6 Hva driver produktivitetsveksten?

Produktivitetsvekst er en global prosess hvor ulike land på ulike måter er koblet til utviklingen av den globale teknologifronten. Landenes bidrag til og læring fra teknologifronten varierer med økonomiske og institusjonelle forutsetninger, spesielt tilgang til kunnskapskapital, konkurranse og regulering av innenlandske markeder, og grad av internasjonalisering av økonomien.

På lengre sikt vil et lands produktivitetsvekst avhenge av landets evne til å flytte teknologifronten gjennom innovasjon, og ikke minst evnen til å ta i bruk frontteknologi som utvikles i utlandet (teknologiadopsjon). I tillegg til slike læringseffekter bestemmes produktiviteten av omstillinger, ved overflytting av produksjon fra lavproduktive til høyproduktive virksomheter og geografiske områder.

For et lite land som Norge er teknologiadopsjon fra utlandet avgjørende for produktivitetsvekst, fordi nesten all ny teknologi utvikles i utlandet. Åpenhet overfor omverdenen i form av handel, utenlandsk eierskap og mobilitet av mennesker bidrar ifølge forskningen, til å lette teknologiadopsjon. Et lands evne til å utnytte teknologi som er utviklet i utlandet, landets absorpsjonskapasitet, bestemmes i stor grad av den samlede kunnskapskapitalen, som igjen påvirkes av utdannings- og forskningssystemet.

Konkurranse gir eksisterende virksomheter insentiver til både innovasjon og teknologiadopsjon, men konkurranse kan også begrense innovasjon.1 Konkurranse bidrar til å realisere overflyttingsgevinster ved at lite produktive virksomheter legges ned og mer produktive virksomheter vokser eller oppstår. Institusjonelle forhold påvirker både forutsetningene for innovasjon og teknologioverføring, og markedets evne til å frambringe nye, høyt produktive virksomheter og legge ned lavproduktive virksomheter.

Internasjonal handel øker markedsstørrelsen slik at bedriftene kan dra nytte av stordriftsfordeler, og bidrar til økt produktivitet gjennom teknologiadopsjon mellom land, og øker konkurransen i produktmarkedene. Fri tilgang til importerte varer er positivt for produktiviteten, noe som i stor grad er reflektert i norsk handelspolitikk.

En sentral, underliggende mekanisme for produktivitetsvekst er urbanisering. Byvekst gir positive agglomerasjonseffekter, eller fordeler ved geografisk nærhet, – noe som bidrar til produktivitet. Disse effektene ser særlig ut til å være knyttet til at byer fremmer rask spredning av ideer og kunnskap.

Det pågår betydelig forskning om produktivitetsutvikling, og dette kapitlet gir en oversikt over forståelsen av de viktigste drivkreftene. Forskningen i den senere tid har rettet seg mot betydningen av institusjonelle forhold, faktorer som forklarer innovasjon på bedriftsnivå, og analyser av de underliggende årsakene til at urbanisering er positivt for produktivitetsvekst.

6.1 Innledning

6.1.1 Produktivitetsforskjeller mellom land, regioner og bedrifter

Formålet med dette kapitlet er å gi en oversikt over internasjonal teoretisk og empirisk forskning om produktivitet. Et siktemål er å identifisere forhold som har relevans for politikkutforming. Dette følges opp i øvrige kapitler i denne rapporten, hvor internasjonale lærdommer gjøres relevante for norske forhold.

Utgangspunktet for analysen er at et lands totale produksjon, og dermed inntekt, bestemmes av tilgangen på innsatsfaktorer og hvor effektivt disse brukes. De grunnleggende innsatsfaktorene arbeidskraft og realkapital kombineres for å produsere varer og tjenester. Hvor effektivt den samlede kunnskapskapitalen og realkapitalen kombineres, målt ved hvor mye som produseres ut fra en gitt mengde arbeid og realkapital, omtales som produktivitet. Mange internasjonale studier har vist at produktivitetsforskjeller er den viktigste kilden til inntektsforskjeller mellom land (Hall og Jones 1999, Caselli 2005). At produktivitetsveksten har større betydning for inntektsveksten enn økt tilgang på arbeid og kapital, viser også studier av Norge og andre land over tid.

Det er påvist at institusjonelle forhold, teknologi og kunnskap og feilallokering av ressurser forklarer en del av forskjellene mellom land (Hall og Jones 1999, Hsieh og Klenow 2009, Klenow og Rodríguez-Clare 2005). For å forstå de underliggende drivkreftene for produktivitetsutvikling, er det imidlertid også interessant å avdekke hva som ligger bak de store og vedvarende forskjellene i produktivitet som observeres mellom regioner i samme land, og mellom bedrifter innenfor samme næring.

Moretti (2011) beskriver store geografiske ulikheter i produktivitet i USA på grunnlag av data for 2 126 distrikter i 1992. Han finner at bedrifter i det mest produktive distriktet i gjennomsnitt var 2,9 ganger så produktive som i det minst produktive distriktet. Ved å sammenligne med tilsvarende fordeling i 1977, finner han at disse forskjellene hadde holdt seg nokså stabile over tid. Slike forskjeller på tvers av geografiske områder er ikke særegne for USA. Noen steder ser ut til å ha noe ved seg som gjør dem mer produktive enn andre. Implikasjonen av dette er at det er mulig å hente ut produktivitetsgevinster ved at innsatsfaktorer flyttes fra lavproduktive til høyproduktive regioner, jf. diskusjonen i kapitlet om urbanisering.

Det er godt dokumentert at det er svært store produktivitetsforskjeller også mellom bedrifter innenfor samme næring, selv når næringene defineres relativt snevert. Syverson (2011) refererer forskning fra USA som finner at innenfor den samme næringen produserer bedriftene på den nittiende persentilen nesten dobbelt så mye med den samme bruken av kapital og arbeidskraft som bedriftene på den tiende persentilen. Videre er det et mønster at de store produktivitetsforskjellene synes å være relativt permanente, også i den forstand at den enkelte bedrifts rangering ikke endres mye over tid. Disse mønstrene gjelder i de fleste næringer og land som har vært studert, og de gjelder også for norske næringer. Mønstrene er bemerkelsesverdige i lys av at konkurransen mellom bedriftene tilsier både at bedriftene vil kopiere teknologi og organisering i den mest lønnsomme bedriften, og at de minst produktive bedriftene utkonkurreres.

6.1.2 Innovasjon og teknologiadopsjon

Teknologiske framskritt i vid forstand er den viktigste drivkraften bak produktivitetsvekst. En etter hvert standard økonomisk vekstmodell (se Acemoglu m.fl. 2006) er basert på at den teknologiske fronten på lang sikt bestemmer vekstraten til alle land i verden. For land som ligger bak teknologifronten er det billigere å ta innpå teknologifronten gjennom å ta i bruk teknologi som er utviklet i andre land (gjennom teknologiadopsjon), enn å utvikle ny teknologi selv (gjennom innovasjon)2. Ifølge teorien vil landene bak fronten derfor etter hvert nærme seg teknologifronten (Gerschenkron 1962, Nelson og Phelps 1966). Denne konvergensen var viktig for produktivitetsutviklingen i USA fra slutten av 1800-tallet, for Europa i etterkrigstiden fram til midten av 1970-tallet og for Kina og andre framvoksende økonomier de siste tiårene (Bergeaud m.fl. 2014, Johansson m.fl. 2013).

En slik konvergens avhenger imidlertid av at landene bak fronten har kapasitet til å ta i bruk ny teknologi som er utviklet i andre land (teknologiadopsjon). Evnen til å ta i bruk ny teknologi kalles gjerne absorpsjonskapasitet (Arrow 1969). Manglende absorpsjonskapasitet og økonomiske sjokk som følge av bl.a. krig og kriser, kan stanse eller endog reversere konvergensprosessen (Bergeaud m.fl. 2014).

Et lands absorpsjonskapasitet kan også omtales som landets lærings- og omstillingsevne, og er nært knyttet til landets kunnskapsbase, som påvirkes bl.a. av nivå og kvalitet på utdanning og investeringer i FoU, og åpenhet overfor omverdenen gjennom handel, utenlandsinvesteringer og mobilitet av arbeidskraft. En god kunnskapsbase og åpenhet legger til rette for at nye ideer og teknologier kan flyte over landets grenser. Disse mekanismene ser ut til å forsterke hverandre. For eksempel finner Bøler m.fl. (2014) at bedriftenes FoU øker når de får tilgang til importert vareinnsats og omvendt. Begge deler gir opphav til kostnadsreduksjoner og dermed produktivitetsgevinster.

Norge er en liten økonomi, og har derfor ikke kapasitet til å ligge teknologisk i front innenfor alle sektorer. Det foreligger lite empiri som kan belyse Norges plassering nærmere, men noen studier tyder på at Norge ligger et stykke bak teknologifronten i mange næringer (Griffith m.fl. 2004, Brasch 2014). Det største potensialet for produktivitetsvekst for et lite land som Norge ligger derfor trolig i å lære av andre land gjennom teknologiadopsjon, som understreker betydningen av høy absorpsjonskapasitet. Innenfor enkelte områder er det også mulig for Norge å flytte teknologifronten gjennom å investere i innovasjon.

6.2 Økonomiske mekanismer som driver produktivitetsveksten

Gitt de observerte store produktivitetsforskjellene mellom regioner og bedrifter, og gitt at produktivitetsveksten i Norge avhenger av at bedriftene evner å utnytte teknologifronten som i hovedsak utvikles i andre land, hvordan kan myndighetene stimulere til økt produktivitet? Nedenfor følger en beskrivelse av faktorer som ifølge sentral økonomisk forskning påvirker produktivitet. Generelt kan disse faktorene påvirke produktivitet gjennom læring, seleksjon eller insentiver.

6.2.1 Konkurranse

Økt konkurranse ser ut til å være en generell mekanisme som fremmer produktivitet, ifølge studier av industrisektoren i USA, i Storbritannia og i mange OECD-land (Syverson 2011). Produktiviteten i en økonomi kan øke både ved at eksisterende virksomheter blir mer produktive og ved at mer produktive virksomheter vokser på bekostning av de mindre produktive.

Gjennom det som ofte kalles darwinistisk seleksjon vil de svakeste bedriftene bli konkurrert ut, terskelen for nyetableringer i form av produktivitetsnivå øker, og markedsandelene øker for de mer produktive bedriftene. Ved denne formen for ressursallokering på tvers av bedrifter, der kapital og arbeidskraft flyttes til de bedriftene som har best teknologi og produserer billigst, oppnås det produktivitetsgevinster for samfunnet. Oversikten til Syverson tyder på at det er god empirisk støtte for at slike seleksjonseffekter eksisterer. Et eksempel er sementindustrien i USA, som er et marked med sterk konkurranse, høy gjennomsnittlig produktivitet og relativt små produktivitetsforskjeller mellom bedriftene, og der det er vanskelig for de minst produktive bedriftene å overleve, se for eksempel Arnold m.fl. (2011). Til tross for disse effektene av konkurranse, er det altså likevel store og relativt permanente produktivitetsforskjeller mellom bedriftene innen relativt homogene næringer.

Den danske produktivitetskommisjonen viser at om lag halvparten av produktivitetsveksten i Danmark forklares av etablering og avvikling av virksomheter, samt overflytting av kapital fra mindre til mer produktive virksomheter (Produktivitetskommissionen 2013, analyserapport 2). Noen studier tyder på at produktivitetseffektene av avvikling og etablering kan være særlig store i en tidlig fase i utviklingen av markeder eller produkter og at effektene er mindre i sektorer der markeder og produkter er mer modne (Scarpetta m.fl. 2002).

Den andre sentrale mekanismen der økt konkurranse øker produktiviteten, er gjennom å stimulere til innovasjon, omstilling og investeringer. I et marked med virksom konkurranse vil en markedsledende virksomhet som ikke greier å forsvare sin posisjon, presses ut av markedet når mer innovative konkurrenter kommer inn. Innovasjon må her forstås i vid forstand, slik at det ikke bare handler om å forbedre varer og tjenester, men også for eksempel forbedret organisasjonsstruktur og ledelse, utnyttelse av nye markedsmuligheter eller nye anvendelser for produkter. Virksom konkurranse vil også kunne gi insentiver til å kommersialisere innovasjoner raskt. Aktører som ikke er utsatt for tilstrekkelig konkurranse, kan derimot ha insentiver til å vente med å lansere nye produkter i markedet, fordi salg av nye produkter vil kunne fortrenge salg av tidligere utviklede produkter og dermed redusere de samlede inntektene. En velfungerende konkurransepolitikk vil derfor bidra til en mer effektiv ressursbruk.

Det kan imidlertid oppstå konflikt mellom målet om effektivitet og mål om lønnsomme innovasjoner. Noe av motivasjonen for å innovere kan være å skape seg et midlertidig monopol eller markedsmakt som kan gi mulighet for renprofitt, dvs. overskudd ut over det som følger av en normal avkastning på kapital og normal avlønning av arbeidskraften. Patenter, varemerker og andre immaterielle rettigheter gir grunnlag for slik markedsmakt.

Dersom slike muligheter begrenses ut fra hensynet til effektivitet i dag, kan insentivene til å innovere svekkes. I litteraturen beskrives derfor forholdet mellom konkurranse og innovasjon som «den omvendte u» (Aghion m.fl. 2005). I markeder med lite konkurranse er det lite innovasjon, mens innovasjonstakten øker når konkurransen øker. Det ser imidlertid ut til å være et toppunkt, slik at når konkurransen blir for hard, synker innovasjonen. Hard konkurranse tvinger foretakene til å sette prisene så lavt at de ikke skal bli utkonkurrert. Da reduseres renprofitten, og insentivene til innovasjon for å kapre markedsandeler minsker.

Innovasjonsinsentivene i et marked er effektive hvis innovatøren mottar en andel av den samlede avkastningen av innovasjonen som gjenspeiler den andelen innovatørene har båret av innovasjonskostnadene («full appropriabilitet»). Hvis dette er oppfylt, vil innovatøren balansere kostnader mot gevinster på en måte som samsvarer med samfunnets interesser (Riis 2014). I hvilken grad innovatøren får beholde gevinsten ved innovasjonen, avhenger dels av hvor sterk konkurransen er i markedet og dels av graden av beskyttelse for nyvinninger i form av bl.a. patenter og varemerker. Riis (2014) peker på at sammenhengen mellom graden av konkurranse i et marked og innovasjon bør vektlegges i konkurransepolitikken.

Aghion og Howitt (2009) oppsummerer litteraturen om konkurranse og vekst og presenterer en modell med to hovedprediksjoner. For det første vil konkurransefremmende tiltak som å legge bedre til rette for nyetableringer – for eksempel lettere tilgang for utenlandske aktører – øke innovasjonstakten i næringer som ligger nær teknologifronten. Det motsatte skjer i næringer som ligger langt fra teknologifronten. Årsaken er at bedrifter som ligger nær teknologifronten, har en rimelig sjanse for å lykkes i konkurranse med utenlandske aktører. Ved å innovere kan de klare å holde på sitt hjemmemarked. For det andre vil reformer som flytter inntekt fra arbeidstakere til eiere, som for eksempel svekkelse av arbeidstakerrettigheter, gjøre at innovasjonen øker i alle sektorer. I tillegg vil en svekkelse av arbeidstakerrettighetene ytterligere øke den positive effekten økt konkurranse har på innovasjon. Konklusjonen om at en svekkelse av arbeidstakernes rettigheter virker produktivitetsfremmende er imidlertid kontroversiell, jf. omtalen nedenfor.

Aghion m.fl. (2009) studerer britiske data for perioden 1987 – 1993 og bruker tre politikkreformer i denne perioden til å analysere hvordan økt konkurranse påvirket innovasjoner: privatiseringsprogrammer, utviklingen av EUs indre marked og tiltak satt i verk av britiske konkurransemyndigheter.3 De finner støtte for at disse tre reformene økte etableringen av utenlandske bedrifter i Storbritannia. De finner videre støtte for at økt etablering av utenlandske bedrifter øker produktivitetsveksten for bedrifter nær teknologifronten, mens produktivitetsveksten kan avta for næringer langt fra teknologifronten. Dette gjelder både arbeidsproduktiviteten og den totale faktorproduktiviteten. Siden produktivitetsvekst kan reflektere innovasjon og imitasjon, samt sammensetningseffekter internt i næringene ved at de minst produktive bedriftene legges ned, studerer forfatterne også utviklingen i patenter i den samme perioden.4 De konkluderer med at innovasjon, målt ved patenter, er en betydelig drivkraft for den økte produktivitetsveksten.

Andre studier tyder også på at reguleringer som har hindret konkurranse, har holdt tilbake produktiviteten. Nicoletti og Scarpetta (2005) finner støtte for at dereguleringer i OECD-land som har gitt økte konkurranse i produktmarkedene, har bidratt til å øke investeringer og produktivitet. Bouis og Duval (2011) finner at produktmarkedsreguleringer i tråd med beste praksis har økt arbeidsproduktiviteten med flere prosentenheter over en periode på ti år i mange OECD land.

Andre mekanismer som diskuteres i konkurranselitteraturen, er at liberalisering av service-sektoren har positive effekter for produktiviteten i industrisektorer (Barone og Cingano 2011, Arnold m.fl. 2008)og at det oppstår læringseffekter gjennom arbeidskraftmobilitet (Syverson 2011).

6.2.2 Den samlede kunnskapskapitalen

Innenfor en modell med teknologifront og land som befinner seg i varierende avstand til denne fronten, illustrerer Aghion og Howitt (2009) at vekstraten for en økonomi ikke bare avhenger av nivået på landets samlede kunnskapskapital, definert som arbeidskraftens kunnskaps- og ferdighetsnivå. Også økonomiens avstand til teknologifronten og sammensetningen av samlet kunnskapskapital er viktig. Land som ligger nær teknologifronten, vokser mer hvis arbeidsstyrken har et høyt kunnskaps- og ferdighetsnivå.

Empiriske studier av sammenhengen mellom gjennomsnittlig utdanningsnivå og økonomisk vekst på landnivå finner relativt små effekter av antall år med utdanning. Dette har sammenheng med at antall år med formell utdanning er et dårlig mål på kunnskaper og ferdigheter og dermed et lands samlede kunnskapskapital, bl.a. fordi kvaliteten på utdanningssystemene varierer mellom land5. Slike sammenhenger er dessuten vanskelige å studere fordi det tar lang tid fra elevene går inn i grunnskolen og til de er veletablert i arbeidsmarkedet. Hanushek og Woessmann (2008, 2012) utnytter i stedet internasjonale, sammenlignbare kunnskaps- og ferdighetstester som er gjennomført fra 1960-tallet og framover. På basis av dette konstruerer de et mål på kunnskapsnivået i hvert land og viser at dette er sterkt relatert til økonomisk vekst over en lengre periode. Sammenhengen mellom kunnskapsnivå og vekst er så kraftig at den over tid har avgjørende effekt på økonomisk velstand. En framstilling av dette er bl.a. presentert i OECD (2010b).

I tillegg til utdanning vil også forskning og utvikling (FoU) øke kunnskapsnivået i økonomien. Acharya og Kellers (2009) studie av 22 næringer i 17 OECD land finner at 10 pst. økning i egen FoU i gjennomsnitt øker total faktorproduktivitet (TFP) med 1,4 pst. Effekten av andre lands FoU er større enn effekten av egen FoU, fordi det meste av ny kunnskap genereres i utlandet. Den samlede effekten av FoU utført i G6-landene er beregnet til minst tre ganger så stor som effekten av egen FoU. Tilsvarende finner en studie av 16 OECD-land, inkludert Norge, en langsiktig TFP-elastisitet av FoU i perioden 1980 – 1998 på 0,13 for FoU utført av næringslivet, 0,45 for FoU utført i utlandet, og 0,17 for FoU utført av høyere utdanningsinstitusjoner og offentlige forskningsinstitutter (Guellec og Van Pottelsberghe 2004).

Den store betydningen av utenlandsk FoU understreker hvor viktig flyt av teknologi, kompetanse og ideer over landegrenser er for produktivitetsveksten. Teknologi kan imidlertid ikke overføres kostnadsfritt fra et land til et annet. Teknologiadopsjon fra utlandet forutsetter som nevnt absorpsjonskapasitet i mottakerlandet. Et generelt funn er at betydningen av utenlandsk FoU avhenger av landets utdanningsnivå og egen FoU-innsats fordi disse faktorene øker landet absorpsjonskapasitet.

Griffith m.fl. (2004) viser hvordan FoU og utdanning har positiv effekt på produktivitetsveksten både gjennom innovasjon og teknologiadopsjon. Betydningen av de to effektene varierer med landets avstand til teknologifronten. I USA er nesten hele samfunnets avkastning av egen FoU forårsaket av innovasjon. I land et stykke bak fronten, som Norge og Finland, bidrar FoU nesten like mye til verdiskaping gjennom å lette teknologiadopsjon som det bidrar direkte via innovasjon. Tilsvarende er nesten all effekt av utdanning på produktivitet i landene nær fronten knyttet til innovasjon, mens opp mot halve effekten i land som Norge er knyttet til at utdanning letter teknologiadopsjon. Kneller og Stevens (2006) undersøkelse av ineffektivitet i ni industrinæringer i 12 OECD-land konkluderer også med at utdanningsnivå er viktig for absorpsjonskapasitet og dermed produktivitetsforskjeller mellom land. Når det gjelder FoU, finner de at sammenhengen er mindre robust.

Bye og Fæhn (2012) har estimert en endogen vekstmodell for Norge som illustrerer hvordan utdanning samspiller med egen forskning og teknologiabsorpsjon fra utlandet og genererer positive produktivitetseffekter.

Center for International Development (CID) ved Harvard University har lansert begrepet «produktiv kunnskap». Her er det ikke individenes utdanning som står i sentrum, men hvordan individenes eksplisitte og tause kunnskap er knyttet sammen i bedrifter, organisasjoner og markeder. Et høyt nivå på den produktive kunnskapen gjør det mulig å utvikle en kompleks økonomi, som igjen er en forutsetning for økonomisk vekst i land som ikke har spesielt mye naturressurser. CID har utviklet et mål på et lands økonomiske kompleksitet (se omtale i kapittel 5). Dette er sterkt korrelert med befolkningens utdanningsnivå (Hausman m.fl. 2013).

Et viktig aspekt ved teknologiutviklingen de siste tiårene ser ut til å være at den har bidratt til å heve produktiviteten til høyt utdannet arbeidskraft, såkalt «skilled biased technical change» (OECD 2014). Videre har teknologien ført til at lavt utdannet arbeidskraft kan erstattes av kapital (maskiner). Acemoglu (2002) gir en oversikt over betydningen av dette for bl.a. økt ulikhet mellom avlønningen av høyt utdannet versus lavt utdannet arbeidskraft. Økt ulikhet i favør av høyere utdannede har skjedd til tross for at det relative tilbudet av høyt utdannede har økt, fordi produktiviteten til høyt utdannede har økt raskere enn produktiviteten til lavt utdannede6. Acemoglu og Zillibotti (2001) drøfter hvordan utviklingsland kan ha permanent lavere produktivitetsnivå enn rike land, selv om teknologien flyter fritt mellom land. Årsaken er at teknologien er tilpasset arbeidsstyrken i de rike landene som har utviklet teknologien, mens utviklingsland med lavt utdanningsnivå i liten grad evner å ta i bruk teknologien og dermed får mindre ut av den i form av økt produktivitet. Forfatterne finner at denne effekten kan forklare mellom en tredjedel og halvparten av produktivitetsgapet mellom USA og utviklingsland.

Akerman et al. (2013) undersøker hvordan norske bedrifter tilpasset seg innføringen av bredbånd-internett i perioden 2001 – 2007. De finner at bredbånd gjorde middels og høyt utdannede mer produktive. Spesielt gjaldt dette arbeidstakere med utdanning innen realfag og økonomi. Arbeidstakere med kun grunnskoleutdanning ble mindre produktive og ble til en viss grad erstattet med internett. Det samme finner de når de ser på lønn, der arbeidstakere med middels og høyere utdanning fikk økning i sin lønn på grunn av internett, mens det motsatte var tilfelle for dem uten videregående skole. Dette illustrerer igjen hvordan utdanningsnivået til arbeidstakerne samspiller med ny teknologi og at IKT favoriserer utdannede arbeidstakere også i Norge.

OECDs analyser av ulikhet og vekst konkluderer med at «skilled biased technical change» er den viktigste årsaken til økning i veksthemmende7 ulikhet i OECD. Teknologi erstatter i økende grad jobbene i den midterste delen av inntektsfordelingen, og fører til økt polarisering. En stor del av befolkningen (kanskje hele 40 pst.) henger etter inntektsutviklingen i samfunnet. Lav inntekt og sosial reproduksjon fører til for lav akkumulasjon av samlet kunnskapskapital i denne gruppen, noe som på sikt skader økonomisk vekst. Tiltak som øker utdanningsnivået i hele befolkningen vil derfor bidra til både redusert ulikhet og vekst (OECD 2014, Cingano 2014).

6.2.3 Åpenhet: Handel, utenlandsk eierskap og mobilitet

Internasjonalisering gjennom handel og outsourcing, utenlandsinvesteringer og migrasjon er viktige kilder til både konkurranse, større markeder og teknologiadopsjon som igjen er avgjørende for produktivitetsveksten. Det er en klar sammenheng mellom et lands størrelse og åpenhet overfor omverden (Alesina m.fl. 2005). Yang og Driffelds (2012) oppsummering av forskningen konkluderer med at internasjonalisering også er positivt for bedriftenes lønnsomhet.

Handel

En sentral innsikt fra de siste 20 årenes økonomiske forskning innenfor handel er at de minst produktive bedriftene typisk kun leverer til hjemmemarkedet8. De mer produktive eksporterer, mens de aller mest produktive foretar direkte utenlandske investeringer. En forklaring er at det er betydelige faste kostnader knyttet til å eksportere og operere internasjonalt. Kun de gode klarer å ta disse kostnadene. Implikasjonen er at en prosess der en lar de svake bedriftene bli nedlagt og lar ressurser flyttes til de mer livskraftige, er bra for samlet produktivitet. Meltiz (2003) viser teoretisk at en handelsliberalisering skaper en produktivitetsgevinst på grunn av slike sammensetningseffekter.

I tillegg til at handel øker markedsstørrelsen slik at bedriftene kan dra nytte av stordriftsfordeler, bidrar handel til økt produktivitet gjennom teknologiadopsjon mellom land, samt ved å øke konkurransen i produktmarkedene. Fri tilgang til importerte varer er positivt for produktivitet, noe som er reflektert i norsk handelspolitikk. Tilgang til utenlandskproduserte innsatsvarer gir høyere produktivitetsnivå og bedrer evnen til innovasjon, og bidrar dermed til produktivitetsveksten (Goldberg m.fl. 2009).

Internasjonal handel stimulerer også konkurransen i produktmarkedene og bidrar på den måten til at innenlandske bedrifter innoverer for å holde på sine hjemmemarkeder. Trefler (2004) studerer effekter for Canada av handelsliberaliseringen mellom Canada og USA i 1989. Arbeidsproduktiviteten i industrien som helhet økte med hele 6 pst. på grunn av liberaliseringen. Produktiviteten økte både i eksport- og importsektorer. I sistnevnte var en viktig mekanisme at de mindre produktive bedriftene mistet markedsandeler eller ble nedlagt.

Balsvik m.fl. (2013) studerer økt importkonkurranse fra Kina i Norge. De finner at omtrent en tredjedel av nedgangen i norsk industrisysselsetting kan forklares med økt konkurranse fra Kina. De finner videre at mange arbeidstakere med lav utdanning enten blir arbeidsledige eller faller ut av arbeidsstyrken, men at lønnsnivået er upåvirket. Uten at de studerer produktivitet direkte, er det sannsynlig at det er de minst produktive bedriftene og arbeiderne som blir tvunget til å omstille seg. I såfall er dette positivt for produktiviteten på lenger sikt9.

Direkteinvesteringer – utenlandsk direkte eierskap

Direkteinvesteringer (FDI) i form av utenlandsk direkte eierskap, typisk definert som eierskapsposisjon på 10 pst. eller mer, er dokumentert å ha positive effekter på produktivitet, spesielt i utviklingsland.

Det kan skyldes flere mekanismer.10 For Norge er FDI trolig særlig viktig for å stimulere til teknologiadopsjon. Multinasjonale selskaper er blant de mest produktive selskapene, de er gjerne involverte i kunnskapsintensive sektorer, og de investerer tungt i forskning og utvikling (Helpman m.fl. 2004, Markusen 1995). I 2002 stod 700 multinasjonale selskaper for 46 pst. av verdens totale FoU-utgifter og 69 pst. av verdens næringslivs FoU-utgifter (UNCTAD 2005). FoU-budsjettene til de største selskapene er høyere enn de totale FoU-utgiftene til mange land, herunder Norge (se figur 6.1). En stor andel av patent-royalties betales av datterselskaper av multinasjonale selskaper. Ikke bare står de store multinasjonale selskapene for mye teknologiutvikling, men de overfører også teknologien til sine filialer.

¹ Bedrifter: http://iri.jrc.ec.europa.eu/scoreboard.html

Land: http://epp.eurostat.ec.europa.eu/portal/page/portal/science_technology_innovation/data/database

Kilde: EU-kommisjonen¹

Det foreligger en stor empirisk litteratur på effektene av FDI på andre bedrifter i vertslandet. En fokuserer gjerne på fire typer relasjoner; bedriften det investeres i, bedrifter i den samme sektoren (konkurranseeffekt og demonstrasjonseffekt), bedrifter i sektorer den utenlandskeide bedriften kjøper innsatsvarer fra («backward linkages» som virker ved at utenlandskeide bedrifter kan være mer krevende kunder enn innenlandskeide kunder) og bedrifter i sektorer den utenlandske bedriften selger varer til («forward linkages» som virker ved at utenlandskeide bedrifter kan tilby høyere kvalitet, lavere pris eller andre produkter enn sine nasjonaleide konkurrenter).

Mye av litteraturen har fokusert på utviklingsland, og en har typisk funnet produktivitetsgevinster for bedriftene som kjøpes opp, tap for de som konkurrerer i samme sektor, gevinster for leverandørsektorene og ganske beskjedne virkninger for kundene.

Som omtalt i avsnittet om konkurranse ovenfor, kan økt konkurranse ha positive produktivitetseffekter for bedrifter som er nær teknologifronten. Der er i dette lyset interessant at denne effekten for bedrifter i samme sektor som den utenlandskeide, typisk er funnet å være negativ i utviklingsland. I Storbritannia derimot fant Haskel m.fl. (2007) ved å studere bedriftsdata over perioden 1973 – 1992 at nærvær av direkte utenlandske investorer hadde en positiv effekt på produktiviteten i bedrifter i samme sektor. I denne studien ble det anslått at 10 prosentenheter økning i tilstedeværelse av direkte utenlandsk eierskap ville øke produktiviteten til bedrifter i samme sektor med 0,5 pst. i gjennomsnitt. Forfatterne antyder at de positive virkningene i Storbritannia kan skyldes at Storbritannia har investert mye i FoU og dermed har kapasitet til å absorbere ny teknologi som utenlandske eiere bringer inn. Konklusjonen om de positive effektene synes også å samsvare med arbeidene til Aghion m.fl., jf. avsnittet om konkurranse ovenfor, hvor økt konkurranse øker produktiviteten til bedrifter som er nær teknologifronten.

Balsvik (2011) viser at bedrifter med en relativt stor andel arbeidstakere med erfaring fra bedrifter med direkte utenlandsk eierskap er mer produktive enn andre bedrifter. Arbeidstakere med erfaring fra utenlandske bedrifter bidrar også mer til produktiviteten der de jobber enn arbeidstakere uten slik erfaring. Arbeidstakerne får imidlertid ikke dette bidraget fullt ut i form av høyere lønn, noe som gir støtte for at utenlandsk direkte eierskap skaper en felles fordel som andre bedrifter kan dra nytte av via arbeidsmarkedet.

At tilstedeværelse av utenlandske eiere fører til produktivitetsgevinster, er ikke overraskende. For å bli og å være en internasjonalt vellykket bedrift må en være like god som eller bedre enn de andre i de landene en opererer i. Et forhold som særlig kan bidra til at utenlandsk eide bedrifter er særlig produktive, kan være at de innehar immaterielle kvaliteter, som teknologi, som kan overføres mellom land (Markusen 1995).

Arbeidskraftmobilitet

Hvis varer og kapital kan bringe med seg teknologi og kunnskap over landegrenser, er det enda mer åpenbart at arbeidstakere kan gjøre dette. Innvandring bidrar også til økt konkurranse blant arbeidstakere, noe som også kan øke produktiviteten.

Dustman m.fl. (2012) viser at innvandrere til Storbritannia i perioden 1997 – 2005 typisk hadde høyere utdanning enn ikke-innvandrere, men at de tok jobber de gjerne var overkvalifiserte for, særlig i lavlønnsyrker. Dette bidro til at innvandringen reduserte lønnen for de 20 pst. lavest lønnede, og økte lønnen til de 60 pst. høyest lønnede. Effekten på samlet gjennomsnittslønn var ifølge Dustman m.fl. svakt positiv. En mulig grunn kan ha vært at innvandrerne bidro mer til verdiskapingen enn de selv faktisk ble betalt for, og at noe av denne merverdien kom andre lønnstakere til gode.

Resultatene til Peri (2012), basert på data for 50 amerikanske delstater i perioden 1960 – 2000, tyder på at økt innvandring, som trolig særlig omfattet lavt utdannede, har bidratt til å øke produktiviteten i amerikansk økonomi. Det synes særlig å ha skyldes at økt innvandring gjorde det mulig å spesialisere produksjonen og øke innføringen av teknologier som ikke krevde en høyt utdannet arbeidskraft. Peri fant for øvrig ikke støtte for at sysselsettingen ble påvirket negativt i disse statene.

Bratsberg og Raaum (2012) studerer bygg- og anleggssektoren i Norge i perioden 1998 – 2005. De anslår at en økt innvandring på 10 pst. kan føre til reduserte lønninger med 0,6 pst. i sektoren. De finner videre at reduksjonene i lønningene, og dermed kostnadene for bedriftene, kom kundene til gode i form av lavere priser. Det er imidlertid usikkert hva som skjedde med produktiviteten. I perioden 1998 til 2005 har det vært et absolutt fall i produktiviteten i bygg og anlegg. Det kan tenkes at arbeidsinnvandringen har bidratt til dette. Den utenlandske arbeidskraften kan være mindre produktiv enn den norske, bl.a. pga. språkproblemer og lavere kompetanse, samtidig som de er mye billigere. Dermed blir det lønnsomt for arbeidsgiverne å ansette innvandrere selv om produktiviteten svekkes og prisene settes ned.

Samlet virkning på produktiviteten i et land av arbeidsinnvandring vil avhenge av kompetansen til de som kommer, og hvordan arbeidsinnvandrernes kompetanse utnyttes i arbeidsmarkedet. Friberg m.fl. (2013) viser at høyt kvalifiserte personer som reiser ut fra Polen og andre østeuropeiske land, foretrekker å reise til land der de behersker språket, som for eksempel Storbritannia. Det er først og fremst tjenesteytende næringer med lav produktivitet som har vokst etter at tilgangen på arbeidskraft fra nye EU-land startet å øke, jf. omtalen i kapittel 3.

6.2.4 Ledelse

Bloom m.fl. (2013) undersøker hvorvidt store og vedvarende produktivitetsforskjeller mellom bedrifter og land også kan skyldes variasjon i ledelsespraksis. Ledelse kan ses på som en form for teknologi, som er med på å bestemme hvor effektivt innsatsfaktorer omsettes til produkter og tjenester. Betydningen av ledelse for produktivitet undersøkes ved hjelp av intervjudata for ledelsespraksis i over 8000 virksomheter i 20 land.

USA kommer best ut mht. ledelseskvalitet, men også Japan og Sverige skårer høyt (det er ikke samlet inn data for Norge). Land som Hellas, Kina og Frankrike kommer dårlig ut. Høy skår på ledelse har positiv effekt på virksomhetens produktivitet, lønnsomhet, vekst og overlevelse. Bedre ledelse kan forklare opp mot halvparten av produktivitetsforskjellene mellom USA og andre land.

Mye av USAs høye ledelses-skår skyldes at økonomisk aktivitet flyttes fra virksomheter med dårlig ledelse til virksomheter med bedre ledelse. Slik omstilling fremmes av lave handelshindringer, et fleksibelt arbeidsmarked og av negative økonomiske sjokk (finanskrisen). Høy konkurranse i produktmarkedene fremmer også god ledelse gjennom tilbakemelding fra markedet. God ledelse kan altså se ut til å være en sentral virkningsmekanisme for hvordan konkurranse, åpenhet mv. påvirker produktiviteten i økonomien.

6.3 Institusjonelle forutsetninger for produktivitetsvekst

6.3.1 Institusjoner og godt styresett

De økonomiske forskjellene mellom rike og fattige land skyldes ifølge Acemoglu og Robinson (2012) først og fremst kvaliteten på samfunnets institusjoner. De mener at det avgjørende for produktivitetsveksten i et land er at landet har institusjoner som fremmer innovasjon. Mer konkret sikter de til institusjoner som sikrer innovatørene eiendomsrett til avkastningen av innovasjonene. Omvendt vil institusjoner som beskytter interessene til en fåtallig elite, ofte de som styrer landet, eller institusjoner som ikke gjør det lønnsomt å innovere, bidra til å hindre økonomisk vekst. Myndighetenes sentrale rolle i denne sammenhengen er å sikre et velfungerende rettssystem, inkludert håndhevelse av kontrakter, og et godt utdanningssystem.

Acemoglu m.fl. (2014) hevder at USA er verdens teknologileder nettopp på grunn av de sterke insentivene for innovasjon. På en motsatt ende av denne skalaen står de skandinaviske (eller nordiske, som er et videre begrep, jf. også neste avsnitt) landene, som har svake insentiver til innovasjon på grunn av små lønnsforskjeller og et generøst trygdesystem. Slike land kan ikke lede utviklingen, men kan likevel ha det bekvemt et stykke bak teknologifronten. Selv om de kan tape på det målt ved samlet inntektsskaping, kan velferden for befolkningen være høyere enn i land på fronten fordi godene er jevnere fordelt.

Stiglitz (2014) er uenig i den sterke vektleggingen av insentiver som drivkraft for innovasjon, og sår tvil om hvorvidt USA er teknologisk overlegen skandinaviske land. Stiglitz argumenterer med at den nordiske modellen inneholder nettopp slike mekanismer som man kan forvente å se i et land som ligger i front teknologisk, bl. a. et sosialt sikkerhetsnett som gjør det enklere å ta stor risiko. Høye skatter gjør offentlig sektor til en partner som deler både inntekter og tap og bidrar til at individer og bedrifter kan ta større risiko. Stiglitz nevner også billig høyere utdanning som innovasjonsfremmende.

Barth og Moene (2014) peker også på at det er flere trekk ved den nordiske samfunns- og arbeidslivsmodellen som bidrar til høy omstillings- og innovasjonsevne og god produktivitetsutvikling, og samtidig små inntektsforskjeller. Et høyt utdanningsnivå, bl.a. som følge av at det er forbundet med lave kostnader å ta utdanning, letter omstilling og styrker evnen til å håndtere de utfordringer omstillinger kan medføre for inntektsfordelingen. Universelle og ganske sjenerøse velferdsordninger, som ikke er knyttet til den enkelte bedrift slik tilfellet er for helseforsikringer i USA, reduserer dessuten usikkerheten for arbeidstakere som blir berørt av omstilling.

Stiglitz (2014) hevder videre at både land i front og de som ligger bak og lærer, kan ha nytte av aktiv statlig innovasjonspolitikk. Her henviser han bl.a. til Mazzucato (2014), som dokumenterer at USAs posisjon som teknologileder i stor grad skyldes en sterk statlig satsing på utvikling av utvalgte teknologier (IT, nano- og bioteknologi).

Serritzlew m.fl. (2014) gir en gjennomgang av forskning om betydningen av henholdsvis tillit og korrupsjon for produktiviteten i økonomien. De konkluderer med at høy grad av tillit og fravær av korrupsjon bidrar til økonomisk vekst. Videre ser det ut til å være en årsakssammenheng mellom korrupsjon og tillit, slik at et styresett som bekjemper korrupsjon, fører til økt produktivitet direkte og indirekte gjennom økt tillit i samfunnet.

6.3.2 Faktormarkeder og lønnsdannelse

Som diskutert ovenfor, bestemmes produktiviteten delvis av hvordan ressurser allokeres mellom mer og mindre produktive regioner, sektorer og bedrifter. Hvis for eksempel økt konkurranse gjør at etterspørselen skifter mot mer produktive produsenter, er det viktig at disse kan skalere opp produksjonen for å møte den økte etterspørselen. Hvis faktormarkeder som arbeidsmarked og kapitalmarked ikke er tilsvarende fleksible, er det fare for at produktivitetsforbedrende omstillinger skjer tregere, evt. helt eller delvis forhindres.

Petrin and Sivadasan (2013) finner at en endring som gjorde det dyrere å si opp arbeidstakere i Chile, reduserte produktiviteten ved at arbeidskraften ikke lenger kunne «matches» like godt med de rette bedriftene. Hsieh and Klenow (2009) finner at om Kina og India hadde en like effektiv allokering av arbeidskraft og kapital som USA, kunne deres produktivitet økt med henholdsvis 30 – 50 og 40 – 60 pst. Bartelsman m.fl. (2013) bruker data fra USA og sju europeiske land og viser i en modell at en reduksjon av tilpasningsfriksjoner knyttet til arbeidskraft og kapital samsvarer med at mer produktive bedrifter har en større markedsandel.

Den nordiske modellen, med stor grad av koordinert lønnsdannelse, kan bidra til økt produktivitet. Koordinert lønnsdannelse som vektlegger relativt høye lønninger for lavproduktiv arbeidskraft, vil begrense omfanget av lavproduktive virksomheter og gi rom for ekspansjon av høyproduktive virksomheter. Denne ekspansjonen forsterkes dersom den koordinerte lønnsdannelsen bidrar til å holde lønningene for høyproduktiv arbeidskraft nede.

Barth og Moene (2014) nevner også at lokale forhandlinger fungerer som en slags overskuddsdeling, noe som gjør at de ansatte også kan ha interesse av produktivitetsfremmende tiltak. Lokale forhandlinger kan øke tillit mellom ansatte og ledelse, fordi de lokale fagforeningene kan være med på å måle og overvåke arbeidsinnsatsen (produktivitetsavtaler mv.).

Barth og Moene (2013) kobler lønnsdannelsen til landets åpenhet. Det er spesielt viktig for eksportørene i små åpne økonomier å holde lønnsveksten i skjermet sektor nede, og dette kan ha ført til framveksten av koordinerte lønnsforhandlinger. Holden III-utvalget (NOU 2013: 13) poengterer også hvordan en koordinert lønnsdannelse i samsvar med hovedkursteorien vil kunne gi høy produktivitetsvekst, og samtidig lavere arbeidsledighet og høyere sysselsetting enn man ellers ville fått.

6.3.3 Infrastruktur

Infrastruktur inkluderer transportsystemer som veier, jernbane og havner, samt telekommunikasjon, kraftforsyning, vannforsyning, avløp og avfallshåndtering. God kommunikasjon kan bidra til at agglomerasjonseffekter får virkning for større geografiske områder, ved at områder blir sentrumsnære. God kommunikasjon bidrar dessuten til at mindre tid går med til transport, som legger til rette for økt produktivitet.

Enkelte tidlige studier av sammenhengen mellom infrastruktur og produktivitet fant svært høye effekter, men en systematisk gjennomgang av forskningen på feltet tyder på at effekten er mer moderat (Bom og Ligthart 2008). Dette bekreftes i en nyere studie fra Verdensbanken som bl.a. inkluderer data fra Norge. Norge er et av landene der det ser ut til å være en negativ sammenheng mellom infrastruktur og produktivitet over tid (Calderón m.fl. 2011). Dette kan skyldes at det i liten grad legges økonomiske avveininger til grunn for utbygging av infrastruktur i Norge, jf. kapittel 18 om effektivitet i samferdselssektoren. En analyse på bedriftsnivå i Norge finner positive produktivitetseffekter av veiinvesteringer (Skogstrøm m.fl. 2013).

6.3.4 Urbanisering

På bakgrunn av de store observerte forskjellene i inntekt og produktivitet mellom regioner og områder innen land, er det et viktig spørsmål hva som driver disse forskjellene. Noe av variasjonen er knyttet til befolkningstetthet, og store byer har ofte høy produktivitet. Dette kan skyldes ulike forhold, som i noen grad kan være historisk og kulturelt betinget eller naturgitt.

Glaeser og Gottlieb (2009) ser på tre standard teorier for agglomerasjonseffekter. Disse tar alle utgangspunkt i at byer innebærer nærhet; de har lave transportkostnader for varer, de har et felles arbeidsmarked, og det er lett å spre kunnskap og ideer mellom folk og bedrifter. De framhever at erfaringsmateriale særlig understøtter den siste av disse mekanismene, at spredningen av ideer er høy i byer, noe som stimulerer innovasjon. En studie viser for eksempel at arbeidstakere som flytter til byer, mottar de høyere «bylønningene» først etter en viss tid. I begynnelsen opplever de høyere lønnsvekst enn andre, i takt med at deres kompetanse bygges opp på grunn av eksponering til byen. Med bakgrunn i forskningen på byer peker Glaeser og Gottlieb på at akkumulasjon av samlet kunnskapskapital ser ut til spille en spesielt viktig rolle for produktivitetsutvikling. Urbanisering og produktivitet er nærmere drøftet i kapittel 7.