9 Økonomiske og administrative konsekvenser

9.1 Overføring av oppgaver på verdipapirområdet fra Oslo Børs til Finanstilsynet

I proposisjonen foreslås det at ansvaret for å føre tilsynet med den løpende informasjonsplikten og utsatt offentliggjøring og ansvaret for å følge opp reglene om tilbudsplikt overføres fra markedsoperatøren Oslo Børs til Finanstilsynet.

En overføring av oppgaven med tilsynet med den løpende informasjonsplikten og utsatt offentliggjøring fra Oslo Børs til Finanstilsynet vil medføre besparelser hos Oslo Børs, og tilsvarende varige utgiftsøkninger knyttet til den daglige driften hos Finanstilsynet. Det er nødvendig å sikre et robust fagmiljø som kan håndtere vaktordninger og svingninger i arbeidsmengden. På grunn av svingningene i arbeidsmengden vil antall årsverk kunne variere fra år til år, men departementet anslår at det i snitt vil være behov for mellom fire og fem årsverk til oppgaven med tilsynet med den løpende informasjonsplikten og utsatt offentliggjøring. Kostnaden er anslått til mellom om lag 5,5 og 7 millioner kroner. Finanstilsynet må også anskaffe en løsning for løpende markedsovervåkning. Engangskostnaden for oppsettet av løsningen er anslått til 0,75 millioner kroner, mens den årlige løpende kostnaden med løsningen er anslått til 2,5 millioner kroner. Finanstilsynets kostnader knyttet til tilsynet med den løpende informasjonsplikten og utsatt offentliggjøring vil måtte dekkes av institusjoner under tilsyn og utstederne ved utlikning. I Prop. 75 L (2023–2024) er det foreslått en bestemmelse om fordeling av Finanstilsynets og Finanstilsynsklagenemndas utgifter i ny finanstilsynslov § 6-1, og at departementet kan gi nærmere regler om utgiftsfordelingen i forskrift. Dersom forslagene i Prop. 75 L (2023–2024) og denne proposisjonen blir vedtatt, vil det bli gitt nærmere regler om fordeling av utgifter til tilsynet med den løpende informasjonsplikten og utsatt offentliggjøring i forskrift, og forslaget vil bli fulgt opp i den ordinære budsjettprosessen. Institusjoner under tilsyn og utstederne vil da måtte betale mer til Finanstilsynet enn i dag. Samtidig vil endringen medføre betydelige besparelser for Oslo Børs, og departementet legger til grunn at prisene på Oslo Børs vil reflektere at Oslo Børs ikke lenger skal føre tilsyn med den løpende informasjonsplikten og utsatt offentliggjøring.

En overføring av oppgaven som tilbudsmyndighet fra Oslo Børs til Finanstilsynet vil også medføre besparelser hos Oslo Børs og tilsvarende varig utgiftsøkning knyttet til den daglige driften hos Finanstilsynet. Det er anslått at det er behov for mellom tre og fire årsverk til oppgaven som tilbudsmyndighet. Kostnaden er anslått til mellom om lag 4,5 og 6 millioner kroner. Som for kostnadene knyttet til tilsynet med den løpende informasjonsplikten og utsatt offentliggjøring, vil kostnadene til tilbudsmyndigheten dekkes i medhold av ny finanstilsynslov § 6-1, dersom forslagene i Prop. 75 L (2023–2024) og denne proposisjonen blir vedtatt. Det vil da bli gitt nærmere regler om utgiftsfordelingen i forskrift, og forslaget vil bli fulgt opp i den ordinære budsjettprosessen.

Finanstilsynet vil ha behov for tid til å forberede overtakelsen av oppgavene. Når oppgavene er overført, vil myndighetsoppgaver på verdipapirhandelområdet utelukkende utføres av det offentlige, og Finanstilsynets rolle som tilsynsmyndighet blir styrket. Endringene vil også innebære at Oslo Børs kan rendyrke sin rolle som privat aktør. Utstedere notert på regulert marked eller multilateral handelsfasilitet vil måtte forholde seg til Finanstilsynet i større grad enn i dag. Investorene vil også måtte forholde seg til Finanstilsynet, men overgangsbyrden må sees i lys av at dette allerede er situasjonen i andre sammenhenger, for eksempel i relasjon til regler om markedsmisbruk og regler om shortsalg.

9.2 Gjennomføring av forordning (EU) 2015/2365 (SFTR)

Formålet med SFTR er å sikre gjennomsiktighet for verdipapirfinansieringstransaksjoner og gjenbruk av sikkerheter og å bidra til finansiell stabilitet. Den potensielle gevinsten for samfunnet av finansiell stabilitet anses som stor.

SFTR innfører regler på et område som ikke tidligere har vært generelt regulert i norsk rett, selv om det finnes tilgrensende regler. Finansielle og ikke-finansielle motparter skal etter forordningen rapportere om verdipapirfinansieringstransaksjoner. Reglene vil utgjøre en byrde for aktørene og vil medføre økonomiske kostnader. Reglene bygger imidlertid på allerede eksisterende infrastruktur, operasjonelle prosesser og formater som har blitt til ved EMIR, for å minske tilleggskostnadene. Mange av aktørene antas i stor grad å være direkte eller indirekte tilknyttet et transaksjonsregister allerede, som følge av EMIR. Det gjelder både finansielle og ikke-finansielle motparter.

Rapporteringsforpliktelsene kan delegeres. Det antas å kunne lette ulempen for motparten det gjelder. Rapporteringspliktene er videre pålagt den finansielle motparten dersom den andre motparten er en liten eller mellomstor ikke-finansiell motpart, jf. SFTR artikkel 4 nr. 3, hvilket gjør rapporteringsbyrden mer proporsjonal.

Forordningens artikkel 15 pålegger motpartene visse plikter ved gjenbruk av sikkerheter. Bestemmelsen oppstiller en informasjonsplikt og krav til innhold i sikkerhetsstillelsesavtaler. Departementet legger til grunn at dette ikke representerer noen særlig byrde for aktørene.

Forordningens artikkel 24 nr. 3 krever at motparter skal ha på plass interne prosedyrer slik at ansatte kan rapportere brudd på artiklene 4 og 15. Departementet legger til grunn at det ikke vil være forbundet med store kostnader for foretakene å etablere slike ordninger, dersom slike ikke allerede eksisterer.

Forvaltningsselskaper for verdipapirfond og AIF-forvaltere pålegges rapporteringsplikter og informasjonsplikter som kommer i tillegg til pliktene som allerede følger av gjeldende rett. De nye rapporterings- og informasjonspliktene er imidlertid av samme karakter som allerede eksisterende plikter og må sees på som en utvidelse av disse.

Privatpersoner pålegges ikke plikter etter forordningen, men kan bli berørt av de foreslåtte administrative sanksjonene og tiltakene dersom de medvirker til overtredelser av forordningen.

Fylkeskommuner og kommuner får ikke som sådanne noen plikter i forordningen. Dersom de inngår SFT-er eller gjenbruker sikkerheter, omfattes de av forordningen i likhet med andre aktører.

Finanstilsynet må føre tilsyn med at aktørene rapporterer som de skal, og for øvrig overholder forordningen. Et liknende tilsyn føres allerede etter EMIR. Finanstilsynet pålegges også visse rapporteringsplikter til ESMA, se artikkel 25 nr. 1 og 3 om rapporter om bruk av administrative sanksjoner og tiltak. De nye oppgavene vil kreve ressurser hos Finanstilsynet.

9.3 Gjennomføring av forordning (EU) 2019/834 (EMIR Refit)

EØS-regler som svarer til EMIR, er gjort til del av norsk lov ved henvisning i verdipapirhandelloven. Det vises til Prop. 127 L (2015–2016) Lov om EØS-finanstillsyn punkt 4 på s. 4 for en gjennomgang av de økonomiske og administrative konsekvensene knyttet til å gjøre EMIR til del av norsk lov.

Når det gjelder endringene av EMIR i EMIR Refit, gjelder flere av bestemmelsene sentrale motparter, samt enkelte endringer knyttet til transaksjonsregistre. Det er i dag ingen sentrale motparter med norsk tillatelse eller transaksjonsregistre registrert i Norge. De fleste av reglene får derfor per i dag ingen betydning for norske aktører.

For foretak som handler i derivater, vil norske aktører nyte godt av de lettelsene som EMIR Refit innfører i forbindelse med clearing. Kostnadene knyttet til handel i derivater blir dermed redusert.

Hva gjelder endringer knyttet til rapporteringskrav, vil ikke-finansielle motparter i samme konsern etter nærmere vilkår ikke være pliktig til å rapportere konserninterne derivattransaksjoner. Finanstilsynet opplyser i sitt høringsnotat at ett foretak har overfor Finanstilsynet opplyst at det har årlige kostnader på EUR 14 000 i forbindelse med rapportering av konserninterne derivattransaksjoner. Finanstilsynet har lagt til grunn at andre konsern har kostnader i minst samme størrelsesorden, og at disse foretakene dermed kan spare ikke-ubetydelige beløp når rapporteringsunntaket innføres i norsk rett.

For finansielle motparter skjerpes rapporteringskravene noe ved at de i utgangspunktet får det juridiske ansvaret for å rapportere derivattransaksjoner som er inngått med ikke-finansielle foretak. Finansielle motparter har etter EMIR hatt plikt til å rapportere sin side av transaksjonen, og det antas at plikten til å sørge for rapportering når det inngås transaksjoner med ikke-finansielle motparter, ikke vil medføre store ekstrakostnader.

Fylkeskommuner og kommuner får ikke som sådanne noen plikter i forordningen. Dersom de inngår derivatkontrakter innen virkeområde for EMIR, omfattes de av forordningen i likhet med andre aktører.

Finanstilsynet får som ny oppgave å motta meldinger om bruk av unntak for ikke-finansielle motparters konserninterne derivattransaksjoner. Finanstilsynet opplyser i sitt høringsnotat at de allerede mottar flere slike meldinger og at ekstraarbeidet knyttet til dem er lite.

Kravet om at tilsynsmyndighetene skal validere interne modeller foretakene bruker i forbindelse med risikoreduserende tiltak, vil kunne kreve ressurser fra Finanstilsynet. Omfanget vil avhenge av i hvilken grad motpartene bruker slike modeller.

9.4 Endringer i hvitvaskingsloven

9.4.1 Utvidelse av hvitvaskingslovens anvendelsesområde til visse aktører innen kunsthandel

9.4.1.1 Gevinster ved tiltaket

Kunsthandel er utsatt for trusler knyttet til hvitvasking, terrorfinansiering og annen kriminell aktivitet, jf. også punkt 5.3.5.1. Per i dag er bransjen underlagt forbudet mot å motta kontantvederlag på over 40 000 kroner, slik også andre forhandlere av gjenstander i Norge er. Samtidig er ikke kontanter den eneste betalingsformen som representerer en hvitvaskingsrisiko. Dessuten er kontantbegrensningen lite egnet til å fange opp senere stadier i hvitvaskingsoperasjoner, etter plasseringen av «skitne» kontanter i finanssystemet ved ombytting til en verdigjenstand. Kunstmarkedet er også tradisjonelt kjent for lite gjennomsiktighet i transaksjonene, noe som i alle bransjer øker risikoen for hvitvasking, terrorfinansiering og annen kriminalitet.

Det er uansett nødvendig å utvide hvitvaskingslovens anvendelsesområde for å oppfylle EØS-rettslige forpliktelser. Også oppfyllelsen av EØS-forpliktelsene er en gevinst ved tiltaket, ved at det unngås at det norske kunstmarkedet fremstår som et fristed for transaksjoner uten krav om antihvitvaskingstiltak.

9.4.1.2 Konsekvenser for nye rapporteringspliktige

Det er foreslått å utvide hvitvaskingslovens anvendelsesområde til de som ervervsmessig handler med eller formidler handler med kunst over en viss verdi, eller tilbyr oppbevaringstjenester som er særlig egnet, tilpasset eller utformet med sikte på kunst. Etter hvitvaskingslovens begrepsbruk vil de regnes som «rapporteringspliktige». Mange i denne gruppen har tidligere i prinsippet vært underlagt hvitvaskingsloven i tilfeller der de tok imot store kontantbeløp. Grunnen er at hvitvaskingsloven av 2009, før lovendringer i 2017, gjorde forhandlere av gjenstander til rapporteringspliktige ved transaksjoner i kontanter på minimum 40 000 kroner. I praksis har dette neppe ført til omfattende tiltak, som følge av at det ikke var etablert en tilsynsmyndighet og den generelt lave kontantbruken i Norge.

Det vil være store variasjoner mellom de enkelte rapporteringspliktige med hensyn til hvilken ressursbruk som antas å være nødvendig, da kravene til de rapporteringspliktiges tiltak i stor grad bestemmes ut fra virksomhetens art og omfang. Det er tale om både engangstiltak ved tilpasning til regelverket samt løpende tiltak ved den videre etterlevelsen. Ressursbruken avhenger av om virksomheten gjør det på egenhånd, eller om det er nødvendig å hente inn ekstern bistand. Behov for eventuell bistand vil bero på virksomhetens art og omfang. Kostnader knyttet til dette vil kunne reduseres ved veiledning fra for eksempel bransjeorganisasjoner eller av tilsynsmyndigheten, når en slik utpekes.

Sentrale plikter det er grunn til å nevne, er opplæring av ansatte, utarbeidelse av risikovurderinger og rutiner, gjennomføring av kundetiltak, undersøkelse av mistenkelige forhold og ev. rapportering av disse til Enheten for finansiell etterretning (EFE) ved Økokrim. Departementet viser til hvitvaskingsloven med forskrift.

Departementet har foreslått at forskriftshjemmelen for utpeking av tilsynsmyndighet for denne gruppen omfatter å gi regler om betaling av gebyr for å dekke tilsynsmyndighetens utgifter. Det er foreløpig ikke gjort estimater av det endelige kostnadsbildet for denne tilsynsvirksomheten eller vurderinger av kostnadsfordelingen mellom aktørene, herunder om det overhodet skal benyttes gebyrfinansiering av tilsynsaktiviteten. Departementet viser også til omtalen under om de økonomiske og administrative konsekvensene for myndighetene.

I høringsnotatet viste departementet til at det ikke er mulig nøyaktig å tallfeste hvor mange som omfattes av lovendringen. Ved bruk av statistikk om kunstavgift ble det gjort noen anslag. For annenhåndssalg ble det, basert på tilgjengelige tall om perioden 2017–2022, anslått at mellom 17 og 30 aktører hadde formidlet salg av opphavsrettslig vernede verk til en verdi over 10 000 euro. For førstehandssalgene, der detaljene i tallmaterialet er færre, ble det gitt uttrykk for at et omtrentlig anslag tilsier at det er under 50 aktører som har hatt enkelttransaksjoner på mer enn 100 000 kroner. For ordens skyld bemerker departementet at det i disse vurderingene ikke ble gjort den typen grensedragninger for kunsthandel som departementet har vurdert i punkt 5.3.5.3.

Når det gjelder tjenester for oppbevaring av kunst, finnes det ingen uttømmende oversikt over dette i dag, men departementet antar, basert på åpne søk på internett, at det eksisterer et fåtall aktører.

I høringsbrevet ba departementet om informasjon som eventuelt kan belyse hvor mange nye rapporteringspliktige lovendringen vil medføre. Finanstilsynet innhentet informasjon om registrerte tilsynsenheter fra andre nordiske land, som viste at det er 27 på Island, 65 i Finland og 155 i Sverige. Finland og Sverige antar at det finnes aktører som ikke har registrert seg. I Danmark oppga de ikke konkrete tall, men viste til at antallet enheter registrert med relevante bransjekoder er estimert til ca. 1 800 enheter, men at det reelle antallet virksomheter antas å være markant lavere.

9.4.1.3 Konsekvenser for offentlige myndigheter

I punkt 9.4.1.1 er det gitt en overordnet beskrivelse av gevinstene ved å utvide hvitvaskingslovens anvendelsesområde. Gevinstene knyttet til redusert risiko for misbruk av kunstbransjen til hvitvasking, terrorfinansiering og tilknyttet kriminalitet, har betydning for offentlige myndigheter. Det kan også nevnes at økt gjennomsiktighet og tilgang på opplysninger og dokumentasjon som innhentes og utarbeides som ledd i å etterleve hvitvaskingsloven, kan bidra til mer effektiv straffeforfølgning.

I høringsnotatet ble det redegjort for kravene og føringene som stilles til en tilsynsmyndighet for etterlevelse av hvitvaskingsregelverket. Disse kravene og føringene stammer både fra hvitvaskingsdirektivet og anbefalingene fra Financial Action Task Force (FATF). En tilsynsmyndighet må etablere en strategi for organisering og gjennomføring av tilsyn med de rapporteringspliktige. Strategien må ta utgangspunkt i risikovurderinger og forutsetter evne til å identifisere og vurdere risiko. Planlegging av hyppighet og intensitet i virkemiddelbruken må tilpasses risikovurderingene. Generell kunnskap om hvitvasking og terrorfinansiering, samt kunnskap om hvordan kunst og handlinger knyttet til kunst kan misbrukes til disse formålene, vil være nødvendig.

Tilsynsarbeidet omfatter å følge opp aktørenes etterlevelse av kravene i hvitvaskingsregelverket. I praksis kan dette gå ut på å drive dokumentbasert og stedlig tilsyn, rettet mot enkeltforetak eller grupper av foretak. Tematiske tilsyn rettet mot alle aktørene som yter en viss type tjenester er et eksempel. Det er en forutsetning at tilsynsvirksomheten er risikobasert. Dermed krever ansvar for tilsyn ikke bare evne til å identifisere risiko, men også å kunne følge opp denne. Det er også av betydning at hvitvaskingsregelverket gir hjemmel til å ilegge overtredelsesgebyr ved brudd på utvalgte deler av loven. I tillegg kan det ilegges ledelseskarantene og gis pålegg og tvangsmulkt. I forvaltningsloven er det gitt prosessuelle regler som gjelder generelt for forvaltningen i forbindelse med ileggelse av administrative sanksjoner.

De nødvendige økonomiske og administrative kostnadene som følger med tilsynsoppgaven, må for øvrig sees i lys av vurderingene i punkt 9.4.1.2 om antallet enheter som vil underlegges tilsyn. Departementet bemerker i tillegg at eksempelvis veiledning av de nye aktørene vil kunne være hensiktsmessig. Det kan senere gi besparelser i form av aktørenes etterlevelse av regelverket. Dette vil kunne medføre mindre behov for bruk av ressurser ved oppfølging av tilsyn.

Et økt antall rapporteringspliktige kan for øvrig medføre et økt antall meldinger om mistenkelige transaksjoner/aktivitet til Enheten for finansiell etterretning i Økokrim.

9.4.2 Endring av definisjonen av politisk eksponert person

De foreslåtte endringene i hvitvaskingsloven § 2 bokstav f antas ikke å medføre økonomiske og administrative konsekvenser av betydning. For departementet og berørte offentlige myndigheter vil det kreve arbeid å utarbeide listen over nøyaktige funksjoner som i Norge gir status som politisk eksponert person. For rapporteringspliktige vil det kreve tilpasninger i interne rutiner mv. når listen fastsettes, samtidig som dette gir mer forutsigbarhet i anvendelsen av hvitvaskingsloven. For de som anses å være politisk eksponerte personer, deres familiemedlemmer og kjente medarbeidere, blir også regelverket mer forutsigbart, noe som også antas å gjøre anvendelsen av regelverket mer forutsigbart for fysiske personer som ikke er politisk eksponerte personer eller disses nære familiemedlemmer eller kjente medarbeidere. Samlet sett antas dette å kunne være ressursbesparende.

9.4.3 Bruk av tredjepart til kundetiltak

Endringen antas ikke å medføre økonomiske og administrative konsekvenser av betydning. Departementet utelukker ikke at muligheten for å bruke utenlandske forsikringsformidlingsforetaks kundetiltak, forutsatt at vilkårene for dette er oppfylt, kan gi besparelser for enkelte rapporteringspliktige.

9.5 Gjennomføring av forordning (EU) 2022/858 (DLT-forordningen)

DLT-forordningen innfører ikke plikter for eksisterende virksomheter, og det oppstår økonomiske og administrative konsekvenser i den grad foretak søker om å få benytte seg av prøveordningen.

Per i dag er det bare Oslo Børs ASA som har norsk tillatelse til å drive multilateral handelsfasilitet (Euronext Growth), og bare Verdipapirsentralen ASA som har norsk tillatelse som verdipapirsentral. Dersom disse foretakene skulle ønske å benytte seg av prøveordningen, vil de bli påført visse byrder blant annet gjennom regelmessige rapporteringsplikter om DLT-virksomheten. Departementet slutter seg til Finanstilsynets vurdering om at det ikke er tale om omfattende plikter, særlig sett i lys av regelverkene disse foretakene allerede er underlagt.

Andre foretak som ønsker å benytte seg av pilotordningen og starte virksomhet som DLT-markedsinfrastruktur, vil trenge tillatelse enten som verdipapirforetak eller operatør av regulert marked eller som verdipapirsentral. For disse foretakene har forordningen derfor større konsekvenser, dersom de ønsker å benytte seg av ordningen. Forordningen innfører visse lettelser i konsesjonskravene, men omfattende vilkår består.

Dersom noen foretak søker om å få etablere en DLT-markedsinfrastruktur, vil Finanstilsynet få nye oppgaver i forbindelse med søknadsbehandlingen og senere tilsyn. ESMA har utarbeidet standard skjema for søknader etter forordningen, se «Guidelines on standard forms, formats and templates to apply for permission to operate a DLT market infrastructure», ESMA70-460-213. Tilsynet omfatter blant annet å motta jevnlige rapporter fra foretakene og dele informasjon med ESMA. Departementet forventer at slike oppgaver i så fall vil kreve ressurser og medføre ekstrakostnader for Finanstilsynet.

Departementet viser til at fylkeskommuner og kommuner ikke pålegges plikter etter forordningen. Det samme gjelder privatpersoner. Privatpersoner kan likevel bli omfattet av bestemmelsene om administrative tiltak og sanksjoner som følger av henholdsvis verdipapirhandelloven og verdipapirsentralloven, hvis de for eksempel er ansatt i et foretak som driver en DLT-markedsinfrastruktur.

DLT-forordningen vil på sikt kunne bidra til nye og effektive ordninger for verdipapirhandel og verdipapiroppgjør. EU-kommisjonen har identifisert en rekke mulige direkte og indirekte fordeler med regelverket, se «Commission Staff Working Document Impact assessment Accompanying the document Proposal for a Regulation of the European Parliament and of the Council on a pilot regime for market infrastructures based on distributed ledger technology, SWD/2020/201 final». Fordelene kan, avhengig av markedsutviklingen og bruken av pilotordningen, innebære effektivitetsgevinster på opptil 19 milliarder euro per år innenfor EØS, lavere kostnader for noteringer, mindre svindel, økt markedsintegritet, redusert risiko mot finansiell stabilitet, økt innovasjon og mindre risiko for at kryptoaktiva kan påvirke pengepolitikken.

Pilotordningen er et felleseuropeisk regelverk med utstrakt informasjonsdeling mellom myndighetene, slik at norske myndigheter og aktører også vil kunne høste erfaringer fra andre land. Dette gjelder selv om ingen norske foretak skulle søke om tillatelse etter DLT-forordningen nå.

Det er viktig for en vellykket gjennomføring av regelverket at aktører som kan tenkes å benytte seg av prøveordningen, kan finne informasjon om hvilke krav som gjelder. I stor grad vil det dreie seg om profesjonelle parter som er vant til å orientere seg om regelverk tilsvarende DLT-forordningen. Departementet mener det vil være tilstrekkelig at Finanstilsynet informerer om reglene på Finanstilsynets nettsted, samt benytter Finanstilsynets vanlige informasjonstiltak.

9.6 Endringer i lov om register over reelle rettighetshavere

Brønnøysundregistrene har på plass tekniske løsninger for innsyn for kompetente myndigheter, enheter for finansiell etterretning, rapporteringspliktige, media, sivilsamfunnsorganisasjoner og høyere utdanningsinstitusjoner gjennom tilgangsstyrte tekniske grensesnitt (API). Det vil være nødvendig med noe videreutvikling av tekniske løsninger ved en mer utstrakt bruk av tilgangsstyrte API, især om ulike grupper skal ha ulike rettigheter, og økt bruk av tilgangsstyrte grensesnitt kan gi økte administrative kostnader. Den tilgangsstyrte løsningen er utviklet med henblikk på profesjonelle aktører, og de som ønsker innsyn gjennom denne, må være i stand til å gjøre seg bruk av de eksisterende tekniske løsningene.

For å sikre at den reelle rettighetshaveren, som ikke er en del av denne gruppen, kan finne hvilke opplysninger som er registrert om seg, må det etableres en ordning for egeninnsyn. Dette var opprinnelig tenkt sikret gjennom den åpne løsningen med innsyn for «enhver».

Etter departementets syn fremstår den mest hensiktsmessige løsningen som en ordning for innsyn i egne opplysninger via Brønnøysundregistrenes Min side. Brønnøysundregistrene har estimert hva en slik løsning vil koste, anslagsvis kroner 500 000, og departementet mener at dette kan håndteres innenfor gjeldende økonomiske rammer.

Egeninnsyn for utenlandske borgere uten norsk personnummer eller fødselsnummer kan etter omstendighetene kreve manuell behandling, og det kan etter omstendighetene være vanskelig å gi en bekreftelse på registrering uten en entydig identifikator som fødselsnummer. Departementet viser imidlertid til at selskapene etter forskrift til lov om register over reelle rettighetshavere § 2-6 har plikt til å varsle de registrerte om registreringen. Departementet antar derfor at de registrerte som regel vil ha ytterligere opplysninger som kan danne grunnlag for identifisering, selv om de ikke har fødselsnummer som entydig identifikator.

9.7 Endringer i finansforetakslovens regler om egnethetsvurderingen ved etterfølgende erverv av kvalifiserte eierandeler i finansforetak

Forslagene til lovendringer vil ikke ha administrative eller økonomiske konsekvenser, da de primært tar sikte på å tydeliggjøre kriteriene i finansforetaksloven § 6-3 for å sikre bedre samsvar med den underliggende EØS-retten. Forslagene til omstrukturering og omformulering av finansforetaksloven § 6-3 er ikke ment å medføre realitetsendringer. Forslag til endring av finansforetaksloven § 3-2 er ment å sikre gjennomføring av direktivforpliktelser om tilsyn med nære forbindelser og medfører ikke administrative eller økonomiske konsekvenser.