4 Aktuelle problemstillinger og samfunnsmessige trender som vedrører friluftsliv

4.1 Samfunnsendringer av betydning for friluftslivet

Friluftslivets innhold, omfang og uttrykk endres i takt med utviklingen i sosiale, kulturelle, økonomiske, demografiske og politiske rammebetingelser. Det har vært en betydelig velstandsøkning i Norge fra midten av 1900-tallet og frem til i dag, noe som gjenspeiles i gjennomgående god privat økonomi og høyt forbruk. Tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser at husholdningenes forbruk er nær firedoblet siden slutten av 1950-tallet. Samtidig er det til dels store sosiale og økonomiske forskjeller i befolkningen.

Demografiske endringer, som økende urbanisering og større etnisk og kulturelt mangfold er også sentrale trekk ved samfunnsutviklingen de senere år, i tillegg til individualisering og kommersialisering. Samtidig har det vært og er en rivende teknologisk utvikling. Alle disse samfunnstrekkene kommer til uttrykk i måten friluftsliv utøves på i dag.

Utviklingen innen friluftsliv må også sees i sammenheng med endringer i folks levesett. Hverdagen er for mange preget av mye stillesitting, lite fysisk aktivitet og utstrakt bilbruk knyttet til daglige gjøremål. Den såkalte tidsklemma oppleves reell for mange, og har betydning for hvordan arbeid og fritid organiseres. Det samme har den økte oppmerksomheten på sikkerhet, ikke minst knyttet til barn og unge.

4.1.1 Eldre befolkning og økt innvandring

Befolkningsvekst og endringer i befolkningens etniske, kulturelle og aldersmessige sammensetning påvirker friluftslivet både med hensyn til omfang, type aktivitet, områder som brukes til friluftsliv og behovene for tilrettelegging og informasjon.

Anslag gjort av Statistisk sentralbyrå (SSB) tilsier at mer enn 20 prosent av befolkningen vil være over 67 år i 2060, mot 13 prosent i dag. Undersøkelser tyder på at nordmenn ikke opprettholder det høye aktivitetsnivået innen friluftsliv etter hvert som de blir eldre. For de fleste friluftslivsaktiviteter begynner deltagelsen å falle fra om lag 55 års alder. Statistisk sentralbyrås levekårsundersøkelse for 2014 viser imidlertid at deltakelsen i friluftsliv i den eldste aldersgruppen, 65–74 år, er stabil. For noen aktiviteter, som blant annet fotturer, båtturer, sykkelturer og utendørs bading har det funnet sted en økning i deltakelsen siden 2001.

I 2014 var om lag 15 prosent av landets befolkning innvandrere eller norskfødte med innvandrerforeldre. Omtrent halvparten av disse har ikke-vestlig bakgrunn. Denne kategorien vil utgjøre en større andel av befolkningen i framtiden.

Personer med ikke-vestlig bakgrunn har i dag betydelig lavere deltakelse i friluftsliv enn andre. Hele 44 prosent i denne gruppen driver med friluftsliv mindre enn én gang per måned, ifølge SSBs levekårsundersøkelse fra 2014. Undersøkelser tyder på at mange innvandrere med ikke-vestlig bakgrunn foretrekker å utøve friluftsliv i naturområder i nærmiljøet. Siden den kulturelle bakgrunnen er annerledes, kan for eksempel synet på naturen innebære at skog og fjell kan oppfattes som farlig eller utrygt, samtidig som andre kulturelle normer kan virke begrensende. Lavere deltagelse i friluftslivsaktiviteter blant ikke-vestlige innvandrere kan også knyttes til at innvandrergrupper er overrepresentert i de kategoriene som har lavest utdanning og inntekt. Friluftsliv, spesielt lavterskelaktiviteter i nærmiljøet, kan være en inngang til mer fysisk aktivitet for denne gruppen og til økt integrering.

4.1.2 Velferdsøkning og sosial ulikhet

Bruttonasjonalprodukt (BNP) per innbygger brukes ofte som et mål på økonomisk velstand, og Norge hadde i 2013 et av Europas tre høyeste prisnivåjusterte BNP per innbygger. Luxembourg og Norge topper tabellen også for personlig konsum per innbygger, og de to landene ligger rundt 35 prosent over gjennomsnittet for alle EU-landene. Norske husholdningers forbruk har vokst kraftig de siste tiårene, og er tredoblet siden 1958, målt i faste priser.

Utviklingen med befolkningsvekst og økonomisk vekst påvirker også friluftsliv, rekreasjon og naturbasert reiseliv. Det kan forventes både økt etterspørsel etter varer og tjenester, og et økt behov for hensiktsmessige arealer og lokaliteter. Denne utviklingen synes allerede, blant annet med den økte etterspørselen etter sports- og friluftslivsutstyr. Sportsbransjen opplevde en vekst på fem prosent fra 2013 til 2014, og hadde en samlet omsetning på rundt 13 milliarder kroner i 2014. En viktig andel av dette er utstyr til friluftsliv.

Den økonomiske velstanden viser seg også i en jevnt høy etterspørsel etter fritidsboliger. Årlig ferdigstilles et betydelig antall nye fritidsboliger i norsk natur. Mange ønsker å skaffe seg en egen fritidsbolig, noe den generelle velstandsutviklingen gir stadig flere mulighet til. I tillegg utvides og ombygges i stor grad eksisterende hytter, slik at disse får vesentlig høyere standard. For svært mange er fritidsboligen et viktig utgangspunkt for friluftsliv. Samtidig bidrar den økende byggingen av fritidsboliger til økende nedbygging og privatisering av naturen, noe som også reduserer mulighetene for friluftsliv.

Selv om Norge er et rikt land med høy levestandard, og et av verdens mest likhetsorienterte samfunn, viser studien «Sosial ulikhet i helse» fra Høgskolen i Oslo og Akershus (2014) at det er betydelige sosiale forskjeller. Ulikhetene kommer tydelig til uttrykk i befolkningens helsetilstand. Hovedbildet er at de med høy utdanning har bedre helse og lever lenger enn de med lav utdanning. De sosiale ulikhetene i helse har økt de siste tiårene, og utviklingen ser ut til å fortsette.

Også når det gjelder deltagelse i friluftslivsaktiviteter er det i henhold til levekårsundersøkelsen 2014 forskjeller avhengig av sosiale bakgrunnsfaktorer. Også her er utdanning av særlig betydning; de som har høy utdanning er mer aktive enn de med lav utdanning. Forskjellene varierer noe avhengig av type aktivitet. Innenfor skiturer er det dobbelt så mange utøvere med høyere utdanning enn de som har grunnskole som høyeste fullførte utdanning. Men også for fotturer er det vesentlige forskjeller i deltagelse, med om lag 20 prosent differanse mellom gruppene med høyest utdanning og gruppene med lavest utdanning. Jevnest fordeling når det gjelder utdanning har fisketurer (3 prosent høyere deltagelse i laveste utdanningsklasse) og spaserturer (76 prosent deltagelse i laveste og 85 prosent deltagelse i høyeste utdanningsklasse).

NINA-rapport 1073/2014 beskriver at også for barns deltagelse i friluftsliv er det sosiale forskjeller. Barn av foreldre med den laveste utdanningen skiller seg ut ved å være mindre aktive enn andre barn. Dette gjelder de fleste friluftslivsaktivitetene. Barn av foreldre med høy utdanning er oftere på skiturer, alpinaktiviteter, sykkelturer i naturomgivelser og bær- og soppturer, enn barn som har foreldre med lav utdanning. Den samme tendensen sees også til en viss grad for fotturer og fisketurer.

Selv om det er sosiale forskjeller i friluftslivsdeltagelsen er det imidlertid viktig å huske på at friluftsliv er den formen for fysisk aktivitet der sosiale forskjeller i minst grad gjør seg gjeldende. Å satse på lavterskel friluftsliv vil derfor bidra til å utjevne de sosiale forskjellene innenfor deltakelse i fysisk aktivitet.

4.1.3 Teknologiutvikling og spesialisering

Den teknologiske utviklingen har hatt stor innvirkning på folks hverdagsliv, ikke minst når det gjelder bruk av fritiden. Sammen med den generelle velstandsøkningen har veksten i kommersialisering og teknologisering bidratt til at friluftslivet har fått større innslag av spesialisering og differensiering. Denne utviklingen vil trolig fortsette i fremtiden, og kostbart og teknologisk utstyr i forbindelse med friluftsliv vil dermed bli enda mer vanlig. Samtidig kan friluftsliv drives aktivt innenfor et mye større spekter enn tidligere. Informasjonsteknologien gjør at det enkelt og raskt kan innhentes kunnskap om hvilke muligheter for friluftsliv som finnes rundt i landet.

Også framveksten av naturbasert turisme bidrar til et bredere spekter av friluftslivsmuligheter. Kjøp av tilrettelagte friluftslivsaktiviteter gjør det lettere å delta i utstyrs- og ferdighetskrevende aktiviteter. Internasjonalt blir naturbasert turisme beskrevet som et av de raskest voksende markedene innen reiselivsnæringen, med en årlig vekstrate på 10–12 prosent. Også i Norge viser ulike undersøkelser at omfanget av det naturbaserte reiselivet øker. Ikke minst gjelder dette fiske i sjøen, men også fotturer, toppturer på ski, sykling, jakt og fuglekikking er blant produktene som det selges mer av i reiselivsnæringen.

Ny teknologi absorberes raskt, og blir en del av hverdagen for svært mange. 85 prosent av Norges befolkning over 12 år eier nå en smarttelefon, og hele 95 prosent blant de under 50 år har en smarttelefon. Dette medfører at Norge er et av landene i verden med høyest utbredelse av smarttelefoner.

Mange bruker smarttelefonen i friluftslivssammenheng. I tillegg til å dele tekst og bilder via sosiale medier brukes telefonen blant annet til å lese værmelding, loggføre turer, drive geocaching, kjøpe jakt- og fiskekort, leie hytter og lese kart via kartapplikasjoner. Kartapplikasjoner brukes gjerne både som et planleggingsverktøy og som et viktig hjelpemiddel underveis på turen. Stadig flere bruker også GPS i sin friluftslivsutøvelse. Geocaching innebærer at brukeren må ut for å finne gjenstander/registrere aktiviteter eller lignende for å realisere belønninger. Deltakerne finner frem til postene ved hjelp av en egen applikasjon på smarttelefonene.

4.1.4 Urbanisering og fortetting

Folketallet i Norge var 5 213 985 ved inngangen til 2016. Den demografiske utviklingen de senere årene har vært preget av befolkningsvekst i de største byene. Nærmere åtte av ti innbyggere i Norge bor i dag i byer og tettsteder, og det er ventet at utviklingen i retning av en stadig mer sentralisert bosettingsstruktur vil fortsette. Større befolkning i byer og tettsteder vil øke etterspørselen etter arealer i disse områdene. Dette vil sette høye krav til arealplanleggingen og byutviklingen, slik at muligheter for friluftsliv og rekreasjon i grønne omgivelser ivaretas. Utendørs opphold og aktivitet i bebygde områder, for eksempel spaserturer til jobben og lek og samvær i boområdene, er også viktig for innbyggernes helse og trivsel. Utvikling av attraktive byrom og bebygde områder bør derfor koordineres med tiltak for friluftslivet.

Deltakelsen i friluftsliv er nært knyttet til tilgjengeligheten til attraktive turområder, ikke minst markaområder og grønnstrukturen i byer og tettsteder. Når gangavstanden til friluftslivsområdene øker utover ti minutter, synker bruken av områdene. Undersøkelser viser at det fra bolig eller oppholdssted ikke bør være lenger enn 200 meter til små grønne områder og 500 meter til større grønne områder, for at områdene skal få funksjon som friluftslivsområde for beboerne i hverdagen. Økt urbanisering kan føre til at grønne områder bygges ned og avstanden for den enkelte til attraktive friluftsområder øker. Tall fra Statistisk sentralbyrå fra 2013 viser at 49 prosent av befolkningen i tettsteder har trygg tilgang til nærturterreng innenfor en avstand på 500 meter. Nærturterreng er her definert som naturområder større enn 200 dekar i tettsteder eller som grenser til tettsteder. Samme undersøkelse viser at 55 prosent har tilgang til naturområder på minst 5 dekar i tettsteder eller som grenser til tettsteder innenfor en avstand på 200 meter. Dette betyr at en stor andel av befolkningen har større avstand til områder som er egnet for friluftslivsaktivitet enn det som er anbefalt for å sikre jevnlig aktivitet.

4.1.5 Tekniske inngrep i naturområder

Mange friluftslivsaktiviteter er arealkrevende, fordi de fordrer større, sammenhengende naturområder med få tekniske inngrep. Tekniske naturinngrep kan i mange tilfeller komme i konflikt med hensynet til friluftsliv. Det foregår for eksempel en betydelig bygging av fritidsboliger og hytter, særlig i fjellet og langs kysten. I 2010 var det i henhold til statistikk fra SSB registrert 398 884 hytter i Norge. I 2014 var tallet 416 621, en økning på 17 737 hytter.

Private hytter og fritidsboliger er et viktig utgangspunkt for den enkelte hytteeiers friluftslivsutøvelse, men hyttene kan også redusere allmennhetens friluftslivsmuligheter. Større hytteområder vil også ofte prege landskapet og dermed både redusere opplevelsesverdiene og mulighetene for å oppleve urørt natur. På landsbasis har for eksempel tallet på potensielt tilgjengelig strandsone minket med 41 000 dekar de siste ti årene.

I tillegg skjer det mange steder en betydelig standardheving av eksisterende hytteområder, i form av vegbygging, strømforsyning, vann og avløp. Slik standardheving vil ofte også innebære mer synlighet, som vil kunne medføre redusert opplevelsesverdi av landskapet.

I større utmarksområder kan bygging av teknisk infrastruktur til produksjon og transport av energi ha negative konsekvenser for friluftslivsutøvelsen, ved at mange opplever inngrepene som en forringelse av områdenes attraktivitet. Det er ikke bare store tekniske inngrep som vil kunne redusere opplevelseskvalitetene. Også mindre tekniske inngrep kan ha konsekvenser for friluftsliv,- både i form av landskapsvirkning og ved å hindre/redusere ferdselsmuligheter. Enkelte inngrep kan imidlertid også ha positive effekter. Skogsbilveiene brukes i dag svært aktivt i friluftslivet, og veier knyttet til kraftutbygginger har i flere tilfeller gjort naturområder lettere tilgjengelig. Ofte bidrar de imidlertid til å redusere det totale arealet som oppfattes som attraktivt for friluftsliv.

4.2 Endringer og utvikling i friluftsliv

4.2.1 Generelle trekk

I henhold til SSB sin Levekårsundersøkelse 2014 deltok 94 prosent av den norske befolkningen i friluftslivsaktivitet i 2014. Aktivitetsnivået er høyt, da nordmenn i gjennomsnitt drev med en eller flere friluftslivsaktiviteter 120 ganger i løpet av året. Bevisstheten om friluftsliv i befolkningen er også høy. For eksempel svarer 91 prosent i en Synovate-undersøkelse fra 2015 at de har hørt om allemannsretten.

Selv om deltakelsen i friluftsliv har vært stabil siden 2001, utøves friluftsliv oftere enn før blant de som er aktive innenfor friluftsliv (høyere utøvelsesfrekvens). Det er fotturer (i skogen og på fjellet) og utendørs bading som er de mest utbredte friluftslivsaktivitetene. Fotturene er mest utbredt, med en oppslutning på 86 prosent og en utøvelsesfrekvens på 69 ganger i året. Deretter følger utendørs bading, der 75 prosent av befolkningen deltar, med en utøvelsesfrekvens på 20 ganger i året.

For de andre etablerte friluftslivsaktivitetene har det bare skjedd mindre endringer, med unntak av ro-, padle- og seilturer, som har økt betydelig. Fiske, bær- og soppturer har hatt en vesentlig nedgang i oppslutning de siste tiårene, men utviklingen har stabilisert seg siden 2007.

Deltakelsen i moderne aktiviteter som terrengsykling og frikjøring (løssnøkjøring) i fjellet, har økt kraftig siden 2001. Dette er relativt nye aktiviteter og det gjenstår ennå å se hvor stort vekstpotensial de har. For terrengsykling har det vært en vekst i utøvelsesfrekvensen, mens den har vært mer stabil for frikjøring. Blant ungdom er det registrert en markert økning i oppslutningen mellom 2001 og 2014 for både terrengsykling og frikjøring i fjellet. Veksten har stoppet opp mellom 2011 og 2014, noe som kan være et signal om at oppslutningen om disse aktivitetene er i ferd med å nå toppen.

Blant eldre friluftslivsutøvere er nyere friluftsformer som frikjøring en svært liten aktivitet, mens terrengsykling, som også er en ny friluftslivsaktivitet, har hatt en sterk vekst i denne aldersgruppen siden 2001.

Selv om det fremdeles er forskjeller i friluftslivsdeltagelsen har flere kategorier i befolkningen som tidligere var underrepresentert (eldre, kvinner og befolkningen på landsbygda) etter hvert blitt aktive på linje med andre. Forskjellene i deltagelse varierer noe mellom de ulike friluftslivsaktivitetene. Aktiviteter som spaserturer, fotturer, sykkelturer og fisketurer har relativt høy deltagelse i alle aldersgrupper, og er relativt jevnt fordelt mellom kjønn, sosiale lag og mellom bygd og by. De siste årene har veksten i fotturene vært størst i spredtbygde strøk, slik at det nå er en liten tendens til at omfanget av fotturer er større i spredtbygde områder enn i byene. Disse endringene må sees i lys av den generelle velstandsøkningen i etterkrigstiden og utviklingen mot likestilling mellom kjønnene, samt at levekårene på landsbygda har blitt mer lik byene.

Parallelt med allmenngjøringen har friluftslivet de siste 20 årene fått mer preg av individualisering og spesialisering. I motsetning til situasjonen på 1970-tallet, da friluftslivet var dominert av noen få kjerneaktiviteter, er det i dag kjennetegnet ved at aktivitetene er mer mangfoldige og at en del nye aktiviteter domineres av enkelte grupper.

Deler av friluftslivet har blitt individualisert og mer preget av privat forbruk og selvrealisering, der motiv og mening med friluftslivet er nært knyttet til mosjon og helse. Klær og utstyr har også fått større oppmerksomhet. De nye forbrukspraksisene viser seg blant annet gjennom en tendens til «sportifisering» av friluftslivet, der naturen blir en arena for fysisk utfoldelse og mestring gjennom lange løp, bratt skikjøring, elvepadling og andre fysisk krevende aktiviteter.

4.2.2 Rekruttering til friluftsliv

Rekruttering til friluftsliv har tradisjonelt først og fremst skjedd gjennom familien, men også her har samfunnsutviklingen den senere tid ført til endringer. Med kvinners økende deltagelse i arbeidslivet og institusjonaliseringen av barns hverdag, har barnehage, skole, skolefritidsordning (SFO) og organiserte friluftslivsaktiviteter i regi av de frivillige organisasjonene og de interkommunale friluftsrådene fått større betydning for rekruttering til friluftsliv.

Ny teknologi, og kanskje særlig sosiale medier, der mange nås på kort tid, bidrar også til rekruttering, kanskje særlig til lavterskelaktiviteter. Et eksempel på dette er «Tjukkasgjengen», som oppsto i Moss etter initiativ fra en privatperson som brukte facebook som rekrutteringskanal. «Tjukkasgjengen» har siden oppstarten i 2012 rekruttert om lag 30 000 medlemmer i ulike deler av landet, som møtes jevnlig for å gå tur sammen.

Deltakelse i friluftsliv blant barn og unge

For barn mellom 6 og 15 år har deltakelsen i tradisjonelle friluftslivsaktiviteter vært stabil de siste ti årene. For noen aktiviteter, som dagsturer til fots i skog og fjell og sykkelturer i naturomgivelser, har deltakelsen økt. Imidlertid ser det ut til at antall ganger barn utøver friluftsliv er avtakende. Eksempelvis har barn lavere deltakelse når det gjelder fotturer enn voksne. I 2007 var gjennomsnittlig årlig antall fotturer 48 for voksne og 26 for barn.

Barn leker og oppholder seg mindre i naturen i nærmiljøet i dag enn tidligere. I studien «Barn og natur» (Norges Forskningsråd) ble foreldre spurt om hva barnet gjør ute i nærmiljøet på fritiden. Undersøkelsen viser at lek og opphold i skogen eller andre naturområder er den aktiviteten barn gjør minst. Om sommeren leker 53 prosent av barna i skogen eller andre naturområder mindre enn to ganger i måneden. Det er likevel svært få (6 prosent) som oppgir at barna aldri leker i skogen. Når det gjelder ukentlig aktivitet skiller ikke lek i skog og natur seg vesentlig fra andre aktiviteter. 34 prosent av barna leker i skogen eller andre naturområder ukentlig om sommeren og 24 prosent om vinteren. Å leke i skog og natur er altså noe norske barn gjør av og til på fritiden, mens bruk av trampoline, sykling, skating og lek utendørs er de vanligste sommeraktivitetene.

Foto: Torill Refsdal Aase.

NINA-rapport 1073/2014 viser at 70 prosent av barna går på ski, aker eller driver med andre snøaktiviteter ukentlig eller daglig. Videre viser undersøkelsen at norske barn er mye oftere ute i områder med høy opparbeidingsgrad (parker, hager, gatetun, stille veier og lekeplasser) enn i mer naturpregete områder. Ikke overraskende bruker barn som bor i spredtbygde strøk naturområder mest, mens bruken av mer tilrettelagte og bebygde arealer er størst blant barn i byer og tettsteder. Disse forskjellene viser at geografisk nærhet er et overgripende og viktig premiss for barns bruk av ulike områdetyper.

* Sjelden er maksimalt to ganger i måneden.

Kilde: Skår m.fl. 2014 .

4.3 Klimaendringer

Klimaendringene har og vil få til dels betydelige konsekvenser for utbredelsen av enkelte friluftslivsaktiviteter og for det generelle friluftslivsarbeidet. For å gjøre friluftslivets infrastruktur motstandsdyktig mot fremtidens klima, må tilretteleggingstiltak baseres på kunnskap om klimaendringenes påvirkning på anleggenes funksjonalitet og levetid. Mer flom og ekstremvær vil blant annet gi økt slitasje og erosjon på turveier. Flere steder er det tydelige tegn på raskere gjengroing av landskapet, noe som i tillegg til å redusere sikt og utsyn, kan vanskeliggjøre ferdsel. Gjengroing kan føre til at færre velger å gå tur i utmark.

Naturmangfoldet vil også påvirkes. Det kan påvirke både opplevelsen av naturen, og forekomsten av flått og andre arter som er plagsomme eller medfører helserisiko, samt mulighetene til høsting av naturen. Klimaendringene kan medføre at andre arter enn i dag blir gjenstand for jakt og fiske i framtiden, og jakt- og fisketidene kan bli endret. Kulturminner kan også skades av klimaendringene, noe som kan redusere opplevelseskvaliteter i friluftslivet.

Vinterfriluftslivet basert på snø og is kan oppleve en reduksjon i deltakelse som følge av klimaendringene, både fordi det totale arealet med snø i Norge vil bli redusert og fordi vintersesongen vil bli kortere. Hyppige temperatursvingninger rundt null grader gir mye is og hard snø, særlig i områder som ligger lavt. Dette vanskeliggjør lek og skiaktivitet dersom arealene ikke harves opp/prepareres. Preparering av akebakker, skileikområder og skiløyper blir derfor viktigere når temperaturen svinger rundt frysepunktet. Skiftende snøforhold og regnvær i store deler av vintersesongen vil by på utfordringer i rekrutteringsarbeidet.

Når snøen i lavtliggende områder nesten vil bli borte i mange år, vil utviklingen sannsynligvis bli kompensert med en stadig sterkere utbygging av anlegg med kunstsnø for vinteraktiviteter. Mindre snø i lavlandet vil trolig medføre at fjellområdene blir mer attraktive som arena for vinterfriluftsliv. Når flere vil til fjells, øker presset på fjellarealene, særlig i nærheten av de store byene. Når snøen kun finnes i høyereliggende områder kan det medføre økt transport knyttet til utøvelse av vinterfriluftsliv. Disse tilpasningene har også en sosioøkonomisk effekt, i form av høyere reisekostnader som igjen kan bety større sosial ulikhet i deltakelsen i vinterfriluftslivet.

4.4 Motorisert ferdsel i utmark

Motorferdsel i utmark kan påvirke friluftslivet negativt på flere måter. Motoriserte fremkomstmidler skaper støy og er forurensende, og oppleves sjenerende for mange friluftslivsutøvere. For mange kan motoriserte kjøretøy og spor etter disse også oppleves som visuelle fremmedelement og utgjøre en forstyrrelse av naturopplevelsen, selv om støynivået er lavt. Det gjelder særlig i de større naturområdene, der ønsket om stillhet og ro ofte er sterkest.

I tillegg kan motorisert ferdsel både til lands og til vanns utgjøre en risikofaktor for friluftslivet. Båter, snøskutere og vannskutere i stor fart kan være en sikkerhetsrisiko for skigåere, padlende, roende og badende. Motorisert ferdsel er arealkrevende. Støy fra både motorkjøretøy, luftfartøy og motorfartøy høres over store avstander, særlig i åpent fjellterreng og på sjø/vann, og berører med det bruken av landskapet i store områder. I tillegg kan spor etter barmarkskjøretøy være synlige i flere tiår etter at kjøringen har opphørt, og redusere opplevelsen av landskapet tilsvarende lenge.

Det foreligger ingen undersøkelser som gir eksakte tall på omfanget av motorisert ferdsel i utmark. Tallet på kjøretøy har imidlertid økt betydelig de senere årene. For eksempel økte antallet registrerte snøskutere i Norge fra 54 000 til 77 000 i årene 2004–2014, og antall ATV fra 10 000 til nærmere 49 000 i den samme perioden. Tallene indikerer klart at det har vært en økning i motorisert ferdsel i utmark siden 2004. Også før 2004 var det en jevn økning i antall kjøretøy for bruk i utmark.

Gjennom lovendring våren 2015 er det åpnet for at kommunene kan etablere løyper for fornøyelseskjøring med snøskuter. Hvilke konsekvenser etablering av snøskuterløyper vil ha for friluftslivet vil i stor grad avhenge av om snøskutere og skiløpere vil bruke de samme områdene. Mange steder vil topografiske forhold og hva som anses som attraktive naturopplevelser kunne gjøre at det er de samme områdene, løypene og turmålene som er attraktive for begge grupper. Kommunene plikter å ta særskilt hensyn til støy og andre ulemper for friluftslivet ved fastsetting av snøskuterløyper. Før forslag til løyper sendes på høring skal kommunen utrede virkningen løypene vil ha for friluftsliv og naturmangfold i influensområdet, samt kartlegge og verdsette friluftslivsområdene der løypene planlegges, og vurdere betydningen av disse områdene opp mot øvrige friluftslivsområder i kommunen. Det er også forbudt å legge snøskuterløyper for fornøyelseskjøring i verneområder og nasjonale villreinområder.

Foto: Marianne Gjørv.