8 Høsting av naturressurser i friluftsliv
8.1 Innledning
Alle har lov til å ferdes og oppholde seg i utmark i Norge, uavhengig av hvem som eier grunnen. Allemannsretten er et gratis fellesgode og en del av vår kulturarv. Grunneiere har fortsatt, med noen unntak, enerett til jakt og fiske på egen grunn, men allemannsretten gir oss rett til å høste bær, sopp og urter i skogen og på fjellet, og å fiske saltvannsfisk i sjøen. I Nordland, Troms og Finnmark gjelder egne regler for høsting av multer. Også høsting/innsamling av mindre mengder andre naturprodukter regnes som en allemannsrett. Hvis en ønsker å ta med seg større mengder av naturprodukter, som for eksempel stein, torv og mose, må imidlertid grunneier spørres om lov.
Selv om vi har en rik høstingstradisjon og gode muligheter til å høste fra naturen, har det vært en nedgang i de tradisjonelle høstingsaktivitetene fra 1970-tallet og frem til i dag. Bær- og sopplukking og fiske har hatt størst frafall i perioden. Utviklingen fra 2007 viser imidlertid at den negative trenden har stoppet opp.
8.2 Aktører, roller og ansvar
8.2.1 Offentlige myndigheter
Klima- og miljødepartementet er overordnet myndighet innen forvaltningen av vilt og lakse- og innlandsfisk. Miljødirektoratet er departementets utøvende organ. Miljødirektoratet fastsetter forskrifter, gir instrukser til fylkesmennene og gir retningslinjer til fylkeskommunene og kommunene innenfor deres ansvarsområder innen vilt- og fiskeforvaltning.
Fylkesmannen har ansvar for forvaltning av vilt- og fiskearter som krever spesielle forvaltningshensyn; arter på rødlisten, ansvarsarter (arter hvor 25 prosent eller mer av den europeiske utbredelsen er i Norge), de store rovdyrene, anadrome laksefisk og enkelte storørretbestander. Fylkesmannen er miljøfaglig rådgiver overfor kommuner og fylkeskommuner. Fylkesmannen har oppfølgingsansvar for vilkår knyttet til naturmiljø og friluftsliv i vassdragskonsesjoner, og skal som statlig miljømyndighet gi råd til Norges vassdrags- og energidirektorat i saker vedrørende inngrep i vassdrag.
Fylkeskommunen har ansvar for forvaltning av de fleste høstbare, ikke truede artene av vilt og innlandsfisk. Det innebærer også ansvar for å ivareta disse artenes leveområder gjennom regionalt planarbeid. Fylkeskommunen skal veilede og samarbeide med kommuner og grunneiere innenfor regelverket om jakt- og fiske, strategier for rekruttering til høstingsaktiviteter og oppfølging av arbeidet med driftsplaner innen vilt- og fiskeforvaltningen. Fylkeskommunen skal i dette arbeidet ta initiativ til samarbeid med organisasjonene til brukerne og rettighetshaverne. Deler av fylkeskommunenes oppgaver knyttet til vilt- og ferskvannsfisk er i Meld. St. 14 (2014–2015) «Kommunereformen – nye oppgaver til større kommuner», varslet overført til større kommuner.
Hensynet til høstingsaktivitetene skal inkluderes i kommunenes arbeid med å ivareta friluftslivsinteressene i planleggingen etter plan- og bygningsloven. Kommunene skal arbeide for felles organisering av vilt- og fiskerettighetshavere, og legge til rette for driftsplanlegging for å sikre gode vilt- og fiskebestander og tilbud innen jakt og fiske for allmenheten.
8.2.2 Grunneierorganisering
De fleste private eiendommer i Norge er små, og den enkelte eiendom er som regel for liten til å være sentral i utmarksforvaltningen. For å sikre et velfungerende driftsopplegg for en bærekraftig forvaltning av utmarksressursene, er eiendommer ofte organisert i utmarks- eller grunneierlag. Målsettingene til slike sammenslutninger er å sikre god forvaltning av utmarksressursene. Viktige arbeidsoppgaver er å forvalte vilt- og fiskeressursene, styrke næringsgrunnlaget og tilrettelegge for jakt og fritidsfiske for allmennheten. Samarbeid på dette området har mange fordeler, blant annet en mer rasjonell driftsplanlegging, mer effektivt oppsyn og en bedre og billigere forvaltning av utmarksressursene. Videre kan informasjon om jakt- og fisketilbud effektiviseres og gjøres lettere tilgjengelig. I vassdrag med selvreproduserende bestander av anadrome laksefisk plikter fiskerettshaverne å gå sammen om felles forvaltning, jf. lakse- og innlandsfiskloven § 25.
Utmarksråd er et samarbeidsorgan mellom flere utmarks- eller grunneierlag og eventuelt allmenningsstyre, fjellstyre, kommune og jeger- og fiskerforeninger. Formålet med utmarksråd er å samle vilt- og fiskerettshavere og andre interesserte organisasjoner til felles forvaltning av vilt- og fiskeressursene i et større område. Samordning av driftsplanlegging og kultiveringstiltak, og samordning og etablering av vilt- og fiskeoppsyn er aktuelle oppgaver. I dette samarbeidet vil mange lokale jeger- og fiskerforeninger spille en viktig rolle. De har ofte god kompetanse på vilt- og fiskeforvaltning, og leier i mange tilfeller jakt- og fiskerett av grunneierne. Regjeringen vil i samarbeid med grunneierorganisasjonene bidra til økt samarbeid mellom grunneiere, og stimulere til samarbeidsfora som utmarksråd og lignende.
God organisering er nødvendig for at allmennheten enkelt kan få tilgang til jakt- og fiskekort. Tilrettelagte tilbud for jakt og fritidsfiske er høyt etterspurt, og omsetning av jakt og fiske som et reiselivsprodukt har et betydelig potensial.
8.2.3 Tilgang til jakt, fritidsfiske og bær- og sopplukking
Med noen innskrenkninger har grunneiere enerett til jakt og fiske på egen grunn. Private grunneiere kan være enkeltpersoner, sameier, aksjeselskaper og stiftelser. Det offentlige har også forvaltnings- eller eiendomsrett over store utmarksområder, for eksempel statsallmenninger og statsgrunn utenom statsallmenninger.
I sjøen kan alle fiske gratis, og de aller fleste vassdrag har relativt rimelige fiskekortordninger. Barn under 16 år har rett til gratis fiske etter innlandsfisk med stang og håndsnøre i tidsrommet 1. januar–20. august. Flere grunneiere velger i tillegg å tilby gratis innlandsfiske til flere aldersgrupper, for eksempel kan barn og ungdom til og med 20 år fiske gratis på Statskog SF sine eiendommer. Plukking av bær og sopp er i utgangspunktet fritt for alle, med noen unntak for Nordland, Troms og Finnmark hvor det gjelder spesielle regler for multebærplukking.
Tilbudsportalen Inatur.no eies av Statskog SF, Norges fjellstyresamband, Norges Jeger og Fiskerforbund, Norges Skogeierforbund og Norske Lakseelver. Portalen har vært et viktig bidrag for å gjøre jakt- og fisketilbudet lettere tilgjengelig. Likevel finnes fremdeles mange områder som det er vanskelig å få kjøpt jakt og fiskekort for, enten fordi de er fysisk vanskelig å få tak i eller fordi det ikke er etablert slike ordninger. Ansvaret for å initiere samarbeid på dette feltet vil ofte ligge hos kommunene.
Statskog SF er Norges største grunneier, og forvalter mesteparten av den statseide grunnen i landet. En viktig rolle for Statskog SF er å sikre allmennheten (personer som bor i Norge) tilgang til jakt og fiske. Tilgangen er forankret i lovbestemmelser både i lov om jakt og fangst (§ 31) og lov om laksefisk og innlandsfisk (§ 22). I henhold til fjellova har alle som har bodd i Norge i ett år eller lenger rett til småviltjakt uten hund og fritidsfiske med stang og håndsnøre på statsgrunn. I statsallmenningene er det lokale fjellstyrer som har retten til å leie ut jakt- og fiskerettigheter, og har ansvaret for å legge til rette for allmennhetens tilgang til jakt og fiske. Miljødirektoratet har gjennom forskrift fastsatt øvre prisrammer for jakt- og fiskekort for statsallmenningene.
Boks 8.1 Norges Jeger- og Fiskerforbund gir pleietrengende friluftslivsopplevelser
Etter et langt liv i skog og mark tilbringer noen av oss de siste dager i livet på en pleieinstitusjon. For mange blir det en periode i livet da det frie livet ute savnes. Norges Jeger- og Fiskerforbund har sammen med Fagforbundet laget et enkelt opplegg til bruk i lokalmiljøet, der pleiepasienter tas med ut for å gjenoppleve noen av de gode friluftslivsopplevelsene livet har gitt. Tanken er å gi en opplevelse å minnes rundt. Det kan være en time rundt et bål, en kaffekopp fra svartkjelen, et møte med en jakthund, en tur på vannet i en robåt, å få holde i en fiskestang, eller noe annet.
Norges Jeger- og Fiskerforbund kaller dette tilbudet «Den gode opplevelsen».
Dette skal være et lavterskeltilbud, og er et samarbeid mellom den lokale jeger- og fiskerforeningen og pleieinstitusjonen. Det skal ikke koste penger å være med. Dette er ikke et prosjekt med søknader om støtte eller rapporteringsplikt. Det er kun en oppfordring om å ta med pleiepasienter på en liten tur og fylle den med friluftslivsopplevelser av det enkle slaget.
Et eksempel er Vang Jeger- og Fiskerforbund, som har samarbeidet med Klukstuen omsorgssenter, og tatt med beboerne med på tur til klubblokalet på skytebanen. Her serveres kaffe, det fortelles gode historier og beboerne får blant annet kjenne på skinn fra ulike dyrearter.
8.3 Jakt
8.3.1 Jegerprøven og oppfølging av jegerprøvekandidatene
Ved utgangen av jaktåret 2014/2015 var i alt 473 000 jegere registrert i Jegerregisteret. Antallet registrerte jegere har økt med 138 100 siden 2000. I 2014–2015 var det 201 400 personer, i overkant av 40 prosent som betalte jegeravgiften, som er ny rekord. Av disse rapporterte cirka 70 prosent at de hadde utøvd jakt eller fangst.
Siden 1986 har det vært krav om obligatorisk opplæring for alle som vil begynne med jakt og fangst. Jegerprøven ble innført for å sikre nødvendig og tilstrekkelig kunnskap for en sikker, forsvarlig og human jaktutøvelse. Antallet som gjennomfører jegeropplæring har vært stabilt siden ordningen ble innført, og har lenge ligget på mellom 10 000 og 12 000. I 2014/2015 ble det imidlertid satt ny rekord i antallet som gjennomførte jegerprøven, med 13 573 personer. Jegerprøven består av et kurs på 30 timer og en elektronisk eksamen med 50 spørsmål. Jegeropplæringen ble evaluert i 2015. Evalueringsrapporten konkluderer med at dagens jegeropplæring er i tråd med de behov som foreligger. Det foreslås likevel noen justeringer for å gjøre opplæringen mer tilpasset fremtidens kandidater og behov. Arbeidet med forbedringer og oppdateringer basert på funnene fra evalueringen er iverksatt.
Det store bildet er at tilfanget av nye jegere er stabilt eller svakt økende. Jakt er imidlertid den friluftslivsaktiviteten hvor forskjellen mellom kjønnene er størst. I 2014/2015 har 6,5 prosent av norske menn jaktet, mens tilsvarende tall for kvinner var 0,4 prosent.
Statistikk viser at mange består jegerprøveeksamen uten at de blir aktive jegere etterpå. I jaktåret 2014/2015 betalte 58 400 jegere jegeravgiften uten å jakte, og mange av disse er personer som nylig har avlagt jegerprøven. En viktig utfordring i rekrutteringsarbeidet er å få flere nyutdannede jegere til å begynne å jakte. For å motiveres til å komme i gang med jakt og fangst bør jegerne følges aktivt opp så tidlig som mulig etter bestått jegerprøve. NINA-rapport nr. 221 (2007) viser at de som ikke har utøvd jakt etter avlagt jegerprøve blant annet føler at de mangler kunnskap om våpen og våpenbruk, har dårlig tilgang til jaktområder og har behov for mer informasjon om det å utøve jakt. Særlig blant yngre jegere vises det til manglende kunnskap om hvor de skal henvende seg for å få tilgang på jaktområder.
Flere jeger- og fiskerforeninger har gjennomført oppfølgingskurs etter endt jegerprøve, og har gode erfaringer med dette. Norges jeger- og fiskerforbund arrangerer også slike kurs spesielt rettet mot jenter (satsingen «Jenter og jakt»), med mål å øke rekrutteringen av jenter som jakter.
Gjennom slike kurs får ferske jegere innføring i mer praktiske sider ved jaktutøvelsen, og kan komme i kontakt med andre som har samme interesse. I tillegg bidrar Statskog SF både med opplæringsjakt i egen regi og stiller en rekke steder areal til disposisjon for opplæringsjakt til andre aktører, som fylkeslag og lokallag av Norges Jeger- og Fiskerforbund.
For å sikre god effekt av slike introduksjonstilbud må tilbudene gis varighet over tid. Det er behov for oppfølgingskurs for å sikre at deltagerne danner selvgående nettverk og for å sikre at de føler seg komfortable med å utøve jakt på egen hånd.
8.3.2 Rekruttering til jakt
Det er lange tradisjoner for jakt i Norge, og det er stor aksept i samfunnet for vilt som høstingsressurs. Det er samtidig viktig å øke kunnskapen om jakt som høstingsressurs, for å begrunne og dermed opprettholde den høye aksepten for jakt. I denne sammenheng er det også viktig med kunnskap om forvaltning av hjortevilt og småvilt. Særlig innenfor småvilt er det betydelige kunnskapsbehov. God kunnskap bidrar til at jakt skjer på en bærekraftig måte, som igjen også bidrar til å opprettholde den høye aksepten for jakt i befolkningen og til å rekruttere nye jegere.
Rekruttering til jakt og fangst skjedde tidligere primært ved overlevering av kunnskap fra foreldregenerasjon til barn. Mye tyder på at denne tradisjonen er svekket på bygdene og tilnærmet borte i byene. For at norske jakttradisjoner skal videreføres, bør barn tidlig introduseres for friluftsliv og høsting. Kunnskap om norske jakttradisjoner og høstingsressurser bør integreres i skolen, blant annet gjennom Den naturlige skolesekken.
Valgfaget «natur, miljø og friluftsliv» som ble gjeninnført høsten 2013, skal styrke elevenes opplevelse av mestring og lyst til å lære gjennom praktisk og variert arbeid. Forberedelse og gjennomføring av jegerprøven kan inngå i faget. «Natur, miljø og friluftsliv» kan dermed bli en arena for å rekruttere ungdom til jakt. Regjeringen vil opprettholde valgfag i ungdomsskolen som kan inkludere friluftsliv og høstingsaktiviteter.
Jakt i nærområdet er et viktig rekrutterings- og motiveringstiltak. Jordbrukets kulturlandskap gir ofte utmerkede muligheter for jakt, og konflikten med annet friluftsliv er ofte liten. I andre og mer tett befolkede land er jakt i jordbrukets kulturlandskap langt mer utbredt enn i Norge. Områdene er ofte næringsrike og har store viltbestander. Å utvikle jakten i nærområdet er et viktig virkemiddel for å øke rekruttering av nye jegere bosatt i urbane områder.
Storviltjegerstanden blir stadig eldre, og det er derfor viktig å rekruttere nye storviltjegere. Tilgang til storviltjakt er vanskelig for mange unge jegere, og tilbakemeldinger fra jegerorganisasjonene viser at det er liten utskifting av jegere i jaktområder for storviltjakt. En årsak er at storviltjakten i mange tilfeller organiseres av grunneieren selv, og at en del jaktområder derfor ikke er tilgjengelig for allmennheten. For leie av jakt på villrein er det imidlertid gode muligheter for alle i Norge.
Regjeringen mener at Statskog SF og fjellstyrene er betydningsfulle aktører for å sikre allmennheten god og rimelig tilgang til jakt. For småviltjakt og fangst er spesielle regler for jakt på statens grunn nedfelt i Lov om jakt og fangst (viltloven). For storviltjakt er Statskog SF en betydelig tilbyder til allmennheten etter prinsipper om lik tilgang gjennom fastpris i åpne tilbud og trekking. Statskog SF har også spesielle tilbud om opplæringsjakt og tilbud til førstegangs storviltjegere.
Boks 8.2 Songli forsøksgård
Songli forsøksgård i Sør-Trøndelag, som eies av Statsbygg, har gjennom mange år vært benyttet som jaktområde for førstegangsjegere for hjorteviltjakt. Arrangør har vært Norges Jeger- og Fiskerforbund, avdeling Sør-Trøndelag. Arrangøren har nylig gjennomført en spørreundersøkelse blant tidligere deltakere. Resultatet viser at 63 prosent av deltakerne hadde lite eller ingen jakterfaring på hjortevilt før kurset, 84 prosent mener kurset på Songli var med på å påvirke dem til å fortsette som hjorteviltjegere og 90 prosent sier at kurset gjorde at de ble tryggere på opptreden og regelverk rundt hjorteviltjakt. Spørreundersøkelsen tyder på at jaktkursene på Songli har bidratt til økt kompetanse og rekruttering av hjorteviltjegere. Det er få kurstilbud om hjorteviltjakt i landet, og kursene på Songlieiendommen er dermed et viktig opplæringstilbud.
8.4 Fritidsfiske
8.4.1 Forvaltning av fiskeressursene
God forvaltning av fiskeressursene er en forutsetning for attraktive fiskemuligheter. Grunneierne har i utgangspunktet ansvaret for forvaltning av fiskestammene på sin eiendom, og for eventuell tilrettelegging for fiske. Mange bestander av innlandsfisk er kjennetegnet av stor tetthet av småvokst fisk med dårlig kvalitet. Tette bestander av småfisk er lite attraktive for fritidsfiske, og tiltak for å bedre situasjonen kan være omfattende og kostbare. Utvikling av fiskemulighetene er enklest på store eiendommer med én grunneier. I områder med flere grunneiere vil felles organisering og driftsplanlegging være det mest hensiktsmessige. For å opprettholde og øke fiskebestandene er det viktig med god og kunnskapsbasert forvaltning av vassdragene, samt en god dialog mellom kommunene og grunneierne.
Forvaltning av fiskeressursene må være kunnskapsbasert, og en effektiv og kunnskapsbasert lokal forvaltning er avhengig av at alle aktørene har enkel tilgang til veiledningsmateriell og relevant informasjon om bestandene. For å nå ønskede målgrupper innen fiskeforvaltningen mest mulig effektivt, er det nødvendig å samordne og tilrettelegge for informasjonsoverføring og kompetansebygging gjennom blant annet grunneiersammenslutninger, utmarksråd og nettbaserte tjenester.
I juni 2015 var Norge vertskap for et internasjonalt symposium om rekreasjonsfiske. Symposiet var organisert gjennom European Inland Fisheries and Aquaculture Advisory Commission (EIFAAC). Symposiets siktemål var å være et sted for å utveksle informasjon om ny forskning, praktiske erfaringer og forvaltning som stimulerer og støtter bærekraftig rekreasjonsfiske.
I St.meld. nr. 39 (2000–2001) «Friluftsliv – ein veg til høgare livskvalitet», ble det foreslått å fjerne fisketrygdavgiften, for å gjøre sportsfiske etter innlandsfisk lettere tilgjengelig. Dette medførte at avgiften ble opphevet fra 1. januar 2002. Norsk institutt for naturforskning (NINA) gjennomførte i 2009 en evaluering av bortfallet av fiskeravgiften og det tilhørende fiskefondet for innlandsfisk. Rapporten konkluderer med at fjerningen har hatt en negativ virkning på norsk innlandsfiskeforvaltning på grunn av tapte øremerkede ressurser til kultivering og tilrettelegging for fritidsfiske. Det kunne heller ikke påvises økt deltakelse i fritidsfiske som følge av bortfallet av fiskeravgiften.
I mange områder er informasjon om fiskemulighetene mangelfull, og flere steder er det fortsatt kun mulig å kjøpe fiskekort av én enkelt grunneier av gangen. I tillegg er det mange steder vanskelig å vite hvor fiskekort kan kjøpes, selv om fiskekort kan kjøpes på internett i en del områder, gjerne via en smarttelefon. Regjeringen oppfordrer fylkeskommunene, som ansvarlige for innlandsfiske, å jobbe mer med å få til samarbeid mellom utbydere slik at tilgangen til fiske i innlandet blir bedre.
Figur 8.1 Rekruttering til fritidsfiske er prioritert i friluftslivsarbeidet.
Foto: Marianne Gjørv.
8.4.2 Rekruttering
Fritidsfiske er ofte lite ressurskrevende. Det gir naturopplevelse, spenning og fysisk aktivitet. Fritidsfiske kan også være et verdifullt bidrag til å opprettholde lokale mattradisjoner.
Fritidsfiske har tradisjonelt vært en familieaktivitet, og var lenge en selvfølgelig del av oppveksten for mange norske barn. I løpet av de siste tiårene har dette blitt endret. Nå er barnehager, skoler og leirskoler viktige arenaer der barn kan få kunnskap og erfaring som stimulerer til videre aktivitet. I faget Mat og helse skal elevene blant annet kunne lage mat i naturen og bruke naturen som ressurs. Flere skoleprosjekter i Den naturlige skolesekken har hatt fiske som tema, ofte med hjelp fra lokale jeger- og fiskerforeninger.
Frivillige organisasjoner og interkommunale friluftsråd spiller også en sentral rolle når det gjelder å øke interessen for fritidsfiske. Gjennom Sportsfiskets år i 2014 og Friluftslivets år 2015 ble det organisert fiskeaktiviteter for ulike målgrupper over hele landet. Erfaringene fra markeringsårene vil danne et godt grunnlag for det videre arbeidet på dette feltet.
Flere tilskuddsordninger gir midler til tiltak i forbindelse med fritidsfiske, for eksempel midlene til tiltak i statlig sikrede friluftslivsområder og tilskudd til friluftslivsaktivitet.
I flere andre tilskuddsordninger innenfor friluftsliv kan det gis midler til aktivitet eller tilrettelegging for fritidsfiske, for eksempel fra spillemidlene.
Boks 8.3 Fritidsfiske – opplæring i lover og regler for personer med innvandrerbakgrunn
Fritidsfiske i sjø og ferskvann er en populær friluftsaktivitet for mange av polakkene som bor i Norge. Imidlertid er det ikke gitt at alle kjenner til de lover og regler som gjelder for fritidsfiske i Norge. Derfor har Miljødirektoratet gitt økonomisk støtte til Oslofjordens Friluftsråds prosjekt om å gi polakker bosatt Norge informasjon om fritidsfiske. Oslofjordens Friluftsråd har gjennomført gratis fiskekurs, og har på bakgrunn av disse erfaringene laget en nettside og en brosjyre på polsk. Fiskekursene har vært gjennomført i samarbeid med Norges Jeger- og Fiskerforbund og har omfattet båtturer både i sjø og ferskvann, der polske tolker har vært med på båtene. Også den katolske kirkes hjelpeorganisasjon Caritas Norge og Norges miljø- og biovitenskapelige universitet har deltatt i prosjektet.
Sentrale temaer i prosjektet er hvilke steder det kan fiskes, hvilke typer fisk som kan forventes å få, hvilke regler gjelder for hva slags fisk som kan tas opp, regler for minstestørrelser og redskap, hva allemannsretten er og de viktigste bestemmelsene i friluftsloven. Sentrale temaer i friluftsloven som belyses er hvor brukerne har rett til å gå, til å fiske, tenne bål, fortøye småbåter med mer. I tillegg tas opp hvilke kostholdsråd som gjelder for fisk som er fanget på steder med forurensning, som for eksempel Oslos havnebasseng.
Prosjektet har blitt godt mottatt i det polske miljøet, som ser på dette som en god mulighet til å bli kjent med det norske regelverket og til å få en bedre opplevelse på fisketur i den norske naturen.
Oslofjordens Friluftsråd vil utvide informasjonen til også andre språk enn polsk.
Statskog SF ønsker å være en pådriver i arbeidet med rekruttering til fritidsfiske. I tillegg til å tilby gratis fiske for alle under 20 år på sine eiendommer, har Statskog SF blant annet også innført Norgeskortet. Alle som kjøper Norgeskortet kan fiske med stang og håndsnøre etter innlandsfisk i de fleste vann og vassdrag på statsgrunn, unntatt statsallmenninger i Sør-Norge, der fjellstyrene forvalter fisket.
I kostholdsprogrammet Fiskesprell, som flere nasjonale myndigheter står bak, får barn og unge gjennom aktiv deltakelse oppdage hvor godt sjømat smaker, og at selvfanget fisk, skjell, krabbe og andre sjødyr kan tilberedes og spises, enten ute på tur eller hjemme (se egen boks). Regjeringen vil videreføre og utvikle Fiskesprell.
Boks 8.4 Fiskesprell
Gode vaner etableres tidlig. Kostholdsprogrammet Fiskesprell har som mål å få barn og unge til å spise sjømat ved å tilrettelegge for gode erfaringer med å tilberede og spise sjømat. I tillegg har Fiskesprell et mål om å utjevne sosiale forskjeller i kosthold.
Friluftsliv er sterkt fremtredende i prosjektet, gjennom både fangst og tilbereding av fangsten ute i naturen. Gjennom aktiv deltakelse i aktiviteter skal barn og unge få oppdage hvor godt sjømat smaker, og at selvfanget fisk, skjell, krabbe og andre sjødyr kan tilberedes og spises, enten ute på tur eller hjemme.
Helsemyndighetene anbefaler befolkningen å spise fisk til middag to til tre ganger i uken, samt å bruke fisk som pålegg. Særlig barn og unge bør spise fisk. Barnehageloven slår fast at barna skal få utfolde skaperglede, undring og utforskertrang. De skal lære å ta vare på seg selv, hverandre og naturen og utvikle grunnleggende kunnskaper og ferdigheter. Mindre sunn mat kan fint byttes ut med sjømat i alle sammenhenger – også i utekjøkkenet. Fiskesprell har derfor utviklet heftet» Sjømat i utekjøkkenet», som skal gi inspirasjon til å følge både helsemyndighetenes råd, barnehagelovens krav og ikke minst bidra til å oppfylle regjeringens målsetning om bedre folkehelse gjennom økt fysisk aktivitet, et styrket friluftsliv og et sunnere kosthold.
Fiskesprell tar med ferske sjømatråvarer og tilbehør ut, og viser hvordan de som jobber i barnehage og skole, med god hjelp fra barna, kan tilberede sjømatlunsjen over bål eller grill. Fisken kan også fiskes selv. Oppskriftene er utviklet med tanke på at maten skal tilberedes med enkle forberedelser og enkelt utstyr. Alt materiell, inkludert oppskriftene, er i henhold til de offisielle kostholdsrådene og godkjent av Helsedirektoratet.
Kostholdsprogrammet Fiskesprell er et samarbeid mellom Helse- og omsorgsdepartementet, Nærings- og fiskeridepartementet og Norges sjømatråd. Helsedirektoratet og Nasjonalt institutt for ernærings- og sjømatforskning er med som faglige bidragsytere. Fiskesalgslagene bidrar økonomisk. Fiskesprell retter seg mot ansatte både i barnehage og skole, samt foreldre. I barnehagen er Fiskesprell organisert gjennom folkehelsearbeidet i det enkelte fylke. Undersøkelser viser at barnehager som deltar i Fiskesprell får økt oppmerksomhet på kosthold og helse, og serverer mer sjømat som pålegg, som varmmat og på tur.
Prosjektet er viktig i målsetningen om å øke høstingsaktiviteten i friluftslivet, samtidig som det å fange sin egen mat vil være en viktig inspirasjon for barn og unge til å drive med friluftsliv.
8.5 Rekruttering til høsting av bær og sopp
Sanking av bær og sopp er lavterskelaktiviteter som egner seg for mange, uavhengig av alder og bakgrunn. Plukking av bær og sopp er en ideell arena for å rekruttere barn og unge til friluftsliv og for å formidle kunnskap om bærekraftig utvikling.
Det er færre som driver med bær- og sopplukking enn før, selv om nedgangen nå ser ut til å ha stabilisert seg. Nedgangen medfører også at rekrutteringen til denne aktiviteten svekkes. Skoler og frivillige organisasjoner som har bær- og sopplukking i sin aktivitet er derfor viktige aktører for å øke rekrutteringen til disse aktivitetene.
Kunnskap om norske mattradisjoner, og det særegne for samisk tradisjon, er en sentral del av faget Mat og helse. Elevene får personlige erfaringer med disse tradisjonene ved å forholde seg til tilgangen av råvarer fra naturen, gjerne i eget lokalsamfunn. Det er flere eksempler fra Den naturlige skolesekken på at høsting og bruk av bær og sopp kan integreres i flerfaglige undervisningsopplegg.
Figur 8.2 Det er et mål å øke deltakelsen i bærplukking og annen høsting i naturen.
Foto: Marianne Gjørv.
Informasjon om spiselige arter av bær og sopp, hvor disse finnes og hvordan disse kan tilberedes og brukes i matlagningen, vil trolig øke deltakelse i bær- og sopplukking. Informasjon om allemannsretten og om at bær og sopp i utmark kan plukkes av alle, er trolig viktige tiltak for å øke deltakelsen i denne type høstingsaktiviteter.
En bevisst satsing på sosiale medier kan være viktig for å øke interessen for bær- og sopplukking. Tjenester som for eksempel kan gi oversikt over om forekomster av bær er gode eller dårlige i en kommune og nyheter som «hvor moden er multa nå?» kan bidra til å skape oppmerksomhet om aktiviteten. Tilskuddsmidler innenfor friluftsliv kan styres mot aktører som har tiltak som stimulere til høsting av bær og sopp. Aktivitetsmidler innenfor friluftsliv kan brukes både til å organisere turer og til informasjon og opplæring. Ikke minst er soppkontrollen i regi av Norges sopp- og nyttevekstforbund viktig i dette arbeidet. Gjennom slike kontroller kan alle plukke sopp uten å være usikre på om soppen de har plukket kan spises, samtidig som kontrollene gir brukerne kunnskap og kompetanse om spiselige sopper. Dette er et viktig tiltak for å opprettholde og øke deltakelsen i en viktig høstingsaktivitet.
Det bør vurderes om det er behov for økt samarbeid mellom miljø- og helsemyndighetene knyttet til rekruttering til bær- og sopplukking. I tillegg til både fysiske og psykiske helsegevinster ved plukking av bær, har bærene i seg selv en helsebringende effekt. Regjeringen vil vurdere om det er grunnlag for en fellessatsing for å øke rekrutteringen.
8.6 Høsting av andre naturressurser
Naturens nytteplanter har vært en forutsetning for menneskers overlevelse og utvikling gjennom alle tider, og har blitt brukt til mat, medisiner, redskap, dyrefôr, båter, bygninger, brensel og mye annet. Høsting og sanking av plantemateriale i naturen som for eksempel frø, grønnsaker, bær, sopp og urter eller uttak av trevirke og plantefibre til blant annet buer, skaft, tau og hus dannet, sammen med jakt og fiske livsgrunnlaget for tidligere tiders mennesker. For mer enn 10 000 år siden begynte menneskene å holde husdyr og dyrke nytteplanter selv, og grunnlaget for dagens jordbruk ble dermed lagt. Selv om en rekke vekster er blitt kultivert, som for eksempel korn og frukt, er viltvoksende nytteplanter fortsatt en verdifull ressurs.
Friluftsloven § 5 gir rett til å høste ville blomster, planter, bær og vill sopp, samt røtter av ville urter, når det skjer hensynsfullt og med tilbørlig varsomhet. Høstingsretten er en viktig del av allemannsretten og gir mulighet til å høste ulike ressurser fra naturen. Det er likevel viktig å skille mellom hva som er en allemannsrett og hva som er en grunneierrett. Høsting av mindre mengder naturprodukter er vanligvis omtalt som en allemannsrett. Som eksempel kan nevnes høsting av mindre mengder mose eller lav til en juledekorasjon. Mange slike nyttesretter er imidlertid ikke omtalt i friluftsloven. Det er behov for ytterligere informasjon om høsting av disse artene og naturproduktene, herunder hva som er rimelig høstingsrett av slike ressurser. Bestemmelsen i friluftsloven må leses i lys av straffeloven § 323 (trådte i kraft 1. oktober 2015) som sier at det er straffritt å høste naturprodukter som stein, kvister og vekster av liten eller ingen økonomisk verdi under utøvelse av lovlig allemannsrett. Det sentrale er at det som høstes fra naturen ikke må ha økonomisk verdi av betydning for grunneieren.
Det finnes ulike unntak fra høstingsretten. Noen arter er fredet, og mange områder har egne restriksjoner som gjør at høstingsretten begrenses.
Regjeringen vil gi veiledning om hvor grensene for den nye straffelovens § 323 går når det gjelder hva som er lovlig høsting og forholdet til friluftsloven § 5.
Naturmangfoldloven har et forvaltningsprinsipp som tillater plukking eller høsting av blomster og sopp dersom det ikke truer overlevelsen av den aktuelle bestanden, eller det er begrenset ved lov eller vedtak med hjemmel i lov. Det er altså ikke innført et prinsipp om at alle planter i utgangspunktet er fredet, men det er nødvendig å holde seg orientert om hvilke blomster- og sopparter som er fredet.
Selv om vi har en rik høstingstradisjon og gode muligheter til å høste fra naturen i Norge, sankes det mye mindre fra naturen enn før. De siste årene har det vært en voksende interesse for nordisk og kortreist mat, også internasjonalt, noe som har medført økt etterspørsel etter blant annet gauksyre, ramsløk, granskudd og bær av tindved, som alle vokser vilt i naturen. Denne utviklingen har skapt en gryende bevissthet om naturens råvarer hos mange, og kan friste flere til å utforske naturen som spiskammer. I tillegg er produkter fra sjøen som tang og tare, og særlig skjell og krabbe, populære å høste.
Virke fra trær har utallige bruksområder. I dag produseres stort sett det trevirket vi trenger innenfor skogbruket, men til mange tradisjonelle håndverk hentes fortsatt materialer i naturen, som for eksempel granrøtter til tegerbinding, never til kurver, vier og pil til kurvfletting, bjørk til knivskaft, hassel til tønnebånd eller eik til båtbygging. Andre bruksområder for nytteplanter er farging av garn og stoff, isolasjon til hus og fôr til klær.
Tidligere var kunnskap om høsting og sanking av naturens ressurser utbredt i befolkningen. I dag er det stadig færre som vet hvor vi finner nytteplanter og kjenner til hvordan vi identifiserer, høster, preparerer, bruker og oppbevarer dem. En del kunnskap må regnes som tapt, men fortsatt finnes mye kompetanse blant annet hos privatpersoner, i museene og i husflidslagene. Det finnes også en del litteratur om emnet. Videreføring av denne kunnskapen til kommende generasjoner er av stor betydning. Kjennskap til nytteplanter, gamle håndverk og tradisjoner kan styrke interessen for naturen som ressurs, og bringe flere ut på tur for å lære og for å få naturopplevelse.
Det arrangeres jevnlig kurs om nytteplanter og bruken av dem over hele landet.
Boks 8.5 Tolga skole: Lokal identitet, tverrfaglighet og kompetanser for fremtiden
Tolga kommune ligger lengst nord i Østerdalen i Hedmark fylke. Skolens ledelse ønsket at elevene fra 1. til 10. trinn skulle ha et bevisst forhold til lokalsamfunn og nærmiljø, og ønsket å integrere dette i skolens planer. Gjennom å delta i Den naturlige skolesekken gjennom flere år, har lærerne fått kompetanse til å gjennomføre tverrfaglige skoleprosjekter som strekker seg fra 1. til 10. trinn. Prosjektet munner ut i en stor festmiddag arrangert av elevene på 10. trinn for lærere, skoleleder, skoleeier og foreldre. Elevene har ansvar for middagen som er laget av selvprodusert og selvsanket mat, i tillegg til økologiske og lokalproduserte matprodukter.
Gjennom hele skoleløpet knytter lærerne ved Tolga skole fagene opp mot en lokal kontekst der natur, friluftsliv og lokalsamfunn brukes i samspill med opplæringen på skolen. Skolen har et nært og etablert samarbeid med ressurspersoner i bygda, slik som kommune og næringsliv, organisasjoner og befolkning, som bidrar inn i undervisningen til elevene. For eksempel kan elevene på 9. trinn velge å ta Jegerprøven i skoletiden og hele 10. trinnet deltar på jakt sammen med en lokal jeger, som inkluderer slakting og partering av rein. Kjøttet tilberedes til festmiddagen. Elevene sanker også sopp og ulike sorter bær som tilberedes, samt materialer fra naturen til dekorasjoner. Elevene ved Tolga skole viser på 10. trinn at de kan skrive tekster og forstå sammenhenger, analysere og argumentere både skriftlig og muntlig for en bærekraftig utvikling av nærmiljø og lokalsamfunn. En målsetning i prosjektet er at elevene skal se seg selv som en del av et globalt samfunn, og forstå at egne handlinger har en betydning for fremtiden.
Naturfagsenteret har analysert skoleprosjektet ved Tolga og har funnet at skolen har en betydelig kvalitet i samarbeid med eksterne aktører, rik bruk av natur, friluftsliv og lokalsamfunn, tverrfaglig samarbeid mellom lærere og fokus på ferdigheter og holdninger hos elevene. Over 80 prosent av skoleprosjektene i Den naturlige skolesekken bruker i stor grad naturen i nærmiljøet i opplæringen for å styrke elevenes kompetanse for fremtiden.
Erfaringer fra reiselivet viser en stadig større interesse for å oppleve og delta i natur- og kulturaktiviteter som for eksempel sanking av råvarer og tilberedning av egen mat. Kunnskapsbaserte aktiviteter er i vekst, og både ferie- og hverdagsfriluftslivet gir muligheter for slike aktiviteter. Hvis høsting og bearbeiding av naturressurser sees i sammenheng med friluftsliv for øvrig, kan det appellere til nye grupper. Denne inngangen til fysisk aktivitet og naturopplevelse kan appellere til andre grupper enn dem som ellers driver mest med friluftsliv.
Selv om høsting av viltvoksende urter og andre vekster i dag er lite utbredt, kan kurs, aktiviteter, barnehage og skole bidra til å endre dette. I naturfag er bruk av naturen et sentralt tema. Artskunnskap og forståelse av økosystemene inngår i faget, som ofte kan formidles i skolenes nærmiljø. Høsting av naturressurser har verdi for en bærekraftig utvikling og flere prosjekter i Den naturlige skolesekken omhandler høsting av ulike naturressurser.
Regjeringen vil stimulere til kurs og opplæring i høsting av naturens ressurser gjennom relevante tilskuddsordninger.
8.7 Tiltak
Regjeringen vil:
Gjennom et aktivt statlig eierskap stille statlig grunn til disposisjon både til opplæringsjakt og som tilbud til førstegangs storviltjegere
Be Miljødirektoratet utarbeide et læringsopplegg om høstingstradisjoner for bruk i skolen
Se positivt på opprettholdelse av valgfag i ungdomsskolen som kan inkludere høstingsaktiviteter
Oppfordre fylkeskommunene, som ansvarlige for jakt og innlandsfiske, å få til samarbeid mellom utbydere slik at tilgangen til innlandsfiske og jakt blir bedre, for eksempel ved at de enkelte jaktkort og fiskekort dekker større områder, og gjøres lettere tilgjengelig
Oppfordre og legge til rette for at frivillige organisasjoner integrerer bær- og sopplukking i deres virksomhet
Legge til rette for et bedre lovgrunnlag for høsting, herunder avklare nærmere hvor grensene for lovlig høsting går i ny straffelov § 323, herunder forholdet til friluftsloven § 5
Videreføre og utvikle kostholdsprogrammet Fiskesprell