3 Praktisering av frontfagsmodellen i noen hovedområder

Teksten i dette vedlegget er basert på tekst fra partene.

Tariffoppgjøret i praksis i LO

Inntektspolitisk utvalg er sekretariatet i LO sitt rådgivende organ i inntekts- og tariffpolitiske spørsmål. Utvalgets hovedoppgave er forberedelse av tariff-oppgjørene. Utvalget møtes jevnlig fra høsten frem til møtet i LOs representantskap i februar året etter. Utvalget drøfter den økonomiske situasjonen og utarbeider forslag til tariffpolitisk uttalelse. Denne definerer de overordnede retningslinjene for det forestående tariffoppgjøret. Uttalelsen fremmes av sekretariatet til behandling i representantskapet. Prosessen gir god forankring i alle organisasjonsledd av innretningen på årets oppgjør.

Vanligvis munner den tariffpolitiske uttalelsen ut i en formulering om oppgjørsform i privat sektor ved hovedoppgjør. Er dette forbundsvist er det gjerne henvist til at sekretariatet skal ha en samordnende rolle og det er formulert hvordan forhandlingsresultatene skal godkjennes.

Tilstanden i konkurranseutsatt industri som gir rommet for fordeling og utviklingen i fordelingen mellom arbeidstakere og eierside, beskrives i uttalelsen. Innretning av lønnskrav eksempelvis særlig ivaretakelse av lavlønn og likelønn i tillegg til generelle tillegg, skisseres. Det gis vanligvis en forhandlingsfullmakt til sekretariatet/forhandlingsutvalgene til å utforme de endelige krav.

I hovedoppgjør kan krav være bredere enn lønn alene, mens det i mellomoppgjør forhandles ut fra en klausul fastlagt i møtebøker/protokoller i det foregående hovedoppgjøret.

Forhandlingsstart er gjerne i første del av mars måned for forhandlingene med NHO på overenskomster med utløp 1. april. På hovedorganisasjonsnivå mellom LO og NHO er det industrien som danner frontfag, selv om alle relevante avtaler mellom partene inngår i forhandlingene og får lagt ut de generelle tillegg. Det er vanlig at lønnsøkning legges ut per avtale/overenskomst, men annen innretning har vært prøvd.

Ved forbundsvise oppgjør er det Industrioverenskomsten mellom Norsk Industri i NHO og Fellesforbundet i LO som forhandles først. Industrioverenskomstens verksteddel veier tungt ved beregning av anslaget for frontfagsrammen. Rammen skal som kjent omfatte både arbeidere og funksjonærer i hele industrien i NHO, og anslås av NHO i samråd med LO ved forhandlings- eller meklingsresultat. Resultatet av lokale forhandlinger inngår i lønnsglidningen, siden disse forhandlingene foregår under fredsplikt på ettersommer/høst. Det anslås en lønnsglidning som speiler både det økonomiske bakteppet og innretningen av det aktuelle oppgjøret, i anslaget for rammen. Realisert glidning vil i tillegg ha med mange andre effekter av endringer som får utslag i samlet lønn.

I oppgjørene på hovedorganisasjonsnivå mellom LO og NHO, foreligger det sentrale resultatet for alle arbeideravtalene og enkelte funksjonæravtaler i bransjene i industrien ved forhandlings- og meklingsslutt. Ved forbundsvise oppgjør kommer forhandlingene på avtalene i andre industribransjer enn Industrioverenskomstens i ettertid, slik at mer må anslås bygd på erfaring for å gi rammeanslaget.

Det har mellom LO og NHO fra 1990 vært enighet om at bedriftens økonomi, konkurranseevne, produktivitet og fremtidsutsikter skal ligge til grunn ved reelle, lokale forhandlinger. Disse kriteriene har over tid spredd seg også til andre forhandlingsområder.

Et anslag for resultatene fra lokale forhandlinger i industrien inngår i glidningsanslaget når frontfagsrammen anslås. Dette anslaget er et gjennomsnitt og ikke bestemmende for forhandlingene i den enkelte bedrift. Der kan resultatet være høyere eller lavere.

Frontfaget gir rammer for hele arbeidslivet uavhengig av sektor også der LO er part, men skal ikke være til hinder for at det kan gis kompensasjon til grupper som systematisk over tid er blitt hengende etter i lønnsutviklingen.

Praktiseringen i NHO

NHO forvalter 250 tariffavtaler. Nedenfor er en fremstilling av årshjulet for NHOs arbeid med disse både i hovedoppgjøret 2022 og mellomoppgjøret i 2023.

En betydelig del av lønnsdannelsen skjer lokalt i NHO-bedriftene. Tilbud/krav må begrunnes/dokumenteres i de fire kriterier: økonomi, produktivitet, konkurranseevne og fremtidsutsikter. Samtidig kan makro- og prisbildet endres i løpet av året. NHO utvikler guider og veiledere for bedrifter:

1. Makrobildet og resultatet av sentrale forhandlinger (tariffseminar)

2. Samlet kostnadsvekst for gjennomsnittsbedrift

3. Veiledere, f.eks. til bruk i lokale lønnsforhandlinger

Den samlede lønnsglidningen er en sum av tusentalls beslutninger, og frontfagsrammen gjelder kollektivt, ikke individuelt. Bedriftene i NHO-området har dermed fleksibilitet i mikro til å tilpasse lønnsveksten til lønnsevnen. Lønnsveksten lokalt relateres likevel til nivået for den generelle normen. Årslønnsveksten i industrien samlet har i gjennomsnitt vært svært lik rammeanslagene i perioden 2014–2022, altså etter Holden III-utvalget.

Praktisering i kommunene

Kommunesektoren består av tariffområdene KS, Oslo kommune og Samfunnsbedriftene. KS-området utgjør i underkant av 89 pst. av årsverkene i kommunesektoren, mens Oslo kommune og Samfunnsbedriftene utgjør henholdsvis 9,5 og 1,6 pst. Under Samfunnsbedriftene er det tre ulike tariffavtaler. Hovedtariffavtalen for KS-området omfatter alle arbeidstakerne i kommunene og fylkeskommunene (unntatt Oslo kommune). Lønnsbestemmelsene er delt inn i lønnskapitler. Arbeidstakere i kapittel 4 har i hovedsak sentral lønnsfastsettelse. Arbeidstakere i 3.4 og 5 får lønnstillegg avtalt lokalt i den enkelte kommune eller fylkeskommune. Kapittel 3.4 består av ledere, mens kapittel 5 består tradisjonelt av akademikere (lege, advokater mv.) I sentrale lønnsforhandlinger avtales lønnstillegg i kapittel 4, og dette utgjør om lag 85 pst. av årsverkene i KS-området (og 76 pst. av kommunesektoren). Siden Holden III-utvalget har partene lagt frontfagsrammen til grunn i de sentrale forhandlingene. Det vil si at lønnstillegg har blitt gitt slik at beregnet årslønnsvekst har siktet seg «omtrentlig inn på, eller rett i overkant av, frontfagsanslaget. I rammen beregnes både lønnstillegg til den enkelte arbeidstakers grunnlønn, og økte satser for faste og variable tillegg som er fastsatt i HTA.» KS beskriver videre at «Når partene forhandler sentralt, er lønnsglidningen inneværende år ukjent. I kapittel 4 benyttes derfor gjennomsnitt av den faktiske lønnsglidningen for de tre foregående årene, som et anslag for glidningene inneværende år» I tillegg til årlig lønnsregulering gjennom sentrale forhandlinger, får arbeidstakere i kapittel 4 lønnstillegg ved ansiennitetsopprykk ved 6, 8, 10 og 16 års ansiennitet (arbeidstakere i stillinger uten krav til utdanning får også lønnstillegg ved ansiennitetsopprykk ved 2 og 4 år). Det er også ulike lokale forhandlingsbestemmelser i HTA. lønnstillegg som følge av ansiennitet eller etter de ulike forhandlingsbestemmelsene i HTA, defineres som glidning. Anslått årslønnsvekstramme for kapittel 4, har vært tilnærmet det samme som frontfagsanslaget for årene 2014, 2016, 2017, 2018, 2019 og 2020. Målt på to desimaler har rammen vært rett i overkant av frontfaget. I 2021 og 2022 var anslaget for kapittel 4 høyere enn frontfagsanslaget. Noen år i perioden skiller seg ut av ulike årsaker. I 2014 ble frontfagsrammen anslått til 3,3 pst. Rammen for kapittel 4 ble beregnet til 3,34 pst. Lærerorganisasjonene godtok ikke meklerens forslag, og gikk i streik. Dette førte til at virkningstidspunkt for sentrale lønnstillegg for medlemmer av lærerorganisasjonene ble forskjøvet. Dette trakk ned årslønnsvekstanslaget i kapittel 4 fra 3,34 til 3,07 prosentenheter. Samtidig førte forskjøvet virkningsdato for lønnstillegg til at overhenget til 2015 ble 0,2 prosentenheter høyere i kapittel 4. Under oppgjøret i 2014 ble det også avtalt lønnstillegg per 1. mai 2015. lønnstilleggene for 2015, som ble avtalt i 2014, viste seg å være så høye at lønnsveksten i 2015 gikk over frontfagsrammen (som i 2014 var ukjent). Dette har sammenheng med oljeprisfallet i 2014, som startet i juni 2014, altså etter at oppgjøret i 2014 var avsluttet. Oljeprisfallet fortsatte utover i 2015, og førte til at frontfagsrammen i 2015 ble betydelig lavere enn det partene forventet under oppgjøret i april 2014.

Under meklingen i 2021 ble rammen for kapittel 4 anslått til 2,82 pst. Altså 0,12 prosentenheter høyere enn frontfagsrammen. Unio og Norsk lektorlag godkjente ikke meklerens skisse og gikk i streik. Utsatt virkningsdato for sentrale lønnstillegg for arbeidstakere i konflikt, førte til at anslaget ble nedjustert til 2,72 pst. Under meklingen i 2022 ble rammen for kapittel 4 anslått til 3,84 pst. Altså 0,14 prosentenheter over frontfagsrammen. Lærerorganisasjonene godtok ikke meklerens forslag, og gikk i streik. Utsatt virkningsdato for sentrale lønnstillegg for arbeidstakere i konflikt, førte til at anslaget ble nedjustert til 3,53 pst.

Lønnsveksten i KS-områdets kapittel 3 og 5 har vært høyere enn frontfagsanslaget i alle årene siden Holden III. KS har ikke informasjon om hvilken ramme den enkelte kommune legger til grunn i det enkelte oppgjør. Men undersøkelser KS gjør viser at kommunene i snitt gir lønnstillegg i kapittel 5 som er om lag 0,2 prosentenheter høyere enn rammen for kapittel 4. Undersøkelsene tyder også på at glidning er høyere i kapittel 5 enn i kapittel 4.

Praktisering i staten

Staten er arbeidsgiverpart for alle som er ansatt i statlig forvaltningsvirksomhet og omfattet av statsansatteloven. Det statlige tariffområdet omfatter ansatte i staten, totalt 154 900 årsverk pr 2022. Helseforetakene og andre statlige foretak og selskaper, er ikke en del av det statlige tariffområdet. Hovedtariffavtalene i det statlige tariffområdet er to-årig med avtaleperiode 1. mai – 30. april og med reguleringsklausul på lønn i mellomåret. Det er fire tariffavtaler fordelt på to avtaleområder hvorav Akademikerne og Unio er det ene og LO Stat og YS Stat er det andre. Før 2016 var det ett avtaleområde som omfattet alle hovedsammenslutningene. I 2016 inngikk staten egen avtale med Akademikerne. I 2022 inngikk også Unio avtale som er likelydende avtalen med Akademikerne. Avtaleområdene er om lag like store. Begge avtaleområder har sentralt avtalte økonomiske rammer med mulighet for både sentrale og lokale tillegg. Den sentralt fremforhandlede årslønnsveksten har vært lik i begge avtaleområdene, men den økonomiske fordelingen (tarifftilleggene) på lokal og sentral avsetning har vært ulik. Den enkelte virksomhet har anledning til å gi lønnstillegg ut over de sentralt avtale tarifftilleggene for lokal avsetning. Partene tar høyde for dette og gjør et anslag på omfanget av dette (glidning) som inngår i den sentralt avtalte økonomiske rammen. I den grad virksomhetene gir tillegg utover dette, betinger dette dekning på virksomhetenes budsjett utover budsjettvirkningen som følge av den sentralt avtalte rammen.

Praktiseringen av frontfagsmodellen i staten: Partene i det statlige tariffområdet har praktisert modellen slik at det er frontfagsrammen det enkelte år som har vært førende hvert år siden 2013. Unntaket er 2022, hvor det statlige tariffområdet avtalte en økonomisk ramme 0,1 prosentenhet over frontfagsrammen. Den faktiske årslønnsveksten i det statlige tariffområdet har enkelte år ligget under den faktiske årslønnsveksten i frontfaget, og andre år har den ligget over frontfaget.

Dersom man ser perioden etter Holden III-utvalget under ett, ser man at den faktiske årslønnsveksten i det statlige tariffområdet er om lag på linje med den faktiske årslønnsveksten i frontfaget, noe som tilsier at gjeldende praktisering er i tråd med intensjonen i konklusjonen i Holden III-utvalget. Det statlige tariffområdet har i denne perioden hatt en faktisk nominell årslønnsvekst på 29,6 pst. og frontfaget en faktisk årslønnsvekst på 28,1 pst.

Praktiseringen i Virke

Rammen fra frontfaget er en norm. I «Virke-makro» bestreber man seg på å holde seg på eller svært nær denne normen. Det er fortsatt slik at det fra tid til annen bevisst gås både noe over og noe under «rammen» for enkelte grupper, så lenge man i sum holder seg til normen. I oppgjørene legges ikke inn sammensetningseffekter ved anslag på resultatene (årslønnsveksten). Derimot trekkes de observerte endringene frem i ettertid dersom slike har påvirket resultatet i betydelig grad, for å forstå og kunne forklare det som skjer. Dette er i tråd med Holden III, side 183. Tilsvarende gjelder for lønnselementet bonus, og i de fleste år også for uregelmessige tillegg. Unntakene her er når det gjøres endringer i tariffavtalene som påvirker disse lønnselementene direkte, da regnes dette inn i oppgjøret. I mange av oppgjørene benyttes et glidende gjennomsnitt av tidligere års glidning som prognose på glidning for året det forhandles for. Det kan diskuteres om dette er beste gjetning et enkelte år, men når det følges konsekvent bidrar det til å hindre systematiske skjevheter.

Frontfagsmodellen har bred støtte i Virke. Samtidig er det slik at modellen begrenser følgefagenes handlefrihet. Dette forholdet alene kan tilsi at modellen med ujevne mellomrom kommer opp til diskusjon. Virke mener det er naturlig at frontfagsmodellen må gjennomgås med jevne eller ujevne mellomrom, og at det vurderes om det er behov for justeringer.

Praktiseringen i Spekter

Spekters forhandlingssystem, slik dette kommer frem av Hovedavtalene mellom Spekter og hovedorganisasjonene, legger til grunn at overenskomstene skal bygges opp rundt den enkelte virksomhets utfordringer og mulighetsrom, basert på de fire kriteriene som vi kjenner fra privat sektor. Forhandlingsmodellen er basert på at beslutninger om lønns- og arbeidsvilkår tas best av de partene som skal bære konsekvensene, altså de lokale partene. Tariffavtalene utvikles og forhandles derfor i den enkelte virksomhet mellom virksomheten og arbeidstakerorganisasjonene lokalt. Formelt sett er det de sentrale parter (Spekter og hovedorganisasjonene) som er part i avtalene, og som både åpner og avslutter forhandlingsprosessen, samt er ansvarlige for evt meklinger. Hensikten med denne sentrale koordineringen sikrer at inntektspolitiske hensyn ivaretas, og på den måten bidra til den koordinerte lønnsdannelsen. I helseforetakene er det avtalt et avvikende system, ved at det er et stort innslag av sentrale forbundsvise forhandlinger for de største arbeidstakerorganisasjonene. Partsansvaret ivaretas også her hos hovedorganisasjonene. For helseforetakene fastsettes eventuelle kriterier lokalt. Alle forhandlinger i Spekter skjer i hovedsak om våren, i umiddelbar etterkant av frontfagsforhandlingene.