6 Internasjonale utviklingstrekk

Handel og internasjonalt samarbeid er blitt mer krevende i en verden preget av flere konflikter og økt geopolitisk spenning. Bevisstheten om økonomisk sårbarhet har økt, og kostnadene til sikkerhet og forsvar vil trolig stige. Demografiske endringer vil innebære økt knapphet på arbeidskraft globalt, og påvirke offentlige budsjetter, sparing og investering i stort. Produktivitetsveksten har vært lav i mange land siden 2006, og det er stor usikkerhet knyttet til utviklingen fremover, ikke minst knyttet til økt digitalisering. Klimaendringene vil få store konsekvenser for alle land, og mange land vil trolig rammes langt hardere enn Norge. Samtidig vil tiltak mot klimaendringene kunne gi høyere kostnader og bidra til å svekke Norges bytteforhold overfor utlandet. De langsiktige utviklingstrekkene vil kunne skape utfordringer for lønnsdannelsen og norsk økonomi på flere måter, som et høyere kostnadsnivå, mindre rom for reallønnsvekst og et økt omstillingsbehov i norsk økonomi.

6.1 Deglobalisering og geopolitiske spenninger

6.1.1 Globalisering over tid

I perioden fra 1980-tallet og frem til finanskrisen var verdensøkonomien preget av en omfattende globalisering, som ga økt tilbud av arbeidskraft og økt handel som andel av verdens BNP, se figur 6.1. Handel og samarbeid har ført til høyere levestandard internasjonalt og reduserte spenninger mellom land.

Økningen i globaliseringen var særlig sterk i perioden mellom 1990 og 2008, som følge av særlig Kinas, men også Indias, inntog i verdensmarkedet. For typiske industriferdigvarer utkonkurrerte kinesisk produksjon i mange tilfeller de eksisterende produsentene i avanserte økonomier. Samtidig flyttet mange vestlige produsenter deler av produksjonen til Asia. Verdikjedene i produksjonen ble da lengre og mer globale. Kinas økte rolle i verdenshandelen ledet til betydelig lavere priser på mange varer. Det medførte lavere importpriser som trakk ned prisveksten i vestlige land. Norges bytteforhold overfor utlandet bedret seg i samme periode også som følge av sterk vekst i etterspørselen etter energi og andre råvarer fra bl.a. Kina, noe som førte til høyere eksportpriser på olje, aluminium og andre råvarer.

De senere årene har globaliseringen endret karakter (Aiyar mfl., 2023). Etter finanskrisen har global handel flatet ut målt som andel av verdens BNP. Høyere lønns- og kostnadsnivå i Kina har svekket de prisdempende kreftene ved handelen. Perioden med svært høy økonomisk vekst i landet kan også se ut til å være over, noe som vil dempe kinesisk økonomis bidrag til global BNP-vekst.

Verdensøkonomien har de siste årene gått gjennom en turbulent periode preget av handelskrig mellom USA og Kina, en pandemi som forårsaket store forstyrrelser i globale verdikjeder og økonomisk tilbakeslag samt omfattende økonomiske konsekvenser av Russlands krig i Ukraina. Verdenshandelen er fortsatt stabil, som andel av globalt BNP. Risikoen for at globaliseringen i noen grad kan reverseres ved at handelen som andel av BNP faller, eller at handelen skjer med et mer begrenset antall land, har derimot økt som følge av de økte geopolitiske spenningene, og økt oppmerksomhet om sårbarhet i globale verdikjeder.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

Figuren viser summen av eksport og import som andel av globalt BNP. Landene i utvalget vil variere over tid.

Kilde: Klasing og Milonis (2014) (1870–1949), Penn World Table (1950–2019) og Verdensbanken (2020–2021).

6.1.2 Økonomisk sårbarhet

Geopolitisk fragmentering og stormaktsrivalisering preger nå verdensbildet på en måte det ikke har gjort på flere tiår. De siste tre årene har bevisstheten økt om sårbarheten ved å være avhengig av råvarer, innsatsvarer og ferdigvarer fra noen få land som ikke er strategiske eller verdimessige allierte (se f.eks. Ahn mfl., 2023).

Under pandemien fikk vi illustrert at høy betalingsvilje ikke alltid er tilstrekkelig i et internasjonalt marked for smittevernutstyr og medisiner som er styrt av politisk vilje, nasjonale interesser og eksportbegrensninger. Omfattende pandemitiltak og reiserestriksjoner ga også store etterslep i ordrebehandling som følge av reduserte fraktmuligheter og flaskehalser i produksjonen (Celasun mfl., 2022).

I forbindelse med angrepskrigen i Ukraina reduserte Russland gasstilførselen til Europa betydelig.1 Dette bidro til en kraftig økning i energiprisene, også i Norge, se nærmere omtale i kapittel 5.

Som respons på Russlands økonomiske krigføring har Europa diversifisert sine energikilder ved å vri en større del av gassetterspørselen mot flytende naturgass (LNG), særlig fra USA, men også fra andre land som Norge og Algerie. Satsingen på fornybar energi har også økt. Omfattende energieffektivisering og mildt vær bidro også til å redusere etterspørselen etter energi gjennom vinteren 2022–2023, slik at man unngikk energirasjonering, og fikk lavere priser enn på sensommeren 2022.

Både myndigheter og bedrifter vender nå blikket mot andre sektorer som er sårbare for økonomisk krigføring eller andre typer forsyningsproblemer (se f.eks. Europakommisjonen, 2023). Å identifisere konkret sårbarhet i verdikjeder er utfordrende, men noen varegrupper peker seg ut fordi global produksjon er konsentrert i et fåtall land, se figur 6.2.2 Både farmasøytiske varer og sjeldne metaller til bruk i batterier og avansert teknologi, er essensielle varer som i dag hovedsakelig produseres i Kina. Mat, mineraler, avanserte elektroniske produkter og rørgass er eksempler på varer som land ofte importerer fra kun et fåtall handelspartnere selv om det finnes flere alternative produsentland (McKinsey, 2023).3

Siden 2019 har det å hente produksjon «hjem» (homeshoring) eller kun kjøpe fra «venner» (friendshoring) i økende grad kommet på dagsorden, både politisk og i bedriftene. Dersom mange bedrifter og land legger om handel og verdikjeder i stor skala, vil verdenshandelen i større grad blir preget av en politisk bestemt blokkstruktur. Hittil ser vi imidlertid få tegn til en systematisk diversifisering av opprinnelsesland i den totale importen til verdens største økonomier.

Forstørr bilde

Figuren viser den globale konsentrasjonen av produksjon av en rekke viktige varer; grafitt, kobolt, nikkel, olje, naturgass, platina, kobber, litium og sjeldne jordarter. Største produsenter globalt er navngitt. Land underlagt sanksjoner er markert i sort, og Kina i grått.

Kilde: Aiyar mfl. (2023). Data er hentet fra IEA, USGS og IMF.

Bedrifter og offentlige myndigheter ser ut til å ha økt betalingsvilje for en «forsikringspremie» i strategisk viktige sektorer. Bedriftene vil vurdere gevinsten ved større forsyningssikkerhet mot de ekstra produksjonskostnadene dette kan innebære. Men forsyningsproblemer for en bedrift vil også ha negative konsekvenser for bedriftens kunder og samfunnet for øvrig, og den enkelte bedrift vil ikke ha sterke nok insentiver til å ta tilstrekkelig hensyn til disse virkningene. Offentlige myndigheter har derfor en sentral rolle ved å utforme ny lovgivning og retningslinjer for næringslivet.

Mens mye industriproduksjon kan flyttes til nye land om man aksepterer økte kostnader, er produksjon av sjeldne metaller ofte konsentrert blant annet som følge av geografiske begrensninger på hvor disse råstoffene finnes. Et knippe land produserer derfor en svært høy andel av den totale tilgangen i verdensmarkedet i dag, se figur 6.2. Selv der forekomster gjør produksjon mulig, er det i mange tilfeller ikke lønnsomt. Samlet kan dette gi usikkerhet og lite fleksibilitet i tilbudet, som kan gi knapphet og høye priser hvis tilbudet faller eller etterspørselen øker.

Mens brede handelsmønstre i stor grad er uendret ser vi en markert oppgang i handelsrestriksjoner, og begynnende tegn til omlegging av verdikjeder og hjemhenting av produksjon i høyteknologiske sektorer. Dette gjelder spesielt halvlederteknologi, der amerikanske myndigheter har innført eksportrestriksjoner for å begrense Kinas tilgang på avansert databehandling og halvlederteknologi som de frykter kan brukes til militære formål. Den foreslåtte US Chip 4-alliansen mellom USA, Japan, Taiwan og Sør-Korea har som formål å sette opp verdikjeder innen halvlederindustrien som er helt uavhengige av Kina. Den amerikanske kongressens Creating Helpful Incentives to Produce Semiconductors (CHIPS) and Science Act og EUs European Chips Act tar begge sikte på å stimulere egen halvlederindustri. Dette er eksempler på at næringspolitikk og sikkerhetspolitikk veves sammen.

Økte spenninger globalt vil innebære økte kostnader til forsvar og sikkerhet. Siden 2021 har Norges forsvarsbudsjett økt med om lag 40 pst., og langtidsplanen for forsvarssektoren sikter mot ytterligere økning fremover (Finansdepartementet, 2023). Behovet for å prioritere forsvarsutgifter over statsbudsjettene fremover vil redusere de tilgjengelige midlene til andre formål.

6.1.3 Høyere prisvekst og lavere globalt BNP

Hvis den geopolitiske utviklingen fremover innebærer økte handelsbarrierer og omlegging av verdikjeder fra lavkostland til land med høyere produksjonskostnader, kan dette føre til en periode med høyere underliggende prisvekst og lavere verdiskaping i verden (Cerdeiro mfl., 2021).4^, 5 En rekke forskningsartikler viser til at globalt BNP vil reduseres som følge av økt geopolitisk fragmentering. Det er stor variasjon i estimatene for størrelsen på tapet, men i en litteraturstudie finner IMF at alle de inkluderte artiklene estimerer en negativ effekt på globalt BNP, se figur 6.3. Effekten er større jo større fragmenteringen blir (Aiyar mfl., 2023).

Forstørr bilde

Figuren viser en oversikt over ulike kilders øvre og nedre anslag for langsiktige BNP-tap i pst. som følge av økt geopolitisk fragmentering. Høyden på søylene representerer øvre grense for intervallet i hver artikkel. Tallene i parenteser angir hele intervallet. Spennet kommer av ulike antakelser om grad av fragmentering og handelselastisiteter. De ulike artiklene studerer ulike regioner, og resultatene er derfor ikke direkte sammenlignbare. Beregningene er de listede forfatternes egne.

Kilde: Aiyar mfl. (2023), IMF (2022), Bolhuis mfl. (2023), Cerdeiro mfl. (2021) og Goes og Bekkers (2022).

Dersom internasjonal handel endres fra å omfatte hele verden til å bli inndelt i blokker av allierte land, vil høyere lønnsnivå og dårligere tilgang på nødvendige naturressurser kunne føre til at produksjonskostnadene øker for mange varer. Verden skal i årene som kommer også gjennom en storstilt og kostbar energiomstilling for å begrense klimautslipp, se avsnitt 6.4. Begge deler tilsier at prisveksten kan bli høyere enn før. Disse forholdene vil også kunne påvirke produktivitetsveksten, se avsnitt 6.3.

Økt importert inflasjon får en direkte effekt på konsumprisindeksen (KPI) gjennom importerte konsumvarer. Det er også en indirekte effekt ved at økte innsatsfaktorpriser veltes over i prisene på norskproduserte varer.6 Dersom deglobaliseringen har permanent redusert tilbudssideelastisiteten på viktige innsatsvarer vil det kunne medføre høyere prisvekst i perioder. Effekten på prisene i Norge vil avhenge av hvor mye internasjonale innsatsfaktorer øker i pris, i hvor stor grad disse inngår i norsk produksjon, og bedriftenes evne til omstilling, tilpasning og effektivisering. I noen bransjer er det gode muligheter for å effektivisere produksjonen eller erstatte innsatsvarer som har økt mye i pris. Andre næringer er svært avhengige av innsatsfaktorer der prisene settes på verdensmarkedet, og da vil økte innsatspriser i større grad slå ut i økte produktpriser. Ulike sektorer vil derfor rammes ulikt, og kostnadssjokk vil i varierende grad veltes over på konsumentene.

6.1.4 Mulig reversering av Norges store bytteforholdsgevinster

Som en liten, åpen økonomi har Norge gjennom mange år tjent godt på fallende handelsbarrierer. Vårt bytteforhold bedret seg ved at importen av stadig billigere industrivarer fra lavkostland har økt samtidig som vi har hentet ut store gevinster ved å vri produksjonen mot mer lønnsomme næringer, herunder petroleumsnæringen. Særlig på 2000-tallet var det en kraftig bedring i vårt bytteforhold overfor utlandet, se figur 7.1. Sammen med høy produktivitetsvekst i deler av perioden ga bedringen i bytteforholdet en kraftig økning i Norges disponible inntekt og god reallønnsutvikling i norske husholdninger, se kapittel 6.3.

Dersom globaliseringen stopper opp og reverseres, kan vi stå overfor en periode med reduserte eksportmuligheter og høyere vekst i prisene på varer vi importerer. Dette kan innebære en reversering av Norges bytteforhold overfor utlandet.

6.1.5 Skiftberegning av svekket bytteforhold

På oppdrag fra utvalget har Bjertnæs, Graber og Kolsrud (2023) gjort skiftberegninger på den makroøkonometriske modellen KVARTS av en globalisering i revers. I skiftberegningen øker den importerte inflasjonen samtidig som eksportetterspørselen faller og rentenivået i utlandet stiger, se figur 6.4–6. Impulsene fra utlandet stammer fra beregninger gjort med NORA-modellen. De økte importprisene er modellert ved at den totale tolvmånedersveksten i konsumprisene hos Norges handelspartnere øker med to prosentenheter i første kvartal. Prisveksten reduseres så gradvis tilbake til prisveksten i referansebanen over de neste tjue årene, se figur 6.4. Nivået på olje- og gasspriser, samt elektrisitetspriser, holdes derimot fast gjennom hele simuleringsperioden.

Analysen ser på konsekvenser dette kan få for lønnsomheten i frontfaget, lønninger, kronekursen, utenrikshandelen og på øvrige makroøkonomiske hovedstørrelser. Bjertnæs, Graber og Kolsrud (2023) implementerer endringer i de handelsrelaterte variablene i KVARTS som er konsistente med endringene som stammer fra modellsimuleringer på utenlandsdelen av NORA.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

Endringer i KVARTS i makroøkonomiske variabler i utenriksøkonomien.

Kilde: Bjertnæs, Graber og Kolsrud (2023).

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

Endringer i KVARTS i makroøkonomiske variabler i utenriksøkonomien.

Kilde: Bjertnæs, Graber og Kolsrud (2023).

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

Endringer i KVARTS i makroøkonomiske variabler i utenriksøkonomien.

Kilde: Bjertnæs, Graber og Kolsrud (2023).

I analysen er rente og valutakurs eksogene størrelser. De påvirkes med andre ord ikke av endringer i andre variabler i modellen. Denne antakelsen er gjort fordi valutakursligningen i KVARTS, som er utformet for å analysere kort- og mellomlangsiktige virkninger på norsk økonomi, ikke er laget for å analysere langsiktige virkninger av en reversering av bytteforholdsgevinster, som vil kunne endre realvalutakursen på lengre sikt. Beskatningen av husholdningene er også tilpasset slik at handlingsregelen er innfridd. Det innebærer at skattene øker på kort sikt som følge av at høyere importert inflasjon gir økte utgifter i offentlig sektor. Disse faller så igjen på mellomlang og lang sikt, som følge av at offentlige utgifter faller på grunn av lavere lønnssats enn i referansebanen.

Importprisene øker gradvis frem mot 2040, målt i forhold til importprisene i referansebanen, og blir så liggende på det forhøyede nivået ut analyseperioden, se figur 6.7. Det antas også at etterspørselen rettet mot de tradisjonelle norske eksportnæringene faller på kort og mellomlang sikt. I skiftberegningen er økningen i den utenlandske renten i forhold til referansebanen størst to år etter det utenlandske kostnadssjokket. Den reduseres så gradvis tilbake til rentenivået i referansebanen over de neste tjue årene. På lengre sikt består endringene som implementeres i skiftberegningene, primært av et høyere nivå på importprisene. Disse er om lag fem pst. høyere enn i referansebanen ved utgangen av analyseperioden. Reduksjonen i Norges bytteforhold overfor utlandet, utenom petroleumsnæringen, er illustrert i figur 6.8. Den trendmessig noe svakere utviklingen i Norges bytteforhold også i referansebanen skyldes en antakelse om en svakere utvikling i internasjonal handel enn i tidligere perioder.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

Tradisjonelle varer inkluderer industrien, primærnæringene og elektrisitet.

Kilde: Bjertnæs, Graber og Kolsrud (2023).

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

Tradisjonelle varer inkluderer industrien, primærnæringene og elektrisitet.

Kilde: Bjertnæs, Graber og Kolsrud (2023).

Analysen viser at husholdningenes disponible realinntekter i 2025 ligger 0,9 pst. lavere enn i referansebanen som følge av høyere konsumpriser og lavere disponibel inntekt. Lønnssatsen faller på mellomlang og lang sikt som følge av redusert etterspørsel etter innsatsvarer grunnet økte produksjonskostnader i konkurranseutsatt sektor grunnet høyere priser på importerte innsatsvarer. Fallet dempes imidlertid av at bedriftene vrir seg mot å bruke mer arbeidskraft som følge av høyere brukerpriser på utenlandsk kapital. I tillegg vrir norske husholdninger seg bort fra dyrere importerte varer og til varer produsert i Norge. Det antas at offentlig konsum vokser i takt med totalt konsum. Et gradvis sterkere fall i privat konsum utover i skiftberegningen innebærer derfor også et gradvis fall i offentlig konsum, noe som demper aktiviteten i den norske økonomien.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

Virkninger på makroøkonomiske hovedstørrelser av økte importpriser, økt rente utenlands og redusert eksportetterspørsel.

Kilde: Bjertnæs, Graber og Kolsrud (2023).

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

Virkninger på makroøkonomiske hovedstørrelser av økte importpriser, økt rente utenlands og redusert eksportetterspørsel.

Kilde: Bjertnæs, Graber og Kolsrud (2023).

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

Virkninger på makroøkonomiske hovedstørrelser av økte importpriser, økt rente utenlands og redusert eksportetterspørsel.

Kilde: Bjertnæs, Graber og Kolsrud (2023).

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

Virkninger på makroøkonomiske hovedstørrelser av økte importpriser, økt rente utenlands og redusert eksportetterspørsel.

Kilde: Bjertnæs, Graber og Kolsrud (2023).

På kort sikt øker kostnadene i de tradisjonelle norske eksportnæringene som følge av høyere priser på importerte innsatsvarer. Eksportprisene og -volumet endres marginalt i 2025, samtidig som realkapitalen endres lite på kort sikt. Sysselsetting og produksjon påvirkes derfor lite, samtidig som nominell lønnsstivhet bidrar til at lønnskostnadene forblir uendret. Som følge av disse virkningene opplever tradisjonelle eksportnæringer redusert lønnsomhet, samtidig som lønnskostnadsandelen på kort og mellomlang sikt øker.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

Virkninger på makroøkonomiske hovedstørrelser av økte importpriser, økt rente utenlands og redusert eksportetterspørsel.

Kilde: Bjertnæs, Graber og Kolsrud (2023).

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

Virkninger på makroøkonomiske hovedstørrelser av økte importpriser, økt rente utenlands og redusert eksportetterspørsel.

Kilde: Bjertnæs, Graber og Kolsrud (2023).

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

Virkninger på makroøkonomiske hovedstørrelser av økte importpriser, økt rente utenlands og redusert eksportetterspørsel.

Kilde: Bjertnæs, Graber og Kolsrud (2023).

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

Virkninger på makroøkonomiske hovedstørrelser av økte importpriser, økt rente utenlands og redusert eksportetterspørsel.

Kilde: Bjertnæs, Graber og Kolsrud (2023).

I skjermede næringer skjer det lite med etterspørselen etter varer og tjenester på kort sikt. Både konsumenter og bedrifter vrir seg mot varer produsert innenlands som følge av de økte importprisene, men effekten dempes fordi realinntektene har falt. De skjermede næringene velter økte produksjonskostnader som følge av de økte importprisene over i sine egne salgspriser, noe som gjør at lønnsomheten og lønnskostnadsandelen i skjermet sektor endrer seg lite på kort sikt.7

Den reduserte lønnsevnen i konkurranseutsatt sektor, hovedsakelig som følge av høyere priser på importerte innsatsvarer, gir lavere lønnsvekst i denne sektoren, og det bidrar gjennom mekanismene i frontfagsmodellen til at lønnsnivået i norsk økonomi vokser mindre på lang sikt. Skiftberegningen viser at lønnssatsen i konkurranseutsatt industri i 2050 er mer enn fem pst. lavere enn i referansebanen. Lavere lønnssats motvirker kostnadsøkningene fra dyrere importerte innsatsvarer i konkurranseutsatt industri, og bidrar til at eksporten ekskludert petroleum øker med 1,8 pst. sammenlignet med referansebanen i 2050. Lavere lønnssats motvirker også den høye importerte inflasjonen slik at prisene på varer og tjenester ikke øker mye raskere enn i referansebanen på lang sikt.

Lavere lønnssats reduserer husholdningenes disponible realinntekt ytterligere. I 2050 er denne 3,2 pst. lavere enn i referansebanen. Lønnskostnadene for virksomhetene reduseres både som følge av en lavere lønnssats og reduksjoner i antall sysselsatte, selv om fallet i sistnevnte dempes på lang sikt. Lavere lønnssats fører til at arbeidsstyrken faller om lag like mye som sysselsettingen på mellomlang sikt, slik at arbeidsledigheten endres lite frem til rundt 2030. Deretter fører en gradvis økning i sysselsettingen til at ledigheten faller noe i siste del av analyseperioden.

Bjertnæs, Graber og Kolsrud (2023) finner at lønnskostnadsandelen i konkurranseutsatt sektor øker på kort og mellomlang sikt. Samtidig faller lønnskostnadsandelen i skjermet sektor gradvis. Resultatet drives trolig av at substitusjonselastisiteten mellom arbeidskraft og kapital i modellen er lavere enn 1, på 0,85 (Hove, Johansen og Vigtel, 2022). Når substitusjonselastisiteten er mindre enn 1, fører redusert lønn til en relativt sett mindre økning i sysselsettingen, slik at den samlede lønnsmassen (lønn multiplisert med sysselsetting) reduseres.

Det er utfordrende å gi et presist estimat på substitusjonselastisiteten mellom arbeidskraft og kapital. Brasch, Raknerud og Vigtel (2023) har anslått i en diskusjonsartikkel at den kan være 1, eller så høy som 1,9, avhengig av metode, for et utvalg norske industriforetak.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

Forholdet mellom lønnskostnadsandelene i skift- og referansescenarioet.

Kilde: Bjertnæs, Graber og Kolsrud (2023).

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

Forholdet mellom lønnskostnadsandelene i skift- og referansescenarioet.

Kilde: Bjertnæs, Graber og Kolsrud (2023).

Forfatterne skriver at en utvikling der lønnskostnadsandelen i skjermet sektor faller, over tid kan skape utfordringer for frontfagsmodellen dersom fagforeningene i følgefagene krever en lønnsvekst som holder lønnskostnadsandelen i skjermet sektor konstant. Det er imidlertid betydelig usikkerhet om dette resultatet, som er betinget av modellforutsetningene, og det er ikke i tråd med hvordan frontfagsmodellen vanligvis beskrives.

Boks 6.1 Usikker utvikling i realrenten

Realrenten er det nominelle rentenivået fratrukket forventet inflasjon over samme tidsperiode. Realrenten har en sentral rolle i økonomien, både ved å bestemme kostnadene ved å låne og avkastningen ved finansiell sparing. Realrenten vil dermed påvirke forbruk, investering og sparing, og gjennom det også påvirke økonomien som helhet. Realrentene har jevnt over falt i høyinntektsland siden midten av 1980-tallet, og under pandemien ble de negative, se figur 6.19. En slik periode er ikke enestående, og forskning viser at den langsiktige realrenten har hatt en fallende trend siden 1400-tallet (Schmelzing, 2020). Som vist i figur 6.19, steg realrenten kraftig på 1980-tallet, i forbindelse med stram pengepolitikk i etterkant av en lengre periode med høy inflasjon. Deretter har realrenten gradvis falt, frem til slutten av pandemien.

Lavere observert realrente avspeiler en trendmessig reduksjon i den nøytrale realrenten, definert som det realrentenivået som hverken stimulerer eller begrenser økonomisk aktivitet, og som er konsistent med en nøytral konjunktursituasjon og stabil inflasjon. Forskere har pekt på en rekke årsaker til nedgangen i den nøytrale realrenten, som redusert produktivitetsvekst, en aldrende befolkning, lavere investeringsetterspørsel, økt ulikhet (som gir økt sparing) og økt etterspørsel etter trygge og likvide aktiva (Rachel og Summers, 2019; Meyer, Ulvedal og Wasberg, 2022). Norges Bank vurderer at den nøytrale pengemarkedsrenten ligger mellom -0,5 og 0,5 pst. i Norge (Meyer, Ulvedal og Wasberg, 2022), og dette er i stor grad konsistent med anslag for andre rike land.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

Kilde: U.S. Department of the Treasury og U.S. Bureau of Labor Statistics. Hentet fra Macrobond.

I den siste tiden har forventede realrenter fremover i tid steget, i lys av at pengepolitikken er blitt strammet inn for å stagge den høye prisveksten. Løpende realrenter har vært negative som følge av den høye inflasjonen, men dette kan være i endring ettersom inflasjonen nå faller mens det nominelle rentenivået fortsatt er høyt.

Det er betydelig usikkerhet knyttet til utviklingen i den nøytrale realrenten fremover. Det internasjonale valutafondet (IMF) antar at realrentene i høyinntektsland vil gå tilbake mot det lave nivået fra før pandemien når denne inflasjonsperioden er over fordi de samme faktorene som fikk realrenten ned i stor grad forventes å ha betydning også fremover (Barret mfl., 2023). IMF peker også på alternative scenarioer som kan gi høyere realrente, som økt offentlig gjeld og økte investeringer knyttet til grønn omstilling. Goodhart og Pradhan (2017) argumenterer for at en aldrende befolkning vil redusere både ønsket sparing og ønsket investering, men at sparingen vil falle mer, slik at realrentene vil øke. Men dersom en aldrende befolkning reduserer produktivitetsveksten, senker potensielt BNP og øker den totale sparingen, kan det redusere realrentene. De demografiske endringene kan også bidra til økt prisvekst, noe som kan trekke ned realrentene (se debatten mellom Blanchard og Summers, 2023).

Om realrentene blir høyere i tiden fremover, vil det dempe nedgangen i nominelle renter som vi kan forvente når inflasjonen etter hvert kommer ned. Det vil kunne innebære at kostnadene ved å ha lån blir høyere enn de har vært det siste tiåret. Det vil kunne ha vesentlig betydning for stater med høy statsgjeld og også påvirke den økonomiske utviklingen i land med høy gjeld blant husholdningene, slik som Norge.

6.2 Produktivitet

Økt produktivitetsvekst over tid er en avgjørende forutsetning for økonomisk vekst og økt velferd i befolkningen, og derfor også en viktig faktor for lønnsdannelsen. Produktivitet reflekterer hvor mye vi får ut av arbeidsinnsatsen og ressursene vi har i samfunnet. Et vanlig mål på produktivitet er arbeidsproduktiviteten (eller timeverksproduktiviteten), vanligvis målt som BNP per arbeidet time.

Økt kapitalinnsats bidrar til høyere arbeidsproduktivitet. Investeringer i maskiner, verktøy og infrastruktur legger til rette for at arbeidstakere kan utføre arbeidet mer effektivt og øker produksjonen per arbeidet time.

Den resterende veksten i verdiskapingen som ikke kan forklares av økt bruk av arbeid eller kapital, defineres som vekst i totalfaktorproduktivitet (TFP). Vekst i TFP drives av forbedringer i teknologi, organisering av produksjonen og arbeidstakernes kompetanse. Historisk er det her den største kilden til økonomisk vekst og økt velstand har ligget.

Hva driver produktivitetsveksten?

I det lange løp er teknologisk fremgang den viktigste driveren av produktivitetsvekst. Det kan være enkeltteknologier som får brede anvendelsesområder og øker produktiviteten i store deler av økonomien. Elektrisitet, forbrenningsmotoren og mikroprosessoren er eksempler på slik teknologi som var viktige drivere for produktivitetsveksten gjennom 1900-tallet og på starten av 2000-tallet (se f.eks. Gordon, 2016).

Teknologisk fremgang kan også knyttes til organisering av produksjonen. En mer effektiv organisasjonsstruktur kombinert med teknologi har gitt opphav til stordriftsfordeler som har endret markedsstrukturer og økt produktiviteten betydelig. Globalisering, internasjonal handel og internasjonalt samarbeid har forsterket dette ytterligere gjennom å legge til rette for større spesialisering mellom land. Spesialisering gir mulighet til å utnytte naturressurser, relative konkurransefortrinn og stordriftsfordeler, som kan benyttes til å kjøpe de varene og tjenestene man ønsker ved internasjonal handel. Det bidrar til høy global verdiskaping.

Institusjonelle forhold og organiseringen av samfunnet er viktige faktorer for verdiskapingen i økonomien, både gjennom å få flere i arbeid og gjennom høyere produktivitetsvekst. Et effektivt utdanningssystem, utjevning av forskjeller og sosial mobilitet bidrar til at hele befolkningen får anledning til å delta i arbeidsmarkedet og i større grad bidra der de er mer verdiskapende. Høy grad av tillit mellom folk og til institusjonene legger til rette for at arbeidstakere og næringsliv i større grad kan fokusere på verdiskapende aktiviteter sammenlignet med samfunn med lav tillit. Gode rammebetingelser og en velfungerende lønnsdannelse bidrar til stabilitet for arbeidsliv og næringsliv og effektiv ressursbruk.

6.2.1 Historisk produktivitetsvekst

Produktiviteten i økonomien vokser normalt over tid, men veksten varierer mellom land og i ulike perioder. Gjennom 1900-tallet vokste produktiviteten målt som BNP per utførte timeverk globalt med i gjennomsnitt rundt to pst. årlig. Den globale produktivitetsveksten ble drevet frem av en høy vekst i USA i første halvdel av århundret, mens Europa hentet inn USA igjen med en særlig høy produktivitetsvekst i perioden 1950–1970.

Fra 1970-tallet har veksten i Europa falt ned til det langsiktige gjennomsnittet på to pst., men fortsatt med mye variasjon mellom land. Storbritannia og Danmark hadde sterk vekst på 1970 og 1980-tallet, mens land som USA og Sverige hadde kraftig produktivitetsvekst ut over på 1990-tallet. Sett over tid har produktivitetsveksten i Fastlands-Norge vært på linje med produktivitetsveksten i andre land, se figur 6.20.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

Faste priser målt i USD 2015 kjøpekraftsparitet. Normalisert til 2000.

Kilder: OECD, Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

Lavere produktivitetsvekst de siste 15–20 årene

Fra rundt 2006 har det vært en nedgang i veksttakten i global produktivitet. I motsetning til veksttakten frem til da, har nedgangen i produktivitetsveksten siden 2006 fordelt seg forholdsvis jevnt over land og over år. Veksten i samlet arbeidsproduktivitet i G7-landene lå på rundt to pst. fra 1980-tallet og til 2005, men den har siden falt ned til rundt ett pst. i gjennomsnitt, se figur 6.21.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

¹ BNP som andel av antall timeverk i økonomien, målt i faste priser, USD, 2015 kjøpekraftsparitet.

² Samlet utvikling i G7-landene Canada, Frankrike, Tyskland, Italia, Japan, Storbritannia og USA.

Kilder: OECD og Finansdepartementet.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

Kilder: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

I Norge er bildet det samme som for G7-landene. I perioden 2006–2022 har veksten i timeverksproduktiviteten i markedsrettede fastlandsnæringer vært under ett pst. årlig sammenlignet med et gjennomsnitt på over tre pst. i hele perioden fra 1971 til 2005, se figur 6.22. Hvis den lave produktivitetsveksten siden 2006 skyldes mer vedvarende endringer, vil vi også fremover måtte forvente en årlig produktivitetsvekst på rundt ett pst. Det vil ha store konsekvenser for økonomien og lønnsdannelsen og gi lavere utsikter til reallønnsvekst enn om produktivitetsveksten tar seg opp til tidligere nivåer.

6.2.2 Utsikter til produktivitetsvekst fremover

Produktivitetsveksten i Norge er i stor grad avhengig av global produktivitetsvekst. Utsiktene vil derfor preges av globale drivere, som teknologisk utvikling, globalisering og internasjonale rammevilkår. Dette avsnittet går nærmere inn på de globale driverne bak produktivitetsveksten historisk, og hvorvidt vi kan vente at mulige årsaker til lavere produktivitetsvekst de siste tiårene vil vedvare eller om produktivitetsveksten vil ta seg opp.

Nærmere om globale drivere bak historisk produktivitetsvekst og utsiktene for produktivitetsvekst fremover

Oppfinnelser som fundamentalt kan endre måten ulike varer og tjenester produseres på, og som har brede bruksområder, kalles på engelsk General Purpose Technologies (GPT). Elektrisitet, forbrenningsmotoren og mikroprosessoren er eksempler på dette. Hvorvidt den lave produktivitetsveksten vi har sett de senere årene vil ta seg opp fremover, avhenger derfor blant annet av om vi får nye slike GPTer.

IT-revolusjonen ga trolig et produktivitetsløft på 1990 og starten av 2000-tallet. Selv om teknologien har fortsatt å utvikle seg siden, med internett, smarttelefoner og kunstig intelligens, har det ikke slått ut i en betydelig produktivitetsvekst siden 2006. En mulig forklaring er at IT-revolusjonen ikke har påvirket økonomisk utvikling på en like fundamental måte som elektrisitet og forbrenningsmotoren. En mer optimistisk forklaring er at produktivitetsgevinstene ikke er realisert enda, og at produktivitetsveksten vil ta seg opp slik den gjorde på 1990-tallet (Brynjolfsson mfl., 2019). Noen argumenterer for at utviklingen i kunstig intelligens det siste året, som tjenesten ChatGPT, vil være en katalysator for en slik økt produktivitetsvekst.

En annen hypotese for den lavere produktivitetsveksten vi har målt siden 2006, er at det skyldes økende feilmåling av verdiskapingen, slik at produktivitetsveksten reelt sett er høyere. Verden produserer i større grad varer som er internettbaserte, gratistjenester og varer med økt kvalitet, og som dermed har en større verdi enn vi fanger opp i produksjonsmålene, se boks 6.2. Flere forskere har sett på denne hypotesen for USA og finner at eventuell feilmåling trolig ikke er tilstrekkelig for å forklare mer enn en liten andel av nedgangen i amerikansk produktivitetsvekst (se f.eks. Syverson, 2017 og Byrne og Reinsdorf, 2016).

Perioden siden 2006 med lav produktivitetsvekst kjennetegnes også ved at det har vært svært lave renter, se boks 6.1. Noen økonomer har pekt på at lave renter kan ha bidratt til redusert produktivitet gjennom såkalte zombie-bedrifter (se f.eks. Banerjee og Hofmann, 2018). Hvis gjeldsfinansiering er svært billig, vil bedrifter med lav lønnsomhet i større grad kunne overleve. Hvis en betydelig andel av ressursene i økonomien er bundet opp i zombie-bedrifter, kan det gi lavere produktivitet enn om ressursene blir reallokert til mer produktive bedrifter. Høyere renter vil ramme bedrifter med lav lønnsomhet og isolert sett frigjøre ressurser som kan brukes til mer produktive anvendelser. Samtidig er det en fare for at de ledige ressursene ikke tas i bruk, og at resultatet, i hvert fall på kort sikt, blir et lavere aktivitetsnivå.

Økt tilgang på realkapital har bidratt til å øke produktiviteten til arbeidskraften. For markedsrettet virksomhet bidro økt kapitalintensitet med rundt en tredel av veksten i timeverksproduktivitet i Fastlands-Norge i perioden 1970–2000. De siste tjue årene har bidraget fra økt kapitalintensitet derimot falt til rundt en firedel. Dette er et trekk Norge deler med de fleste andre vestlige land. Nedgangen i kapitalintensiteten reflekterer at investeringene har ligget på et lavere nivå enn tidligere, særlig etter den internasjonale finanskrisen i 2008.

Globalisering og økt grad av internasjonal handel har historisk bidratt til økt produktivitetsvekst gjennom økt spesialisering i produksjon av varer og tjenester. Siden 1990-tallet har mye av globaliseringsgevinsten kommet ved at fremvoksende økonomier, og særlig Kina, i større grad har blitt en del av verdenshandelen, se avsnitt 6.2. På den annen side har Kinas økte rolle i verdensøkonomien i stor grad kommet samtidig med at produktivitetsveksten har gått ned i de vestlige landene, så årsakssammenhengene her er ikke opplagte. De internasjonale utsiktene beskrevet over tyder på at globaliseringstrenden de siste årene har flatet ut, og det er risiko for at deler av den kan bli reversert. Dette kan ha negative konsekvenser for den globale produktivitetsveksten fremover, mens det er mer uklart hvordan det vil påvirke produktivitetsveksten i de vestlige landene. Hvis verdensøkonomien beveger seg mot mindre globalisering, kan det bli vanskeligere å utnytte andre lands kunnskap eller få tilgang til slik kunnskap gjennom import av teknologi, noe som kan svekke produktivitetsutviklingen.

Finanskrisen i 2008–09 og den påfølgende statsgjeldskrisen i Europa bidro trolig til nedgangen i produktivitetsveksten gjennom svekkede finansmarkeder og stor usikkerhet i markedene. Også fremover vil finansielle kriser, usikkerhet som følge av internasjonal uro, politisk uro, populisme, pandemier og andre utviklingstrekk i samfunnet kunne svekke rammevilkårene for en god produktivitets- og effektivitetsutvikling i økonomiene. En handels- og næringspolitikk basert på at landene subsidierer produksjon av ulike varer, bidrar heller ikke positivt til produktivitetsveksten.

Omstilling i norsk økonomi

Petroleumsnæringen har vært en sentral bidragsyter til produktivitetsvekst og lønnsomhet i Norge, både gjennom høy produktivitetsvekst og svært god lønnsomhet i næringen, og gjennom etterspørsel og andre ringvirkninger til fastlandsøkonomien, se omtale i kapittel 7. Den høye produktiviteten i petroleumsnæringen reflekterer høy målt verdiskaping per timeverk, knyttet til utvinning av en knapp og verdifull naturressurs.

Den gradvise utfasingen av petroleumsvirksomheten i tiårene fremover vil kunne redusere produktivitetsveksten og lønnsomheten i norsk økonomi. Når petroleumsvirksomheten gradvis vil utgjøre en mindre andel av økonomien, innebærer det at vi etter hvert vil bruke en større andel av ressursene i relativt sett mindre produktive og mindre lønnsomme næringer. Se kapittel 8 for mer om effekten av endringer i petroleumsvirksomheten.

Grønn omstilling og klimatilpasning kan komme til å redusere den målte produktivitetsveksten ved at vi bruker teknologier som innebærer høyere kostnader, men samtidig gir mindre utslipp. Dette kan være nødvendig for å dempe klimaendringene og kostnadene ved klimaendringer, men isolert sett kan det samtidig gi mindre økning i tilgang på varer og tjenester, særlig i en overgangsfase der det gjennomføres store nye investeringer. I denne overgangsfasen vil mindre økning i tilgang på varer og tjenester kunne gi lavere vekst i kjøpekraften og dermed en lavere vekst i reallønnen. Samtidig skjer det en rask teknologiutvikling knyttet til f.eks. solenergi og vindkraft, som over tid kan redusere energikostnadene, snarere enn å øke dem. Samlet er det likevel grunn til å regne med at tilpasning av forbruk og produksjon til mål om klima og miljø vil innebære kostnader i form av lavere produksjon, verdiskaping og kjøpekraft slik det måles i nasjonalregnskapet.

Produktivitetsvekst i offentlig sektor

Offentlig forvaltning utgjør om lag tretti pst. av samlet sysselsetting i Norge. Økt effektivitet i bruken av disse ressursene er helt sentralt for å forbedre det offentlige tjenestetilbudet, og det vil kunne bidra til høyere produktivitet i norsk økonomi.

Produksjonen i offentlig sektor er i stor grad arbeidsintensiv, særlig innenfor omsorg, noe som gjør at det mulige effektiviseringspotensialet fra teknologisk utvikling vanligvis ikke er like stort som i privat sektor. Likevel kan offentlig sektor ha et uutnyttet potensial for effektivisering av organisering, ledelse og administrasjon samt implementering av ny teknologi.

I privat sektor vil krav til lønnsomhet og konkurranseevne bidra til å drive frem høyere produktivitet. I offentlig sektor er krav til lønnsomhet ikke en like viktig drivkraft, selv om stramme budsjetter i mange tilfeller vil begrense kostnadsveksten. En rekke forhold i offentlig sektor, som virksomhetenes karakter, kompleksiteten i rammevilkårene og politiske mål, kan skape utfordringer for produktivitetsutviklingen i sektoren. I deler av offentlig sektor vil økt produktivitet i større grad være et spørsmål om økt kvalitet på tjenestene, noe som ikke like lett kan observeres i statistikken, jf. boks 6.2.

I private bedrifter vil produktivitetsutviklingen være viktig for bedriftens konkurranseevne og også ha betydning for lønnsveksten for de ansatte. Høyere produktivitet vil gi sikrere jobber og vil også kunne gi høyere lønninger. I offentlig sektor vil produktivitetsutviklingen i virksomheten ha mindre betydning for jobbsikkerhet og lønnsvekst for de ansatte. Lønnsveksten i offentlig sektor vil gjennom frontfagsmodellen følge lønnsveksten, og dermed produktivitetsveksten, i industrien. Hensynet til jobbsikkerhet og høyere lønninger vil i mindre grad gi insentiver til økt produktivitet. Produktivitetsutviklingen i offentlig sektor vil imidlertid i større grad avhenge av andre mekanismer, som mål om bedre tjenester for brukerne og faglige kvalitetskrav.

Demografiske endringer innebærer at de eldre vil utgjøre en stadig større del av befolkningen, og det vil gi økt etterspørsel etter helse- og omsorgstjenester. Helsepersonellkommisjonen har pekt på at det vil bli nødvendig med effektivisering og høyere produktivitet i produksjonen av helse- og omsorgstjenester, se nærmere omtale i kapittel 8.

6.2.3 Skiftberegninger av lavere produktivitet i industrien eller skjermet sektor

Brasch mfl. (2023) analyserer virkningene på norsk økonomi og lønnsdannelse av en midlertidig reduksjon i produktiviteten i henholdsvis industrien og skjermet sektor ved hjelp av de makroøkonomiske modellene KVARTS og NORA. Analysen har en mellomlang tidshorisont på ti år. Fallet i total faktorproduktivitet (TFP) er stort sammenlignet med historiske data, på ti pst. det første året, før den gradvis returnerer til utgangsnivået over de neste fem årene. Skatter og offentlig forbruk holdes uendret gjennom analyseperioden.

I begge modellene viser beregningene at en midlertidig reduksjon i TFP fører til en midlertidig reduksjon i både arbeidsledigheten og i BNP i Fastlands-Norge. Lavere BNP-nivå betyr at disponibel inntekt for landet som helhet vil gå ned. Når arbeidsledigheten likevel avtar, er det fordi virksomhetene trenger flere arbeidere for å produsere like mye som før, slik at etterspørselen etter arbeidskraft øker.

Virkningene på økonomien og lønnsdannelsen avhenger av om reduksjonen i produktiviteten skjer i industrien eller skjermede næringer. Hvis produktiviteten faller i industrien, fører dette til lavere reallønn, og gjennom frontfagsmodellen fører dette til lavere reallønn også i skjermede næringer. Ti år etter det initiale sjokket er både BNP i Fastlands-Norge og privat konsum fremdeles noe lavere enn i referansebanen i analysen gjort med KVARTS-modellen, se figur 6.25 og 6.26. I de skjermede næringene fører lavere lønninger til lavere priser, slik at KPI etter hvert faller noe.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

Effekter på makroøkonomiske hovedstørrelser av lavere produktivitet i industrien eller skjermet sektor. Analysen er utført med KVARTS-modellen.

Kilde: Brasch mfl. (2023).

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

Effekter på makroøkonomiske hovedstørrelser av lavere produktivitet i industrien eller skjermet sektor. Analysen er utført med KVARTS-modellen.

Kilde: Brasch mfl. (2023).

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

Effekter på makroøkonomiske hovedstørrelser av lavere produktivitet i industrien eller skjermet sektor. Analysen er utført med KVARTS-modellen.

Kilde: Brasch mfl. (2023).

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

Effekter på makroøkonomiske hovedstørrelser av lavere produktivitet i industrien eller skjermet sektor. Analysen er utført med KVARTS-modellen.

Kilde: Brasch mfl. (2023).

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

Effekter på makroøkonomiske hovedstørrelser av lavere produktivitet i industrien eller skjermet sektor. Analysen er utført med KVARTS-modellen.

Kilde: Brasch mfl. (2023).

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

Effekter på makroøkonomiske hovedstørrelser av lavere produktivitet i industrien eller skjermet sektor. Analysen er utført med KVARTS-modellen.

Kilde: Brasch mfl. (2023).

En reduksjon i produktiviteten i skjermede næringer vil gi sterkere effekter siden de skjermede næringene utgjør en langt større del av den totale økonomien. Verdiskapingen i fastlandsøkonomien faller markert, på det meste med 1¾ pst. Til tross for redusert verdiskaping øker etterspørselen etter arbeidskraft, og økningen i sysselsettingen er større enn når produktivitetsveksten endres i konkurranseutsatt sektor. Dermed faller også arbeidsledigheten mer. Lavere arbeidsledighet gir høyere lønnsvekst, slik at reallønnen øker, men dette reverseres i løpet av analyseperioden fordi høyere styringsrente fører til lavere investeringer og redusert eksport, grunnet en sterkere kronekurs. Privat konsum faller nesten like mye som verdiskapingen, som følge av at husholdningenes disponible inntekt faller når renten øker. Tilsynelatende kan økt reallønn og økt sysselsetting gi inntrykk av at lavere produktivitet i skjermet sektor er fordelaktig for økonomien, men det er ikke riktig. Siden verdiskapingen i fastlandsøkonomien og privat konsum går markert ned, illustrerer dette at vi er blitt fattigere.

Brasch mfl. (2023) skriver at analysen ikke indikerer store utfordringer for frontfagsmodellen av midlertidige endringer i produktivitetsnivået. Men forfatterne peker samtidig på at resultatet henger sammen med at de studerer faktornøytrale produktivitetsendringer. Det innebærer at forholdet mellom hvor produktiv arbeidskraften og kapitalen er, forblir uendret etter sjokket. For eksempel vil effektene av ny teknologi avhenge av i hvilken grad den erstatter eksisterende jobber, og i hvor stor grad arbeidstakerne kan nyttiggjøre seg av den og dermed øke arbeidsproduktiviteten. Forfatterne påpeker også at ny teknologi som endrer etterspørselen etter ulike typer arbeidskraft, kan svekke koordineringsevnen i lønnsdannelsen.

Rapporten drøfter ikke de langsiktige konsekvensene av lavere produktivitet. I en analyse med et lengre tidsperspektiv vil de negative effektene av lavere produktivitet, og lavere produktivitetsvekst, komme klarere frem, ved at det over tid vil gi lavere vekst i konsum og reallønninger. På lang sikt har innovasjon og produktivitetsvekst historisk sett heller ikke gått sammen med lavere sysselsetting, men økt produksjon og økonomisk vekst.

6.2.4 Produktivitetsvekst som grunnlag for reallønnsvekst

Over tid er det naturlig for en åpen økonomi at reallønnsutviklingen følger en kombinasjon av produktivitetsutviklingen og utviklingen i bytteforholdet overfor utlandet. Figur 6.29 viser at reallønnsutviklingen i Norge fulgte produktivitetsveksten i fastlandsøkonomien frem til noen år etter årtusenskiftet.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

¹ Lønnskostnader per time deflatert med henholdsvis veksten i konsumprisindeksen (KPI) og bruttoproduktdeflatoren og normalisert til 2006.

² Bruttoprodukt per time i faste priser normalisert til 2006.

Kilder: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

Mens produktivitetsveksten falt fra rundt 2006, fortsatte veksten i reallønningene, deflatert med veksten i konsumprisindeksen, frem til 2014. I NOU 2013: 13 blir dette avviket forklart med en kraftig bytteforholdsgevinst mot utlandet. Prisene på varene Norge eksporterer steg relativt til prisene på varene Norge importerer. Dette ga et rom for at reallønningene kunne vokse raskere enn produktiviteten. Siden 2014, da oljeprisen falt mye, har denne utviklingen stoppet opp. Reallønningene har deretter vært relativt stabile, mens produktiviteten har vokst noe. Se mer om bytteforholdsgevinstene i kapittel 3.

OECD viser at i perioden fra 1995 til 2013 var reallønnsveksten betydelig lavere enn veksten i arbeidsproduktiviteten i OECD-området (Criscuolo og Schwellnus, 2018). Samtidig økte lønnsforskjellene, slik at veksten i lave lønninger og medianlønnen var lavere enn gjennomsnittlig lønnsvekst. Svakere lønnsvekst slo også ut i en nedgang i lønnsandelen i mange land, dvs. en nedgang i den delen av verdiskapingen som går til arbeidstakerne. Det var imidlertid betydelige forskjeller mellom land, og i en del land var det liten eller ingen forskjell mellom reallønnsvekst og vekst i arbeidsproduktiviteten. Ifølge OECD var gjennomsnittlig årlig vekst i arbeidskraftproduktiviteten i Norge på 1,5 pst. i denne perioden, mens gjennomsnittlig reallønnsvekst var 1,3 pst. ILO (2023) finner at reallønnsveksten i høyinntektsland har ligget lavere enn produktivitetsveksten i hele perioden fra 1999 til 2022, bortsett fra midlertidige avvik under finanskrisen 2008–09 og under koronapandemien.

Figur 6.30 og 6.31 viser reallønnsutviklingen i ulike land fra 2000–2022. Figur 6.31 viser at Norge hadde høy reallønnsvekst sammenlignet med andre land mellom 2000 og 2015. Siden 2015 har reallønnsveksten falt, til et nivå som er omtrent det samme som i Sverige, men høyere enn i Danmark og Tyskland. Figur 6.30 illustrerer det betydelige fallet i reallønningene i mange land i 2022, som følge av den svært høye prisveksten. Figuren viser OECDs tall for å kunne sammenligne på tvers av land, fordi det er ulike lønnsbegreper i nasjonal statistikk. For Norge viser årslønn som målt i nasjonalregnskapet, deflatert med KPI, et reallønnsfall i 2022. Dette er målet f.eks. TBU viser til. Se også kapittel 5.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

OECD beregner reallønnen ved å deflatere gjennomsnittlig årlig lønn med private konsumpriser (PCP), hentet fra OECDs Economic Outlook. OECD finner gjennomsnittlig årlig lønn ved å først dele de totale lønnskostnadene i økonomien, målt ved nasjonalregnskapet, på det gjennomsnittlige antallet ansatte. Dette tallet multipliseres med forholdstallet mellom gjennomsnittlig antall arbeidstimer per uke for en fulltidsansatt, og gjennomsnittlig antall arbeidstimer per uke for alle ansatte. På denne måten regner OECD ut reallønnsutviklingen for fulltidsekvivalente ansatte.

Kilder: Economic Outlook og OECD Annual National Accounts Prices and Purchasing Parities Database.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

Se figurnote i figur 6.30.

Kilder: Economic Outlook og OECD Annual National Accounts Prices and Purchasing Parities Database.

OECD (2018) finner at nedgangen i lønnsandelen skyldes flere ulike faktorer, men at over halvparten er knyttet til teknologisk fremgang og globalisering i form av mer omfattende sammenkoblinger av produksjonskjeder mellom land. OECD (2018) finner også en økning i markedsandeler for svært produktive bedrifter med lav lønnsandel, som omtales som «winner-takes-all»-dynamikk. Andelen av lønnstakerne som er medlem i en fagforening (organisasjonsgraden) har falt over tid i mange industriland, og i en empirisk analyse av 18 rike land finner Jaumotte og Buitron (2017) at økt inntektsandel for de rikeste ti pst. av befolkningen er assosiert med redusert organisasjonsgrad. De Locker mfl. (2020) og Diez mfl. (2018) finner en betydelig økning i prispåslagene i rike land i perioden fra 1980 til 2016, og viser at det også bidrar til en lavere lønnsandel. Digitalisering i tjenestenæringene kan også ha ført til økt markedsmakt. Ennis mfl. (2017) har i en studie analysert effekten på inntektsfordelingen av utnyttelse av markedsmakt. Økende markedsmakt kan gi grunnlag for høyere priser, som både løfter realinntektene til eierne og reduserer realinntektene til kundene.

Fallende lønnsandel og økte prispåslag i mange rike land de siste tiårene illustrerer at det ikke er noen automatikk i at økende produktivitet over tid slår fullt ut i økte reallønninger for arbeidstakerne. Det er viktig med effektiv konkurransepolitikk og reformer av produktmarkeder for å minske bedrifters markedsmakt. Det er også viktig å fortsette det internasjonale samarbeidet for å begrense skattesvindel og skattetilpasning. OECD fremhever kompetanseutvikling og arbeidsmarkedstiltak som viktig for å sikre at arbeidstakere kan opprettholde arbeidsmarkedstilknytning i gode jobber. I en studie av tjue rike land for perioden 1980 til 2010, finner Jaumotte og Buitron (2017) at økt organisasjonsgrad og høyere minstelønninger kan bidra til redusert ulikhet, såfremt dette skjer på en måte som ikke gir økt strukturell arbeidsledighet. Aaronson mfl. (2019) finner at sårbare grupper rammes hardest når ledigheten øker, og at de drar relativt sett mest fordel av et sterkt arbeidsmarked. Det understøttes av Autor mfl. (2023), som finner at det stramme arbeidsmarkedet i USA i etterkant av pandemien har gitt høy lønnsvekst for lavtlønte og redusert lønnsforskjellene.

Acemoglu og Johnson (2023) drøfter hvordan samfunnets organisering av det økonomiske systemet har vært avgjørende for hvordan gevinstene av teknologisk utvikling blir fordelt. Konsekvensen av teknologisk utvikling og høyere produktivitetsvekst for reallønnsutvikling, sysselsetting og lønnsandel avhenger av hvordan arbeidsmarkedet og lønnsdannelsen fungerer. Det gjelder enten utviklingen er i form av kostnadsbesparende teknologi, eller innovasjon og utvikling av nye og forbedrede varer og tjenester. Acemoglu og Johnson argumenterer for at samfunnet kan velge hvordan ny teknologi vil påvirke produktiviteten til ulike typer arbeidskraft og dermed også hvordan gevinsten av teknologisk utvikling blir fordelt.

6.3 Klimapolitikk

Klimaendringene vil få store konsekvenser både for Norge og resten av verden i årene som kommer. De vil gi mer ekstremt vær, kunne endre migrasjonsmønstre og ikke minst kreve politikkendringer og økte utgifter for å oppnå utslippsreduksjoner og klimatilpasninger. Se kapittel 8 for en omtale av migrasjon og klimaendringer.

Norge og våre viktigste handelspartnere har ambisiøse mål og forpliktelser i klimapolitikken. Både Norge og vår viktigste handelspartner, EU, har forpliktet seg gjennom Parisavtalen til å redusere utslippene med minst 55 pst. i 2030, i forhold til 1990. Den norske Klimaloven slår fast at Norge skal bli et lavutslippssamfunn i 2050 der målet er at utslippene av klimagasser skal reduseres med 90–95 pst. sammenlignet med 1990. Som et delmål på veien mot lavutslippssamfunnet har Regjeringen Støre satt et omstillingsmål for hele økonomien. Det innebærer at regjeringen ønsker å omstille både kvotepliktig og ikke-kvotepliktig sektor. Omstillingsmålet er ikke en juridisk forpliktelse, og skal balanseres mot andre viktige hensyn, som tilgang på arbeidskraft, kapital og elektrisk kraft. I oktober 2023 la Klimautvalget 2050 frem sin rapport om veivalg Norge står overfor for å nå klimamålet for 2050. Utvalgets rapport, som er omfattende og med en rekke forslag, er sendt på en bred høring med frist 30. januar 2024.

Norge samarbeider med EU om gjennomføringen av klimamål for 2030. Det er i tråd med Parisavtalen. Det følger av EØS-avtalen at Norge deltar i det europeiske kvotesystemet (EU-ETS), som i hovedsak omfatter utslipp fra industri og oljevirksomhet. I tillegg inngikk Norge i 2019 avtale med EU om å samarbeide om å redusere utslippene i ikke-kvotepliktig sektor. Avtalen innebærer at Norge deltar i innsatsfordelingsforordningen (som i hovedsak regulerer utslipp fra transport, jordbruk, avfall og oppvarming av bygg) og regelverket for skog og arealbruk. Norge har dialog med EU om hvorvidt, og eventuelt på hvilke vilkår, oppdatert regelverk for innsatsfordelingen og skog- og arealbruk skal gjøres gjeldende for Norge.

Norge har deltatt i det europeiske kvotesystem (EU-ETS) siden 2008 gjennom EØS-avtalen. Kvotesystemet innebærer at virksomhetene årlig må levere utslippskvoter tilsvarende mengden av klimagasser som de slipper ut. Kvoter som ikke tildeles vederlagsfritt, kan kjøpes i statlige auksjoner. Kvotepliktige virksomheter kan også kjøpe og selge kvoter seg imellom. Dette legger til rette for at utslippene reduseres der det koster minst, på tvers av utslippskilder og landegrenser. Mengden av kvoter som utstedes, setter et tak på de samlede utslippene og skal reduseres årlig. Kvotesystemet vil dermed bidra vesentlig til å redusere utslippene på en kostnadseffektiv måte for de deltakende landene sett under ett. Innenfor både innsatsfordelingen (ikke-kvotepliktig sektor) og skog- og arealbruk har det enkelte land egne utslippsmål. Landene kan samarbeide om å oppfylle disse målene, men det er ikke, som i EU-ETS, et etablert marked for slikt samarbeid. Det er også en viss fleksibilitet mellom de tre pilarene i EU-regelverket.

Modellberegninger viser at kostnadene ved å redusere utslipp innenlands i Norge, både innenfor kvotepliktig sektor og innenfor innsatsfordelingen, vil være vesentlig høyere enn innenfor EU (Fæhn og Yonezawa, 2021). Bye, Fæhn og Kaushal (2023) viser til forskning som anslår at å redusere norske utslipp med 55 pst. vil kreve en innenlandsk CO₂-pris på opp mot 4 000 kroner per tonn, målt i 2020-kroner. Dette tilsvarer en firedobling av dagens nivå på CO₂-avgiften og mer enn en firedobling av kvoteprisen i kvotesystemet. Beregningene viser at det er mye å spare på å bruke fleksibiliteten i EUs regelverk og under Parisavtalen. Det finnes fremdeles mange utslippsreduserende tiltak i andre land som er vesentlig rimeligere enn i Norge.

Kostnadsanslaget for 2030 ved å redusere utslipp omfattet av innsatsfordelingsordningen (ikke-kvotepliktig sektor) er om lag seksti pst. lavere i EU enn i Norge ifølge beregninger i Fæhn og Yonezawa (2021). Viktige årsaker til kostnadsforskjellen er blant annet at norske husholdninger allerede i stor grad bruker elektrisitet til oppvarming, og at vi har verdens høyeste andel av nullutslippsbiler i personbilparken.

Et særskilt mål for norske kvotepliktige utslipp innebærer at vi må innføre egne virkemidler i tillegg til kvoteplikten. Nivået på slike tiltak, f.eks. satsen på en eventuell nasjonal klimaavgift, vil avhenge av hva kvoteprisen blir, noe det er heftet stor usikkerhet ved. Dersom utslippskuttene i både kvotepliktig sektor og innsatsfordelingen i sin helhet skal skje i Norge i tråd med omstillingsmålet, og det ikke kan handles mellom kvotepliktig sektor og innsatsfordelingen, må innenlandske kvotepliktige utslipp ned med 62 pst. fra nivået i 2005 innen 2030.

Kostnadene ved utslippsreduksjoner vil variere avhengig av om kuttene skjer i Norge eller gjennom fleksibilitetsmekanismene i EU. Det er mye å spare på å bruke fleksibiliteten i kvotemarkedet ettersom EU fremdeles har relativt rimeligere tiltaksmuligheter enn Norge, for eksempel i kraftsektoren og prosessindustrien.

6.3.1 Effekter på norsk økonomi og lønnsdannelse

Bye, Fæhn og Kaushal (2023) har på oppdrag fra utvalget studert konsekvensene av norsk og internasjonal klimapolitikk for den makroøkonomiske situasjonen og lønnsdannelsen i Norge, med særlig vekt på utviklingen for konkurranseutsatt sektor.

Analysen sammenligner en referansesimulering av norsk og internasjonal økonomi hvor klimamålene ikke nås, med et alternativt scenario der Norge, EU og resten av verden når sine forpliktelser i Parisavtalen i 2030. Referansesimuleringen baserer seg på vedtatt politikk og virkemiddelbruk i Nasjonalbudsjettet for 2020, og det er forutsatt at verken Norge eller andre land gjør ytterligere tiltak for å nå 2030-målene.8 Referansesimuleringen er et nyttig startpunkt for analyse, men kan ikke ses på som en prognose for hvilken klimapolitikk som vil bli ført fremover. For resten av verden følger analysen Det internasjonale energibyråets (IEAs) fremskrivinger om BNP-vekst, energietterspørsel, energipriser og CO₂-utslipp i 2030 gitt i International Energy Outlook (IEO) 2017.

Analysen er avgrenset til å se på kostnadene målt ved endringer i privat konsum av klimapolitikken, mens gevinster i form av lavere utslipp og redusert global oppvarming ikke er tatt med. Arbeidet er gjennomført ved hjelp av den globale og flersektorielle generelle likevektsmodellen SNOW-GLOB, hvor Norge er en egen region.

Næringene som inngår i frontfaget, omfattes av ulike klimareguleringer. Industrien, herunder de energi- og handelsintensive næringene, som for eksempel petroleumsnæringen og prosessindustrien er omfattet av EUs kvotehandelssystem. Enkelte industriutslipp er imidlertid regulert av innsatsfordelingen (Miljødirektoratet, 2021). Norske klimagassutslipp under innsatsfordelingen reguleres blant annet av CO₂-avgiften.

Parisavtalens mål nås gjennom ETS-samarbeid, resten kuttes hjemme

Bye, Fæhn og Kaushal (2023) legger til grunn i sin analyse at norske utslipp reduseres med 55 pst. i 2030 sammenlignet med 1990. Norge når målet sitt sammen med EU for kvotepliktig sektor, og alle utslippskutt for ikke-kvotepliktig sektor tas innenlands. For at Norge skal nå sine mål og forpliktelser finner forfatterne behov for utslippskutt på 49 og 32 pst. i henholdsvis kvotepliktig og ikke-kvotepliktig sektor utover utslippsnivåene i referansesimuleringen. Utslippsreduksjoner skjer både via en overgang til mindre utslippsintensive sektorer og til mindre utslippsintensive teknologier innad i sektorene.

Tiltakene får en rekke makroøkonomiske konsekvenser i Norge. Samlet faller produksjonen i ikke-kvotepliktig sektor med ett pst. sammenlignet med referansesimuleringen, mens fallet i kvotepliktig sektor er to pst. BNP reduseres med 2 pst. sammenlignet med referansesimuleringen, og reallønnen faller med 1,6 pst. Bye, Fæhn og Kaushal (2023) har lagt til grunn at handelsbalansen og den offentlige budsjettbalansen holdes uendret, i form av gitt ressursbruk, til tross for at de norske petroleumsinntektene reduseres som følge av klimatiltak i andre land. Dette er en sterk forutsetning som innebærer at overføringene til husholdningene reduseres når norske petroleumsinntekter faller, se drøfting nedenfor. I kombinasjon med reallønnsnedgangen bidrar dette til at privat konsum faller med 5,1 pst. sammenlignet med referansesimuleringen.

Ulike sektorer påvirkes svært ulikt. Et fall i etterspørselen etter petroleumsprodukter som følge av internasjonale klimapolitiske tiltak, fører til at olje- og gassproduksjonen reduseres med nær ti pst. sammenlignet med referansesimuleringen. Samtidig beregnes det at eksportprisene på petroleumsprodukter faller med 5–12 pst. i skiftanalysen, noe som gir en betydelig svekkelse av statsbudsjettets inntekter fra petroleumsvirksomheten i analysen.

Det er heftet stor usikkerhet ved fremtidige olje- og gasspriser. I beregningene gjort under basisforløpet i Perspektivmeldingen 2021, der man la til grunn at de globale målene i Parisavtalen vil nås, antas det at prisene ikke vil falle i årene fremover (Meld. St. 14, 2021). En slik utvikling tilsier at olje- og gassprisene kan øke i fravær av nye klimapolitiske tiltak for å nå 2030- og 2050-målene. Se kapittel 7 for en lengre omtale av utviklingen i norsk petroleumsvirksomhet.

I den norske eksportrettede industrien, som i hovedsak er i kvotepliktig sektor, øker aktiviteten som følge av bedret konkurranseevne, til tross for at den globale etterspørselen faller, se tabell 6.1. Konkurranseevnen bedres som følge av lavere kapitalkostnader og reduserte kostnader til arbeidskraft som følge av lavere reallønn. Norsk industri baserer seg i tillegg allerede i høy grad på utslippsfri, fornybar elektrisk kraft, mens konkurrentene i utlandet møter økte karbonpriser på fossilt brensel. I ikke-kvotepliktig sektor øker produksjonen i alle sektorer med unntak av tjenestesektoren. Økte CO₂-kostnader kan i større grad veltes over på kundene for ikke-kvotepliktig sektor fordi produktene er mindre konkurranseutsatte. Sektoren består også av flere lavutslippsaktiviteter, inkludert privat og offentlig tjenesteyting.

Bytteforholdet overfor utlandet forverres i forhold til referansesimuleringen. Verdien av Norges totale eksport faller som følge av at økte eksportinntekter fra andre næringer ikke veier opp for bortfallet i eksportinntektene fra petroleumsproduksjon. Også verdien av den totale importen reduseres. Prisindeksen for privat konsum i Norge faller med 1,1 pst. i forhold til referansesimuleringen, mens den øker hos noen av våre viktigste handelspartnere.

Konkurranseutsatte næringer øker sin aktivitet og sysselsetting som følge av klimapolitikken skissert i Bye, Fæhn og Kaushals rapport. Med unntak av petroleumssektoren finner rapporten at all annen virksomhet i kvotepliktig sektor får en økning både i produksjonen og eksporten. Kostnadene for samfunnet som helhet er likevel betydelige som følge av tapet i petroleumsinntekter, lavere reallønn og et stort fall i konsumet sammenlignet med referansesimuleringen.

Nedgangen i konsumet blir forsterket som følge av antakelsen om at den offentlige budsjettbalansen holdes uendret. Bye, Fæhn og Kaushal har lagt til grunn at et betydelig fall i petroleumsinntektene innebærer lavere netto overføringer til husholdningene fra det offentlige. Denne antakelsen innebærer at det ikke blir ført noen form for motkonjunkturpolitikk og er derfor trolig mindre realistisk. Rapporten begrunner antakelsen om uendret handelsbalanse og offentlig budsjettbalanse fra referansesimuleringen med at dette gjør det mulig å sammenligne velferdskostnadene målt som endringer i privat konsum i de ulike scenarioene.

For å realisere alternativet beskrevet over, må utslippsprisen i ikke-kvotepliktig sektor opp på 4 000 kroner per tonn CO₂ i 2030. I det europeiske kvotesystemet viser beregningene at prisen kommer opp i 2 000 kroner i 2030.

Parisavtalen nås ved nasjonale utslippskutt – ingen bruk av fleksibilitet

Dersom hele reduksjonen i 2030, også i kvotepliktig sektor, skal tas innenlands, må kvoteprisen nesten dobles, til 3900 kroner per tonn, se tabell 6.2. Den største forskjellen mellom de to scenarioene er størrelsen på utslippsreduksjonen i norsk kvotepliktig sektor.

Aktiviteten i petroleumssektoren og prosessindustrien reduseres noe mer når alle utslippsreduksjoner tas hjemme. Høyere CO₂-pris og større fall i petroleumsproduksjonen gir et litt større fall i reallønnen og privat konsum. Å løse klimaforpliktelsene med kun innenlandske utslippskutt øker kostnadene for hele økonomien, men spesielt rammer det aktiviteten i kvotepliktig sektor, hvor mye av konkurranseutsatt sektor befinner seg. Det vil påvirke arbeidstakerne innenfor frontfaget.

6.4 Utfordringer dersom det blir vedvarende lavere reallønnsvekst

De internasjonale trendene som diskuteres i dette kapittelet, som deglobalisering, reversering av bytteforholdsgevinster, lav produktivitetsvekst, lavere lønnsandel og klimaendringer, har til felles at det kan gi mindre rom for reallønnsvekst fremover. Mindre rom for reallønnsvekst vil kunne skape utfordringer i lønnsdannelsen. Et eksempel kan være en situasjon der arbeidstakersiden presser opp lønnsveksten for å få opp veksten i reallønnen, og at dette slår ut i høyere prisvekst og høye renter. En slik effekt kan komme som et resultat av kamp mellom ulike grupper.

Dersom det blir mindre rom for lønnsvekst samlet sett, blir det også mindre å fordele. Mens de fleste tidligere har hatt en mer eller mindre positiv vekst i reallønnen over tid, kan en svak samlet lønnsevne innebære at noen grupper oftere vil oppleve reallønnsnedgang. Dersom enkelte grupper opplever svak utvikling over tid, vil det kunne lede til sterkere lønnspress, økt konfliktnivå og flere streiker.

Trolig vil koordinert lønnsdannelse gjennom frontfagsmodellen være bra egnet til å håndtere en slik situasjon, sammenlignet med en ukoordinert lønnsdannelse. Som drøftet i kapittel 3, har frontfagsmodellen bidratt til reallønnsfleksibilitet i perioder der dette har vært nødvendig. Lokale lønnsforhandlinger vil også innebære en viss variasjon i lønnsveksten etter bedriftenes lønnsevne. Samtidig gir frontfagsmodellen om lag den samme lønnsutvikling for store grupper, slik at det blir mindre risiko for store og utilsiktede forskjeller som innebærer at noen grupper kommer dårlig ut. Frontfagsmodellen og inntektspolitiske prioriteringer har historisk vært kombinert med lavlønnstillegg, som har vært til fordel for de lavtlønte. Svak reallønnsvekst gir derfor argumenter for at vi trenger modellen desto mer i årene foran oss. Samtidig er det klart at svak reallønnsvekst over lengre tid vil være en belastning for alle typer lønnsdannelse, og det kan også gi press på frontfagsmodellen.

Figur 6.32 viser at det i mange land er store forskjeller i lønnsnivå mellom høytlønte og lavtlønte, men også at forskjellene er mindre i de nordiske land enn i de aller fleste andre land.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

Figuren viser forholdstallet mellom henholdsvis den femte og den første inntektsdesilen, og den niende og første inntektsdesilen. Brutto inntekt. Tall fra 2020 for Tyskland.

Kilde: OECD Employment and Labour Market Statistics database.

Lav reallønnsvekst vil særlig kunne være et problem hvis andre grupper kommer bedre ut, som eiere, ledere eller grupper utenfor den organiserte lønnsdannelsen. Det vil kunne gi et press på lønnsdannelsen som kan være vanskelig å håndtere for partene, også selv om årsaken til problemet ligger andre steder enn i lønnsdannelsen, som for eksempel svak konkurranse i produktmarkeder, som gir store overskudd og høye priser, eller andre forhold.

Dersom reallønnen stiger mindre i Norge enn i andre europeiske land, vil det kunne gjøre Norge mindre attraktivt for arbeidsinnvandrere fra disse landene. Det vil være mulig å få arbeidsinnvandring fra andre land med lavere inntektsnivåer, men det kan innebære større utfordringer med integrering og ved tilpasning til det norske arbeidslivet og samfunnet for øvrig, se kapittel 8. Utviklingen vil kunne skape utfordringer ved at arbeidskraft må reallokeres til sektorer der arbeidskraftsbehovet tidligere i større grad er blitt dekket av arbeidsinnvandring.

Kombinert med et inflasjonsmål på to pst. vil lav produktivitetsvekst også gi mindre rom for nominelle lønnstillegg. Selv om arbeidstakernes kjøpekraft og bedriftenes lønnsomhet avhenger av lønningene målt i forhold til prisene, er det flere grunner til at de nominelle lønningene også har betydning i seg selv, og at rommet for nominell lønnsvekst dermed også har betydning, se drøfting av litteratur i Babecky mfl. (2009) og Holden (2004). En grunn er at det er nominelle lønninger som inngår i stort sett alle lønnskontrakter. I mange tilfeller vil det kunne være vanskelig for arbeidsgiver å få til en reduksjon i den nominelle lønnen, selv om den økonomiske situasjonen på virksomheten kan tilsi en reduksjon i reallønnen. Det er også betydelig dokumentasjon på at arbeidstakere og arbeidsgivere kan vurdere et kutt i nominell lønn som urettferdig, også i en situasjon der man ikke ville vurdere en tilsvarende reallønnsnedgang som urettferdig dersom nedgangen skjedde ved høy prisvekst og lavere lønnsvekst. Mindre rom for nominell lønnsvekst kan dermed gi mindre reallønnsfleksibilitet og også mindre rom for ulik lønnsvekst for ulike grupper. Det kan gi mindre fleksibilitet i lønnsdannelsen for den enkelte virksomhet, og svekke mulighetene til å bruke lønninger som middel for rekruttering og belønning. Blanchard (2022) argumenterer for at sentralbankenes inflasjonsmål bør økes fra to til tre pst., for å kunne gi mer rom for å stimulere økonomien ved negative realrenter og for å gjøre det lettere å oppnå tilsiktede endringer i relative lønninger.

6.5 Utvalgets vurderinger

Som en liten åpen økonomi har Norge hatt stor nytte av internasjonalt vare- og tjenestebytte. Vi har høstet store bytteforholdsgevinster som følge av at vi har eksportert råvarer som har steget i pris, samtidig som importerte industrivarer relativt sett er blitt stadig billigere. Produktivitetsveksten har også blitt løftet av internasjonal samhandling, da det aller meste av teknologiutviklingen skjer utenfor små lands grenser. Fra tidlig på 1990-tallet og frem til oljeprisfallet i 2014 var reallønnsutviklingen i Norge bedre enn i de fleste andre industriland.

De siste ti årene har globaliseringen gradvis bremset opp. De prisdempende effektene av Kinas inntog i verdensøkonomien er blitt svakere, og de geopolitiske spenningene har økt. Dersom tendensene til fragmentering av verdenshandelen fortsetter og globaliseringen går i revers, vil det kunne gi både reduserte eksportmuligheter og høyere vekst i importpriser, og det vil kunne gi svakere utvikling i bytteforholdet.

Samtidig står både verden og Norge overfor en storstilt energi- og klimaomstilling, som i lang tid fremover kan innebære høyere kostnader og svakere utvikling i kjøpekraften. For Norges del skal dessuten arbeidskraft flyttes fra en svært lønnsom petroleumssektor over i andre sektorer med lavere lønnsomhetspotensial. Samlet innebærer disse trendene at vi kan være på vei inn i en periode med lavere realinntektsvekst og en høyere underliggende inflasjon enn i lavinflasjonsperioden fra 1990 til 2019.

Produktivitetsveksten har vært lav siden 2006, både globalt og i Norge. Stagnerende internasjonal handel, fremvekst av nye handelsbarrierer og økt geopolitisk fragmentering vil kunne svekke utsiktene til global produktivitetsvekst ytterligere. Det vil i så fall gi mindre vekst i verdiskapingen fremover, og dermed et svakere grunnlag for reallønnsvekst.

Dersom det blir mindre rom for reallønnsvekst, vil det gi mindre å fordele i lønnsoppgjørene. Med en svak samlet lønnsevne i økonomien vil noen grupper oftere kunne stå overfor reallønnsnedgang enn før. Reallønnsnedgang vil være vanskeligst å håndtere for de som har lav lønn. De siste ti årene har lønnsveksten vært lavest i de nederste desilene i lønnsfordelingen, se kapittel 4. Selv om noen personer vil bevege seg mellom desilene, slik at dette ikke viser lønnsutviklingen for den enkelte, er det et tegn på at lønnsforskjellene har økt. En slik utvikling kan i så fall forsterke motsetninger og svekke viljen til koordinering. Dessuten vil forskjellen mellom de laveste lønningene og trygdeytelsene kunne bli enda mindre enn i dag. Det vil være en utfordring for arbeidslinja. Samtidig kan det også være skjevheter for grupper høyere opp i lønnsfordelingen, for eksempel knyttet til at avkastningen av enkelte typer kompetanse kan bli urimelig lav. Med mindre til fordeling kan det bli vanskeligere å balansere behovene til ulike grupper mot hverandre. Svak eller negativ utvikling i kjøpekraften vil dermed kunne gi økte spenninger og høyere konfliktnivå i lønnsforhandlingene. En slik utvikling vil være en utfordring for lønnsdannelsen og for partene i arbeidslivet, og det kan gjøre det vanskeligere å sikre koordinering i lønnsdannelsen.

Etter utvalgets vurdering vil koordinert lønnsdannelse gjennom frontfagsmodellen være godt egnet til å håndtere en slik situasjon, sammenlignet med en ukoordinert lønnsdannelse. Frontfagsmodellen har bidratt til reallønnsfleksibilitet i perioder der dette har vært nødvendig, og også en viss variasjon i lønnsveksten etter bedriftenes lønnsevne. Samtidig gir frontfagsmodellen om lag den samme lønnsutvikling over tid for de store tariffområdene, slik at det blir mindre risiko for store forskjeller som innebærer at noen grupper kommer dårligere ut. Frontfagsmodellen og inntektspolitiske prioriteringer har historisk bidratt til lavlønnstillegg som har vært til fordel for lavtlønte grupper. Risikoen for svak reallønnsvekst er et argument for at vi trenger modellen desto mer i årene vi har foran oss. I en situasjon hvor potensialet for konflikt øker, blir det enda viktigere å slutte opp om modellen.

Utsiktene til produktivitetsvekst er usikre. Den teknologiske utviklingen kan også føre til høyere produktivitetsvekst i fremtiden enn det vi nå ser for oss. Høyere produktivitetsvekst gir grunnlag for høyere reallønnsvekst, men kan også innebære spenninger dersom produktivitetsveksten innebærer store omstillinger, eller hvis gevinstene fra høyere verdiskaping fordeles skjevt. Samarbeid og en koordinert lønnsdannelse vil være gunstig for å håndtere også slike utfordringer.

De siste tiårene har reallønnsveksten ligget under produktivitetsveksten i høyinntektsland, noe som har ført til en markert nedgang i lønnsandelen i mange land. Nedgangen i lønnsandelen har ulike årsaker, som teknologiske fremgang, globalisering og økt markedsmakt, særlig for bedrifter med svært høy produktivitet og lønnsomhet. I Norge har disse tendensene vært svakere enn i mange andre land. Fallende lønnsandel og økte prispåslag i mange rike land de siste tiårene illustrerer likevel at det ikke er noen automatikk i at økende produktivitet over tid slår fullt ut i økte reallønninger. Det er viktig med tiltak på mange områder, som effektiv konkurransepolitikk, skattepolitikk og arbeidsmarkedspolitikk samt et organisert arbeidsliv for å sikre at økt produktivitet og inntekt i økonomien som helhet gir økt reallønn og kommer hele befolkningen til gode.

For at de svakeste i arbeidsmarkedet i større grad skal henge med i inntektsutviklingen, er det først og fremst viktig med et høyt sysselsettingsnivå og en velfungerende arbeidsmarkeds- og kompetansepolitikk, slik at flere kommer i jobb. Inntektsutviklingen er også avhengig av ryddige lønns- og arbeidsvilkår, og det bør søkes å øke organisasjonsgraden og tariffdekningen for grupper som nå i liten grad tar del i det organiserte arbeidslivet. Økt inkludering av lavlønte i det organiserte arbeidslivet kan bidra til at interessene til disse gruppene ivaretas bedre. Finanspolitikken, inkludert velferdsordningene, har også en rolle i å ivareta svake grupper.

6.6 Referanser

• Aaronson, S., Daly, M.C., Wascher, W. L. og Wilcox, D. W. (2019). Okun revisited: Who benefits most from a strong economy? Brookings institution.Acemoglu, D., U. Akcigit, D. Hanley og W. Kerr (2016). Transition to green technology. Journal of Political Economy 124.

• Acemoglu, D. og Johnson, S. (2023). Power and Progress: Our Thousand-Year Struggle Over Technology and Prosperity. Hachette UK.

• Ahn, J., Carton, B., Habib, A., Malacrino, D., Muir, D., og Presbitero, A. (2023). Geoeconomic Fragmentation and Foreign Direct Investment. IMF World Economic Outlook: A Rocky Recovery.

• Aiyar, M. S., Chen, M. J., Ebeke, C., Ebeke, M. C. H., Garcia-Saltos, M. R., Gudmundsson, T., og Trevino, M. J. P. (2023). Geo-economic fragmentation and the future of multilateralism. International Monetary Fund.

• Arnold, M. (2023). Christine Lagarde says US-China rift to push inflation higher. Financial Times, publisert 17. april 2023.

• Autor, D., Dube, A. og McGrew, A. (2023). The unexpected compression. Competition at work in the low wage labor market. NBER working paper 31010.

• Babecky, J., Du Caju, P., Kosma, T., Lawless, M., Messina, J. og Room, T. (2009). Downward nominal and real wage rigidity. Survey evidence from European firms. ECB Working Papers 1105.

• Ball, L. og Mankiw, N. G. (1995). Relative-price changes as aggregate supply shocks. The Quarterly Journal of Economics, 161–192.

• Barrett, P., Koch, C., Natal, J. M., Noureldin, D., Platzer, J. (2023). The natural rate of interest: Drivers and implications for policy. IMF World Economic Outlook: A Rocky Recovery.

• Barrett, P., Natal, J. M. (2023). Interest Rates Likely to Return Toward Pre-Pandemic Levels When Inflation is Tamed. IMF Blog. Publisert 10. april 2023.

• Banerjee, R. N. og Hofmann, B. (2018): The rise of zombie firms: causes and consequences, BIS Quarterly Review, September 2018.

• Bjertnæs, G. H. M., Boug, P., Brasch, T. v., Bye, B., Cappelen, Å., Fæhn, T., Graber, M., Gundersen, T. S., Hammersland, R., Holmøy, E., Hungnes, H., Jasinski, M., Kaushal, K. R., Kolsrud, D., Quaghebeur, E., Skretting, J., Stølen, N. M., Tretvoll, H. og Vigtel, T. C. (2023). Utfordringer for lønnsdannelsen og norsk økonomi. Utredning for Frontfagsmodellutvalget. Rapporter 2023/47, Statistisk sentralbyrå.

• Bjertnæs, G. H. M., Graber, M. og Kolsrud, D. (2023). Høyere eksportpriser og reduserte eksportmuligheter. I Utfordringer for lønnsdannelsen og norsk økonomi. Utredning for Frontfagsmodellutvalget (s. 140–151), red. av G. H. M. Bjertnæs, P. Boug, T. v. Brasch og T. C. Vigtel. Rapporter 2023/47, Statistisk sentralbyrå.

• Blanchard, O. (2022). It is time to revisit the 2% inflation target. Financial Times, publisert 28. november 2022.

• Blanchard, O., Gollier, C. og Tirole, J. (2022). The portfolio of economic policies needed to fight climate change. PIIE Working paper 22–18.

• Blanchard, O., Summers, L. (2023). Summers and Blanchard debate the future of interest rates. Peterson Institute for International Economics. Debatt 7. mars 2023.

• Bolhuis, M. A., Chen, J., og Kett, B. (2023). Fragmentation in Global Trade: Accounting for Commodities. IMF Working Paper 073/2023, International Monetray Fund, Washington DC.

• Brasch, T. v., Cappelen, Å., Graber, M., Gundersen, T. S. og Jasinski, M. (2023). Lavere produktivitet i industrien eller skjermet sektor. I Utfordringer for lønnsdannelsen og norsk økonomi. Utredning for Frontfagsmodellutvalget (s. 172–197), red. av G. H. M. Bjertnæs, P. Boug, T. v. Brasch og T. C. Vigtel. Rapporter 2023/47, Statistisk sentralbyrå.

• Brasch, T. v., Raknerud, A., og Vigtel, T. C. (2023). Identifying the elasticity of substitution with biased technical change-a structural panel GMM estimator. The Econometrics Journal, utad020.

• Brynjolfsson, E., Rock, D., Syverson, C. (2019). Artificial Intelligence and the Modern Productivity Paradox: A Clash of Expectations and Statistics, NBER working paper 24001.

• Bye, B., Fæhn, T. og Kaushal, K. R. (2023). Klimarelaterte omstillinger. I Utfordringer for lønnsdannelsen og norsk økonomi. Utredning for Frontfagsmodellutvalget (s. 292–310), red. av G. H. M. Bjertnæs, P. Boug, T. v. Brasch og T. C. Vigtel. Rapporter 2023/47, Statistisk sentralbyrå.

• Byrne D., Fernald, J. og Reinsdorf, M. (2016). Does the United States have productvity slowdown problem or a measurement problem?, Brookings Papers on Economic Activity.

• Celasun, O., Hansen, M. N. J. H., Mineshima, M. A., Spector, M., og Zhou, J. (2022). Supply Bottlenecks: Where, Why, How Much, and What Next?. International Monetary Fund.

• Cerdeiro, D. A., Mano, R., Eugster, J., Muir, M. D. V., og Peiris, M. S. J. (2021). Sizing up the effects of technological decoupling. International Monetary Fund.

• Criscuolo, C., og Schwellnus, C. (2018). Decoupling of wages from productivity. OECD Economic Outlook.

• De Locker, J., Eeckhout, J. og Unger, G. (2020). The rise of market power and the macroeconomic implications. The Quarterly Journal of Economics 135, 561–644.

• Diez, F.J., Leigh, D. og Tambunlertchai, S. (2018). Global market power and its macroeconomic implications. IMF Working paper 18/137.

• Ennis, S., Gonzaga, P. og Pike, C. (2017). Inequality: A hidden cost of market power. OECD

• Eurostat. (2023, august). EU trade with Russia – latest developments. Lastet ned 10. september 2023.

• Europakommisjonen. (2023, 20. juni). An EU approach to enhance economic security. Lastet ned 10. september 2023.

• Feenstra, R. C. (1998). Integration of trade and disintegration of production in the global economy. Journal of economic Perspectives, 12(4), 31–50.

• Fæhn, T., og Yonezawa, H. (2021). Emission targets and coalition options for a small, ambitious country: An analysis of welfare costs and distributional impacts for Norway. Energy Economics, 103, 105607.

• Bekkers, E., og Góes, C. (2022). The impact of geopolitical conflicts on trade, growth, and innovation: An illustrative simulation study. Global Economic Consequences of the War in Ukraine Sanctions, Supply Chains and Sustainability.

• Goodhart, C., og Pradhan, M. (2017). Demographics will reverse three multi-decade global trends. BIS Working Paper No. 656.

• Gordon, R. (2017). The rise and fall of American growth: The US standard of living since the civil war. Princeton University Press.

• Greaker, M. og D. Popp (2022). Environmental economics, regulation, and innovation. Kommer i Handbook on Innovation and Regulation, Edward Elgar Publishing.

• Holden, S. (2004) «Wage formation under low inflation». In Collective Bargaining and Wage Formation – Challenges for an European Labour Market, H. Piekkola and K. Snellman (eds), Springer-Verlag, 2004, pp 39–58.

• Hove, S. I., Johansen, M. P., og Vigtel, T. C. (2022). Lønnsrelasjoner i KVARTS.

• IEA. (2023). Russia’s War on Ukraine. Lastet ned 10. September 2023.

• IMF. (2022). Regional Economic Outlook for Asia and Pacific. Oktober 2022.

• IMF. (2023). A Rocky Recovery. World Economic Outlook. April 2023.

• Jaumotte, F. og Buitron, C. O. (2017). Inequality and labor market institutions. IMF Staff Discussion Note.Klasing, M., Milionis, P., og Zymek, R. (2014). Trade theory and trade growth since 1870.

• McKinsey Global Institute. (2023). The complication of concentration in global trade. Rapport publisert 12. Januar 2023.

• Meld. St. 14 (2020–2021) Perspektivmeldingen. Finansdepartementet.

• Meld. St. 1 (2023–2024) Nasjonalbudsjettet 2024. Finansdepartementet.

• Miljødirektoratet. (2021). Klima under EUs grønne giv. EUs mål om klimanøytralitet i 2050 er styrende for innholdet i den grønne given. Nettside, sist oppdatert 16. juli 2021.

• Rachel, L. og Summers, L.H. (2019). On Falling Neutral Real Rates, Fiscal Policy, and the Risk of Secular Stagnation. Brookings Papers on Economic Activity.

• NOU 2023: 25 Omstilling til lavutslipp. Veivalg for klimapolitikken mot 2050 (Klimautvalget 2050). Klima- og miljødepartementet.

• Prop. 107 L (2022–2023) Endringer i klimaloven (klimamålet for 2030). Klima- og miljødepartementet.

• Regjeringen. (2021). Hurdalsplattformen.

• Rodrik, D. (2014). Green industrial policy. Oxford Review of Economic Policy 30, 3, s. 469–491.

• Schmelzing, P. (2020). Eight centuries of global real interest rates, R-G, and the ‘suprasecular’ decline, 1311–2018. Bank of England Staff working paper 845.

• Syverson, C. (2017). Challenges to Mismeasurement Explanations for the US Productivity Slowdown, Journal of Economics Perspectives, 31(2), 165–186.

• U.S. Department of the Treasury. (2023). Treasury Releases Proposed Guidance on New Clean Vehicle Credit to Lower Costs for Consumers, Build U.S. Industrial Base, Strengthen Supply Chains. Publisert 31. mars. 2023.