13 Merknader til de enkelte bestemmelsene
Til § 1-1
Paragrafen fastsetter formålet med Finanstilsynets virksomhet, som skal være å bidra til finansiell stabilitet og velfungerende markeder. Bestemmelsen lovfester at Finanstilsynets gjeldende samfunnsoppdrag skal være hovedformålet med virksomheten.
Se nærmere omtale i kapittel 3.
Til § 1-2
Paragrafen viderefører finanstilsynsloven § 1.
I første ledd er inndelingen endret fra nummer til bokstaver. I første ledd bokstavene q og r er det gjort endringer i betegnelsene i tråd med ny revisorlov og ny regnskapsførerlov.
Tredje ledd er noe forenklet ved at henvisningen i gjeldende finanstilsynslov § 1 tredje ledd til «utenlandsk foretak som tilsvarer forvaltningsselskap for verdipapirfond og foretak som formidler finansielle tjenester» er tatt ut. Endringen medfører ingen realitetsendring.
I femte ledd er kompetansen til å gjøre unntak fra paragrafen lagt til departementet, i stedet for til Kongen som i dag.
Se nærmere omtale i kapitlene 4.1 og 4.6.
Til § 1-3
Første ledd viderefører finanstilsynsloven § 3 første ledd første punktum.
Annet ledd viderefører finanstilsynsloven § 3 første ledd annet punktum.
Tredje ledd fastslår at Finanstilsynet, for å ivareta sine oppgaver etter loven, skal følge utviklingen i økonomi og markeder. Bestemmelsen er ny.
Fjerde ledd første punktum fastslår at Finanstilsynet skal føre tilsyn i samarbeid med tilsynsmyndigheter i andre stater som er omfattet av EØS-avtalen i samsvar med det som følger av regler som gjennomfører EØS-avtalen vedlegg IX. Fjerde ledd annet punktum synliggjør at det europeiske tilsynssamarbeidet ellers er regulert i lov om EØS-finanstilsyn. Bestemmelsen er ny og er ment å bidra til et utfyllende bilde av de regler som gjelder for tilsynsvirksomheten.
Femte ledd viderefører finanstilsynsloven § 2 første ledd annet punktum, men kompetansen til å gi nærmere forskrifter om Finanstilsynets virksomhet er lagt til departementet i stedet for til Kongen.
Se nærmere omtale i kapitlene 4.1 og 4.6.
Til § 1-4
Paragrafen er ny og fastsetter begrensninger i regjeringens og departementets alminnelige instruksjons- og omgjøringsmyndighet.
Det følger av første ledd at Finanstilsynet ikke kan instrueres om behandlingen av enkeltsaker, med unntak av saker av prinsipiell eller stor samfunnsmessig betydning. Bestemmelsen gjelder for enkeltsaker innen Finanstilsynets tilsyns- og forvaltningsoppgaver, og gir Finanstilsynet en grad av formell, faglig uavhengighet. Enkeltsaker kan omfatte mer enn bare enkeltvedtak, for eksempel gjennomføring av tilsyn med et foretak hvor det ikke treffes noe enkeltvedtak. Instruksjonsforbudet gjelder både instrukser om saksbehandlingen, lovforståelsen og skjønnsutøvelsen i konkrete enkeltsaker. Departementet legger til grunn at det ikke er aktuelt å instruere Finanstilsynet om behandlingen av enkeltsaker innen tilsynsoppgavene, og som gjelder gjennomføring av tilsyn og bruk av tilsynsmessige virkemidler, men eventuelt om behandlingen av enkeltsaker innen forvaltningsoppgavene. Grensen mellom tilsynsoppgaver og forvaltningsoppgaver kan være uklar, og hver sak må vurderes konkret. Ordlyden tilsier en høy terskel for instruksjon. Finanstilsynet skal gis anledning til å uttale seg før beslutning om instruksjon treffes. Det gjelder ingen begrensninger i adgangen til å gi generelle instrukser, herunder for tilsyns- og forvaltningsoppgavene, verken om saksbehandlingen, lovforståelsen eller skjønnsutøvelsen. For Finanstilsynets oppgaver innen regelverksutvikling gjelder det alminnelig instruksjonsmyndighet.
Av annet ledd følger det at Kongen og departementet ikke av eget tiltak kan omgjøre Finanstilsynets vedtak, jf. forvaltningsloven § 35, med unntak av saker av prinsipiell eller stor samfunnsmessig betydning.
Av tredje ledd følger det at begrensninger i instruksjons- og omgjøringsmyndighet etter første og annet ledd ikke gjelder for Finanstilsynets oppgaver og kompetanse som krisehåndteringsmyndighet som nevnt i finansforetaksloven § 20-3.
Se nærmere omtale i kapittel 6.
Til § 2-1
Paragrafen fastsetter at det er direktøren for Finanstilsynet som er virksomhetens øverste leder. Bestemmelsen må ses i sammenheng med styrets oppgaver og ansvar i § 2-2. Det er Kongen som ansetter direktøren. Åremålsperioden er på seks år og åremålet kan gjentas for ytterligere én periode på inntil seks år.
Se nærmere omtale i kapittel 8.
Til § 2-2
Paragrafen inneholder bestemmelser om styret i Finanstilsynet.
Første ledd fastslår at Finanstilsynet skal ha et styre. Styrets ansvar er begrenset til de enkeltsakene hvor departementets ordinære instruksjonsmyndighet er begrenset etter § 1-4. Utover disse sakene er det direktøren som leder Finanstilsynet og har det overordnede ansvaret for virksomheten. Bestemmelsen åpner videre for at departementet kan fastsette nærmere regler om styrets ansvar og oppgaver i forskrift.
Det fremgår av annet ledd at det er Kongen som oppnevner styrets medlemmer, og utpeker styrets leder og nestleder. Styret skal ha syv medlemmer. Oppnevningsperioden er på inntil fire år. Hvert enkelt medlem kan gjenoppnevnes for en samlet periode på inntil 12 år.
Se nærmere omtale i kapittel 8.
Til § 2-3
Paragrafen har bestemmelser om styrets saksbehandling.
Av første ledd første punktum fremgår det at styret skal behandle saker i møte. Styrets leder kan likevel bestemme at en sak kan behandles skriftlig eller på annen betryggende måte, så fremt ingen styremedlemmer motsetter seg det, jf. annet punktum. Det fremgår av tredje punktum at styret kan delegere behandlingen av saker til direktøren.
I medhold av annet ledd skal direktøren forberede de sakene som styret skal behandle og være til stede under behandlingen av sakene.
Tredje ledd fastsetter at styret kan fatte vedtak når mer enn halvparten av medlemmene deltar i behandlingen av en sak. Saker avgjøres ved ordinært flertall. Ved stemmelikhet teller styrets møteleders stemme dobbelt.
Fjerde ledd slår fast at styret er pliktig å føre protokoll fra styremøtene.
Se nærmere omtale i kapittel 8.
Til § 2-4
Paragrafen viderefører finanstilsynsloven § 7 fjerde ledd med enkelte endringer av språklig karakter.
Se nærmere omtale i kapittel 11.1.
Til § 2-5
Paragrafen viderefører finanstilsynsloven deler av § 7 femte, sjette og syvende ledd med enkelte endringer.
Første ledd fastsetter handleforbud for Finanstilsynets styremedlemmer og ansatte i finansielle instrumenter utstedt av foretak under tilsyn. Handleforbudet er utvidet til å omfatte obligasjoner, noe som i dag fremgår av etiske retningslinjer fastsatt av Finanstilsynets styre.
Annet ledd omhandler handleforbud i finansielle instrumenter som handles på norsk regulert marked, multilateral handelsplass eller organisert handelsfasilitet. Bestemmelsen viderefører dels forbud fastsatt i forskrift med hjemmel i finanstilsynsloven § 7 syvende ledd første punktum og dels etiske retningslinjer fastsatt av Finanstilsynets styre.
I medhold av tredje ledd kan Finanstilsynets styremedlemmer og ansatte ikke eie andeler i verdipapirfond som har, eller har vedtektsbestemt at det i sin investeringsstrategi skal ha, en overrepresentasjon av finansielle instrumenter utstedt av foretak under tilsyn.
Fjerde ledd fastsetter at bestemmelsene i paragrafen også gjelder handler som foretas i fremmed navn og for fremmed regning. For Finanstilsynets ansatte fremgår dette i dag av forskrift gitt i medhold av finanstilsynsloven § 7 syvende ledd annet punktum, men bestemmelsen foreslås gjort generell og også gjeldende for styrets medlemmer.
Det fremgår av femte ledd første punktum at departementet kan gi bestemmelser om styremedlemmers og ansattes plikt til rapportering om transaksjoner i finansielle instrumenter. Bestemmelsen viderefører deler av finanstilsynsloven § 7 femte ledd fjerde punktum og syvende ledd tredje punktum. Annet punktum gir departementet myndighet til å ved enkeltvedtak eller i forskrift dispensere fra forbud som følger av denne paragrafen, jf. finanstilsynsloven § 7 sjette ledd tredje punktum og dispensasjonsadgangen som i dag følger av forskrift gitt med hjemmel i § 7 syvende ledd første punktum.
Se nærmere omtale i kapittel 11.1.
Til § 2-6
Første ledd viderefører finanstilsynsloven § 7 femte ledd første til tredje punktum.
Etter annet ledd kan departementet i forskrift fastsette nærmere bestemmelser om styremedlemmers og ansattes opplysningsplikt om avtaler med foretak under tilsyn. Bestemmelsen viderefører deler av finanstilsynsloven § 7 femte ledd fjerde punktum, men gjelder også ansatte i Finanstilsynet utover direktøren og er begrenset til å gjelde opplysninger om kundeavtaler.
Se nærmere omtale i kapittel 11.1.
Til § 2-7
Paragrafen viderefører i hovedsak finanstilsynsloven § 7 første til tredje ledd.
I annet ledd er det presisert at unntak fra taushetsplikten overfor nærmere oppregnede institusjoner gjelder «når opplysningene er nødvendige for at institusjonen skal kunne utføre oppgaver som følger av lov eller regler fastsatt med hjemmel i lov». I tillegg til de institusjonene som i dag fremgår av § 7 annet ledd, er også andre EØS-staters krisehåndteringsmyndigheter, Single Resolution Board, og andre lands departementer som deltar i et kriseutvalg, jf. finansforetaksloven § 20-46, inkludert i opplistingen.
Se nærmere omtale i kapittel 5.3.
Til § 3-1
Paragrafen viderefører i hovedsak finanstilsynsloven § 3 annet ledd og deler av tredje ledd, men med noen endringer.
Det følger av første ledd at foretak under tilsyn plikter å gi alle opplysninger som Finanstilsynet krever, og skal utlevere dokumentasjon og opplysninger på den måten Finanstilsynet fastsetter.
Av annet ledd følger det at hvis opplysningsplikten etter første ledd ikke oppfylles, kan opplysningsplikten pålegges de enkelte tillitsvalgte og ansatte i foretaket. Foretaket skal i slike tilfeller som hovedregel varsles.
Tredje ledd inneholder en ny bestemmelse om at foretak under tilsyn så raskt som mulig skal gi Finanstilsynet opplysninger om forhold som kan være avgjørende for om virksomheten kan fortsette sin drift.
Av fjerde ledd følger det at lovens bestemmelser om opplysningsplikt og rapporteringsplikt gjelder uten hinder av taushetsplikt.
Se nærmere omtale i kapittel 5.1.
Til § 3-2
Paragrafen viderefører finanstilsynsloven § 4 b, som gjennomfører bestemmelser i konglomeratdirektivet og revisjonsforordningen. Det er gjort noen språklige endringer i første ledd tredje punktum.
Se nærmere omtale i kapittel 5.1.
Til § 3-3
Første ledd er en ny bestemmelse om at Finanstilsynet kan pålegge revisor for et foretak under tilsyn å gjøre nærmere rede for bestemte forhold når det er av betydning for tilsynet med foretaket.
Annet ledd viderefører i hovedsak finanstilsynsloven § 3 a første ledd, men med noen endringer som blant annet reflekterer terminologien i regnskapsloven og revisorloven.
Tredje til femte ledd viderefører finanstilsynsloven § 3 a annet til fjerde ledd.
Se nærmere omtale i kapittel 5.1.
Til § 3-4
Paragrafen er ny. Det fremgår at utenlandske foretak som nevnt i § 1-2 tredje ledd, skal gi Finanstilsynet alle opplysninger som Finanstilsynet krever for å kunne kontrollere at reglene som gjelder for virksomheten i Norge overholdes.
Se nærmere omtale i kapittel 5.1.
Til § 3-5
Paragrafen viderefører i hovedsak finanstilsynsloven § 4 a annet, tredje og fjerde punktum.
Se nærmere omtale i kapittel 5.1.
Til § 3-6
Paragrafen viderefører finanstilsynsloven § 5 annet ledd.
Se nærmere omtale i kapittel 5.2.
Til § 3-7
Paragrafen er ny. Finanstilsynet kan, uten hinder av taushetsplikt, innhente de opplysninger fra folkeregistermyndigheten som er nødvendige for at Finanstilsynet skal kunne utføre oppgaver fastsatt i eller i medhold av lov. Dette gjelder for eksempel opplysninger om nærstående for å avklare eventuelle interessekonflikter hos foretak under tilsyn.
Se nærmere omtale i kapittel 5.1.
Til § 4-1
Paragrafen viderefører finanstilsynsloven § 4 første ledd nr. 7.
Se nærmere omtale i kapittel 5.2.
Til § 4-2
Paragrafen viderefører finanstilsynsloven § 4 a første punktum.
Se nærmere omtale i kapittel 5.2.
Til § 4-3
Paragrafen viderefører som utgangspunkt finanstilsynsloven § 10 annet ledd, men myndigheten er lagt til Finanstilsynet. Videre antas det ikke å være nødvendig å videreføre bestemmelsen om at vedtak om tvangsmulkt er tvangsgrunnlag for utlegg i finanstilsynsloven, da dette følger av tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 bokstav d. Noen utfyllende bestemmelser om tvangsmulkt følger av forvaltningsloven § 51.
Se nærmere omtale i kapittel 5.2.
Til § 4-4
Paragrafen viderefører finanstilsynsloven § 5 første ledd.
Se nærmere omtale i kapittel 5.2.
Til § 4-5
Paragrafen viderefører finanstilsynsloven § 6.
Se nærmere omtale i kapittel 5.2.
Til § 4-6
Paragrafen viderefører i hovedsak finanstilsynsloven § 4 c.
Første ledd fastsetter at foretak under tilsyn har plikt til å melde fra til Finanstilsynet dersom de inngår eller endrer avtale om utkontraktering av virksomhet som er kritisk eller viktig for foretaket. Det er satt frist for slik melding på minst 60 dager før iverksettelsen av avtalen eller avtaleendringen.
Annet ledd gir Finanstilsynet adgang til å sette vilkår for utkontrakteringen. Dersom Finanstilsynet mener at utkontrakteringen skjer i et omfang eller på en måte som ikke anses forsvarlig, eller gjør det vanskelig å føre tilsyn med den utkontrakterte virksomheten, eller med foretakets samlede virksomhet, kan Finanstilsynet kreve at foretaket ikke iverksetter eller avslutter en avtale om utkontraktering.
Tredje ledd gir Finanstilsynet hjemmel til å fastsette krav til melding etter første ledd. Bestemmelsen viderefører at Finanstilsynet kan fastsette krav både i forskrift og ved enkeltvedtak. Finanstilsynet kan ha behov for å stille krav til melding ved enkeltvedtak, for eksempel i forbindelse med konsesjoner. Bestemmelsen gir også Finanstilsynet hjemmel til å gjøre unntak fra meldeplikten. Etter gjeldende forskrift om meldeplikt ved utkontraktering av virksomhet mv. § 1 skal foretak under tilsyn ha en oppdatert oversikt over alle avtaler om utkontraktering av virksomhet. Finanstilsynet kan i forskrift eller ved enkeltvedtak stille krav til standardisering av opplysningene i en slik oversikt.
Se nærmere omtale i kapittel 11.3.
Til § 5-1
Paragrafen er ny og regulerer vesentlige sider ved Finanstilsynsklagenemndas virksomhet.
Første ledd fastsetter hovedregelen om at klager over vedtak truffet av Finanstilsynet skal behandles av Finanstilsynsklagenemnda. Bestemmelsen innebærer et unntak fra hovedregelen i forvaltningsloven § 28 første ledd om at klageinstansen er det forvaltningsorgan som er nærmest overordnet det forvaltningsorgan som har truffet vedtaket. Klager over vedtak truffet av Finanstilsynet som krisehåndteringsmyndighet som nevnt i finansforetaksloven § 20-3 vil fortsatt behandles av Finansdepartementet. Klager over vedtak truffet av Finanstilsynet etter gjeldsinformasjonsloven vil fortsatt behandles av Barne- og familiedepartementet.
Det fremgår av annet ledd at regjeringen og departementet er avskåret fra å instruere Finanstilsynsklagenemnda i dens behandling av den enkelte klagesak. Klagenemnda vil imidlertid i sin behandling av klagesaker, måtte legge til grunn departementets instrukser rettet mot Finanstilsynet, med de begrensninger som følger av § 1-4. Eksempel på instrukser rettet mot Finanstilsynet som klagenemnda vil måtte legge til grunn i sin behandling av klagesaker er generelle instrukser om skjønnsutøvelse og regelverksforståelse eller instrukser i medhold av «sikkerhetsventilen» etter lovforslaget § 1-4.
Det fremgår av tredje ledd at departementet behandler klager over vedtak eller avgjørelser som Finanstilsynsklagenemnda treffer i første instans. Slike vedtak vil for eksempel kunne gjelde innsynskrav etter offentleglova eller krav om tilkjenning av sakskostnader etter forvaltningsloven § 36.
Fjerde ledd fastslår at Finanstilsynsklagenemnda ikke kan omgjøre Finanstilsynets vedtak av eget tiltak.
Femte ledd gir departementet hjemmel til å fastsette regler i forskrift om nemndas sammensetning og virksomhet, saksbehandling, sekretariat og finansiering, samt om rapportering om Finanstilsynsklagenemndas virksomhet.
Se nærmere omtale i kapittel 7.
Til § 5-2
Etter første ledd første punktum kan endelige vedtak fattet av Finanstilsynsklagenemnda bringes inn for domstolene for en gyldighetsprøving. Finanstilsynets vedtak kan således ikke bringes inn for domstolene direkte. Som hovedregel vil staten ved Finanstilsynsklagenemnda være motpart i slike søksmål. Unntak gjelder for saker om tilbudsplikt eller frivillige tilbud ved oppkjøp, mellom to eller flere private parter, jf. annet punktum. Staten er ikke part i disse sakene, og vedtaket er gjenstand for full rettslig overprøving. Tredje punktum gir departementet hjemmel til å fastsette nærmere regler i forskrift om hvilke saker som skal regnes som en sak mellom private parter.
Annet ledd gjelder departementets adgang til å få prøvd Finanstilsynsklagenemndas vedtak ved søksmål for domstolene. Finanstilsynsklagenemnda er da motpart. Slikt søksmål kan gå ut på at vedtak i klagesak skal oppheves helt eller delvis fordi det bygger på feilaktig faktisk grunnlag eller uriktig oppfatning av et rettsspørsmål.
Tredje ledd stiller opp frist for å reise søksmål etter første og annet ledd. Fristen er seks måneder fra det tidspunktet underretningen om det endelige vedtaket er kommet fram til parten.
Se nærmere omtale i kapittel 7.
Til § 6-1
Paragrafen fastsetter hvordan utgiftene ved Finanstilsynet og Finanstilsynsklagenemnda skal dekkes.
Første ledd slår fast at Finanstilsynets utgifter skal dekkes av og fordeles på de foretak som er under tilsyn og på utstedere av omsettelige verdipapirer som er notert på regulert marked i EØS med Norge som hjemstat i det aktuelle budsjettåret, etter nærmere regler fastsatt i forskrift. Det samme gjelder utgiftene til Finanstilsynsklagenemnda, herunder utgiftene til sekretariatsfunksjonen.
Annet ledd gir departementet hjemmel til å gi nærmere regler om fordelingen av utgiftene. Departementet kan gi forskrift om inndeling av grupper av foretak, beregningsgrunnlaget og tidspunktet for fordeling av utgiftene, hvilke foretak som skal regnes for å være under tilsyn eller notert på regulert marked i EØS med Norge som hjemstat i budsjettåret, plikt til å betale gebyr for Finanstilsynets saksbehandling i enkelte tilfeller, fastsettelse av årlige minste og høyeste beløp som kan fordeles på det enkelte foretak, samt om fordelingen av utgiftene til Finanstilsynsklagenemnda og sekretariatet, samt at grupper av foretak unntas fra fordelingen.
Tredje ledd viderefører at ilagte bidrag er tvangsgrunnlag for utlegg.
Se nærmere omtale i kapittel 10.
Til § 6-2
Paragrafen viderefører finanstilsynsloven § 2 femte til syvende ledd. I annet ledd annet punktum gjelder opplysningsplikten for tillitsvalgte og ansatte i foretak under tilsyn, og ikke bare for tillitsvalgte og ansatte i finansforetak under tilsyn, slik det er i dag etter finanstilsynsloven § 2 sjette ledd annet punktum.
Se nærmere omtale i kapittel 5.3.
Til § 6-3
Paragrafen er ny og suppleres av regler i sektorregelverket.
Se nærmere omtale i kapittel 5.3.
Til § 6-4
Paragrafen viderefører med enkelte endringer finanstilsynsloven § 10 første ledd.
Første ledd fastsetter straffansvar for tillitsvalgte og ansatte i foretak under tilsyn som overtrer nærmere angitte bestemmelser i finanstilsynsloven eller bestemmelse eller pålegg gitt med hjemmel i disse bestemmelsene. Dette gjelder i hovedsak lovens ulike opplysningsplikter for foretak under tilsyn, samt Finanstilsynets adgang til å pålegge foretak under tilsyn å rette på forhold mv. Med «tillitsvalgte» forstås her personer med verv i vedkommende foretak, som for eksempel medlemmer og varamedlemmer i styre og revisjonsutvalg. Utvidet strafferamme ved særlig skjerpende omstendigheter foreslås ikke videreført.
Annet ledd gjelder straffeansvar for personer, tillitsvalgte og ansatte i foretak som overtrer pålegg med hjemmel i § 4-2 (pålegg om stans av ulovlig virksomhet) eller § 3-5 (opplysningsplikt i saker om ulovlig virksomhet). Slike pålegg kan også være rettet mot andre foretak enn foretak under tilsyn.
Se nærmere omtale i kapittel 11.2.
Til § 7-1
Første ledd fastsetter at loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer, og gir Kongen hjemmel til å sette i kraft de enkelte bestemmelsene i loven til forskjellig tid.
Annet ledd fastsetter at lov 7. desember 1956 nr. 1 om tilsynet med finansforetak mv. oppheves når loven trer i kraft. Videre følger det at forskrifter gitt i medhold av lov 7. desember 1956 nr. 1 gjelder også etter at loven trer i kraft.
Til § 7-2
Paragrafen gir hjemmel for departementet til å gi overgangsbestemmelser, og fastsetter at § 6-4 om straff bare gjelder for overtredelser som finner sted etter at loven har trådt i kraft.
Til § 7-3
Paragrafen gjelder endringer i flere andre lover, i hovedsak konsekvensjusteringer av bestemmelser i andre lover som har henvisninger til finanstilsynsloven.