Forord

Regjeringens mål er å skape pasientens helsetjeneste der alle skal ha trygghet for å få hjelp når de trenger det, bli ivaretatt og informert, oppleve å ha innflytelse, påvirkning og ha makt over egne valg.

Gode helsetjenester krever gode prioriteringer. De medisinske mulighetene er store og blir stadig større. Ny kunnskap, teknologi og behandling gjør det mulig å gi et stadig bedre tilbud. Å skape et godt, rettferdig og likeverdig fordelt helsetilbud innenfor de ressursene vi har krever tydelige prioriteringer. Klare verdier og krav til prioritering skaper effektive og forutsigbare systemer, og skaper tillit hos pasientene og i befolkningen.

Forutsigbar prioritering er en forutsetning for å tenke helhetlig, sikre likeverd og ivareta alle på like premisser. Det er også en forutsetning for å hindre at makt, tilfeldigheter og andre forhold fører til urettferdig fordeling. Gode prioriteringer gjør det mulig å gi pasientene best mulig hjelp, ta i bruk nye behandlinger og sikre tillit. Gode prioriteringer er grunnlag for en bærekraftig helsetjeneste, som sikrer at vi kan ha en god, trygg og offentlig finansiert helsetjeneste for alle.

I pasientens helsetjeneste skal hver enkelt ha likeverdig tilgang til helsetjenester. Den enkeltes rett til å bestemme over seg selv og eget liv står sentralt i helsetjenesten, i medisinsk etikk og i norsk helserett. Informerte, involverte og myndige pasienter understøtter gode prioriteringer.

Pasienten har rett til, og skal settes i stand til, å være med å velge forsvarlige og prioriterte undersøkelser og behandlinger. Den enkelte pasient vet selv best hvordan hun eller han vil leve sitt liv, og vet selv hvilke hensyn som bør vektlegges i valg mellom ulike behandlinger. «Ingen beslutninger om meg, uten meg» er grunnleggende i pasientens helsetjeneste. Brukere og pasienter må involveres i utformingen av prioriteringer i helsetjenesten på alle nivåer.

Å ha god helse innebærer ikke bare fravær av sykdom. Mestring av dagliglivets gjøremål er viktig for de som lever med sykdom. Opplevelse av å ha god helse, mulighet for deltagelse i arbeids- og samfunnsliv og sosialt samvær er viktig for livskvaliteten. Slike hensyn bør inkluderes når nytte av behandling vurderes. Et likeverdig helsetilbud til alle pasienter er grunnleggende. Da kan ikke den enkeltes arbeidsevne eller økonomiske bidrag være avgjørende for om man får eller nektes hjelp.

Samfunnet endrer seg. Vi blir flere her i landet. Vi blir eldre, og de eldste eldre blir langt flere. Noen sykdommer blir mindre truende, andre vokser i omfang. Behandlingsmulighetene øker. Vi forventer stadig mer av helsetjenesten. Medisinske framskritt og teknologiske nyvinninger gir muligheter og omkostninger. Mange av mulighetene og utfordringene som vil komme i fremtiden, vil være vanskelig å forutse.

Når mulighetene og ønskene om helsetjenester overstiger ressursene, øker også utfordringene med å prioritere i helsetjenesten. Vi kan ikke velge om det skal prioriteres – det skjer uansett. Uten tydelige prinsipper for hvordan prioriteringene skal foregå vil tilbudet til pasientene kunne bli tilfeldig og dermed urettferdig. Uten prinsipper for prioritering kan ressurssterke grupper bli prioritert framfor grupper som ikke har høy status eller ressurser til å hevde sine rettigheter. Dette er ikke en likeverdig og rettferdig fordeling.

Når valgmuligheter til den enkelte pasient går på bekostning av andre pasienter oppstår det en grense for pasientens selvbestemmelse. En erkjennelse av denne grensen er en forutsetning for å skape pasientens helsetjeneste. Uten tydelige og felles prinsipper for prioritering vil dette minne om en alles kamp mot alle; uten åpenhet, basert på tilfeldigheter, skjev makt og uten blikk for vårt helhetlige ansvar for likeverd og likebehandling.

Vi vet at det er grupper i samfunnet som lever kortere enn befolkningen for øvrig, blant annet fordi helsetilbudet ikke har vært godt nok. Manglende prioritering av pasienter med psykisk helse- og rusproblemer er et eksempel på en urettferdig fordeling av helsehjelp som ikke er godt begrunnet. Derfor har regjeringen gjeninnført «den gylne regel» om at disse pasientene skal prioriteres i spesialisthelsetjenesten.

Helsetjenesten skal være der for oss når vi er som mest sårbare. Da må ressursene brukes på behandling som virker, og slik at de som trenger det mest får hjelp først. Kompetent helsepersonell arbeider hver dag for å gjøre nettopp dette. Denne meldingen handler om hvilke verdier og prinsipper som skal ligge til grunn for de mange og vanskelige beslutningene helsepersonell gjør. Gjennom et sett av tydelige prinsipper får helsepersonell hjelp til og ryggdekning for beslutningene de tar i møtet med pasientene, de kjenner hvilke verdier og prinsipper som skal legges til grunn.

Vi har lang tradisjon i Norge for å arbeide med prioriteringer. Regjeringen Willoch nedsatte det første Lønningutvalget som avga sin innstilling «Retningslinjer for prioriteringer i helsetjenesten» i 1987. Siden da har det vært laget fire offentlige utredninger; Lønning II-utvalget, Grundutvalget, Norheimutvalget og Magnussengruppen.

Det har vært bred enighet om prioriteringskriteriene siden Lønning II-utvalget (1997), men det har i flere sammenhenger vært uklart hva de konkret innebærer og hvordan de skal anvendes. Hvor mye er vi villig til å betale for en metode? Hvilken rolle skal alvorlighet spille ved innføring av nye metoder? Hvilken nytte og hvilke ressurser skal regnes med? Hvem har ansvar for hvilke beslutninger? Har vi et system som gir likeverdig tilgang og rettferdig fordeling?

Manglende avklaring av slike viktige og grunnleggende spørsmål skaper uforutsigbarhet både for pasienter, befolkningen, myndigheter og helsepersonell. Dette fører til at de prioriteringene som blir gjort uansett ikke er basert på helhetlige og politisk forankrede hensyn. Det svekker tilliten til de prioriteringer som gjøres.

Denne meldingen representerer kontinuitet og fornyelse. Regjeringens forslag til prinsipper for prioritering videreutvikler Lønning II-utvalget, og innarbeider viktige bidrag fra Norheimutvalget og fra Magnussengruppen. Meldingen tydeliggjør de formelle prinsippene og gjør dem gjennomgående i hele helsetjenesten.

Regjeringen foreslår at tre kriterier skal legges til grunn for prioritering: Nyttekriteriet, ressurskriteriet og alvorlighetskriteriet. Kriteriene må vurderes samlet. Jo mer alvorlig en tilstand er og jo større nytte et tiltak har, jo høyere ressursbruk kan aksepteres.

Det er et mål å beholde den brede tilslutningen til behovet for prioriteringer og om hvilke hensyn som bør legges til grunn. Denne enigheten og den åpne debatten vi har om prioritering er viktig for tilliten vi har til det offentliges ansvar for helsetjenesten.

Det er et politisk ansvar å fastsette prinsippene som skal ligge til grunn for prioriteringene, og de økonomiske rammene for disse. Uten felles prinsipper for prioritering vil målene om likeverdig tilgang og rettferdighet være vanskelige å nå. Hvor mye ressurser helsetjenesten skal motta, og hvordan det prioriteres mellom dette og andre samfunnsområder, vedtas i statsbudsjettet av Stortinget. Denne meldingen handler om hvordan de ressursene helsetjenesten er tildelt skal fordeles best og mest rettferdig.

Prinsippene for prioritering skal gjelde i hele helsetjenesten. De vil være grunnlaget for regelverk, faglige beslutningsstøtteverktøy og ha en etisk veiledende rolle. Valg av prinsipper for prioriteringer vil bli lagt til grunn for hvordan den enkelte pasient blir møtt. De vil også gi føringer for hvordan verdiene skal omsettes i det daglige i spesialisthelsetjenesten, hos fastlegene og hos de som tar beslutninger om nye metoder og legemidler skal tas i bruk. Kommunenes helsetjenester har tidligere ikke vært omfattet av de nasjonale prinsippene for prioriteringer, regjeringen foreslår at det utredes nærmere om og hvordan det kan gjøres.

Prioriteringer må praktiseres slik at de ivaretar den gode relasjonen mellom pasient og helsepersonell. Pasienter som står overfor vanskelige avveininger og beslutninger, må føle seg ivaretatt, informert og myndiggjort. Prioriteringer i møtet mellom den enkelte pasient og helsepersonell er verken mekanikk eller matematikk. Prioriteringskriteriene må anvendes slik at de gir rom for skjønn og menneskelige vurderinger i de individuelle pasientmøtene.

Når vi er syke, sårbare og ikke kan ta vare på oss selv eller våre nærmeste, skal vi ha trygghet for å bli tatt hånd om. Det bør skje likeverdig og rettferdig i pasientens helsetjeneste. Derfor legger regjeringen frem stortingsmeldingen:

Verdier i pasientens helsetjenesten. Melding om prioritering.

Uten et godt grunnlag for prioriteringer, kan vi ikke skape pasientens helsetjeneste.