3 Friluftslivets egenart og helseverdier
3.1 Friluftslivets historikk i Norge
De dypeste røttene til det norske friluftslivet finner vi i jakt, fangst, fiske, høsting og sanking i fjell, skog og på kysten. Dette har bidratt til livberging så lenge det har bodd folk her i landet.
Friluftsliv som begrep ble først brukt skriftlig i Henrik Ibsens dikt «På Vidderne» fra 1859. Hos Ibsen dreier friluftsliv seg om at mennesket oppdager sin individuelle særegenhet i naturen, og ved å trekke seg tilbake til naturen oppnås innsikt og personlig styrke. Friluftsliv som fenomen, i forståelsen av å oppsøke naturen kun for opplevelsens skyld, er imidlertid eldre. Friluftsliv i Norge har sterke røtter i prosessen rundt oppbygging av en nasjonal identitet og kampen for nasjonalt selvstyre, som startet fra slutten av 1700-tallet og fortsatte utover på 1800-tallet.
Særlig fra midten av 1800-tallet ble nordmenns forhold til naturen, friluftsliv og norsk folkekultur brukt aktivt i arbeidet med å skape en norsk nasjonal identitet, under den europeiske romantikken. Friluftsliv som vi kjenner det i dag er i stor grad et resultat av romantikkens idealer om en folkelig, naturnær og særpreget kulturarv. Særlig folkekulturen i fjelltrakter ble sett på som forbilledlig, og fjellnaturen ble dermed oppfattet som typisk norsk. Synet på de norske fjellene ble i denne prosessen helt forandret. De ble nå sett på som vakre og lokkende, mens de før ble betraktet som skremmende og ugjestmilde. Sammenfallet i tid med romantikken fører til at norsk identitet blir knyttet til naturens egenverdi og til en levemåte i nær kontakt med opprinnelig natur. Bybefolkningen og de kondisjonerte søkte ut i naturen for å være norske, men uten at de hadde noe ærend der, slik som bøndene hadde. Friluftsliv forente by og land og skapte en felles nasjonal identitet.
Flere av de store friluftslivsorganisasjonene ble dannet på siste halvdel av 1800-tallet, og var med det viktige bidragsytere for å skape det friluftslivet vi kjenner i dag. For eksempel ble Den Norske Turistforening grunnlagt i 1868, Norges Jeger- og Fiskerforbund ble etablert i 1871 og Skiforeningen ble dannet i 1883. Særlig Den Norske Turistforening var en viktig bidragsyter i å skape friluftsliv som en del av den norske nasjonale identiteten, der fjellnaturen var helt sentral.
Fra slutten av 1800-årene og utover på 1900-tallet fikk folk mer og mer fritid, som følge av lovfestet ferie og etter hvert innføring av åtte timers arbeidsdag. Dette gjorde det mulig for flere å bruke mer tid på friluftsliv og å reise lenger avgårde. Fritiden ga også flere mulighet til å se på naturen med nye øyne. Fra å være et sted forbundet med arbeid og næring, ble naturen nå også et sted for avkobling, naturopplevelse og fysisk aktivitet.
Det norske friluftslivets historiske egenart og forankring er tydelig i dagens norske friluftsliv. Det som særlig kjennetegner det norske friluftslivet er den enkle tilretteleggingen og det enkle utstyret. I tillegg er naturopplevelse svært sentralt i den norske friluftslivstradisjonen. Undersøkelser viser at stillhet og fred, naturopplevelse, å komme bort fra stress og mas er blant de viktigste årsakene til at folk driver med friluftsliv.
Sentralt i den norske friluftslivstradisjonen er også ferdsel på eget ansvar. Å ferdes i naturen forutsetter tur etter evne, både ut fra fysisk form, og det å kunne mestre de krav som terreng, vær og landskap setter. En viktig verdi i norsk natur er den relativt lave graden av tilrettelegging. På den måten kan ferdsel i naturen også være noe som setter krav til egen kompetanse og vurderingsevne, og som bidrar til personlig utvikling.
Hovedlinjer i utviklingen av friluftsliv de siste tiår
Hvilke aktiviteter som friluftsliv rommer, påvirkes av endringer i den samfunnsmessige og kulturelle konteksten. I løpet av 90-tallet og fram til i dag har friluftslivet fått økende preg av individualisering og spesialisering. I motsetning til på 1970-tallet, da friluftslivet var dominert av noen få kjerneaktiviteter, er friluftslivet i dag kjennetegnet ved at aktivitetene er mer mangfoldige. Den generelle velstandsutviklingen har gjort at flere reiser i forbindelse med friluftslivsaktiviteter, og har medført mer spesialisering innenfor utstyr. Dette har bidratt til at friluftslivet er blitt mer spesialisert og differensiert, særlig blant yngre.
Andre endringer er at en stadig større del av befolkningen bor i byer og tettsteder. Dette understreker behovet for satsing på bevaring, utvikling og tilrettelegging av områder for friluftsliv i byer og tettsteder. Andelen innbyggere over 70 år øker, og befolkningens kulturelle og etniske bakgrunn er mer sammensatt enn tidligere. I tillegg har familiestrukturene blitt mer varierte. Økt variasjon i befolkningssammensetningen har vært medvirkende til at nye former å utøve friluftsliv på har oppstått. Befolkningen med ikke-vestlig innvandrerbakgrunn har til dels betydelig lavere deltakelse i friluftsliv enn etnisk norske og vestlige innvandrere, og mange har en annen tradisjon for opphold og ferdsel i natur. Disse gruppene søker ofte ut i parkene og de tilrettelagte grøntområdene i nærmiljøet for å få naturopplevelse, rekreasjon og fysisk aktivitet. De benytter i vesentlig mindre grad mindre tilrettelagte naturområder.
Av nye friluftslivsformer som er kommet til de senere år, er for eksempel terrengsykling, kiting og bølgesurfing, som ofte stiller høye krav til ferdigheter og utstyr. Nye friluftsformer utgjør en mangfoldig samling med aktiviteter som ofte er karakterisert av stadig nytt og forbedret utstyr, actionpreg, spenning og utfordringer. Disse aktivitetene utgjør imidlertid fortsatt bare en liten del av friluftslivet, befolkningen sett under ett.
Tradisjonelt ble ofte ikke turgåing og opphold i parkene og grøntområdene inne i byer og tettsteder oppfattet som friluftsliv. Men de senere år har flere og flere flyttet inn til byer og tettsteder, slik at behovet for å legge til rette for naturopplevelse og fysisk aktivitet innenfor byggesonen har blitt større. I forbindelse med økt oppmerksomhet på folkehelse, har det også blitt lagt større vekt på å få flest mulig til å utøve friluftsliv jevnlig, og at terskelen for friluftsliv skal være lavest mulig. Da blir grøntområdene i nærmiljøet svært viktige.
I byer og tettsteder utgjør ofte de grønne, blå og grå strukturene en helhet for opplevelsesverdi og fysisk aktivitet. Det er derfor viktig at det finnes attraktive både grønne, blå og grå arealer i byene og tettstedene for å inspirere til fysisk aktivitet og til å ta uterommene i bruk.
Med grå arealer menes byrom som gater, plasser, torg og lignende, attraktive historiske områder eller annet bebygd areal med kvaliteter. Det er viktig at byutviklingen tar hensyn til alle disse kvalitetene.
Boks 3.1 Potensiell velferdsgevinst ved økt fysisk aktivitet/friluftsliv
I Helsedirektoratets rapport fra 2014 «Kunnskapsgrunnlag fysisk aktivitet», er det gjennomført en beregning av potensiell hypotetisk velferdsgevinst ved økt fysisk aktivitet. Velferdsgevinsten er et hypotetisk anslag på den økonomiske verdien av leveårene som vinnes og bedringen i livskvaliteten som oppnås.
Beregningen tar utgangspunkt i data som viser at om lag 20 prosent av befolkningen er fysisk aktive, 60 prosent delvis aktive og 20 prosent fysisk inaktive. Det betyr at fire av fem, eller 80 prosent av befolkningen, har et forbedringspotensial når det gjelder fysisk aktivitet. Dersom alle som ikke oppfyller helsemyndighetenes anbefalinger til fysisk aktivitet øker sitt fysiske aktivitetsnivå fra inaktiv eller delvis aktiv til aktiv, er det beregnet en årlig hypotetisk velferdsgevinst på 239 milliarder kroner. Dette tallet er basert på tallene for vunnede, kvalitetsjusterte leveår, og en verdi på 588 000 kroner for et kvalitetsjustert leveår. Et kvalitetsjustert leveår tilsvarer et leveår med full helse.
Anslaget er basert på en verdi på 15 mill. kroner for et statistisk liv. Nylig har Finansdepartementet fastsatt verdien til 30 mill. kroner, og Helsedirektoratet har følgelig oppjustert verdien av et kvalitetsjustert leveår til 1,12 mill. kroner. Potensiell hypotetisk velferdsgevinst dersom alle som ikke oppfyller myndighetenes anbefalinger til fysisk aktivitet øker sitt fysiske aktivitetsnivå fra inaktiv eller delvis aktiv til aktiv, har dermed økt til 455 milliarder kroner. Det understrekes at beløpet er en hypotetisk størrelse, som blant annet avhenger av at hele befolkningen aktiviseres. Tallet er imidlertid en indikasjon på at velferdsgevinstene ved økt fysisk aktivitet er store.
3.2 Friluftslivets folkehelseverdier
Mange i befolkningen er for lite fysisk aktive. Dette gir negative utslag i den nasjonale helsetilstanden. Nøkkeltall fra Helsedirektoratet fra 2011 viser at 15-åringer er mer stillesittende enn folk i aldersgruppen 65–85 år. Dette er en bekymringsfull trend. I følge tallene fra Helsedirektoratet har en av fem nordmenn en kroppsmasseindeks på over 30, noe som tilsvarer fedme. Den europeiske HETUS-databasen viser at nordmenn er blant de minst fysisk aktive i hele Europa. Utbredt bruk av bil og kollektivtransport i hverdagen gjør at nordmenn er mye mindre aktive til fots og på sykkel enn tidligere. Bare hver femte voksne nordmann er tilstrekkelig fysisk aktiv til å tilfredsstille helsemyndighetenes anbefaling på to og en halv time fysisk aktivitet i uken. Blant barn er det fysiske aktivitetsnivået i større grad i tråd med rådene, men aktivitetsnivået synker med økende alder. Ni av ti seksåringer tilfredsstiller helsemyndighetenes anbefalinger, mens tilsvarende tall for 15-åringer er nede i henholdsvis 40 prosent blant jenter og 60 prosent blant gutter.
Barn og unge bør være aktive minst en time hver dag. Imidlertid er litt fysisk aktivitet mye bedre enn ingen aktivitet. For inaktive vil selv en beskjeden økning i daglig aktivitetsnivå gi en betydelig helsegevinst i form av redusert sykdomsrisiko, bedre livskvalitet og økt funksjonsdyktighet i eldre år. Ved siden av å føre til psykisk velvære og mer overskudd, er det solid dokumentert at økt fysisk aktivitet gjennomgående gir en økning i antall leveår (jf. Helsedirektoratets rapport fra februar 2014 «Kunnskapsgrunnlag fysisk aktivitet»).
Den helsemessige virkningen av naturopplevelse og nærhet til natur er solid dokumentert. Natur og naturopplevelse har stor positiv effekt på menneskers psykiske helse, se boks 3.2.
Boks 3.2 Helsemessige virkninger av naturopplevelse
Friluftslivets kjerne og helsemessige verdier ligger først og fremst i samspillet mellom naturopplevelse og fysisk aktivitet. Hver for seg har både fysisk aktivitet og naturopplevelse en betydelig helsemessig verdi, og samhandlingen mellom disse gir friluftsliv unike verdier for den enkeltes fysiske og psykiske helse. Forskning fra Storbritannia, gjengitt i Environmental Science and Technology i 2014, viser at mennesker som lever i urbane områder med grøntarealer, blir lykkeligere og har mindre angst og depresjoner enn de som lever i tilsvarende områder uten grøntarealer. Mennesker som bor inntil grønne områder er også mindre stresset og lever lenger. De som flyttet vekk fra grøntområder, fikk målt dårligere mental helse etter flyttingen.
En dansk studie har påvist at de som bor mindre enn 300 meter fra grønne områder har bedre helse på en lang rekke områder enn de som bor mer enn en kilometer fra et grønt område. De som bor nærme et grønt område er mer fysisk aktive, slankere, mindre stresset, har færre smerter, har færre psykiske problemer og fungerer bedre sosialt («Brug af grønne områder og folkesundhed i Danmark», Universitetet i København, 2011). SINTEF-rapporten «Analyse og dokumentasjon av friluftslivets effekt på folkehelse og livskvalitet» (2009) viser at kontakt med natur og utsikt til natur i seg selv reduserer stress, påvirker immunforsvaret og påskynder tilfriskningsprosesser for syke mennesker.
Miljøpsykologen Roger Ulrichs var en av de første som dokumenterte grønne områders sunnhetsfremmende effekt. I 1984 undersøkte han en rekke sykehusjournaler og fant at gallestenspasienter med «grønn utsikt» ble utskrevet hurtigere enn tilsvarende pasienter uten slik utsikt. «Naturgruppen» hadde også færre komplikasjoner og behøvde betydelig færre injeksjoner av sterkt smertestillende medisiner. Dessuten viste det seg at denne gruppen hadde færre personlige klager under sykehusoppholdet.
En nylig utført studie ved Stanford University i California (Gregory Bratman med flere) viser at ferdsel i naturområder demper stress og bekymringer, og har en vesentlig bedre effekt på sinnstilstanden enn ferdsel i for eksempel en by eller langs en trafikkert vei. Resultatene framkom både gjennom spørsmål og svar og ved måling av blodgjennomstrømming i hjernen til personene i studien.
En rekke undersøkelser, fra forskjellige land, viser at lek, ferdsel og opphold i natur har meget stor verdi for barn og unges utvikling. De positive effektene omfatter blant annet opplevelse av tilhørighet og personlig identitet, bedret konsentrasjonsevne, bedret refleksjonsevne og positive effekter på sosial samhandling, og utvikling av følelser og fantasi. Naturen stimulerer til fysisk aktivitet og lek, som også bidrar positivt til utvikling av motoriske ferdigheter. Naturen er ingen ferdig tilrettelagt lekeplass, her er det bare fantasien som setter grenser for lek og utfoldelse. Naturen rommer ikke instrukser for handling, men gir et mangfold av muligheter. Friluftslivsforskeren Bjørn Tordsson uttrykker dette treffende med uttrykket «å svare på naturens åpne tiltale».
Basert på danske beregninger sier Helsedirektoratets rapport at personer mellom 20 og 40 år som går fra å være inaktive til aktive i gjennomsnitt vil vinne om lag åtte «kvalitetsjusterte leveår». Dette er et mål som skal fange opp både økt levealder og økt livskvalitet gjennom bedre helse. Selv opp i høy alder vil en person som går fra å være inaktiv til å være aktiv kunne vinne flere kvalitetsjusterte leveår. For eksempel vil personer mellom 60 og 69 år vinne mellom tre og fire kvalitetsjusterte leveår ved å gå fra å være inaktive til å være aktive.
Figur 3.1 Fra åpningen av Friluftslivets år 2015 i Tøyenparken i Oslo.
Foto: Camilla Pettersen.
Et hovedmål innenfor folkehelsearbeidet er å øke den jevnlige fysiske aktiviteten i befolkningen. Alle kan finne en friluftslivsaktivitet som de trives med, noe som gjør friluftsliv godt egnet som virkemiddel til å nå dette målet. I tillegg inneholder friluftsliv den verdifulle samhandlingen mellom fysisk aktivitet og naturopplevelse, som gir friluftsliv den store verdien for psykisk og fysisk helse. Friluftsliv er ikke fysisk aktivitet alene, men inngår i en helhet og sammenheng med omgivelsene. Friluftsliv i ulike former er den mest alminnelige formen for fysisk aktivitet i Norge.Å gå tur er den vanligste aktiviteten i alle aldersgrupper, og foregår som regel uorganisert. Alle kan gå tur, enten den er lang eller kort, på vei eller sti. I en undersøkelse i regi av Markeds- og mediainstituttet fra 2012 oppgir 61 prosent at fysisk aktivitet i naturen og nærmiljøet er den formen for fysisk aktivitet de kunne tenke seg å gjøre mer av i fremtiden. Satsing på friluftsliv er derfor en viktig del av folkehelsearbeidet, og sentralt i regjeringens målsetning om å bedre folkehelsen.
Forskning viser at innenfor de fleste typene fysisk aktivitet er oppslutningen størst blant mennesker fra de høyeste sosiale lagene. Unntaket er friluftslivsaktiviteter, som har en jevn fordeling blant folk, både målt etter deres egen utdannelse, foreldres utdannelse, egen inntekt og husstandsinntekt (Breivik og Rafoss 2012). Dette understreker friluftslivets viktige rolle og potensial innenfor fysisk aktivitet i befolkningen som helhet, selv om det er betydelige sosiale forskjeller i deltakelse også i noen friluftslivsaktiviteter. Blant ungdom er det også en utfordring at oppslutningen om flere av de tradisjonelle friluftslivsaktivitetene er litt minkende. Økt oppslutning om nye friluftslivsaktiviteter motvirker noe av dette frafallet.
For barn og unge som ikke trives med organiserte idretter, eller som faller fra når de blir tenåringer, har friluftsliv en stor verdi som aktivitetsform i folkehelsearbeidet. I tenåringsalderen kommer ofte konkurranse og prestasjoner mer i forgrunnen i idretten. En viktig årsak til at friluftsliv er velegnet til å motivere til fysisk aktivitet, er at det normalt er uten konkurranse og kan utøves av alle. Gjennom organisert eller uorganisert friluftsliv kan alle barn, unge og voksne finne en aktivitet som passer for dem på deres eget nivå.
Boks 3.3 Nasjonale anbefalinger for fysisk aktivitet og redusert stillesitting
I 2014 lanserte Helsedirektoratet nye anbefalinger for fysisk aktivitet. Anbefalingene er tydeligere enn tidligere. For voksne og eldre er anbefalingen minimum 150 minutter moderat fysisk aktivitet eller 75 minutter aktivitet med høy intensitet per uke eller en kombinasjon av moderat og høy intensitet. Aktiviteten kan deles opp i økter av minst 10 minutters varighet. Økt dose, inntil det dobbelte av anbefalingene ovenfor, gir økt helsegevinst. Aktiviteter som styrker musklene bør utføres minst to ganger i uken og kan inkluderes i anbefalingene ovenfor.
Eldre med nedsatt mobilitet anbefales i tillegg å gjøre balanseøvelser og styrketrening tre eller flere dager i uken for å styrke balansen og redusere risikoen for fall.
Barn og unge bør være fysisk aktive minimum 60 minutter per dag. Aktiviteten bør være variert, allsidig og av moderat eller høy intensitet. Minst tre ganger i uken bør aktiviteter med høy intensitet og som gir økt muskelstyrke og belaster skjelettet, inkluderes. Lek og fysisk aktivitet ut over 60 minutter daglig gir ytterligere helsegevinster.
I tillegg til råd om fysisk aktivitet er det utarbeidet egne anbefalinger for å redusere stillesitting for barn, unge, voksne og eldre. Lange perioder i ro eller stillesittende bør stykkes opp med korte avbrekk med lett aktivitet. Denne anbefalingen gjelder også for dem som er fysisk aktive. Hverdagsaktivitet, herunder fysisk aktiv transport, er en viktig del av disse anbefalingene.
Figur 3.2 Andel (prosent) som mener at følgende er en meget eller ganske viktig grunn for å «gå tur» (N=954) .
Kilde: Ipsos MMI 2015 .
3.3 Tiltak
Regjeringen vil:
Ivareta det norske friluftslivets historiske og tradisjonelle egenart og særpreg, samtidig som det åpnes for nye friluftslivsaktiviteter og nye måter å utøve friluftsliv på
Ivareta friluftsliv som en levende og sentral del av norsk kulturarv og nasjonale identitet, og som en viktig kilde til høyere livskvalitet og bedre helse