3 Forebygging

3.1 Innledning

God forebygging og tidlig innsats mot vold og overgrep kan redusere behovet for mer omfattende tiltak senere og spare enkeltindivider og samfunnet for store kostnader, både menneskelige og økonomiske. Menon Economics’ analyse av de samfunnsøkonomiske kostnadene av vold i nære relasjoner viser at en stor del av byrden bæres av personer som opplever vold i form av tidlig død eller redusert helsemessig livskvalitet.1 Analysen indikerer at en dreining av den offentlige ressursbruken mot forebyggende tiltak vil kunne redusere de totale samfunnsøkonomiske kostnadene knyttet til vold i nære relasjoner, jf. boks 1.5.

Gode oppvekstsvilkår for barn og unge og en velfungerende politikk som sikrer tilgang til utdanning, arbeidsmarked, bolig og helse- og sosialtjenester øker samfunnets motstandskraft mot vold og utgjør grunnmuren for det kriminalitetsforebyggende arbeidet. Mindre kriminalitet gir dessuten befolkningen økt sikkerhet og trygghet, og legger grunnlag for bedre folkehelse og en bærekraftig utvikling. NKVTS finner i sin omfangsstudie fra 2023 en klar sammenheng mellom levekårsutfordringer og voldsutsatthet.2 Fravær av vold er viktig for helse og livskvalitet i oppveksten og gjennom hele livsløpet.

En sentral del av arbeidet for å forbygge og bekjempe vold og overgrep er den strafferettslige lovgivningen som er skjerpet gjennom de siste tiårene. Lovverk og straffereaksjoner bidrar til normdanning i samfunnet og kan i seg selv ha en forebyggende effekt. Det er derfor vesentlig at vold og overgrep blir avdekket og oppklart slik at voldsutøver kan straffeforfølges og ilegges en adekvat reaksjon.

Forebygging omfatter arbeidet de ulike tjenestene og frivilligheten utfører, alene eller i samarbeid med andre, for å redusere forekomsten av vold og overgrep, samt redusere skadevirkninger og hindre gjentakelse. De forebyggende tiltakene kan rette seg mot befolkningen som helhet, mot grupper av befolkningen eller mot enkeltpersoner. Tiltakene varierer i form og innhold, og kan være en del av den generelle velferds- og likestillingspolitikken, innebære målrettede holdnings- og informasjonskampanjer, foreldreveiledning eller tilpasset hjelp til personer eller familier i risiko.

God forebygging handler også om å gi barn fra tidlig alder kompetanse om egen og andres kropp, grenser og seksualitet. Det må gis alderstilpasset opplæring både i barnehagen, grunnskolen og i videregående opplæring.

Sentrale deler av det forebyggende arbeidet er tilpassede tiltak og behandlingstilbud rettet mot personer som står i fare for å utøve eller utøver vold, og konkrete beskyttelsestiltak for å trygge voldutsatte. God og tilpasset oppfølging av voldsutsatte har en viktig forebyggende effekt, jf. kapittel 4 om bistand og beskyttelse.

Det er svært vanskelig å bistå utsatte i utlandet. Derfor er det forebyggende arbeidet som gjøres i Norge viktig for å forhindre ufrivillige og skadelige utenlandsopphold for barn og voksne.

Forebygging deles gjerne inn i tre nivåer; universell, selektiv og indikativ voldsforebygging, jf. boks 3.1. En helhetlig forebyggende innsats forutsetter kunnskapsbaserte tiltak på alle de tre forebyggingsnivåene.

Det er et uutnyttet potensial for forebygging når det gjelder vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner. Regjeringen vil gjøre forebygging til en hovedstrategi og har som mål å forhindre at vold og overgrep skjer.

Gjennom tiltak i opptrappingsplanen er målet å sette innsatsen inn på et tidligere tidspunkt, legge til rette for at innsatsen er kunnskapsbasert og sørge for at berørte aktører samarbeider på tvers. Ansatte i politiet og øvrige tjenester som møter volds- og overgrepsutsatte barn og voksne skal ha den nødvendige kompetansen og tryggheten til å forebygge, avdekke, avverge og håndtere forekomst av vold og overgrep i en mangfoldig befolkning. Det innebærer at ansatte i relevante tjenester har god fenomenforståelse, inkludert om negativ sosial kontroll, æresrelatert vold og internettrelaterte overgrep, og at de kjenner både egne og andres ansvar, roller og oppgaver i arbeidet mot vold og overgrep. Det er også et mål at tjenestene skal være i stand til å forebygge, avdekke og håndtere vold og overgrep mot særlig risikoutsatte voksne, herunder utsatte som står i fare for å ufrivillig forlate landet.

Holdningsskapende arbeid rettet mot hele befolkningen, kompetanseheving i tjenestene, foreldrestøtte og arbeid rettet mot dem som utøver eller står i fare for å utøve vold og overgrep er blant innsatsområdene som skal prioriteres. I tråd med anbefalinger fra flere utredninger og undersøkelser er det viktig å tydeliggjøre lederansvaret i tjenestene slik at allerede eksisterende regler og retningslinjer følges. Statlige myndigheter skal også støtte opp om frivillig sektors innsats for å forebygge vold og overgrep.

Vold rammer kvinner og menn forskjellig og sammenlignet med menn har kvinner en høyere voldsbelastning. Det er behov for forebyggende og holdningsskapende tiltak som retter seg mot gutter og menn for å motvirke normer som fremmer vold og skadelig seksuell atferd. Mannsutvalget, som skal levere sin utredning våren 2024, skal blant annet se på likestillingsutfordringer i lys av normer for maskulinitet og tradisjonelle kjønnsroller, der dette er relevant.

Den forebyggende innsatsen mot vold og overgrep som omhandles i opptrappingsplanen skal også ses i sammenheng med øvrige innsatser fra regjeringen.

Det økende omfanget av internettrelaterte overgrep krever økt forebyggende innsats. Det er behov for å øke kunnskapen om risiko på internett både for barn og voksne. Et godt samarbeid mellom myndighetene og private leverandører av internettjenester kan bidra til å forebygge denne typen overgrep mot barn. Det er et mål for regjeringen at barn og unge skal ha en trygg digital oppvekst. Regjeringen har derfor satt i gang arbeidet med en stortingsmelding om dette temaet. Stortingsmeldingen skal omfatte både muligheter og utfordringer i barn og unges digitale liv. En trygg og opplyst bruk av internett vil bidra til å forebygge digital vold og internettrelaterte overgrep mot barn og unge.

Dette kapittelet gir en beskrivelse av dagens situasjon, utfordringer og regjeringens tiltak når det gjelder forebygging av vold og overgrep. Tiltakene består av satsinger rettet mot tidlig og samordnet innsats, kompetanse i tjenestene og tilbud til voldsutøvere. Forebygging av vold og overgrep i frivillige organisasjoner og andre fritidsarenaer omhandles også. Videre belyses behovet for offentlig-privat samarbeid særlig i saker om internettrelaterte overgrep.

3.1.1 Særlig om utfordringer

Det er åpenbare gevinster av effektiv forebygging, både for den enkelte og for samfunnet som helhet. Dette til tross, har det vært satset mindre på forebygging enn på reparasjon av skadene i etterkant.

Både partnerdrapsutvalget og barnevoldsutvalget har i sine utredninger pekt på at det er en utfordring at innsatsen ikke settes inn tidlig nok.3 Tidlig innsats innebærer både å oppdage vold, sårbarheter og risikofaktorer, og å sette i verk tiltak så tidlig som mulig for å forebygge en uheldig utvikling eller eskalering. Det gjelder også å forhindre at personer tas til utlandet mot sin vilje, der norske myndigheters mulighet til bistand i volds- og overgrepssaker kan være svært begrenset.

Informasjonsutveksling og samarbeid og samordning mellom tjenestene er en forutsetning for et strukturert, effektivt og målrettet forebyggingsarbeid. Partnerdrapsutvalget viste at samordningsproblemer og manglende informasjonsdeling mellom instansene er en vesentlig årsak til at det samlede forebyggingspotensialet ikke blir utnyttet tilstrekkelig. Denne tematikken ble også løftet av barnevoldsutvalget. Det kan videre være en utfordring at retningslinjer og anbefalinger for tjenestene ikke blir fulgt. I noen tilfeller blir heller ikke rettslig bindende regler etterlevet, som for eksempel meldeplikt til barnevernet.

Partnerdrapsutvalget påpekte også flere utfordringer ved kommunikasjonen mellom hjelpeapparat og bruker, som bidro til at vold ikke ble avdekket, og at risikoen for ytterligere vold ikke ble vurdert eller håndtert. I mange saker ble det for eksempel ikke brukt kvalifisert tolk. Utvalget avdekket også at tjenesteapparatet ikke var tilpasset brukerens forutsetninger og livssituasjon i flere av sakene, og at mange utsatte og utøvere hadde begrenset kunnskap om, og liten tillit til, hjelpeapparatet.

Kunnskap og kompetanse er en grunnleggende forutsetning for godt forebyggende arbeid. Det er fortsatt behov for mer kompetanse blant ansatte i tjenesteapparatet når det gjelder fenomenkunnskap.4 Blant annet viser flere studier et stort behov for mer kompetanse om negativ sosial kontroll og æresrelatert vold, samt om internettrelaterte overgrep mot barn. Det er også behov for mer kunnskap om vold og overgrep mot særlig risikoutsatte voksne, herunder sårbare eldre, personer med funksjonsnedsettelser, personer med psykiske helseutfordringer og/eller rusmiddelproblemer. Mangel på slik kunnskap i tjenestene kan føre til en høyere terskel for å søke hjelp for særlig risikoutsatte grupper.

Det er også mangler i handlings- og samhandlingskompetansen i tjenestene. Det gjelder på den ene siden kunnskap om hvordan man i praksis forebygger, avdekker og håndterer saker om vold, seksuelle overgrep og omsorgssvikt. På den andre siden gjelder det kunnskap om andre instansers ansvar og hvordan man best kan samarbeide. Mangel på slik kunnskap kan føre til at ansatte i tjenestene ikke klarer å fange opp sakene og undervurderer risikoen for vold og overgrep.

Kunnskapen om vold og overgrep er mangelfull også i befolkningen generelt. Når for eksempel barn ikke vet hva vold, seksuelle overgrep og omsorgssvikt er, klarer de heller ikke å sette ord på hva de er utsatt for. Det fører til at mange volds- og overgrepsutsatte barn og unge ikke forteller noen om hva de har opplevd. De kan også ha utfordringer med å forstå ubehagelige opplevelser på internett. Mange av innspillene regjeringen har fått fra barn og unge og fra barne- og ungdomsorganisasjonene til arbeidet med opptrappingsplanen handler om at seksualundervisningen ikke er god nok og heller ikke tilpasset unge med funksjonsnedsettelse eller lhbt+ ungdom.5

Det er videre en utfordring at det i utformingen av tjenestene ikke tas tilstrekkelig hensyn til en mangfoldig befolkning med varierende grad av helsekompetanse. For noen grupper kan det være spesielt vanskelig å finne og bruke hjelpetjenester når de er utsatt for eller står i fare for å bli utsatt for vold eller overgrep. Det er vesentlig at helse- og omsorgstjenesten tar hensyn til pasienters og brukeres helsekompetanse i sin organisasjons- og tjenesteutvikling.

Risiko for å utøve vold eller seksuelle overgrep kan reduseres med tidlig innsats og god oppfølging og behandling av voldsutøvere. En kartlegging fra NKVTS viser at det i Norge ikke finnes et likeverdig og tilgjengelig behandlingstilbud til personer som har utøvd vold eller seksuelle overgrep, eller står i fare for å gjøre dette.6 Det er regionale forskjeller i tilbudet, med ulik grad av tilgjengelighet, ulik kompetanse og ulik kvalitet. Enkelte steder eksisterer det ikke noe tilbud. Det finnes fremdeles flest generelle behandlingstilbud, som i hovedsak er innrettet mot å behandle psykiske og rusmiddelrelaterte lidelser i befolkningen. Mange kommuner har ikke tilgang på et spesialisert behandlingstilbud for voksne med voldsproblematikk, eller for barn og unge med skadelig aggressiv atferd eller skadelig seksuell atferd. En gjennomgående problemstilling er også manglende tilpasning av tilbud til personer med ulike funksjonsnedsettelser og funksjonsvariasjoner, eller til mangfoldet i språk og kultur, kjønn og seksuell orientering. For å forebygge at barn og unge utøver skadelig seksuell atferd eller skadelig aggressiv atferd, er det viktig å komme tidlig inn.

3.2 Tidlig og samordnet innsats

For å lykkes i det forebyggende arbeidet mot vold og overgrep må tidlig innsats prioriteres og samarbeidet og samhandlingen mellom sektorer som har en rolle og et ansvar på feltet styrkes. Samarbeid gir større kunnskap og et bedre beslutningsgrunnlag for å iverksette tiltak som samlet sett gir forebyggende effekt. Store deler av det forebyggende arbeidet finner sted i kommunene og sentrale myndigheter vil understøtte denne innsatsen.

3.2.1 Kommunenes ansvar

Kommunenes ansvar for å forebygge vold og overgrep følger direkte eller indirekte av flere lover. Eksempler på relevante bestemmelser er helse- og omsorgstjenesteloven § 1-1 som omhandler formålet med loven, herunder å «forebygge, behandle og tilrettelegge for mestring av sykdom, skade, lidelse og nedsatt funksjonsevne», § 3-3 om helsefremmende og forebyggende arbeid, og § 3-3a om kommunens ansvar for å forebygge, avdekke og avverge vold og seksuelle overgrep.

Sosialtjenesteloven har blant annet som formål å bedre levekårene for vanskeligstilte og bidra til at utsatte barn og unge og deres familier får et helhetlig og samordnet tjenestetilbud. Sosialtjenesteloven forplikter kommunen til å gjøre seg kjent med innbyggernes levekår, vie spesiell oppmerksomhet til trekk ved utviklingen som kan skape eller opprettholde sosiale problemer, og søke å finne tiltak som kan forebygge slike problemer. Kommunen i arbeids- og velferdsforvaltningen skal medvirke til at sosiale hensyn blir ivaretatt av andre offentlige organer som har betydning for at formålene med loven blir oppnådd. Den skal samarbeide med andre sektorer, forvaltningsnivåer og tjenesteytere dersom samarbeid er nødvendig for å gi en person oppfølging og et helhetlig og samordnet tjenestetilbud. I tillegg til å følge opp enkeltpersoner, skal den også samarbeide slik at kommunen i arbeids- og velferdsforvaltningen og de andre tjenesteyterne kan ivareta sine oppgaver etter lov og forskrift.

Kapittel 9 A i opplæringsloven handler om elevens rett til et trygt og godt skolemiljø. Skolen har nulltoleranse mot krenking som mobbing, vold, diskriminering og trakassering, og skal forebygge brudd på retten til et trygt og godt skolemiljø ved å arbeide kontinuerlig for å fremme helsen, trivselen og læringen til elevene. Som eier av kommunale barnehager har kommunen en tilsvarende plikt til å forebygge tilfeller hvor barn ikke har et trygt og godt barnehagemiljø etter barnehageloven § 41. Videre har kommunen som barnehagemyndighet ansvar for å gi veiledning om og påse at både kommunale og private barnehager drives i samsvar med barnehageloven med forskrifter, jf. barnehageloven § 10. Kommunen har også ansvar for å føre tilsyn med at barnehagene drives i samsvar med loven, jf. barnehageloven § 53.

Også folkehelseloven har relevante bestemmelser. Det vises for øvrig til at kommunene har en plikt til blant annet å planlegge sin virksomhet mm, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 3-1. Videre har kommunene planbestemmelser gjennom plan- og bygningsloven § 3-1 bokstav f.

Likestillings- og diskrimineringsloven § 24 regulerer offentlige myndigheters aktivitets- og redegjørelsesplikt. Aktivitetsplikten omfatter all myndighetsutøvelse og all tjenesteyting på alle samfunnsområder. Det innebærer at kommuner, fylkeskommuner og stat «skal arbeide aktivt, målrettet og planmessig for å fremme likestilling og hindre diskriminering» på grunnlag av kjønn, graviditet, permisjon ved fødsel eller adopsjon, omsorgsoppgaver, etnisitet, religion, livssyn, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk og alder, samt kombinasjoner av disse grunnlagene. Det er presisert i lovteksten at plikten blant annet innebærer at offentlige myndigheter skal arbeide for å forebygge trakassering, seksuell trakassering og kjønnsbasert vold. I forarbeidene til likestillings- og diskrimineringsloven framgår det at arbeidet for å forebygge og hindre vold og overgrep skal prioriteres høyt.7

Kommunene kan i stor grad selv velge hvordan de skal oppfylle aktivitetsplikten og det stilles ikke krav til én bestemt arbeidsmetode. Kravet om at kommunene skal arbeide «aktivt» innebærer imidlertid at kommunen må iverksette konkrete tiltak for å forebygge kjønnsbasert vold, basert på en analyse av situasjonen.8 Videre innebærer kravet om «målrettet» og «planmessig» forebygging at kommunen må sette mål, lage plan og følge en strategi for arbeidet sitt.

Av forarbeidene følger det også at kommunen skal bidra til utvikling av kunnskap om kjønnsrelatert vold.9 Kommunenes plikt til å forebygge kjønnsbasert vold etter likestillings- og diskrimineringsloven må videre tolkes i lys av Norges internasjonale forpliktelser på dette området, deriblant Istanbulkonvensjonen og FNs kvinnediskrimineringskonvensjon.10

Det følger av Likestillings- og diskrimineringsloven § 24 andre ledd at kommunene også har en plikt til å rapportere om «hva de gjør for å integrere hensynet til likestilling og ikke-diskriminering», og «hvordan de arbeider med å omsette prinsipper, prosedyrer og standarder for likestilling og ikke-diskriminering til handling». Rapporteringen skal gis i en årsrapport, årsberetning eller i et annet offentlig tilgjengelig dokument. Kommunene skal også vurdere de resultatene de har oppnådd, samt opplyse hvilke forventninger de har til det framtidige arbeidet.

Kommunen skal fremme gode oppvekstsvilkår gjennom tiltak for å forebygge at barn og unge utsettes for omsorgssvikt eller utvikler atferdsvansker. Ansvaret følger av barnevernsloven, og skal ivaretas gjennom kommunens samlede tjenestetilbud på oppvekstområdet. Barnevernsloven § 15-1 gir kommunestyret plikt til å vedta en sektorovergripende plan for arbeidet med å forebygge omsorgssvikt og atferdsvansker. Planen skal beskrive hva som er målet for arbeidet, hvordan arbeidet skal organiseres og fordeles mellom etatene i kommunen, og hvordan etatene skal samarbeide. Plikten for kommunestyret til å vedta en plan for det forebyggende arbeidet, trådte i kraft i 2022 samtidig som det ble tydeliggjort i loven at ansvaret for å forebygge omsorgssvikt og atferdsvansker ligger til kommunen som sådan, og ikke barnevernstjenesten. Plikten har nær sammenheng med barnevernsreformens mål om økt vekt på forebygging og tidlig innsats.

Barnevernsreformen trådte i kraft 1. januar 2022. Kommunene har gjennom reformen fått større ansvar for barnevernet, både faglig og økonomisk. Et mål med reformen er at kommunene skal styrke arbeidet med tidlig innsats og forebygging i hele oppvekstsektoren. Det stilles krav til kommunens styring av barnevernet, til ledelsen i barnevernet og til det samlede familiestøttende arbeidet. Tidlig innsats, med tiltak som er godt tilpasset barnas og familienes behov, er først og fremst en investering i innbyggernes velferd, men må også ses på som en investering som kan spare kommunene for mer inngripende og kostbare tiltak senere. Målene i reformen skal oppnås gjennom endringer i hele oppvekstsektoren, derfor blir den også omtalt som en oppvekstreform.

Kommunene har et bredt forebyggende ansvar som er forankret i flere sektorlovverk og som skal bidra til at barn og unge har gode oppvekstsvilkår. Kommunene har etterspurt veiledning for å ivareta dette ansvaret. Regjeringen vil be direktoratene utarbeide veiledning om kommunens forebyggende ansvar på oppvekstområdet.

3.2.2 Foreldrestøttende arbeid

Alle foreldre kan fra tid til annen oppleve at foreldrerollen er utfordrende. I alvorlige tilfeller kan foreldrenes utfordringer føre til omsorgssvikt og vold.

Betegnelsen «1000 dager» brukes på den viktige perioden fra unnfangelse til barnet er to år, og omfatter blant annet psykisk helse hos mor under svangerskapet og det første året etter fødsel. Regjeringen har begynt arbeidet med å se på hvordan det kan legges til rette for en best mulig start i livet for alle barn gjennom god ivaretakelse av både kommende og nybakte foreldre, og barna deres. Tematikken 1000 dager inngår i Folkehelsemeldingen, i kommende Nasjonal helse- og samhandlingsplan, og i kommende stortingsmelding om sosial mobilitet og utjevning, som til sammen vil vise regjeringens helhetlige arbeid på området.

Stress i familien som skyldes rusmiddelbruk, psykisk eller fysisk sykdom, levekårsutfordringer som lav inntekt eller arbeidsledighet, eller svak tilknytning til arbeidslivet, kan påvirke relasjonen foreldre har til sine barn.

Foreldrestøttende arbeid er viktig for å forebygge at foreldrenes utfordringer vokser til alvorlige problemer som rammer barnet, og er derfor en sentral del av det voldsforebyggende arbeidet. Universelle ordninger som helsetjenestetilbud før, gjennom og etter svangerskap, barnehagetilbud og økonomiske støtteordninger til barnefamilier, er alle elementer som bidrar til at alle barn kan få muligheten til en god start på livet. Fastleger og helsestasjons- og skolehelsetjenesten er særlig viktige helsetjenester i svangerskapsoppfølgingen, i barselperioden og i barne- og ungdomsårene. Regjeringens styrking av disse tjenestene er også en styrking av tilbudet til barnefamilier, jf. punkt 3.2.4.

Forebyggende arbeid og tidlig innsats er også en viktig del av barnevernsreformen. Godt arbeid med foreldrestøtte kan hindre at barn blir utsatt for vold og omsorgssvikt, og forebygge framtidige omsorgsovertakelser. Mange av de minste barna som er utsatt for vold, vokser opp i familier med store og sammensatte levekårsutfordringer.

Det er et mål at alle kommuner skal tilby kunnskapsbasert foreldrestøtte, og at samarbeidet mellom ulike tjenester skal styrkes. Både helsetjenestene, barnevernet, familievernet og krisesentrene benytter ulike foreldrestøttende programmer i arbeidet sitt. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet har utviklet en nettressurs med oversikt over, og beskrivelse av, de fleste foreldreveiledningsprogrammene, for å gjøre det lettere for kommunene å beslutte hvilke tjenester som kan tilby hva til hvilken tid.11

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet har ansvaret for Foreldrehverdag.no som er en nettressurs som gir informasjon til foreldre med barn i ulike aldre. Nettressursen omfatter blant annet råd om barns digitale hverdag. Det pågår også et arbeid med å gi foreldre økt kunnskap om personvern. Regjeringen vil videreutvikle innholdet på Foreldrehverdag.no om digitalt foreldreskap og om hvordan foreldre kan forebygge risikoatferd og skadelig nettbruk blant barn og unge.

Medietilsynet utvikler råd og veiledninger til foreldre om hvordan de kan hjelpe sine barn og ungdommer til å være trygge på nett. I den senere tid har Medietilsynet også gjennomført spørreundersøkelser og kvalitative intervjuer med foreldre der de undersøker hvilke dilemmaer og problemer foreldre opplever i forbindelse med barnas nettbruk.

Medietilsynet har også laget en foreldreguide for å snakke om pornografi på internett og deling av nakenbilder. Foreldreguiden skal gjøre det lettere for foreldre å snakke med sine barn om nakenbilder og porno.12

Familievernet har utviklet det digitale sinnemestringskurset for foreldre Littsint.no. Selvhjelpskurset er tilgjengelig på 11 språk. Målet er at alle foreldre som tar kontakt med familievernet og har behov for å jobbe med sinnemestring, skal få informasjon om at nettkurset finnes. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet gir også tilskudd til drift av hjelpetelefonen Foreldresupport som driftes av Mental helse i samarbeid med Stine Sofies Stiftelse.

Videre forvalter Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet tilskuddsordningen til foreldrestøttende tiltak. Målet med tilskuddsordningen er å styrke foreldre i foreldrerollen, og dermed bidra til at foreldrene blir gode omsorgspersoner for barna sine, og forebygge at barn utsettes for vold, overgrep eller omsorgssvikt. Regjeringen vil øke tilskuddsordningen til foreldrestøttende tiltak i kommunene. I statsbudsjettet for 2024 er det foreslått en økning på 10 mill. koner.

Utprøvingen av det kunnskapsbaserte programmet Sammen på vei (Nurse-Family Partnership – NFP) er eksempel på en forebyggende innsats på selektivt nivå som retter seg mot førstegangsgravide med sammensatte utfordringer. Deltakerne følges opp av spesialopplærte sykepleiere gjennom tette hjemmebesøk og et helhetlig program fra graviditet til barnet fyller to år. Det gjennomføres en effektstudie av utprøvingen i perioden 2023–2027.

Foreldre med minoritetsbakgrunn kan stå overfor andre utfordringer enn foreldre med majoritetsbakgrunn. Voksne som har innvandret til Norge, kan oppleve det som utfordrende å oppdra barna i en annen kontekst enn den de selv har erfaring fra. De kan ha vokst opp med andre normer og kulturelle koder for hva som er en god oppvekst og oppdragelse. De kan også oppleve å stå i et krysspress mellom forventninger fra storsamfunnet, eget miljø i Norge og fra familie og nettverk i utlandet. Noen kan ha vanskelige levekår som ustabil økonomi og bosituasjon, og fysiske og psykiske helseutfordringer. Noen kan også bekymre seg for familie i opprinnelseslandet eller på flukt, og ha liten tiltro til offentlige myndigheter. Dette er faktorer som påvirker hvordan foreldreskap og generasjonskonflikter utspiller seg.13

Foreldreveiledning er et tilbud til foreldre som trenger støtte for å ivareta rollen som foreldre. Kurs i foreldreveiledning er obligatorisk for deltakere i introduksjonsprogrammet for nyankomne flyktninger og innvandrere som har barn under 18 år eller som får barn i løpet av programtiden. Integrerings- og mangfoldsdirektoratets nettbaserte fagressurs for introduksjonsprogrammet har informasjon om kravene til gjennomføring og ulike foreldreveiledningsmetoder.14 Temaene negativ sosial kontroll, æresrelatert vold og andre former for vold i nære relasjoner er obligatorisk innhold i foreldreveiledningen.

Foreldre til barn med utviklingshemming kan oppleve det vanskelig å få den hjelpen familien har behov for. Uten tilstrekkelig hjelp over tid kan det oppstå slitasje i forholdet mellom barna og foreldrene. Det øker igjen risikoen for overreagering og vold. Foreldre til barn med utviklingshemming trenger støtte og avlastning, men kan også ha behov for tilpasset foreldrestøtte.

3.2.3 Folkehelsearbeidet

Vold og overgrep er en betydelig folkehelseutfordring. Derfor er kunnskap om forebygging av vold og overgrep viktig i kommunenes systematiske folkehelsearbeid. Samtidig mangler det kunnskap om virksomme forebyggende tiltak på dette området. Det mangler også erfaring med hvordan arbeidet mot vold og overgrep kan ivaretas i folkehelsearbeidet.

I folkehelseloven er det nedfelt at alle kommuner skal ha en folkehelsestrategi som sikrer at man har oversikt over helsetilstanden i befolkningen og om sosiale forskjeller i helse. Denne oversikten skal gi grunnlag for kommunenes planarbeid og angi hvordan man skal iverksette effektive tiltak for å fremme helse og redusere sosiale helseforskjeller. Folkehelseinstituttet publiserer kommune- og fylkestall for anmeldte tilfeller av vold og mishandling i Kommunehelsa statistikkbank som kan brukes i det systematiske folkehelsearbeidet. Også data om personskader som rapporteres fra norske sykehus og legevakter til Norsk pasientregister (NPR) kan være et relevant grunnlag. Det vises til rapporten Personskadedata 2022 fra NPR og arbeidet med å forbedre data via Fyrtårnprosjektet, omtalt i Meld. St. 15 (2022–2023) Folkehelsemeldinga – Nasjonal strategi for utjamning av sosiale helseforskjeller.

Regjeringen vil tydeliggjøre at arbeid mot vold og overgrep er viktig i kommunenes langsiktige og systematiske folkehelsearbeid. Regjeringen vil vurdere hvordan vold og overgrep kan ivaretas i et folkehelseperspektiv ved gjennomgang av folkehelseloven.

3.2.4 Helse- og omsorgstjenestene

Helse- og omsorgstjenestene er sentrale i arbeidet med å forebygge vold, seksuelle overgrep, negativ sosial kontroll, æresrelatert vold, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse. Kommunen, fylkeskommunen og de regionale helseforetakene skal legge til rette for at tjenestene blir i stand til å forebygge, avdekke og avverge vold og overgrep, jf. helse- og omsorgstjenesteloven, tannhelsetjenesteloven og spesialisthelsetjenesteloven.

Regjeringen la i juni 2023 fram Meld. St. 23 (2022–2023) Opptrappingsplan for psykisk helse (2023–2033). Planen har tre innsatsområder: Helsefremmende og forebyggende psykisk helsearbeid, gode tjenester der folk bor og tilbud til personer med langvarige og sammensatte behov. Forebygging av psykiske plager og lidelser er også voldsforebygging. Innsatser som følger av opptrappingsplanen for psykisk helse vil derfor også være viktige for forebygging av vold og overgrep. Et styrket tilbud til personer med psykiske plager og lidelser vil også komme voldsutsatte til gode når de har behov for helsehjelp.

Helsestasjons- og skolehelsetjenesten

Helsestasjons- og skolehelsetjenesten er viktig i kommunenes arbeid med å gi alle en god start på livet. Tjenesten skal bidra til å forebygge sykdom og fremme god fysisk og psykisk helse hos barn og unge samt deres foreldre, utjevne sosiale helseforskjeller og forebygge, avdekke og avverge vold, overgrep og omsorgssvikt. I nasjonal faglig retningslinje for helsestasjons- og skolehelsetjenesten anbefales det å tilby ekstra oppfølging til familier som av ulike årsaker har behov for utvidet støtte eller veiledning. Retningslinjen har også anbefalinger om hvordan tjenesten skal bidra til å avdekke vold og om hvordan de ansatte skal agere dersom det er grunn til å tro at et barn utsettes for vold, overgrep eller omsorgssvikt.

Hovedutfordringen for helsestasjons- og skolehelsetjenesten er i hovedsak tilgjengelighet og kapasitet. For barn og unge handler det om at tjenesten bør være tilgjengelig, både gjennom tilpassede åpningstider og på digitale flater, og at kapasiteten er god nok til at det går an å få time med kort eller ingen ventetid. Dette innebærer blant annet større tilstedeværelse av helsesykepleier på skoler.

Gjennom DigiHelsestasjon, som er en del av DigiUng, utvikles det løsninger for digital tilgjengelighet til helsestasjons- og skolehelsetjenesten.15 DigiHelsestasjon muliggjør digital dialog med helsesykepleier. Det øremerkede tilskuddet til helsestasjons- og skolehelsetjenesten ble styrket i 2023. Fra 2024 skal tilskuddet ikke lenger være begrenset til spesifikke profesjoner, men det åpnes opp for at kommunene kan søke om støtte til å dekke årsverkskostnader for de profesjoner kommunen selv vurderer at de har behov for. Det er også behov for styrket kompetanse, fagutvikling og forskning på helsestasjons- og skolehelsetjenestens områder. Stortinget har derfor bevilget midler til etablering av et nasjonalt tverrfaglig kompetansemiljø for helsestasjons- og skolehelsetjenesten. Miljøet er forankret ved Folkehelseinstituttet og ligger i Levanger.

Regjeringen vil styrke helsestasjons- og skolehelsetjenesten, faglig og økonomisk. I budsjettet for 2024 er det som en del av oppfølgingen av opptrappingsplan for psykisk helse foreslått å styrke rammetilskuddet til kommunene med 40 mill. kroner begrunnet med behovet for styrking og utvikling av helsestasjons- og skolehelsetjenesten.

For å forebygge kjønnslemlestelse og fange opp de som trenger helsehjelp som følge av slike inngrep, bør helsestasjons- og skolehelsetjenesten tilby samtale om kjønnslemlestelse til foreldre og jenter med bakgrunn fra aktuelle land på 1. og 5. trinn. Jenter med bakgrunn fra samfunn hvor kjønnslemlestelse er utbredt, bør også få tilbud om underlivsundersøkelse. I tillegg bør jenter fra de aktuelle landene få tilbud om samtale og underlivsundersøkelse på ungdomsskoletrinnet. Det er behov for å kartlegge hvordan og i hvilken utstrekning helsestasjon- og skolehelsetjenesten gir dette tilbudet. Regjeringen vil derfor at det gjennomføres en kartlegging av tilbudet om samtale om kjønnslemlestelse og frivillig underlivsundersøkelse i helsestasjons- og skolehelsetjenesten. Det er videre behov for å en oppdatering av veilederen «Forebygging av kjønnslemlestelse – Tilbud om samtale og frivilling underlivsundersøkelse. Veileder for helsestasjons- og skolehelsetjenesten.» Regjeringen vil be Helsedirektoratet oppdatere veilederen eller utarbeide faglige råd for helsestasjons- og skolehelsetjenesten om forebygging av kjønnslemlestelse.

Fastlegeordningen

Alle innbyggere har rett på en fastlege, og fastlegen vil ofte være første kontakten utsatte for vold og overgrep har med tjenesteapparatet. Barn har ofte samme fastlege som en eller begge foreldre. Kontinuiteten i lege-pasient-forholdet, og derigjennom kjennskap til familier over tid, bidrar til at fastlegene kan være en særlig ressurs for å forebygge og håndtere vold og overgrep. Fastlegene har videre en viktig rolle i å sørge for et helhetlig helsetilbud til pasienter på tvers av ulike aktører i primær- og spesialisthelsetjenesten.

Det har de siste årene vært manglende rekruttering til fastlegeordningen. Regjeringen har derfor styrket ordningen med over en milliard kroner over to budsjettår og har også endret innretningen på basistilskuddet. Basistilskuddet til legene er nå avhengig av ulike egenskaper ved listeinnbyggerne, som alder, kjønn og utløste egenandeler siste år. I tillegg er det et påslag i områder med lav sosioøkonomisk status og i de minst sentrale kommunene. Formålet med denne endringen er blant annet å understøtte at fastlegene kan prioritere pasientene med størst behov for oppfølging. Dette vil kunne bedre oppfølgingen av utsatte for vold og overgrep.

Regjeringen utreder også strukturelle endringer i fastlegeordningen for å gjøre den bære-kraftig i møte med fremtidige utfordringer. Økt tverrfaglighet på fastlegekontorene er et viktig tema. Fastlegekontor der ulike profesjoner samarbeider og utfyller hverandre, kan bedre oppfølgingen av pasienter med sammensatte behov og bidra til mer hensiktsmessig ressursutnyttelse.

Økt samhandling i kommunen og mellom behandlingsnivåer er viktig for å bedre tilbudet til personer utsatt for vold og overgrep. Videreutvikling av digitale løsninger som bidrar til dette er sentralt. Bedre samhandling mellom fastlegene og aktørene i den akuttmedisinske kjeden, som legevakt og ambulansetjeneste, er viktig for at pasientgruppen skal motta et helhetlig tilbud.

Svangerskaps-, føde- og barselomsorgen

Både tidligere og pågående erfaringer med vold kan påvirke kvinners opplevelse av svangerskap, fødsel og barseltid. Voldserfaringer kan påvirke helse og livskvalitet, både hos kvinnen og det ufødte barnet.16 Derfor er det viktig å avdekke voldserfaringer og å iverksette tiltak for å følge opp kvinnene. I nasjonalfaglig retningslinje for svangerskapsomsorgen anbefales det at helsepersonell spør alle gravide om vold, både nåværende og tidligere erfaringer. En eller flere konsultasjoner bør gjennomføres uten partner til stede. Helsepersonell bør henvise og/eller sørge for riktig hjelp til gravide som er utsatt for vold. Helsepersonell bør videre samarbeide med fagpersoner med særskilt kompetanse på vold for å gjøre spesifikke vurderinger og sikkerhetsarbeid.

En god oppfølging etter fødsel kan bidra til å avdekke behov for hjelp på et tidlig tidspunkt. Gjennom opptrappingsplan for psykisk helse vil regjeringen vurdere tiltak for foreldrestøtte under og etter svangerskap, og utrede tiltak for å forebygge og behandle svangerskaps- og fødselsdepresjon. Tiltak for å sikre god oppfølging og gi støtte til foreldre er viktig for å forebygge vold mot barn.

Kjønnslemlestelse kan gi komplikasjoner under og etter fødsel, og i svangerskapet bør kjønnslemlestelse identifiseres slik at det legges en plan for fødsel, og kvinnen gis informasjon og støtte. Det er egne anbefalinger om kjønnslemlestelse i nasjonal retningslinje for svangerskapsomsorgen og i nasjonal retningslinje for barselomsorgen. Gravide kan følges opp av både fastlege og jordmor i kommunen. Derfor er det viktig at jordmødre og fastleger har kunnskap om kjønnslemlestelse og kompetanse til å kunne iverksette riktige tiltak.

Et godt tilbud i svangerskap, fødsel og barsel er viktig for kvinners helse, for familien og for å gi barn en god start på livet. Regjeringen legger gjennom Nasjonal helse- og samhandlingsplan fram arbeidet for et sammenhengende og helhetlig føde- og barseltilbud – som blant annet omfatter bemanning, følgetjenesten, heltidsstillinger for jordmødre og finansiering av fødselsomsorgen. Nasjonal helse- og samhandlingsplan presenterer regjeringens mål og tiltak for svangerskaps-, fødsels og barselomsorgen.

Omsorgstjenestene

Personer som mottar omsorgstjenester kan være ekstra utsatte for vold og overgrep, blant annet på grunn av fysiske og kognitive utfordringer og avhengighet av andre i hverdagen. Både hjemmeboende eldre og eldre i institusjoner, personer med nedsatt funksjonsevne og personer med psykiske lidelser kan utsettes for vold og overgrep. For personer som bor på sykehjem eller i bofellesskap kan også det å dele boareal med personer med utfordrende atferd utgjøre en risiko. Årsakene til at hendelser oppstår kan være av både menneskelig, organisatorisk og kunnskapsmessig karakter. Det er viktig at omsorgstjenestene kjenner til sårbarhets- og risikofaktorer, slik at de er i stand til å forebygge, avdekke og avverge vold og overgrep, og å følge opp utsatte og utøvere av vold. Det er også viktig at ledere og ansatte har kunnskap om hvor og når de skal melde fra dersom pasienter og brukere utsettes for vold og overgrep.

Stortinget har bedt regjeringen etablere nasjonale retningslinjer for utredning og håndtering av eldrevoldssaker, jf. anmodningsvedtak 986, 25. mai 2021 (jf. dokument 8:134 S (2020-2021), Innst. 485 S (2020–2021)). Stortinget har også bedt regjeringen etablere meldeplikt til tilsynsmyndighetene når det er grunn til å tro at eldre blir utsatt for vold og overgrep, jf. anmodningsvedtak 987, 25. mai 2021 (jf. dokument 8:134 S (2020–2021), Innst. 485 S (2020–2021)). Som ledd i oppfølging av anmodningsvedtakene har Helsedirektoratet utredet og vurdert tiltak for å styrke innsatsen for å forebygge, avdekke, avverge og håndtere eldrevold i omsorgssektoren. Utredningen ble overlevert Helse- og omsorgsdepartementet i september 2023. Blant tiltakene som foreslås, er å styrke TryggEst-modellen. Regjeringen vil videreutvikle TryggEst og legge til rette for at modellen innføres i flere kommuner, jf. punkt 4.2.2. Det vises også til punkt 3.5.6 for tiltak for å øke kompetansen om vold og overgrep mot risikoutsatte voksne i helse- og omsorgstjenesten. Helse- og omsorgsdepartementet vil vurdere anbefalingene fra Helsedirektoratet nærmere.

Spesialisthelsetjenesten

Spesialisthelsetjenesten har et lovpålagt ansvar for å forebygge, avdekke og avverge vold. I nasjonale pasientforløp for psykiske lidelser og for rusbehandling pekes det på at tidligere og nåværende belastende livshendelser som vold og overgrep skal kartlegges. Ved mistanke om voldsutsatthet eller ved avdekking av pågående vold, skal dette følges opp og det skal vurderes om hendelsene kan ha sammenheng med pasientens helsetilstand.

«Barn under radaren» er et tiltak for tidlig avdekking av omsorgssvikt og vold mot barn ved ambulansetjenesten, akuttmottakene og de ambulante akutteamene ved Sørlandet sykehus HF. Helsepersonell benytter en sjekkliste i møtet med omsorgspersoner som får akutt helsehjelp grunnet intoksikasjon, alvorlig rusmiddelproblematikk, selvmordsforsøk, alvorlig psykisk lidelse og skader etter vold. Evalueringen av tiltaket viser at antall meldinger til barnevernstjenesten fra akuttjenestene ved Sørlandet sykehus HF økte fra 11 til 85,7 per 100 000 innbyggere i perioden oktober 2019 til oktober 2020.

Verktøy som både kan sikre etterlevelse av regelverket om helsepersonells opplysningsplikt til barnevernstjenesten og som kan sikre kvalitet og trygge helsepersonell i arbeidet har vært etterspurt.17 Tiltaket er også etterspurt fra legevakt og politi. I oppdragsdokumentet til de regionale helseforetakene for 2023 er det gitt i oppdrag å ha særlig oppmerksomhet på sårbare barn og unge, herunder blant annet videreutvikle og implementere verktøy for å avdekke omsorgssvikt og barnemishandling, jf. pilotprosjektet «Barn under radaren» ved Sørlandet sykehus HF. Oppdraget skal løses i samarbeid med Helsedirektoratet og Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet. «Barn under radaren» er ikke ferdig utredet, men målet er nasjonal utbredelse dersom dette viser seg å bli et godt verktøy for avdekking av omsorgssvikt og barnemishandling. Regjeringen vil vurdere mulighet for nasjonal utbredelse og bruk av verktøyet «Barn under radaren» for å avdekke omsorgssvikt og vold mot barn.

Tannhelsetjenesten

Tannhelsetjenesten har en unik mulighet til å avdekke vold og overgrep. Barn og unge som utsettes for vold og overgrep kan også ha skader på tenner og i munnhule som tannhelsepersonell kan oppdage gjennom undersøkelser. I nasjonal faglig retningslinje for tannhelsetjenester til barn og unge 0–20 år, er det en sterk anbefaling om at tannhelsepersonell bør ha kunnskap om tegn som kan gi grunn til å tro at et barn er utsatt for vold eller overgrep. Det kan dreie seg om barnets, ungdommens eller foresattes atferd, psykiske tegn, tegn i munnen og tegn på kroppen.

Tannhelsetjenesten skal også sørge for at tannleger er tilgjengelige for å gjennomføre odontologiske undersøkelser ved Statens barnehus.

Samhandling i helse- og omsorgstjenestene

Manglende informasjonsdeling innad i helse- og omsorgstjenesten kan være til hinder for å avdekke vold eller overgrep. Helsepersonell får nå gjennom kjernejournal tilgang til å slå opp journaldokumenter fra helsetjenesten andre steder enn der de jobber når de trenger det for å yte helsehjelp. Dette kan bidra til at helsepersonell avdekker mønstre og bedre kan avdekke vold og overgrep.

3.2.5 Barnehage, skole og SFO

Rammeverket for barnehage, skole og SFO

Kunnskap om vold og overgrep inngår i rammeverket for barnehage og skole gjennom barnehagens rammeplan18, læreplanverket19 og skolefritidsordningens rammeplan20. Disse er forskriftsfestet.

Ansatte i barnehager, skoler og SFO skal ha kunnskap om relevant lov- og regelverk og barnehage- og skoleeiere har ansvaret for at barnehager og skoler har nødvendig og relevant kompetanse, jf. punkt 3.5.6 om kompetanse i barnehage, skole og SFO.

Ansatte i barnehager, skoler og SFO skal følge med på om barn og elever har det trygt og godt i barnehagen, på skolen og i SFO. Dette følger av barnehageloven § 42 og opplæringsloven § 9 A-4. De ansatte skal også ha et bevisst forhold til at barn og elever kan være utsatt for omsorgssvikt, vold og seksuelle overgrep og hvordan det skal følges opp dersom de har mistanke om at et barn er utsatt for dette. Ansatte i barnehage, skole og SFO er omfattet av meldeplikten til barnevernstjenesten og skal, uten hinder av taushetsplikten, melde fra til barnevernstjenesten når det er grunn til å tro at et barn blir, eller vil bli mishandlet, utsatt for alvorlige mangler ved den daglige omsorgen eller annen alvorlig omsorgssvikt. I dette ligger også krav til kunnskap om avvergeplikt, taushetsplikt, opplysningsplikt og samarbeidsbestemmelser, se punkt 2.2.5 om Justis- og beredskapsdepartementets veileder som er utarbeidet for å gjøre informasjonen lettere tilgjengelig.

Ansatte i barnehager, skoler og SFO må også ha nok kunnskap om andre tjenesters rolle til å vite hvilke faginstanser de skal kontakte når de har en bekymring for at et barn eller en ungdom er utsatt for vold eller overgrep.

Barn og unges kunnskap om grensesetting, vold og overgrep

Kunnskap om hva mobbing, krenkelser, vold og overgrep er, hvilke rettigheter barn og unge har og hvor de kan få hjelp er grunnleggende forutsetninger for at barn og unge kan utvikle livsmestring. Det er viktig at barn og unge vet hvordan de kan beskytte seg og søke hjelp dersom de selv, eller andre, utsettes for krenkelser, vold og overgrep. Som vist i punkt 1.5.3 kan skadevirkningene være store for barn og unge, som enten selv utsettes for vold og overgrep, eller opplever vold mellom voksne i familien.

Det er derfor viktig at barn og unge gjennom blant annet seksualitetsundervisningen i skolen lærer om grensesetting og hvem de kan snakke med dersom de er utsatt for krenkelser, vold og overgrep. Det vises i denne sammenheng til innspillene fra ekspertgruppen av voldsutsatte barn i boks 1.3.

Allerede i barnehagen skal barna lære om retten til å bestemme over egen kropp og respekt for andres grenser. Forskrift om rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver (rammeplanen) er tydelig på følgende: «Barnehagen skal bidra til barnas trivsel, livsglede, mestring og følelse av egenverd og forebygge krenkelser og mobbing. […] Personalet skal ha et bevisst forhold til at barn kan være utsatt for omsorgssvikt, vold og seksuelle overgrep. […] Personalet skal bidra til at barna utvikler et bevisst forhold til retten til å bestemme over egen kropp og respekt for andres grenser.»

Barnehagene har pedagogisk frihet i hvordan oppfølgingen av rammeplanen utføres i det daglige arbeidet. Utdanningsdirektoratet har utviklet støttemateriell som ligger tilgjengelig på udir.no,21 og barnehagene kan også finne annet støttemateriell utviklet av andre aktører, jf. omtalen av «Jeg vet» og Snakkemedbarn.no nedenfor. En evaluering av hvordan rammeplanen blir praktisert, fortolket, operasjonalisert og erfart skal legges fram i desember 2023.

Skolen skal drive god opplæring i seksualitet, og sette det inn i en ramme som skaper gode holdninger og fremmer likeverd og respekt. De nye læreplanene, som ble tatt i bruk fra høsten 2020, har en bred tilnærming til seksualitetsopplæringen. Grensesetting knyttet til kropp og hva vold og seksuelle overgrep er, er løftet fram. Elevene skal også lære om hvor man kan få hjelp om man er utsatt for vold og seksuelle overgrep.

Seksualitetsopplæringen inngår som kompetansemål på flere trinn og i flere fag. I tillegg er temaer som kjønn, seksualitet og grensesetting en del av det tverrfaglige temaet folkehelse og livsmestring. Folkehelse og livsmestring som tverrfaglig tema i skolen skal gi elevene kompetanse som fremmer god psykisk og fysisk helse, og som gir muligheter til å ta ansvarlige livsvalg. I barne- og ungdomsårene er utvikling av et positivt selvbilde og en trygg identitet særlig avgjørende. Det er viktig at barn og unge får hjelp til å sette ord på vanskelige følelser, og at ansatte er tilgjengelige hvis elever ønsker å ta opp sine problemer.

Lærerne og skolene har handlingsrom og metodefrihet til å bruke sitt faglige skjønn til å tilrettelegge, tilpasse og aktualisere undervisningen til sine elever slik at de kan nå målene i de ulike fagene. Dette gjelder også seksualitetsopplæringen. For å bidra til at lærerne kan gi en god undervisning om kjønn og seksualitet til elevene, har Utdanningsdirektoratet, på oppdrag fra Kunnskapsdepartementet, utviklet en støtteressurs. Støtteressursen viser hvordan temaene kjønn og seksualitet er del av LK20 både i grunnskolen og i videregående opplæring. Den kan brukes av skolens ansatte som utgangspunkt for planlegging og felles refleksjon rundt undervisningen.22

Utdanningsdirektoratet har også utviklet en støtteressurs om negativ sosial kontroll og æresrelatert vold som skal bidra til å øke kompetansen hos ansatte, støtte skolens arbeid knyttet til læreplanverket og gi opplæring innenfor temaet. Støtteressursene er utviklet i samarbeid med Helsedirektoratet, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet og Integrerings- og mangfoldsdirektoratet.23

Behov for ytterligere innsats

Opptrappingsplan mot vold og overgrep (2017–2021) inneholdt en rekke tiltak som gjaldt barnehagesektoren og grunnopplæringssektoren. I Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR) sin evaluering av implementeringen av opptrappingsplanen har forskerne sett på hva tiltakene har bidratt til, hva sentrale og lokale myndigheter kan lære, og hvor det er behov for ytterligere innsats.

Evalueringen viser at det er forskjeller mellom barnehagesektoren og skolesektoren i hvordan man forholder seg til at barn kan være utsatt for vold og overgrep. Forskerne sier blant annet følgende: «Sammenligning av skole og barnehage illustrerer kanskje også at det handler om handlingsrom til å jobbe med vold og overgrep. I barnehagene er det mer rom for å drive identifisering og oppfølging enn i skolene, som har en mer strukturert hverdag. […] Det betyr imidlertid ikke at skolene nødvendigvis håndterer dette på en dårligere måte, men at de i større grad tenker universelt enn individuelt.»24

Et annet funn er at alle de offentlige tjenestene ser ut til å ha fått mer kunnskap om vold, men utfordringen ser i stor grad ut til å være manglende handlingskompetanse og de utfordringene som oppstår når det er mange krav til hvilke oppgaver barnehage og skole skal utføre.

NIBRs evaluering viser at de aller fleste barnehager og skoler har rutiner eller prosedyrer for hvordan de skal handle ved mistanke om at barn er utsatt for vold og overgrep.25 Dette samsvarer langt på vei med resultatene i en spørreundersøkelse gjennomført av Riksrevisjonen til et utvalg barnehageansatte og lærere.26 Her svarte 76 prosent av de ansatte i skolen at de hadde rutiner for hvordan de skulle varsle, mens tilsvarende andel blant barnehageansatte var 90 prosent.

Regjeringen vil sørge for at eiere av barnehager, skoler og SFO får god tilgang til pedagogiske ressurser for å øke kompetansen hos ansatte i barnehager, skoler og SFO på voldsfeltet, se punkt 3.5.6.

Regjeringen er også i gang med å vurdere hvordan vi kan styrke laget rundt barnet og eleven for å kunne arbeide helhetlig og med rett kompetanse. I regjeringens politiske plattform (Hurdalsplattformen) viser regjeringen til at den vil arbeide med å styrke laget rundt eleven og den tidlige tverrfaglige innsatsen med blant annet barne- og ungdomsfaglig kompetanse, miljøarbeidere, miljøterapeuter og styrket helsestasjons- og skolehelsetjeneste. Arbeidet med å styrke det tverrsektorielle og tverrfaglige samarbeidet og samordningen av tjenestene rundt barnet og eleven går i flere spor. Dette vil blant annet være et aktuelt tema i den kommende ungdomsmeldingen om skolen, og i den kommende stortingsmeldingen om sosial mobilitet og sosial utjevning.

«Jeg vet» og Snakkemedbarn.no

Det er utviklet flere opplæringsressurser både i regi av staten og av frivillig sektor som kommunene kan ta i bruk i sitt voldsforebyggende arbeid rettet mot barn og unge. Utfordringen er å få kommunene og tjenestene til å ta verktøyene i bruk. En studie gjennomført av Fafo viser at de forebyggende ressursene «Jeg vet» og Snakkemedbarn.no i liten grad er kjent og tatt i bruk, særlig i utdanningssektoren.27 Samtidig viser studien at ressursene vurderes som relevante og gode av de som har brukt dem, og at bruk av ressursene påvirker både opplevd og reell kompetanse positivt. Erfaringer med implementeringen av ressursene tilsier at god samhandling og felles styringssignaler fra departementene er nødvendig for å sikre tverrsektorielt samarbeid om voldsforebygging i direktorater og kommuner. Det er viktig at innsatser rettet mot barnehager og skoler er godt forankret i utdanningssektoren, på ulike forvaltningsnivå.

De siste årene har opplæringsressursene «Jeg vet» og Snakkemedbarn.no blitt revidert og videreutviklet. Revidert utgave av «Jeg vet» er tilpasset nytt læreplanverk og det tverrfaglige temaet folkehelse og livsmestring. Den reviderte utgaven inneholder også nytt undervisningsmateriale som tematiserer digitale seksuelle overgrep. Det arbeides med å oversette innhold i ressursene til tre samiske språk og sikre relevans for samiske barn.

Statsforvalterne har i oppdrag å spre kunnskap om disse verktøyene. Arbeidet med å gjøre verktøyene kjent og øke bruken av dem videreføres. Det gjør også statsforvalternes rolle som samhandlingsaktør ut mot kommunene i det voldsforebyggende arbeidet.

RVTSene skal bidra til at kommunene og fylkeskommunene jobber systematisk med at barn får alderstilpasset og helhetlig opplæring om mobbing, vold og seksuelle overgrep, og at voksne kan snakke med barn de er bekymret for på en måte som trygger barnet. Sentrene skal blant annet bidra til dette ved å gjøre kommunene kjent med ressursene «Jeg vet» og Snakkemedbarn.no, og ved å initiere hensiktsmessig koordinering og samarbeid med RKBU/RBUP.

3.2.6 Systematisk informasjonsdeling om internettrelaterte overgrep mot barn

Det er utfordrende å følge utviklingen når det gjelder internettrelaterte overgrep mot barn og unge. Den teknologiske utviklingen går raskt og det er stadig endringer i hvilke arenaer som benyttes av gjerningspersoner for å komme i kontakt med barn med det formål å utnytte dem seksuelt. Politiet har et særskilt ansvar for å bidra til en felles situasjonsforståelse av de kriminalitetstruslene samfunnet står overfor. Det er viktig med systematisk informasjon til relevante tjenester om utfordringsbildet når det gjelder internettrelaterte overgrep mot barn. Regjeringen vil legge til rette for systematisk informasjonsdeling på statlig og kommunalt nivå om internettrelaterte overgrep mot barn og unge. Formålet vil være å skape en enhetlig og god forståelse av utfordringsbildet slik at tiltakene som settes inn er treffsikre.

3.2.7 Politiråd, politikontakt og SLT

I arbeidet mot vold og overgrep er et godt samarbeid mellom kommunale tjenester og politiet avgjørende. Politiråd er en viktig samhandlingsarena mellom kommune og politi. Politimesteren i hvert distrikt er ansvarlig for at det opprettes politiråd i de respektive kommunene, og selv om det er frivillig for kommunene å inngå politirådssamarbeid, har de fleste kommuner i Norge etablert slike råd. Politirådet er et formalisert samarbeid mellom øverste ledelse i kommunen og lokalt politi. Rådet skal være et strategisk organ for det lokale kriminalitetsforebyggende arbeidet, og sikre utveksling av kunnskap og erfaring mellom politi og kommune. Politirådet har også ansvar for redning og beredskap. En sentral tanke bak politirådene er at kunnskap om lokale utfordringer skal omsettes til samordnet innsats.

Også politikontaktene er viktige ressurser for samarbeid mellom politi og kommune. Alle kommuner fikk i 2018 tildelt en politikontakt, for å styrke det forebyggende arbeidet i lokalsamfunnene. Hver politikontakt har ansvar for inntil tre kommuner, og skal være det daglige kontaktleddet mellom politi og kommune. Politikontakten er også rådgiver innen kriminalitetsforebyggende arbeid. Politikontaktrollen må tilpasses de lokale forhold i de ulike kommunene. Samhandlingskompetanse, kapasitet og rolleforståelse er derfor sentrale elementer i en videreutvikling av rollen. Ordningen er styrket og omtalt i lokalpolitiplanen som ble lagt fram i oktober 2023.28

Mange kommuner velger å jobbe etter SLT-modellen som et tiltak i sitt arbeid med å forebygge rus og kriminalitet blant barn og unge. Sekretariatet for konfliktrådene har ansvaret for den faglige oppfølgingen av modellen, som sist ble evaluert i 2008. SLT er en modell for å samordne rus- og kriminalitetsforebyggende tiltak for barn og unge, som kommunene tilpasser til sine lokale forhold. Modellen skal bidra til å sikre god ressursutnyttelse i politiet og kommunene, og foreslår organisering av informasjonsutveksling og samhandling mellom kommunale, fylkeskommunale og statlige tjenester. Hvilke tjenester som inngår i samarbeidet, varierer. Eksempler er grunnskole og videregående skole, pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT) og oppfølgingstjenesten, mangfoldsrådgivere, arbeids- og velferdsforvaltningen, barnevern, helsestasjon- og skolehelsetjenesten, samt politiet. Politikontaktene og politiets radikaliserings- og mangfoldskoordinatorer er særskilt viktige aktører i SLT-arbeidet. Frivillighet og næringsliv kan også inngå i samarbeidet. Gjennom å koordinere informasjon, kunnskap og ressurser skal modellen fremme gode og trygge oppvekstsvilkår i kommunene. I dag benyttes modellen i rundt 190 kommuner.

SLT-samarbeidet kan være en viktig ressurs for politirådet. Regjeringen er opptatt av å bringe politiet nærmere folk og la høsten 2023 fram handlingsplanen «Trygghet i hverdagen». Lokal tilstedeværelse er viktig for å bygge gode relasjoner til alle grupper av innbyggere. Handlingsplanen følger opp regjeringens punkt i Hurdalsplattformen om å legge fram en konkret plan for å styrke politiets nærvær i hele landet.

Regjeringen vil styrke og videreutvikle politiråd som samhandlingsarena i det forebyggende arbeidet. Vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner skal gis prioritet og tydeliggjøres i veileder for politiråd.

3.3 Nasjonalt forebyggingsprogram

Partnerdrapsutvalget foreslo i sin utredning å etablere en forebyggingsstrategi for en samordnet innsats mot partnervold og partnerdrap. Regjeringen følger opp tiltak i Handlingsplan for å forebygge og bekjempe vold i nære relasjoner (2021–2024) «Frihet fra vold» og vil etablere et nasjonalt forebyggingsprogram som skal bidra til å sikre felles innsats for forebygging av partnervold og partnerdrap på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer. Forebyggingsprogrammet skal ta høyde for både individuelle, relasjonelle og kontekstuelle risiko- og beskyttelsesfaktorer, ta hensyn til flere dimensjoner av volden og rette seg mot flere målgrupper. Programmet skal oppdateres jevnlig. Tiltaket skal ses i sammenheng med opprettelsen av en partnerdrapskommisjon, jf. punkt 2.2.9, og følger opp Stortingets anmodningsvedtak 132, 6. desember 2022 (jf. dokument 8:218 S (2021-2022), Innst. 64 S (2022-2023)).

3.4 Økt kunnskap i befolkningen om vold og overgrep

God kunnskap om vold og overgrep i befolkningen kan være et viktig forebyggende tiltak. Det kan bidra til raskere avdekking, flere varsler og at flere utsatte søker hjelp.

Grupper i befolkningen som har høyere risiko for å bli utsatt for vold, kan trenge tilrettelagt informasjon. Barn og unge må også få tilrettelagt opplæring om grensesetting, vold og overgrep, jf. omtalen under 3.2.5. Regjeringen vil arbeide for å øke kunnskapen i befolkningen om vold og overgrep.

De siste årene er det gjennomført en rekke kampanjer som skal bidra til å heve befolkningens kunnskapsnivå om vold og overgrep, og om hvor man kan søke hjelp, jf. punkt 4.3. Det er viktig at kampanjer og annet holdningsskapende arbeid er godt koordinert for størst mulig effekt. Partnerdrapsutvalget anbefaler at det jevnlig gjennomføres tilpassede nasjonale kampanjer blant annet om vold i nære relasjoner, partnerdrap, hjelpetilbud, varslingsplikt og avvergeplikt. Regjeringen vil legge til rette for bedre koordinering av kampanjer og annet holdningsskapende arbeid for å forebygge vold og overgrep. Også digital vold skal omhandles i kampanjevirksomheten.

3.5 Kompetanse i tjenestene

3.5.1 Kompetansebehov

Flere utredninger og evalueringer har framhevet behovet for å heve den generelle kompetansen om vold og overgrep i relevante tjenester. Det er viktig at relevante tjenesteutøvere får slik kompetanse, både i grunnutdanningene og gjennom etter- og videreutdanningstilbud. Det er også nødvendig med egne kompetansetiltak innenfor de enkelte tjenestene, i kombinasjon med kompetanseheving i samhandling på tvers av sektorer.

I evalueringen av Opptrappingsplanen mot vold og overgrep (2017–2021) ble det undersøkt hvorvidt utdanningsinstitusjonene har fulgt kravene om å innlemme kunnskap om vold og overgrep i studieplanene for barnehagelærer, grunnskolelærer, barnevernspedagog og helsesykepleier.29 Evalueringen viste at alle utdanningene har noe undervisning om vold og overgrep, men omfanget og undervisningsmåtene varierer mellom fag og utdanningsinstitusjoner. Mens det hadde skjedd en forbedring i relevante høyere utdanninger, framkom det også at studentene etterlyser mer kunnskap.

Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU) kartla i 2019 føringer, opplæringsstrukturer og kompetansebehov for relevante sektorer når det gjelder kompetanse om vold og overgrep. NIFUs overordnede anbefaling er å videreutvikle, styrke og samordne kompetansehevingstilbudet som allerede finnes. En hovedutfordring er at det mangler systematisk kunnskap om hvordan kompetansehevingstilbudet virker og hvorvidt eller hvordan føringer er implementert.

Det er også behov for kompetanseløft innenfor spesifikke temaer. I sin evaluering av myndighetenes innsats mot vold i nære relasjoner, påpeker Riksrevisjonen at det er mangelfull kunnskap om æresrelatert vold, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse i tjenestene, og at dette kan føre til at saker ikke avdekkes og at voldsutsatte ikke får tilstrekkelig og egnet hjelp.30

Tilsvarende viser flere undersøkelser at det er et stort behov for mer kompetanse om negativ sosial kontroll og æresrelatert vold i skoler, utdanningsinstitusjoner og i kommunene.31 I en rapport fra NIBR fra 2022 kommer det fram at svært mange ansatte i de kommunale integreringstjenestene har behov for mer kompetanse om negativ sosial kontroll, og æresrelatert vold.32

3.5.2 Rammene for arbeidet med kompetanseheving

I arbeidet med kompetanseheving er det et mål at ansatte i sektorer og tjenester som møter berørte av vold og overgrep har tilstrekkelig kompetanse til å handle og samhandle, i tråd med virksomhetens arbeidsoppgaver og ansvarsområder.33 Kompetansen om vold må omfatte:

1. Fenomenforståelse: Kunnskap om ulike former for vold og overgrep, om konsekvenser, om risiko- og beskyttelsesfaktorer, og hvordan vold og overgrep kan ha særegne uttrykksformer og konsekvenser for ulike risikoutsatte grupper.

2. Handlingskompetanse: Kompetanse i å snakke med voldsutsatte (både barn og voksne), kunnskap om relevant lov- og regelverk, (herunder om avvergeplikt, taushetsplikt, opplysningsrett og opplysningsplikt (meldeplikt) og samarbeidsbestemmelser), kunnskap om andre tjenesters mandat og rolle, kompetanse til å agere på grunnlag av bekymring, kompetanse til å følge opp berørte av vold og overgrep.

3. Samhandlingskompetanse: Kunnskap om strukturer og verktøy som fremmer god samhandling, kompetanse til å delta i forpliktende tverretatlig samarbeid i oppfølging av berørte av vold (for eksempel individuell plan).

Tjenester har både felles og sektorspesifikke/profesjonsspesifikke kompetansebehov, avhengig av tjenestenes ulike mandat og rolle. Følgende forutsetninger legges til grunn for det videre arbeidet med kompetanseheving:

• Kompetansetiltak skal bygge på eksisterende opplæringsstrukturer og kompetansehevingstilbud.

• Kunnskap om og kompetanse om vold og overgrep skal inngå i relevante profesjonsutdanninger og videreutdanningstilbud.

• Kompetanse om vold og overgrep skal inngå i kompetansetiltak og -strategier for relevante sektorer og tjenester.

• Kompetansehevingstiltakene skal være kunnskapsbaserte.

• Direktoratenes arbeid med kompetansehevingstiltak og utvikling av opplæringsverktøy for kommunene skal være godt samordnet.

• Statsforvalterne skal være pådriver for kommunenes arbeid med kompetanseheving om vold og overgrep.

• Kunnskaps- og kompetansesentre skal tilby veiledning og opplæring til kommunene.

• Informasjon om ulike kompetanseverktøy skal være lett tilgjengelig for kommunene.

• Statlige tilskuddsordninger skal støtte opp om frivillige organisasjoners arbeid med kompetanseheving om vold og overgrep.

3.5.3 Kompetansesentrenes rolle

Kompetansesentrenes overordnede samfunnsoppdrag er å bidra til å styrke kompetansen og kvaliteten i tjenestene og andre nærliggende sektorer innenfor sentrenes kompetanseområde og overfor sentrenes målgrupper. Sentrene skal både være en tjeneste for tjenestene og for den forebyggende virksomheten i kommunene, spesialisthelsetjenesten og barnevernet.

Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) ble etablert i 2004 og de fem regionale ressurssentrene om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTSene) ble etablert i 2007.

NKVTS og RVTSene mottar årlige drifts- og prosjekttilskudd fra flere departementer. Sentrene er de mest sentrale aktørene innen kompetanseheving på voldsfeltet. RVTSene er styrket med midler de senere år for å øke sitt kompetansehevings-, veilednings- og nettverksarbeid i tjenesteapparatet om vold mot barn og barn som står i fare for å utøve, eller har utøvd, skadelig seksuell atferd mot andre barn.

Tilskudd til NKVTS skal styrke forskning, utviklingsarbeid, kunnskapsformidling og kompetanseutvikling på volds- og traumefeltet på nasjonalt nivå samt bidra til internasjonalt samarbeid på feltet. Det overordnede målet er å bidra til forebygging av vold, traumer og traumatisk stress, og reduksjon av negative helsemessige og sosiale konsekvenser for utsatte, utøvere, pårørende og etterlatte.

NKVTS har blant annet utviklet nettsiden dinutvei.no som er en nasjonal veiviser om vold i nære relasjoner, voldtekt og andre seksuelle overgrep (se punkt 4.3.1), etablert kampanjen plikt.no om avvergeplikten (se punkt 4.3.2) samt etablert et forskernettverk om skadelig seksuell atferd. NKVTS har videre utarbeidet relevante kunnskapsoppsummeringer, strategiinnspill og lignende.

RVTSene har blant annet i oppgave å bistå kommunene i utviklingen av handlingsplaner mot vold i nære relasjoner. RVTS Nord har påtatt seg et særlig ansvar for nettverksbygging når det gjelder temaet vold og overgrep i samiske samfunn, jf. punkt 6.5.4. RVTSene gjennomfører også årlige nasjonale konferanser om samarbeid og samordning i arbeidet mot vold i nære relasjoner.

Andre aktuelle kompetansesentre som får tilskudd fra statlige myndigheter og tilbyr kompetanseheving om vold og overgrep er Nasjonalt utviklingssenter for barn og unge (NUBU), regionale kompetansesentre for rusfeltet (KORUS), Nasjonalt kompetansesenter for psykisk helsearbeid NAPHA, Regionale kunnskapssentre for barn og unge (RKBU), Regionsentre for barn og unges psykiske helse (RBUP), Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin (NKLM) og Nasjonalt kompetansenettverk for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri (SIFER).

Regjeringen varslet i revidert nasjonalbudsjett for 2023 (jf. Prop. 118 S (2022–2023)) at Helse- og omsorgsdepartementet, i samråd med berørte departementer, skal utrede en mer samlet organisering av kompetansesentrene utenfor spesialisthelsetjenesten. Målet er å etablere et mer helhetlig system for bedre og mer samordnet støtte til kommunesektoren. Utredningen skal legge til grunn en desentralisert struktur med kompetansemiljø nær tjenestene.

3.5.4 Likestillingssentrenes rolle

Kultur- og likestillingsdepartementet gir driftstilskudd via Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet til Likestillingssenteret, KUN – senter for kunnskap og likestilling, Reform – ressurssenter for menn og Senter for likestilling ved Universitetet i Agder. Sentrene ble betydelig styrket i budsjettet for 2022 og denne styrkingen ble videreført i 2023. Likestillingssentrene jobber bredt med likestilling og Reform har i tillegg et særskilt mannsperspektiv.

Sentrene jobber med langsiktig pådriver- og utviklingsarbeid for likestilling. Sentrene har et ansvar for å frambringe et erfaringsbasert kunnskapsgrunnlag og forvalte kompetanse om praktisk likestillingsarbeid. Videre skal sentrene være oppdaterte på, utvikle og formidle kunnskap om alle diskrimineringsgrunnlag. Sentrene tilbyr også kurs om seksuell trakassering og vold i nære relasjoner, forebyggende verktøy om seksualitet for mennesker med utviklingshemming, og eldre og seksuell helse. Likestillingssenteret på Hamar har blant annet utarbeidet en håndbok for forebygging av vold og overgrep mot barn som heter «Våg å se – våg å handle», og holder også kurs om temaet.34 Senter for likestilling ved Universitetet i Agder arbeider også med utfordringer knyttet til digitalisering og kunstig intelligens i et bredt likestillingsperspektiv. Målgruppene til alle sentrene er offentlig, privat og frivillig sektor, samt befolkningen for øvrig.

Regjeringen vil videreføre likestillingssentrenes arbeid slik at sentrene kan fortsette sin viktige rolle i arbeidet med å fremme kunnskap og kompetanse om likestilling lokalt, regionalt og nasjonalt. Regjeringen ønsker også å utrede muligheten for å opprette et femte likestillingssenter.

3.5.5 Innholdet i profesjonsutdanningene

Det er et mål at opplæring om vold og overgrep inngår i relevante profesjonsutdanninger. Kunnskap om vold og overgrep inngår i planverket for lærerutdanningene, inkludert barnehagelærerutdanningene, og i alle de 21 grunnutdanningene i helse- og sosialfag. Disse er forskriftsfestet. Opplæring i vold og overgrep inngår også under flere emner i politiutdanningen.

Rammeplaner for lærerutdanningene er forskrifter fastsatt av Kunnskapsdepartementet. Rammeplanene beskriver overordnet hvilket læringsutbytte kandidatene skal ha etter fullført utdanning. Universiteter og høyskoler har faglig autonomi, og regjeringen har startet et arbeid for å redusere detaljnivået i rammeplanene for lærerutdanningene.

I formålsparagrafen for grunnskolelærerutdanningene framgår det at utdanningene skal bygge på opplæringsloven og gjeldende læreplaner for grunnopplæringen. Det innebærer at alle lærere som utdannes, skal kunne undervise etter gjeldende læreplaner. Når rammeplanene i dag vektlegger at kandidatene skal ha kompetanse om barn og unges utvikling, likestilling, identitetsarbeid og vold og seksuelle overgrep, er dette en sterk føring om at alle lærere skal ha slik kompetanse.35

Gjennom et styringssystem for helse- og sosialfagutdanningene (RETHOS) blir det utviklet nasjonale retningslinjer for helse- og sosialfagutdanningene. Formålet med styringssystemet er blant annet å sikre at utdanningene er fremtidsrettet og i tråd med behovet til pasientene, brukerne og tjenestene. I forskrift om felles rammeplan for de helse- og sosialfaglige grunnutdanningene stilles det krav om at kandidaten skal ha kunnskap om sosiale og helsemessige problemer inkludert omsorgssvikt, vold, overgrep, rus- og sosioøkonomiske problemer og å kunne identifisere og følge opp mennesker med slike utfordringer. Videre skal kandidaten kunne sette inn nødvendige tiltak og/eller behandling, eller henvise videre ved behov.

NIFUs kartlegging viser at omfanget av etter- og videreutdanninger og kurs, hvor kompetansesentrene og universiteter og høyskoler har en sentral rolle, er stort og favner bredt når det gjelder vold og overgrep.36 Etterutdanninger og kompetansehevende kurs og programmer om vold og overgrep tilbys blant annet av RVTSene, men også andre kompetansesentre tilbyr kompetanseutvikling, herunder RKBU, RBUP, NKVTS, NUBU og SIFER.

3.5.6 Kompetansehevingstiltak i justissektoren og hjelpetjenestene

Det pågår felles kompetansetiltak om vold og overgrep på tvers av sektorer og tjenester, blant annet i regi av RVTSene, jf. omtale under punkt 3.5.3. Regjeringen skal også sørge for å øke kunnskapen om avvergeplikt, taushetsplikt, opplysningsrett og opplysningsplikt (meldeplikt) i relevante tjenester og sektorer, jf. punkt 2.2.5. Nedenfor redegjøres det for sektorspesifikke kompetansehevingstiltak.

Kompetanse i justissektoren

Politihøgskolen har ansvaret for utdanningen av politiet. Gjennom grunnutdanning og etter- og videreutdanningstilbud, har Politihøgskolen en sentral rolle i opplæringen av politiet innen ulike spesialområder, herunder mishandling i nære relasjoner og vold og overgrep mot barn. I bachelorutdanningen er den teoretiske opplæringen i fagområdene fordelt på første og tredje studieår. I utdanningens andre år er studentene ute i praksis i politidistriktene og tilegner seg praktisk erfaring. Ved studiene for etter- og videreutdanning tilbyr Politihøgskolen to studier innen fagområdene «Mishandling i nære relasjoner» og «Etterforskning av alvorlig vold mot barn».

Politihøgskolen inngår i et tverrprofesjonelt samarbeid med Universitet i Sør-Øst Norge; SAMOT (Samhandling mot vold og overgrep mot barn og unge). SAMOT har fokus både på felles kjernekompetanse og ferdighetstrening når det gjelder tverrprofesjonelt samarbeid.

NIFUs kartlegging fra 2019 slår fast at det er nødvendig å heve kunnskapen blant det operative personellet i politiet.37 Det er særlig behov for å øke deres fenomenforståelse om vold i nære relasjoner, inkludert negativ sosial kontroll og æresrelatert vold, og på hvilke måter slik vold framtrer. Dette gjelder også kompetanse om vold og overgrep i mer lukkede miljøer, der det kan være ekstra utfordrende å forstå kompleksiteten. Videre påpekes det et behov for at Politihøgskolen vektlegger temaer knyttet til vold og seksuelle overgrep sterkere i grunnutdanningen.

Også Riksrevisjonen peker, i sin evaluering av myndighetenes innsats mot vold i nære relasjoner, på at det er mangelfull kompetanse om æresrelatert vold i politiet. Å øke kompetansen i politiet er viktig for å avdekke, forebygge og etterforske æresrelatert vold.38 Regjeringen vil øke kompetansen om vold og overgrep hos operativt personell i politiet, samt øke kompetansen i politiet om negativ sosial kontroll og æresrelatert vold.

Riksrevisjonens gjennomgang av politiets arbeid med IKT-kriminalitet, som blant annet ser på arbeidet med internettrelaterte overgrep mot barn, påpeker at det ikke er tatt tilstrekkelige grep for å styrke politiets og påtalemyndighetens kompetanse om IKT-kriminalitet.39 Også en kartlegging av behov for kompetanse om internettrelaterte overgrep mot barn blant virksomhetene i justissektoren, gjennomført av Sekretariatet for konfliktrådene, viser at det er behov for bedre fenomenforståelse, samt kompetanse og verktøy knyttet til elektroniske bevis. Selv om kompetansen på datakriminalitet er forbedret, utvikler teknologien seg hele tiden. Det innebærer at sakene som etterforskes av politiet endrer seg. Dette utfordrer både fenomenforståelse og den teknologiske kompetansen i politiet og påtalemyndigheten. Regjeringen vil styrke kompetansen i justissektoren på internettrelaterte overgrep.

Kompetanseutvikling av dommere, dommerfullmektiger og utredere skjer i hovedsak i regi av Domstolsadministrasjonen. Domstolsadministrasjonen har i flere år arbeidet med kompetansetiltak i forbindelse med behandling av saker som vedkommer barn. I 2022 har det blant annet vært arbeidet med å implementere en nasjonal veiledning for behandling av barnevernssaker i domstolene, arbeid med å gjennomføre forslag til et eget kompetanseløp for dommere i barnesaker, og arbeid med en tilrådning om faggrupper for barnerett i alle tingrettene og lagmannsrettene. I tillegg er barnemodulen i introduksjonsprogrammet for nye dommere utvidet og styrket. Det samme gjelder straffesaksmodulen i introduksjonsprogrammet knyttet til straffesaker med barn under 18 år. I 2022 er det også gjennomført ulike kompetansetiltak nasjonalt og regionalt hvor temaene blant annet har vært «Barn som er utsatt for vold» og «Sårbare barn i skjæringspunktet mellom sivilrett og strafferett».

Domstoladministrasjonen har bistått Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet i et arbeid med å identifisere utfordringer i saker knyttet til samværshindring/-vegring. Arbeidet er summert opp i en rapport «Utredning av saker etter barneloven der det er stans i samvær mellom barn og en forelder», som ble overlevert til Barne- og familiedepartementet i november 2022.

Kompetanse i barnehage, skole og SFO

Regjeringen vil bidra til at eiere av barnehager, skoler og SFO får god tilgang til pedagogiske ressurser for å øke kompetansen hos ansatte i barnehager, skoler og SFO på voldsfeltet, og dermed bedre kunne følge opp krav i rammeplanene for barnehagen og skolefritidsordningen og læreplanverket for grunnopplæringen. Tilgangen til ressurser skal ivaretas gjennom et oppdrag til Utdanningsdirektoratet om å opprette en digital inngangsport til aktuelle ressurser på voldsfeltet. Arbeidet skal skje i samarbeid med Helsedirektoratet, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet og Integrerings- og mangfoldsdirektoratet.

Kompetanse i barnevernet

Formålet i barnevernsloven er å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp, omsorg og vern til rett tid. Barnevernet er imidlertid avhengig av å bli varslet om vold og overgrep for å kunne igangsette en undersøkelsessak og hjelpe. Ansvaret for å forebygge og beskytte barn mot vold og seksuelle overgrep inngår altså i barnevernets kjernemandat. Barnevernets samarbeid med andre tjenester er viktig. Barnevernet har myndighet til å iverksette de tiltakene som er nødvendige, for å verne barn mot ytterligere overgrep, og skal bidra til at barnet får den behandlingen av skader og traumer det eventuelt har behov for.

Beskrivelser av hvordan barnevernstjenesten jobber med tiltak og konkrete metoder når barn er utsatt for vold og overgrep er begrenset.40 For å finne virkninger av barnevernets intervensjoner på barn og unges skole-, helse-, kriminalitets- og arbeidsmarkedsutfall, har forskere sett nærmere på hvordan disse faktorene henger sammen med barnevernets kontakt. Det er store forskjeller mellom hvordan det går med barna etter ulike tiltak sammenliknet med barn som ikke har mottatt barnevernstiltak.41

Barnevernet forvalter mye makt og har et stort ansvar på vegne av samfunnet. På grunn av barnevernets viktige samfunnsoppdrag, har det i flere år vært satt søkelys på kvaliteten i barnevernstjenesten og kompetansen til de ansatte. Barnevernsloven inneholder i dag ingen spesifikke bestemmelser som stiller krav til kompetanse i det kommunale barnevernet. Dette skiller barnevernet fra for eksempel barnehage-, skole og helsesektoren. Ny barnevernslov trådte i kraft 1. januar 2022. Endringene innebærer blant annet at det fra 1. januar 2031 stilles krav til utdannelse og erfaring som personell i barnevernstjenesten og andre må ha for å utføre bestemte oppgaver. I forbindelse med kompetansekravene har Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet utarbeidet faglige anbefalinger om kompetanse og utdanning for kommunalt barnevern.42

Tydeligere rammer for det kommunale barnevernet er viktig fordi mange barnevernstjenester i dag er preget av små fagmiljøer, stor arbeidsbelastning og liten stabilitet. Svikt i barnevernet er ofte relatert til mangelfull kompetanse. Kartlegginger av kompetansebehov blant ansatte i barnevernet viser at mange opplever å ha for lite kunnskap om vold og overgrep mot barn. Forskning viser også at voldsutsatte foreldre ikke alltid møtes med forståelse for hvilke konsekvenser vold i nære relasjoner har, og hvilke behov utsatte har.43 Ansatte i både kommunalt og statlig barnevern har behov for kunnskap om konsekvenser av vold og hvordan følger av vold kan komme til uttrykk i for eksempel atferd.

Regjeringen lanserte derfor i 2018 en kompetansestrategi for det kommunale barnevernet med tiltak som samlet sett skal bidra til å heve kvaliteten og øke kompetansen i kommunalt barnevern. Strategien løper ut i 2024.44 Strategien vil bli justert med tanke på videre oppfølging. Tiltakene skal bidra til at barn, unge og familier møter ansatte med høy faglig kompetanse og tjenester av god kvalitet.45

I 2023 vil myndighetene utrede tiltak for å styrke kvaliteten i barnevernets oppfølging av barn og familier som er utsatt for vold og seksuelle overgrep, inkludert negativ sosial kontroll, æresrelatert vold og menneskehandel. «Grunnmodell for hjelpetiltak i barnevernet», som skal bidra til å styrke kvaliteten, forutsigbarheten og likeverdigheten i barnevernets hjelpetiltaksarbeid, er et viktig bidrag.46 Grunnmodellen innebærer en systematisering av det arbeidet barnevernstjenestene gjør som vil gi saksbehandlere bedre verktøy for å få til gode kartlegginger av, og samtaler med, barn, familier og nettverk. I tillegg er det utviklet et eget veiledningstiltak kalt «Familieveiledning for familier med barn i alder 4–12 år». Målet er at grunnmodellen skal bli én helhetlig modell for oppstart av hjelpetiltaksarbeidet, hvor man kan legge til og trekke fra kunnskapsbaserte elementer og tiltak, slik at modellen tilpasses hvert enkelt barn og ungdom med familier, etter behov, utfordringer og ressurser.

Regjeringen vil styrke kompetansen i barnevernet om saker som gjelder alle former for vold og overgrep. Videre vil regjeringen styrke barnevernets tilgang til virksomme tiltak rettet mot familier som lever med vold og overgrep.

Kompetanse i familievernet

Familievernet kommer ofte i kontakt med familier der en eller flere medlemmer utøver vold eller blir utsatt for vold. Kunnskap om vold må derfor være en del av grunnkompetansen til alle ansatte.

Familievernet har over flere år arbeidet med tiltak for å øke grunnkompetansen om vold og overgrep blant de ansatte i alle regioner, blant annet i samarbeid med ATV. Det er opprettet et eget spisskompetansemiljø for arbeidet mot vold og høykonflikt ved Enerhaugen familievernkontor i Oslo. I tillegg er det etablert regionale ressursmiljø på feltet.

Systematisk styrking av grunnkompetanse i avdekking og håndtering av vold i nære relasjoner hos terapeuter og meklere er et prioritert og pågående arbeid i familievernet. Spisskompetansemiljøet for vold og høykonflikt i familievernet har nasjonalt ansvar for implementering, opplæring, kvalitetssikring og veiledning av faglig standardisert praksis i etaten når det gjelder vold i nære relasjoner. Veileder for arbeid med vold ved familievernkontorene gir faglige anbefalinger til ansatte om hvordan en kan avdekke vold, kartlegge og håndtere informasjon om vold, inkludert løpende sikkerhetsarbeid og samarbeid med andre tjenester. Spisskompetansemiljøet har i tillegg utviklet et grunnkurs om vold for familievernet, der faglig fokus i del 1 er forståelse av vold som fenomen, tematisering/avdekking av vold og arbeid for økt trygghet i familien. Del 2 går nærmere inn i familiedynamikk og skade på omsorgskapasitet, samt ivaretakelse av hjelper.

Det er behov for å styrke kunnskap og handlingskompetanse i familievernet om negativ sosial kontroll, æresrelatert vold og tvangsekteskap. Styrking av familievernets arbeid på dette feltet bør ha et nasjonalt og internasjonalt perspektiv, og sees i sammenheng med andre tiltak for økt mangfoldskompetanse og tilpasning av tjenestetilbudet til minoriteter, urbefolkning og familier med sammensatt levekårsproblematikk. Arbeidet bør bygge på erfaringer med tidligere fagutvikling og initiativ som Brobyggerprosjektet og Stovnerprosjektet, samt erfaringer fra familievernkontoret Oslo Nords arbeid. Regjeringen vil styrke familievernets arbeid med negativ sosial kontroll og æresrelatert vold.

Kompetanse i helse- og omsorgstjenestene

Det er viktig at ledere og ansatte i helse- og omsorgstjenestene har kompetanse i avdekking, avverging og håndtering av vold og overgrep. Dette omfatter kunnskap både om den som er utsatt for vold og overgrep, og den som er voldsutøver.

Selv om det er etablert en rekke strukturer for, og tilbud om, kompetanseheving i sektoren, er det fortsatt behov for å styrke kompetansen om vold og overgrep i helse- og omsorgstjenestene. Eksisterende veiledere, nettsider og tiltak bør samordnes bedre og gjøres bedre kjent.

Det er behov for bedre kunnskap om negativ sosial kontroll og æresrelatert vold i flere deler av helsetjenesten, som helsestasjons- og skolehelsetjenesten, psykisk helsevern og kommunalt psykisk helse- og rusarbeid. Undersøkelser foretatt av NKVTS tyder på at det er behov for å øke kompetansen om kjønnlemlestelse blant fastleger.47 E-læringskurset for fastleger om vold i nære relasjoner har en modul om kjønnslemlestelse, men det er uvisst hvor mange som velger å gjennomføre modulen. Siden tematikken ikke inngår i de ulike helsefaglige utdanningene er det opp til den enkelte å oppdatere seg, for eksempel gjennom kurs og seminarer fra RVTSene.

Det er også behov for mer kunnskap i helse- og omsorgstjenestene om digital vold, herunder internettrelaterte overgrep mot barn og unge. RVTSene har utviklet en ressursside (seksuellatferd.no) for fagpersoner om sunn seksuell utvikling, og håndtering av bekymringsfull og skadelig seksuell atferd. Ressurssiden har en egen del om seksualitet og digitale medier. RVTSene har også utarbeidet en nettressurs og et fagkompendium om selvskading og selvmordstematikk i sosiale medier, og om hvordan ansatte kan møte og snakke med barn og unge om denne tematikken. Det anbefales at hjelpere har en utforskende og balansert holdning til nettbruk og at de setter seg inn i unges nettbruk. Regjeringen vil styrke kompetansen om internettrelaterte overgrep mot barn og unge blant ansatte i helse- og omsorgstjenesten.

«Nasjonal strategi for helsesektorens arbeid med personer som er i risiko for å utøve vold eller overgrep» omfatter økt fenomenkunnskap og handlingskompetanse i helse- og omsorgstjenesten for å identifisere, vurdere, følge opp og evaluere tiltak rettet mot utøvere og potensielle utøvere. Arbeidet omfatter alle deler av helsesektoren og har et livsløps- og mangfoldsperspektiv. Se nærmere omtale i punkt 3.7.1.

Det trengs også mer kunnskap blant ansatte i helse- og omsorgstjenestene om hvordan forebygge, avdekke og følge opp vold mot risikoutsatte voksne. Det gjelder både vold i nære relasjoner, og vold som begås av andre som den utsatte kan ha tillit til. Rapporter og medieoppslag de senere årene har vist at vold og trusler i helse- og omsorgstjenesten er et omfattende problem. Årsakene til at utfordrende situasjoner oppstår kan være av menneskelig, organisatorisk og kunnskapsmessig karakter. Kunnskaps- og kvalitetsbygging er derfor viktig innen dette feltet. God og riktig kompetanse er med på å skape trygghet både for tjenestemottakere og pårørende og for ansatte i tjenestene. TryggEst er et viktig tiltak for å bidra til økt kompetanse om vold mot risikoutsatte voksne. Se nærmere omtale av TryggEst i punkt 4.2.2. Regjeringen vil også vurdere flere tiltak for å øke kompetansen om vold og overgrep mot risikoutsatte voksne i helse- og omsorgstjenesten.

Kompetanse i arbeids- og velferdsforvaltningen

Det er opprettet et ressurssenter i arbeids- og velferdsforvaltningen med ansvar for nasjonal kompetanseheving om vold i nære relasjoner og utvikling av metodikk for inkludering av voldsutsatte i arbeidslivet. Ressurssenteret arbeider blant annet med å oppdatere NAVs veileder om vold i nære relasjoner og menneskehandel til NAV-ansatte. Veilederen er publisert på NAVs nettsider, og fungerer også som informasjon til tjenestemottakere i arbeids- og velferdsforvaltningen.48 Ressurssenteret utvikler også annet kompetansemateriell, herunder filmer til opplæring i arbeids- og velferdsforvaltningen.

Det er behov for bedre kunnskap om vold i nære relasjoner, inkludert negativ sosial kontroll og æresrelatert vold, i arbeids- og velferdsforvaltningen, blant annet for å kunne møte unge som har brutt med familie eller tros- og livssynssamfunn. Det framkommer blant annet av Riksrevisjonens rapport fra juni 2022 at det er få henvendelser fra NAV-kontorene til det nasjonale Kompetanseteamet mot negativ sosial kontroll og æresrelatert vold, samtidig som mange i teamets målgruppe er brukere av arbeids- og velferdsforvaltningens tjenester. Det pekes på at dette kan skyldes at NAV-ansatte har lite kunnskap om negativ sosial kontroll og æresrelatert vold og kjennskap til teamets råd- og veiledningstjeneste. Samtidig viser Kompetanseteamets årsrapport for 2022 at NAV-ansatte har henvendt seg om mer enn dobbelt så mange saker i 2022, sammenlignet med 2021.49

Behovet for økt kunnskap om vold i nære relasjoner følges blant annet opp gjennom ressurssenteret i arbeids- og velferdsforvaltningens arbeid på feltet. Regjeringen vil også sørge for utlysning av et forsknings- og utviklingsoppdrag for å innhente kunnskap om vold i nære relasjoner, æresrelatert vold og negativ sosial kontroll blant arbeids- og velferdsforvaltningens brukere, jf. punkt 2.3.4. Kunnskap fra oppdraget kan gjøre det enklere å vurdere og iverksette hensiktsmessige og målrettede tiltak, herunder ytterligere kompetansehevende tiltak. Arbeids- og inkluderingsdepartementet vil også vurdere konkrete forslag fra blant annet krisesentre om hvordan NAV-ansattes forutsetninger for å forebygge, avdekke og gi bistand til voldsutsatte brukere kan tas inn i arbeidet som gjøres med kompetansehevende tiltak i arbeids- og velferdsforvaltningen.

3.6 Offentlig-privat samarbeid

Det er behov for et tverrfaglig og tverrsektorielt samarbeid for å beskytte barn mot skadelig innhold på internett, samtidig som man ivaretar de mulighetene internett gir for opplevelser, læring, kreativitet og sosial kontakt. Det følger av artikkel 9 i Lanzarotekonvensjonen at privat sektor, særlig innen informasjons- og kommunikasjonsteknologi, turisme og reiseliv, bank og finans, skal oppfordres til å delta i utformingen og gjennomføringen av politikk for å forebygge seksuell utnytting og seksuelt misbruk av barn, og til å innføre interne regler gjennom selvregulering eller samregulering. Det følger også av artikkel 9 at partene skal oppmuntre mediene til å gi hensiktsmessig informasjon om alle sider ved seksuell utnytting og seksuelt misbruk av barn, med behørig respekt for medienes uavhengighet og pressefriheten.

Utredningene fra Ytringsfrihetskommisjonen50 og Medieskadelighetsutvalget51 gir et solid grunnlag for det videre arbeidet med å beskytte barn og unge mot skadelig innhold og bruk. Medieskadelighetsutvalget anbefaler hovedsakelig tiltak rettet mot å styrke kunnskapsgrunnlag, koordinering og kommunikasjon. Ytringsfrihetskommisjonen viste på dette punktet hovedsakelig til pågående lovgivningsarbeid i EU. Kommisjonen foreslår blant annet å prioritere arbeidet med å innlemme forordningen om digitale tjenester (Digital Services Act/DSA) i EØS-avtalen og norsk lov, og gjennom dette, og eventuell supplerende nasjonal lovgivning, sørge for effektivt og koordinert tilsyn med plattformselskapene. Det legges særlig vekt på å beskytte barn og unge mot skadelig innhold og mot å utnytte barns sårbarheter. Forordningen om digitale tjenester er for tiden til vurdering nasjonalt og i EØS-EFTA-statene.

I 2022 la Europakommisjonen fram et forslag til forordning om regler for forebygging og bekjempelse av seksuelle overgrep mot barn. Forslaget pålegger relevante leverandører av internettbaserte tjenester å oppspore, rapportere, forhindre og fjerne materiale som viser seksuelt misbruk av barn på deres tjenester, samt etablering av et europeisk senter for forebygging og bekjempelse av seksuelt misbruk av barn. Forslaget kan bli gjeldende for Norge gjennom EØS-avtalen.

Regjeringen utreder innføring av en plikt for norske tjenesteleverandører til å melde fra dersom de oppdager at deres tjenester brukes til straffbar oppbevaring eller distribusjon av overgrepsmateriale.

3.7 Tilbud til voldsutøvere

Tilbud til voldsutøvere og personer som står i fare for å utøve vold, overgrep eller aggressiv eller skadelig seksuell atferd, er en viktig del av det voldsforebyggende arbeidet. Kunnskap, tidlig innsats, behandling og forebygging er avgjørende for å redusere utøvelse av vold og overgrep.

Barn, unge og voksne i risiko for å utøve vold og overgrep kan ha sammensatte utfordringer, og kan ha behov for tjenester fra ulike etater. For å sikre helhetig oppfølging kreves det tverrsektorielt samarbeid for å sikre helhetlig oppfølging. I tillegg til risikoreduserende tiltak, er det nødvendig å også ha et søkelys på helsefremmende arbeid overfor mennesker med volds- og overgrepsproblematikk.

Personer som allerede har utøvet, eller er i risiko for å utøve, vold og seksuelle overgrep, har ofte selv vært utsatt for vold og overgrep i oppveksten. De har ofte alvorlige og sammensatte psykososiale vansker, store somatiske helseutfordringer, lav livskvalitet, lavere forventet levealder og høyere risiko for selvdrap og brå død. Dette kan ses både som årsak til, og konsekvens av, egen volds- eller overgrepsutøvelse.52

Tjenestene må komme tidlig inn med økt kunnskap og oppmerksomhet på hva som kan utgjøre risiko, og med tilgjengelige og likeverdige tilbud tilpasset individuelle behov. Det bør særlig settes søkelys på å identifisere og forebygge overfor barn og unge som har bekymringsfaktorer i og rundt seg. Tilbudet må også tilpasses mangfoldet i befolkningen, og tilpasses kultur og språk, fysiske og kognitive funksjonsvariasjoner, samt kjønn og seksualitet i bred forstand.

Det er en dokumentert sammenheng mellom utvikling av en problematisk aggressiv atferd i tidlige leveår og senere utvikling av skadelig aggressiv atferd. Det er også dokumentert en sammenheng mellom skadelig aggressiv atferd i barne- og tenår og senere voldskriminalitet i voksen alder. Denne sammenhengen understreker betydningen av tidlig identifikasjon og tidlig innsats.53

En tredjedel av barn som begår seksuelle overgrep mot andre barn har kognitiv funksjonsnedsettelse. Barn og unge med lett utviklingshemming gjennomgripende utviklingsforstyrrelser, og barn og unge med evnenivå i nedre normalområde, blir i varierende grad fanget opp, identifisert og diagnostisert. For å forebygge blant annet skadelig seksuell atferd, er det viktig at målgruppen blir tidlig identifisert.

Det finnes tjenester med spesifikke mandat om behandlingstilbud til voldsutøvere, slik som Sinnemestringsmodellen Brøset og stiftelsen ATV (se punkt 3.7.3).

I alle helseregioner er det etablert behandlingstilbud i spesialisthelsetjenesten for seksuallovbruddsproblematikk (BASIS). BASIS er et frivillig behandlingstilbud til personer under straffegjennomføring som er dømt for seksuallovbrudd, og som har en antatt forhøyet tilbakefallsrisiko til nye seksuallovbrudd. Målet med BASIS er å tilby helsehjelp til personer som antas å ha særlig behov for spesialisert seksuallovbruddsspesifikk behandling, og som ikke får dette behovet dekket av andre eksisterende tilbud mens de er under straffegjennomføring. Behandlingen påbegynnes i fengsel.

«Det finnes hjelp» (DFH) er et forebyggende behandlingstilbud til personer som har seksuell interesse for barn. Også dette tilbudet er etablert i hver helseregion.

Tilbudet til voksne med seksuallovbruddsproblematikk er ikke ferdigutviklet med BASIS og DFH. Det gjenstår å etablere et tilgjengelig og likeverdig tilbud til de som ikke er i målgruppene for disse programmene, for eksempel de som laster ned og deler overgrepsmateriale på nett.

Når det gjelder skadelig seksuell atferd skal helseregionene via psykisk helsevern for barn og unge (PHBU) gi et likeverdig og tilgjengelig behandlingstilbud. Utvalgte klinikere i alle helseregioner har fått spisskompetanse knyttet til utredning og behandling av skadelig seksuell atferd.

Overvåkningskomitéen GREVIO understreker behovet for å evaluere virkningene av programmene for å vurdere om de oppfyller sitt forebyggende formål. For flere av behandlingstilbudene som er etablert, er det også lagt til rette for evaluering av effekt. I 2022 ble det etablert et medisinsk kvalitetsregister for seksualovergrepsrelatert problematikk (KvaSO). Kvalitetsregisterets formål er å samle inn og bruke helseopplysninger som grunnlag for kvalitetsforbedring, planlegging og styring i helsetjenesten. På sikt muliggjør dette også forskning på behandlingsresultater og langtidsutfall.

3.7.1 Helsesektorens arbeid med personer som er i risiko for å utøve vold eller overgrep

Helsedirektoratet har på oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet utviklet en overordnet strategi og helhetlig utvikling av oppfølging av personer som har utøvet, eller er i risiko for å utøve, vold eller seksuelle overgrep.

Strategien er den første i sitt slag, både nasjonalt og internasjonalt. Den representerer en styrket dreining av forebyggingsfokuset over mot utøvelsesproblematikk, og en styrking av helsesektorens innsats rettet mot personer som har utsatt, eller er i risiko for å utsette, andre for vold eller seksuelle overgrep. Strategien har en bred innretning, med livsløpsperspektiv og mangfoldsperspektiv, omfatter utøvelse av alle former for vold og overgrep, på alle arenaer, og gjelder for alle deler av helsesektoren. Strategien har fire målområder:

1. Helsetjenesten skal kunne tilby likeverdig og tilgjengelig behandlingstilbud til personer som står i fare for eller har utøvd vold og/eller overgrep.

2. Personer som står i fare for, eller har utøvd, vold og/eller overgrep skal bli vurdert for rett til helsehjelp i spesialisthelsetjenesten.

3. Helsetjenesten skal styrke bruker- og pårørendemedvirkningen i det forebyggende arbeidet for personer som står i fare for, eller har utøvd, vold og/eller overgrep.

4. Helsetjenesten skal ha tilgjengelige kunnskapsbaserte verktøy og kompetanse for å identifisere, vurdere, følge opp og evaluere gjennom et felles rammeverk.

Regjeringen vil redusere forekomsten av vold og seksuelle overgrep ved å jobbe for likeverdige og tilgjengelige behandlingstilbud i helse- og omsorgstjenesten til personer som har utøvet, eller står i fare for å utøve, vold og seksuelle overgrep.

3.7.2 Forebygging av problematisk eller skadelig seksuell atferd

FNs barnekomité har anbefalt at norske myndigheter forsker på og utvikler konkrete tiltak for å forebygge barns seksuelle misbruk og utnytting av andre barn, og sikrer at gjerningspersoner får spesifikk behandling.

Helsedirektoratet utredet i 2021 et lavterskeltilbud til barn og unge som står i fare for å utøve problematisk eller skadelig seksuell atferd mot andre barn og unge. Skadelig seksuell atferd omfatter også overgrep via digitale verktøy. Økt bevissthet rundt seksuell helse og hjelp til selvregulering er sentrale elementer i forebygging av problematisk eller skadelig seksuell atferd.

På bakgrunn av utredningen etablerer Helsedirektoratet et lavterskeltilbud til ungdom i alderen 13–19 år. Lavterskeltilbudet består av fire nivåer: 1. Universelle forebyggende tiltak, 2. Digital helsefremmende informasjon, 3. Digital anonym veiledning og 4. Lavterskel helsehjelp.

Det pågår flere parallelle arbeider for å sikre gode forebyggende tiltak. Blant tiltakene er informasjon til ungdom på ung.no gjennom DigiUng-samarbeidet til foreldre på foreldrehverdag.no og til fagpersoner på seksuellatferd.no. Kompetansehevingstiltak for fagpersoner som er i kontakt med barn og unge i sitt daglige arbeid, herunder et e-læringsprogram for helsesykepleiere innen problematisk eller skadelig seksuell atferd, er også sentrale tiltak.

Helsefremmende informasjon til ungdom er tilgjengelig i form av artikler på ung.no, animasjoner på youtube.com. I tillegg er det utviklet et digitalt informasjons- og veiledningsverktøy og spillbasert e-læring for unge i alderen 13–19 år. All informasjon vil være tilgjengelig fra ung.no. Informasjons- og veiledningsverktøyet «Hva-Er-Innafor» er et digitalt selvhjelpsverktøy for ungdom. Gjennom utforsking av ulike temaer kan de erverve ny kunnskap, samt gjennomføre en selvtest for hvorvidt de har seksuelle tanker, planer eller atferd som kan være uheldig for egne eller andres grenser. Verktøyet tilbyr informasjon eller øvelser til selvregulering. Ungdom kan bli vist veier til ytterligere faglig hjelp gjennom artiklene og verktøyet.

Ungdommer som søker informasjon og generell veiledning innen problematisk eller skadelig seksuell atferd skal kunne få anonym veiledning gjennom chattetjenesten Sex og samfunn. I tillegg har ung.no en nyttig og godt kjent spørsmål- og svartjeneste hvor ungdommene skal kunne få god veiledning innen tematikken. Det jobbes videre med å etablere et godt system for lavterskel helsehjelp gjennom oppfølging hos helsesykepleiere ved skolehelsetjenesten og helsestasjon for ungdom. Helse Vest RHF har også fått i oppdrag å etablere et nasjonalt kontaktpunkt for ungdom over 16 år som ønsker veiledning og behandling i spesialisthelsetjenesten.

I 2023 igangsettes et nytt utredningsarbeid for lavterskeltilbud innen problematisk eller skadelig seksuell atferd for barn og unge i alderen 12 år og yngre.

Helsedirektoratet har også utredet lavterskeltilbud til barn og unge med kognitive funksjonsnedsettelser som står i fare for å begå problematisk eller skadelig seksuell atferd. Målgruppen er barn og unge med lett utviklingshemming, gjennomgripende utviklingsforstyrrelser og barn og unge med kognitiv fungering i nedre normalområdet. Varierende sosial og kognitiv fungering kan gjøre at barna/de unge kommer i situasjoner hvor de er mer sårbare for å utsette andre for grenseoverskridende atferd på mange områder.

Regjeringen vil styrke arbeidet med å forebygge problematisk og skadelig seksuell atferd blant barn og unge.

3.7.3 Alternativ til Vold

Stiftelsen Alternativ til Vold (ATV) driver lavterskel behandlingstilbud til voldsutøvere, med særlig vekt på vold i nære relasjoner. Det har vært en betydelig styrking av ATVs tilbud gjennom tidligere handlingsplaner og gjennom Opptrappingsplan mot vold og overgrep (2017–2021). Ved inngangen til 2023 var det 15 ATV-tilbud i Norge. ATV får tilskudd både fra staten og fra kommuner.

Felles for alle ATV-kontorene er behandlingstilbudet til utøvere av vold i nære relasjoner. Fra og med 2017 følger det et familiemandat med det statlige tilskuddet ATV mottar. Det innebærer at barn og partner til utøver som er i behandling, også kan få et samtaletilbud. I tillegg har noen kontorer eksplisitte oppdrag om å tilby selvstendig behandlingstilbud til ungdom med volds- og aggresjonsproblemer (tre kontorer), voksne utsatte for vold (fem kontorer) og barn som har opplevd vold hjemme (fem kontorer).

ATV samarbeider med familievernet både på sentralt og lokalt nivå, og har blant annet bidratt med opplæring av terapeuter ved alle landets familievernkontor i metoden «Enkel og effektiv aggresjonskontroll». ATV har også mottatt midler fra staten de siste fire årene til nasjonal spredning av metoden «Bryt voldsarven», i tråd med anbefaling fra barnevoldsutvalget. «Bryt voldsarven» er et kursopplegg som retter seg mot foreldre som selv har vokst opp med vold. Arbeidet med «Bryt voldsarven» videreføres.

De fleste ATV-kontorene tilbyr kun behandling til innbyggerne i kommunene som har inngått driftsavtale med ATV. Det innebærer i praksis at mange kommuner ikke har et ATV-tilbud til sine innbyggere. Det er en ønsket utvikling at flere kommuner skal inngå samarbeid med ATV, slik at flere voldsutøvere og deres familier kan få tilbud om behandling og oppfølging.

Regjeringen vil videreføre det statlige driftstilskuddet til ATV. ATVs samarbeid med familievernet om kompetanseheving vil også bli videreført. Det vises til punkt 3.5.6 for en nærmere omtale av kompetanse i familievernet.

3.8 Forebygging av vold og overgrep i frivillige organisasjoner og i fritidsaktiviteter

Frivilligheten er en viktig del av norske lokalsamfunn. Sammen med barnehage, skole og arbeidsplasser skaper de frivillige organisasjonene de største møteplassene og organisasjonene treffer daglig svært mange barn, unge og voksne over hele landet. Tilhørighet og deltakelse er viktige nøkkelord for frivilligheten. Samtidig vet vi at mulige overgripere søker å utnytte nettopp denne tilhørigheten ved å bygge relasjoner og tillitsforhold til barn og unge på arenaer der barn og unge samles, og utnytte dette tillitsforholdet til å begå overgrep. Frivilligheten må derfor jobbe aktivt for å forebygge vold og overgrep.

For staten er det viktig å støtte opp om de frivillige organisasjonenes arbeid for å forhindre vold og overgrep i egne organisasjoner og under organiserte fritidsaktiviteter. Mange frivillige organisasjoner har gode systemer og rutiner for både varsling og kompetanseheving på området. Samtidig er frivilligheten svært sammensatt og består av et mangfold av organisasjoner av ulik størrelse og kapasitet og med ulike målgrupper.

Regjeringen vil bidra til kunnskap og tilrettelegge for økt handlingskompetanse i frivilligheten i saker om vold og overgrep. Videre vil regjeringen støtte opp om forebyggende arbeid mot internettrelaterte overgrep i organisasjoner, idrettslag og andre kulturaktiviteter for barn og unge.

3.8.1 Idretten

93 prosent av barn og unge driver med idrett i løpet av oppveksten, og over 750 000 barn under 19 år er medlemmer hos Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité (NIF). NIF har opplevd en gradvis økning i andelen henvendelser som gjelder, eller inkluderer, uønskede handlinger som har skjedd gjennom digitale medier. Dette samsvarer med funn i NOVAs kunnskapsoppsummering om seksuelle overgrep mot barn og unge via digitale medier.54 Her nevnes «trener i idrettslaget» som en av de personene barn og unge kjenner fra før, og som kan være utøvere av alvorlige overgrep via sosiale medier. Det forebyggende arbeidet i NIF har som mål å redusere risiko ved å øke bevisstheten i organisasjonen rundt vold og overgrep.

Forebyggende tiltak kan ha stor effekt både i idretten og for samfunnet. NIF arbeider blant annet internt med formidling av idrettens retningslinjer mot seksuell trakassering og overgrep, forskning om krenkelser i idretten med vekt på seksuell, fysisk og psykisk vold og informasjon om trygt treningsmiljø som er del av trenerattesten og trenerutdanningen. Retningslinjene mot seksuell trakassering, vold og overgrep, inkluderer også kontakt mellom trenere og utøvere på internett og sosiale medier. I tillegg har NIF sammen med Redd Barna og Nok. Bergen Kompetansesenter mot seksuelle overgrep utviklet redskapet «Trygg på Trening», jf. boks 3.14.

Kunnskap er avgjørende for å utvikle gode tiltak som har effekt i det forebyggende arbeidet. Det er behov for kunnskap som er spesifikk for idretten. Det gjelder omfang av vold og overgrep, type opplevelser og situasjoner dette omfatter, hva som utgjør risikosituasjoner og, -faktorer og hva som er barn og unges kunnskap om, og erfaring med, å si fra om krenkelser de har opplevd.

Kultur- og likestillingsdepartementet har hatt dialog med NIF om idrettens behov for å behandle personopplysninger. Departementet jobber for å få på plass et lovgrunnlag for at idretten skal kunne behandle nødvendige personopplysninger for å kunne forebygge, avdekke og reagere mot seksuelle overgrep, trakassering og vold i idretten.

3.8.2 Barne- og ungdomsorganisasjoner

Erfaringer fra barne- og ungdomsfrivilligheten i Norge, viser at egne kompetanseopplegg, skolering av kompetansepersoner og ambassadørordninger som har informasjon om å avdekke, håndtere og gi bistand til barn er viktig.

Flere barne- og ungdomsorganisasjoner som for eksempel Skeiv Ungdom, Unge funksjonshemmede og Norges Handikapforbunds Ungdom arbeider med forebyggende tiltak mot vold og overgrep. Eksempler på forebyggende tiltak er foredragsvirksomhet, råd og veiledning til medlemmer, drift av hjelpetelefon og E-læringsverktøy om seksualitet.

Flere av organisasjonene benytter ressursen «Trygg!», som er utviklet av Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner (LNU), i egen organisasjon.55 Dette er ressurser om forebygging og håndtering av seksuell trakassering, seksuell overskridende atferd og seksuelle overgrep. De har også et eget opplegg som spesifikt tar opp overgrep på nett og sosiale medier.

Redd Barna har nettvettregler som gir tips og råd for godt nettvett, og som kan gi barn og unge en trygg digital hverdag.

3.8.3 Tros- og livssynssamfunn

Ny lov om tros- og livssynssamfunn (trossamfunnsloven) trådte i kraft 1. januar 2021. Vold, tvang, overgrep og negativ sosial kontroll kan være grunnlag for å nekte tros- eller livssynssamfunn tilskudd.56 Regjeringen vil utarbeide en ny veileder for tros- og livssynssamfunn som blant annet skal inneholde informasjon om vold og overgrep og avvergeplikten.

Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn har laget et kursmateriale for tros- og livssynsamfunn om negativ sosial kontroll.57 Kursmaterialet er utviklet med tilskudd fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet og består av fire e-bøker. Kursene tar opp både religiøst begrunnet negativ sosial kontroll og den konstruktive rollen tros- og livssynssamfunn spiller for enkeltindivid og storsamfunn, med legitimitet og innenfra perspektiv. Materialet består også av en veileder som gir innføring og tips, samt en ledsagertekst som inneholder begrepsforklaringer og oversikt over hjelpetilbud. Materialet er oversatt til amharisk, arabisk og urdu. Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn gir selv kurs, og kurser andre i bruken av materialet.