9 Friluftsliv og verdiskaping

9.1 Innledning

Det er et nært samspill mellom friluftsliv og verdiskaping, spesielt næringsområdet natur- og kulturbasert reiseliv. Friluftslivsaktiviteter innebærer ofte behov for reiser og overnatting, og reiselivets tilrettelegging i form av infrastruktur er ofte til fordel for friluftsliv. Samtidig er tilrettelegging for friluftsliv ofte et sentralt element i natur- og kulturbasert reiseliv. Den store interessen for friluftsliv og opplevelser knyttet til natur- og kulturarv er et viktig grunnlag for mange reiselivsbedrifter.

Reiseliv basert på natur- og kulturarven er i fremvekst. Det skjer en utvikling der friluftslivsutøvere i større grad benytter seg av tilbud om guiding, kurs og andre tjenester i tillegg til reiser og overnatting. Dermed blir friluftsliv stadig viktigere som grunnlag for verdiskaping. Et godt samspill mellom friluftsliv og reiseliv kan fremme friluftslivet, og gjøre det mer allsidig. For eksempel kan ulike aktivitetstilbud bidra til at nye grupper nås, eller gi flere erfaring med nye aktiviteter og nye friluftslivsområder. Samtidig er det sentralt at organiserte, kommersielle aktivitetstilbud utvikles på en slik måte at det ikke hindrer øvrig friluftsliv i de samme områdene. Dette forutsetter at det tas et særlig ansvar for å følge opp allemannsrettens krav om å ta hensyn til andre brukere av naturen.

Regjeringen vil legge til rette for økt samhandling mellom friluftsliv og bærekraftig reiseliv basert på natur- og kulturarven.

Landbruket og dens ressursgrunnlag er en viktig innholdsleverandør til friluftslivet, og bidrar til verdiskaping, sysselsetting og aktiviteter i og i tilknytning til friluftsområder. Våren 2015 la regjeringen frem stortingsmeldingen Meld. St. 31 (2014–2015) «Garden som ressurs – marknaden som mål. Vekst og gründerskap innan landbruksbaserte næringar.» Regjeringens ambisjoner for det landbruks- og utmarksbaserte reiselivet fremgår der. Arbeidet er styrket blant annet gjennom Utviklingsprogrammet for landbruks- og reindriftsbasert vekst og verdiskaping.

9.2 Utviklingstrekk i naturbasert reiseliv, og betydning for friluftslivet

Bruk av natur- og kulturarven i friluftslivssammenheng har vært grunnlaget for utviklingen av det moderne reiselivet i Norge. Rjukanfossen ble «oppdaget» i 1810 av geologiprofessor Jens Esmark som rapporterte til Kongen i København at den var «verdens høyeste fossefall». Dette trakk turister til fossen, og i dag betegnes fossen av mange som den moderne turismens vugge. Et annet eksempel på utviklingen av det moderne reiselivet er fiske etter laks som startet på 1820 – 1830 tallet. Natur- og fiskeentusiaster fra den engelske overklassen begynte da å fiske i norske elver. Det var starten på reiselivsnæringen på Vestlandet. Utviklingen av de fleste reiselivstilbud basert på natur- og kulturarven har påvirket utøvelsen av friluftsliv i Norge, og hvordan vi ser på våre egne natur- og friluftsområder. Fjell ble vakre istedenfor stygge og farlige. Laks fra elvene ble luksus istedenfor hverdagsmat.

Reiseliv er en av verdens raskest voksende næringer. Reiselivsnæringen i Norge har om lag 140 000 ansatte og en samlet årlig verdiskaping på om lag 70 milliarder kroner. Natur- og kulturbasert reiseliv i Norge har hatt en stor vekst de senere år, og det er potensial for videre vekst. Næringen står i dag for 4,3 prosent av Norges brutto nasjonalprodukt.

Reiselivet har i en årrekke bidratt til friluftslivsaktivitet gjennom ulik tilrettelegging, som for eksempel preparering og rydding av skiløyper og merking av stier. Tilrettelegging for friluftslivsaktiviteter utføres i hovedsak av frivillige organisasjoner, friluftsråd og av det offentlige, men reiselivsnæringen har også bidratt en rekke steder. Mange steder har lokale frivillige, natur- og kulturminneforvaltningen og reiselivsnæringen gått sammen om tilrettelegging av stier, som for eksempel steinsetting, merking og klopping, herunder istandsetting av gamle ferdselsveier. Slik blir tilbudet bedre både for lokalbefolkningen og turister. Når reiselivsnæringen medvirker til tilrettelegging, er det for å fremme eller utvikle et salgbart produkt rettet mot definerte målgrupper. Slik tilrettelegging vil imidlertid ofte også komme allmennheten til gode, selv om intensjonen bak tiltaket er økonomisk inntjening. På denne måten bidrar reiselivet til det allmenne friluftslivets interesser.

De senere årene har det skjedd en økning i etterspørsel og tilbud knyttet til opplevelser og guiding. Aktiviteter som toppturguiding, nordlysturer og elgsafari er i fremvekst, i tillegg til mer etablerte aktiviteter som rideturer i fjellet, breføring og havfisketurer. Tilbudene medfører at flere får mulighet til varierte og inspirerende friluftslivsopplevelser, og bidrar dermed til å fremme friluftslivet.

Ny teknologi, nytt utstyr og ønske om å utvikle nye opplevelses- og aktivitetsformer har utviklet nye former for friluftslivsaktiviteter. Dette er ofte utstyrs- og ressurskrevende aktiviteter, som har medført at mange velger å leie utstyr og betale for hjelp når de skal utføre aktiviteten. Dermed etableres det et marked for kommersielle reiselivsprodukter. Disse aktivitetene har et relativ lavt volum, men det er økende, og har et vekstpotensial i et bærekraftig reiseliv basert på natur- og kulturarven. Mange av disse bedriftene har de siste årene økt sin lønnsomhet.

Reiselivstrender tyder på at etterspørselen etter opplevelser og aktiviteter i naturen vil øke. Trenden viser også at mange av turistene ønsker å endre sin bruk av naturen fra en passiv tilskuerrolle til å delta aktivt. Det er også en økende etterspørsel etter aktiviteter som utvider kundens kunnskapsnivå, for eksempel å oppleve og få kunnskap om planter, dyr, fugler, kultur, historie og kulturminner (se boks 9.2). Denne trenden kan medføre at nye grupper bruker naturen gjennom aktiviteter som er organisert av bedrifter. Det er derfor viktig at bedriftene utvikler den natur- og kulturminnefaglige kompetansen. Regjeringen ser positivt på fremveksten i natur- og kulturbaserte reiselivstilbud, og vil bidra til økt natur- og kulturminnefaglig kompetanse i næringen. Dette bidrar til å fremme både friluftslivsinteresser og lokal verdiskaping.

Friluftsliv, attraktive lokalsamfunn og verdiskaping

At lokalsamfunn i alle deler av landet oppfattes som attraktive, er viktig for verdiskapingen i Norge. Mange kommuner jobber aktivt med å tiltrekke seg innbyggere og arbeidskraft. Tilgangen på arbeid er fortsatt viktig, men det har mindre å si for folks ønske om å flytte til eller bo et sted enn før (NIBR 2012). Derimot har stedstilhørighet, sosialt og fysisk miljø blitt viktigere for våre bostedsvalg enn tidligere. Friluftsliv inngår her som en viktig faktor for mange.

Bo- og flyttemotivundersøkelsen fra 2008 viser nettopp at tilgang til natur og friluftsliv kan være viktig for et steds attraktivitet, og for folks valg om å bosette seg eller bli boende et sted. Friluftsliv gir også mange en arena for sosialt fellesskap. Organisert friluftsliv kan skape viktige møteplasser, både for fastboende og for tilreisende. Det kan også stimulere frivillighet blant lokalbefolkningen, og således bidra til å skape sterkere bånd i lokalsamfunnet. Mange opplever slike muligheter som en egen attraksjonskraft ved et sted.

Siden friluftsliv gir attraktive lokalsamfunn, har friluftsliv betydning for både næringsliv og befolkning. Telemarksforsking gjør et nyttig skille mellom et steds attraktivitet for bedrifter, attraktivitet for besøkende og attraktivitet for å bo og leve.

Et viktig premiss i deres argumentasjon er at de ulike formene for attraktivitet både påvirkes og er avhengig av hverandre. Det blir for eksempel mer attraktivt for en bedrift å drive et sted hvor besøksnæringen blomstrer og folk ønsker å bo og flytte til.

Foto: Ketil Jacobsen.

Å lykkes med å skape og ivareta levende og attraktive lokalsamfunn blir derfor avgjørende for å sikre rekrutteringsgrunnlaget og tilgang på kompetanse i mange kommuner, særlig utenom de store byene. Mulighetene til friluftsliv inngår som en viktig faktor for en samlet tilgang til lokal og regional samfunnsutvikling, og til forståelsen av et steds attraktivitet.

Kommunene jobber nå derfor i større grad enn før med tiltak for å gjøre sine lokalsamfunn mer attraktive i bred forstand. Rauma kommune i Møre og Romsdal har for eksempel gått inn for å bruke Norsk Fjellfestival som utgangspunkt for kommunens egen profilering. Mens festivalen dyrker fjellene, klatring og det enkle friluftslivet, vil Rauma være «verdas beste kommune for naturglade menneske». Et annet eksempel på at friluftsliv brukes i arbeidet med å tiltrekke seg nye innbyggere er Sogndal, der både næringsliv og det offentlige utnytter kvalitetene i friluftsliv og kompetansearbeidsplasser i området, gjennom blant annet å arrangere møteplasser for folk med interesse for fjellsport og ekstremsport.

9.3 Friluftsliv som grunnlag for lokal verdiskaping

Økt deltakelse i friluftsliv kan gi ringvirkninger for flere sider av det lokale næringslivet. Det gjelder for eksempel innenfor dagligvarehandelen, restauranter og andre tjenesteytere, for eksempel innenfor bygg og vann/avløp. Den samlede effekten kan tilføre viktige arbeidsplasser og inntekter til et lokalsamfunn.

Samfunnsutviklingen med befolkningsvekst og økonomisk vekst påvirker friluftsliv, rekreasjon og naturbasert reiseliv. Det kan forventes at denne utviklingen gir både en økt etterspørsel etter varer og tjenester, og et økt behov for tilrettelagte arealer og lokaliteter. Tilretteleggingstiltak som er rettet mot det allmenne friluftslivet har i mange tilfeller stor verdi for reiselivet. Det har i de siste årene vært stor vekst i friluftslivet i fjellområdene. Den Norske Turistforening har registrert en vekst på deres betjente hytter på 22 prosent i 2013. I 2014 var veksten på 6 prosent. Den Norske Turistforening har stor betydning for reiselivet gjennom det tilbudet som rutenettet og turisthyttene utgjør.

Som en del av utviklingen har også salg av utstyr til friluftsliv hatt en sterk vekst de senere årene. Dette kan illustreres ved blant annet den økte etterspørselen etter sportsutstyr. Sportsutstyrsbransjen viser til en vekst på 5 prosent fra 2013 til 2014, og til en omsetning på rundt 13 milliarder kroner. En viktig andel av dette er utstyr til friluftsliv, og salget av utstyr til friluftslivsaktiviteter er økende.

I landbruket er mange steder inntektsgrunnlaget blitt utvidet gjennom satsing på lokalmatproduksjon og reiselivsaktiviteter basert på landbrukets ressurser. Utviklingen er et resultat av en bevisst satsing på landbruksbasert reiseliv og utvikling av lokalmat i form av virkemidler over jordbruksavtalen. Regjeringen ønsker å legge til rette for økt verdiskaping og lønnsom utnytting av de samlede ressursene på gården. Veilederen «Plan- og bygningsloven og landbruk pluss» gir muligheter for å legge til rette for et mangfold av aktiviteter i tilknytning til landbruket. Gjennom satsingen på økt utnytting av landbrukets ressurser er det utviklet en rekke produkter og tjenester som er relevant i et friluftslivsperspektiv, eksempelvis opplevelses-, aktivitet-, tjeneste- og lokalmatproduksjon, samt jakt og fiske og utleie av hytter. En rapport utarbeidet av Norges Skogeierforbund (2010) viser at det er mulig å mer enn doble verdiskapingen innen disse områdene på få år. En høy interesse for friluftsliv i befolkningen bidrar til å skape økt etterspørsel etter slike tilbud.

Særlig jakt og fiske er aktiviteter som både har høy oppslutning og stor betydning for bred verdiskaping. Salg av jakt- og fiskemuligheter har for mange grunneiere utviklet seg til å gi høyere inntekt enn den ordinære landbruksdriften. Jakt gir økonomisk verdiskaping gjennom salg av jaktkort, kjøtt og foredling og salg av lokale matretter. Mange tilbyr også pakkeløsninger med jaktkort, guiding, overnatting og bespisning. Den sosiale og kulturelle verdiskapingen foregår gjennom å holde jaktkulturen i hevd, og er viktig for identiteten i mange bygder. Utvikling og videreforedling av vilt- og fiskeråvarer har et stort potensial. Kjøttverdien av alt vilt som ble felt i 2007 ble beregnet til om lag 500 mill. kroner. Da er næringsaktivitet knyttet til opplevelser rundt matauken ikke medregnet (losji, utleie med mer). I Meld. St. 31 (2014–2015) signaliserer regjeringen at det i forbindelse med kommende revisjon av jakttidsforskriften skal vurderes å forlenge jakttiden for elg og utvide jakttid for andre arter, herunder bedre mulighetene for konfliktdempende tiltak.

Forbrukernes kunnskap og interesse for lokal mat og matkultur er økende. Produksjon av lokale matprodukter har etter hvert blitt en viktig næring for mange i landbruket, som både bidrar til et større matmangfold og til utvikling og verdiskaping i sektoren. Mat er også en viktig del av reiselivssatsingen innenfor landbruket. Lokalmat gir ofte en opplevelse i tillegg til friluftslivsopplevelsen, og er nært knyttet til natur- og kulturarven. I tillegg er det god økonomi i å satse på «matturisten», som både legger igjen mer penger enn andre turister og representerer en sterkt økende andel av turistene til Norge (43 prosent økning fra 2013 til 2014).

Innlandsfiske er en viktig del av friluftslivet og lokal verdiskaping. I mange distriktskommuner gir innlandsfisket muligheter for næringsutvikling og inntekter, blant annet relatert til lokale matspesialiteter og naturbasert reiseliv. I et bredt verdiskapingsperspektiv er fritidsfiske både en friluftslivsform, kulturbærer og næringsvei. Den sosiale og kulturelle verdiskapingen er knyttet til å opprettholde tradisjoner knyttet til innlandsfiske.

Norske havområder er svært produktive, gir grunnlag for store fiskebestander og har omfattende virksomhet knyttet til høsting av ressursene. Det meste høstes av næringsfiskere, men noe av høstingen er også koblet til friluftsliv og naturbasert reiseliv. Turistfiske omfatter det fisket som utøves gjennom fisketurismebedrifter, der bedriftene baserer seg på at utenlandske turister har adgang til norske fiskeressurser. Dette har blitt en viktig del av norsk reiseliv.

Reiselivsbedrifter som er basert på natur- og kulturarven opplever at større kjøpekraft har økt etterspørselen etter lokale varer og tjenester. Bedriftene har tilpasset seg dette ved å utvikle lokale nisjeprodukter. Det er også utviklet mange produkter med høy kvalitet som tilleggsnæring til den tradisjonelle landbruksdriften. Det er et mål å fortsette denne utviklingen. Landbruket ivaretar og produserer viktige fellesgoder som levende bygder, kulturlandskap, natur- og kulturopplevelser og naturmangfold. Dette gir grunnlag for økt friluftslivsaktivitet, og utgjør en viktig ramme og grunnlag for reiseliv basert på natur- og kulturarven.

Foto: Petter Braaten, SNO.

Utviklingsprogrammet for landbruks- og reindriftsbasert vekst og verdiskaping skal skape økt vekst og verdiskaping innen lokalmat, reiseliv, reindriftsnæringen, Inn på tunet, innlandsfiske og andre tilleggsnæringer basert på landbrukets ressurser. Programmet skal stimulere til økt lønnsomhet og konkurranseevne gjennom bedriftsutvikling, samarbeid, kompetanse og omdømmeaktiviteter. I 2015 var det avsatt 98 mill. kroner over jordbruksavtalen til programmet. Programmet ble iverksatt i 2015 og er en videreføring av lokalmatprogrammet og utviklingsprogrammene for innlandsfiske, grønt reiseliv og rein. Innovasjon Norge forvalter programmet. Regjeringen ser positivt på at friluftslivet bidrar til lokal næringsutvikling, og vil satse på tiltak som er til gjensidig fordel for friluftsliv og reiseliv. Det er en viktig forutsetning at veksten skjer gjennom bærekraftig forvaltning og tilrettelegging, og at den ikke går på bekostning av allemannsretten. Dette kan innebære kanalisering av ferdsel, økt informasjon, tilrettelegging og skjøtsels- og restaureringstiltak.

Regjeringen arbeider med forenkling av utmarksforvaltningen. Målet er at brukerne av utmark skal oppleve en forenkling, at kommunene skal tildeles større ansvar og myndighet innen utmarksforvaltningen, og å legge til rette for verdiskaping. Kommunene, som lokal planmyndighet og som tilrettelegger for næringsutvikling, har en helt sentral rolle i dette arbeidet. Regjeringen vil styrke kommunenes kompetanse innen utmarksforvaltning.

Foto: Petter Braaten, SNO.

Hyttefolk er med på å utvikle lokalsamfunn

I takt med større velstand og mer fritid har tallet på og bruken av fritidsboliger i norske kommuner økt de siste par tiårene. Hyttene er større og har en høyere standard, som gjør at det blir lettere å bruke hytten som deltidsbolig, såkalte «second homes». Muligheten til å drive mer med friluftsliv er viktig for mange hytteeiere. Mer bruk av hytter og fritidsboliger, nye måter å bruke fritiden på og nye typer fritidsinteresser skaper potensial for mer friluftsliv.

Med større tilstedeværelse vil også hyttefolket øke det lokale behovet for offentlige tjenester, og hyttebeboerne vil også i stadig større grad ta del i lokal samfunnsutvikling. Samtidig gir hyttefolket store muligheter for utvikling av det lokale næringslivet. I Valdres er det for eksempel beregnet at hytte-relatert næring overstiger 50 prosent av verdiskapingen i Valdres-kommunene.

Bedre tilrettelegging for friluftsliv i tilknytning til hytteområder kan derfor bidra til å øke bruken av naturen til friluftsaktiviteter, i tillegg til at det kan spille en viktig rolle i å utvikle lokale arbeidsmarkeder og næringsliv. Ved å legge til rette for fjernarbeid kan kommuner stimulere til mer bruk av hytta. Utbygging av bredbånd og mobildekning i områder med hytter blir viktig for å sikre fleksible hyttekontorløsninger. Et stadig mer fleksibelt arbeidsliv, mulighet for fjernarbeid, god kapasitet og dekning av digital infrastruktur, er utviklingstrekk som kan bidra til økt bruk av hytter og dermed friluftsaktiviteter. Samtidig gir det rom for at deltidsinnbyggere kan ta større del i lokalsamfunnet. Mange har kompetanse og nettverk som kan være nyttige for det lokale næringslivet.

Sikkerhet i kommersielle friluftslivstilbud

Implisitt i allemannsretten er at den enkelte selv er ansvarlig for egen sikkerhet. Ferdsel etter evne og kunnskapsnivå er avgjørende for sikker ferdsel. Når bedrifter eller organisasjoner tilbyr friluftslivsaktiviteter får de et ansvar for at aktiviteten skjer trygt og utøves innenfor det regelverk som til enhver tid gjelder. Blant annet oppstiller produktkontrolloven krav om risikovurdering og informasjon. Dette ansvaret kan blant annet utøves ved bruk av guider som har nødvendig faglig kompetanse. Flere private organisasjoner har etablert kurs og kvalitetssikring innenfor sine områder. Et eksempel på dette er Norske Tindevegledere (Nortind), som kvalifiserer tindevegledere og høyfjellsførere etter en internasjonal standard. Et annet eksempel er Norsk Fjellsportforum, som har utviklet en nasjonal standard for instruktører, førere og kursarrangører innen fjellsport. Regjeringen mener at ansvaret for sertifisering og kvalitetssikring for å ivareta sikker ferdsel i forbindelse med naturbasert reiseliv, fortsatt skal ligge hos de aktørene som tilbyr slike tjenester.

9.4 Naturinformasjonssentrenes potensial til å øke friluftslivsdeltakelsen

Det er til sammen etablert 25 offentlig godkjente naturinformasjonssentre, hvorav 15 er nasjonalparksentre. I 2015 ble tre verdensarvsentre etablert, som ledd i en flerårig satsing med sikte på å etablere verdensarvsentre ved alle de norske verdensarvområdene. Sentrene har som hovedfunksjon å formidle informasjon om natur,- kulturminne- og verdensarvverdier, og medvirke til en god forvaltning av naturmangfold og kulturminner i verneområder og verdensarvområder. Sentrene inspirerer til friluftsliv ved å gi kunnskap om naturen, og ved å veilede og oppmuntre til å oppleve den. Mange av sentrene fungerer også som lokal møteplass og lokal utviklingsaktør. Sentrene bidrar også til å styrke lokalsamfunnets identitet og stolthet over de vernede verdiene.

Miljødirektoratet og Riksantikvaren bidrar til sentrenes utvikling, slik at de kan styrke arbeidet med formidling av kunnskap, stimulere besøkende til friluftsliv og øke verdiskapingen i lokalsamfunnet.

En del av sentrene har ansatte naturveiledere, som utgjør en viktig del av formidlingsarbeidet. Organiserte turer med naturveileder, kart med turforslag, informasjonstavler og godt merkede løyper er viktige tiltak. Mange sentre samler et større fagmiljø, og har rolle som møteplass der verneområdeforvaltere, naturoppsyn, naturveiledere, fjellstyrer, friluftslivsinteressenter og næringsliv sammen kan utveksle erfaringer og utvikle ideer. Denne funksjonen bør stimuleres ytterligere. Det er satt i gang tiltak for å styrke samarbeidet mellom sentrene og mellom sentrene og staten, fylkeskommunene, Sametinget, kommuner og andre berørte virksomheter.

Regjeringen vil videreutvikle formidlingen av kunnskap om natur, kulturminner og verdensarvverdier ved sentrene.

For å øke kvaliteten på kommunikasjon, bør det utvikles et tettere tverrfaglig samarbeid mellom de som arbeider med formidling. I dette arbeidet er museer, naturveiledere, natur- og kulturminneforvaltning, utdanningsinstitusjonene, natur- og kulturminneguidene og den enkelte bedrift viktige. Dette vil gi økt opplevelseskvalitet for både friluftslivet og bærekraftig reiseliv basert på natur- og kulturarven.

Statens naturoppsyn (SNO) har veiledning og informasjon i nasjonalparkene og i naturområder for øvrig som en av sine oppgaver, og har en viktig rolle innenfor dette feltet. SNO har blant annet utviklet opplegg for alle skoletrinn og for studenter. Et av målene for naturveiledningen er å øke interessen for friluftsliv og inspirere til en sunn og bærekraftig livsstil. SNO utvikler naturveiledning som fagfelt i Norge gjennom samarbeid med høyskoler og universitet om utdanning innenfor feltet, ved egen kursvirksomhet og ved samarbeid med naturinformasjonssentrene og de frivillige organisasjonene. SNO har også et tett samarbeid med de andre nordiske landene om kompetanseutvikling på fagfeltet.

9.5 Innføring av merkevare- og kommunikasjonsstrategi for nasjonalparkene

Norges 37 nasjonalparker på fastlandet dekker 9,7 prosent av Norges areal. Nasjonalparkene er viktige for friluftslivet, men også for naturbasert reiseliv. Ca. 1 200 naturbaserte reiselivsbedrifter har nasjonalparkene som sitt næringsgrunnlag. Nasjonalparkene er også svært attraktive for utenlandske turister.

Et viktig formål ved vern av mange av nasjonalparkene har vært disse områdenes betydning for friluftsliv. Samtidig har mange av nasjonalparkene rom for flere besøkende.

For å synliggjøre nasjonalparkene som attraktive turmål, vil regjeringen prioritere implementering av merkevare- og kommunikasjonsstrategien for nasjonalparkene. Merkevare- og kommunikasjonsstrategien ble ferdigstilt i 2015. Formålet med denne er å gjøre nasjonalparkene enda mer attraktive som friluftslivsområder og reisemål, og bidra til tettere samarbeid mellom alle relevante aktører. En enhetlig profilering og kommunikasjon om nasjonalparkene er en del av strategien, slik at nasjonalparkene fremstår som en enhetlig merkevare. Etablering av informasjonspunkter, utkikkspunkter og tilrettelegging for at personer med lite friluftslivserfaring kan gå kortere turer i områdene, er viktige elementer i strategien.

Det skal vurderes hvordan merkevarestrategien på sikt også vil kunne omfatte verdensarvområdene, som også er viktige mål for mange som reiser for å oppleve natur- og kulturarv.

9.5.1 Besøksforvaltning i nasjonalparkene

For å tilrettelegge for økt besøk i nasjonalparkene, vil regjeringen utvikle besøksstrategier for hver enkelt nasjonalpark, som utarbeides med utgangspunkt i den generelle merkevare- og kommunikasjonsstrategien for nasjonalparkene. Besøksstrategiene skal også bidra til at verneverdiene blir ivaretatt i samsvar med verneformålet.

Besøksstrategiene vil blant annet avklare ved hvilke innfartsområder det bør gis informasjon, hvilke stier og parkeringsplasser som bør oppgraderes eller nyetableres, og hvilke områder som har spesielt sårbart naturmangfold og som derfor ikke bør ha høyt besøk. Målet er å gi bedre informasjon og økt opplevelseskvalitet for den besøkende, uavhengig om det er utøvelse av friluftsliv i egen regi eller friluftsliv med kjøp av tjenester levert av bedrifter.

Et samspill mellom nasjonalparkstyret, omkringliggende kommuner, friluftslivsinteresser og næringsliv er nødvendig for å sikre best mulig tilrettelegging for besøkende med ulike behov, kanalisere bruk til områder som tåler det og skjerme sårbar natur mot slitasje. Innenfor nasjonalparkene kan nasjonalparkstyrene legge til rette for økt besøk gjennom ulike tilretteleggingstiltak som for eksempel informasjon, merking, steinsetting av stier og klopping av myrer og fuktige områder. Utenfor nasjonalparkene kan kommunen legge til rette for tiltak som kan bidra til å trekke besøkende til områdene.

Verneforskriften for den enkelte nasjonalpark setter rammen for forvaltningen av nasjonalparken, og nasjonalparkstyret er forvaltningsmyndighet. Utenfor nasjonalparken gjelder plan- og bygningsloven, og her er kommunen myndighet.

Nasjonalparkstyrene er sammensatt av lokalpolitiske representanter fra de berørte kommunene, fylkeskommunen og Sametinget der det er aktuelt. Det ligger derfor godt til rette for en god koordinering av forvaltningen av verneområdene og kommunenes øvrige arealforvaltning. Dette gir mulighet for en helhetlig forvaltning og grunnlag for verdiskaping innenfor rammen av verneforskriftene til nasjonalparkene.

Miljødirektoratet vil utarbeide en håndbok for utvikling av besøksstrategier. Regjeringen vil oppfordre og legge til rette for utarbeidelse av besøksstrategier, med mål om at alle nasjonalparker har en besøksstrategi innen 2020.

9.6 Tiltak

Regjeringen vil:

• Bidra til bedre tilrettelegging for både det allmenne friluftslivet og bærekraftig verdiskaping i nasjonalparkene, samtidig som verneverdiene og opplevelsesverdiene opprettholdes

• Videreutvikle formidlingen av kunnskap om natur, kulturminner og verdensarvverdier ved naturinformasjonssentrene og verdensarvsentrene

• Legge til rette for at det utarbeides besøksstrategier for nasjonalparkene, med mål om at alle nasjonalparker har en besøksstrategi innen 2020

• Bidra til at merkevare- og kommunikasjonsstrategien brukes aktivt for å gjøre nasjonalparkene enda mer attraktive som friluftslivsområder og som reisemål

• Styrke kommunenes kompetanse innen utmarksforvaltning

Foto: Marius Dalsegg, Den Norske Turistforening.