehus (Ahus) har lokal statistikk for ansatte i lederstillinger og administrative stillinger med og uten autorisasjon som helsepersonell. Tallene viser at nesten halvparten (47 prosent) av de ansatte i denne typen stillinger i de to foretakene samlet har autorisasjon som helsepersonell.

Sysselsatte innen servicefunksjoner, tekniske funksjoner og driftsfunksjoner i spesialisthelsetjenesten

I 2021 var det 9 666 sysselsatte i spesialisthelsetjenesten som jobbet innen servicefunksjoner, tekniske funksjoner og driftsfunksjoner. Det er en økning på 9 prosent siden 2011 (SSB, tabell 09548).

4.3 Personell i kommunale helse- og omsorgstjenester

De kommunale helse- og omsorgstjenestene omfatter blant annet omsorgstjenester (institusjonsbaserte tjenester, hjemmetjenester, dagaktivitetstilbud med mer), fastlege og legevakt, legetjenester i fengsler, kommunale akutte døgnplasser, helsestasjons- og skolehelsetjenesten, offentlig fysioterapitjeneste, habiliterings- og rehabiliteringstjenester og psykisk helse- og rusarbeid.

Det var i 2021 sysselsatt mer enn 240 000 personer i de kommunale helse- og omsorgstjenestene, som til sammen hadde avtalt i underkant av 185 000 årsverk, hvorav rundt 6 400 legeårsverk og 5 150 fysioterapeutårsverk og 173 000 øvrige årsverk.

4.3.1 Årsverksveksten har særlig funnet sted i hjemmebaserte tjenester

Figur 4.10 viser at årsverksveksten i de kommunale helse- og omsorgstjenestene siden 2011 har i stor grad funnet sted i hjemmebaserte tjenester, mens antall årsverk i institusjonsbaserte tjenestene har holdt seg stabilt. Dette er fortsettelsen av en langvarig trend, som delvis har skjedd som følge av reformer, som sykehjemsreformen i 1988, ansvarsreformen i 1991 og handlingsplan for eldreomsorgen i 1997, og delvis videreutviklingen av hjemmetjenestetilbudet med blant annet velferdsteknologi og hverdagsrehabilitering. Institusjonstjenestene blir i større grad brukt i siste fase av livet, noe som kommer frem av den økende andelen beboere som har omfattende bistandsbehov (SSB, tabell 06971) og den reduserte botiden i institusjon (Helsedirektoratet 2017).

Som det kommer frem av figuren, har det i tillegg til veksten i hjemmebaserte omsorgstjenester, også vært en betydelig vekst i kommunehelsetjenesten, som i stor grad kan tilskrives en særskilt satsing på bemanning i helsestasjons- og skolehelsetjenesten. Det har vært en vekst i årsverk for jordmødre, helsesykepleiere og andre sykepleiere i kommunehelsetjenesten.

Personell i kommunalt psykisk helse- og rusarbeid

I 2021 gikk rundt 16 800 av årsverkene i kommunene til psykisk helse- og rusarbeid (Ose og Kaspersen 2021). Det var en økning på 2 856 årsverk fra 2016, noe som tilsvarer en økning på drøyt 20 prosent. Den relative økningen har vært høyere for tiltak rettet mot barn og unge (29 prosent) enn for tiltak rettet mot voksne (18 prosent).

Psykologårsverk i kommunale helse- og omsorgstjenester økte fra 244 i 2015 til 506 årsverk i 2021, altså mer enn en dobling (Thonstad og Stølan 2022). Som omtalt i kapittel 3, har det i senere år blitt innført krav om at kommunene skal knyttet til seg enkelte yrkesgrupper, og lovkravet om tilknyttet psykolog gjelder fra og med 2020. Lovkravet har bidratt til økningen i antall psykologer i kommunene. Det har vært en målrettet rekruttering av psykologer til disse tjenestene gjennom statlig tilskudd til rekruttering av psykologer i kommunen. Fra 2020 finnes ikke lenger en statlig tilskuddsordning for å fremme rekruttering.

Ved utgangen av 2021 hadde fire av fem kommuner knyttet til seg psykologkompetanse i den kommunale helse- og omsorgstjenesten, enten gjennom ansettelse, samarbeid med andre kommuner eller kjøp av tjenester. Andelen i 2021, 80 prosent, var en nedgang fra 2020, da andelen var 84 prosent (Thonstad og Stølan 2022).

I 2021 hadde 63 prosent av kommunene ansatt psykolog(er) i kommunen, 24 prosent hadde inngått samarbeid med andre kommuner, 9 prosent kjøpte tilgang på psykologtjenester lokalisert innenfor kommunen og 14 prosent kjøpte tilgang der tjenesten var lokalisert utenfor kommunen. Det er geografiske variasjoner, og andelen kommuner som har knyttet til seg psykologkompetanse øker med sentralitet. I Nord-Norge har kun to av tre kommuner knyttet til seg psykologkompetanse. I mindre sentrale kommuner er det dessuten mindre vanlig å ansette psykologen i egen kommune, og kommunene som har knyttet til seg psykolog baserer seg i større grad på samarbeid eller kjøp (Thonstad og Stølan 2022).

Veksten er i all hovedsak knyttet til utviklingen i kommunale helsetjenester og tverrfaglige psykisk helse- og rustjenester. Psykologer er til en viss grad også tilsatt i den kommunale PP-tjenesten og det kommunale barnevernet, i tillegg til at noen er tilsatt i kommuneadministrasjon eller i tjenesteovergripende stillinger.

Forstørr bilde

Hjemmebaserte tjenester og aktivisering m.m. = KOSTRA-kodene 234 og 254. Institusjonsbaserte tjenester = 253. Kommunehelsetjenesten = 232 (helsestasjons- og skolehelsetjenesten), 233 (annet forebyggende helsearbeid), 241 (diagnose, behandling, re-/habilitering).

SSB. Spesialbestilte data til Helsedirektoratet i forbindelse med Kompetanseløft 2025 og statistikkbanktabellene 11995 (fysioterapeuter) og 11996 (leger).

4.3.2 Personellet i kommunene i ulike deler av landet

Helsepersonelldekningen i kommunene, målt i avtalte årsverk for helsepersonell relativt til befolkningstallet, er i en del tilfeller høyere i mindre sentrale strøk. Et lavt antall innbyggere spredt over lange avstander kombinert med turnusordninger for bemanning og vaktberedskap døgnet rundt, bidrar til å gi en høy relativ personelldekning. Når det er stor avstand til spesialisthelsetjenester, blir oppgaveporteføljen til helsepersonell i kommunene bredere. Det faktum at det i mindre sentrale strøk er en større andel eldre enn i landet som helhet, bidrar også til en høy personelldekning.

Figur 4.11 viser at de to mest folkerike fylkene, Oslo og Viken, i tillegg til Rogaland, har det laveste antallet årsverk i de kommunale helse- og omsorgstjenestene per 1 000 innbyggere, til tross for et høyt antall årsverk, særlig i Viken. De nordligste fylkene og Innlandet har flest årsverk per 1 000 innbyggere, med over 40 årsverk per 1 000 innbyggere. De nordligste fylkene har et lavt antall årsverk, men altså et høyt antall relativt til befolkningen.

Forstørr bilde

SSB. Statistikkbank tabell 07459 og spesialbestilte data til Helsedirektoratet i forbindelse med Kompetanseløft 2025.

4.3.3 Utviklingen for de ulike yrkesgruppene i de kommunale helse- og omsorgstjenestene

Figur 4.12 viser avtalte årsverk for sentrale helsepersonellgrupper i de kommunale helse- og omsorgstjenestene i 2015 og 2021.

Årsverksveksten blant jordmødre i kommunene har vært betydelig de seneste årene, i tråd med politiske satsinger. Fra 2015 til 2021 økte antallet med over 50 prosent. Veksten i årsverk for helsesykepleiere i samme periode var nær 22 prosent. Årsverk for sykepleiere med annen videreutdanning har økt med drøyt 23 prosent, mens årsverk for sykepleiere uten videreutdanning har økt med nesten 17 prosent.

Det har vært en økning i årsverk i kommunene også for personell uten helse- eller sosialfaglig utdanning (11 prosent) vernepleiere (28 prosent), ergoterapeuter (33 prosent), pleieassistenter eller lignende med annen helseutdanning (48 prosent).

Helsefagarbeidere har hatt den største økningen i absolutte tall i denne perioden, men dette er en stor gruppe i utgangspunktet, og den relative veksten har vært lav sammenlignet med de fleste øvrige grupper med helsefaglig utdanning, med drøyt 11 prosent. Kun helsesekretærer har hatt en lavere relativ vekst blant disse, med knappe sju prosent.

Det har vært en nedgang for administrativt personell og en tilnærmet uendret situasjon for servicefunksjoner, som kommisjonen kommer tilbake til senere.

Psykologer, som ikke dekkes av figuren, omtales i kapittel 4.3.1.

Forstørr bilde

SSB. Spesialbestilte data til Helsedirektoratet i forbindelse med Kompetanseløft 2025.

Leger i de kommunale helse- og omsorgstjenestene

Det var i 2021 avtalt rundt 6 370 legeårsverk i de kommunale helse- og omsorgstjenestene eksklusive legevakt (SSB, tabell 11996). Dette gir 11,6 legeårsverk i kommunale helse- og omsorgstjenester pr. 10 000 innbyggere i 2021. Legedekningen per 10 000 innbyggere har blitt styrket fra 10,2 årsverk i 2015. Antallet varierte i 2021 fra 10,1 årsverk i Oslo til 14,9 i Nordland og 16,5 i Troms og Finnmark. Også i det tidligere fylket Sogn og Fjordane var det relativt mange leger pr. 10 000 innbyggere (Helsedirektoratet 2020a). Det er store variasjoner mellom ulike kommunegrupper (KOSTRA-grupper), fra 10,1 årsverk pr. 10 000 innbyggere i Oslo til 21,0 årsverk i kommunegruppen bestående av kommuner med mellom 600 og 1999 innbyggere.

De fleste av legeårsverkene i de kommunale helse- og omsorgstjenestene utføres av fastleger, enten kommunalt ansatte eller næringsdrivende.2 Mange fastleger jobber også på legevakt3, samt på sykehjem, helsestasjon, kommunale akutte døgnplasser (KAD) eller som kommunelege. Det var 5 003 fastleger i Norge per august 2022 (Helsedirektoratet 2022b). Etter mange år med vekst i antall fastleger, har utviklingen flatet ut de seneste årene. Rekrutteringsutfordringer i fastlegeordningen omtales nærmere i kapittel 5.

Forstørr bilde

SSB. Spesialbestilte data til Helsedirektoratet i forbindelse med Kompetanseløft 2025.

Vernepleiere og sosialfaglig personell i de kommunale helse- og omsorgstjenestene

Vernepleiere regnes som nevnt både som autorisert helsepersonell og sosialfaglig personell. Også annet sosialfaglig personell jobber ofte i helse- og omsorgstjenestene eller i samarbeid med disse. Her omtales sosialfaglig personell som er ansatt i de kommunale helse- og omsorgstjenestene.

Det var 10 160 vernepleierårsverk i de kommunale helse- og omsorgstjenestene i 2021. Figur 4.13 viser at det har vært en betydelig økning i årsverk for denne gruppen de seneste årene.

Miljøterapeuter, pedagoger og lignende er også en betydelig gruppe i de kommunale helse- og omsorgstjenestene, med over 6 150 avtalte årsverk i 2021, etter at antallet har økt betraktelig de siste årene.

Det var 2 077 sosionomårsverk i de kommunale helse- og omsorgstjenestene i 2021, etter flere år med betydelig vekst.

Barne- og ungdomsarbeidere hadde avtalt rundt 1 850 årsverk i de kommunale helse- og omsorgstjenestene i 2021. Også denne gruppen har opplevd en klar vekst de senere årene.

Det var 1 302 årsverk for barnevernspedagoger i de kommunale helse- og omsorgstjenestene i 2021, noe som tilsvarer en økning på nesten 400 årsverk fra 2015.

Aktivitører legger til rette for målrettede aktiviteter for mennesker med aktivitetsvansker. Det var i 2021 omtrent 850 aktivitørårsverk i de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Som figur 4.13 viser, har det de siste årene vært en betydelig reduksjon i årsverk blant aktivitører. Helsedirektoratet (2020b) påpekte at aktivitører ikke har en lovhjemlet funksjon, og antok at kommunene nedprioriterer slike tjenester til fordel for lovpålagte oppgaver.

Personell uten helse- eller sosialfaglig utdanning

I 2021 var det om lag 67 700 personer uten helse- eller sosialfaglig utdanning som utførte rundt 37 400 årsverk de kommunale helse- og omsorgstjenestene utenom servicefunksjoner og administrativt personell (SSB 2022). Den store forskjellen mellom sysselsatte og årsverk viser at deltidsarbeid er svært utbredt blant denne gruppen.

Personell uten helse- eller sosialfaglig utdanning utgjør 30,3 prosent av de sysselsatte og 22,5 prosent av de avtale årsverkene de kommunale helse- og omsorgstjenestene utenom servicefunksjoner og administrativt personell. Antall årsverk utført av personer uten helse- eller sosialfaglig utdanning har økt noe mindre enn antall årsverk utført av personer med en slik utdanning, slik at denne gruppens andel av årsverkene har blitt redusert fra 23,8 prosent i 2015.

Det er geografiske variasjoner i andelen av årsverkene som utføres av personell uten helse- eller sosialfaglig utdanning. Andelen er lavest i Agder, Trøndelag og Rogaland, med 18–19 prosent i 2021, og høyest i Troms og Finnmark og Oslo, med 27–29 prosent (SSB 2022).

Forstørr bilde

SSB. Spesialbestilte data til Helsedirektoratet i forbindelse med Kompetanseløft 2025.

Personell uten helse- eller sosialfaglig utdanning i de kommunale omsorgstjenestene er en sammensatt gruppe. En liten andel har høyere utdanning, mens omtrent 40 prosent har fullført videregående utdanning og over 40 prosent har utdanning på ungdomsskolenivå eller lavere. Helsedirektoratet (2021a) løftet bekymring for konsekvensene som en så høy andel ansatte med lav formell utdanning kan ha for kvalitet og pasientsikkerhet.

Administrativt personell og servicefunksjoner i de kommunale helse- og omsorgstjenestene

Det var 1 949 årsverk for administrativt personell i de kommunale helse- og omsorgstjenestene i 2021. Figur 4.14 viser at det var en liten nedgang i årene etter 2015, før antallet økte litt igjen i 2021.

Det var drøyt 4 400 årsverk innen servicefunksjoner i de kommunale helse- og omsorgstjenestene i 2021. Utviklingen har vært relativt flat i perioden siden 2015.

Figur 4.15 viser utviklingen for antall årsverk i de mest sentrale servicefunksjonene i de kommunale helse- og omsorgstjenestene fra 2015 til 2021.

For vaktmestere er antallet i praksis uendret. For kokker/kjøkkenassistenter har det vært en liten økning i antall årsverk i perioden, til tross for at antall sysselsatte har vært stabilt. Med andre ord har stillingsstørrelsene økt. Helsedirektoratet (2021b) mener at situasjonen når det gjelder matfaglig kompetanse i de kommunale omsorgstjenestene er bekymringsfull, særlig i sykehjem. Det har vært en nedgang i renholdere i virksomhetene. Dette kan henge sammen med eventuelt økt innkjøp av rengjøringstjenester fra eksterne virksomheter.

Forstørr bilde

Statistikken er basert på innrapportert yrke.

SSB. Spesialbestilte data til Helsedirektoratet i forbindelse med Kompetanseløft 2025.

4.3.4 Helsepersonell og utfordringsbildet i kommunale helse- og omsorgstjenester

I arbeidet med Kompetanseløft 2020 har Helsedirektoratet identifisert fire hovedutfordringer knyttet til personell og kompetanse i de kommunale helse- og omsorgstjenestene:

1. utbredt bruk av deltidsstillinger,

2. mange ansatte uten formell helse- eller sosialfaglig utdanning,

3. høyt sykefravær, og

4. høy turnover.

Personell uten formell helse- eller sosialfaglig utdanning er omtalt i kapittel 4.3.3. Deltidsproblematikk og sykefravær omtales i kapittel 9, og turnover omtales i kapittel 5.

4.4 Personell som jobber både i spesialisthelsetjenesten og kommunale helse- og omsorgstjenester

Nesten 8 800 personer har ansettelsesforhold både i spesialisthelsetjenesten og i de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Disse utfører flest årsverk i spesialisthelsetjenesten, drøyt 4 500 årsverk, og drøyt 3 900 årsverk i de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Totalt er det omtrent to prosent av de sysselsatte i helse- og omsorgstjenestene som har arbeidsforhold i begge sektorene. To utdanningsgrupper skiller seg ut med høyere andel. Det er jordmødre, med knapt 7 prosent, og ambulansearbeidere, med drøyt 7 prosent.

4.5 Apotekteknikere og farmasøyter i apotek og helse- og omsorgstjenester

I dette kapitlet omtales apotekteknikere og farmasøyter. Apotekteknikere utdannes på videregående skole. I helsepersonelloven skilles det mellom reseptarfarmasøyter (bachelorgrad) og provisorfarmasøyter (mastergrad).

Farmasøyter og apotekteknikere er helsepersonell som i mindre grad er ansatt i det som defineres som helse- og omsorgstjenestene. I SSBs kategorisering regnes handel og engroshandel av apotekvarer og produksjon av farmasøytiske råvarer og preparater som henholdsvis varehandel og industri. Merk at også sykehusapotekene regnes som varehandel av SSB, selv om dette i praksis er en del av spesialisthelsetjenesten, og selv om det er farmasøyter ansatt i sykehusapotekene som jobber klinisk sammen med sykehusets ansatte. Helsepersonellkommisjonen har bestilt statistikk fra SSB for å kunne beskrive status og utvikling for apotekteknikere og farmasøyter. I dette kapitlet oppsummeres denne statistikken. Apotekutvalget (NOU 2023: 2) har kartlagt kompetansen i apotekene nærmere.

Forstørr bilde

SSB. Statistikk bestilt av Helsepersonellkommisjonen.

Fordeling av årsverk for apotekteknikere og farmasøyter i 2021

Som Figur 4.16 viser, jobber de fleste apotekteknikere og farmasøyter i primærapotek, som er drevet av private aktører. For apotekteknikere og provisorfarmasøyter finner over halvparten av årsverkene sted i primærapotek, mens for reseptarfarmasøyter gjelder det nesten 80 prosent av årsverkene.

Et betydelig antall jobber også i sykehusapotekene, med drøyt 600 årsverk for provisorfarmasøyter, knapt 530 årsverk for apotekteknikere og knapt 160 årsverk for reseptarfarmasøyter. I tillegg kommer en liten gruppe apotekteknikere og farmasøyter som er ansatt i spesialisthelsetjenesten utenom sykehusapotekene.

Det er få ansatte med apotektekniker- eller farmasiutdanning i de kommunale helse- og omsorgstjenestene; 200 årsverk for apotekteknikere, 21 årsverk for reseptarfarmasøyter og 16 årsverk for provisorfarmasøyter i 2021. Det fleste apotekteknikerne i kommunene jobber antakeligvis i andre roller i kommunene.

Det er også en del sysselsatte med apotektekniker- eller farmasiutdanning som jobber utenfor apotekene og helse- og omsorgstjenestene. Dette gjelder drøyt 1 300 årsverk for sysselsatte med apotekteknikerutdanning, rundt 280 årsverk for sysselsatte med reseptarutdanning og nesten 800 årsverk for sysselsatte med provisorutdanning. Disse kan likevel ha jobber som er relevante for utdanningen, for eksempel innen næringen «produksjon av farmasøytiske preparater».

Utviklingen over tid

Tidligere i kapitlet er det beskrevet en utvikling der en økende andel av de sysselsatte i helse- og omsorgstjenestene er helsepersonell med høyere utdanning. Denne utviklingen har gjort seg gjeldende også blant apotekteknikere og farmasøyter. Figur 4.17 viser utviklingen siden 2011. Mens det har vært en klar økning i farmasøytårsverk, med godt over 50 prosent økning for både reseptarer og provisorer siden 2011, har det vært en mer beskjeden økning i antall årsverk for apotekteknikere, på rundt 5 prosent.

Parallelt med økningen i farmasøytårsverk, har det vært en økning i antall apoteker. Dette innebærer at farmasøytdekningen på apotekene likevel ikke har blitt tettere i noen betydelig grad (NOU 2023: 2).

Forstørr bilde

Det er et brudd i tidsserien mellom 2014 og 2015 grunnet innføring av ny metode for datainnsamling. Dette medfører at tallene fra før 2015 ikke er helt sammenlignbare med tall fra og med 2015.

SSB. Statistikk bestilt av Helsepersonellkommisjonen.

Årsverk utført av annet personell enn apotekteknikere og farmasøyter

Apotekutvalget (2023) viste at antall årsverk som utføres av personell som ikke er farmasøyter og apotekteknikere, har ligget stabilt i overkant av 550 årsverk etter en reduksjon fra 2017 til 2018. Ettersom farmasøytårsverkene har økt i samme periode, blir gruppen med annet personell mindre relativt sett. At disse årsverkene ikke har økt mer, til tross for vekst i antall apotek, kan trolig henge sammen med «outsourcing» av funksjoner som ikke er relatert til apotekets funksjoner, som renhold og kjøring av varer.

4.6 Personell i fylkeskommunal og privat tannhelsetjeneste

I underkant av 13 000 personer var sysselsatt i privat eller offentlig tannhelsetjeneste i 2021. Figur 4.18 viser antall sysselsatte i tannhelsetjenesten, fordelt på privat og offentlig, fylkeskommunal tannhelsetjeneste. Syv av ti sysselsatte i tannhelsetjenesten har sitt hovedarbeidsforhold i den private tannhelsetjenesten. Som nevnt i kapittel 2, står privat sektor for størstedelen av tannbehandling for voksne. Andelen som er sysselsatt i den private tannhelsetjenesten varierer fra 40 prosent i Troms og Finnmark til 85 prosent i Oslo. Veksten i antall sysselsatte har i senere tid i stor grad funnet sted i de private tannhelsetjenestene.

Tannhelsesekretærer er den største yrkesgruppen med over 5 600 sysselsatte, og utgjør med det omtrent 43 prosent av de sysselsatte. Andelen er lik i den private og den offentlige tannhelsetjenesten.

De drøyt 4 900 tannlegene og tannlegespesialistene utgjør omtrent 38 prosent av de sysselsatte. De utgjør 36,6 prosent i den offentlige tannhelsetjenesten og 38,4 prosent i den private tannhelsetjenesten.

Med omtrent 1 150 sysselsatte, utgjør tannpleiere omtrent 9 prosent av de sysselsatte. Tannpleiere utgjør en klart større andel av personellet i offentlig tannhelsetjeneste (16 prosent) enn i den private tannhelsetjenesten (6 prosent). Tannpleieres andel av de sysselsatte har økt noe over tid, men fortsatt er andelen altså relativt lav. Mens vi i Norge har knapt én tannpleier per fire tannleger, har Sverige drøyt én tannpleier per to tannleger (Socialstyrelsen 2021).

Forstørr bilde

SSB statistikkbanken tabell 04778. Basert på hovedarbeidsforhold og tannhelseutdanning.

Drøyt én av ti tannleger er spesialister. Årsverk for tannlegespesialister utgjorde 11,6 prosent av avtalte tannlegeårsverk i 2021. Andelen er svakt økende, fra 10,7 i 2015. De aller fleste spesialistene jobber i den private tannhelsetjenesten; rundt 86 prosent av årsverkene for tannlegespesialister var i den private tjenesten i 2021 (SSB, tabell 11774). Det er en større geografisk variasjon i dekning av tannlegespesialister enn for allmenntannleger.

I kategorien «annet personell» finnes tannteknikere. Antall tannteknikere har vist en jevn nedgang, fra 460 avtalte årsverk i 2015 til 412 i 2021.

4.6.1 Tannlege- og tannpleierdekning per 10 000 innbyggere

Figur 4.19 viser tannlege-, tannlegespesialist- og tannpleierdekning nasjonalt og i de ulike fylkene, målt i årsverk per 10 000 innbyggere, i både privat og offentlig tannhelsetjeneste. På landsbasis var det i 2021 8,0 avtalte tannlegeårsverk, 1,0 tannlegespesialistårsverk og 2,0 tannpleierårsverk per 10 000 innbyggere. Tannlege- og tannlegespesialistdekningen har vært stabil de siste årene, mens tannpleierdekningen per 10 000 innbyggere økte fra 1,8 til 1,9 i 2017 og videre til 2,0 i 2021.

Det er store geografiske variasjoner i dekningen. Dekningen av allmenntannleger varierer fra 7,1 årsverk i Innlandet til 9,8 årsverk i Troms og Finnmark. Dekningen av tannlegespesialister varierer fra 0,7 årsverk i Innlandet, Trøndelag og Nordland til 1,6 årsverk i Oslo. Det er stor variasjon i tannpleierdekningen, fra 1,6 årsverk i Viken og Agder til 4,4 årsverk i Troms og Finnmark.

Forstørr bilde

Avtalte årsverk per 10 000 innbyggere.

SSB statistikkbanken tabell 11985: Utvalgte nøkkeltall for tannhelsetjenesten.

4.7 Personell som nærmer seg pensjonsalder

I dette kapitlet omtales personell i spesialisthelsetjenesten og kommunale helse- og omsorgstjenester som er 55 år eller eldre. Dette er personell som kan forventes å gå av med alderspensjon i løpet av noen år, avhengig av yrkesgruppe. I kapittel 2 omtales fremskrevet tilbud av ulike typer helsepersonell, blant annet basert på helsepersonellets aldersfordeling og forventet avgangsalder.

Personell i spesialisthelsetjenesten som er 55 år eller eldre

Drøyt 33 000 sysselsatte i spesialisthelsetjenesten var i aldersgruppen 55 til 74 år i 2021 (SSB, tabell 08063). Dette utgjorde i underkant av 23 prosent av de sysselsatte. Helsefagarbeiderne (inkludert hjelpepleiere og barnepleiere) hadde den høyeste andelen sysselsatte som er 55 år eller eldre, med hele 43 prosent. Tilsvarende andel var 18 prosent for leger, 22 prosent for sykepleiere og 28 prosent for personell uten helse- eller sosialfaglig utdanning. Psykologene er en yrkesgruppe med mange unge sysselsatte. Knapt 13 prosent av psykologene i spesialisthelsetjenesten var 55 år eller eldre i 2021. For personell med en annen helsefaglig utdanning enn de nevnte, var andelen som var 55 år eller eldre 18 prosent for personell med utdanning på høyskole eller universitet og 21 prosent for utdanning på videregående skole.

Personell i kommunale helse- og omsorgstjenester som er 55 år eller eldre

En høy andel personell over 55 år og relativt tidlig reell pensjonsalder for helsefagarbeidere, innebærer et betydelig rekrutteringsbehov for personell i helse- og omsorgssektoren i kommunene på kort og mellomlang sikt. I arbeidslivet generelt er andelen av de sysselsatte som er 55 år eller eldre omtrent 20 prosent, ifølge SSB (Hauge 2019).

Blant sykepleiere med eller uten videreutdanning, helsefagarbeidere (inkludert hjelpepleiere og omsorgsarbeidere), vernepleiere og personell uten helse- eller sosialfaglig utdanning, var én av fire sysselsatte (24,5 prosent) i de kommunale helse- og omsorgstjenestene 55 år eller eldre i 2021. Andelen er særlig høy for helsesykepleiere (31,6 prosent), helsefagarbeidere (33,4 prosent), jordmødre (36,4 prosent) og sykepleiere med en annen videreutdanning (38,5 prosent). Med unntak av helsefagarbeidere, er dette helsepersonell som har gjennomført en høyskolegrad, fått arbeidserfaring og deretter gjennomført en videreutdanning, noe som innebærer at det ikke er noen i den yngste aldersgruppen blant disse. Drøyt 1 400 fastleger er 55 år eller eldre (Helsedirektoratet 2022a). Disse utgjør 29 prosent av fastlegene. Også i kommunene er psykologene en ung yrkesgruppe, og psykologer over 55 år utgjør kun ni prosent av kommunene som er ansatt i kommunene (inkluderes psykologer som jobber i kommunale tjenester uten å være kommunalt ansatt, øker andelen til 14 prosent), ifølge statistikk som Helsepersonellkommisjonen har mottatt fra SSB.

4.8 Personell med utenlandsk utdanning eller innvandringsbakgrunn

4.8.1 Personell med utenlandsk utdanning

Helsepersonell med utenlandsk utdanning er viktige bidragsytere i de norske helse- og omsorgstjenestene, som vist i Helsedirektoratets (2018a) rapport med kunnskapsgrunnlag om helsepersonell med utdanning fra utlandet. Dette gjelder både norske statsborgere som har gjennomført helsefaglige studier i utlandet og utenlandske statsborgere som reiser til Norge for å jobbe som helsepersonell eller av andre årsaker. Internasjonale sammenligninger viser at Norge er blant landene i OECD med høyest andel leger med utenlandsk utdanning, med drøyt 40 prosent. For sykepleiere ligger Norge omtrent på OECD-snittet, med drøyt 6 prosent (OECD 2021).

4.8.2 Personell i helse- og omsorgstjenestene med innvandringsbakgrunn

Personell med innvandringsbakgrunn er viktige bidragsytere i de norske helse- og omsorgstjenestene, og særlig i kommunene. SSB (Hjemås mfl. 2019a) skriver at de norske helse- og omsorgstjenestene i økende grad har blitt avhengig av innvandring av leger, sykepleiere og helsefagarbeidere. Helsepersonell med innvandringsbakgrunn kan ha gjennomført utdanningen sin i Norge eller i utlandet.

Tall fra SSB som Helsepersonellkommisjonen har mottatt, viser at hele 44 prosent av reseptarfarmasøyter, 32 prosent av provisorfarmasøyter og 24 prosent av apotekteknikerne har innvandringsbakgrunn. I underkant av 18 prosent av bioingeniørene har innvandringsbakgrunn. Andelen er så lav som 10 prosent for helsesekretærer.

Omtrent 18 300 av de sysselsatte i spesialisthelsetjenesten, rundt 13 prosent, har innvandrerbakgrunn, ifølge SSB.

Personell i kommunale helse- og omsorgstjenester med innvandringsbakgrunn

Det var 43 630 sysselsatte i de kommunale helse- og omsorgstjenestene som hadde innvandringsbakgrunn4 eller var ikke-bosatte5 i 2021 (leger og fysioterapeuter er ikke inkludert i statistikken og kommer i tillegg).

Personell med innvandringsbakgrunn og ikke-bosatte utgjør en betydelig og økende andel av de sysselsatte i kommunale helse- og omsorgstjenester. I 2021 var andelen omtrent 19 prosent (SSB 2022). Det er store geografiske variasjoner. I Oslo er andelen hele 38 prosent.

Drøyt en tredjedel av personellet med innvandringsbakgrunn eller som var ikke-bosatte, var personell uten fullført helse- eller sosialfaglig utdanning, og nesten en tredjedel var helsefagarbeidere (SSB 2022).

Personell med innvandringsbakgrunn har stått for en stor del av personellveksten i omsorgstjenestene, og uten innsatsen fra denne personellgruppen ville tjenestene hatt langt større rekrutteringsutfordringer, ifølge SSB (Claus 2018).

Helsefagarbeidere med innvandringsbakgrunn

Det var sysselsatt nesten 11 700 helsefagarbeidere med innvandringsbakgrunn i 2016, og disse utgjorde nesten 13 prosent av helsefagarbeiderne i Norge (Beyrer mfl. 2019). Litt over halvparten av disse helsefagarbeiderne hadde fått fagbrevet i Norge, mens de resterende hadde utdanning fra utlandet. Helsefagarbeidere som hadde innvandret fra Filippinene utgjorde den klart største gruppen, og var tre ganger flere enn helsefagarbeidere innvandret fra Sverige, som utgjorde den nest største gruppen.

Helsefagarbeidere som har innvandret til Norge fra land utenfor Norden, har i større grad enn leger og sykepleiere fra tilsvarende land innvandret av andre årsaker enn arbeidsinnvandring, som familieårsaker og flukt, ifølge UDI-statistikk bearbeidet av Helsedirektoratet (2018a).

4.9 Omfang av innleie og vikarbruk

I tillegg til helsepersonell som er sysselsatt i kommunene og helseforetakene, er det også helsepersonell som leies inn via vikarbyråer, særlig i deler av landet.

4.9.1 Innleie og vikarbruk i de kommunale helse- og omsorgstjenestene

Det finnes ingen fullstendig oversikt over omfanget av innleie av helsepersonell fra bemanningsbyråer i kommunale helse- og omsorgstjenester, men enkelte undersøkelser gir et inntrykk av omfanget.

Omfattende innleie i kommunale helse- og omsorgstjenester

Senter for omsorgsforskning (SOF) undersøkte i 2021 vikarbruken på oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet. Rapporten viste at det var høy vikarbruk i kommunale helse- og omsorgstjenester og mellom 55 og 60 prosent av lederne som deltok i undersøkelsen leide inn vikarer ofte eller svært ofte (Gransjøen og Sogstad 2021). Respondentene jobbet ved sykehjem, innen hjemmesykepleie, i helsehus eller lignende.

Ifølge SOF er ferieavvikling og sykdom de vanligste årsakene til vikarbruk i kommunene. Andre årsaker til vikarbruk er ekstraordinære hendelser og utfordringer med å rekruttere personell, særlig til mindre deltidsstillinger. Forfatterne refererer til litteratur som viser at bruk av vikarer for å få den ordinære driften til å gå rundt, oppfattes som mer problematisk enn vikarbruk i forbindelse med ferie og sykdom. Generelt ble det ikke opplevd som vanskelig å få tak i vikarer i kommunene, men en større andel opplevde det som vanskelig i 2020 (20 prosent) enn året før (7 prosent), og det var utfordrende å få tak i vikarer med sykepleierkompetanse.

Rundt 40 prosent av respondentene i undersøkelsen mente at vikarbruken påvirket kvaliteten på tjenestene, og nesten halvparten jobbet aktivt for å redusere behovet for vikarer. De vanligste tiltakene for å redusere behovet for vikarer var økte stillingsprosenter og endrede turnusordninger. Vikarbruken gikk opp i 2020 sammenlignet med året før, trolig på grunn av koronapandemien. Forskerne fant ingen statistisk signifikant sammenheng mellom kommunestørrelse, antall ansatte og størrelse på avdeling og behov for vikarer, andel deltidsstillinger og hvor lett det var å få tak i vikarer.

Økte kostnader til innleie i kommunene

Burson Cohn & Wolfe (2022) har på vegne av Norsk Sykepleierforbund (2022) kartlagt kostnader til innkjøp av tjenester fra bemanningsbyråer, ved hjelp av innsyn i regnskapet til landets kommuner. Kartleggingen viser at kommunene i 2021 brukte nærmere 1,76 milliarder kroner på innleie av helsepersonell til de kommunale helse- og omsorgstjenestene, en økning på over en milliard kroner fra 2012. Med unntak av en liten nedgang fra 2015 til 2016, har utgiftene til vikarer økt hvert år, og økningen var særlig stor fra 2020 til 2021.

Årsaker til vikarbruk i kommunene og vanlige tiltak

Det er ofte vanskelig å rekruttere til små stillinger, og det gir behov for vikarer til ordinær drift. Bruk av vikarer henger også sammen med utfordringer med å rekruttere helsepersonell. En annen sentral årsak til vikarbruk, er sykefravær hos de ansatte.

De vanligste tiltakene for å redusere behovet for vikarer i kommunene, er ifølge Gransjø og Sogstad (2021) økte stillingsprosenter og endrede turnusordninger. Dette inkluderer ønsketurnus/forhandlingsturnus, der ansatte gir innspill om ønsket arbeidstid og der ansatte forhandler om arbeidstiden. Andre tiltak som har vært brukt i kommunale helse- og omsorgstjenester for å redusere vikarbruken, inkluderer lønnstillegg, vikarpool som løsning på deltidsproblematikken, faste vikarer i langtidsfravær og omgjøring av stillinger fra helsefagarbeiderstilling til sykepleierstilling for å øke kompetansen og redusere behov for ekstra innleie (Gransjø og Sogstad 2021).

4.9.2 Innleie og vikarbruk i spesialisthelsetjenesten

Innleie av vikarer gjennom bemanningsbyrå er ikke veldig utbredt i spesialisthelsetjenesten generelt. En felles rapport fra de fire regionale helseforetakene (Helse Nord mfl. 2019) viste at innleide helsepersonellvikarer fra bemanningsbyråer utgjorde om lag 0,4 til 0,8 prosent av vaktene i helseforetakene i 2018. De fire regionene vil levere et oppdatert kunnskapsgrunnlag i løpet av våren 2023.

De regionale helseforetakene skrev i rapporten at ved innleide vikarer i hovedsak blir benyttet til natt- og helgearbeid for sykepleiere, spesialsykepleiere og jordmødre. Utfordringen knyttet til natt- og helgearbeid forsterkes i forbindelse med ferieperioder og ved ikke-planlagt fravær.

Selv om det totale omfanget av innleie i spesialisthelsetjenesten er begrenset, bidro koronapandemien til å synliggjøre at flere helseforetak, både i sentrale og mindre sentrale strøk, i perioder var avhengig av å supplere egen bemanning med innleie av enkelte personellgrupper, særlig fra andre nordiske land. Perioder med høyt sykefravær og karantener for ansatte, var utfordrende for sykehusene.

Omfanget av innleie er høyest i Helse Nord relativt sett

Det er betydelige variasjoner i omfanget av innleie i spesialisthelsetjenesten. Tall fra Sykehusinnkjøp viser at innleie av vikarer er mest utbredt i Helse Nord. I 2021 fant 35 prosent av innleie i spesialisthelsetjenesten sted i Helse Nord. Til sammenligning hadde Helse Nord rundt 12 prosent av de ordinære årsverkene i spesialisthelsetjenesten, med ansvaret for spesialisthelsetjenester til 9 prosent av befolkningen i landet, som omtalt tidligere.

Andelen av total innleie i spesialisthelsetjenesten som fant sted i Helse Nord, var særlig høy for psykologspesialister (43 prosent), sykepleiere utenom spesialsykepleiere (49 prosent) og leger innen enkelte spesialiteter (hele 69 prosent for anestesiologi).

Forstørr bilde

Statistikk fra Sykehusinnkjøp, bearbeidet av SKDE og mottatt fra Helse Nord.

Drøyt 5 prosent av samlet innleie i spesialisthelsetjenesten fant sted i Helse Midt-Norge, rundt 15 prosent i Helse Vest og 45 prosent i Helse Sør-Øst i 2021. Dette er lavere enn regionenes størrelse isolert sett skulle tilsi.

Nærmere om innleie i Helse Nord

Helse Nord skriver i sitt innspill til Helsepersonellkommisjonen at lønnskostnader til innleie har økt mer enn de ordinære lønnskostnadene de siste tre årene. Mens lønnskostnader til innleie utgjorde 3,1 prosent av de totale lønnskostnadene i 2019, var andelen økt til 4,7 prosent i 2021.

Analyser gjort av Senter for klinisk dokumentasjon og evaluering (SKDE) fremstilt i figur 4.21, viser den prosentvise andelen innleie relativt til det totale månedsverksforbruket av leger og sykepleiere i Helse Nord for perioden 2018–2021. De stiplede linjene i figuren viser gjennomsnittet i Helse Nord.

Helse Nord informerer om at andel innleie (innleietimer) sett i forhold til egne ansatte (sum arbeidede timer) har økt fra 1,0 til 2,8 prosent når det gjelder sykepleiere i perioden fra 2019 til 2021. Trenden har riktig nok snudd i første halvdel av 2022. For leger utgjorde innleie 3,7 prosent i 2019, men har blitt redusert til 3,0 prosent i 2021.

Nordlandssykehuset har tidligere hatt lav andel innleie av sykepleiere, men dette har økt kraftig i 2020 og 2021. Finnmarkssykehuset har over tid hatt den høyeste relative andelen innleie av leger i regionen.

Forstørr bilde

Merk at y-aksene for sykepleiere og leger har ulike verdier.

Statistikk fra Sykehusinnkjøp, bearbeidet av SKDE og mottatt fra Helse Nord.

Innleie er relativt lite utbredt i de andre regionene

Tradisjonelt har omfanget av vikarinnleie i Helse Midt-Norge vært lite sammenlignet med landet som helhet. Til tross for en liten økning i 2022, ligger kostnadene til innleie fortsatt under én prosent av de totale lønnskostnadene i Helse Midt-Norge. Hovedbildet er at sykepleiere og spesialsykepleiere leies inn i lavaktivitetsperioder, mens leger leies inn ut fra konkrete behov gjennom hele året, i hovedsak i de to minste foretakene i regionen, ifølge innspill fra RHFet til Helsepersonellkommisjonen.

Til tross for vekst, utgjør innleie fortsatt en liten andel av bruken av helsepersonell i Helse Sør-Øst. Det var 1,2 innleietimer per brutto månedsverk i 2021. Samtidig er det betydelige variasjoner mellom helseforetakene. Intensivsykepleiere og psykiatere skiller seg ut med høyest innleie, særlig i enkelte foretak.

Innleie av vikarer er lite utbredt i Helse Vest. Innleie utgjør under én prosent av månedsverkene i regionen. Innleie er noe mer utbredt relativt sett i de to mindre helseforetakene, men andelen er lav i alle foretakene i regionen.

Kun 23 prosent av innleide vikarer i Helse Vest i 2020 og 2021 hadde bostedsadresse i Norge. Over halvparten (57 prosent) hadde bostedsadresse i Danmark, 15 prosent i Sverige og 5 prosent i øvrige land.

Innleietimer fordelt på helsepersonellgrupper

Figur 4.22 viser innleietimer i spesialisthelsetjenesten for ulike helsepersonellgrupper i 2021. Nesten halvparten av innleietimene for leger, var innen psykiatri. Én av tre innleietimer for sykepleiere, var innleie av intensivsykepleiere.

Forstørr bilde

Sykehusinnkjøp via Helse Midt-Norge RHF. Leverandørstatistikk, vikartjenester helsepersonell.

4.10 Omfang av ledere i helse- og omsorgstjenestene

God ledelse er viktig for ivaretakelse av oppgaver i tjenestene, arbeidsmiljø og arbeidsvilkår, kompetanse- og utviklingsmuligheter. Foruten kompetanse, krever god ledelse at ledere har kapasitet til ledelse. I dette kapitlet omtales omfanget av ledere og lederspennet i henholdsvis spesialisthelsetjenesten og kommunale helse- og omsorgstjenester. Behovet for lederkompetanse omtales nærmere i kapittel 9.

4.10.1 Ledere og lederspenn i spesialisthelsetjenesten

Spesialisthelsetjenesten preges av å være store virksomheter og spesialiserte kompetanseorganisasjoner, med geografisk spredning på mange lokasjoner, mange ansatte og stort lederspenn. Ved mange helseforetak er de øverste ledernivåene organisert på tvers av geografiske lokasjoner.

Sykehusutvalget skal i henhold til sitt mandat gjennomgå antall lederstillinger og ledernivå i helseforetakene og vurdere regelverk og eventuelt andre tiltak som kan understøtte en fornuftig lederstruktur og som legger til rette for stedlig ledelse. Dette vil de belyse blant annet ved å få gjennomført en kartlegging av vertikale og horisontale lederspenn, samt omfang av geografisk stedlig ledelse.

4.10.2 Ledere og lederspenn i kommunale helse- og omsorgstjenester

Tall fra KS viser at det er om lag 11 200 ledere i helse- og omsorgstjenesten i kommunene. Av disse er om lag 3 200 i institusjonsbaserte tjenester, 4 200 i hjemmebaserte tjenester og 3 700 i helsetjenester.

En undersøkelse fra NORCE i 2019, på oppdrag fra KS, viser at helse- og omsorgstjenestene skiller seg ut fra resten av kommunen med stort lederspenn, altså at lederne har lederansvar for et stort antall ansatte. Stort lederspenn betyr at lederens oppgavevolum øker, og dette gjelder særlig oppgavene knyttet til administrative og formelle krav. Undersøkelsen viser blant annet at i alders- og sykehjem er medianen 93 ansatte per leder, men at det er registrert virksomheter med opptil 274 ansatte per leder. Tilsvarende er medianen for hjemmetjenesten 59 ansatte per leder, men det forekommer virksomheter med opptil 315 ansatte per leder. Rapporten peker også i retning av at lederspennet påvirker sannsynligheten for sykefravær og for å slutte i virksomheten for de ansatte, men at utslagene er små.

Ledere i helse- og omsorgstjenesten har ansvar for mange ansatte grunnet blant annet deltidsbruken i tjenestene, og vil naturlig nok bruke en stor del av sin arbeidsdag til personaloppfølging (Helsedirektoratet 2021a). Stort lederspenn kan dermed hindre arbeidet med å gjennomføre nødvendige endringer og innovasjon i sektoren. Stort lederspenn påvirker jobbengasjement, prestasjon, tilfredshet, og turnover. I den forbindelse påpeker Helsedirektoratet (2021a) at det er problematisk at lederspennet i kommunal helse- og omsorgssektor er svært høyt.

4.11 Oppsummering

Dette kapitlet har oppsummert status og utvikling for personellet i helse- og omsorgstjenestene:

• Det har over tid vært en utvikling mot flere helsepersonell med høyere utdanning. Mens det har vært betydelig årsverksvekst for de fleste helsepersonellgrupper på høgskole- og universitetsnivå, har det vært en svak vekst for helsefagarbeidere.

• Det har vært en sterkere personellvekst i kommunene enn i spesialisthelsetjenesten de siste ti årene.

• I spesialisthelsetjenesten har det vært en sterkere vekst i somatikken enn i psykisk helse- og rustjenester, men kompetansenivået i psykisk helsevern har økt, med flere psykologer og leger.

• I de kommunale tjenestene har det over lengre tid vært en sterkere vekst i årsverk knyttet til tjenester i hjemmet enn i institusjoner.

• Til tross for stor vekst av personell med helsefaglig utdanning i de kommunale helse- og omsorgstjenestene, er det fortsatt over 30 prosent av de sysselsatte som ikke har helse- eller sosialfaglig utdanning.

• Antall farmasøytårsverk har økt i takt med veksten i antall apotek.

• Personellveksten i tannhelsetjenesten har i hovedsak skjedd i de private tannhelsetjenestene.

• For enkelte personellgrupper er det en høy andel sysselsatte som er over 55 år og som vil nå pensjonsalder i løpet av noen år.

• Personell med utenlandsk utdanning og personell med innvandringsbakgrunn er helt sentrale bidragsytere i de norsk helse- og omsorgstjenestene.

• Mange kommuner leier inn vikarer gjennom bemanningsbyråer. Vikarbruken er generelt ganske lav i spesialisthelsetjenesten, men høy i deler av landet, særlig i deler av Nord-Norge, og for enkelte yrkesgrupper.

• Ledere i helse- og omsorgstjenestene, både i kommunene og spesialisthelsetjenesten, har i mange tilfeller ansvaret for et stort antall ansatte. Ledere i spesialisthelsetjenesten har ofte ansvar for medarbeidere som kan være spredt på ulike geografiske lokasjoner.