4 Det framtidige folkevalgte regionale nivået

4.1 Den framtidige rollen til et nytt folkevalgt regionalt nivå

Et levende lokaldemokrati er grunnleggende for å møte de samfunnsutfordringer vi står overfor på en god måte. Regjeringen vil legge til rette for et levende folkestyre med sterke kommuner og regioner som utnytter lokale og regionale fortrinn til beste for innbyggerne, næringslivet og samfunnet for øvrig. En mer samordnet og effektiv forvaltning skal bidra til verdiskaping og sysselsetting basert på lokale og regionale fortrinn og forutsetninger, sammen med effektiv ivaretakelse av nasjonale mål. Prinsippene om at regionene selv velger styringsmodell (fylkesutvalgsmodell eller parlamentarisk modell) og rammefinansiering som hovedprinsipp for finansieringen videreføres i de nye regionene.

Regjeringen legger opp til at utviklingsoppgaver skal utgjøre en vesentlig del av regionenes oppgaver, i tillegg til tjenesteoppgavene som overføres fra dagens fylkeskommuner. En fruktbar utvikling må skje nedenfra, med utgangspunkt i ulike regionale og lokale forutsetninger. Lokale og regionale myndigheter har best kunnskap om lokale forhold, og kan i kraft av den prioritere og avveie den offentlige innsatsen på en effektiv og målrettet måte. Regionene må gis de nødvendige virkemidlene for å ha reell beslutningsmyndighet og spille en sentral rolle i utviklingen av regionen. Som en dominerende utviklingsaktør vil regionene kunne utløse og styrke ønskede endringsprosesser basert på stedbundne kvaliteter og regionale og lokale muligheter og preferanser. Desentralisering av viktige oppgaver innen samferdsel, miljøvern, landbruk, marin sektor, kultur, utdanning og forskning, styrking av den regionale planleggingen og den regionale innflytelsen over Innovasjon Norge og SIVA, og tydelig oppgave- og ansvarsfordeling blir derfor viktige virkemidler for å sikre ønsket samfunnsutvikling.

Overføring av en rekke oppgaver til regionene vil åpne muligheten for lokale og regionale samordningsløsninger, fordi sektorer som er nært koblet til hverandre samles i ett organ. Den sterke sektororienteringen i forvaltningen begrenser i dag mulighetene til helhetsvurderinger og tilpasning av løsninger til regionale og lokale forhold og endrede forutsetninger. En styrking av samordningen regionalt vil motvirke sektoriseringen og bidra til økt verdiskaping til beste for innbyggere, næringsliv og samfunnet for øvrig. Dette krever at den nasjonale styringen på områder som legges til de nye regionene ikke legger unødige hindringer i veien for mulighetene for bedre samordning regionalt.

Maktutredningen viste at forvaltningspolitiske reformer de siste par tiårene har ført til at det administrative handlingsrommet har blitt utvidet på bekostning av politisk ledelse (NOU 2003:19). Dette gjelder ikke minst for fylkeskommunene. Et større sett av virkemidler underlagt de folkevalgte regionene vil styrke legitimiteten til forvaltningsnivået hos kommuner, næringslivet og organisasjoner.

Demokratisk forankring er en viktig garantist for at beslutninger skal oppnå legitimitet blant innbyggerne. Legitimitet og påviste resultater henger også tett sammen. Et folkevalgt regionalt organ som har makt og ansvar og som kan vise til konkret innsats og resultater, styrker sin legitimitet hos aktører den forholder seg til. Innsatsen vil utløse vekst- og verdiskapingspotensial for både kommuner, næringsliv og organisasjoner, og gi forbedringer i regionen som innbyggerne kan nyte godt av. Dette vil også kunne bidra til å øke legitimiteten hos innbyggerne på sikt.

Gjennom reformen legger regjeringen til rette for at staten og kommunene på den ene siden er de sentrale tjenesteleverandørene, og at regionene på den andre siden utgjør pådriverne for regional utvikling. Den tverrsektorielle tilnærmingen som regjeringen legger til grunn for sammensetningen av regionenes oppgaver vil imidlertid også gi gode muligheter for at regionene kan oppnå en positiv vekselvirkning mellom velferdsproduksjon og utviklingsoppgaver. Oppgavene som den nåværende fylkeskommunen har ansvaret for blir videreført i de nye regionene, mens spørsmålet om framtidig forankring av tannhelsetjenesten vil bli drøftet i sin helhet i egen stortingsmelding som planlegges lagt fram for Stortinget våren 2007.

Regjeringen har klare forventninger til de nye regionene. Med det utvidete handlingsrommet følger et ansvar for å skape synergier mellom eksisterende og nye oppgaver, og trekke med alle relevante aktører i det regionale utviklingsarbeidet. Regioner og kommuner vil sammen med andre samfunnsaktører kunne utvikle nære og tette partnerskap med mulighet til å ta helhetlige grep for å koble ulike positive utviklingsprosesser sammen. Regjeringen forventer at det faktisk skjer en utvikling i regionene i tråd med regionale preferanser og intensjoner. Regionene skal ut­gjøre en forskjell.

Regionene må utvikles gjennom partnerskap, gjensidig aksept av ulike aktørers betydning og utvikling av felles oppfatning av mål og veivalg om regional utvikling og vekststrategier. Omfattende samarbeid mellom regioner, kommuner, næringsliv og andre aktører kan imidlertid utvikle seg til et såkalt fjerde forvaltningsnivå som opererer på siden av de folkevalgte organene på lokalt og regionalt nivå. Både regioner og kommuner må være seg bevisst hvilke diskusjoner og beslutninger som foregår i partnerskapene, slik at samarbeid ikke går på bekostning av politikernes demokratiske innflytelse. Ved etablering av partnerskap og andre arenaer er det viktig å være oppmerksom på hensynet til åpenhet og gjennomsiktighet.

Skal det regionale utviklingsarbeidet fungere, kreves det felles avklarte forventinger til aktørenes roller, rutiner for samarbeid og et tydelig mandat. De nye regionene må avklare rollene sine både som tunge regionale utviklingsaktører med beslutningsmyndighet og som initiativtakere og ledere for partnerskap og samarbeid der deltakerne er likeverdige. Dette krever utvikling av politisk og administrativt lederskap i regionene knyttet til regionalt samarbeid og til utvikling av planleggings-, beslutnings- og iverksettingssystemer som skaper tillit og fremmer oppslutning – både fra samarbeidende aktører og fra regionens innbyggere.

Dette vil blant annet skje innenfor rammene av et regionalt planapparat som vil bli et styrket virkemiddel for å avklare ufordringer og samordne ulike aktører og tiltak for å møte utfordringene. Planlegging på regionalt nivå er nødvendig for å løse oppgaver og ivareta interesser som går ut over kommunenivået på en tilfredsstillende måte. Bestemmelsene for utarbeidelse og vedtak av de regionale planene skal bidra til å sikre god samhandling med kommuner og statlige regionale myndigheter om innholdet i og gjennomføringen av planene.

Som det gjøres nærmere rede for nedenfor, vil regjeringen foreslå regional planstrategi som et nytt planelement i plan- og bygningsloven. Regional planstrategi skal redegjøre for viktige regionale utviklingstrekk og utfordringer, vurdere langsiktige utviklingsmuligheter og ta stilling til hvilke spørsmål som skal tas opp gjennom videre regional planlegging. Planstrategien skal utarbeides i samarbeid med regionale statsorganer, kommuner og andre som er sentrale for å bidra til en bærekraftig utvikling i regionen.

Samarbeidsavtaler mellom Sametinget og fylkeskommunene

I tidsrommet 2002-2006 har Sametinget inngått samarbeidsavtaler med fylkeskommunene fra Finnmark til Hedmark, slik at det nå foreligger et omfattende avtaleverk mellom det regionale nivået og Sametinget for hele det tradisjonelle samiske området i Norge.

Samarbeidsavtalene mellom Sametinget og fylkeskommunene representerer et nytt element både i samepolitikken og i regionalpolitikken, som kan få stor betydning i flere sammenhenger.

Avtalene er inngått enkeltvis med de tre nordligste fylkeskommunene, og det er inngått en felles avtale for det sørsamiske området med Nordland, Trøndelagsfylkene og Hedmark. Formålet med avtalene er å styrke samisk kultur, språk og samfunnsliv, og å styrke samarbeidet og samarbeidsarenaene mellom fylkeskommunene og Sametinget. De enkelte avtalene har fått en noe ulik utforming. Felles for dem alle er at de innebærer et omfattende og konkret samarbeid, forankret i de respektive politiske ledelser.

Avtalene uttrykker også et felles ansvar for samfunnsutviklingen som helhet, og gjelder både politikkutvikling og løpende samarbeid i forvaltningen på en lang rekke områder. Næringsutvikling og regional planlegging og arealforvaltning står sentralt i avtalene, og avtalepartene har gått sammen om å arbeide for gode statlige rammebetingelser.

Samarbeidsavtalene har gitt en rekke konkrete og gode resultater. Spesielt satsingen på samisk kulturkunnskap i den videregående opplæringen i Troms har vist seg å være vellykket.

Også Sametingets samarbeid med kommunene har utviklet seg positivt over tid, særlig med de kommunene som sorterer inn under Samisk utviklingsfonds geografiske virkeområde og forvaltningsområdet for samisk språk. Sametinget har vært og vil fortsatt være en aktiv medaktør med bruk av sine virkemidler for å gjennomføre lokale tiltak både innenfor næringsliv og språk- og kultursektoren.

Regjeringen forventer at de framtidige regionene videreutvikler sitt samarbeid med Sametinget.

4.2 Regjeringens forslag til desentralisering av oppgaver

Fylkeskommunene har i dag ansvar for videregående opplæring, tannhelsetjenesten, regional og lokal samferdsel, strategisk bruk av nærings- og distriktspolitiske virkemidler, operativt ansvar for tilretteleggende virkemidler for næringsutvikling og lokalsamfunnsutvikling, fylkesplanlegging, folkehelsearbeidet, kultur og kulturminneforvaltning. Fylkeskommunene er tillagt en rolle som regionale utviklingsaktører. Med mulig unntak for tannhelsetjenesten foreslår regjeringen at dagens fylkeskommunale oppgaver overføres til det nye folkevalgte regionale nivået.

Spørsmålet om framtidig forankring av tannhelsetjenesten vil bli drøftet i sin helhet i egen stortingsmelding som planlegges lagt fram for Stortinget våren 2007. Pasientrettigheter og offentlig stønad til tannbehandling blir viktige temaer i meldingen. I forbindelse med arbeidet med tannhelsereformen har regjeringen besluttet at tannhelsereformarbeidet i denne omgang ikke skal omfatte en generell offentlig finansiering av tannhelsetjenester for hele befolkningen.

En overføring av oppgaver som det gjøres rede for i dette kapitlet, vil både kunne styrke regionenes rolle i det internasjonale samarbeidet og gjøre regionene til en ressurs for kommuner som ønsker å engasjere seg internasjonalt. Gjennom Interregprogrammene samarbeider fylkeskommunene allerede i dag på hele det regionalpolitiske feltet, og andre felt fylkeskommunene har ansvar for.

4.2.1 Planlegging

Dagens oppgavefordeling

Plan- og bygningsloven gir kommunene en sentral rolle i plansystemet. Kommunene skal drive en sektorovergripende samfunnsplanlegging og arealforvaltning gjennom kommuneplan, reguleringsplan og bebyggelsesplan. Planene har virkning for kommunen selv, men også for statlig og fylkeskommunal virksomhet innenfor kommunens område. Kommunenes arealplaner er rettslig bindende for arealutnyttelsen.

Fylkeskommunen har ansvar for fylkesplanen som skal samordne statens, fylkeskommunens og hovedtrekkene i kommunenes virksomhet i fylket. Fylkesplanen har ikke direkte rettsvirkning, men skal være retningsgivende for kommunal og statlig planlegging og virksomhet i fylket. Fylkesplanen godkjennes ved kongelig resolusjon. Fylkeskommunen har et planfaglig veiledningsansvar overfor kommunene.

Regionale statlige myndigheter har plikt til å samarbeide og gi nødvendig hjelp i kommune- og fylkesplanleggingen. Fylkesmannen skal se til at statlige organer oppfyller denne plikten. Statlige organer skal i planprosessene klargjøre hvilke nasjonale mål, retningslinjer og interesser som vil ha betydning for planleggingen i kommunen eller fylket. Kommuner og fylkeskommuner skal legge slike retningslinjer og pålegg til grunn for sin planlegging. Statlige myndigheter skal ha virkemidler for å sikre at planene ikke er til hinder for gjennomføring av nasjonale eller regionale opp­gaver.

Berørte statlige organer, fylkeskommunen og nabokommuner har innsigelsesrett til kommuneplanens arealdel og reguleringsplaner. Innsigelse tas i bruk når ordinær plandeltakelse ikke fører fram. Når et organ har fremmet innsigelser, skal partene så langt som mulig bli enige om planløsningen gjennom drøftinger og forhandlinger. Planen skal så endelig vedtas og gis rettsvirkning av kommunen. I de tilfeller der det er vanskelig å komme fram til omforente planer skal fylkesmannen megle mellom partene for om mulig å komme fram til en løsning. Dersom meglingen ikke fører fram oversendes saken til behandling i Miljøverndepartementet. Den rettslige betydningen av innsigelser er at det ikke kan gjøres endelig planvedtak i kommunen og at planmyndigheten overføres til Miljøverndepartementet.

Begrunnelse for og beskrivelse av endringer i oppgave- og ansvarsfordelingen

Kommunen skal fortsatt være den primære myndigheten i arealforvaltning og lokal samfunnsutvikling, og skal fortsatt ha hovedansvaret for å bestemme bruken av arealene innenfor eget territorium. Den lokale arealforvaltningen krever nærhet, lokal tilpasning og politisk prioritering.

Imidlertid har planlegging og disposisjoner innenfor en kommune ofte vesentlig betydning også utover kommunegrensene. Planlegging på regionalt nivå er derfor nødvendig for å løse oppgaver og ivareta interesser som går utover kommunenivået. Viktige oppgaver knyttet til blant annet samferdsel og infrastruktur, lokalisering av kjøpesentra, bolig- og næringsstrukturen, kystsone- og vassdragsforvaltning, lokalisering av vindkraftanlegg og sikring av villreinens leveområder lar seg ofte ikke løse på en god måte innenfor rammen av den enkelte kommune. Nasjonale retningslinjer kan konkretiseres og tilpasses til ulike regionale og lokale forutsetninger i den dialogen som skjer mellom statlige, regionale og lokale aktører i den regionale planleggingen. Det regionale nivået er derfor et viktig bindeledd mellom nasjonal og lokal politikk som hittil ikke er tillagt tilstrekkelig tyngde. Resultatene av den regionale planleggingen er viktige både for gjennomføringen av den nasjonale politikken og for utformingen av framtidig politikk.

Planlovutvalget har i sin utredning Bedre kommunal og regional planlegging etter plan- og bygningsloven II (NOU 2003: 14), pekt på at dagens system for regional planlegging, det vil si planlegging over kommunegrenser, er for svakt og må styrkes og gjøres mer fleksibelt. Det foreslås blant annet utarbeidet en regional planstrategi som skal legge grunnlaget for en fleksibel bruk av fylkesplan, fylkesdelplaner for bestemte sektorer eller geografiske områder og interkommunale planer, ut fra de behov og oppgaver som foreligger. Det foreslås videre utarbeidet regionalt handlingsprogram for innsatsområdene i fylkesplanen. Utvalget mener at fylkeskommunene som regional utviklingsaktør fortsatt skal ha hovedansvaret for fylkesplanleggingen, men kommunenes rolle skal styrkes og statens medvirkning gjøres mer forpliktende.

Regjeringen legger til grunn at det er bred enighet om at det et behov for regional planlegging og at mulighetene for slik planlegging bør styrkes og vil følge dette opp i arbeidet med ny plan- og bygningslov. Utformingen av planbestemmelsene kan gjøres uavhengig av endelig valg av politiske og strukturelle løsninger på regionnivå, men det forutsettes at ansvaret for den regionale planleggingen legges til den myndighet som utøver rollen som regional utviklingsaktør. Det vil være aktuelt å gi nærmere bestemmelser gjennom forskrift om innhold i og opplegg for de enkelte delene av den regionale planleggingen senere, i lys av de avklaringer som vil skje om det regionale nivå.

Regjeringen mener med støtte i høringsuttalelsene at planlovutvalgets forslag om regional planstrategi bør legges til grunn. Planstrategien skal ta stilling til hvilke regionale planspørsmål som er viktige å arbeide med for nyvalgte regionale planmyndigheter og kommunestyrer. En slik strategi bør omfatte en beskrivelse av de viktigste utviklingstrekkene i regionen eller ulike deler av regionen. Dette skal danne grunnlaget for en vurdering av utviklingsmuligheter og utfordringer for regionen. En slik vurdering skal ta utgangspunkt i de nasjonale mål og rammer som er trukket opp av regjering og storting, men legge vekt på lokal erfaring og kunnskap i den regionale tilpasningen av politikken.

Det er av stor betydning at arbeidet med planstrategien blir gjort i samarbeid med regionale statsorganer, kommuner, næringslivet, organisasjoner og institusjoner som er sentrale for å bidra til en bærekraftig utvikling i regionen. På den måten kan en få fram hvilke spørsmål som står sentralt for å fremme en slik utvikling og som det er viktig å ha en felles forståelse av. Det er også et siktemål å få til en nærmere kobling mellom den regionale planleggingen og kommunenes og statlige sektorers ressursbruk og samfunnsplanlegging. Regjeringen vil vurdere om offentlige ressurser kan koples bedre til regionale planer, forpliktende utviklingsavtaler og partnerskapsmodeller der også private krefter er involvert. For at planstrategien skal være forpliktende for regionale statsorganers medvirkning i det videre planarbeidet, bør planstrategien godkjennes av regjeringen.

Regionale planer med retningslinjer for arealbruk skal legges til grunn for kommunal planlegging og gir grunnlag for innsigelse til kommunale planer. En regional plan binder ikke private utbyggere som fortsatt er avhengige av kommunal godkjenning for å kunne foreta utbygging. Dersom eksisterende kommunale planer gir rom for utbyggingstiltak som ikke er ønskelig etter den regionale planen, kan det være behov for bedre juridiske virkemidler knyttet til et regionalt arealspørsmål. Dette kan gjelde for eksempel sikring av friluftsområder og jordvern, eller vedtas for å båndlegge områder for større infrastrukturanlegg som er under forberedelse. For å ivareta behovet for å sikre regionale løsninger foreslås en mulighet for å gi en tidsbegrenset regional planbestemmelse. Denne skal være knyttet til en regional plan med retningslinjer for arealbruk og kan brukes av regionen til å hindre utbygging som bryter med disse retningslinjene. Dette vil være juridisk bindende bestemmelser i forhold til private utbyggere og kommunene, og vil gi kommunene tid til å justere sitt plangrunnlag i samsvar med den regionale planen. Forbudet vil bortfalle når kommunen har vedtatt en arealplan som ivaretar hensynet bak bestemmelsen. Både berørte kommuner, regionale statsorganer og Sametinget kan kreve at spørsmålet om båndlegging bringes inn for Miljøverndepartementet til avgjørelse.

Fylkeskommunen har i dag et lovpålagt veiledningsansvar overfor kommunene. Plankompetansen i kommunene er av varierende kvalitet. For å få gode kommunale planer er det nødvendig med en planfaglig oppfølging fra regionalt nivå. Med økt vektlegging av regionale planer som verktøy for tydeliggjøring, regional og lokal tilpasning og samordning av nasjonal politikk, vil det være av avgjørende betydning at regionalt nivå har tilstrekkelig kapasitet og ressurser til en tett oppfølging av kommunale planprosesser. Mange fylker har god erfaring med ulike former for planforum hvor det arrangeres regelmessige møter mellom kommunene og regionale myndigheter for å formidle forventninger og krav til den kommunale planleggingen. Regjeringen legger vekt på at dette er en arbeidsform som bør videreutvikles.

Arbeid for å fremme folkehelse vil være en oppgave for framtidige folkestyrte regioner forankret i ansvaret som regional planmyndighet og i ny planstrategi. Folkehelse, det vil si befolkningens helsetilstand og hvordan helsen fordeler seg i befolkningen, vil være en god indikator på utviklingen i regionen.

4.2.2 Utdanning og forskning

Beskrivelse og vurdering av endring i oppgave- og ansvarsfordelingen

Fylkesmannen er bindeledd mellom Kunnskapsdepartementet og barnehage- og opplæringssektoren. Kunnskapsdepartementet har inntil videre direkte ansvar for embetsstyringen av fylkesmannen på barnehageområdet. Utdanningsdirektoratet har ansvaret for embetsstyringen av fylkesmannen på opplæringsområdet. Fylkesmannen skal medvirke til at den nasjonale politikken blir fulgt opp regionalt og lokalt.

Innen utdanningsområdet har fylkesmanns­em­betene følgende hovedoppgaver:

• utøve tilsyn, lovlighetskontroll og behandle klagesaker

• følge opp regionalt arbeid med det nasjonale kvalitetsvurderingssystemet, herunder eksamen

• gi informasjon og veiledning til lokale skoleeiere og allmennhet om innhold, prinsipper og mål i den nasjonale utdanningspolitikken og lov- og regelverk

• bidra til kvalitetsutviklingsarbeid og til kompetanseheving av lærere, skoleledere og andre i samarbeid med skoleeier, jf. reformen Kunnskapsløftet og strategien for kompetanseutvikling

• stimulere til tverretatlig og tverrfaglig samarbeid som omfatter barn, oppvekst og opplæring samt etterspørre i hvilken grad slikt samarbeid skjer på lokalt nivå

• forvalte diverse tilskuddsordninger

Innenfor noen områder hvor fylkesmannen i dag har oppgaver på grunnopplæringsområdet foreslås disse overført til de nye regionene. Dette er enkelte oppgaver vedrørende nasjonalt kvalitetsvurderingssystem (utenom eksamen), informasjon og veiledning til lokale skoleeiere og allmennheten om innhold, prinsipper og mål i den nasjonale utdanningspolitikken, kompetanseutvikling og kvalitetsutviklingsarbeid.

Sametinget har i dag en begrenset fastsettingsmyndighet av læreplaner for samisk opplæring, jf. § 6-4 andre og tredje ledd i opplæringsloven. Gjennom utvikling og innføring av Læreplanverket for Kunnskapsløftet – Samisk LK06S blir § 6-4 tatt i bruk for første gang. I forbindelse med evaluering av LK06S vil Kunnskapsdepartementet vurdere Sametingets fastsettingsmyndighet. Kunnskapsdepartementet vurderer videre om det er utviklingsoppgaver på det samiske området som kan overføres til Sametinget. Drift- og finansieringsform for Sameskolen i Midt-Norge, Hattfjelldal, må utredes, der en spesielt vurderer om Sametinget kan forvalte denne oppgaven. Kunnskapsdepartementet og Sametinget diskuterer nå det framtidige forvaltningsansvaret for de samiske videregående skolene.

Lov om fagskoleutdanning skal revideres samtidig med friskoleloven, og lovproposisjon legges etter planen fram våren 2007. Fagskoleutdanning skjer i dag delvis i fylkeskommunal regi og delvis i privat regi. Dette er et viktig videreutdanningstilbud, særlig for personer med fagbrev. Etter at det ble innført faglig godkjenningsordning for fagskoleutdanning, er en rekke private fagskoletilbud blitt faglig godkjent, men mottar ikke statsstøtte. Ansvar for drift og finansiering av fagskoleutdanning foreslås i framtiden overført til regionene. Regionene vil ha god mulighet til å prioritere og tilpasse yrkesrettet utdanning til regionalt arbeidsliv og se dette i sammenheng med studieprogrammene i videregående opplæring.

Tilskudd til voksenopplæring over Kunnskapsdepartementets budsjett gis i hovedsak til studieforbund og fjernundervisningsinstitusjoner. Tilskudd til studieforbund utgjør den største tilskuddsposten og er på nærmere 130 millioner kroner i 2006. Studieforbundene og fjernundervisningsinstitusjonene er private nasjonale aktører. Det er nedsatt et utvalg som skal vurdere studieforbundenes oppgaver og rolle for den enkelte, for arbeidslivet og for samfunnet i et bredt perspektiv knyttet til kultur, folkeopplysning, likeverd, deltakelse og demokrati, integrering og inkludering, herunder studieforbundenes oppgaver og rolle i forhold til offentlige og andre utdanningstilbud. Det tas stilling til hvilket forvaltningsnivå som skal ha ansvar for tilskuddsforvaltning for voksenopplæring etter at utvalget har presentert sin tilråding høsten 2007.

Det tas sikte på en tettere kobling mellom næringslivet, høyskolene, regionale forskningsaktiviteter og regionen for å legge til rette for næringsutvikling og innovasjon. Forskningsrådets virkemidler for regional utvikling vil være sentrale for å få dette til. For å styrke regional forskning og samspillet mellom næringsliv, høyskoler og regionen tar regjeringen sikte på å opprette en ny ordning med regionale forskningsfond. Antallet fond vurderes i lys av hvor mange regioner som kommer til å bli opprettet. Forvaltning av fondene skal skje i forståelse mellom regionene og Norges forskningsråd slik at det sikres god kobling og samvirke mellom nasjonale og regionale virkemidler, og man skal bidra til samordning med Innovasjon Norges virksomhet. I tilknytning til universiteter og høyskoler bør det være systemer til å ta seg av kommersialisering av oppfinnelser som er gjort av ansatte og strategier for godt samspill med næringsliv og samfunnsliv. De nye regionene får et ansvar for å tilrettelegge for et slikt samarbeid.

Den norske forskningsinfrastrukturen er i dag godt utbygd og dekker hele landet i form av universiteter, høyskoler, forskningsinstitutter, bedrifter med egen forskningsaktivitet, næringsliv og helseforetak. De regionale instituttene, som har sitt utspring i miljøene ved de statlige høyskolene (de tidligere distriktshøyskolene), ble opprinnelig etablert for å dekke det lokale næringslivets behov for kunnskap og kompetanse. Instituttene skulle videre bistå offentlige myndigheter i planlegging og gjennomføring av offentlige reformer og tiltak. De fleste av disse instituttene har i dag hovedvekten av sin forskningsaktivitet innen samfunnsvitenskapelige fag.

I dag regnes 12 institutter som regionale forskningsinstitutter. Disse får sine basisbevilgninger fra Nærings- og handelsdepartementet (via Norges forskningsråd), på lik linje med de teknisk-industrielle forskningsinstituttene. Forskningsrådets basisfinansiering består av grunnbevilgninger og tilskudd til strategiske instituttprogram. Samlet bevilgning utgjør i dag om lag 35 millioner kroner, hvorav 20 millioner kroner er grunnbevilgninger.

Forskningsrådet arbeider med en revidering av forsknings- og innovasjonspolitikken overfor regionale miljøer. Som en del av dette er det en målsetting å etablere et tettere samarbeid mellom regionale forskningsinstitutter, statlige høyskoler og regionalt næringsliv. Regjeringen ønsker å styrke de folkevalgte regionenes rolle knyttet til samarbeid mellom regionalt næringsliv og regionale utdannings- og forskningsinstitusjoner. For å legge til rette for dette overføres ansvaret for grunnbevilgningene til de regionale forskningsinstituttene til de framtidige regionene.

De beløpsmessige overføringer til den enkelte region relateres til de grunnbevilgninger som i dag gis institutter lokalisert i gjeldende region. Den resterende delen av instituttenes basisfinansiering beholdes som et nasjonalt virkemiddel i Forskningsrådet, og integreres i Forskningsrådets nye regionalt rettede initiativ VRI – Virkemidler for regional FoU og innovasjon.

Gjennom å få ansvaret for regionale forskningsfond, samt ovennevnte overføring av grunnfinansieringsansvaret for de regionale forskningsinstituttene, gis regionene et økt ansvar for kunnskapsutvikling i egen region.

4.2.3 Samferdsel

Dagens oppgave- og ansvarsfordeling i vegsektoren, jernbanesektoren og luftfartsektoren

Samferdselsdepartementet har det overordnede ansvaret for samferdselspolitikken. Ansvaret omfatter blant annet statens samferdselsbudsjett, Nasjonal transportplan og annen statlig transportplanlegging, trafikksikkerhetspolitikk, overordnet miljøpolitikk, kjøp av tjenester til regionale flyruter, jernbanetransport, riksvegferjer og hurtigruten, samt løyver til rutedrift over fylkesgrensene.

De overordnede prioriteringene i statens transportpolitikk fastlegges ved Stortingets behandling av Nasjonal transportplan. Nasjonal transportplan rulleres hvert fjerde år. Gjennom Stortingets behandling trekkes det opp retningslinjer for innsatsen for samferdselssektoren, og det fastlegges rammer for innsatsen i en tiårsperiode, der de fire første årene har størst konkretisering.

Vegsektoren

Vegnettet i Norge er tredelt, med riksveger, fylkeskommunale veger og kommunale veger. Ferjene regnes som en del av vegnettet og følger samme inndeling som dette. Riksvegnettet er delt i to kategorier, stamveger og øvrige riksveger. Stamvegene danner det overordnede vegnettet, som forbinder landsdelene og utgjør de viktigste forbindelsene til utlandet. Det øvrige riksvegnettet har regionale, men også lokale funksjoner, i tillegg til at det er koblet til stamvegnettet. Vegmyndighetenes ansvar etter vegloven omfatter både utbygging (planlegging og bygging), drift, vedlikehold, forvaltning og beredskap. Ansvar for utbygging av gang- og sykkelveger, trafikksikkerhetstiltak og miljøtiltak som støyskjerming er i hovedsak tillagt vegeier. Staten er vegmyndighet og har ansvar for riksvegnettet. Fylkeskommunene har tilsvarende myndighet og ansvar for fylkesvegene og kommunene for kommunal veg.

Den årlige investeringsinnsatsen i og rammer for drift og vedlikehold på riksvegnettet fastlegges gjennom behandlingen av statsbudsjettet med utgangspunkt i veiledende ramme og Nasjonal transportplan. Utgiftene til fylkesveger og kommunale veger finansieres i det vesentlige gjennom fylkeskommunenes og kommunenes frie inntekter. De frie inntektene i kommunesektoren består av et rammetilskudd fra staten via Kommunal- og regionaldepartementets budsjett i tillegg til skatteinntekter.

Statens vegvesen

Samferdselsdepartementet har delegert ansvaret for vegspørsmål til Statens vegvesen. I samsvar med St.meld. nr. 31 (2000-2001), St.prp. nr. 1 (2001-2002) og St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 4 (2001-2002) fikk Statens vegvesen sin nåværende organisering i 2003. Statens vegvesen består av Vegdirektoratet, som har det overordnede ansvaret for den statlige delen av vegnettet, og fem regionkontorer. Regionvegkontorene har ansvaret for strategisk planlegging, styring, ressursdisponering og fellesoppgaver for hele regionen. I saker som gjelder generelle veg- og vegtrafikkspørsmål og riksvegsaker er regionvegkontoret underlagt Vegdirektoratet. I fylkesvegsaker er regionvegkontoret underlagt fylkeskommunen. Regionene er inndelt i 30 distrikter. Distriktskontorene ivaretar vegvesenets lokale oppgaver i forhold til kommuner, lokale brukere og publikum. Statens vegvesen er også forvaltningsorgan for vegtrafikklovgivningen, blant annet gjennom fastsettelse av fartsgrenser, skilting, kontroll av kjøretøyenes tilstand og bruk, tilsyn med føreropplæringen og godkjenning av bilførere. Statens vegvesen har videre ansvaret for de landsdekkende førerkort- og kjøretøyregistrene. Statens vegvesen ivaretar også det daglige samarbeidet med politi og redningstjeneste både når det gjelder riks- og fylkesveg. Per 2005 var bemanningstallet i Statens vegvesen om lag 4 520.

Trafikkstasjonene er i dag en del av Statens vegvesens distriktskontorer. Trafikkstasjonene ivaretar oppgaver som er sterkt regelstyrte etter internasjonale direktiver, vegtrafikkloven med forskrifter og forvaltningslovgivningen. Aktivitetsnivået innenfor trafikant- og kjøretøyområdet er dels bestemt av etterspørselen på tjenester og dels av nasjonale mål om trafikksikkerhet fastsatt gjennom Nasjonal transportplan og de årlige riksvegbudsjettene. Oppgavenes innhold gjør det nødvendig med et nært samarbeid mellom Statens vegvesen og Toll- og avgiftsdirektoratet samt Vegdirektoratet og vegregionene/distriktene/trafikkstasjonene i den daglige oppfølgingen. Trafikkstasjonene utfører en viktig del av Statens vegvesens samlede trafikksikkerhetsarbeid.

Produksjonsdelen i Statens vegvesen ble fra 1. januar 2003 skilt ut som et statlig aksjeselskap, Mesta AS. Eieransvaret for Mesta ble overført fra Samferdselsdepartementet til Nærings- og handelsdepartementet 1. juli 2005.

Planansvar

Planansvaret for stamvegnettet er lagt til Vegdirektoratet sentralt, og forslag til strekningsvise tiltak på stamvegnettet fremmes i stortingsmeldingene om Nasjonal transportplan, handlingsprogrammene og de årlige budsjettene. Ansvaret for planlegging og utarbeidelse av handlingsprogram for de øvrige riksvegene er lagt til Statens vegvesens regionvegkontorer. Fylkeskommunens prioriteringer innenfor fylkesfordelt ramme til investeringer i øvrig riksvegnett skal tillegges avgjørende vekt, innenfor føringer fastlagt av Stortinget og Samferdselsdepartementet. I tilfeller der det er uenighet mellom Statens vegvesen og fylkeskommunen om prioritering av midlene til øvrig riksvegnett, skal saken forelegges Vegdirektoratet. Dersom Vegdirektoratet ikke er enig med fylkeskommunen, skal saken sendes Samferdselsdepartementet, som har endelig avgjørelsesmyndighet i denne typen saker.

Selve utbyggingen av vegnettet, samt drift og vedlikehold er konkurranseutsatt. Det er Statens vegvesen som myndighetsorgan som har bestillerrollen. Funksjonskontraktene for drift og vedlikehold av vegnettet omfatter ulike vegkategorier i avgrensede geografiske områder.

Jernbane

Samferdselsdepartementets oppgaver i jernbanepolitikken er særlig knyttet til infrastruktur ved utbygging, vedlikehold og drift gjennom etatsstyring av Jernbaneverket, regelverksutvikling og etatsstyring av Statens jernbanetilsyn, kjøp av persontransporttjenester med tog og eierstyring av NSB AS og BaneService AS. I praksis er hele den offentlige styringen og finansieringen av jernbanesektoren i dag et statlig ansvar.

Luftfart

Oppgaver innen regulering og rammebetingelser for norsk luftfart og spesielt ansvaret for sikkerheten, som er en sentral del av myndighetsutøvelsen på luftfartens område, ivaretas på statlig nivå. Oppgavene fordeles i ulik grad mellom Samferdselsdepartementet, Luftfartstilsynet og Statens havarikommisjon for transport, der de to sistnevnte har klart avgrenset og delegert myndighet og ansvar fra departementet. Videre står Samferdselsdepartementet for eierskap og styring av Avinor AS, som utfører oppgavene innenfor flysikring og lufthavndrift på statens lufthavner.

Samferdselsdepartementet administrerer en ordning med offentlig kjøp av flyrutetjenester etter anbud for å sikre tilfredsstillende ruteflytransport på de regionale lufthavnene. Ordningen blir finansiert over Samferdselsdepartementets budsjett.

Begrunnelse for og beskrivelse av endringer i oppgave- og ansvarsfordelingen

Ved å legge ytterligere ansvar for samferdsel regionalt til samme forvaltningsnivå som har ansvar for regional utvikling, blir mulighetene bedre for helhetlige prioriteringer og samordning mellom samferdselssektoren, inkludert kollektivtransport, og andre sektorer og oppgaver regionen har og får utvidet ansvar for. Det faglige miljøet i regionene kan bli styrket gjennom integrering av veg- og vegtrafikkfaglig kompetanse med annen kompetanse regionene allerede har eller får tilført.

Ved en slik organisering kan regionene i større grad ivareta rollen som utviklingsaktør ved at de får ansvar for regionale utviklingsoppgaver som er tilstrekkelig tunge. Prioriterings- og finansieringsansvaret blir lagt til samme nivå. Fagmiljøene i regionene blir styrket.

Regjeringen foreslår at ansvaret for det øvrige riksvegnettet med tilhørende ferjestrekninger kan overføres til regionene uavhengig av antall regioner. Regionene får da prioriterings- og finansieringsansvaret for det regionale vegnettet. Statens bevilgninger inngår i rammetilskuddet. Regionene vil da også få fullt prioriterings- og finansieringsansvar for investering, drift, vedlikehold og kjøp av regionvegferjer. Det offentlige vegnettet vil dermed bestå av stamveger, regionale veger (øvrige riksveger og fylkesveger) og kommunale veger, med henholdsvis staten, regionene og kommunene som vegmyndigheter. Klassifiseringen av vegnettet må utredes nærmere etter at antall regioner er avklart. I vurderingen må vegenes interregionale funksjoner tillegges vekt, men de øvrige riksvegene skal i det vesentligste overføres til regionene.

Ved dette forslaget kan kvaliteten på det som i dag utgjør det øvrige riksvegnettet, bli mer forskjellig i ulike deler av landet, avhengig av regionene sine prioriteringer. Videre reduseres muligheten for statlig styring av trafikksikkerhetspolitikken, og oppfølgingen av trafikksikkerhetsarbeidet på landsbasis kan dermed bli ulik. Gjennom overføring av øvrige riksveger kan Nasjonal transportplan som styringsdokument i transportpolitikken bli noe svekket. I så fall reduseres mulighetene for å utvikle en transportpolitikk der hensynet til transportbrukerne i hele landet ses i sammenheng. Dette gjelder ikke minst i forhold til næringstransport. Konsekvensene for Nasjonal transportplan må utredes nærmere. For å sikre en enhetlig standard på det regionale vegnettet må det utredes om og eventuelt hvordan det kan gis statlige føringer overfor regionene slik at nivået på veginvesteringene blir akseptabelt og hensynet til andre regioner ivaretas, samt at trafikksikkerhetspolitikken sikres.

Det er vurdert om deler av Statens vegvesens organisasjon bør overføres til regionene. En overføring av ansvaret for hoveddelen av Statens vegvesen til regionene vil være avhengig av den nye regioninndelingen.

Vegvesenet er i dag organisert i fem regioner. Dersom det nye folkevalgte regionale nivået får en inndeling som bare innebærer en mindre justering sammenliknet med dagens fylkeskommuner, foreslår regjeringen ikke å overføre ansvaret for Statens vegvesen til regionene. Kompetansemiljøer vil bli splittet og fordelt ut på flere regioner siden det må bygges opp en ny vegadministrasjon i hver region. Dette vil samlet sett innebære en betydelig større administrasjon med flere ansatte enn i dag og redusert mulighet for å kunne utnytte stordriftsfordeler. Fagmiljøer splittes i flere enheter, og den nasjonale samlede kompetansen i vegsektoren kan bli svekket. De administrative og økonomiske konsekvensene av en slik modell vil være betydelige.

Regjeringen mener det er mulig å overføre ansvaret for hoveddelen av Statens vegvesen gitt en inndeling på det regionale nivået som innebærer en større reduksjon i antall regioner, eksempelvis til 10-12 regioner. Det vil imidlertid innebære betydelige økonomiske og administrative omstillingskostnader å overføre Statens vegvesen fra dagens organisering til en inndeling med vesentlig flere regioner på folkevalgt nivå. Kostnadene på lengre sikt vil også være betydelige. Stordriftsfordeler fra dagens organisering med fem regioner vil gå tapt. Mange arbeidstakere vil oppleve økte belastninger som følge av endringer i arbeidsforhold og lokaliseringer. Regjeringen ser det derfor som lite aktuelt å overføre ansvaret for vegvesenet med en slik inndeling.

Gitt en inndeling på regional folkevalgt nivå som gir få og store regioner ikke ulik dagens inndeling av Statens vegvesen, vil hovedansvaret for Statens vegvesen kunne overføres. Det vil kunne etableres tunge kompetansemiljøer på regionalt nivå, med dagens personell fra vegvesenet og fylkeskommunens personell med areal- og transportplanleggingskompetanse, og med tette koblinger til næringsutvikling og miljøressurser.

Ved en overføring vil Vegdirektoratet og nødvendig administrasjon for å ivareta fellesoppgaver ligge igjen i staten. Statens vegvesen må også ha en mindre regional administrasjon for å opprettholde tilstrekkelig nærhet til de folkevalgte regionene i saker som gjelder stamveger og andre saker av felles interesse. Den gjenværende administrasjonen blir overført til regionene som i tillegg må bygge opp tilstrekkelig samlet administrasjon. Det forutsettes at regionene tar ansvar for en felles regional vegadministrasjon med operativ oppfølging av stamvegene, både når det gjelder planlegging, bygging, drift, vedlikehold, beredskap og forvaltning. Modellen innebærer at staten må bestille tjenester fra den enkelte region avhengig av hvor behov oppstår og kompetanse finnes. Det må legges til rette for at enkelte fagmiljøer (spisskompetanse knyttet til for eksempel tunnel og bru) forblir samlet. Fagmiljøene må være underlagt Vegdirektoratet. Det må vurderes nøyere hvilke fagmiljø dette skal gjelde. Ved en overføring må de statlige regionkontorene og regionenes vegadministrasjon lokaliseres sammen og ha felles administrative tjenester. Regionvegsjefen som er regionalt tilsatt, forutsettes underlagt regionen i saker som gjelder regionen og underlagt Vegdirektoratet i saker som gjelder stamvegene og nasjonale oppgaver for øvrig.

Forslaget vil samlet sett innebære en større administrasjon med flere ansatte enn i dag, og redusert mulighet for å kunne utnytte stordriftsfordeler.

Staten vil ikke lenger ha den direkte styringen for gjennomføring av oppgaver innenfor sitt eget område, for eksempel planlegging, bygging og drift av stamveger. Staten må bestille operative tjenester knyttet til stamvegnettet fra flere selvstendig styrte og ulikt organiserte regionale vegadministrasjoner. Statens mulighet for helhetlig styring og planlegging av samferdselsoppgaver vil dermed kunne bli noe redusert.

For å sikre nødvendig statlig styring av statens gjenværende oppgaver, bør det utarbeides et forpliktende avtaleverk mellom Vegdirektoratet og de folkevalgte regionene. Det er også nødvendig å gjennomgå veg- og vegtrafikklovgivningen for å sikre kvalitet og likhet. Statens vegvesen ivaretar i dag tilsynsoppgaver knyttet til trafikant- og kjøretøy gjennom bestemmelser i vegtrafikkloven. Forslaget vil få konsekvenser for disse tilsynsfunksjonene. I tillegg har vegvesenet tilsynsoppgaver knyttet til infrastrukturen. Forslaget innebærer en endring i rollene mellom stat og region, og reiser problemstillinger knyttet til tilsynsarbeidet. Det kan derfor bli aktuelt å vurdere ansvar for tilsyn med infrastrukturen.

De økonomiske og administrative konsekvensene ved modellen er usikre og må vurderes nærmere. Videre må en hensiktsmessig organisering av Statens vegvesen utredes. Det må skje etter at antallet regioner er bestemt. Modellen innebærer store endringer for de ansatte i Statens vegvesen som nylig har vært gjennom en større effektivisering med oppsigelser og flytting. Det må derfor være en åpen og inkluderende prosess mot Statens vegvesen og fagforeningene.

Trafikkstasjoner

Trafikkstasjonene ivaretar regelstyrte oppgaver som må praktiseres likt over hele landet. Videre ivaretar trafikkstasjonene viktige oppgaver knyttet til trafikksikkerhetsarbeidet som for eksempel kontroller ute på vegene. Statens vegvesens aktiviteter krever god samordning med politiet og andre trafikksikkerhetsaktører lokalt, regionalt og nasjonalt og med toll- og avgiftsmyndighetene. Det vil bli administrativt krevende for staten å følge opp flere regioners arbeid på dette feltet for å sikre en helhetlig og ensartet tilnærming. Det må derfor utredes nærmere om det er hensiktsmessig å overføre trafikkstasjonene til regionalt nivå eller om de fremdeles bør være statlige.

Jernbane og luftfart

Ved en inndeling med få og store regioner vil det også kunne være aktuelt å vurdere overføring av kjøp av persontrafikk på jernbane for lokale og regionale ruter. Dette må utredes nærmere.

En overføring av ansvaret for kjøp av regionale flyruter vil føre til mye ekstra administrasjon og krevende samordningsprosesser. Et system der regionale myndigheter får ansvaret for å opprettholde drift på de bedriftsøkonomisk ulønnsomme lufthavnene vil være et radikalt brudd med dagens system der lønnsomme lufthavner subsidierer ulønnsomme. Regjeringen mener derfor at dagens ansvarsfordeling må ligge fast.

4.2.4 Næringsutvikling

Den overordnede målsettingen for regjeringens næringspolitikk er størst mulig verdiskaping i norsk økonomi. Det er et sentralt regionalpolitisk og næringspolitisk mål at verdiskaping og økt sysselsetting skjer på grunnlag av lokale og regionale fortrinn og forutsetninger. Uten en næringspolitikk med kontinuerlig fokus på verdiskaping, vil vi ikke kunne bevare og utvikle dagens velferdssamfunn.

Politikken må ha et helhetlig perspektiv og være langsiktig. Slik kan vi legge grunnlaget for vekstkraftige regioner, framtidige arbeidsplasser, videreutvikling av velferdstilbudet og frihet til valg av bosted. En god dialog mellom forvaltningsnivåene er viktig for innretningen av næringspolitikken, ikke minst for mobilisering av regionale fortrinn.

Globaliseringen gir norsk næringsliv nye internasjonale muligheter, samtidig fører det til at norsk næringsliv stadig møter tøffere konkurranse. Raske endringer i markeder, kunnskap og teknologi gjør det nødvendig med aktiv omstilling og økt evne til innovasjon og nyskaping. Norske bedrifters tilgang til og deltakelse i globale verdikjeder er en viktig og krevende oppgave. Virkemiddelaktørene skal bidra til å utløse regionenes næringsmessige muligheter og verdiskapingspotensial gjennom å bidra til innovasjon, internasjonalisering og profilering.

Innenfor rammen av dette avsnittet avgrenses drøftelsene til det næringsrettede arbeid som gjøres i regi av Innovasjon Norge og SIVA SF.

Innovasjon Norge – Dagens oppgave- og ansvarsfordeling

Innovasjon Norge har som formål å fremme bedrifts- og samfunnsøkonomisk lønnsom næringsutvikling i hele landet og utløse ulike distrikters og regioners næringsmessige muligheter gjennom å bidra til innovasjon, internasjonalisering og profilering. Selskapet har siden opprettelsen 1. januar 2004 vært organisert i henhold til lov om Innovasjon Norge. Selskapet er et selvstendig rettssubjekt eid av staten ved Nærings- og handelsdepartementet. Selskapets øverste organ er foretaksmøtet. Nærings- og handelsministeren utgjør foretaksmøtet.

Innovasjon Norge har et hovedstyre som er ansvarlig for virksomheten. Medlemmer til hovedstyret velges i foretaksmøtet. Styret skal følge generelle føringer og regelverk gitt av politiske myndigheter. Hovedstyret har ansvaret for ansettelse av administrerende direktør og velger styrer for Innovasjon Norges distriktskontorer. Distriktsstyrene rapporterer til hovedstyret og har vedtaksmyndighet i enkeltsaker etter fullmakt fra hovedstyret. Distriktsstyrene skal bidra til økt nærhet og samhandling mellom lokalmiljø og Innovasjon Norges distriktskontorer og bidra med innspill til hovedstyrets prioriteringer og strategier. Flertallet av styremedlemmene skal være fra næringslivet jf. Ot.prp. nr. 14 (2003-2004).

Dagens kontorstruktur i Innovasjon Norge er ikke fastsatt av myndighetene. I lov om Innovasjon Norge (Ot.prp. nr. 14 (2003-2004)) står det at selskapet skal ha en organisering som er tilpasset ulike behov i regionene. Videre står det i forarbeidene til loven at kontorstrukturen i hovedsak skal følge fylkesstrukturen. Innenfor denne rammen gis styret anledning til å avgjøre endringer i antall kontorer og lokaliseringen av disse. Innovasjon Norge har i noen fylker lokalkontorer, som er underlagt distriktskontoret i fylket. Utenlands har Innovasjon Norge 38 kontorer.

Saksforberedelse og saksbehandling skjer på distriktskontorene. Distriktskontorene har ansvaret for mer enn 95 prosent av vedtakene i støttesaker. Distriktskontorene deltar aktivt i regionale partnerskap for å utvikle regionale strategier på fylkesnivå, sammen med blant annet arbeids- og velferdsforvaltningen, forsknings- og utdanningsmiljøer, fylkeskommuner, kommuner, fylkesmennene og representanter for næringslivet.

Innovasjon Norge forvalter næringsrettede virkemidler på oppdrag fra Nærings- og handelsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Miljøverndepartementet, fylkeskommuner og fylkesmenn. Dette er virkemidler knyttet til ulike låne- og tilskuddsordninger, tapsfond og ulike næringsrettede program for økt verdiskaping. Årlig mottar Innovasjon Norge om lag 40 oppdragsbrev. Gjennom oppdragsbrev og regelverk gir politiske myndigheter føringer for hvordan tildelte midler skal anvendes. Myndighetene følger opp selskapet gjennom resultatkrav og styringsdialog. Departementene og fylkeskommunene har i samarbeid med Innovasjon Norge etablert felles målsettinger og rapporteringskrav for selskapets virksomhet.

I 2006 forvalter Innovasjon Norge 1111,3 millioner kroner i tilskudd fra Nærings- og handelsdepartementet. I tillegg forvalter selskapet en lavrisikolåneordning med årlig utlånsramme på 1 500 millioner kroner, nasjonale og distriktsrettede såkornordninger med totale utlånsrammer på 1 757 millioner kroner samt tilskudds- og investeringsfond for norsk næringsutvikling i Øst-Europa og Nordvest-Russland og program for norsk-svensk samarbeid. Nærings- og handelsdepartementet dekker en betydelig andel av administrasjonen både ved utenlandskontorer, distriktskontorer og hovedkontoret. I 2006 er denne bevilgningen på 375 millioner kroner. I 2006 gir Fiskeri- og kystdepartementer 50 millioner kroner i tilskudd til Innovasjon Norge for å operere to ordninger. Innovasjon Norge forvalter virkemidler på om lag 500 millioner kroner for Landbruks- og matdepartementet i 2006.

I 2006 forvaltet Innovasjon Norge midler til nasjonale programsatsinger på 130,5 millioner kroner fra Kommunal- og regionaldepartementet. I tillegg har Innovasjon Norge en sentral rolle i oppfølgingen av områder med omstillingsstatus og forvalter nasjonal transportstøtteordning.

Innovasjon Norge mottok i 2005 en samlet ramme fra fylkeskommunene på 547 millioner kroner. Dette er midler til direkte bedriftsrettet støtte i hovedsak innenfor det distriktspolitiske virkeområdet.

For den landsdekkende risikolåneordningen skal Innovasjon Norge ha tapsfond som dekker risikoen i porteføljen for risikolån og garantier. Dersom avviket er større enn 10 prosent negativt skal Innovasjon Norge etterfylle fondet. Bevilgende myndighet underrettes hvis det negative avviket er større enn 5 prosent. Tapsfond for landsdekkende risikolån og garantier settes av gjennom bevilgninger fra Nærings- og handelsdepartementet. Tapsfond for distriktsrettede risikolån settes av gjennom fylkeskommunenes bevilgninger, som opprinnelig bevilges over Kommunal- og regionaldepartementets budsjett. Disse avsetningene bidrar til et samlet (nasjonalt) tapsfond for ordningen. Innovasjon Norge skal hvert år vurdere risikoen i restporteføljen opp mot størrelsen på fondet. Dersom det oppstår behov for etterfylling av fondet, dekkes disse solidarisk av fylkeskommunene.

For såkornfondene er det opprettet egne tapsfond.

Innovasjon Norge – begrunnelse for og beskrivelse av endringer i oppgave og ansvarsfordeling

Nærings- og innovasjonspolitikken må møte de utfordringene som norsk næringsliv står overfor. Det er viktig at forvaltningsregimet for næringsrettede virkemidler legger til rette for økt verdiskaping og har tillit i og oppslutning fra de primære målgruppene i næringslivet.

Etableringen av Innovasjon Norge er resultatet av flere års samordning og tilpasning til brukerne av de bedriftsrettede virkemidlene. Selskapet har et omfattende kontornett i Norge og i utlandet, noe som sikrer at beslutninger kan tas raskt og nær brukerne. Selskapet har også et utstrakt samarbeid med andre nasjonale virkemiddelaktører. Gjennom etableringen av Innovasjon Norge er grunnlaget lagt for at næringslivet kan ha én dør inn til hele bredden av næringsrettede virkemidler. Organiseringen av Innovasjon Norge legger derfor til rette for et brukervennlig tilbud.

Organiseringen legger godt til rette for økt verdiskaping basert på regionale forutsetninger fordi selskapet har en sammenhengende virkemiddel- og kompetansekjede fra regionene og helt ut i de internasjonale markedene. Det gir mulighet for nettverksdannelser mellom norske og utenlandske bedrifter/aktører og effektiv bistand og oppfølging av kundene i disse markedene. Organiseringen gir også mulighet for koblinger og kompetanseutveksling mellom utenlandskontorer, regionkontorer og hovedkontor, og sikrer at kunnskap om internasjonale markeds- og teknologitrender tilflyter bedrifter, virkemiddelapparatet og de ansvarlige for politikkutformingen på alle nivåer.

Organiseringen legger også til rette for å gjennomføre en overordnet politikkutforming hvor hensyn til likeverdig tjenestetilbud i hele landet og effektiv utnyttelse av offentlige midler vektlegges.

Strategisk styring, sektorsamordning og samspill regionalt ivaretas i dag gjennom organiseringen av Innovasjon Norge. Det skjer ved at fylkeskommuner og fylkesmenn gjennom oppdragsbrev og dialog gir føringer på midlene som fordeles fra regionalt nivå til Innovasjon Norge. Føringene gis med utgangspunkt i regionale utfordringer og muligheter. I tillegg deltar Innovasjon Norge aktivt i regionale partnerskap i utviklingen av regionale utviklingsplaner og fylkesplaner.

Regjeringens målsetting er å styrke regionenes strategiske og samordnende rolle ytterligere. Dette vil regjeringen sikre gjennom at eierskapet til Innovasjon Norge deles mellom staten og regionene. Staten vil være majoritetseier i selskapet.

Gjennom felles eierskap gis regionene mulighet til å utøve et aktivt eierskap på alle nivå i organisasjonen. Dermed kan Innovasjon Norge ansvarliggjøres i alle ledd i forhold til å ivareta og følge opp regionale mål og utviklingsstrategier. Utøvelsen av det regionale eierskapet vil være forankret i regionale folkevalgte organer og politiske prosesser. Et delt eierskap med mange regioner vil kunne medføre større utfordringer i forhold til å gjennomføre en koordinert og helhetlig eierskapspolitikk overfor Innovasjon Norge.

Gjennom det felles eierskapet kan regionene sette overordnede premisser for Innovasjon Norges samlede arbeid, regionalt, nasjonalt og internasjonalt. I tillegg får regionene mulighet til å påvirke utforming og innretning av mål, strategier og prioriteringer for hele Innovasjon Norges virksomhet. Gjennom eierskapet og ved at to representanter til regionstyrene oppnevnes direkte av regiontinget, sikres god kontroll med oppfølgingen av disse premissene og strategiene på alle nivåer gjennom styrerepresentasjon. Dette bidrar til å styrke folkevalgt styring på strategisk nivå, og et bedre beslutningsgrunnlag nasjonalt. Øvrige representanter skal fortsatt oppnevnes av hovedstyret i Innovasjon Norge.

Felles eierskap gir regionene økt mulighet til å samordne innsats for regional- og næringsutvikling gjennom økt påvirkning av virkemiddelapparatets aktivitet, og til å kunne se denne i sammenheng med innsats gjennom andre viktige sektorer for regional utvikling. Felles eierskap gir regionene en mulighet til å se næringsutvikling i nær sammenheng med et bredt sett av samfunnsområder og virkemidler. Dette gir grunnlag for en målrettet innsats og økt politisk innflytelse på utvikling av regionale fortrinn og muligheter for innovasjon og regional utvikling. Samtidig legges det vekt på behovet for nasjonal helhetstenking, knyttet til nasjonale satsingsområder og at næringslivet sikres lik tilgang til bred kompetanse i virkemiddelapparatet på alle nivå.

Felles eierskap muliggjør en enhetlig og oversiktlig utforming av virkemidler rettet mot næringslivet, ved at viktige virkemidler gis en enhetlig utforming samtidig som behovet for fleksibilitet i forhold til regionale utfordringer ivaretas. Felles eierskap gir kundene fortsatt én dør inn til virkemiddelapparatet.

Regjeringen mener at organiseringen av det bedriftsrettede virkemiddelapparatet framover bør bygge videre på dagens organisasjonsmodell hvor Innovasjon Norge opprettholdes som en nasjonal og integrert organisasjon. Innovasjon Norges kontorstruktur opprettholdes i hovedsak, men tilpasses behovene i den enkelte region. Kundebehandlingen samordnes fortsatt på internasjonalt, nasjonalt og regionalt nivå. Felles eierskap vil gi regionene sterkere inngrep med nasjonale overordede rammer og regionenes innsats kan gjennomføres i dialog med sentrale statlige myndigheter. Slikt styrkes den samlede regionale innsats også i et nasjonalt perspektiv. Felles eierskap må reguleres gjennom endringer i lov om Innovasjon Norge. Hvordan organiseringen av det felles eierskapet skal være, vil mest hensiktmessig kunne avklares gjennom arbeidet med lovendringene i forbindelse med forvaltningsreformen.

Dagens oppgave- og ansvarsfordeling – SIVA

Hovedmålet for SIVA er følgende:

«SIVA skal bidra til innovasjon og næringsutvikling gjennom eiendomsvirksomhet og utvikling av sterke regionale innovasjons- og verdiskapingsmiljøer i alle deler av landet. SIVA har et særlig ansvar for å bidra til å fremme vekstkraften i distriktene».

SIVA er organisert som statsforetak, og selskapets øverste organ er foretaksmøtet. Nærings- og handelsministeren utgjør foretaksmøtet. SIVA er inndelt i hovedområdene eiendom og innovasjon i tråd med St.meld. nr. 46 (2003-2004) om SIVAs framtidige virksomhet.

Eiendomsvirksomheten skal bidra til utvikling av industrimiljø og etablering av flere kunnskapsbedrifter. Selskapet består av både heleide industrianlegg der SIVA står for bygging og utleievirksomhet og av eiendomsselskaper hvor SIVA eier bygg sammen med andre aktører. De fleste eiendomsselskapene er knyttet opp mot næringsparker. Eiendomsvirksomheten skal dekke egne kostnader.

Innovasjonsaktiviteten skal legge til rette for oppbygging av sterke verdiskapingsmiljøer. SIVA bidrar gjennom både kompetanse og investeringer. Selskapet deltar i og støtter kunnskaps- og forskningsparker, næringshager, inkubatorer og industriinkubatorer, samt regionale og nasjonale nettverksinitiativ. Både Kommunal- og regionaldepartementet og Nærings- og handelsdepartementet gir tilskudd til innovasjonsaktivitetene. I 2006 mottok SIVA 65,8 millioner kroner i tilskudd fra Kommunal- og regionaldepartementet og 30 millioner kroner fra Nærings- og handelsdepartementet. I perioden 2005-2007 tilfører Nærings- og handelsdepartementet SIVA 150 millioner kroner i egenkapital for å sikre SIVA en sunnere finansiell basis. SIVA forvalter ikke støttemidler for enkeltbedrifter, men fokuserer på utvikling av infrastruktur.

SIVA – begrunnelse for og beskrivelse av endringer i oppgave- og ansvarsfordelingen

Regjeringen vil videreføre organiseringen av SIVA som et landsomfattende statsforetak med ansvar for tilrettelegging og utvikling av infrastruktur tilknyttet eiendom og innovasjon i alle deler av landet. SIVA har utviklet et nært samarbeid med andre nasjonale virkemiddelaktører som Innovasjon Norge og Norges forskningsråd. Gjennom slike samarbeidsavtaler legges grunnlaget for at næringslivet kan ha én dør inn til de næringsrettede virkemidlene. Regjeringen mener at organiseringen av SIVA som et landsomfattende statsforetak med hovedområdene eiendom og innovasjon legger til rette for et brukervennlig tilbud.

Regjeringen foreslår at SIVA i samarbeid med regionene oppretter regionale innovasjonsselskaper med ansvar for hoveddelen av SIVAs innovasjonsaktiviteter. Dersom antall regioner framover blir om lag tilsvarende dagens antall fylkeskommuner, vil det være aktuelt at enkelte av de regionale innovasjonsselskapene dekker mer enn en region og følgelig har mer enn en region inne på eiersiden. Det åpnes også for at eventuelt andre aktører kan være medeier i disse selskapene. I de regionale invasjonsselskapene vil SIVAs og regionenes eierandeler i for eksempel kunnskaps- og forskningsparker, næringshager og inkubatorer samles. Et stort antall regionale innovasjonsselskaper vil medføre økte administrasjonskostnader.

Gjennom å samle hoveddelen av SIVAs innovasjonsaktiviteter i regionale selskaper, med regionene som medeiere, kan vi fremme mobilisering og bedre kontakt og styrket innflytelse fra regionene. Regionene gis også større mulighet til å se og utvikle disse innovasjonsaktivitetene i sammenheng med regionenes øvrige oppgaver og prioriteringer. Dette vil kunne bidra til bedre ressursutnyttelse og bedre resultater i form av antall etablerte vekstbedrifter og utviklingen av disse.

SIVA vil de nærmeste årene prøve ut en struktur med egne og regionale eierandeler organisert i regionale innovasjonsselskaper i noen regioner. Dermed kan SIVA og myndighetene høste erfaringer fram mot opprettelsen av regionale innovasjonsselskaper i alle regioner.

SIVAs eiendomsvirksomhet krever betydelig tverrgående kompetanse, nettverk og investeringsevne. Regjeringen mener derfor at det ikke er hensiktsmessig å regionalisere SIVAs eiendomsportefølje.

4.2.5 Marin sektor

Regjeringen vil føre en ny og helhetlig fiskeripolitikk. Kyst- og fiskeripolitikken skal bidra til langsiktig miljømessig forsvarlig verdiskaping for hele samfunnet og samtidig bidra til rettferdig fordeling av ressursene. Verdiskapingen skal i størst mulig grad komme kystsamfunn, som er avhengig av fiskeriene, til gode. Fellesskapet skal sikres styring og kontroll over ressursene og over fordeling av disse. Levende fiskeressurser skal ikke privatiseres.

Regjeringen vil bidra til utvikling av en flåtestruktur som kan gi et aktivt bidrag til næringsvirksomhet og sysselsetting langs hele kysten, og en moderne flåte som kan drive bedriftsøkonomisk lønnsomt. Økt oppmerksomhet på fangstbasert havbruk og nye marine arter i oppdrett, særlig torsk, er eksempler på andre viktige satsingsområder for å bygge opp under lokal verdiskaping og næringsutvikling. Norges fortrinn som leverandør av ferskbaserte produkter til store kjøpekraftige markeder, særlig i Europa, er ett sentralt element i regjeringens strategi for utvikling av marin sektor og økt verdiskaping lokalt. Revitalisering av leveringsbetingelsene med oppmerksomheten rettet mot ordningens opprinnelige hensikt, nyinnføring av distriktskvoteordningen, føringstilskudd og utredning av fiskeflåtens struktur og effekten på lokal verdiskaping av gjeldende strukturtiltak, er også redskaper for å styrke lokal næringsutvikling og å realisere målsetningene i regjeringens strategi.

En god, bærekratig forvaltning av de marine ressurser omfatter også god kontroll med det faktiske ressursuttaket. I Soria Moria-erklæringen framheves dette som en prioritert forvaltningsoppgave med nasjonale og internasjonale perspektiver.

Forvaltningsoppgaver innen så vel fiskeri som havbruk anses som oppgaver med behov for nasjonal helhetsvurdering, koordinering og implementering. Samtidig er forvaltning av de marine ressurser av stor betydning for regional utvikling. Derfor bør flere forvaltningsoppgaver overføres til regionene. Innen marin sektor er det aktuelt å desentralisere oppgaver og ansvar innenfor en rekke ulike områder.

Akvakulturforvaltning

Etter akvakulturloven må en ha tillatelse til å drive akvakulturvirksomhet. Dette gjelder all virksomhet. For å kunne utnytte en konsesjon trengs en lokalitet. Det er etablert en ordning der næringsutøveren kun sender søknaden til fiskerimyndighetene. Fiskeriforvaltningen sørger deretter for å innhente uttalelser og vedtak fra lokaliseringskommunen, samt ulike sektormyndigheter som fylkesmannen, Mattilsynet og Kystverket.

Matfisktillatelser for laks og ørret er antallsbegrenset og har vært tildelt i nasjonale tildelingsrunder. Dette skjedde sist i 2003 og ble gjennomført av Fiskeridirektoratets regionkontorer. Ved tildeling av ti gjenstående konsesjoner i Finnmark, som finner sted i løpet av høsten 2006, er Finnmark fylkeskommune konsultert. Det er per dato ikke tatt stilling til når det blir aktuelt med en ny nasjonal tildelingsrunde.

Konsesjoner for andre arter enn laks og ørret tildeles løpende og har ingen antallsbegrensning. Konsesjonene er fritt omsettelige.

Regjeringen foreslår å overføre ansvaret for å tildele tillatelser for oppdrett og havbeite, klarering av lokaliteter samt ansvar for innsigelser på vegne av havbruksinteresser i kommunale kystsoneplanprosesser fra Fiskeridirektoratets regionkontorer til regionene. Forslaget innebærer at regionene vil tildele konsesjoner på aktørnivå, og få beslutningskompetanse der det i akvakulturlovgivningen er rom for utøvelse av nærings- og/eller regionalpolitisk skjønn, det vil si ved tildeling av nye matfiskkonsesjoner for laks, ørret og regnbueørret. Endringen vil bidra til at tildeling av matfisktillatelser kan bli et mer aktivt element i regionale utviklingsstrategier.

Ansvaret for konsesjonsrunder for laks og ørret vil fortsatt ligge på nasjonalt nivå, der man både bestemmer det totale antall konsesjoner samt fordeling til den enkelte region. Fiskeridirektoratets regionkontorer vil fortsatt ivareta tilsyns- og kontrolloppgaver, og departementet/direktoratet vil fortsatt ha ansvar for nasjonale rammer for utvikling og kontroll av næringen, gjennom lovgivningen og forskrifter. Forslaget innebærer at ansvaret for klagesaksbehandling vil bli værende i Fiskeridirektoratet sentralt.

I det pågående forvaltningsforsøket «Trøndelagsmodellen» er statlige sektorfullmakter samlet hos Fiskeridirektoratet for å effektivisere saksbehandlingen i kurante saker. Med en overføring av kompetanse til regionene vil «Trøndelagsmodellen» ikke kunne gjennomføres nasjonalt i sin nåværende form, men kan eventuelt videreføres i en tilpasset modell.

Skolekvoter

Skolekvoter tildeles i dag til skoler som tilbyr opplæring i Grunnkurs naturbruk og Videregående kurs 1 Fiske og fangst. Hovedtanken bak skolekvotene er at skolene skal kunne ha til disposisjon det kvantum fisk som er tilstrekkelig for å kunne gjennomføre en tilfredsstillende undervisning. Intensjonen med skolekvoter er ikke å bidra til skolenes økonomiske situasjon eller å finansiere innkjøp av skolefartøy.

Skolekvoter inngår i det totale norske kvotegrunnlaget for de aktuelle fiskeslagene. Fiskeri­direktoratet fordeler det aktuelle kvantum mellom de forskjellige skolene etter antall elever den enkelte skole har på henholdsvis Grunnkurs naturbruk og Videregående kurs 1 Fiske og fangst.

Fiskeridirektoratet fastsetter også regler for hvordan disse kvotene skal anvendes, herunder at det skal være elever om bord på fiskefartøyet når kvotene tas. Noen skoler har eget opplæringsfartøy, andre skoler leier inn fartøy.

De sentrale fiskerimyndigheter vil fortsatt være de som setter rammene for hvor stor andel av norsk totalkvote som skal settes av til skolekvoteordningen siden dette er en del av den samlede fordelingen av nasjonalt disponible kvoter. Videre vil sentrale fiskerimyndigheter være de som, etter fastlagte fordelingsnøkler og retningslinjer, fordeler skolekvoten på de forskjellige regionene.

Forslaget innebærer at regionene innenfor gitte forutsetninger vil stå fritt til å anvende og fordele regionens andel av skolekvoten ut fra de kriterier de måtte finne formålstjenelig. Regjeringen forutsetter imidlertid som et minimumskrav at elever skal være med når kvotene fiskes (jf. utgangspunktet om at kvotene gis til undervisningsformål og ikke som økonomisk bistand til skolene). Å sikre at fisket på skolekvotene foregår innenfor regelverket vil være en naturlig kontrollfunksjon for Fiskeridirektoratet.

For Fiskeridirektoratet vil de økonomiske og administrative konsekvensene være begrensede. I regionene må imidlertid kompetanse bygges opp, og det må påregnes administrative og økonomiske konsekvenser av noe omfang.

Kystsel

Kystsel inngår som et viktig element i en variert kystnatur med rikt plante- og dyreliv. I mange år har bestandene vært lite utnyttet, og i enkelte regioner har de også medført problemer. De senere årene har man fått en utvikling der kystsel framstår som en verdiskapingsressurs i randsonen mellom direkte vareproduksjon (eksempelvis spekk, skinn og kjøtt) og tjenesteproduksjon (for eksempel marin-/sjøbasert reiseliv).

Forvaltningen av kystsel skjer i Fiskeridirektoratet. Kvotene fastsettes sentralt og fordeles på fylker. Regjeringen foreslår å overføre ansvaret for fordeling av kvotene på aktør-/jaktlagsnivå og ansvaret for å utstede tillatelser/lisenser til regionene. Den enkelte region vil ut fra en samlet vurdering foreta fordeling av kvotene på aktør-/jaktlagsnivå ut fra det som gir en mest mulig effektiv høsting og størst verdiskaping.

Forslaget innebærer at fiskerimyndighetene setter ramme for størrelsen på og fordeling av kvotene på steinkobbe og havert, samt rammekriterier for teknisk forvaltning. Totalkvotene må fortsatt fastsettes sentralt av Fiskeridirektoratet og fordeles til regionene. Søknad om fellingstillatelse skal fortsatt sendes direktoratets regionkontorer som foretar en teknisk klarering av søknadene ut fra vedtatte rammekriterier.

De økonomiske og administrative konsekvensene vil være små.

Lokale fiskerireguleringer

Lokale reguleringer omfatter lokale tiltak av teknisk karakter, knyttet til havdeling eller forbud mot bruk av visse typer fiskeredskap. Dette er i dag delegert til Fiskeridirektoratets regionale nivå. Fylkeskommunene kan opprette egne rådgivende utvalg for lokale reguleringer i sjøen. Der slike utvalg ikke er opprettet håndteres oppgavene av Fiskeridirektoratets regionale enhet. Slike rådgivende utvalg for lokale reguleringer i sjøen er i dag opprettet i Finnmark, Troms, Nordland og Trøndelagsfylkene.

Fylkeskommunene er allerede i dag involvert i utarbeidelsen av slike lokale reguleringer. Regjeringen foreslår å overføre et mer selvstendig ansvar til det regionale folkevalgte nivået når det gjelder utarbeidelsen av slike lokale reguleringer.

Lokale reguleringer gjelder innenfor et geografisk område fra strandsonen til grunnlinjen (harmonerer med havnedistriktsområde), eventuelt til 12 nautiske mil. Det forventes at de økonomiske og administrative konsekvensene vil være av et beskjedent omfang.

Tang og tare

Fiskeri- og kystdepartementet har kompetansen på den nasjonale forskriften for tang og tare. Den nasjonale forskriften fastlegger de overordnede rammene for taretråling som gjelder for alle fylkene der det er åpnet for taretråling i dag. Fiskeridirektoratet utarbeider og fastsetter de regionale taretrålingsforskriftene. De fylkesvise regionale forskriftene fastlegger rammene for det enkelte fylke.

Fiskeridirektoratet har organisert det fylkesvise arbeidet med de regionale taretrålingsforskriftene i regionale grupper som består av Fiskeridirektoratets regionkontor, fylkesmann, fylkeskommunen og taretrålnæringen. Arbeidet i gruppene er ledet av Fiskeridirektoratet sentralt. Gruppen legger fram forslag til forvaltningsplan og forskrift som senere vedtas av Fiskeridirektoratet sentralt.

Det er åpnet for taretråling i Rogaland, Hordaland, Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal og Sør-Trøndelag.

Regjeringen foreslår å endre det regionale partnerskapet ved å overføre ledelsen til det regionale folkevalgte nivået. Dette partnerskapet foreslås gitt ansvaret med å utarbeide regionale forvaltningsplaner.

Kongekrabbe

Fiske etter kongekrabbe er et lokalt fiskeri som kun foregår på kysten av Finnmark. Forvaltningsansvaret er i dag delegert til Fiskeridirektoratets region Finnmark, med unntak av forskriftsfastsettelser. Artens utbredelse og vekst har påført enkelte kyst- og fjordfiskere økonomiske belastninger (ødelagte redskaper med mer). På den bakgrunn er det politisk slått fast at de som er økonomisk rammet av kongekrabben også skal ha førsteretten til å beskatte den.

Med bakgrunn i det ovennevnte foreslår regjeringen at utøvende myndighet overføres til det regionale folkevalgte nivå. Nasjonale myndigheter vil fortsatt ha ansvar blant annet for forhandlinger og internasjonale avtaler, fastsettelse av norsk kvote, avsetning av kvoteandel til forskningsformål, tiltak for å begrense utbredelse og forekomst og til fastsettelse av eventuelt område for bærekraftig fangst. Så langt som mulig vil dette bli basert på konsultasjoner med det regionale folkevalgte nivå og Sametinget. Regionale myndigheter vil være ansvarlig for utvikling av kriterier for deltakelse i og utøvelse av kongekrabbefisket, innenfor sentrale retningslinjer.

Regjeringen vil etter planen legge fram en egen stortingsmelding om forvaltning av kongekrabbe våren 2007.

Distriktskvoteordningen

Fiskeri- og kystdepartementet har høsten 2006 iverksatt en prøveordning med distriktskvoter. Hensikten med distriktskvotene er å tilføre råstoff til fiskeindustribedrifter i definerte distrikter for å fremme aktivitet, sysselsetting og verdiskaping.

Distriktskvoten, totalt 3 484 tonn, er for 2006 tildelt fylkene Nordland, Troms og Finnmark med henholdsvis 1 742 tonn, 726 tonn og 1 016 tonn. 1

Fylkeskommunene har definert hvilke områder i sitt fylke som skal tildeles råstoff. Distriktskvote er tildelt det enkelte fartøy etter søknad med påfølgende loddtrekning foretatt på Fiskeridirektoratets regionkontorer. Det er tildelt kun én distriktskvote per fartøy.

Antatte økonomiske, administrative og andre vesentlige konsekvenser av ordningen vurderes og analyseres. Det er derfor iverksatt en løpende evaluering av årets prøveordning som skal foreligge før en tar stilling til videreføring eller eventuell opphevelse av ordningen.

Oppsummering

Forvaltning av følgende saksområder foreslås overført til regionene:

Ansvaret Fiskeridirektoratets regionkontor har for å tildele tillatelser for oppdrett og havbeite, og klarering av lokaliteter samt ansvar for innsigelser på vegne av havbruksinteresser i kommunale kystsoneplanprosesser, overføres fra Fiskeridirektoratets regionskontorer til regionene.

Sentrale fiskerimyndigheter fastsetter andel av norsk fiskekvote som skal avsettes til skolekvoter, samt enkelte overordnede vilkår. De enkelte regioner vil kunne disponere egen andel av denne kvoten.

Fiskerimyndighetene fastsetter rammen for størrelsen på og fordeling av kvotene på kystsel (steinkobbe og havert), samt rammekriterier for teknisk forvaltning. Regionene vil kunne innvilge fellingstillatelser for egen kvoteandel og utsteder tillatelser/lisenser.

Regionene vil kunne gi lokale reguleringer innenfor et geografisk område fra strandsonen til grunnlinjen, eventuelt til 12 nautiske mil. Sentrale myndigheter avklarer hvilke reguleringstyper som bør omfattes av ordningen.

Det foreslås videre at regionene utarbeider regionale forvaltningsplaner for tang og tare.

Regionale myndigheter foreslås også å ha ansvaret for utvikling av kriterier for deltakelse i og utøvelse av kongekrabbefisket. Ulike aspekter ved den framtidige forvaltning av kongekrabbe vil bli drøftet i en stortingsmelding om kongekrabbeforvaltningen som blir lagt fram for Stortinget våren 2007.

Fiskeri- og kystdepartementet har høsten 2006 iverksatt en prøveordning med distriktskvoter i Nordland, Troms og Finnmark. Årets prøveordning vil bli evaluert før det tas stilling til videreføring eller eventuell opphevelse av ordningen.

4.2.6 Landbruks- og matområdet

Hovedmålet for landbruks- og matpolitikken er å beholde et levende landbruk over hele landet. Politikken skal gi grunnlag for økt verdiskaping og livskvalitet basert på en bærekraftig forvaltning av landbrukets ressurser. Landbruket spiller en viktig rolle for sysselsetting og bosetting i store deler av landet og er bærebjelken i mange bygder. Målet er å øke verdiskapingen for primærprodusentene og virksomhetene som videreforedler råvarer fra norsk landbruk. Landbruks- og matpolitikken skal også medvirke til et mer miljøvennlig og langsiktig landbruk enn det rene markedsløsninger ville ha gitt.

Dagens oppgave- og ansvarsfordeling

Kommunene har ansvar for utforming av en lokal landbrukspolitikk innenfor rammene av den nasjonale landbrukspolitikken. Kommunene er førstelinjemyndighet for de juridiske virkemidlene på området, herunder jordloven, konsesjonsloven, skogbruksloven og odelsloven. I samarbeid med næringsorganisasjonene har kommunene ansvar for å utarbeide tiltaksstrategier for miljøvirkemidlene i jordbruket og for deler av virkemidlene til nærings- og miljøtiltak i skogbruket. Kommunene er førstelinjemyndighet for direktetilskuddene over jordbruksavtalen og har veilednings- og kontrollansvar overfor tilskuddsmottaker. Kommunene skal ivareta nasjonale landbrukspolitiske mål i kommuneplanleggingen og skal se landbruket i sammenheng med samfunns- og næringsutviklingen generelt. Kommunene forbereder og innstiller søknader om tilskudd fra bygdeutviklingsmidlene og til lån til landbruksformål som forvaltes av Innovasjon Norge.

Fylkesmannen har ansvar for den regionale og lokale oppfølgingen av landbruks- og matpolitikken. Målet er å legge til rette for utvikling av ny næringsaktivitet og attraktive bosteder parallelt med å opprettholde et levende landbruk. Fylkesmannen er et kompetansesenter for kommunene. Fylkesmannen har utviklingsoppgaver på landbruksområdet og har ansvar for samordning av virksomheten til Innovasjon Norge, Mattilsynet og andre statlige aktører som er rettet mot kommuner og fylkeskommuner. I samarbeid med Innovasjon Norges distriktskontor, fylkeskommunen, kommunen og næringsorganisasjonene utformer fylkesmannen regional næringsstrategi som trekker opp prioriteringene og forskrifter for bruk av bygdeutviklingsmidlene. I tillegg utarbeider fylkesmannen regionalt miljøprogram i samarbeid med næringsorganisasjonene og kommunene. Fylkesmannen fordeler miljøvirkemidlene i jordbruket og deler av virkemidlene til nærings- og miljøtiltak i skogbruket til kommunene. Fra 2007 vil fylkesmannen være vedtaksmyndighet for tilskuddsordningene for skogbruksplanlegging med miljøregistreringer, skogsveibygging og skogsdrift med taubane og hest. Fylkesmannen veileder kommunene og fører kontroll av kommunene knyttet til tilskuddsordningene over jordbruksavtalen. Fylkesmannen er saksforberedende organ for fylkeslandbruksstyret og deltar i arbeidet med samfunnsplanleggingen, både i regi av kommunene og fylkeskommunen. Fylkesmannen har selvstendig klagerett over kommunale enkeltvedtak i saker etter plan- og bygningsloven.

Fylkeslandbruksstyret er hjemlet i jordloven § 5 og er et statlig organ som består av sju medlemmer. Medlemmene velges av fylkestinget for den fylkeskommunale valgperioden. Fylkesmannen er saksforbereder for fylkeslandbruksstyret. Fylkeslandbruksstyret behandler hovedsakelig klagesaker etter jordloven, konsesjonsloven, skogbruksloven og odelsloven, samt at det har innsigelsesmyndighet på landbruksområdet i kommunale arealplaner etter plan- og bygningsloven.

Innovasjon Norge har ansvar for de nasjonale verdiskapingsprogrammene for mat, rein, bioenergi, tre, samt for forvaltning av de bedriftsrettede bygdeutviklingsmidlene på landbruks- og matområdet. I tillegg har Innovasjon Norge ansvar for ordningen med rentestøtte. Innovasjon Norge deltar i utarbeidelsen av de regionale næringsstrategiene.

Statens landbruksforvaltning er et forvaltningsorgan under Landbruks- og matdepartementet, og skal bidra til en samordnet, helhetlig og effektiv forvaltning av økonomiske og juridiske virkemidler rettet mot landbruket, landbruksbasert næringsliv og handel. Statens landbruksforvaltning forvalter tilskuddsordningene over jordbruksavtalen og er klageorgan knyttet til disse. Statens landbruksforvaltning har ansvaret for fordeling av miljøvirkemidlene i jordbruket og virkemidlene til nærings- og miljøtiltak i skogbruket til fylkesmannen. Statens landbruksforvaltning er også klageorgan for saker fattet av fylkeslandbruksstyret eller fylkesmannen etter landbrukets særlover, og har ansvar for lovtolking og informasjon om lovverket. Statens landbruksforvaltning har innsigelsesmyndighet i forhold til kommunale arealplaner etter plan- og bygningsloven.

Beskrivelse av og begrunnelse for endringer i oppgave- og ansvarsfordelingen

Regjeringens utgangspunkt er at de fleste av fylkesmannens oppgaver på landbruks- og matområdet, med unntak av klagebehandling, kontroll med tilskuddsforvaltningen, innsigelse, lovlighetskontroll og enkelte saker med vedtaksmyndighet, kan overføres til regionene. Dette må imidlertid vurderes nøye i hvert enkelt tilfelle, og det må skje på en måte som sikrer våre muligheter til å nå våre nasjonale landbrukspolitiske mål og våre internasjonale forpliktelser på området.

Regionene vil få ansvar for å videreutvikle en regional landbrukspolitikk innenfor rammene av den nasjonale landbrukspolitikken. Gjennom rollen som aktiv samfunnsutvikler, skal regionene legge til rette for utvikling av ny næringsvirksomhet og attraktive bosteder parallelt med å opprettholde et levende landbruk. Regionene vil få ansvar for å formidle nasjonal og regional landbruks- og matpolitikk og vil bli et kompetansesenter generelt og for kommunene spesielt. Regionene vil få ansvaret for oppfølging og videreutvikling av regional strategi for næringsutvikling og regionalt miljøprogram. Dette arbeidet skal gjennomføres i samarbeid med kommuner, næringsorganisasjoner og andre berørte aktører. Kommunene utarbeider tiltaksstrategier med prioritering av miljøvirkemidlene i jordbruket og virkemidlene til nærings- og miljøtiltak i skogbruket. Regionene vil få ansvaret for å godkjenne tiltaksstrategiene og fordele virkemidlene til kommunene knyttet til deler av dette. Regionene vil få vedtaksmyndighet knyttet til tilskuddsordningene skogbruksplanlegging med miljøregistreringer, skogsveibygging og skogsdrift med taubane og hest. Gjennom arbeidet med regionale planer vil regionalt folkevalgt nivå få ansvar for å ivareta viktige nasjonale landbrukspolitiske mål, og herunder bidra til at kommunene i sitt planarbeid ivaretar de samme mål. Regionene vil, som regional planmyndighet etter plan- og bygningsloven, ha innsigelsesmyndighet overfor kommunale planer på samme måte som fylkeskommunene har i dag. Prosjekt- og utviklingsarbeid for å bidra til utvikling av virkemidler på området vil være en viktig oppgave. Veiledning av kommunene knyttet til de oppgavene som overføres til regionene vil følge oppgavene.

Regjeringen foreslår at fylkesmannen får ansvar for klagebehandling knyttet til jordloven, konsesjonsloven, skogbruksloven og odelsloven, kontroll med tilskuddsforvaltningen, innsigelsesrett, lovlighetskontroll og enkelte saker med vedtaksmyndighet. Fylkeslandbruksstyret nedlegges fra 2008 og fylkesmannen vil overta ansvaret for klagesaker, innsigelsesmyndighet og enkelte saker med vedtaksmyndighet som Fylkeslandbruksstyret i dag har ansvaret for. Fylkesmannen får ansvar for veiledning av kommunene knyttet til de oppgavene som ivaretas av fylkesmannen. Statens landbruksforvaltning vil være klageorgan for de sakene der fylkesmannen blir vedtaksmyndighet.

Både nytt regionalt folkevalgt nivå og fylkesmannen vil få ansvar for rådgivning og veiledning av kommunene knyttet til ivaretakelse av nasjonale mål i arealplanleggingen. Regionene skal ivareta målene gjennom regionplanleggingen, hvor nytt regionalt folkevalgt nivå vil få myndighet til å gi bestemmelser som i en begrenset tidsperiode båndlegger arealbruken. Regionale planer skal utformes i nært samarbeid med kommuner og regionale statsetater, herunder fylkesmannen. Regionene vil, i egenskap av å være høringsorgan til kommunale arealplaner, få et bredere ansvar for å påse at kommunene følger nasjonale retningslinjer for vern av dyrket og dyrkbar mark. Fylkesmannen vil få rådgivnings- og veiledningsansvar overfor kommunene knyttet til klagebehandling etter landbrukets særlover og til utøvelse av innsigelsesmyndigheten, og skal derigjennom ivareta statens behov for ivaretakelse av nasjonale mål, herunder vern av dyrket og dyrkbar jord. Dette forutsetter tett kontakt og dialog i den regionale planleggingen mellom fylkesmannen og kommunene. Det legges til grunn at fylkesmannen skal ha relevant landbruksfaglig kompetanse for å ivareta oppgavene på området.

Ved å overføre de fleste oppgaver fylkesmannen har på landbruksområdet til regionene, vil de utviklingsorienterte landbruksoppgavene bli gjenstand for politisk avveining og skjønn, det demokratiske aspektet blir styrket, og ulike regionale og lokale prioriteringer og satsinger basert på regionenes naturlige fortrinn og spesielle utfordringer vil lettere kunne gjennomføres. Begrunnelsen for at de fleste av de regionale landbruksoppgavene foreslås overført til regionene er hensynet til å beholde helhetlige kompetansemiljøer. Landbruksoppgaver der nasjonalt helhetsgrep er nødvendig, skal fortsatt på noen områder ivaretas på sentralt statlig nivå.

Fylkesmannen har i dag ansvar for oppgaver der forvaltningen av regelverket primært ligger i Mattilsynet. Dette gjelder oppgaver der fylkesmannen etter instruks kan utstede autorisasjon til bruk av plantevernmidler, samt der fylkesmannen skal motta meldinger om mistanke om eller påvisning av floghavre og videre skal veilede om tiltak og delta i tilsynet. Dette er oppgaver som er regelstyrt. Mattilsynet forvalter regelverket på dette området og innehar dermed kompetansen. Regjeringen foreslår derfor at oppgavene overføres til Mattilsynet.

En vesentlig del av oppgavene som regionene overtar er kjennetegnet ved at de skal gjennomføres innenfor definerte nasjonale rammer. Det vil derfor være behov for å ha spisskompetanse på et høyt faglig nivå og en sterk ledelsesmessig kompetanse.

De senere årene har det vært gjennomført en regionalisering av landbrukspolitikken. I jordbruksoppgjøret i 2003 ble tilskuddsordninger knyttet til tiltak for å redusere forurensing i landbruket og tilrettelegging for skjøtsel og bevaring av kulturlandskap, samlet i regionale miljøprogram. Fylkesmannen har utarbeidet regionale miljøprogram i samarbeid med blant annet næringsorganisasjonene og kommunene. I jordbruksoppgjøret i 2004 ble det besluttet at det skulle utarbeides en regional strategi for næringsutvikling i samarbeid mellom fylkesmannen, Innovasjon Norge, næringsorganisasjonene, fylkeskommunen og kommunene. Regional næringsstrategi skisserer de prioriteringene som gjelder ved tildeling av de bedriftsrettede og de tilretteleggende bygdeutviklingsmidlene.

Innføringen av de regionale programmene har lagt til rette for ulike regionale og lokale prioriteringer og satsinger, i tråd med regionenes naturlige fortrinn og spesielle utfordringer. For å bidra til å nå nasjonale landbrukspolitiske mål er det behov for en aktiv medvirkning og tilpasning til regionale forhold. Samtidig må oppgavene på landbruksområdet ses i sammenheng med samfunnsutviklingen generelt og behovet for økt verdiskaping. Ved å overføre de fleste oppgavene fylkesmannen har på landbruksområdet til regionen, vil de utviklingsorienterte landbruksoppgavene bli gjenstand for politisk avveining og skjønn samtidig som det regionale folkevalgte nivået blir styrket i arbeidet med regional utvikling. Motstridende interesser i utviklingsarbeidet skal forenes i en regional landbrukspolitikk med grunnlag i overordnede nasjonale målsetninger. Overføring av de fleste oppgavene knyttet til landbruks- og matområdet til regionene vil gi en styrking av det demokratiske aspektet ved disse oppgavene.

Regjeringen forutsetter at endring i forvaltningsansvaret for bygdeutviklingsmidlene ikke medfører endringer i forholdet til kommunene som førstelinjetjeneste. Endring av ansvarsforholdene forutsetter ingen endringer i jordbruksforhandlingene og jordbruksavtalen. Regionene forutsettes å måtte følge bestemmelsene for virkemiddelbruk som er nedfelt i jordbruksavtalen og i den nasjonale landbruks- og matpolitikken. Bygdeutviklingsmidlene er avtalefestede midler og er gjenstand for forhandlinger hvert år. Avtalepartene trekker opp retningslinjene for bruken av midlene og skal involveres i disponeringen av disse midlene.

Kommunene vil fortsatt være en viktig aktør for gjennomføring av den nasjonale landbrukspolitikken lokalt. Regjeringen ønsker å forsterke kommunenes rolle ytterligere gjennom overføringen av veterinærvakt og klinisk veterinærdekning til kommunene. Landbruks- og matdepartementet tar sikte på å fremme lovendringsforslag for Stortinget våren 2007. Endringen vil da kunne gjelde fra 1. januar 2008.

4.2.7 Miljøvernområdet

Regjeringen har som mål at Norge skal være et foregangsland i miljøvernpolitikken, både nasjonalt og internasjonalt. Vern om miljøet er et grunnleggende vilkår for en bærekraftig utvikling, og krever innsats på bred front, fra staten, regionene, kommunene, bedriftene, borgerne og organisasjonene. De største miljøutfordringene i vår tid er globale; økende konsentrasjon av klimagasser i atmosfæren, rask reduksjon av naturmangfoldet på jorda og stadig økende bruk og utslipp av miljøfarlige kjemikalier. Miljøpolitikken skal bygge på «føre var prinsippet», som sier at tvil skal komme naturen til gode. For at framtidens generasjoner skal ha tilgang til et godt miljø og mangfoldig natur, må miljøhensyn gripe inn i alt vi gjør.

Dagens oppgave- og ansvarsfordeling, med vekt på aktuelle oppgaver

Kommunene har ansvar for miljøvernoppgaver hvor det er behov og rom for lokalpolitisk skjønn. Kommunene er arealplanmyndighet etter plan- og bygningsloven, har ansvar for friluftsliv, forvaltning av jaktbart vilt, innlandsfiskeforvaltningen, motorferdsel i utmark, ivaretakelse av biologisk mangfold i arealplansammenheng og håndtering av forurensningsbestemmelser der virkningene er av lokal og reversibel karakter.

Fylkeskommunene har ansvar for regional kulturminneforvaltning og for å ivareta miljøvernhensyn i fylkesplanleggingen.

Fylkesmannen har følgende miljøvernoppgaver:

Innenfor klage, lovlighetskontroll og tilsyn er oppgavene knyttet til:

• Utøvelse av klagemyndighet og lovlighetskontroll på kommunale vedtak etter følgende lovverk: plan- og bygningsloven, forurensningsloven, naturvernloven, laks- og innlandsfiskeloven, viltloven, friluftsloven og motorferdsel­loven.

• Tilsyns- og kontrollmyndighet etter forurensningsloven og internkontrollforskriften overfor kommuner, fylkeskommuner og bedrifter, herunder helseforetak. Dette omfatter også inspeksjoner, revisjoner mv.

• Innsigelsesrett til arealplaner og kan påklage vedtak i byggesaker.

Innenfor gjennomføring/formidling av nasjonal miljøvernpolitikk er oppgavene knyttet til:

• I gjennomføringen av vannrammedirektivet se til at statlig politikk innen definerte grenser fra seks ulike departementer som er direkte involvert gjennomføres, og påse at alle prosesser tidsmessig tilfredsstiller direktivets krav.

• Myndighetsutøvelse etter forurensningsloven i forhold til kommuner og industri (pålegg, tillatelser, anmeldelser), og etter naturvernloven, viltloven (først og fremst truede/sårbare arter, herunder rovviltforvaltningen), laks- og innlandsfiskeloven og vassdragslovgivningen.

• Saksforberedelse for departement/direktorater på nasjonalt viktige områder slik som verne- og forvaltningsplaner etter naturvernloven, ulike handlingsplaner (for eksempel forurensede sedimenter eller truede og sårbare arter) mv.

• Som høringsorgan vurdere miljøvirkninger i forhold til nasjonal miljøpolitikk av ulike tiltak, for eksempel større utbyggingstiltak, samt bidra til gode utredningsprogrammer i konsekvensutredningssaker, og påse at miljømessige konsekvenser er tilstrekkelig belyst i endelig utredning.

• Ha oversikt over miljøtilstanden i fylket gjennom egen overvåking, tilrettelegging av egen kunnskap og innhenting/kvalitetssikring av data fra andre aktører, samt formidle informasjon om miljøtilstanden og bidra til Norges internasjonale rapportering. Miljødataene skal sikre et godt beslutningsgrunnlag både på lokalt, regionalt og nasjonalt nivå.

• Veilede kommuner og andre aktører om den nasjonale miljøpolitikken innenfor de områder fylkesmannen har ansvar for.

Oppgaver med stimulerings- og utviklingspreg innebærer:

• Tilskuddsforvaltning innenfor vilt- og fiskeforvaltning.

• Stimulere kommuner og friluftsråd til å fremme saker om sikring av friluftsområder. Direktoratet for naturforvaltning gjennomfører sikringssakene.

• Ivareta allmennhetens interesser ved behandling og uttalelser til saker om arealdisponering.

• Sammen med kommunene ha ettersyn med de statlige sikrede friluftsområdene i fylket.

• Tilskuddsforvaltning til tiltak som motiverer til deltakelse i friluftsliv og til sikring og opparbeiding av friluftsområder.

Beskrivelse og begrunnelse av endringer i oppgave- og ansvarsfordelingen

Miljøområdet er ett av de samfunnsområdene der det er viktigst å se virkninger og vurdere tiltak på tvers av landegrensene. Det er derfor en rekke internasjonale konvensjoner og vedtak som binder Norges miljøforvaltning. Disse forholdene medfører at vår nasjonale miljøpolitikk må utformes innenfor internasjonale rammer og overenskomster. Dette innebærer at staten må sikre og ivareta sterk nasjonal styring på miljøområdet, bl.a. gjennom strengt nasjonalt regelverk. En forutsetning om sterk nasjonal miljøpolitikk skal ligge til grunn ved gjennomføring av forvaltningsreformen.

Regjeringen går inn for at oppgaver knyttet til klage, tilsyn, lovlighetskontroll og innsigelser, samt veiledning knyttet til dette fremdeles skal være fylkesmannens ansvar. Dette vil gjelde oppgaver som klagebehandling og lovlighetskontroll på kommunale vedtak etter plan- og bygningsloven, forurensingsloven, naturvernloven, laks- og innlandsfiskloven, viltloven, friluftsloven og motorferdselloven. Dette gjelder også tilsyns- og kontrollmyndigheten etter forurensingsloven og internkontrollforskriften overfor kommuner, fylkeskommuner og bedrifter, herunder helseforetak. Videre skal fylkesmannen fortsatt ha ansvaret for å fremme innsigelser til arealplaner og påklage vedtak i byggesaker.

Regjeringens utgangspunkt er at de fleste oppgaver som i dag tilligger fylkesmannen, og som ikke er knyttet til tilsyn, innsigelse, klage og kontroll, samt veiledning knyttet til dette, skal overføres til regionene. Dette må imidlertid vurderes nøye i hvert enkelt tilfelle, og det må skje i et omfang og på en måte som sikrer våre muligheter til å nå våre nasjonale miljømål og våre internasjonale miljøforpliktelser. I denne forbindelse vil dagens miljølovgivning bli gjennomgått før oppgaver overføres, og det kan være aktuelt å benytte andre og sterkere styringsvirkemidler på miljøområdet enn det staten vanligvis bruker overfor lokalforvaltningen.

De oppgavene som uavhengig av videre utredning, skal ligge igjen hos fylkesmannen, dvs. klagebehandling, kontroll, tilsyn og innsigelsesarbeidet knyttet til plan- og bygningsloven, vil kreve opprettholdelse av miljøfaglig kompetanse. For eksempel vil forvaltning av miljøregelverket kreve behov for miljøfaglig kompetanse ved regelanvendelsen knyttet til kontroll og klagebehandling, og videre vil tilsyns- og kontrolloppgavene på forurensningsområdet kreve god og spesialisert fagkompetanse både for å kunne gjennomføre tilsynet på en tillitvekkende måte og for å føre en god dialog med bedriftene og kommunene. Dette er hensyn som må tillegges vekt når dagens ressurser skal fordeles.

Regjeringen har søkt å finne en balanse mellom på den ene siden hensynet til nasjonal politikk og på den andre siden behovet for involvering av regionalt folkevalgte i arbeidet med miljøspørsmål. Miljøutfordringene er blitt betydelig mer komplekse, sektorovergripende og tverrfaglige enn tidligere. Dette tilsier at framtidens miljøpolitikk i enda større grad enn hittil må integreres i alle sektorer og på alle forvaltningsnivå. Å gi regionene større ansvar på miljøområdet vil gi større lokal og regional forankring, forståelse og aksept for viktige miljøvernpolitiske oppgaver i regionene og kommunene. Dette vil styrke det lokale og regionale engasjementet i miljøspørsmål, og dermed legge grunnlaget for å kunne oppfylle intensjonen om å «tenke globalt – handle lokalt».

Det er på denne bakgrunn av sentral betydning for både den regionale utviklingen og miljøhensyn at oppgaver på miljøområdet som i dag ligger hos fylkesmannen ses i sammenheng med blant annet utviklingsoppgaver på landbruks-, samferdsels- og næringsområdet. Dette vil være en styrke for miljøområdet og gir mulighet til å integrere miljøhensyn i flere sektorer. Samtidig vil det være en styrke for de andre sektorene fordi de miljøpolitiske målene uansett vil legge viktige premisser for disse sektorene.

Regionene vil få en styrket rolle innenfor regional planlegging. Regionene vil også ha innsigelsesmyndighet overfor kommunale planer på samme måte som fylkeskommunene har i dag. Flere av dagens miljøutfordringer krever et kommuneoverskridende perspektiv på analyser, planer, løsninger og handling. Eksempler på slike spørsmål er bruk av kystområder og byutvikling i store befolkningssentra. Regional planlegging legger også viktige premisser for sektorer som påvirker areal- og ressursbruk, som for eksempel landbruk, samferdsel og næringsutvikling. En bærekraftig arealpolitikk er derfor et av de viktigste virkemidlene for å nå de miljøvernpolitiske mål­ene.

4.2.8 Kultur

Beskrivelse og vurdering av endringer i oppgave- og ansvarsfordelingen

Spillemidler til idrett : Etter lov om pengespill med tilhørende forskrift fordeles spillemidler til idrettsformål av Kongen. Fylkeskommunene er bemyndiget til å foreta detaljfordelingen av de spillemidler som hvert år stilles til disposisjon til bygging av idrettsanlegg i kommunene. Med utgangspunkt i tilgjengelige midler fastsetter Kultur- og kirkedepartementet hvert år rammene til fylkeskommunene basert på godkjent søknadssum (vektes 50 prosent), antall innbyggere (vektes 25 prosent) og anleggsfordeling (vektes 25 prosent). Fylkeskommunene har betydelige muligheter til å prioritere ved fordelingen av midler regionalt, både med hensyn til geografi, anleggstyper og tilskuddssatser. De oppgaver som tilligger dagens fylkeskommuner vil bli videreført til de nye regionene. Systemet med årlig spillemiddelfordeling til regionene skal være mest mulig hensiktsmessig innrettet. Kultur- og kirkedepartementet vil derfor ta initiativ til en grundig gjennomgang av dagens kriterier for fordeling av spillemidlene til idrettsanlegg. Ordningens søknadsbaserte innretning er vesentlig og må videreføres. Spillemidler til idrettsanlegg må også i framtiden være forbeholdt investeringer. Dette har vært avgjørende for den utbyggingen av idrettsanlegg som har foregått ved hjelp av spillemidler.

Investeringsmidler til kulturformål : Fra 2005-overskuddet for Norsk Tipping AS er 119 millioner kroner i 2006 allokert til kulturbygg. Av dette er 48 millioner kroner overført til fylkeskommunene som forvalter den desentraliserte tilskuddsordningen for kulturhus. 71 millioner kroner er forvaltet av Kultur- og kirkedepartementet til tilskuddsordningen for regionale møteplasser og formidlingsarenaer for kultur. Alle spillemidlene til kulturbygg bør etter reformen forvaltes av regionene.

Styrerepresentasjon innenfor kultursektoren : Staten oppnevner styreleder og styremedlemmer i region-/landsdelsteatrene, i region-/ landsdelsorkestrene, i en del museer og i knutepunktfestivalene. For å styrke den regionale innflytelsen, kan ansvaret for å oppnevne styreleder og eventuelt noen eller alle av styremedlemmene overføres til regionene. Styrene skal påse at forvaltningen av institusjonene skjer etter gjeldende lover og forskrifter og forutsetninger for det offentlige tilskuddet. Det må derfor fortsatt vektlegges å oppnevne profesjonelle styrer.

ABM-feltet : På arkivområdet har de tre forvaltningsnivåene et lovhjemlet ansvar for å ta vare på arkiver de selv har skapt. Flere steder arbeides det imidlertid med samlokalisering. Det blir viktig for staten, regionene og kommunene å utvikle gode organisasjonsmodeller for slike arkivsentra. På bibliotekområdet er bevaringsansvaret samlet i Nasjonalbiblioteket, mens det øvrige bibliotekfeltet har ansvar for å gjøre tilgjengelig det ulike brukergrupper etterspør. Lov om folkebibliotek pålegger den enkelte kommune å ha et folkebibliotek, mens den enkelte fylkeskommune er pålagt å ha et fylkesbibliotek. Etter opplæringsloven skal elevene ha tilgang til skolebibliotek. En annen hovedkategori er fag- og forskningsbibliotek som integrerte deler av universitet og høgskoler m.m. Bibliotektjeneste til innsatte i fengsler omfatter nå 16 fengselsbibliotek, og ytes både av folke- og fylkesbibliotek. Særskilte bibliotektjenester for innvandrere støttes gjennom tilskudd til det flerspråklige bibliotek ved Deichmanske bibliotek i Oslo. Det er behov for å bygge ut slike tjenester flere steder. Utredningen Bibliotekreform 2014 konkluderer med at de lokale folkebibliotekene fungerer dårlig i mange kommuner. Utredningen slår videre fast at dagens fylkesbibliotek må gjennomgå en omstillingsprosess for å kunne ivareta en rolle som utviklingsaktør i de nye regionene. Det regionale nivået bør konsentrere seg om koordinerings- og utviklingsoppgaver, mens driftsoppgavene bør overføres til operative bibliotek. Regionenes rolle på biblioteksektoren avklares i forbindelse med oppfølgingen av Bibliotekreform 2014 .

Rikskonsertene : Produksjon og turnering av skolekonserter er den viktigste delen av Rikskonsertenes virksomhet. Ordningen er landsomfattende og inngår som et hovedelement i Den kulturelle skolesekken. I nært samarbeid mellom Rikskonsertene og fylkeskommunene produseres årlig om lag 8 500 skolekonserter. Konserter for førskolebarn inngår også. Av utgifter på 66 millioner kroner til skolekonserter i 2006 overføres 37 millioner kroner til fylkeskommunene til produksjon etter inngåtte avtaler. Ansvaret for turnelegging av skolekonserter er fra skoleåret 2007-2008 overført fra Kunnskapsdepartementet ved fylkesmannsembetene til Kultur- og kirkedepartementet ved Rikskonsertene. Turneleggingsansvaret bør kunne legges til regionene så snart som det er praktisk gjennomførbart. Innenfor de fastsatte økonomiske rammene kan omfanget av regionale produksjoner økes. Det er en forutsetning at kvaliteten på produksjonene kunstnerisk og formidlingsmessig blir opprettholdt og videreutviklet. Ytterligere overføring av produksjonsansvaret til regionalt nivå bør gjøres på bakgrunn av løpende vurdering og etter avtale med regionnivået.

Teaterfeltet : Over Kultur- og kirkedepartementets budsjett gis tilskudd til teatre over hele landet. Det enkelte teater bestemmer selv repertoar og andre disposisjoner innenfor gitte rammer. Det vil være naturlig å se på balansen mellom regionteatrenes turnévirksomhet og Riksteaterets virksomhet.

Norsk kulturråd : Det vil bli foretatt en gjennomgang av Norsk kulturråd og andre fagområder for å se hvilke arbeidsmåter som er best egnet for å gjennomføre prinsippene om armlengdes avstand, spredning av beslutninger og reduksjon av administrasjon. Fra 2007 er tilskuddsordningen for ekstraordinære tiltak ved kulturhistoriske museer og ordningen for innkjøp av samtidskunst foreslått avviklet og midlene er fordelt på museene. Med få og store regioner bør en kunne vurdere om flere oppgaver kan delegeres til institusjoner og/eller overføres til regionalt nivå uten økt byråkrati.

Oppgaver som i dag ligger innenfor Kulturløftet vil fortsatt inngå i beregningen av Kulturløftet også etter en eventuell oppgaveoverføring til regionene.