7 Føreseielege økonomiske rammer for fosterforeldre

7.1 Innleiing

Med innføring av barnevernsreforma i 2022 fekk kommunane eit heilskapleg fagleg og økonomisk ansvar for ordinære fosterheimar. Til dette høyrer ansvaret for å dekkje utgifter knytte til fosterheimsopphaldet, godtgjering og oppfølging av barnet og fosterfamilien. Kommunane blei kompensert for det auka ansvaret i kommuneramma. Rammevilkåra for fosterforeldre i ordinære fosterheimar blir fastsette gjennom ein avtale mellom barnevernstenesta og kvar einskild fosterheim (fosterheimsavtalen). Dette gir rom for fleksibilitet og individuell tilpassing ut frå behova til barnet, fosterfamilien og kommunen. Samstundes kan det føre til ulik praksis mellom kommunar, og fosterforeldra kan oppleve det som uføreseieleg. Det at kommunen kan tilpasse rammevilkåra ut frå behova til barnet og den einskilde fosterfamilien, gjer òg at det kan oppstå variasjonar i rammevilkåra mellom fosterfamiliar i same kommune. Dialogen om økonomi kan dessutan vere ressurs- og tidkrevjande for både barnevernstenesta og fosterforeldra, og kan ta merksemda bort frå behova til barnet i dialogen mellom fosterforeldra og barnevernstenesta.

Regjeringa meiner føreseielege økonomiske rammer har mykje å seie både for at folk vil bli fosterforeldre, og for at fosterforeldre skal klare å stå i omsorgsoppdraget over tid. Regjeringa føreslår derfor tiltak som vil gi fosterforeldre betre og meir føreseielege økonomiske rammevilkår.

7.2 Lovfeste ei plikt for kommunen til å yte godtgjering

Godtgjeringa til fosterforeldre består i dag i hovudsak av ei grunnstøtte og utgiftsdekning. Grunnstøtta skal spegle dei oppgåvene som følgjer med det å vere fosterforeldre. Ho er skattepliktig som arbeidsinntekt og ilagt arbeidsgivaravgift. Dette medfører at grunnstøtta gir opptening av alderspensjon og trygderettar i folketrygda. Utgiftsdekninga skal, i tillegg til barnetrygd, dekkje dei løpande utgiftene til barnet. I og med at utgiftsdekninga skal dekkje reelle utgifter knytte til at barnet bur i fosterheimen, er ho ikkje skattepliktig.

For å bidra til at fosterheimar skal få meir likeverdige rammer i og på tvers av kommunar, har Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) utarbeidd faglege tilrådingar om økonomiske rammevilkår for fosterheimar med verknad frå 1. januar 2022.1 Tilrådingane er ment å gi kommunane og fosterforeldra eit felles grunnlag for dialogen om vilkår for fosterheimsoppdraget. Det kan òg gi kommunane eit godt grunnlag for å estimere kostnadene knytte til deira finansieringsansvar for fosterheimar. Bufdir tilrår ein modell som består av

• fast grunnstøtte, utgiftsdekning og barnetrygd

• standardiserte periodar for frikjøp frå arbeid den fyrste perioden etter at barnet har flytta inn (lengda varierer med alderen til barnet)

• kriterium for frikjøp utover den fyrste perioden

I dei faglege tilrådingane om økonomiske rammevilkår for fosterforeldre tilrår Bufdir å følgje KS sine rettleiande satsar for utgiftsdekning og grunnstøtte. Vidare tilrår Bufdir at det blir gitt grunnstøtte og utgiftsdekning per barn i fosterheimen, og i tillegg til eventuelt frikjøp. Den tilrådde grunnstøtta er lik grunnbeløpet i folketrygda per år. I perioden frå 1. mai 2023 til 1. mai 2024 utgjer det årlege grunnbeløpet 118 620 kr.

Kommunane kan i prinsippet tilby fosterheimane sine høgare eller lågare betaling enn dei rettleiande satsane frå KS.

Dei rettleiande satsane for utgiftsdekning varierer med alderen på barnet. Utgiftsdekninga skal dekkje utgifter til mellom anna mat, klede, straum, bustad, fritidsaktivitetar og telefon. Satsane for utgiftsdekning tek utgangspunkt i Statens institutt for forbruksforsking (SIFO) sitt referansebudsjett for forbruksutgifter. I KS-satsane er det i tillegg til referansebudsjettet frå SIFO lagt til utgifter til bustad og straum knytte til å ha eitt barn buande i hushaldet, og dessutan utgifter til feriereiser. Ei undersøking Vista Analyse utførte i 20182 viste at 87 prosent av fosterheimane får utgiftsdekning i samsvar med dei rettleiande satsane frå KS, 11 prosent får høgare utgiftsdekning og 2 prosent får lågare utgiftsdekning enn dei rettleiande satsane.

Fosterheimsutvalet3 peikte på at «det som skaper de største friksjonene mellom barnevernet og fosterforeldrene om økonomiske betingelser, er manglende forutsigbarhet, ulik praksis mellom kommuner og uenighet om bruk av og kompensasjon for frikjøp». Bufdir støtta denne vurderinga av utfordringsbiletet i høyringsfråsegna si, og utforma sine tilrådingar om økonomiske rammevilkår i lys av dette.

Undersøkingar4 blant barnevernstenester og fosterforeldre tyder på at dei aller fleste fosterforeldre får ei grunnstøtte som ligg på eller over det rettleiande nivået på 1 G, og at kommunane jobbar med å tilpasse seg Bufdir sine tilrådingar om økonomiske rammer for fosterheimar.5 Utfordringane når det gjeld godtgjeringa, ser ut til å dreie seg meir om at dei samla økonomiske ytingane er lite føreseielege, enn om nivået på grunnstøtta. Til dømes er det ikkje alle fosterforeldre som får grunnstøtte i tillegg til frikjøp, og ikkje alle får grunnstøtte for kvart barn i fosterheimen. Ei undersøking Bufdir gjorde i desember 2022,6 viste at det var fleire store kommunar enn små kommunar som var kjende med tilrådingane. Det indikerer at tilrådingane bør gjerast betre kjende i kommunane. Tilbakemeldingane frå KS er òg at kommunane jobbar med å tilpasse seg desse tilrådingane. Dette tyder på at tilrådingane har verka i for kort tid til at vi kan sjå den endelege effekten av dei.

Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat) har ansvar for rekruttering og opplæring av fosterheimane. Det er likevel den kommunen som har gjort vedtak om frivillig opphald i fosterheim, eller som har overteke omsorga for eit barn, som vel fosterheim for barnet og skal godkjenne og inngå avtale med fosterheimen. Å rekruttere og lære opp fosterheimar tek tid, og Bufetat rekrutterer fosterheimar utan at det er bestemt kva barn som skal bu i kvar einskild heim. I og med at rammevilkåra for kvart einskilt fosterheimsoppdrag varierer, kan Bufetat vise til tilrådingane, men dei kan ikkje seie sikkert kva rammevilkår fosterfamiliar vil få. Vilkåra kjem fyrst på plass når det er avklart kva barn som skal bu i heimen, og fosterforeldra inngår avtale med kommunen. Ifølgje Bufdir kan dette gjere det vanskeleg for Bufetat å hjelpe kommunane med å rekruttere fosterheimar. Denne utfordringa blei òg påpeika av Barnevernsutvalet.7 Utvalet meinte at dei faglege og økonomiske rammevilkåra til fosterfamiliar bør lovfestast, og at dette vil gi ein meir føreseieleg situasjon for fosterforeldre og bidra til eit meir likeverdig fosterheimstilbod i Noreg.

Også Barneombodet tilrår å lovfeste økonomiske rammevilkår. I rapporten Blod er ikke alltid tykker enn vann8 viser ombodet til at

[t]rygge økonomiske rammer for fosterforeldrene er viktig for å sikre fosterhjemmene stabilitet og forutsigbarhet. Likevel viser forskning at det er store variasjoner og uforutsigbare rammer og vilkår for fosterforeldre. Dette bekreftes i våre samtaler med barneverntjenester og fosterforeldre. Her pekes det blant annet på store ulikheter i utgiftsdekning og godtgjørelse, manglende forutsigbarhet og tap av pensjonsrettigheter.

Barneombodet meiner at det verkar som om barnevernstenestene held seg til dei faglege tilrådingane på ulike måtar. Ombodet meiner at lovfesting vil synleggjere kor viktig det er at fosterforeldre òg blir sikra økonomisk, og bidra til å skape føreseielege vilkår og ein einsarta praksis nasjonalt.

Avgjerdene barnevernstenesta tek om økonomiske tilhøve, blir rekna som enkeltvedtak. Det inneber at fosterforeldre har rett til å klage på desse avgjerdene. Statsforvaltaren er klageinstans, og når dei handsamar klagene, vil dei vurdere om kommunen har gjort tilstrekkelege vurderingar når dei har fastsett rammevilkåra. Tilrådingar om økonomiske rammevilkår og høve til å klage på vedtak kan på sikt bidra til at det i nokon grad blir meir føreseieleg kva dei økonomiske rammene vil innehalde. Samstundes har statsforvaltaren eit avgrensa grunnlag å vurdere vedtaka utifrå, all den tid vedtaka berre byggjer på tilrådingar.

For at det skal vere tydeleg at kommunen har økonomiske forpliktingar overfor fosterforeldra, har regjeringa sendt på høyring eit forslag om å lovfeste ei plikt for barnevernstenesta til å yte økonomisk godtgjering og utgiftsdekning til ordinære fosterforeldre.9 Å lovfeste ei slik plikt vil gi fosterforeldre tryggleik for at dei vil få ei økonomisk yting frå kommunen. Forslaget kan òg bidra til betre stabilitet for barna og færre utilsikta flyttingar ved at rammene for fosterheimsoppdraget er tydelegare for fosterforeldra og gjer oppdraget meir føreseieleg. Dette kan igjen vere positivt for rekrutteringa av fosterheimar. Samtidig må effekten av ei lovregulering òg sjåast i samanheng med regulering av andre delar av rammevilkåra til fosterforeldra.

Behova i ein familie endrar seg over tid, og regjeringa forstår at barnevernstenesta treng handlingsrom for å tilpasse rammevilkåra ut frå behova til dei einskilde barna og fosterfamiliane. I forslaget som er sendt på høyring, er det ikkje føreslege noko øvre eller nedre grense for ytingane. Når godtgjering og andre rammer for fosterheimsoppdraget skal fastsetjast, vil det vere naturleg at barnevernstenesta går i dialog med fosterforeldra.

I høyringsnotatet spør regjeringa om høyringsinstansane meiner at nivået på ytingane bør komme fram av rettleiande satsar i faglege tilrådingar, eller om nivået på ytingane bør regulerast i lov eller forskrift. Å regulere eit minstenivå for ytingane kan bidra til at det blir føreseieleg kva nivå ytingane minst skal liggje på, frå oppdraget startar. Eit naturleg utgangspunkt dersom nivået på godtgjeringa skal regulerast, kan vere å forskriftsfeste dagens tilråding om ei fast grunnstøtte på 1 G.

Det er òg argument som taler mot å regulere nivået på ytingane i lov eller forskrift. Dagens faglege tilrådingar har verka i kort tid, og kommunane jobbar framleis med å tilpasse seg tilrådingane. Det kan vere positivt at kommunane beheld eit handlingsrom når det gjeld nivået på godtgjeringa, for slik å kunne tilpasse dei samla rammene for oppdraget ut frå behova til kvar einskild fosterfamilie. Det vil uansett vere ei forventing om at barnevernstenestene tek utgangspunkt i dei faglege tilrådingane når rammene skal fastsetjast. Å lovfeste eller forskriftsfeste eit nivå kan òg oppfattast som ein standard meir enn som eit minstenivå. I dag gir fleire kommunar høgare grunnstøtte enn tilrådinga tilseier. Dersom lov- eller forskriftsfesting av nivået medfører at kommunar gir lågare godtgjering enn dei ville gjort utan regulering, kan dette verke negativt på rekrutteringa.

Grunnstøtta til fosterforeldre gir opptening av trygdeytingar frå folketrygda. Eit grunnprinsipp for dei fleste trygdeytingar er at dei berre skal kompensere for inntekter som har falle bort. For at det ikkje skal givast trygdeytingar berekna av inntekt mottakaren framleis får, blir trygdeytingane avkorta mot inntekt mottakaren framleis har. Somme fosterforeldre opplever det som urimeleg at inntekt dei får for å vere fosterforeldre, gir avkortingar i trygdeytingane. Stortinget innførte frå 1. januar 2018 eit unntak frå reglane om avkorting av dagpengar og arbeidsavklaringspengar. Dette inneber at fosterforeldre som er arbeidsledige eller står mellombels utan inntekt på grunn av sjukdom eller skade, ikkje skal føre timar jobba på meldekortet på bakgrunn av fosterheimsgodtgjersla. Fosterforeldre vil dermed både få inntekta og få dagpengar og arbeidsavklaringspengar for inntekt som ikkje har falle bort. Det vil seie at dei både får godtgjering for fosterheimsoppdraget og trygd berekna som om godtgjeringa var falle bort. Stortinget bad regjeringa 10. juni 2021 om å fremje forslag om at uføre fosterforeldre ikkje får avkorting i uføretrygda si som følgje av fosterheimsoppdraget. Regjeringa vil komme tilbake til Stortinget på eigna måte om korleis oppmodingsvedtaket blir følgt opp.

7.3 Lovfeste ei plikt til å vurdere behovet for frikjøp

Det at barnet og fosterforeldra har tilstrekkeleg tid saman den fyrste tida etter at barnet har flytta inn i fosterheimen, kan bidra til at dei kan lage ein trygg relasjon seg imellom og skape grunnlaget for ein stabil kvardag. Bufdir tilrår derfor at ein av fosterforeldra blir frikjøpt frå det ordinære arbeidet sitt den fyrste tida barnet bur i fosterheimen, og at barnevernstenesta kompenserer for tapt arbeidsinntekt. Frikjøp i ordinære fosterheimar blir avtalt mellom fosterforeldra og den aktuelle barnevernstenesta. For dei aller minste barna (0–1 år) tilrår ein at ein av fosterforeldra blir frikjøpt i 56 veker, for barn 2–5 år tilrår ein frikjøp i 46 veker, for barn 6–12 år 42 veker, medan ein for dei større barna (13–18 år) tilrår frikjøp i 22 veker. Somme fosterfamiliar har behov for frikjøp utover denne fyrste tida. Kor mykje og kor lenge varierer, men i somme tilfelle kan det dreie seg om fleire år. Bufdir har utarbeidd kriterium for vurdering av frikjøp utover den fyrste tida, som ein del av dei faglege tilrådingane for økonomiske rammevilkår.10

Ved frikjøp utbetaler barnevernstenesta normalt ein inntektskompensasjon som skal erstatte det økonomiske tapet fosterforeldra blir påførte ved å gå ned i redusert stilling eller stå utanfor arbeidslivet. Bufdir tilrår at kompensasjonen blir halden utanom grunnstøtta, og at fosterforeldre får dekt tidlegare inntekt opp til eit rettleiande tak på 6 G. Kommunen bør likevel vurdere om det er tilhøve som kan tilseie eit høgare eller lågare kompensasjonsnivå i kvar einskild sak. Bufdir gir òg tilrådingar om godtgjering utover grunnstøtta ved oppstart av fosterheimsoppdrag til fosterforeldre utan inntektsgivande arbeid, og om kompensasjon for lønnsutvikling når det er behov for frikjøp utover den fyrste perioden barnet bur i heimen.

Undersøkinga frå Vista Analyse11 frå 201812 viste at 44 prosent av dei ordinære fosterheimane var heilt eller delvis frikjøpte på tidspunktet for undersøkinga. Tilsvarande viste medlemsundersøkinga til Norsk Fosterhjemsforening i 2023 at om lag halvparten av fosterforeldra i ordinære fosterheimar var heilt eller delvis frikjøpte, og at om lag 15 prosent av fosterforeldra i dei ordinære fosterheimane var frikjøpte utover det fyrste året.13 I medlemsundersøkinga i 2024 svarte i underkant av 60 prosent av fosterforeldre i ordinære fosterheim at dei og/eller partnaren var heilt eller delvis frikjøpt. Undersøkinga viser at færre var 100 prosent frikjøpt i 2024 samanlikna med 2023, men at fleire var delvis frikjøpt. Svara indikerer òg at fleire var frikjøpt etter første år, samanlikna med 2023. Departementet vil følgje med på utviklinga.14

Regjeringa er oppteken av å førebyggje brot i fosterheimar og av at det skal vere føreseielege og stabile rammer for fosterbarn og fosterforeldre. Departementet har vurdert at det kan vere føremålstenleg å lovregulere frikjøp til ei viss grad, saman med andre rammevilkår. Slik regjeringa ser det, vil det at barnevernstenesta får ei plikt til å vurdere om det er behov for frikjøp i kvar einskild fosterfamilie, bidra til meir stabilitet for fosterbarn og meir føreseielege rammer for fosterforeldre. Eit forslag om å lovfeste ei plikt for barnevernstenesta til jamleg å vurdere behovet for frikjøp er derfor sendt på høyring.15

Barnevernstenesta må gjere heilskaplege vurderingar av behova til barnet og fosterfamilien. Forslaget inneber at barnevernstenesta og fosterforeldra må ha dialog om behovet for frikjøp både ved oppstart av fosterheimsoppdraget og i den vidare oppfølginga. Departementet legg til grunn at barnevernstenesta ser hen til dei faglege tilrådingane om frikjøp den fyrste perioden etter at barnet flyttar inn, og til kriterium for frikjøp etter dette. Forslaget er ikkje meint å endre på at det over tid har vore eit mål at forsterking av fosterheimar i større grad skal skje gjennom oppfølging og rettleiing enn gjennom frikjøp og økonomisk forsterking til fosterforeldra. Dersom det oppstår usemje mellom barnevernstenesta og fosterforeldra om behovet for eller omfanget av frikjøp, kan avgjerda klagast inn til statsforvaltaren. Det er òg eit ønske at fosterforeldre i ordinære fosterheimar, etter den fyrste tida, skal kunne halde fram i den vanlege jobben sin ved sida av fosterheimsoppdraget. Oppfølginga og tilrettelegginga fosterfamilien får, bør derfor støtte opp under denne målsettinga.

7.4 Godtgjering tiltenkt pensjonssparing ved frikjøp

Alle som bur eller arbeider i Noreg, opparbeider rett til alderspensjon frå folketrygda. Alderspensjon blir opptent i ei pensjonsbehaldning, hovudsakleg på bakgrunn av pensjonsgivande inntekt. Dette gjeld òg fosterforeldre, som opparbeider alderspensjon av den skattepliktige delen av godtgjeringa, det vil seie godtgjering unnateke utgiftsdekning. Det blir opptent 18,1 prosent av all pensjonsgivande inntekt opptil 7,1 G årleg.

I tillegg til alderspensjon har arbeidstakere krav på tenestepensjon. Fosterforeldre er oppdragstakere og fell derfor ikkje inn under reglane om obligatorisk tenestepensjon. Heilt eller delvis frikjøpte fosterforeldre i ordinære fosterheimar må derfor i utgangspunktet sjølve spare til pensjon utover alderspensjonen frå folketrygda. Det er ingenting i vegen for at kommunane dekkjer tenestepensjon ved frikjøp av fosterforeldre. Om lag 15 prosent16 av alle fosterforeldre seier at dei har avtale med barnevernstenesta om dekning av pensjonsutgifter. Somme kommunar har ordningar der arbeidsgivaren held fram med å betale ut lønn, men får denne refundert frå barnevernstenesta. På den måten vil fosterforeldra framleis få opptening i tenestepensjonsordninga. Slike ordningar avheng òg av arbeidsgivaren.

Behovet for frikjøp kan variere, og det er ikkje alltid klart kor lenge ein fosterforelder treng å vere frikjøpt utover den tilrådde fyrste perioden. For fosterforeldre som er frikjøpte over lang tid, kan manglande opptening av tenestepensjon få mykje å seie. At den delen av godtgjeringa som kompenserer for tapt arbeidsinntekt ved frikjøp, som hovudregel ikkje gir opptening av tenestepensjon, kan bidra til at frikjøpte fosterforeldre taper økonomisk på oppdraget samanlikna med å ta anna arbeid. Dette kan verke urimeleg og kan truleg påverke både rekrutteringa av nye fosterheimar og vidareføringa av eksisterande heimar.

Spesialiserte fosterheimar og beredskapsheimar med oppdragsavtale med Bufetat har rett til tenestepensjon i Statens pensjonskasse gjennom ei eiga lov om pensjon for denne gruppa fosterforeldre. Hovudskilnaden mellom denne gruppa fosterforeldre og frikjøpte fosterforeldre i ordinære fosterheimar er at beredskapsheimane og dei spesialiserte fosterheimane har ein løpande avtale med Bufetat. Dei forpliktar seg til å vere tilgjengelege for oppdraget til kvar tid, uavhengig av om det bur barn i fosterheimen. Anna inntektsgivande arbeid og andre oppdrag må avtalast særskilt med oppdragsgivaren. Spesialiserte fosterheimar frå private aktørar som har avtale med Bufetat, får dekt tenestepensjon gjennom eit krav i kontrakten mellom Bufetat og dei private leverandørane om at fosterforeldra skal ha pensjonsavtale.17

Det er ei fagleg tilråding at fosterforeldre skal vere heime med barnet den fyrste tida barnet bur i fosterheimen. Det kan derfor opplevast som urimeleg at fosterforeldre som følgjer denne tilrådinga, ikkje blir kompenserte for manglande opptening til tenestepensjon. I somme tilfelle kan dessutan barnet sitt behov for oppfølging innebere at fosterheimsoppdraget ikkje skil seg vesentleg frå oppdraget til dei spesialiserte fosterheimane. I desse tilfella kan manglande opptening til tenestepensjon opplevast som urimeleg.

For å bidra til meir føreseielege rammer, og for at fosterforeldre ikkje skal tape økonomisk på frikjøp, meiner regjeringa at fosterforeldre som er frikjøpte, bør kompenserast for manglande opptening av tenestepensjon. Departementet har derfor sendt på høyring18 eit forslag om å lovfeste at den kommunale barnevernstenesta skal kompensere frikjøpte fosterforeldre for manglande opptening av tenestepensjon. Departementet har vurdert om det bør vere ei nedre grense for kven forslaget skal omfatte, men komme til at forslaget bør omfatte all frikjøp. Forslaget inneber at fosterforeldre blir kompenserte for manglande tenestepensjon uavhengig av frikjøpsgrad og frå fyrste dag dei blir frikjøpte. Grunngivinga for at det ikkje er sett ei grense, er særleg at det kan vere utfordrande å vite kva som er ei rimeleg grense. Utviklinga på pensjonsområdet har òg over tid gått i retning av at all inntekt frå tilsetjingsforhold skal gi opptening av alderspensjon i tenestepensjonsordningane. Etter at lov om obligatorisk tjenestepensjon (OTP-lova) tredde i kraft i 2006, har det vore slik at dei fleste arbeidsgivarar må ha ei tenestepensjonsordning, med minimum 2 prosent opptening, for dei tilsette. Frå og med 2022 gjeld kravet om å spare minst 2 prosent av inntekta til dei tilsette i pensjon, all inntekt frå fyrste krone. Departementet meiner det er ein risiko for at ei nedre grense for når manglande tenestepensjon skal kompenserast, kan gi uheldige føringar for grada av frikjøp som blir fastsett i kvart einskilt tilfelle.

Forslaget som er sendt på høyring inneber ikkje å innføre ei pensjonsordning for fosterforeldre, men at kommunane får ei plikt til å yte godtgjering som er tiltenkt sparing til tenestepensjon. Slik regjeringa vurderer det, bør kommunane ha ein viss fleksibilitet til å velje korleis dei best kan kompensere kvar einskild fosterforelder for pensjon. Regjeringa tilrår derfor ikkje å lovfeste det nærare innhaldet i ytinga. Det kan vere tilhøve som taler for ulike løysingar i einskildtilfelle. I dag kan frilansarar og oppdragstakarar spare inntil 7 prosent av inntekta opptil 12 G i ei ordning for skattefavorisert pensjonssparing. I tillegg kan alle privatpersonar spare inntil 15 000 kroner i ei ordning for individuell sparing til pensjon. Somme kan ha gunstigare ordningar gjennom arbeidsgivaren dei får permisjon frå. Dei barnevernstenestene som i dag kompenserer fosterforeldre for manglande tenestepensjon ved frikjøp, gjer dette på ulike måtar. Ei kartlegging som Vista Analyse har gjort for Fosterheimsutvalet,19 viser til dømes at einskilde barnevernstenester fører vidare tenestepensjonsordningar frå tidlegare arbeidsgivarar. Regjeringa legg opp til at kommunane blir kompenserte gjennom rammetilskotet for pensjonssparing, som svarer til 5 prosent av dagens frikjøpsbeløp. Sjå nærare omtale i kapittel 10 om økonomiske og administrative konsekvensar.

7.5 Kommunen sitt ansvar ved skadar i fosterheimen

Eit fleirtal i Fosterheimsutvalet20 føreslo at behovet for ei forsikringsordning for personskadar i fosterheimen burde greiast ut. Bufdir har vurdert behovet for ei slik forsikringsordning. Dei viser til at fosterfamiliar prinsipielt, og ut frå generelle betraktningar om rimelegheit, ikkje bør risikere økonomisk tap som følgje av personskade som blir valda av fosterbarnet.21 Det er likevel usikkert kor stort behovet for ei forsikringsordning for personskadar i fosterheimen er.

Kommunen har fullt økonomisk ansvar for ordinære fosterheimar, og barnevernstenesta sitt ansvar for utgifter ved skade eit fosterbarn påfører ein fosterheim, er i dag presisert i fosterheimsavtalen. Barnevernstenesta skal dekkje naudsynte ekstrautgifter som oppstår i løpet av fosterheimsplasseringa, og det er gitt følgjande døme:

Utgifter i forbindelse med skader barnet måtte påføre fosterhjemmet når skadene ikke kan tilskrives fosterforeldrenes åpenbare forsømmelse av mulighet til å forhindre skaden. Dersom skaden dekkes av forsikringsavtale som fosterforeldrene har, skal egenandel og eventuell økning av forsikringspremie betales av barneverntjenesten. Ansvaret for skader barnet måtte påføre tredjemann reguleres av alminnelige erstatningsrettslige regler.

Norsk Fosterhjemsforening er opptatt av å minimere den økonomiske risikoen for fosterforeldre og skilnadene mellom kommunar, og viser til at kommunane i dag forstår innhaldet og forpliktingane i dagens fosterheimsavtale ulikt.

Regjeringa er samd med Norsk Fosterhjemsforening og Bufdir i at det bør gjelde ei meir føreseieleg ordning ved personskadar, der det økonomiske tapet til fosterforeldre i mindre grad blir overlate til skjønnsvurderingar.

I fosterheimsavtalen er det lagt til grunn at kommunen skal dekkje utgifter i samband med skadar barnet påfører fosterheimen, når skadane ikkje kan tilskrivast openberr forsømming frå fosterforeldra av moglegheit til å forhindre skadane. Til grunn for føresegnene i avtalen om utgiftsdekning ligg prinsippet om at fosterforeldre ikkje skal lide tap ved å ta på seg fosterheimsoppdrag. Utgifter i samband med skadar barnet måtte påføre fosterheimen, må derfor tolkast vidt og til å omfatte alle utgifter, også utgifter knytte til personskade som oppstår.

Ansvaret slik det er nedfelt i avtalen, må òg sjåast i samanheng med at kommunen har det fulle økonomiske ansvaret for ordinære fosterheimar. Det er dermed klart at barnevernstenesta skal dekkje utgifter som følgje av skadar barnet påfører fosterheimen. Dette gjeld både tingskade og personskade. Det følgjer ikkje eksplisitt av dagens regulering om barnevernstenesta òg til dømes skal teikne forsikring eller dekkje utgifter til teikning av forsikringar for fosterheimar.

I lys av at fosterforeldre ikkje bør lide tap som følgje av fosterheimsoppdraget, og at ordninga bør vere meir føreseieleg, vil regjeringa vurdere å tydeleggjere kommunen sitt ansvar i forskrift. Ei tydeleggjering vil gjere ansvaret til kommunen klarare for både fosterforeldre og barnevernstenesta, og kan bidra til meir likeverdig praksis mellom kommunar.

Ei tydeleggjering i forskrift kan fyrst komme på plass når det er vedteke ein forskriftsheimel for å gi nærare reglar om rammevilkår for fosterheimar. Eit forslag til ein slik forskriftsheimel er sendt på høyring.22

7.6 Oppsummering

Regjeringa meiner at føreseielege økonomiske rammevilkår, og at fosterforeldre ikkje taper økonomisk på å vere fosterforeldre, er viktig for å rekruttere og behalde fosterheimar. For å bidra til dette har regjeringa sendt på høyring forslag om å

• lovfeste ei plikt for kommunen til å yte godtgjering og utgiftsdekning til fosterforeldre

• lovfeste ei plikt til å vurdere behovet for frikjøp

• lovfeste ei plikt til å yte godtgjering tiltenkt pensjonssparing ved frikjøp

• ta inn i lova ein heimel til å gi forskrift om rammevilkår

I høyringsnotat om endringar i barnevernslova23 blir høyringsinstansane i tillegg bede om synet på om nivå på godtgjering og utgiftsdekning bør komme fram av rettleiande satsar i faglege tilrådingar, eller om nivået på ytingane bør regulerast i lov eller forskrift.

I tillegg vil regjeringa:

• gjere dei faglege tilrådingane betre kjende i kommunane

• vurdere å tydeleggjere barnevernstenesta sitt ansvar for utgifter ved skadar som blir påførte fosterheimen i forskrift