2 Sammendrag av utvalgets forslag og vurderinger

Utvalgets vurderinger og forslag fremgår av kapittel 8, lovforslaget og de spesielle merknadene til lovforslaget i kapittel 10.

Utvalget foretar i punkt 8.1 en vurdering av dagens utenrettslige tvisteløsningstilbud. Utvalget viser til at utenrettslig tvisteløsning har en rekke fordeler for en forbruker. Særlig påpeker utvalget at slik tvisteløsning innebærer at avgjørelsen treffes av et organ med særlig kompetanse på den problemstilling som tvisten gjelder. Behandling i en frivillig nemnd eller Forbrukertvistutvalget kan også innebære at tvisten i mindre grad rettsliggjøres, fordi saksbehandlingen er skriftlig og partene slipper å møte og presentere sin sak. Videre er nemndsbehandlingen i all hovedsak gratis for forbrukeren og bare unntaksvis vil forbrukeren kunne pådra seg sakskostnader. Også samfunnet som sådan kan sies å være tjent med at forbrukersaker behandles og løses gjennom utenrettslig tvisteløsning. Ut fra et samfunnsøkonomisk perspektiv er det rimelig at næringslivet selv finansierer og løser tvister som oppstår i kjølvannet av egen virksomhet. Slik tvisteløsning er også av betydning for næringslivet som gjennom å engasjere seg i tvisteløsningsnemnder, kan bidra med nødvendig faglig kompetanse, og utvikle og justere praksis innenfor de ulike bransjene. Nemndsløsning antas også å være egnet til å dempe konfliktnivået mellom partene slik at saker kan finne sin løsning forut for selve nemndsbehandlingen.

På den annen side finnes det også sider ved nemndsbehandlingen som er mindre gunstige. Det at saksbehandlingen er skriftlig kan medføre at en del saker faller utenfor ordningen fordi de ikke er egnet for slik behandling. Videre er ikke alle parter like skriveføre og kan således oppleve problemer med å fremstille saken sin. Disse problemene kan avhjelpes ved bistand fra nemndas sekretariat. Utvalget viser også til at nemndsbehandling er kostnadskrevende og vesentlig dyrere enn behandling av saker i forliksrådet. Saksbehandlingstidene er også jevnt over lenger enn i forliksrådet.

Etter en samlet vurdering mener utvalget at samfunnet har god nytte av det utenrettslige tvisteløsningstilbudet nemndene bidrar til, både når det gjelder de frivillige nemndene og Forbrukertvistutvalget, og at nemndene utgjør en viktig funksjon ved å løse saker som ikke egner seg for domstolsbehandling.

I punkt 8.2 søker utvalget å identifisere saksområder som ikke omfattes av dagens utenrettslige tvisteløsningstilbud, og vurderer om en eller flere av disse områdene bør omfattes av et slikt tilbud i fremtiden. Utvalget tar i den forbindelse utgangspunkt i tilgjengelig statistikk som viser hvilke varer og tjenester Forbrukerrådet mottar flest henvendelser om i året, samt SIFO-rapporten «Forbrukertilfredshet 2008» og den såkalte FTI–undersøkelsen som måler forbrukernes grad av tilfredsstillelse med de ulike bransjene. Utvalget gir på denne måten en oversikt over hvilke varer og tjenester som det jevnt over er mest misnøye med. Deretter vurderer utvalget om disse områdene er omfattet av dagens ordning for utenrettslig tvisteløsning.

Utvalget foretar så en vurdering av om områdene for utenrettslig tvisteløsning bør utvides. Ved denne vurdering legger utvalget særlig vekt på hvilke områder som berører mange personer og som kan ha en innvirkning på den enkelte forbrukers økonomi og alminnelige velferdssituasjon, hvilke områder som egner seg for skriftlig behandling i nemnd, hvilke saksområder som krever særlig kompetanse som grunnlag for tvisteløsning og om det ut fra en overordnet økonomisk vurdering er forsvarlig å anbefale en utvidelse av det utenrettslige tvisteløsningstilbudet.

Ut fra disse kriteriene fremsetter utvalget forslag om at Forbrukertvistutvalgets saklige kompetanse utvides med områdene avhending av fast eiendom etter avhendingslova og oppføring av ny bolig etter bustadoppføringslova. Ut over dette anbefales at det overlates til bransjen eller det aktuelle fagdepartement å vurdere muligheten for opprettelse av tvisteløsningsnemnder. De områdene som utvalget særlig merker seg i den sammenheng, er persontransport som gjelder buss, tog, ferje og drosje, private utdanningstilbud og tv-tjenester. Utvalget har i tillegg foreslått at det gis en forskriftshjemmel der det overlates til Kongen å regulere saksområdet til Forbrukertvistutvalget.

Utvalget foreslår i punkt 8.3.2 et felles standard regelverk for nemndenes organisering, saksforberedelse og avgjørelser. Utvalget mener at nemndene på denne måten kan sikres nøytralitet, uavhengighet og en forsvarlig saksbehandling. Videre vil standardiserte krav til saksbehandlingen innebære at nemndsbehandlingen blir mer enhetlig. Det vil på denne måten kunne være lettere for en forbruker å orientere seg i hvordan saksbehandlingen fungerer i de ulike nemndene.

Utvalget mener at et generelt krav om offentlig godkjenning av de frivillige nemndenes vedtekter sammen med lovbestemte regler for saksbehandlingen i nemndene, vil bidra til å styrke den alminnelige tillit til nemndenes avgjørelser og forenkle forbrukernes forståelse av nemndenes virksomhet. Av den grunn foreslår utvalget i punkt 8.3.3 at det etableres en ordning med en sentralisert offentlig godkjenning for nemnder som oppfyller de standardiserte minstekravene.

Utvalget peker i punkt 8.3.4 på at større nemnder og sekretariat kan utføre mer effektiv saksbehandling med en høy faglig standard, ha høyere grad av selvstendighet og nøytralitet og bidra til kostnadsbesparelse ved driften av sekretariatet. Utvalget mener derfor det bør arbeides for at nemndene og deres sekretariat blir større og mer profesjonelle, og at dette kan skje ved at flere nemnder og sekretariat slår seg sammen. Utvalget legger vekt på at konkrete initiativ på dette området må komme fra næringen selv.

Utvalget viser i punkt 8.3.5 til at antall frivillige nemnder medfører at den enkelte forbruker kan ha vanskeligheter med å få oversikt over hvilke alternativ som finnes for konkret tvisteløsning. Utvalget foreslår derfor at Forbrukerrådet bør etableres som en generell instans for henvendelser til de frivillige nemndene og Forbrukertvistutvalget der Forbrukerrådet pålegges å ha fullstendig oversikt over de enkelte nemnders saksområder og gi forbrukeren informasjon om hvilke nemnder som kan behandle hvilke type tvister. Utvalget foreslår på denne bakgrunn at Forbrukerrådet formelt gis oppgaven som Forbrukerportal for forbrukertvister. Oppgaven bør bestå i å informere om utenrettslig tvisteløsning i forbrukersaker, veilede om gjeldende rett og bidra til klargjøring og opplysning i konkrete forbrukertvister. Utvalget legger til grunn at Forbrukerrådet vil benytte dagens regionskontorer til å utføre store deler av denne oppgaven og peker på at dette synes å være en hensiktsmessig utnyttelse av Forbrukerrådets ressurser og kompetanse.

I punkt 8.3.6 foreslår utvalget at det innføres en hjemmel for retts- og tvangskraft for avgjørelser fra nemnder som er offentlig godkjente. Det åpnes imidlertid for at det kan være opptil avtalepartene i den enkelte nemnd å avgjøre om slike rettsvirkninger skal tas i bruk.

Utvalget vurderer i punktene 8.3.7, 8.3.8 og 8.3.9 om det bør innføres gebyr, grense for tvistegjenstandens verdi og regler om sakskostnader. Utvalget foreslår verken å innføre eller å opprette forbud mot disse elementene ved saksbehandlingen, men anbefaler at nemndene velger å avstå fra å ilegge forbrukere gebyr, sette noen grense for tvistegjenstandens verdi eller gi regler som kan idømme forbrukerne sakskostnader.

I punkt 8.3.10 vurderer utvalget om det bør opprettes andre alternativer til tvisteløsning av forbrukertvister enn det som finnes i Forbrukertvistutvalget og i de frivillige nemndene, med særlig henblikk på en ny selvstendig meklingsinstans. Utvalget mener at det er lite hensiktsmessig å legge mekling til andre organ enn nemndene selv der det må forventes at den konkrete kompetansen og således meklingsevnen er størst. En slik løsning vil i tillegg kunne virke fordyrende og bidra til mindre effektivitet i saksgangen. Utvalget foreslår derfor ikke at det opprettes alternative meklingsorgan, men viser til at mekling bør skje i tilknytning til saksforberedelse i den enkelte nemnd.

Utvalget behandler i punkt 8.4 forholdet mellom Forbrukerrådet og Forbrukertvistutvalget. Utvalget konkluderer med at dagens ordning innebærer en unødvendig dobbeltbehandling og foreslår at hele saksforberedelsen legges til Forbrukertvistutvalget mens Forbrukerrådet spesialiseres på oppgaven som Forbrukerportal.

Forslaget om utvidelse av Forbrukertvistutvalgets saksområde innebærer en viss økning av saksmengden. Utvalget behandler derfor i punkt 8.5 en utvidelse av Forbrukertvistutvalget. Utvalget foreslår at det overlates til Kongen å fastsette hvor mange medlemmer Forbrukertvistutvalget til enhver tid bør ha. I tillegg foreslår utvalget å åpne for at det kan oppnevnes medlemmer med spesialkompetanse for behandling av enkelte sakstyper. Utvalget foreslår også at lederen gis myndighet til å avvise saker der vilkårene for behandling ikke er oppfylt eller det foreligger tidligere praksis som gjør at klagen ikke kan tas til følge. Utvalget foreslår videre at lederen også kan treffe enkelte realitetsvedtak der det foreligger en fast nemndpraksis eller et vedtak av prinsipiell betydning i tilsvarende sak.

Forslagene til utvalget foreslås gjennomført gjennom en ny lov om nemndsbehandling av forbrukertvister, jf. punkt 8.6. Endelig foreslår utvalget i punkt 8.7 at Forbrukertvistutvalget endrer navn til Forbrukerklagenemnda i samsvar med den terminologi som gjelder for de øvrige frivillige nemndene.