Oppsummering og hovedbudskap

Nordmenn reiser stadig oftere til utlandet. Samtidig bosetter et økende antall norske borgere seg i andre land. En følge av dette er flere og mer komplekse forespørsler om konsulær bistand, kombinert med høye og tidvis urealistiske forventninger til den hjelp og støtte norske myndigheter kan tilby nordmenn i utlandet.

Denne meldingen synliggjør omfanget av og innretningen på dagens konsulære arbeid, påpeker sentrale utviklingstrekk og utfordringer og legger føringer for hvordan arbeidet skal utføres i fremtiden. Meldingen kommer også kort inn på enkelte problemstillinger knyttet til kriser i utlandet der nordmenn er rammet.

Stortinget har ved flere anledninger tatt opp konsulære enkeltsaker og enkelte sider ved den konsulære innsats, men har ikke tidligere drøftet de samlede norske konsulære tjenester.

For å redusere gapet mellom hva norske borgere i utlandet forventer og hva norske myndigheter vil kunne tilby av konsulære tjenester, er det viktig å skape bred enighet om og forståelse for hvilket nivå den konsulære bistanden skal legges på og hvem som skal kunne nyte godt av denne.

Nordmenn som oppholder seg i utlandet er underlagt vertslandets lover og regler. Dette stiller klare krav til den reisende og setter rammer for den konsulære bistanden. Til grunn for norske myndigheters bistand til nordmenn i utlandet ligger bl.a. prinsippene om personlig ansvar og hjelp til selvhjelp. Den viktigste selvhjelp er å sørge for en god og dekkende reiseforsikring.

Det meste av den konsulære bistanden ytes direkte fra de 95 norske ambassadene og generalkonsulatene. I tillegg kommer bistanden fra Utenriksdepartementet i Oslo, herunder fra departementets Operative Senter (UD-OPS) og fra de omlag 380 norske honorære konsulatene som er spredt over store deler av verden. Samlet sett benytter utenrikstjenesten anslagsvis 200 årsverk på å hjelpe norske borgere i utlandet.

Det eksisterer et vel fungerende konsulært samarbeid mellom de nordiske land, bl.a. gjennom å opptre på vegne av hverandre der ikke alle land har diplomatisk eller konsulær representasjon, samt i krisesituasjoner. Regjeringen vil arbeide for et enda nærmere konsulært samarbeid med de øvrige nordiske land, samt med EU der dette anses formålstjenlig.

I meldingen gjøres det et skille mellom på den ene side bistand i akutte saker, som for eksempel i forbindelse med ulykker, sykdom, dødsfall, tyveri og arrestasjoner, og på den andre side mer ordinær bistand av ikke-akutt karakter som for eksempel utstedelse av pass, utføring av vigsler, støtte i adopsjonssaker mv.

Prioritet vil også fremover bli gitt til akutte og alvorlige saker der liv og helse står på spill, samt til saker som kan innebære brudd på menneskerettighetene og saker som involverer mindreårige.

Regjeringen vil arbeide for størst mulig grad av likebehandling for sammenliknbare konsulære tjenester på forskjellige steder i verden. Full likebehandling er imidlertid ikke mulig, både av formelle og praktiske grunner. Regjeringen finner det videre riktig å prioritere bistand til nordmenn på kortere utenlandsopphold fremfor bistand til norske statsborgere som er fast bosatt i utlandet.

I henhold til gjeldende praksis dekkes utenrikstjenestens utgifter til konsulær bistand over Utenriksdepartementets driftsbudsjett, mens den enkelte selv dekker egne kostnader. Unntak kan gjøres i omfattende og akutte krisesituasjoner. Det er videre anledning til å kreve refusjon også for norske myndigheters egne utgifter i ekstraordinære tilfeller der det foreligger grov uaktsomhet og hvor preventive hensyn veier tungt.

Meldingen inneholder ikke forslag om omfattende endringer i dagens konsulære tjenestenivå. Regjeringen vil legge vekt på å tilby norske borgere profesjonell, effektiv og ressursmessig forsvarlig konsulær bistand også i fremtiden.