8 Følgene av å bryte besøksforbud og kontaktforbud, medvirkningsplikt, personvern og forskrifter

8.1 Informasjon om følgene av å bryte besøksforbud og kontaktforbud

8.1.1 Gjeldende rett

Straffeprosessloven § 222 a femte ledd femte punktum fastsetter at den et besøksforbud er rettet mot, skal gjøres kjent med følgene av å bryte forbudet, jf. straffeloven § 168. Videre følger det av påtaleinstruksen § 9-7 andre ledd tredje punktum at den forbudet retter seg mot, skal gjøres kjent med at overtredelse er straffbart. Straffeloven § 168 bokstav b fastsetter at den som krenker et besøksforbud etter straffeprosessloven § 222 a, straffes med bot eller fengsel inntil ett år.

I motsetning til straffeprosessloven § 222 a angir ikke straffeloven § 57 at den som et kontaktforbud er rettet mot, skal gjøres kjent med følgene av å bryte forbudet. Det følger imidlertid av § 57 at kontaktforbud på nærmere vilkår kan ilegges noen som har begått en «straffbar handling», og at forbudet kan suppleres med elektronisk kontroll når det anses nødvendig for at det skal bli overholdt. Videre følger det av straffeloven § 168 bokstav a at den som bryter et kontaktforbud etter § 57, straffes med bot eller fengsel inntil ett år.

8.1.2 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet å ta inn en henvisning i straffeprosessloven § 222 a, som gjelder besøksforbud, til den foreslåtte bestemmelsen om elektronisk kontroll av besøksforbud. Tilføyelsen ville få tydelig frem at den som ilegges besøksforbud, ved ileggelsen skal få informasjon om at brudd på dette, i tillegg til straff, kan medføre elektronisk kontroll. Departementet ga uttrykk for at informasjonen burde omfatte hvilke faktiske begrensninger i livsutfoldelsen som gjennomføring av elektronisk kontroll normalt innebærer.

8.1.3 Høringsinstansenes syn

Hordaland, Sogn og Fjordane statsadvokatembeter, Nordland og Troms og Finnmark statsadvokatembeter, Oslo statsadvokatembeter, Politidirektoratet og Øst politidistrikt støtter forslaget om å lovfeste at den som et besøksforbud er rettet mot, skal gjøres kjent med at brudd på forbudet kan medføre elektronisk kontroll.

Nordland og Troms og Finnmark statsadvokatembeter foreslår at straffeprosessloven § 222 a femte ledd femte punktum skal lyde:

«Den et forbud er rettet mot, skal også gjøres kjent med at følgene av å bryte forbudet er at brudd kan medføre straff, jf. straffeloven § 168, og at brudd kan medføre elektronisk kontroll av besøksforbudet, jf. straffeprosessloven § 222 d.»

JURK, Norske Kvinners Sanitetsforening, Stine Sofies Stiftelse og Trøndelag statsadvokatembeter understreker viktigheten av at det gis tydelig informasjon om følgene av å bryte besøksforbudet. Tydelig informasjon vil gjøre det mulig å innrette seg etter forbudet, samtidig som det trolig vil virke preventivt og medføre færre overtredelser.

Oslo politidistrikt bemerker at det bør gis informasjon om hva elektronisk kontroll vil innebære i praksis, og anbefaler at det utarbeides en nasjonal mal for informasjonen som skal gis. Agder politidistrikt etterspør et felles skriv om dette fra Politidirektoratet.

8.1.4 Departementets vurdering

Departementet opprettholder forslaget fra høringsnotatet om at den som ilegges et besøksforbud, skal gjøres kjent med følgene av å bryte forbudet, se forslaget til endringer i straffeprosessloven § 222 a femte ledd femte punktum. Det betyr at det ved nedleggelse av besøksforbud skal informeres om mulig straff etter straffeloven § 168 bokstav b, og om mulig elektronisk kontroll etter ny § 222 g i straffeprosessloven.

Departementet vil vise til de positive erfaringene med elektronisk kontroll av kontaktforbud hittil. Etter det departementet har fått opplyst fra politiet, har ingen som har vært ilagt slik kontroll, brutt kontaktforbudet med hensikt å oppsøke den forbudet skal beskytte. Dette gir grunn til å tro at informasjon om at elektronisk kontroll kan bli en følge ved brudd, og om hva ordningen går ut på, kan virke preventivt og dermed bidra til å redusere omfanget av brudd på besøksforbud.

Informasjon om at brudd på besøksforbud kan gi grunnlag for elektronisk kontroll i tillegg til straff, bør etter departementets syn standardiseres og gis rutinemessig i forbindelse med forkynning av besøksforbudet. Det bør gis opplysninger om hvilke begrensninger i livsutfoldelsen elektronisk kontroll normalt innebærer, og om at brudd på plikten til å medvirke til en slik eventuell kontroll, straffes etter straffeloven § 168 bokstav c (se departementets forslag til endringer i bestemmelsen omtalt i punkt 8.3).

Av hensyn til sammenhengen i reglene om kontaktforbud og besøksforbud, og med sikte på å forebygge kriminalitet, mener departementet at det også ved ileggelse av kontaktforbud etter straffeloven § 57 bør gis informasjon om følgene av å bryte forbudet. Det vil si at vedkommende skal gjøres kjent med at brudd på forbudet kan medføre straff etter § 168 bokstav c, og at det ved brudd kan bli ilagt elektronisk kontroll uten dom i straffesak.

8.2 Plikt til å medvirke til elektronisk kontroll. Utenlandsreiser mv.

8.2.1 Gjeldende rett

Ved elektronisk kontroll av kontaktforbud plikter den domfelte «å yte den bistand og å følge de instruksjoner som gis av politiet og som er nødvendig for å gjennomføre kontrollen», jf. straffeloven § 57 femte ledd tredje punktum. Om bestemmelsen uttaler Høyesterett i HR-2017-1840-A avsnitt 31 at

«loven [gir] et tilstrekkelig klart uttrykk for at domfelte må finne seg i betydelige begrensninger i bevegelsesfriheten, også ut over dem som følger av forbudet mot å bevege seg inn i et angitt område. Domfelte må akseptere daglig batterilading og de begrensninger som mobildekningen gir. På bakgrunn av lovgivers klare uttalelser i proposisjonen, er det derimot vanskelig å se at politiet kan nedlegge et forbud mot flyreiser. Ved behov må politiet medvirke til at domfelte kan reise med fly ved å demontere/montere fotlenken ved henholdsvis avreise og ankomst. Det kan reises spørsmål også ved adgangen til å forby opphold utenlands. Et slikt forbud kan i hvert fall ikke gå lenger enn det som er nødvendig for at kontrollen skal kunne fungere effektivt.»

Høyesterett har i HR-2016-783-A avsnitt 36 og HR-2017-1840-A avsnitt 33 påpekt et behov for å avklare hvilke begrensninger som kan hjemles i § 57 femte ledd.

De overordnede rettslige rammene knyttet til eventuelle forbud mot utenlandsreiser etter Grunnloven § 106 andre ledd første punktum er drøftet i punkt 4.3.2.

8.2.2 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet at plikten til å medvirke til elektronisk kontroll av kontaktforbud etter straffeloven § 57 femte ledd, skulle gjelde tilsvarende ved elektronisk kontroll av besøksforbud.

På bakgrunn av Høyesteretts påpekninger foreslo departementet å klargjøre hvilke begrensninger som kan hjemles i bestemmelsen om medvirkningsplikt. I straffeloven § 57 femte ledd og den nye bestemmelsen i straffeprosessloven ble det foreslått å tilføye eksemplene «vedlikeholde kontrollutstyret og sørge for tilstrekkelig signal».

Departementet drøftet særskilt i hvilken grad straffeloven § 57 og den nye bestemmelsen burde kunne hjemle begrensninger i adgangen til å oppholde seg utenlands og forflytte seg på måter som innebærer at alarmen blir utløst, se høringsnotatet punkt 6.2.2 side 38–39, jf. 5.3.1 side 21–23.

Departementet fremmet ikke forslag om å nekte utenlandsreiser knyttet til den nye bestemmelsen om elektronisk kontroll av besøksforbud. Derimot ba departementet om høringsinstansenes syn på et forslag om å lovfeste i den nye bestemmelsen om elektronisk kontroll av besøksforbud at transportetapper som innebærer at alarmen utløses, og eventuelt også utenlandsopphold, bare kan skje etter avtale med politiet.

Grunnloven stengte etter departementets syn ikke for å nekte utenlandsreiser knyttet til et kontaktforbud med elektronisk kontroll, fordi en slik begrensning kan tenkes å være «nødvendig av hensyn til en effektiv rettsforfølgelse», jf. § 106 andre ledd første punktum første alternativ, se høringsnotatet punkt 6.2.2 side 39:

«Hvis man er idømt kontaktforbud med elektronisk kontroll, vil det å reise ut av landet medføre at man unndrar seg straffeforfølgning da den elektroniske kontrollen vanskeliggjøres. Et forbud mot å reise ut av landet i slike tilfelle vil være et ledd i en forfølgelse av ulovlige handlinger som har funnet sted. Departementet er derfor av den oppfatning at ved kontaktforbud ilagt av retten, vil det trolig være adgang til å nekte utenlandsreiser i henhold til Grunnlovens bestemmelse. Et slikt forbud må derfor vurderes etter de alminnelig krav i EMK TP4-2, dvs. om tiltaket har tilstrekkelig hjemmel, forfølger et legitimt formål og er forholdsmessig.»

I lys av dette ba departementet om høringsinstansenes syn på et forslag om å tilføye i straffeloven § 57 femte ledd at transportetapper som innebærer at alarmen utløses, og eventuelt også utenlandsopphold, bare kan skje etter avtale med politiet. Høringsinstansene ble også bedt om synspunkter på hvorvidt det burde inntas i lovteksten at politiet kan bestemme at den domfelte ikke kan forlate riket.

8.2.3 Høringsinstansenes syn

JURK, Nordland politidistrikt, Oslo politidistrikt og Politidirektoratet støtter forslaget om å innføre en plikt til å medvirke til elektronisk kontroll av besøksforbud. Trøndelag statsadvokatembeter bemerker at plikten bør lovfestes, fordi den er så inngripende.

Hordaland, Sogn og Fjordane statsadvokatembeter støtter forslaget til klargjøring og vurderer det slik at det er egnet til å presisere pliktene som kan pålegges og samtidig tar hensyn til den teknologiske utviklingen som må forventes på finne sted på området.

Agder politidistrikt mener at det bør presiseres nærmere i loven hva den kontrollerte plikter å medvirke til.

Nordland politidistrikt støtter forslaget om at samme presisering som er foreslått i den nye bestemmelsen i straffeprosessloven, tas inn i straffeloven § 57. I den forbindelse uttaler høringsinstansen at det bør presiseres at den som kontrollen skal rette seg mot, plikter å stille boligen sin til rådighet for en vurdering av egnethet og dekningsforhold.

Nordland og Troms og Finnmark statsadvokatembeter og Oslo statsadvokatembeter slutter seg til departementets vurdering av at det neppe er hjemmel til å nekte utenlandsreiser knyttet til bestemmelsen om elektronisk kontroll ved brudd på besøksforbud. JURK, Oslo politidistrikt, Oslo statsadvokatembeter, Politidirektoratet og Øst politidistrikt er også enig i at det er grunn til å skille mellom elektronisk kontroll av kontaktforbud idømt ved domstolene, og elektronisk kontroll av besøksforbud ilagt av påtalemyndigheten. Siden kontaktforbud er en strafferettslig reaksjon, vil utenlandsreiser innebære unndragelse fra strafforfølgning ved at den elektroniske kontrollen vanskeliggjøres.

JURK anser et forbud mot utenlandsreiser som nødvendig for at elektronisk kontroll av besøksforbud skal fungere effektivt.

Øst politidistrikt er positive til å lovfeste både i straffeloven og i straffeprosessloven at utenlandsopphold og transportetapper som innebærer at alarmen utløses, bare kan skje «etter avtale med politiet». NIM foreslår at ordlyden endres til «etter melding til politiet» eller lignende, for å synliggjøre at bestemmelsen ikke er ment å skulle gi adgang til å nekte noen å forlate landet.

NIM uttaler videre knyttet til utenlandsforbud:

«For personer med kontaktforbud ikke vil være selve utenlandsoppholdet som er problematisk, men den tekniske gjennomføringen av den elektroniske kontrollen. Et forbud mot utenlandsreiser er derfor et tiltak hovedsakelig for å sikre at det tekniske utstyret fungerer, og ikke begrunnet i for eksempel frykt for at den kontrollerte vil begå kriminalitet mens vedkommende er på reise. Dersom meldeplikt tilsvarende som for besøksforbud med elektronisk kontroll kan være tilstrekkelig, vil dette kunne tale for at tiltaket er uforholdsmessig. Det samme gjelder dersom det på andre måter kan kontrolleres når den kontrollerte kommer tilbake til landet Det kan tenkes at den kontrollerte har tungtveiende grunner til å forlate landet slik som helse- eller familiemessige forhold, som kan medføre at EMK artikkel 8 også aktualiseres. Departementet bes vurdere mindre inngripende tiltak.»

Øst politidistrikt mener at det bør utredes nærmere hvorvidt den som er underlagt elektronisk kontroll, skal spores i utlandet. Høringsinstansen mener at det, per nå, er mest hensiktsmessig at den domfelte avlenkes ved utenlandsreiser, i alle fall utenfor Norden.

Til omtalen av den situasjonen at medvirkningsplikten brytes i utlandet, og til spørsmålet om norsk jurisdiksjon i slike tilfeller, viser Politidirektoratet til Oslo politidistrikt og Øst politidistrikt sine uttalelser om at bruddet på denne plikten fullbyrdes allerede ved utreisen, slik at det ikke er nødvendig å anvende straffeloven §§ 5 eller 7. Nordland og Troms og Finnmark statsadvokatembeter antar derimot, for det tilfellet at det ikke gjelder dobbel straffbarhet, jf. straffeloven § 5, at § 7 vil komme til anvendelse, begrunnet i at handlingen i utlandet kan anses begått med virkning i Norge. Skulle det herske usikkerhet omkring dette, mener høringsinstansen at § 5 bør endres, slik at tilfellene omfattes.

Øst politidistrikt foreslår at kompetansen til å bestemme om en elektronisk kontroll av et kontaktforbud også innebærer et forbud mot utenlandsreiser, legges til domstolen, og at en slik begrensning må fremkomme av domsslutningen.

8.2.4 Departementets vurdering

Departementet opprettholder forslaget fra høringsnotatet om å innføre en plikt til å medvirke til elektronisk kontroll av besøksforbud. En slik plikt anses nødvendig for at ordningen skal kunne fungere etter sin hensikt. Videre holder departementet fast ved forslaget om å klargjøre hvilke begrensninger som kan hjemles i bestemmelsen om medvirkningsplikt, hva angår elektronisk kontroll både ved besøksforbud og kontaktforbud. Det foreslås at dette reguleres på samme måte i ny § 222 h i straffeprosessloven og straffeloven § 57 femte ledd.

Når det gjelder klargjøringen av hva medvirkningsplikten går ut på, har departementet, basert på innspill i høringen, kommet til at ordlyden bør justeres noe. Ved transportetapper som vil utløse alarmen utenfor forbudssonen, går departementet bort fra at dette må skje etter «avtale med politiet». I stedet foreslås det å presisere i loven at handlinger, typisk reiser eller opphold over noe tid på steder som mangler dekning, som vil medføre at alarmen utløses, bare kan skje med bistand fra politiet. Det bør tydeliggjøres at forslaget i utgangspunktet ikke er ment å gi adgang til å nekte slike handlinger. Ved behov må politiet blant annet medvirke til at vedkommende kan reise i Norge med fly, se nærmere nedenfor. Innenfor rimelighetens grenser vil politiet etter omstendighetene likevel av ressurshensyn eller ved stor reiseaktivitet eller lignende, kunne unnlate å yte den bistanden som er nødvendig ved en slik reise. At politiets bistand må kunne begrenses i slike tilfeller, var også forutsatt i høringsnotatet.

Som det fremgår i punkt 4.3.2, er reiser ut av landet et tema for seg selv. Departementet har kommet til at det ikke er grunn å innføre et forbud mot å reise utenlands, verken i forbindelse med elektronisk kontroll av kontaktforbud eller besøksforbud. Dette vil etter departementets syn være mer inngripende enn nødvendig, og det antas at behovet for en slik regel er begrenset. Det er neppe behov for å begrense reiser for eksempel til et naboland som kan foretas med bil eller tog, dvs. med transportmiddel som ikke vanskeliggjør den elektroniske kontrollen. Selv om det er en teoretisk mulighet for at vedkommende bevisst drar til utlandet for å unndra seg kontrollen og deretter ta seg inn i landet ubemerket, er manglende medvirkning også mulig innenlands. Det er også sentralt at beskyttelsen av fornærmede kan ivaretas selv om slike reiser tillates. Dersom en person med elektronisk kontroll forlater landet, og det deretter skjer et signalavbrudd som politiet varsles om, vil politiet ha foranledning og mulighet til å foreta særlige sikringstiltak for den trusselutsatte i en periode dersom det anses nødvendig. Videre er manglende medvirkning straffbart, jf. forslaget til endring i straffeloven § 168.

Et særlig spørsmål som departementet har vurdert, er knyttet til flyreiser. Kontrollenheten skal i dag tas av før flyvning, noe som medfører behov for politiets medvirkning. Innenlandsreiser i Norge, både for en person som er ilagt elektronisk kontroll knyttet til besøksforbud og kontaktforbud, må skje med bistand fra politiet. Politiet må bistå med å demontere og montere fotlenken ved henholdsvis avreise og ankomst. Som nevnt kan imidlertid politiet innenfor rimelighetenes grenser nekte slik bistand blant annet hvis omfanget er for stort.

Når det gjelder utenlandsreiser, er det på det rene at selv om det ikke innføres en hjemmel til å forby reiser ut av landet, ligger det likevel en praktisk begrensning i ordningen knyttet til flyreiser ut av landet. Etter forslaget til bestemmelse i straffeprosessloven og etter gjeldende rett knyttet til kontaktforbudet, følger det uansett at den som ilegges elektronisk kontroll, plikter å yte den bistand og å følge de instruksjoner som gis av politiet og som er nødvendig for å gjennomføre kontrollen. Som uttalt i HR-2017-1840-A avsnitt 31 knyttet til kontaktforbud med elektronisk kontroll følger det av reguleringen at den som er ilagt kontrollen, må «finne seg i betydelige begrensninger i bevegelsesfriheten, også ut over dem som følger av forbudet mot å bevege seg inn i et angitt område». Det samme må gjelde ved den ordningen som foreslås i denne proposisjonen. Norsk politi kan ikke bistå med av- og pålenking som skal skje i utlandet.

Departementet ønsker likevel ikke å utelukke at flyreiser utenlands kan skje med bistand fra politiet på andre måter, dvs. om vedkommende ved å følge de instruksjoner som gis av politiet og som er nødvendig for å gjennomføre kontrollen, for eksempel kan foreta en flyreise med avlenking ved avreise og pålenking ved ankomst tilbake i Norge. Hvorvidt kontrollen kan foretas på annen måte, blir sentralt å vurdere i slike saker. NIM har blant annet i sitt høringssvar foreslått ordninger med meldeplikt eller lignende. Uansett må en slik ordning innrettes slik at hensynet til fornærmede ivaretas på tilfredsstillende vis. Det er naturlig at dette eventuelt reguleres nærmere for eksempel i rundskriv fra riksadvokaten.

Høyesterett påpekte i HR-2021-2151-A avsnitt 66 at det ved kontaktforbud med elektronisk kontroll synes å mangle uttrykkelig hjemmel til å gjøre nødvendige unntak fra forbudet mot opphold i forbudssonen, for eksempel for sykehusbesøk. Departementet finner her grunn til å foreslå en særregel om at politiet, etter begjæring fra den som kontrollen retter seg mot, for et bestemt formål og et avgrenset tidsrom, kan tillate opphold innenfor forbudssonen, se forslaget til endring i straffeloven § 57 femte ledd og tredje punktum i forslaget til ny § 222 h i straffeprosessloven. Dette skjer i praksis i dag allerede knyttet til kontaktforbud med elektronisk kontroll. Siden det å bevege seg inn i forbudssonen er straffbart, må det foreligge en konkret og særskilt tillatelse til dette. Bestemmelsen er ment å gi hjemmel til å fastsette konkrete unntak der tungtveiende grunner, for eksempel av stor helse- eller velferdsmessig betydning, tilsier at det er rimelig å tillate opphold i forbudssonen, jf. også straffeprosessloven § 222 a tredje ledd og straffeloven § 57 fjerde ledd, som angir at forbudet kan begrenses på nærmere angitte vilkår. Politiet kan sette vilkår for tillatelsen.

8.3 Straff for å hindre elektronisk kontroll

Etter gjeldende rett straffes den som forsettlig eller grovt uaktsomt hindrer at elektronisk kontroll av kontaktforbud etter straffeloven § 57 iverksettes, eller hindrer pågående kontroll, med bot eller fengsel inntil ett år, jf. § 168 bokstav c.

Eksempler på hindring av iverksetting er at den domfelte unnlater å møte hos politiet eller fysisk motsetter seg at kontrollutstyret monteres. Manglende lading og opphold på steder der kontrollenheten ikke mottar signaler, kan anses som hindring av pågående kontroll, jf. Ot.prp. nr. 25 (2008–2009) punkt 3.7.3.2 side 22.

I høringsnotatet punkt 6.1.1 side 30 foreslo departementet at straffeloven § 168 bokstav c skulle gjelde tilsvarende ved elektronisk kontroll av besøksforbud.

Advokatfirmaet Salomon Johansen og Trøndelag statsadvokatembeter støtter forslaget om straffsanksjonering av forsettlig eller grovt uaktsom hindring av iverksettingen av eller en pågående elektronisk kontroll av et besøksforbud.

Etter departementets syn bør forsettlig eller grovt uaktsom hindring av iverksettingen av eller av pågående elektronisk kontroll av besøksforbud kunne medføre straff, se forslaget til endringer i straffeloven § 168 bokstav c. Begrunnelsen for den tilsvarende regelen ved kontaktforbud med elektronisk kontroll, gjør seg gjeldende også ved besøksforbud. Det vises derfor til Ot.prp. nr. 25 (2008–2009) punkt 3.7.3.2 side 22.

8.4 Behandling av opplysninger fra elektronisk kontroll. Personvern

8.4.1 Gjeldende rett

EMK artikkel 8 vil, i tillegg til regelverk fra EU (LED) og Europarådet (ETS nr. 108), på et overordnet plan sette rammer for politiets behandling av personopplysninger. Dette er omtalt i punkt 4.3.1.

De menneskerettslige rammene er fulgt opp i det norske regelverket for politiets behandling av personopplysninger. Politiet skal behandle personopplysninger i tråd med regler i politiregisterloven, politiregisterforskriften og personopplysningsloven. Politiregisterloven fastslår at opplysninger bare kan behandles dersom dette er nødvendig og relevant for nærmere angitte formål, jf. politiregisterloven §§ 4 og 5. Etter § 4 kan likevel opplysninger som er innhentet til politimessige formål, også behandles for «andre politimessige formål». Etter § 5 første ledd nr. 1 er det uttrykkelig regulert at det kan «behandles opplysninger i samsvar med reglene i straffeprosessloven» i den enkelte straffesak.

Det følger av straffeloven § 57 femte ledd andre punktum at elektronisk kontroll av kontaktforbud bare kan omfatte registrering av opplysninger om at den domfelte «beveger seg innenfor områder omfattet av kontaktforbudet» og «i nærheten av fornærmede» samt om «uteblitte signaler fra kontrollutstyret».

Formålet med kontrollen er å hindre at noen som tidligere har utøvd vold eller trusler, nærmer seg den fornærmede. For å oppnå dette er det ikke nødvendig å vite hvor personen som kontrolleres er til enhver tid, så lenge det er på det rene at vedkommende holder seg unna visse områder, jf. Ot.prp. nr. 25 (2008–2009) punkt 3.5.4 side 18. Med dette som utgangspunkt foreslo departementet den gang å begrense kontrollen til registrering av opplysninger om «at den domfelte beveger seg innenfor områder omfattet av kontaktforbudet» og «uteblitte signaler fra kontrollutstyret».

Justiskomiteen anså imidlertid ikke departementets forslag som tilstrekkelig, og uttalte følgende i Innst. O. nr. 68 (2008–2009) punkt 2 side 6:

«Komiteen viser videre til justisministerens svarbrev til komiteen av 30. april 2009 hvor det framgår at det er mulig å bruke utstyret for elektronisk kontroll ved kontaktforbud til å varsle den fornærmede via den mobile voldsalarmen om at domfelte er i nærheten også utenfor de fredede områdene. Etter komiteens syn vil en slik mulighet til varsling innebære at sikkerheten til fornærmede blir bedret. Fornærmede vil på denne måten bli varslet på sin voldsalarm om at domfelte er i nærheten, og kan da selv vurdere om situasjonen tilsier at voldsalarmen skal utløses, eller om han/hun skal forsvinne fra stedet eller oppsøke hjelp. På denne måten kan man forhindre at domfelte og fornærmede risikerer å møtes også utenfor de fredede områdene. Komiteen mener at dette vil kunne oppleves som en bedring av trygghetsfølelsen, og at en slik varsling også vil føre til at fornærmede, og eventuelt politiet, raskere vil kunne få en oversikt over situasjonen og bedre tid til å sette i verk eventuelle tiltak. Komiteen er enig i departementets vurdering av at en slik varsling innebærer et inngrep overfor domfelte ved en indirekte kontroll av domfeltes bevegelser også utenfor de fredede områdene. Imidlertid er komiteen av den oppfatning av at et slikt tiltak i stor grad vil bidra til å øke sikkerheten til den fornærmede, og at hensynet til fornærmedes trygghet her bør gå foran hensynet til den domfelte. Det er heller ikke snakk om kontinuerlig kontroll med den domfeltes bevegelser, men et varsel dersom domfelte er i nærheten av den fornærmede.»

Justiskomiteen foreslo på denne bakgrunn å innta i loven at kontrollen også kan omfatte registrering av opplysninger om at den domfelte «beveger seg i nærheten av fornærmede». Lovforslaget ble vedtatt i tråd med justiskomiteens innstilling. Bestemmelsen gir altså adgang til å benytte en såkalt «nærhetsalarm», men etter det departementet har fått opplyst, benyttes ikke adgangen i dag.

I tillegg følger det av straffeprosessloven § 216 n at påtalemyndigheten skal slette overskuddsinformasjon som stammer fra elektronisk kontroll ved kontaktforbud. Slike opplysninger skal snarest mulig bli tilintetgjort i den utstrekning de er uten betydning for forebyggelsen eller etterforskningen av straffbare forhold. Sletteplikten er utdypet i riksadvokatens rundskriv 20. mai 2019 (RA-2019-2) punkt 12.

Straffeloven § 57 femte ledd fjerde punktum gir hjemmel til å fastsette nærmere regler i forskrift om blant annet behandling av personopplysninger i forbindelse med elektronisk kontroll av kontaktforbud. Slik forskrift er ikke gitt.

8.4.2 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet la departementet til grunn at formålet med den elektroniske kontrollen er å sørge for at besøksforbudet blir overholdt. Departementet understreket at det bare er opplysninger som er relevante i denne sammenheng, som skal gjøres tilgjengelige for politiet.

Departementet beskrev den tekniske løsningen for elektronisk kontroll av kontaktforbud i høringsnotatet punkt 6.1.2.4 side 35:

«I dag brukes teknologi som viser om en person befinner seg innenfor et gitt område eller ikke. Den viser ikke geografisk posisjon når vedkommende beveger seg utenfor forbudssonen. Dersom forbudet overholdes, kan politiet eller andre altså ikke spore hvor vedkommende er. Det er ingen sluttbrukere (politi eller andre personer) som har tilgang til posisjoner når løsningen ikke er i en alarmsituasjon. Det er kun når alarmen går at posisjoner vises.

Sporingsdata (posisjoner) sendes kryptert fra fotlenken og til databasen. Data lagres i databasen, og slettes fra fotlenken. Det blir ikke lagret personopplysninger i fotlenkene. Sporingsdata blir liggende i en sikret database til de blir slettet. Posisjonene kan vises som en rute som personen har beveget seg i. Dataene som er lagret i databasen er beskyttet med tilgangskontroll, og det er kun utvalgt teknisk personell som har tilgang. Med situasjonsbestemt sporing vil det være tilgang til dataene i sanntid og ettertid, men som nevnt begrenset til bruddsituasjoner.»

Etter departementets syn burde de samme utgangspunktene gjelde ved elektronisk kontroll av besøksforbud:

«Departementet understreker at opplysninger om posisjon bare skal kunne tas frem når alarmen utløses. Det kan være fordi personen har beveget seg inn i forbudssonen, eller fordi fotlenken ikke fungerer som den skal på grunn av teknisk svikt eller forsøk på manipulering. Departementet foreslår å innta en regel om dette etter mønster fra straffeloven § 57 femte ledd annet punktum. Det er imidlertid usikkert om ordlyden i nevnte punktum om at slik kontroll bør kunne omfatte registrering av opplysninger om at ‘domfelte beveger seg i nærheten av fornærmede’, er nødvendig, i henholdsvis straffeloven og ny bestemmelse i straffeprosessloven.

Det må i tillegg innføres betryggende sletterutiner, tilgangskontroll, logging mv., slik av håndteringen av opplysninger er i samsvar med krav etter Grunnloven § 102, EMK artikkel 8 og øvrige personvernregler.»

Departementet påpekte på denne måten at det var usikkert om den elektroniske kontrollen burde kunne omfatte registrering av opplysninger om at «domfelte beveger seg i nærheten av fornærmede».

8.4.3 Høringsinstansenes syn

Datatilsynet stiller seg bak vurderingene i høringsnotatet, men understreker viktigheten av å avklare behandlingsansvar.

NIM er positiv til at registreringen begrenses til det som er nødvendig for formålet med tiltaket, og til at dette fremgår av loven.

Politidirektoratet ser det slik at løsningen med elektronisk kontroll ikke er å anse som et sentralt register som krever forskriftsregulering før registrering, jf. politiregisterloven § 14 første ledd, men som en saksbehandlingsløsning der de alminnelige reglene i politiregisterloven og politiregisterforskriften kommer til anvendelse. Med mindre annet er bestemt, ligger behandlingsansvaret da hos politimestrene for behandling av opplysninger i politidistriktene, jf. politiregisterforskriften § 2-1 nr. 4.

Oslo politidistrikt og Politidirektoratet er enig i at det må innføres betryggende sletterutiner, tilgangskontroll, logging mv., slik at håndteringen av opplysninger er i samsvar med Grunnloven, EMK og øvrige personvernregler.

NIM og Politidirektoratet viser til at straffeprosessloven § 216 n gjelder sletting av opplysninger som er registrert i forbindelse med elektronisk kontroll av kontaktforbud etter straffeloven § 57 femte ledd, og stiller spørsmål ved om det bør gis en tilsvarende bestemmelse for elektronisk kontroll av besøksforbud.

Politidirektoratet og Øst politidistrikt mener at formuleringen «domfelte beveger seg i nærheten av fornærmede» bør fjernes fra straffeloven § 57 og ikke inntas i straffeprosessloven.

8.4.4 Departementets vurdering

Departementet opprettholder forslaget fra høringsnotatet om at behandlingen av personopplysninger som stammer fra elektronisk kontroll ved besøksforbud, så langt som mulig bør reguleres likt som opplysninger fra elektronisk kontroll ved kontaktforbud, se forslaget til ny § 222 i i straffeprosessloven. På samme måte som for elektronisk kontroll ved kontaktforbud, vil ordningen som her foreslås være basert på at politiet eller andre ikke kan spore hvor vedkommende er så lenge forbudet overholdes. Det er ingen sluttbrukere (politi eller andre personer) som har tilgang til posisjoner så lenge vedkommende unngår å komme i en alarmsituasjon, for eksempel ved ta seg inn i forbudssonen eller ved ikke å lade fotlenken. Det er bare når alarmen utløses at posisjoner vises og politiets operasjonssentral varsles, slik at politiet kan vurdere hva slags oppfølging som er nødvendig.

Departementet har vurdert om det er behov for ytterligere regulering av spørsmål knyttet til behandling av personopplysninger når denne nye ordningen etableres, utover de rettslige rammer som i dag kommer til uttrykk i blant annet politiregisterloven.

Når det gjelder bruken av overskuddsinformasjon, vil departementet foreslå at dette reguleres i tråd med høringsinnspill fra NIM og Politidirektoratet. Departementet vil derfor foreslå å tilføye en henvisning til ny § 222 g, jf. § 222 i, i straffeprosessloven § 216 n om sletting av opplysninger fra elektronisk kontroll. Slettingen skal etter bestemmelsen skje snarest, men opplysninger som er av betydning for forebyggelsen eller etterforskningen av straffbare forhold, er naturlig nok ikke omfattet. At det kan ta noe tid å avklare dette, vil medføre at slettingen ikke kan skje umiddelbart.

Prinsippet om formålsbestemthet, dvs. at personopplysninger bare kan behandles for et på forhånd presist angitt formål, er et grunnleggende utgangspunkt. Etter politiregisterloven § 4 kan opplysninger også behandles til andre politimessige formål enn det de er innhentet for, hvis ikke noe annet reguleres i lov. Slettebestemmelsen i straffeprosessloven § 216 n vil uansett medføre at det kun lagres opplysninger av betydning for forebyggelsen eller etterforskningen av straffbare forhold.

Departementet har vurdert om elektronisk kontroll av kontaktforbud og besøksforbud bør kunne omfatte registrering av opplysninger om at den «domfelte beveger seg i nærheten av fornærmede». Som nevnt i punkt 8.4.1 ble formuleringen tilføyd under justiskomiteens behandling av departementets forslag i Ot.prp. nr. 25 (2008–2009) om kontaktforbud med elektronisk kontroll. I den forbindelse viser departementet til at dette alternativet ikke benyttes i dag. Løsningen viser ikke domfeltes geografisk posisjon utenfor forbudssonen. Departementet vil likevel ikke fremme forslag om å fjerne formuleringen fra loven. Dette er til dels begrunnet i at Stortinget har bestemt at det skal være adgang til slik registrering, og delvis fordi løsningen for elektronisk kontroll kan bli endret i fremtiden. Departementet bemerker likevel at en kontroll hvor alarmen også utløses dersom trusselutøveren beveger seg i nærheten av den trusselutsatte, innebærer et annet og større inngrep i trusselutøverens friheter enn forbudssonen gjør, i tillegg til at en slik ordning også vil måtte innebære registrering av den trusselutsatte personens bevegelser.

Videre er departementet enig i Politidirektoratet sin vurdering av at behandlingsansvaret for behandling av opplysninger i politidistriktene ligger hos politimestrene, jf. politiregisterforskriften § 2-1 nr. 3.

Ved behov for mer detaljert regulering er det i forslaget til ny § 222 j i straffeprosessloven hjemmel til å fastsette regler i forskrift om behandling av personopplysninger i forbindelse med slik kontroll.

8.5 Forskrifter

Etter gjeldende rett kan Kongen i forskrift gi nærmere regler om gjennomføringen av elektronisk kontroll av kontaktforbud, herunder om behandling av personopplysninger i forbindelse med slik kontroll, jf. straffeloven § 57 femte ledd fjerde punktum.

I høringsnotatet foreslo departementet en tilsvarende hjemmel til å gi forskrift med nærmere regler om gjennomføringen av elektronisk kontroll av besøksforbud, som den som gjelder ved kontaktforbud med elektronisk kontroll, jf. straffeloven § 57 femte ledd fjerde punktum.

Politidirektoratet støtter forslaget til forskriftshjemmel. Etter høringsinstansens syn er det behov for nærmere og tydelig regulering av behandlingen av opplysninger og behandlingsansvar.

KDI gir uttrykk for at det er behov for nærmere regler i forskrift om elektronisk kontroll i seg selv og om elektronisk kontroll av besøksforbud spesielt.

NIM oppfordrer departementet til å vurdere om det er behov for å tilføye i den foreslåtte forskriftshjemmelen ved besøksforbud og i den eksisterende hjemmelen i straffeloven § 57 om kontaktforbud, at det skal være adgang til å gi forskrifter om saksbehandlingen knyttet til gjennomføringen av kontrollen.

Departementet opprettholder forslaget fra høringsnotatet om at Kongen i forskrift kan gi nærmere regler om gjennomføringen av elektronisk kontroll ved besøksforbud, herunder om behandling av personopplysninger, se forslaget til ny § 222 j i straffeprosessloven.

Etter departementets syn er hjemmelen i straffeloven § 57 tilstrekkelig klar til å gi nærmere regler om behandlingen av opplysninger og behandlingsansvar i forskrift. Også spørsmål knyttet til på- og avlenking kan eventuelt reguleres nærmere i forskrift, rundskriv eller retningslinjer.

Departementet er i tvil om det er nødvendig å tilføye at det skal være adgang til å gi nærmere regler om «saksbehandlingen» knyttet til gjennomføringen av elektronisk kontroll. Hensynet til en klar og informativ hjemmel kan likevel tilsi at dette fremgår uttrykkelig av loven. Av den grunn går departementet inn for å presisere at det kan gis nærmere regler i forskrift om saksbehandlingen knyttet til elektronisk kontroll av besøksforbud og av kontaktforbud, se forslaget til endring i straffeloven § 57.