4 Arealgrenser for konsesjon, lovbestemt boplikt og odel

4.1 Innledning

Som omtalt i kapittel 2.2 har Stortinget bedt regjeringen om å komme tilbake til Stortinget med forslag om:

• nødvendig lovendring om å heve arealgrensene for konsesjonsplikt ved erverv av bebygd eiendom og lovbestemt boplikt til 35 dekar fulldyrka eller overflatedyrka jord. (Anmodningsvedtak nr. 486).

• at arealgrensen endres tilsvarende for odlingsjord etter odelsloven § 2. (Anmodningsvedtak nr. 487).

Om bakgrunnen og behovet for å heve arealgrensene uttalte komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre:

«Flertallet mener at dette vil ta høyde for verdistigningen som har vært i samfunnet for øvrig siden forrige justering av priskontrollen, samt gi et rom for forventet prisstigning i årene fremover. Flertallet mener priskontroll og konsesjonsbestemmelsene i størst mulig grad bør gjelde bruk med reelt potensial for næringsvirksomhet, og i mindre grad på bruk der inntjeningspotensialet er begrenset. Flertallet mener utviklingen med større og dyrere utstyr har gjort at det kreves et areal over en viss størrelse for å kunne forsvare investeringene, og mener loven i større grad bør reflektere dette.»

Flertallet pekte også på at hensynet til forenkling av regelverket taler for samme grense for odlingsjord som for konsesjon.

Forslag til lovendring går fram av kapittel 4.6.7 og lovforslaget til konsesjonsloven § 4 første ledd nr. 4, § 5 andre ledd og odelsloven § 2 første ledd.

4.2 Gjeldende rett

4.2.1 Innledning

Konsesjonsloven har til formål å regulere og kontrollere omsetningen av fast eiendom for å oppnå et effektivt vern om landbrukets produksjonsarealer og slike eier- og bruksforhold som er mest gagnlige for samfunnet, jf. § 1. Formålsbestemmelsen legger opp til at flere hensyn kan tilgodeses, blant annet framtidige generasjoners behov, landbruksnæringen, behovet for utbyggingsgrunn, miljøet og bosettingen.

Konsesjonslovens hovedregel innebærer at det oppstår konsesjonsplikt ved erverv av fast eiendom, jf. § 2. Konsesjonsplikt betyr at den som erverver eiendom må få ervervet godkjent av konsesjonsmyndighetene. Det er imidlertid gjort en rekke viktige unntak fra hovedregelen i loven selv. Departementet kan dessuten gjøre unntak fra konsesjonsplikten gjennom forskrift. Landbruksdirektoratet er gitt myndighet til å avgjøre enkeltsaker som gjelder unntak fra konsesjonsplikt.

Loven har også regler som gir adgang til å fastsette lokal forskrift om nedsatt konsesjonsgrense, såkalt nullgrense-forskrift, jf. § 7. Der kommunen har fått innført slik forskrift, oppstår det konsesjonsplikt ved erverv av eiendom som er eller har vært i bruk som helårsbolig hvis erververen ikke skal ta eiendommen i bruk som helårsbolig selv, og heller ikke vil la noen andre bruke den som helårsbolig.

Konsesjonsloven § 9 inneholder bestemmelser om hvilke momenter det skal legges vekt på ved avgjørelse av en søknad om konsesjon. Det skal legges særlig vekt på om den avtalte prisen tilgodeser en samfunnsmessig forsvarlig prisutvikling, om erververs formål vil ivareta hensynet til bosettingen i området, om ervervet innebærer en driftsmessig god løsning, om erververen anses skikket til å drive eiendommen, og om ervervet ivaretar hensynet til helhetlig ressursforvaltning og kulturlandskapet. Konsesjon skal i alminnelighet ikke gis hvis det ved ervervet oppstår sameie i eiendommen, eller hvis antallet sameiere økes. Det kan gis konsesjon til selskaper med begrenset ansvar, men det skal i den forbindelse legges vekt på hensynet til dem som har yrket sitt i landbruket. Hvis nær slekt eller odelsberettiget søker konsesjon fordi de ikke skal bo på eiendommen, skal det ikke legges vekt på prisen. Det skal imidlertid i tillegg til de øvrige momentene legges vekt på eiendommens størrelse, avkastningsevne og husforhold. Søkerens tilknytning til eiendommen og søkerens livssituasjon kan tillegges vekt som et korrigerende moment.

Konsesjonsloven § 11 første ledd bestemmer at det kan fastsettes slike vilkår som i hvert enkelt tilfelle finnes påkrevd av hensyn til de formål loven skal fremme. Om det er påkrevd å sette vilkår, må vurderes i lys av hensynet til bosettingen, helhetlig ressursforvaltning og kulturlandskapet. Konsesjonsmyndighetenes adgang til å sette vilkår er begrenset. Det kan ikke fastsettes vilkår som går lenger enn det som er nødvendig for å ivareta de samfunnsinteressene som konsesjonsloven er ment å ivareta. Det kan etter søknad lempes på fastsatte konsesjonsvilkår.

Arealgrensene i konsesjonsloven og odelsloven er avgjørende for konsesjonsplikten ved erverv av fast eiendom, jf. konsesjonsloven § 4, boplikten ved overtagelse av eiendom konsesjonsfritt fra nær slekt, jf. konsesjonsloven § 5, og størrelsen en eiendom må ha for å være odlingsjord etter odelsloven, jf. odelsloven § 2.

Arealgrensene i konsesjonsloven og odelsloven har vært endret i flere omganger, se blant annet Ot.prp. nr. 33 (2000–2001), Ot.prp. nr. 79 (2002–2003) og Ot.prp. nr. 44 (2008–2009).

4.2.2 Dagens arealgrenser i konsesjonsloven og odelsloven

4.2.2.1 Konsesjonsloven

Konsesjonsloven § 4 første ledd fastsetter unntak fra konsesjonsplikten knyttet til eiendommens karakter. § 4 første ledd nr. 1 til 3 fastsetter konsesjonsfrihet ved erverv av visse ubebygde enkelttomter for bolig eller fritidshus og andre ubebygde arealer. § 4 første ledd nr. 4 bestemmer at bebygd eiendom kan erverves uten konsesjon dersom eiendommens totalareal ikke overstiger 100 dekar, og hvor ikke mer enn 25 dekar av arealet er fulldyrka og overflatedyrka jord. Det har ingen betydning hva bygningen skal tjene til. Hvorvidt en eiendom er bebygd eller ikke, må avgjøres konkret.

Konsesjonsloven § 5 første ledd fastsetter unntak fra konsesjonsplikten knyttet til erververs stilling. Etter § 5 første ledd nr. 1 behøver eierens ektefelle, eller den som er i slekt med eieren eller eierens ektefelle i rett oppstigende eller nedstigende linje eller i eierens eller ektefellens første sidelinje til og med barn av søsken, eller den som er besvogret med eieren i rett oppstigende linje, ikke å søke konsesjon. Etter konsesjonsloven § 5 første ledd nr. 2 trenger heller ikke den som har odelsrett søke konsesjon.

Dersom eiendommen har bebyggelse som er eller har vært brukt som helårsbolig, og eiendommen består av mer enn 25 dekar fulldyrka eller overflatedyrka jord, eller mer enn 500 dekar produktiv skog, er konsesjonsfriheten etter § 5 første ledd nr. 1 og 2 betinget av at erververen bosetter seg på eiendommen innen ett år og selv bor på den i minst fem år, se konsesjonsloven § 5 andre ledd. Dette er omtalt som lovbestemt boplikt.

Det følger av konsesjonsloven § 6 at en erverver som etter § 5 andre ledd har boplikt på en eiendom, skal ta eiendommen som sin reelle bolig. En eiendom er tatt i bruk som reell bolig hvis eieren er registrert bosatt på eiendommen etter regler fastsatt i eller i medhold av lov 16. januar 1970 nr. 1 om folkeregistrering.

Følgen av alle unntakene fra konsesjonsplikt er at plikten i dag i all hovedsak gjelder erverv av landbrukseiendom over en viss størrelse, erverv av fast eiendom der kommunen har innført lokal forskrift om nedsatt konsesjonsgrense, og erverv av enkelte ubebygde tomter eller arealer. KOSTRA-tall viser at kommunene i løpet av 2015 avgjorde 2 615 konsesjonssaker.

4.2.2.2 Odelsloven

Etter odelsloven § 2 blir en eiendom regnet som odlingsjord når den fulldyrka eller overflatedyrka jorda på eiendommen er over 25 dekar, eller det produktive skogarealet på eiendommen er over 500 dekar. Med til arealgrunnlaget regnes også eiendommens del i realsameie.

Reglene i § 2 innebærer at det enten er det fulldyrka eller overflatedyrka arealet samlet som gir grunnlag for odling, eller at det er den produktive skogen. Odelsrett kan hevdes til eiendommer med under 25 dekar fulldyrka eller overflatedyrka jord hvis det produktive skogarealet er over 500 dekar. Med produktiv skog menes skog med en produksjonsevne på minst 0,1 m3 per dekar per år.

4.3 Statistikk

Som følge av Stortingets anmodningsvedtak har departementet ikke sett det som nødvendig å utrede andre arealgrenser enn de som framgår av anmodningsvedtakene. Tallmaterialet i det følgende er derfor basert på gjeldende arealgrenser og forslagene til nye arealgrenser i tråd med Stortingets anmodningsvedtak.

I høringsnotatets tabeller og figurer ble det brukt tallmateriale for 2014. I kapittelet her bygger tabeller og figurer på oppdatert tallmateriale for 2015. Endringene fra 2014 til 2015 er marginale. I etterkant av høringen har departementet også innhentet informasjon som kan belyse forslagenes innvirkning på omfanget av fulldyrka og overflatedyrka jordbruksareal. I tillegg legges det fram tall som viser antallet eiendommer på fylkesnivå som blir berørt av forslagene til nye arealgrenser. Denne informasjonen belyser geografiske utslag av forslagene.

Arealgrensene for henholdsvis konsesjonsplikt, boplikt og odlingsjord er ikke sammenfallende med arealgrenseinndelingen for landbrukseiendommer i Landbruksregisteret, som er brukt som grunnlag for statistikkopplysningene i kapittel 4.3.1. Statistikkopplysningene gir derfor ikke et nøyaktig bilde av hvor store endringer forslagene kan føre til. Tallmaterialet gir imidlertid et tilstrekkelig grunnlag for å illustrere konsekvensene av forslagene.

4.3.1 Konsekvenser av Stortingets anmodningsvedtak

Landbruksregisteret inneholder opplysninger om eiendommer som består av minst fem dekar jordbruksareal, og/eller minst 25 dekar produktiv skog. Statistikk som bygger på data fra Landbruksregisteret og matrikkelen viser at det i alt var registrert 185 025 landbrukseiendommer per desember 2015. Av disse var 169 300 bebygde (91,5 prosent). 148 600 eiendommer var bebygd med bolighus (80,3 prosent). Statistikkgrunnlaget omfatter ikke eiendommenes eventuelle andel i realsameie.

Tabellene 4.1 til 4.3 viser en samlet oversikt over antall eiendommer som faller inn under dagens arealgrenser. Tabell 4.1 gjelder konsesjon, tabell 4.2 gjelder lovbestemt boplikt og tabell 4.3 gjelder odel. I tabellene framgår også antall eiendommer som faller inn under forslagene til nye arealgrenser, samt differansen mellom antall eiendommer etter dagens arealgrenser og etter forslaget til nye grenser. Tabellene er basert på tall som er avrundet til nærmeste 100.

Tallgrunnlaget for konsesjon, lovbestemt boplikt og odel er ulikt. Årsaken til dette er at reglene inneholder flere ulike avgrensingskriterier. Konsesjonsplikt gjelder for eksempel eiendommer som er bebygd, mens boplikten bare oppstår dersom eiendommen er bebygd med bolighus. Som odlingsjord regnes både bebygde og ubebygde eiendommer.

Figurene 4.1 til 4.3 viser virkningene av forslagene for antall eiendommer på fylkesnivå. Tallene i tabellene i tilknytning til disse figurene er ikke avrundet, og tabellene 4.4 til 4.6 viser reduksjonen i antallet eiendommer som vil bli omfattet av endringsforslagene.

Konsesjon

Jordbruksaktivitet

Av de 3 700 eiendommene som ikke lenger vil være konsesjonspliktige som følge av forslaget, er det i Landbruksregisteret registrert ca. 540 eiendommer med et driftssenter for jordbruksbedrift1. Ca. 2 690 eiendommer er registrert med bortleie av jordbruksareal, mens rundt 470 eiendommer er registrert uten aktivitet2.

Skogbruksaktivitet

Av de samme 3 700 eiendommene som omtalt over, er ca. 600 registrert uten skogareal. Rundt 420 eiendommer er registrert med skogavvirkning de siste 10 årene, mens ca. 2 680 har ingen registrert skogbruksaktivitet.

Lovbestemt boplikt

Jordbruksaktivitet

Av de 12 300 eiendommene som ikke lenger vil være gjenstand for lovbestemt boplikt som følge av forslaget, er ca. 2 400 eiendommer et driftssenter for jordbruksbedrift. Ca. 8 300 eiendommer er registrert med bortleie av jordbruksareal, mens rundt 1 600 eiendommer er registrert uten aktivitet.

Skogbruksaktivitet

Av de samme 12 300 eiendommene som omtalt over, er ca. 800 registrert uten skogareal. Rundt 2 700 eiendommer er registrert med skogavvirkning de siste 10 årene, mens ca. 8 800 har ingen registrert skogbruksaktivitet.

Ubebodde og bebodde eiendommer

Det totale antallet eiendommer i statistikk som bygger på matrikkelen og Landbruksregisteret i 2015 var ca. 185 000. Av disse eiendommene var ca. 118 200 bebygd med bolighus og bebodd. Ca. 30 400 eiendommer var bebygd med bolighus, men uten bosetting.

Antallet eiendommer med bolighus mellom dagens arealgrense for lovbestemt boplikt (mer enn 25 dekar fulldyrka og overflatedyrka jord og/eller 500 dekar produktiv skog) og forslag til ny arealgrense (mer enn 35 dekar fulldyrka og overflatedyrka jord og/eller 500 dekar produktiv skog) var 12 300. Av disse var ca. 10 000 eiendommer bebodd, mens ca. 2 300 eiendommer var uten bosetting.

Odel

Jordbruksaktivitet

Av de 13 600 eiendommene som ikke lenger vil regnes som odlingsjord som følge av forslaget, er ca. 2 400 eiendommer et driftssenter for jordbruksbedrift. Ca. 9 300 eiendommer er registrert med bortleie av jordbruksareal, mens rundt 1 900 eiendommer er registrert uten aktivitet.

Skogbruksaktivitet

Av de samme 13 600 eiendommene som omtalt over, er ca. 1 000 registrert uten skogareal. Rundt 2 800 eiendommer er registrert med skogavvirkning de siste 10 årene, mens ca. 9 800 har ingen registrert skogbruksaktivitet.

4.3.2 Konsesjon

Figur 4.1 viser fylkesvis inndeling av antall bebygde eiendommer som er underlagt konsesjonsplikt etter gjeldende arealgrenser (lilla) og bebygde eiendommer som omfattes av konsesjonsplikt etter forslaget til ny arealgrense (oransje).

Kilde: SSB Landbrukseiendommer

Virkningene av forslaget målt ut fra antall eiendommer som ikke lenger vil omfattes av konsesjonsplikt, synliggjøres gjennom differansen mellom den lilla søylen og den oransje søylen. Virkningene kommer også til uttrykk i tabell 4.4.

Statistikk som bygger på matrikkelen og Landbruksregisteret viser at Ringsaker kommune, Nes kommune og Åsnes kommune blir mest berørt med henholdsvis 67, 64 og 58 eiendommer som etter forslaget ikke lenger vil være konsesjonspliktige. På den annen side er det en rekke kommuner som ikke har eiendommer i arealkategorien 25–35 dekar fulldyrka eller overflatedyrka jord, og som derfor ikke blir berørt av forslaget.

Omsetningstall fra SSB for 2015 viser at ca. 9 000 registrerte eiendommer ble omsatt i 2015. Av disse var ca. 5 800 erverv over gjeldende arealgrenser for konsesjonsplikt, mens ca. 3 200 var under gjeldende arealgrenser. Dersom forslaget til ny arealgrense for konsesjonsplikt legges til grunn for omsetningstallene i 2015, ville fordelingen vært at ca. 5 600 erverv ville vært over arealgrensen, mens ca. 3 400 erverv ville vært under grensen.

4.3.3 Lovbestemt boplikt

Figur 4.2 viser fylkesvis inndeling av antall bebygde eiendommer som omfattes av lovbestemt boplikt etter gjeldende arealgrenser (lilla) og etter forslaget om ny arealgrense på 35 dekar fulldyrka og overflatedyrka jord (oransje). Virkningene kommer også til uttrykk i tabell 4.5.

Kilde: SSB Landbrukseiendommer

Statistikk som bygger på matrikkelen og Landbruksregisteret viser at Lindås kommune, Voss kommune og Ringsaker kommune blir mest berørt med henholdsvis 138, 120 og 115 eiendommer som etter forslaget ikke lenger vil være underlagt lovbestemt boplikt. På den annen side er det en rekke kommuner som ikke har eiendommer i arealkategorien.

4.3.4 Odel

Figur 4.3 viser fylkesvis inndeling over antall bebygde og ubebygde eiendommer som fyller kravene til odlingsjord etter gjeldende arealgrenser (lilla) og etter forslaget til ny arealgrense (oransje). Virkningene kommer også til uttrykk i tabell 4.6.

Kilde:  SSB Landbrukseiendommer

Statistikk som bygger på matrikkelen og Landbruksregisteret viser at Lindås kommune, Ringsaker kommune og Voss kommune blir mest berørt med henholdsvis 146, 127 og 124 eiendommer som etter forslaget ikke lenger vil fylle arealgrensene for odlingsjord.

4.3.5 Fordeling av fulldyrka og overflatedyrka jordbruksareal

Figur 4.4 viser hvordan forslagene om å øke arealgrensene fra 25 til 35 dekar fulldyrka og overflatedyrka jord vil slå ut for jordbruksarealet på de eiendommene som omfattes av forslagene til endring av arealgrense målt opp mot jordbruksarealet samlet på landsbasis.

Kilde: SSB Landbrukseiendommer

Figuren viser at en heving av konsesjonsgrensen fra 25 til 35 dekar vil innebære at det samlede arealet fulldyrka og overflatedyrka jord på de eiendommene som ikke lenger vil være konsesjonspliktige, tilsvarer 109 200 dekar. Når en tar utgangspunkt i ny arealgrense for boplikt, er det samlede arealet fulldyrka og overflatedyrka jord for de eiendommene som omfattes på 364 200 dekar. Det samlede arealet fulldyrka og overflatedyrka jord for de eiendommene som omfattes av ny arealgrense for odlingsjord, tilsvarer 404 900 dekar.

4.4 Høringsforslaget

I tråd med Stortingets anmodningsvedtak foreslo departementet i høringsnotatet å heve arealgrensene for konsesjonsplikt, for lovbestemt boplikt og for odlingsjord fra 25 dekar fulldyrka og overflatedyrka jord til 35 dekar fulldyrka og overflatedyrka jord. Det ble videre lagt til grunn at de øvrige arealgrensene skulle forbli uendret. Forslagene innebærer endringer i odelsloven § 2 og i konsesjonsloven § 4 og § 5 andre ledd.

Departementet framholdt at forslagene vil innebære at færre eiendommer enn i dag vil omfattes av konsesjonsplikt og være gjenstand for lovbestemt boplikt, og at også færre eiendommer vil kunne odles.

Departementet påpekte i høringsnotatet at Stortingets anmodningsvedtak gjør det nødvendig å fastsette overgangsregler slik at hensynet til Grunnloven § 97 ivaretas.

4.5 Høringsinstansenes syn

4.5.1 Innledning

Departementet har registrert uttalelser fra 220 høringsinstanser knyttet til forslagene som gjelder heving av arealgrensene. Av disse er 56 positive til forslagene og 153 negative. De øvrige 11 høringsuttalelsene er ikke klart positive eller negative.

Motstanden mot å heve grensene er størst blant kommunene, hvor 129 av 157 kommuner er negative. Flere landbruksorganisasjoner er negative til forslagene. Det gjelder blant andre Norges Bondelag, Norges Bygdekvinnelag, Norges Bygdeungdomslag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag.

9 av 16 fylkesmenn er positive til forslagene. De fleste næringsaktørene innen skognæringen og innen eiendomsforvaltning er også positive til en heving av arealgrensene. Dette gjelder Statskog, NORSKOG, Treindustrien, Treforedlingsindustriens bransjeforening, Norges Eiendomsmeglerforbund og Eiendom Norge. NORSKOG uttaler at 100-dekarsgrensen for konsesjonsplikt ved erverv av bebygd eiendom bør økes; i hvert fall til 500 dekar. Norges Skogeierforbund tar til etterretning at Stortinget ønsker å heve arealgrensene.

Mange høringsinstanser peker i sine uttalelser på at forslagene vil føre til svekket bosetting, økte eiendomspriser, samt svekket rekruttering til landbruksnæringen. Noen høringsinstanser peker på at forslagene vil føre til større utbud av eiendommer og tilleggsjord, og at det vil få positive konsekvenser for bosettingen.

De fleste høringsinstansene omtaler arealgrensene samlet. De høringsinstansene som går inn på de enkelte arealgrensene, omtaler først og fremst grensene for konsesjon og lovbestemt boplikt. Kun et fåtall av høringsinstansene omtaler grensen for odlingsjord særskilt.

Mange høringsinstanser, herunder blant andre Fredrikstad kommune, Gol kommune, Grong kommune, Kongsberg kommune og Ringebu kommune, mener det ikke er nødvendig å endre arealgrensene for konsesjonsplikt. Enkelte høringsinstanser viser til at dagens arealgrense treffer riktig. Norges Bygdeungdomslag mener for eksempel at grensen for odlingsjord må holdes på dagens nivå. En rekke høringsinstanser peker på at det er hensiktsmessig ved en eventuell endring av arealgrensene for fulldyrka og overflatedyrka jord, at grensene er like for både konsesjon, boplikt og odel.

Høringsuttalelser blant annet fra Advokatforeningen,NORSKOG og Osen kommune, bygger på at grensene bør heves mer enn det som er foreslått. Osen kommune uttaler at:

«Spørsmålet er om man kunne hevet arealgrensene ennå mer – men dette er i alle fall en begynnelse, som det kan høstes erfaringer med før arealgrensene heves ytterligere.»

Fylkesmannen i Rogaland er åpen for å endre arealgrensen for konsesjonsplikt, men ikke høyere enn til 30 dekar fulldyrka og overflatedyrka jord.

Høringsinnspillet fra Kvinnherad kommune gjenspeiler synspunkter mange av hørings-instansene har fremmet:

«Kvinnherad kommune støttar ikkje regjeringa sitt forslag om å endra arealgrensene i konsesjonslova og odelslova. Dette er med på å opne opp marknaden for kjøparar med andre motiv enn landbruksdrift, ein auka fritidsbusetnad på gardane og på sikt ei fråflytting frå bygda. Ein høg prisauke kan og gjera det vanskeleg for unge nye bønder å kome inn i landbruket.»

Enkelte høringsinstanser mener høringsforslagene som sådan er mangelfullt utredet, og mange av dem viser til Regelrådets uttalelse. I den forbindelse viser departementet til omtalen i kapittel 2.5. Askim kommune, Fyresdal kommune og Tynset kommune mener forslagene er i strid med jordlovens og konsesjonslovens formålsbestemmelser. Enkelte høringsinstanser, herunder Fylkesmannen i Oppland og Fylkesmannen i Buskerud, har pekt på at forslagene vil føre til at flere kommuner enn i dag vil be om å få innført lokal forskrift om nedsatt konsesjonsgrense for å sikre kontroll med alle erverv uavhengig av arealstørrelse.

4.5.2 Uttalelser om antall eiendommer som blir berørt av en endring

Flere kommuner og fylkesmenn har gitt opplysninger i form av tall som viser hvor mange eiendommer som vil bli omfattet av forslagene i deres kommune eller fylke. Tallene viser at forslagene vil slå ulikt ut i kommunene, da eiendomsstrukturen og størrelsen på eiendommer varierer fra kommune til kommune.

Hjartdal kommune uttaler at endringene samlet sett vil få ganske store konsekvenser for de brukene i kommunen som blir omfattet av endringene. Hægebostad kommune viser til at kommunen og resten av Vest-Agder er preget av at gårdene er små og at de foreslåtte endringene derfor får mye større virkning enn det som er tilfellet på landsbasis. Tall lagt fram av Lindesnes kommune viser at 90 av 254 konsesjonspliktige landbrukseiendommer (35 prosent) kan omsettes fritt som følge av forslagene. Sirdal kommune viser til at forslagene vil innebære at ca. 33 prosent av eiendommer som i dag er underlagt konsesjon, kan omsettes fritt, og uttaler:

«I Sirdal er de fleste landbrukseiendommer små og derfor vil forslagene kunne få betydelig utslag for kommunen.»

Herøy kommune er positiv til forslagene og uttaler:

«Det er mange små landbrukseigedomar i Herøy kommune. Ei endring av arealgrensa for konsesjon og odel frå 25 dekar fylldyrka og overflatedyrka jord til 35 dekar gjeld eit fåtal eigedomar i kommunen.»

Vegårdshei kommune viser til at en økning ikke vil ha store virkninger i kommunen, da de fleste eiendommene i tillegg har mer enn 500 dekar skog. Fylkesmannen i Sogn og Fjordane peker på at eiendomsstrukturen i fylket innebærer at forslagene vil få begrenset virkning, og uttaler:

«Når det gjeld heving av grensa for konsesjonsplikt ved overtaking av eigedom med påståande bygning(ar) som har ei samla areal ikkje større enn 100 daa, trur vi denne vil ha liten praktisk verknad her i fylket. På desse kantar vil mest alle eigedomar som har minst 25 daa dyrka jord, også ha anna areal eller medeigedomsrett i anna areal, t.d. fjell og utmarksstrekningar. Dette inneber at i dei aller flest tilfelle vert arealsummen større enn 100 daa, og ei overtaking vil vere konsesjonspliktig av den grunn.»

Både Rollag kommune og Hol kommune viser til at regionen består av mange landbrukseiendommer over 100 dekar, og at de fleste erverv derfor fortsatt vil være konsesjonspliktige. Hol kommune uttaler at:

«De aller fleste landbrukseiendommer i Øvre Buskerud har et totalareal på mer enn 100 dekar, og vil derfor fortsatt være konsesjonspliktige erverv utenom nær familie. Kommunene vil fortsatt kunne sette særvilkår om boplikt ved slike konsesjonssaker.»

Virkningen av heving av arealgrensen for fulldyrka og overflatedyrka jord er også trukket fram i høringsuttalelsen fra Bømlo kommune som uttaler at:

«Heller ikkje her på Bømlo vil endringa føre til at så mange bruk blir fritekne for konsesjon. Dei fleste landbrukseigedomane har utmarksareal i tillegg til innmarksarealet slik at dei vil vere konsesjonspliktige på grunn av at samla areal er over 100 dekar.»

Fylkesmannen i Oppland viser til at forslagene vil øke antall konsesjonsfrie landbrukseiendommer i fylket fra 3 277 til 3 701 eiendommer. Dette tilsvarer en økning på 424 eiendommer. Fylkesmannen går imot forslagene selv om forslagene vil ha «lite å si for muligheten til å kjøpe bruk konsesjonsfritt eller for å øke omsetningen av mindre bruk.» Fylkesmannen i Rogaland viser til at en endring til 35 dekar vil føre til at ca. 300 flere landbrukseiendommer blir uten konsesjonsplikt i Rogaland. Vest-Agder fylkeskommune viser til at en heving av arealgrensen for odlingsjord vil bety en reduksjon fra 2 767 til 2 250 odelseiendommer i Vest-Agder.

Selv om Fylkesmannen i Sogn og Fjordane har enkelte innvendinger mot forslagene, stiller fylkesmannen seg positiv til forslagene, og konkluderer med følgende:

«På tross av dei ovannemnde innvendingane, vil vi ikkje rå frå at arealgrensa eller – grensene det her er tale om vert heva. Endringane vil truleg ikkje får dei store konsekvensane for fylket vårt, og dei avspeglar til ein viss grad den økonomiske og driftsmessige verkelegheita landbruksnæring opplever.»

4.5.3 Uttalelser om følger for bosettingen

En overveiende del av høringsinstansene har kommentert forslagene i lys av hensynet til bosetting, og peker blant annet på at det å heve grensen for lovbestemt boplikt fra 25 til 35 dekar vil svekke bosettingen særlig i utkantstrøk.

Fylkesmannen i Sogn og Fjordane støtter forslagene, men peker på at en endring i tråd med forslagene kan gå på bekostning av bosettingen.

«Forslaget om å heve innslagspunktet for denne forma for buplikt frå 25 til 35 daa dyrka jord, vil sjølvsagt innebere at færre eigedomar vert omfatta av plikta. For vårt fylke har vi funne at endringa vil fjerne buplikta på kring 1 100 eigedomar.»

Videre skriver fylkesmannen at:

«Å ta bort buplikta på meir enn 1 000 landbrukseigedomar i vårt spreiddbygde og folkefattige fylke, kan derimot vanskeleg tenkjast å ha nokon positiv effekt dersom målet er å styrke busetjinga.»

Den samme antakelsen trekkes fram av Fylkesmannen i Hordaland som skriver at:

«Når det vil vere færre eigedomar som vil vere underlagd lovbestemt buplikt etter konsesjonslova § 5 andre ledd, vil det truleg føre til mindre busetting i grisgrendte strøk. Likevel er Fylkesmannen av det syn at dei positive verknadene som vil kome landbruksnæringa til nytte, i form av større tal på eigedomar og tilleggsareal som kan bli lagt ut for sal, tilseier at ein kan stille seg bak forslaget.»

Nissedal kommune er positiv til forslagene, og mener forslagene vil kunne bidra til positive konsekvenser for bosettingen, og uttaler at:

«I følgje landbruksplanane og landbruksregisteret er det 324 landbrukseigedomar i Nissedal og 498 i Kviteseid. Hovudmengda i begge kommunane har mindre enn 50 dekar jordbruksareal og mindre enn 500 dekar produktiv skog. Vi meiner at forslaget kan få positive konsekvensar for busetnaden. Det er truleg at det kan få fleire eigedomar på sal.»

Kviteseid kommune kommer til motsatt konklusjon. Kommunen er skeptisk til forslagene og mener det kan få vesentlig negativ konsekvens for bosettingen.

Hol kommune går imot forslagene og skriver at:

«Uten boplikt vil det bli større etterspørsel etter landbrukseiendommer, men særlig for bruk til andre formål enn landbruk og bosetting. Særlig er landbrukseiendommer med mye utmark populære for bruk til jakt og fiske. Ofte har slike eiendommer også en del dyrka jord og gårdstun i bebygde områder av grendene.»

Både Volda kommune og Ørsta kommune går imot forslagene og peker på at forslaget om å øke arealgrensa for konsesjon, og dermed boplikt, vil ha relativt store konsekvensar for kommunene, siden de har mange små landbrukseiendommer. Volda kommune uttaler:

«Våre kommunar vil etter dette få mindre moglegheiter for å kunne bruke buplikt som eit verkemiddel, enn etter dagens arealgrense. Mange av dei mindre eigedomane ligg i utkantbygder, der det er fare for fråflytting, og fleire av desse bruka vil etter lovendringa kunne bli fritidsbustader og ikkje grunnlag for busetjing.»

Både Alvdal kommune, Beiarn kommune, Finnøy kommune, Folldal kommune, Hareid kommune, Luster kommune, Søndre Land kommune og Lunner kommune er blant høringsinstanser som er negative til forslagene og som trekker fram at det vil svekke bosettingshensynet. Lunner kommune uttaler at:

«Lovendringene vil påvirke flere forhold bla. bosettingsmønsteret på Hadeland i den forstand at fast bosetting kan bli mindre forutsigbart noe som igjen vil kunne påvirke tjenestetilbudet og investeringsnivået i de områdene hvor disse eiendommene ligger.»

Hjelmeland kommune peker på at forslagene vil ha en negativ effekt blant annet for bosetting, og uttaler følgende:

«Dei føreslegne endringane om auka arealgrenser og oppheving av priskontroll er i motstrid med Hjelmeland kommune si målsetjing om å styrke landbruket, ta vare på produksjonsmiljø og flest mogleg gardsbruk. Det vil truleg ha ein negativ effekt både i forhold til busetting og i forhold til ei aktiv drift av landbruksareal i store deler av resten av landet og Hjelmeland kommune rår i frå desse endringane i odelslova og konsesjonslova.»

Sirdal kommune peker på at forslagene kan føre til at bosettingsmønsteret endres i negativ retning og at fast bosetting vil synke ved at disse eiendommene ikke lenger vil være gjenstand for boplikt. Norges Bondelag går imot forslagene, og mener at det er liten tvil om at økningen legger til rette for at et relativt høyt antall eiendommer kan fraflyttes – og at en sannsynlig effekt av dette er at omfanget av jordbruksareal som går ut av drift vil øke i de deler av landet som preges av relativt små bruk. Norges Bygdeungdomslag går også imot forslagene, og uttaler at man ved økning i arealgrensa vil oppleve fraflytting fra landbrukseiendommer. Videre uttaler de følgende:

«Vi frykter at man ved å øke arealgrensen derfor vil få et dårligere grunnlag for bosetting, og at det vil være til hinder for utvikling av levende bygder. Det må bo folk i husa, og dagens arealgrense for konsesjon, odel og boplikt bidrar til dette.»

Faren for at forslagene vil legge til rette for økt andel av fritidseiendommer, og dermed gå ut over bosettingen, er også trukket fram av mange høringsinstanser, blant annet fra Beiarn kommune, Eigersund kommune, Kvinnherad kommune, og Stjørdal kommune.

4.5.4 Uttalelser om følger av forslaget om å heve grensen for odlingsjord

Fylkesmannen i Sogn og Fjordane, Våler kommune, Hå kommune og Eidsvoll kommune er blant høringsinstanser som er positive til å heve arealgrensen for odlingsjord. Fylkesmannen uttaler følgende:

«At grensa for odlingsjord vert auka frå 25 til 35 daa ser vi som udelt positivt. Reint praktisk er det ein fordel å ha færrast mogelege arealgrenser å halde seg til, både for publikum og forvaltninga. I eit reint næringspolitisk perspektiv, kan det nok også vere ein fordel at færre eigedomar vert omfatta av odelsretten, eit institutt som etter kvart kanskje har utspelt si viktigaste rolle, og som dessutan representerer ei avgrensing eller eit inngrep i eigaren sitt rådvelde over eigen eigedom.»

Norges Eiendomsmeglerforbund støtter også forslaget om at arealgrensen for odlingsjord økes fra 25 dekar til 35 dekar fulldyrka og overflatedyrka jord, og uttaler:

«Vi støtter forslaget av samme grunn som nevnt overfor, at det blir flere eiendommer som vil kunne selges fritt. Det antas å være flere som har en drøm om å kjøpe en landbrukseiendom, men som etter dagens regelverk ikke får beholde eiendommen fordi en odelsberettiget krever å overta denne.»

Ringsaker kommune mener det er viktigst at eiendommen er bebodd og drives, og uttaler:

«Det vurderes som fornuftig at arealgrensa for odelseiendom er sammenfallende med grensa for konsesjonspliktig eiendom. I dag er det viktigere at noen bor og driver landbrukseiendommene, enn at slekta har en landbrukseiendom å overta. Økning i grensa for hva som er en odelseiendom vil derfor ikke ha noen videre betydning.»

Norges Bondelag går mot forslaget om å øke arealgrensen for odlingsjord, og viser blant annet til at andelen odelsfrie landbrukseiendommer vil øke fra 50,7 prosent til 58,2 prosent. Bondelaget framhever at konsekvensene vil bli større for enkelte fylker enn for andre ved den foreslåtte endringen. I Finnmark, Troms, Hordaland, Nordland og Vest-Agder vil 70–80 prosent av eiendommene være uten odelsrett dersom endringen gjennomføres. For de samme fylkene er andelen i dag 60–70 prosent. Hol kommune går også imot forslaget og skriver:

«Mange landbrukseiendommer vil ikke lenger omfattes av odelsretten, og kan skape splid, usikkerhet og uro i familier når den som alltid har hatt best odelsrett mister den, og en avklart situasjon endres.»

Familieforhold er også trukket fram av Nes kommune som skriver:

«Endringsforslaget fører også til at mange landbrukseiendommer som før var omfattet av odelsretten, nå ikke lenger blir det. Dette kan skape uro, splid og usikkerhet i mange familier i forhold til hvem som skal overta landbrukseiendommen. »

Fyresdal kommune er negativ til forslaget. Kommunen viser til at en heving av arealgrensa for odlingsjord vil føre til flere fritidsbruk, og uttaler:

«Dersom grensa for odlingsjord vert auka frå 25 til 35 da kan det føre til at fleire gardar vert overtatt som fritidsbruk då det ikkje er krav om buplikt for arvingar som overtek eigedom under odelsgrensa.»

Norsk Bonde- og Småbrukarlag viser til at forslaget vil kunne gjøre det vanskeligere for en odelsberettiget å ta over eiendommen, og det er knyttet følelser til det at en eiendom som følge av forslaget ikke lenger regnes som en odelseiendom.

«En utvikling mot et generelt høyere prisnivå på landbrukseiendommer (i denne størrelsesorden) vil kunne føre til større press innad i en familie for å realisere eiendommen. Det vil også være tilfellet sjøl om det gjelder en odelseiendom. Økte eiendomspriser vil bli et problem for den som evt. ønsker å drive eiendommen videre og som må løse ut sine søsken.

Økningen i arealgrensen for odelseiendommer har også et bygdesosiologisk perspektiv som ikke skal undervurderes. Effekten av den foreslåtte endringen vil i så henseende variere fra landsdel til landsdel. Det vil uansett være slik at en eiendom går fra å være en odelseiendom til en «vanlig» eiendom over natta og reint følelsesmessig kan det være tungt for mange å akseptere.»

4.5.5 Uttalelser om følger for jordvern og matproduksjon

Både Fylkesmannen i Sør-Trøndelag, Fylkesmannen i Buskerud, Landbruksdirektoratet og Klepp kommune har i sine høringsuttalelser vist til jordlovens bestemmelse om driveplikt, og hvilken betydning denne bestemmelsen har. Fylkesmannen i Sør-Trøndelag går imot forslagene og uttaler:

«I sum vil imidlertid regelendringen innebære at konsesjonsmyndighetene mister kontroll med omsetningen og bruken av ikke ubetydelige jordbruksarealer. En kan selvsagt innvende at også slike mindre jordbruksarealer omfattes av jordlovens regler om driveplikt, slik at en eier uansett plikter å ivareta jordas produksjons-potensial. Vår erfaring er imidlertid at drivepliktreglene ikke er tilstrekkelige til å sikre en optimal forvaltning og drift av jordbruksarealene.»

Fylkesmannen i Buskerud registrerer at det er relativt få eiendommer i eget fylke som vil berøres av forslagene, men for enkelte kommuner vil utslagene være større og kan da også ha betydning for eksempel for bosetting i deler av kommunen. Heving av grensene vil etter fylkesmannens vurdering neppe ha stor betydning for opprettholdelse av jordbruksarealet, da driveplikten gjelder uavhengig av arealgrensene i konsesjonsloven.

Landbruksdirektoratet viser til at forslagene vil kunne føre til at flere eiendommer omsettes til andre formål enn landbruksdrift, for eksempel til bruk som fritidsbolig, eller som en investering i påvente av omregulering av arealet til andre formål. Det er dermed særlig viktig at kommunen sørger for at driveplikten overholdes på eiendommene som blir konsesjonsfrie. Klepp kommune er positiv til forslagene og uttaler at:

«Jordlova vil framleis gjelda for dei eigedomane som vert konsesjonsfrie og vil sikra at jorda vert halden i drift. Slik sett fører forslaget til små endringar for Klepp.»

En rekke kommuner, herunder Alvdal kommune, Andebu kommune, Bamble kommune, Folldal kommune, Froland kommune og Nes kommune, er negative til forslagene og de mener det vil bidra til å svekke landbruksdriften eller gjøre det vanskeligere for den selveiende bonde å produsere mat. Nes kommune uttaler:

«Forslaget kan føre til økt omsetning av landbrukseiendommer til andre formål enn bosetting og landbruksdrift. Dette sett opp mot regjeringens mål om «økt matproduksjon» virker lite gjennomtenkt.»

Fylkesmannen i Sør-Trøndelag viser også til at hensynet til målet om økt matproduksjon tilsier at vi beholder dagens regulering av omsetning og forvaltning av landbrukseiendommene og ressursgrunnlaget på disse.

Noen få høringsinstanser har pekt på at forslagene vil gjøre det vanskeligere å få tilgang til tilleggsjord. Hemnes kommune mener at man mister en viktig motivasjon for at slike eiendommer kan omsettes som tilleggsjord ved å tillate at slike eiendommer kan omsettes konsesjonsfritt. Dette støttes av Kvænangen kommune som uttaler:

«Videre vil dette være i strid med målet om å få mer areal solgt som tilleggsjord. Dersom arealgrensa heves vil erverver av slik eiendom ikke ha et insentiv til å dele fra jorda og selge den som tilleggsjord.»

Fylkesmannen i Møre og Romsdal mener det er en risiko for at eiendommer under den nye arealgrensen blir mindre aktuelle i markedet for tilleggsjord, fordi prisen blir for høy. Dette gjelder særlig i tettstedsnære strøk, men også i grisgrendte strøk der eiendommer kan ende opp som fritidseiendommer. Fylkesmannen skriver videre at leiejordsandelen ikke vil reduseres som følge av forslagene, og uttaler:

«Det har vært et uttalt mål å redusere leiejordsandelen. I Møre og Romsdal er leiejordsandelen på cirka 50 prosent, og andelen øker. Vi kan ikke se at flere konsesjonsfrie landbrukseiendommer bidrar til å nå målet om å redusere denne andelen.»

Flere høringsinstanser, herunder blant annet Alvdal kommune og Kvænangen kommune, peker på at forslagene vil føre til at kommunens kontroll med omsetning av landbrukseiendommer svekkes og at det vil kunne gå ut over landbruksdriften. Elverum kommune uttaler at:

«Konsesjonsloven gir kommunen som konsesjonsmyndighet mulighet til å veilede potensielle selgere av konsesjonspliktig landbrukseiendom. Kommunens veiledningsmulighet med tanke på rasjonaliseringsmuligheter bortfaller i tilfelle for noen flere eiendommene. Dette kan være negativt for det aktive landbruket i området.»

Tynset kommune peker på at kommunen vil miste muligheten til å påvirke salg i ønsket retning for mange småbruk dersom arealgrensen heves.

Audnedal kommune går imot forslagene og uttaler at:

«Forslaget vil føre til en negativ utvikling som er uønsket i Audnedal kommune. Forslaget fører til at fleire eiendommer faller utenfor den gruppe av landbruk der samfunnet kan styre eierforhold og mulighet til rasjonalisering og utvikling.»

4.5.6 Uttalelser om følger for omsetning, prisutvikling og rekruttering til næringen

Flere høringsinstanser har uttalt seg om forslaget vil bidra til økt omsetning. Vest-Agder Høyre mener forslagene vil verne om den private eiendomsretten, og at det vil kunne stimulere til økt omsetning av gårdsbruk. Andebu kommune peker på at forslagene kan medføre økt omsetning, økte priser og mulig også endring av bruken av disse landbruks-eiendommene. Både Rollag kommune, Hemsedal kommune og Nes kommune viser til at forslagene kan føre til økt omsetning av landbrukseiendommer til andre formål enn bosetting og drift. Kviteseid kommune mener på sin side at det er lite trolig at forslagene vil få vesentlige flere eiendommer på salg. Dette bygger på kommunens erfaringer over tid fra flere tiltak for å få eiendommer som står tomme på salg.

Mange høringsinstanser mener forslagene vil føre til en prisøkning på eiendommer som faller inn under de nye arealgrensene, og flere høringsinstanser mener dette vil gjøre rekrutteringen til næringen vanskeligere. Fyresdal kommune går imot forslagene og mener forslagene vil føre til en prisøkning på småbruk som er attraktive til fritidsbruk, og gjøre det vanskeligere for yngre næringsutøvere å få mulighet til å kjøpe seg et bruk, særlig når de skal konkurrere med andre og ofte mer etablerte som ønsker seg en fritidseiendom.

Kvinnheradkommune går imot forslagene og skriver at:

«Dette er med på å opne opp marknaden for kjøparar med andre motiv enn landbruksdrift, ein auka fritidsbusetnad på gardane og på sikt ei fråflytting frå bygda. Ein høg prisauke kan og gjera det vanskeleg for unge nye bønder å kome inn i landbruket.»

Sarpsborg kommune går imot forslagene og viser blant annet til at forslagene er positive for de som vil selge seg ut av næringen, og uttaler:

«Sett i sammenheng med at det også er foreslått at grensene for priskontroll skal følge samme arealgrense, vil dette i større grad enn i dag legge til rette for erverv av landbrukseiendom med annet hovedformål enn tradisjonell landbruksproduksjon. Endringen vurderes derfor i større grad å være positiv for de som ønsker å selge seg ut av landbruket, enn for de som ønsker å drive innen næringa.»

Vestfold Bonde- og Småbrukarlag skriver at dersom arealgrensen endres vil det muliggjøre at enda flere landbrukseiendommer kan erverves til utbyggingsformål uten konsesjonsbehandling og priskontroll. Selv om jorda leies bort og drives, vil prisnivået på disse eiendommene bli på et så høyt nivå at det ikke er mulig for de som skal drive landbruk å konkurrere. Dette gjelder både for de som vil inn i landbruket og for de som vil kjøpe tilleggsjord. Voss kommune mener forslagene vil ha flere uheldige konsekvenser, og uttaler:

«Dette er med på å opne opp marknaden for kjøparar med andre motiv enn landbruksdrift, ein auka fritidsbusetnad på gardane og på sikt ei fråflytting frå bygdene. Ein høg prisauke kan og gjera det vanskeleg for unge nye bønder å kome inn i landbruket.»

4.5.7 Uttalelse om forholdet til Grunnloven

Norges Bondelag er den eneste høringsinstansen som har uttalt seg om høringsnotatets omtale av odelsinstituttets forankring i Grunnloven § 107. Bondelaget mener departementet helt summarisk har vurdert forholdet til odelsrettens grunnlovsvern, og at denne vurderingen er lite betryggende. Bondelaget uttaler følgende:

«Det vises særlig til professor Thor Falkangers vurdering av grunnlovsvernet i forbindelse med siste endring av odelsloven (2013). Falkanger konkluderte den gang med at man: «… med fjerning av oldebarn og nevøer/nieser – er kommet betenkelig nær hva Lovavdelingen kaller «ein hard kjerne av odelsinstituttet«… » Det er et relevant spørsmål om også den store andelen landbrukseiendommer som nå vil falle utenfor odelsinstituttet i enkelte fylker bryter mot «en hard kjerne». Dette er en problemstilling som burde ha vært vurdert i høringsnotatet og det fremstår som en mangel at det ikke er gjort.»

4.5.8 Uttalelser om forenkling og ressursbesparelser

Flere høringsinstanser mener forslagene vil bidra til forenkling og redusert ressursbruk i kommunen. Bergen kommune peker på at forslagene innebærer en forenkling som kan bidra til å nå gjeldende mål i landbrukspolitikken. Elverum kommune viser til at det positive med forslagene er at færre konsesjonssaker vil redusere kommunens ressursbruk. Norges Eiendomsmeglerforbund støtter forslagene og uttaler at det er et skritt i riktig retning slik at flere eiendommer kan omsettes fritt. Det vil også gi en samfunnsbesparelse når færre søknader om konsesjon skal behandles. Sandefjord kommune er også positiv til forslagene, men viser til at det for kommunens del vil medføre liten ressursbesparelse. Det samme gjelder for Ski kommune.

Sauherad kommune viser til statistikk for omsetningshastiget av landbrukseiendommer i kommunen basert på et generasjonsperspektiv (30 år), og kommer til at det dreier seg om svært få overdragelser per år, og at innsparing i administrative ressurser derfor er liten for forvaltningen.

«I eit tidsperspektiv på ein generasjon (30 år), tilsvarar dette 3–4 overdragelser pr. år. Ein del av desse vil vera unntatt konsesjon på grunn av overdragelse innan familie. For Midt-Telemark vil ein anslå at det vert 1–2 færre konsesjonssøknader pr. år. Innsparing for forvaltninga er liten.»

Opplysningsvesenets fond er skeptisk til om forslagene i høringsnotatet samlet vil innebære noen forenkling for de som skal håndheve regelverket og for grunneierne som skal forholde seg til det. Fondet ønsker ytterligere forenklinger av dagens regelverk ut over de forslag som ligger i høringsnotatet.

4.6 Departementets vurderinger

4.6.1 Behovet for endringer

Stortinget har i sitt anmodningsvedtak bedt regjeringen om å komme tilbake til Stortinget med forslag om nødvendige lovendringer for å endre arealgrensene i konsesjonsloven og i odelsloven. En slik endring er en liberalisering av disse lovene som vil bidra til å styrke den private eiendomsretten. Næringskomiteen har i Innst. 153 L (2015–2016), side 7 og 8, uttalt seg nærmere om bakgrunnen og behovet for å endre arealgrensene i konsesjonsloven og i odelsloven. Som følge av Stortingets anmodningsvedtak har departementet ikke sett det som nødvendig å utrede andre arealgrenser enn det som følger av anmodningsvedtakene.

Slik som det framgår av departementets høringsnotat, har tidligere endringer av arealgrensene for konsesjonspliktens omfang vært begrunnet med at reglene ikke skal være strengere enn nødvendig, gi økt frihet (til grunneier) der dette er mulig, regelforenkling og et ønske om å redusere bruken av offentlige ressurser.

Formålet med konsesjonsloven er «å regulere og kontrollere omsetningen av fast eiendom for å oppnå et effektivt vern om landbrukets produksjonsarealer og slike eier- og bruksforhold som er mest gagnlige for samfunnet». Konsesjonsloven ivaretar derfor viktige samfunnshensyn som blant annet matproduksjon og produksjon av trevirke.

Hovedtyngden av eiendommer som konsesjonsbehandles er landbrukseiendommer. Kontroll med omsetningen bør ses i lys av hvilke verdier og interesser som det ut fra samfunnsutviklingen er behov for å ivareta. Lovreguleringen bør ikke gå lenger enn dette behovet tilsier. Spørsmålet om hvilke eiendommer som bør omfattes av konsesjonslovens regler beror på en avveining hvor formålet med kontrollen vurderes opp mot ulempene kontrollen kan føre med seg. Departementet viser til kapittel 4.2.1 hvor det er gitt en omtale av konsesjonsloven § 9 og de vurderingene som skal foretas ved behandling av konsesjonssøknad som gjelder erverv av eiendom som skal brukes til landbruksformål. Det framgår der at det blant annet skal legges særlig vekt på om den avtalte prisen tilgodeser en samfunnsmessig forsvarlig prisutvikling, om erververens formål vil ivareta hensynet til bosettingen i området og om ervervet innebærer en driftsmessig god løsning. Dersom samfunnsutviklingen har ført til at kontrollbehovet med hvem som overtar eiendommen er redusert for enkelte arealgrupper, bør slike erverv unntas fra konsesjonsplikt. Dette vil blant annet gjelde ved erverv av små eiendommer der landbruksdriften er blitt mindre framtredende. Ved vurderingen må det også tas hensyn til at både jordloven og plan- og bygningsloven har regler som gjelder bruk og vern av fast eiendom. De kommuner som har behov for det, kan dessuten be om å få innført lokal forskrift om nedsatt konsesjonsgrense, jf. konsesjonsloven § 7.

Odelsretten bør på samme måte gjelde eiendommer som har et visst potensiale for landbruk.

Ved en forsiktig heving av arealgrensene, vil konsesjonsplikten, boplikten og odelsretten i større grad gjelde eiendommer med et visst næringspotensial. Inntjeningen fra landbruket har endret seg over tid. For små landbrukseiendommer bebygd med bolighus er det ofte bofunksjonen som er den viktigste, ikke bruken til landbruksformål. Departementet er av den oppfatning at forslagene om å heve grensene innebærer en tilpasning til den utvikling som er skjedd i landbruket siden forrige heving av arealgrensene. Dette synet er også reflektert i flertallsmerknaden i Innst. 153 L (2015–2016) som gjengitt i kapittel 4.1.

En heving av arealgrensene fra 25 til 35 dekar vil føre til at flere eiendommer kan omsettes uten konsesjonsplikt, boplikt og odelsrett. En slik endring vil legge til rette for økt omsetning av små eiendommer til for eksempel bosettingsformål og tilleggsjord. Dette kan styrke lokalsamfunnet uten at det går på bekostning av landbruket. Departementet viser her blant annet til reglene om driveplikt i jordloven som fastsetter at jordbruksareal skal drives.

4.6.2 Arealgrensen for konsesjonsplikt – konsesjonsloven § 4 første ledd

I høringsnotatet tok departementet utgangspunkt i at forslaget om å øke arealgrensen for konsesjonsplikt vil ha som konsekvens at færre eiendommer enn i dag vil bli omfattet av konsesjonsplikt. Departementet legger til grunn at forslaget ikke vil få særlig betydning i kommuner med overvekt av små eiendommer under gjeldende arealgrenser, eller i kommuner med mange store landbrukseiendommer over 100 dekar totalareal. På den andre siden vil forslaget ha betydning i kommuner med et høyt antall landbrukseiendommer med fulldyrka og overflatedyrka jordbruksareal mellom 25 og 35 dekar, og hvor totalarealet på eiendommen er under 100 dekar. Dette underbygges også langt på vei av høringsuttalelsene som er gjengitt i kapittel 4.5.2.

Som figur 4.1 og tabell 4.4 viser, vil forslaget om en heving av arealgrensen for konsesjonspliktig eiendom omfatte flest eiendommer i Hedmark, Oppland og Rogaland der henholdsvis 607, 413 og 265 færre eiendommer vil omfattes av konsesjonsplikt. Forslaget vil berøre færrest eiendommer i Aust-Agder, Troms og Vest-Agder der tilsvarende tall er henholdsvis 50, 59 og 66.

Forslaget innebærer at forvaltningens kontroll med omsetningen av små landbrukseiendommer innskrenkes. Forslaget vil derfor, slik flere høringsinstanser peker på, åpne opp for at flere landbrukseiendommer kan omsettes der formålet med ervervet er noe annet enn landbruksdrift, se omtale i kapittel 4.5.6. Erververen kan velge om eiendommen skal brukes til for eksempel boligformål eller tilleggsjord. Forslaget åpner også for at selskaper vil kunne erverve disse eiendommene.

Departementet har merket seg at flere høringsinstanser antar at det vil kunne skje en utvikling i retning av økt innslag av erverv til fritidsformål. Departementet vil imidlertid peke på at forslaget samtidig vil gjøre det enklere å få omsatt eiendommer under den nye arealgrensen. Dette vil kunne gi økt utbud av eiendommer, noe som også etter omstendighetene kan bidra til at flere eiendommer selges som tilleggsjord.

Med utgangspunkt i arealgrensene for konsesjonspliktige eiendommer, utgjør andelen fulldyrka og overflatedyrka jord for landbrukseiendommer i arealkategorien 25 til 35 dekar på landsbasis ca. 109 200 dekar av totalt ca. 8 786 000 dekar, mens andelen er ca. 364 200 dekar og ca. 404 900 dekar når arealgrensene for henholdsvis boplikt og odelseiendommer legges til grunn, jf. figur 4.4. Forslagene om å heve arealgrensene berører etter departementets vurdering, en forholdsvis liten del av arealet for fulldyrka og overflatedyrka jord på landsbasis. Som både Fylkesmannen i Buskerud og Klepp kommune har pekt på i sine høringsuttalelser, gjelder jordlovens bestemmelser om driveplikt uavhengig av arealgrensene i konsesjonsloven, se høringsuttalelsene som er gjengitt i kapittel 4.5.5. En heving av arealgrensen vil derfor neppe ha noen direkte betydning for det totale arealet som drives.

Konsesjonspliktige eiendommer som skal brukes til landbruksformål, er underlagt priskontroll. Priskontrollen er nærmere omtalt i kapittel 5. En heving av arealgrensen for konsesjonsplikt innebærer at omfanget av priskontrollen innskrenkes, fordi færre eiendommer er omfattet av konsesjonsplikt. Det følger av tabell 4.1 at forslaget innebærer at ca. 3 700 eiendommer ikke lenger vil være konsesjonspliktige. Når færre eiendommer er konsesjonspliktige, hevder blant annet Fyresdal kommune at det vil føre til høyere priser, se omtale i kapittel 4.5.6. Kommunen legger til grunn at dette vil føre til at det blir vanskeligere for yngre næringsutøvere å få kjøpt seg et bruk på det åpne markedet i konkurranse med etablerte aktører som ønsker seg en fritidseiendom.

Departementet mener imidlertid at de eiendommene det her er snakk om gjennomgående bærer lite preg av å være landbrukseiendommer som gir grunnlag for landbruksdrift og dermed rekruttering til næringen. Av kapittel 4.3.1 framgår det at jordbruksarealet på 2 690 av de 3 700 eiendommene var registrert med bortleie, mens 470 eiendommer var helt uten aktivitet. Departementet vil tilføye at priskontrollen har et begrenset virkeområde. Det er derfor kun et fåtall av disse eiendommene som etter gjeldende regler ville vært underlagt priskontroll ved et erverv. Det er dessuten uvisst hvordan prisutviklingen i markedet vil slå ut i de ulike strøk av landet.

Hemnes kommune og Fylkesmannen i Møre og Romsdal trekker fram at forslaget vil kunne svekke tilgangen på tilleggsjord, fordi prisen blir for høy når slike eiendommer kan omsettes konsesjonsfritt, se høringsuttalelsene som er gjengitt i kapittel 4.5.6. Fylkesmannen mener videre at forslagene ikke vil bidra til å redusere leiejordsandelen. Som det framgår av omtalen ovenfor, er langt de fleste eiendommene som omfattes av forslaget til endring allerede registrert som bortleid eller uten aktivitet. Departementet mener derfor at forslaget om en heving av arealgrensen fra 25 til 35 dekar ikke vil ha nevneverdig negativ betydning for leiejordsomfanget som i dag er relativt høyt. Tvert om kan friere omsetning bidra til mindre leiejord.

Mange høringsinstanser er bekymret over at flere bruk kan bli til fritidseiendommer, og at dette vil svekke produksjonsomfanget. Både Nes kommune og Fylkesmannen i Sør-Trøndelag peker på at forslagene vil trekke i motsatt retning av regjeringens mål om økt matproduksjon. Det vises til nærmere omtale i kapittel 4.5.5. Departementet deler ikke denne oppfatningen. Forslaget berører eiendommer med små produksjonsarealer som samlet sett utgjør en liten andel av det totale arealet av fulldyrka og overflatedyrka jordbruksareal, jf. figur 4.4, og som har relativt liten betydning for samlet matproduksjon. Departementet mener videre at driveplikten etter jordloven vil sikre at jordbruksarealene drives og holdes i hevd uavhengig av hvem som er eier av eiendommen.

En direkte konsekvens av forslaget er at antallet konsesjonssøknader reduseres. Reduksjonens størrelse avhenger av om eiendommen erverves av nær slekt eller odelsberettiget som er unntatt fra konsesjonsplikt, eller av andre som må søke konsesjon. Tabell 4.1 viser at forslagene fører til at ytterligere ca. 3 700 landbrukseiendommer ikke lenger vil være konsesjonspliktige. Det følger av kapittel 4.3.2 at disse eiendommene fordeler seg ulikt på kommunenivå. De kommunene som blir berørt i størst grad har hver for seg i underkant av 70 eiendommer som etter forslaget ikke lenger vil være konsesjonspliktige. På den annen side er det en rekke kommuner som ikke har noen eiendommer i arealkategorien 25 til 35 dekar fulldyrka eller overflatedyrka jord, og som derfor ikke blir berørt av forslaget.

Departementet legger til grunn at forslaget vil gi en viss besparelse for det offentlige. Det er imidlertid ikke mulig å anslå hvor stor reduksjonen i antall konsesjonssøknader vil være. Årsaken til dette er at en ikke på forhånd kan vite hvor mange eiendommer som faktisk vil bli omsatt og om de vil bli omsatt til personer som må søke konsesjon eller til personer som kan overta konsesjonsfritt. Flere høringsinstanser, som blant annet Bergen kommune og Elverum kommune, trekker fram at det er positivt at forslagene bidrar til ressursbesparelser i kommunene. Det vises til nærmere omtale i kapittel 4.5.8. Sauherad kommune har på sin side vist til at heving av arealgrensen for konsesjonsplikt antas å føre til 1 til 2 færre konsesjonssøknader for Midt-Telemark per år, og at innsparingen for forvaltningen derfor er liten. Departementet vil peke på at landbrukseiendommer ikke er gjenstand for hyppige eierskifter. Som det framgår av kapittel 4.3.2, viser omsetningstall for 2015 basert på tall fra SSB, at det ble omsatt ca. 9000 registrerte eiendommer. Av disse var ca. 5 800 erverv over grensen for konsesjonsplikt. Dersom forslaget til ny arealgrense for konsesjonsplikt legges til grunn for de samme omsetningstallene, ville antallet konsesjonspliktige erverv blitt redusert med rundt 200.

De administrative besparelsene for kommunene vil derfor jevnt over være av begrenset karakter.

4.6.3 Arealgrensen for lovbestemt boplikt – konsesjonsloven § 5 andre ledd

Forslaget vil innskrenke omfanget av boplikten ved at færre eiendommer blir omfattet av boplikten når arealgrensen heves.

Som figur 4.2 og tabell 4.5 viser, vil forslaget om heving av arealgrensen for lovbestemt boplikt omfatte flest landbrukseiendommer i Møre og Romsdal, Hordaland og Oppland der henholdsvis 1 209, 1 184 og 1 145 eiendommer blir omfattet av endringen. Forslaget vil berøre færrest eiendommer i Vestfold, Aust-Agder og Finnmark der tilsvarende tall er henholdsvis 202, 236 og 243.

Videre går det fram av kapittel 4.3.3 at antall eiendommer som blir berørt av forslaget fordeler seg ulikt fra kommune til kommune. De kommunene som blir berørt i størst grad har rundt 120 til 140 eiendommer som etter forslaget ikke lenger vil være omfattet av reglene om boplikt. På den annen side er det en rekke kommuner som ikke har noen eiendommer i arealkategorien 25 til 35 dekar fulldyrka eller overflatedyrka jord, og som derfor ikke blir berørt av forslaget.

Fylkesmannen i Buskerud og Fylkesmannen i Oppland har vist til at mange av kommunene i fylkene har innført lokal forskrift om nedsatt konsesjonsgrense etter konsesjonsloven § 7, og at en heving av arealgrensen for boplikt derfor kan medføre at flere kommuner innfører slik forskrift. Det vises til høringsuttalelsene som er gjengitt i kapittel 4.5.1. Departementet har i sitt lovforslag ikke fremmet endringer i konsesjonsloven § 7. Bestemmelsen åpner for å innføre lokale forskrifter om nedsatt konsesjonsgrense for bebygd eiendom som har vært brukt til boligformål. Dersom kommunen mener det er nødvendig å sikre bosetting på slik eiendom, har den fortsatt anledning til å be om at slik forskrift blir innført.

Mange av høringsinstansene legger til grunn at økt utbud av eiendommer uten boplikt kan få følger for bosettingen på de eiendommene som omsettes konsesjonsfritt ved at flere eiendommer enn i dag kan erverves for eksempel til fritidsformål. Det er imidlertid vanskelig å anslå om og i hvilken grad forslagene vil medføre en negativ utvikling for bosettingsmønsteret i framtiden, slik mange høringsinstanser er inne på. Departementet vil peke på at endringen i bopliktens omfang vil gjelde relativt få eiendommer, og mener gevinsten ved å legge til rette for større utbud av slike eiendommer vil være større enn de eventuelle bosettingsmessige ulempene som er påregnelige. Departementet viser til omtalen i kapittel 4.3.1 hvor det går fram at ca. 2 300 av de 12 300 eiendommene endringen omfatter er uten bosetting allerede i dag.

4.6.4 Arealgrensen for odlingsjord – odelsloven § 2

Departementet har i høringsnotatet vist til at forslaget om å heve arealgrensen for odlingsjord innebærer at antallet odelseiendommer reduseres noe. Departementet registrerer at høringsinstansene stiller seg noe mer positive til å heve arealgrensen for odlingsjord enn til å heve arealgrensen for konsesjon og lovbestemt boplikt.

Fylkesmannen i Sogn og Fjordane mener det er udelt positivt at grensen heves, og at odelsinstituttet etter hvert kanskje har utspilt sin rolle, se kapittel 4.5.4. Ringsaker kommune peker på at det er viktigere at noen bor på og driver eiendommen, enn at slekta har en landbrukseiendom å overta, mens både Hol kommune og Nes kommune mener forslaget kan skape uro, splid og usikkerhet i familier. Departementet er klar over at det i en overgangsperiode kan oppstå utfordringer innad i familien i forbindelse med enkelte eiendomsoverganger. Det er imidlertid ikke første gang at arealgrensen for odlingsjord heves, og departementet vil for øvrig vise til at flertallet i næringskomiteen peker på at hensynet til forenkling av regelverket taler for samme grense for odel som for konsesjon.

Norges Bondelag går imot forslaget og viser blant annet til at andelen odelsfrie landbrukseiendommer vil øke fra 50,7 prosent til 58,2 prosent på landsbasis. Departementet viser til tabell 4.3 hvor det framgår at heving av arealgrensen for odlingsjord vil innebære at ca. 13 600 landbrukseiendommer på landsbasis ikke lenger vil anses som odelseiendommer. Dette samsvarer med de prosentvise beregningene som Bondelaget har lagt til grunn i sin uttalelse.

Departementet mener at en slik forsiktig heving av grensen for odlingsjord er i tråd med den utvikling som har skjedd i landbruket siden forrige heving av arealgrensen. Departementet kan ikke se at en heving av grensen som foreslått, vil slå spesielt uheldig ut i noen del av landet, jf. figur 4.3 som viser fylkesvis fordeling av antall eiendommer som omfattes av endring av arealgrensene for odlingsjord.

En heving av arealgrensen for odlingsjord til 35 dekar fulldyrka eller overflatedyrka jord kan føre til noen færre saker om odelsløsning, men departementet mener forslaget i sum vil ha relativt lite å si for både domstolenes og forvaltningens arbeid med denne type saker.

4.6.5 Forholdet til Grunnloven

Odelsinstituttet er beskyttet av Grunnloven § 107. Stortingets anmodningsvedtak om å endre arealgrensene for hva som kan regnes som odelseiendom, må derfor vurderes opp mot Grunnlovens ramme. Departementet vil peke på at endringene som Stortinget nå har foreslått, er av begrenset betydning for odelsinstituttet som sådan. Tabell 4.3 viser at ca. 13 600 færre eiendommer vil falle inn under arealgrensene for odel. Det tilsvarer en reduksjon på rundt 15 prosent av dagens odelseiendommer.

Norges Bondelag mener departementet har vurdert forholdet til odelsrettens grunnlovsvern helt summarisk, se kapittel 4.5.7. Bondelaget viser til professor Thor Falkangers vurdering av grunnlovsvernet i forbindelse med endring av odelsloven i 2013 hvor han konkluderte med at man er kommet betenkelig nær hva Lovavdelingen kaller «ein hard kjerne av odelsinstituttet». Bondelaget stiller spørsmål ved om den store andelen landbrukseiendommer som vil falle utenfor odelsinstituttet i enkelte fylker bryter mot «en hard kjerne». Odelsloven ble, som Bondelaget peker på, sist endret i 2013 da odelskretsen ble innskrenket. I forarbeidene til lovendringen, jf. Prop. 128 L (2012–2013) om endringar i odelslova, er forholdet til Grunnloven § 107 beskrevet på følgende måte:

«Grunnlova § 107 set forbod mot å oppheve odelsretten, men overlet til Stortinget å fastsette korleis dei nærare reglane skal vere. Grunnlova er såleis ikkje til hinder for å endre reglane i odelslova. Ei endring må likevel ikkje vere slik at odelsretten som rettsinstitutt ikkje lenger kan seiast å vere til «største Nytte for Staten og Gavn for Landalmuen». Fleire tidlegare lovendringar har sidan Grunnlova blei vedteken, innskrenka odelsretten ut frå omsynet til endringar i samfunnet.»

«Departementet legg til grunn at grunnlovsvernet for odelsretten ikkje er til hinder for at det kan gjerast tilpassingar i lova, til «største Nytte for Staten og Gavn for Landalmuen». «

Etter departementets oppfatning er forslaget om å heve arealgrensen fra 25 til 35 dekar fulldyrka og overflatedyrka jord prinsipielt forskjellig fra forslaget om å innskrenke odelskretsen som ble vedtatt i 2013. Den gangen innebar endringen at ulike odelsberettigede til samme odelseiendom fikk endret sine rettigheter. Endringen innebar dessuten at bare en begrenset del av slekta fikk beholde odelsretten sin. En endring i arealgrensen for odlingsjord innebærer at alle de odelsberettigede berøres likt av endringen. En endring av arealgrensen er prinsipielt noe annet enn å redusere odelskretsen. Endring i arealgrensen for odelseiendom er som nevnt i kapittel 4.2.1, også gjennomført flere ganger tidligere.

Den foreslåtte endringen må også vurderes opp mot Grunnloven § 97. Forholdet til Grunnloven ble drøftet i Prop. 128 L (2012–2013):

«Det er fastsett i Grunnlova § 97 at inga lov må givast tilbakeverkande kraft. Når det gjeld tidlegare endringar i odelslova, har Høgsterett uttalt: «Etter Grunnloven § 107 må odels- og åsetesretten ikke oppheves, men «de nærmere betingelser hvorunder den til størst nytte for staten og gavn for landalmuen skal vedblive» fastsettes ved lov. Det har tidligere vært og vil også i framtiden bli behov for å gjøre endringer i odelsloven, ettersom nye sosiale eller økonomiske forhold krever det. ... Odelsmannen har ikke noe berettiget krav på å beholde sin odelsrett [...], hvis han ikke ved lovens ikrafttreden hadde en aktuell løsningsrett.» Dette prinsippet er utgangspunktet i overgangsreglane i gjeldande odelslov § 79 første ledd: «Denne lova får ingen verknad for tilhøve der det etter dei tidlegare gjeldande reglane er blitt høve til å bruke odelsrett før dei tilsvarande nye reglane har tatt til å gjelde.» Forarbeida til overgangsregelen seier at endringane knytte til odelsrett skal omfatte alle personar som ved ikraftsetjinga til lova ikkje hadde aktuell løysingsrett. Dersom det ved ikraftsetjinga var oppstått ein situasjon som utløyste høve til å gjere odelsretten gjeldande, skulle reglane som gjaldt før ikraftsetjinga gjelde. Høve til å bruke odelsrett oppstår når eigedomen har skifta eigar. Som eigar reknast den som ved bindande avtale eller anna rettsgrunnlag er blitt eigar, jf. odelslova § 60 andre ledd. Departementet meiner det er rimeleg at tilsvarande overgangsreglar skal gjelde for nye reglar om innskrenkingar av odelskretsen.»

En heving av arealgrensen for hva som anses som odlingsjord, gjør det nødvendig å fastsette en overgangsregel slik at hensynene som følger av Grunnloven § 97 ivaretas. Dette er nærmere omtalt i kapittel 4.6.6.

4.6.6 Overgangsregler

Ingen høringsinstanser har hatt merknader til høringsnotatets forslag til overgangsregler. Den nye arealgrensen for konsesjonsplikt vil gjelde for søknader som er under behandling og ikke er endelig avgjort når lovendringene trer i kraft.

Arealgrensen i konsesjonsloven § 5 andre ledd vil få anvendelse for lovbestemt boplikt som har oppstått for erververe etter konsesjonsloven § 5 første ledd nr. 1 og 2, det vil si for nære slektninger og odelsberettigede som har ervervet eiendommen konsesjonsfritt, men med boplikt. Forslaget innebærer at boplikten faller bort i disse tilfellene. Den nye arealgrensen vil også gjelde hvis det er fastsatt vilkår om boplikt etter konsesjonsloven § 11 og erververen har søkt og fått konsesjon med slikt vilkår, fordi han ikke skal oppfylle den lovbestemte boplikten etter konsesjonsloven § 5 andre ledd.

Den nye arealgrensen for odlingsjord vil ikke få virkning for forhold der det etter tidligere regler er oppstått anledning til å bruke odels- eller åsetesretten før endringen tok til å gjelde. De prinsippene som er lagt til grunn for overgangsreglene har blitt lagt til grunn også ved tidligere endringer av arealgrensene.

Overgangsreglene følger av vedlagte lovforslag hvor det foreslås følgende:

• Endringene skal gjelde for konsesjonssøknader som ikke er endelig avgjort på det tidspunkt endringene trer i kraft (lovforslaget V nr. 2).

• Den nye arealgrensen i konsesjonsloven § 5 andre ledd skal få anvendelse for lovbestemt boplikt som har oppstått for erververe etter konsesjonsloven § 5 første ledd nr. 1 og 2 (lovforslaget V nr. 3).

• Den nye arealgrensen i konsesjonsloven § 5 andre ledd skal også gjelde hvis det er fastsatt vilkår om boplikt etter konsesjonsloven § 11 og erververen har søkt og fått konsesjon med slikt vilkår fordi han ikke skulle oppfylle den lovbestemte boplikten etter konsesjonsloven § 5 andre ledd (lovforslaget V nr. 4).

• Den nye arealgrensen for odlingsjord får ikke virkning for forhold der det etter tidligere regler er oppstått anledning til å bruke odels- eller åsetesretten før endringen tar å gjelde (lovforslaget V nr. 5).

4.6.7 Departementets forslag

Departementets forslag er i tråd med Stortingets anmodningsvedtak. Departementet mener en endring i tråd med Stortingets anmodningsvedtak innebærer en tilpasning ut fra den utvikling som har skjedd i landbruket siden forrige heving av arealgrensen. En slik tilpasning vil legge til rette for økt omsetning av eiendommer under arealgrensene, slik at små eiendommer vil kunne frigjøres til ulike formål, for eksempel til bosettingsformål og som tilleggsjord. Departementet viser for øvrig til næringskomiteens begrunnelse for å heve arealgrensene, herunder at regelverket bør gjelde bruk med reelt potensial for næringsvirksomhet.

I tråd med Stortingets anmodningsvedtak fremmer departementet derfor følgende lovforslag:

• Det foreslås å heve arealgrensen for konsesjonsplikt ved erverv av bebygd eiendom og lovbestemt boplikt fra 25 dekar til 35 dekar fulldyrka og overflatedyrka jord (lovforslaget, konsesjonsloven § 4 første ledd nr. 4 og § 5 andre ledd første punktum).

• Det foreslås å heve arealgrensen for odlingsjord fra 25 dekar til 35 dekar fulldyrka eller overflatedyrka jord (lovforslaget, odelsloven § 2 første ledd).