3 Svensk og dansk rett

3.1 Svensk rett

I svensk rett finnes regler om kontaktforbud med elektronisk kontroll i lag (1988:688) om kontaktförbud.

Kontaktforbud er et forebyggende tiltak, som skal beskytte personer mot straffbare forhold og annen uønsket adferd som ligger nær det straffbare. Et kontaktforbud er nærmest å «anse som ett offentligrättsligt beslut, meddelat i ett närmast förvaltningsrättsligt förfarande med påtagligt straffrättsliga inslag», jf. Prop. 2014/15:139 Europeisk skyddsorder punkt 5.2 side 31.

Påtalemyndigheten kan beslutte «kontaktförbud» (alminnelig kontaktforbud), «kontaktförbud avseende gemensam bostad» (kontaktforbud i eget hjem), «utvidgat kontaktförbud» (utvidet kontaktforbud) eller «särskilt utvidgat kontaktförbud» (særskilt utvidet kontaktforbud). I loven brukes «kontaktförbud» som en fellesbetegnelse for de ulike tiltakene.

En sak om kontaktforbud kan igangsettes på begjæring fra personen forbudet skal beskytte, eller av påtalemyndighetens egne tiltak, jf. 7 §. Objektivitets- og hensynsprinsippet i 23 kap. 4 § första stycket rättegångsbalken (1942:740) gjelder for behandlingen, og påtalemyndigheten kan anvende noen av rättegångbalkens bestemmelser om etterforskning og be om bistand fra politiet, jf. Prop. 2014/15:139 punkt 5.2 side 31. Påtalemyndighetens undersøkelser skal gi grunnlag for å vurdere om beviskravet (se nedenfor) er oppfylt og tiltaket er forholdsmessig. Behandlingen hos påtalemyndigheten følger for øvrig forvaltningsrettslige regler, jf. 13 § lagen om kontaktförbud.

Et alminnelig kontaktforbud går ut på at en person ikke kan besøke eller på annen måte kontakte eller forfølge en annen person, jf. 1 § första stycket. Kontakt som med «hänsyn till särskilda omständigheter är uppenbart befogade», er likevel tillatt, jf. fjärde stycket. Kontaktforbud kan besluttes når det på grunn av «särskilda omständigheter finns risk» for at en person kommer til å begå straffbare forhold mot, forfølge eller på annen måte «allvarligt trakassera» den forbudet skal beskytte. Ved avgjørelsen av om det «finns risk», skal det særlig ses hen til om personen har begått lovbrudd mot «någon persons liv, hälsa, frihet eller frid», jf. andra stycket. Beviskravet er at det må være en klar og konkret risiko for lovbrudd, forfølgelse eller annen alvorlig trakassering, jf. Prop. 1987/88:137 Om besöksförbud punkt 3.3 side 18–19. Kontaktforbud kan bare besluttes når grunnene for det overveier inngrepet eller ulempene for personen forbudet er ment å gjelde for, jf. tredje stycket.

Et utvidet kontaktforbud er et kontaktforbud som i tillegg forbyr opphold i nærheten av en annen persons bosted, arbeidssted eller et annet sted hvor denne normalt oppholder seg. Det kan besluttes når det er grunn til å tro at kontaktforbud etter 1 § ikke vil være tilstrekkelig, jf. 2 § första stycket. Utvidet kontaktforbud kan kombineres med elektronisk övervakning (fotlenke). Etter 1. januar 2022 gjelder det ikke lenger et ubetinget krav om at den forbudet skal beskytte, har brutt et tidligere ilagt kontaktforbud, se Prop. 2020/21:217 Skärpta straff för våld och andra kränkningar i nära relationer punkt 6.2 side 22–25. Men hvis personen «har överträtt» et kontaktforbud, følger det av 2 § första stycket at utvidet kontaktforbud skal kombineres med elektronisk kontroll såfremt ikke særlige grunner taler mot det. En slik grunn kan for eksempel være at personen «är hemlös och därför saknar regelbunden tillgång till elektricitet för att ladda ned den elektroniska utrustningen alternativt att personen lider av en sjukdom som försvårar medverkan», se proposisjonen side 25. Ordlyden «har överträtt» skal ikke forstås slik at det må foreligge en rettskraftig dom om brudd på kontaktforbud. At personen som et kontaktforbud skal beskytte oppgir at det har skjedd et brudd på forbudet, er derimot ikke tilstrekkelig i seg selv. Bevisene for overtredelsen «bör vara så starka att det ska finns tillräckliga skäl för åtal», jf. Prop. 2017/18:81 Elektronisk övervakning av kontaktförbud punkt 4.2 side 20–21. Det betyr at kravet til bevis for brudd på et kontaktforbud er strengere enn beviskravene «skällig misstanke» og «sannolika skäl».

Et særskilt utvidet kontaktforbud er et kontaktforbud som omfatter et større område enn et ilagt utvidet kontaktforbud. Det kan omfatte ett eller flere områder i tilknytning til steder hvor personen som forbudet er ment å beskytte bor, arbeider eller normalt oppholder seg. Et slikt forbud kan besluttes hvis et utvidet kontaktforbud brytes, og skal kombineres med elektronisk kontroll såfremt ikke særlige grunner taler mot det (se ovenfor), jf. 2 § andra stycket. Særskilt utvidet kontaktforbud kan bare besluttes når grunnene for det overveier inngrepet eller ulempene for personen forbudet er ment å gjelde for, jf. tredje stycket.

Den som er ilagt kontaktforbud med elektronisk kontroll, plikter å medvirke til kontrollen, jf. 2 a §. Fortsettlig eller grovt uaktsom hindring av kontrollen straffes med bøter eller fengsel inntil ett år etter 25 §.

Opplysninger om hvor noen som er ilagt elektronisk kontroll oppholder seg, kan bare registreres og brukes når personen beveger seg inn i eller oppholder seg på et sted eller et område som fastsatt etter 2 § första eller andra stycket, eller hvis kontrollen hindres, jf. 26 §. Opplysningene kan lagres i inntil to måneder og skal deretter slettes, jf. 27 §.

Et kontaktforbud skal besluttes for en bestemt periode på inntil ett år, og kan forlenges med inntil ett år av gangen. Forbyr det opphold i eget hjem, kan det imidlertid bare besluttes for inntil to måneder og, hvis særlige grunner foreligger, forlenges med inntil to uker av gangen. Kontaktforbud med elektronisk kontroll kan forlenges med inntil tre måneder av gangen, jf. 4 §.

Påtalemyndighetens beslutning om kontaktforbud skal være skriftlig. Beslutningen skal angi personen som forbudet skal beskytte, personen forbudet er ment å gjelde for, hva forbudet innebærer og hvilket omfang det har, en begrunnelse, et rettslig grunnlag, hvilken straff overtredelse av forbudet kan medføre og informasjon om adgangen til å begjære domstolsprøving etter 14 § og omprøving etter 23 §, jf. 12 §. En beslutning om kontaktforbud med elektronisk kontroll skal i tillegg angi når kontrollen skal løpe fra og hvordan den skal foregå, hva personen den skal gjelde for plikter å medvirke til for å igangsette og gjennomføre kontrollen, og hvilken straff hindring av kontrollen kan medføre etter 25 §, jf. 12 a §.

Beslutningen om kontaktforbud skal prøves av tingsrätten hvis personen den gjelder for eller er ment å beskytte, begjærer det, jf. 14 §. Begjæringen om rettslig prøving kan fremsettes muntlig eller skriftlig for påtalemyndigheten, som bringer saken inn for retten. Det gjelder ingen frist for å fremme begjæringen, men prøving kan bare begjæres så lenge kontaktforbudet består, jf. Högsta domstolens avgjørelse i NJA 2020 side 1061.

Dersom ikke annet er bestemt i lagen om kontaktförbud, gjelder reglene i lag (1996:242) om domstolsärenden for domstolsbehandlingen, jf. 21 § första stycket lagen om kontaktförbud. Lagen om domstolsärenden legger i hovedsak opp til skriftlig behandling, men det følger av 19 § första stycket lagen om kontaktförbud at det ved prøving av kontaktforbud skal holdes muntlige forhandlinger når en part krever det.

Legalitets- og forholdsmessighetsprinsippene vil være veiledende for rettens prøving, jf. Prop. 2014/15:139 punkt 5.2 side 31. Den som forbudet skal beskytte, blir motpart i saken hvis det blir krevd rettslig prøving av et ilagt forbud, jf. Prop. 1987/88:137 punkt 6.1 side 48. Loven 16 § legger imidlertid opp til at påtalemyndigheten, hvis den har truffet beslutning om kontaktforbud, på begjæring fra den forbudet er ment å beskytte, skal «föra dennes talan vid rätten», såfremt ikke særlige grunner taler mot det. Retten skal be om en uttalelse fra påtalemyndigheten, med mindre det anses unødvendig.

Hvis det er begjært prøving av en beslutning om kontaktforbud, og den som forbudet er ment å gjelde for er mistenkt for straffbare forhold av betydning for prøvingen, kan prøvingen skje som ledd i en alminnelig straffesak etter reglene som kommer til anvendelse i slike saker, jf. 22 §. Retten kan ikke beslutte kontaktforbud som første instans. Påtalemyndigheten må først ha prøvd spørsmålet om kontaktforbud, og dessuten må noen ha begjært rettens prøving av beslutningen, jf. Prop. 1987/88:137 punkt 3.5.3 side 33.

Når endrede forhold tilsier det, kan påtalemyndigheten oppheve eller endre en beslutning om kontaktforbud. Dette gjelder både når forbudet er avgjort av påtalemyndigheten og retten, men ikke hvis det foreligger en begjæring om rettslig prøving av påtalemyndighetens avgjørelse, jf. 23 §.

Brudd på kontaktforbud straffes med fengsel inntil ett år og brudd på kontaktforbud med elektronisk kontroll med fengsel i inntil to år, jf. 24 § första stycket. Mindre alvorlige brudd kan straffes med bøter etter andra stycket.

Den 7. juli 2022 ga den svenske regjeringen en «särskild utredare» i oppdrag å gjennomgå lovgivningen om kontaktforbud. Arbeidet skal avsluttes innen 7. august 2023.

3.2 Dansk rett

I dansk rett finnes regler om «tilhold», «opholdsforbud» og «bortvisning» i lov nr. 112 af 3. februar 2012 om tilhold, opholdsforbud og bortvisning med senere endringer. Enkelt forklart er «tilhold» et forbud mot å kontakte en annen person, «opholdsforbud» et forbud mot å oppholde seg i bestemte områder og «bortvisning» et forbud mot å oppholde seg i sitt eget hjem.

Etter § 1 kan en person ved tilhold «forbydes at opsøge en anden ved personlig, mundtlig eller skriftlig henvendelse, herunder ved elektronisk kommunikation, eller på anden måde kontakte eller følge efter den anden».

Tilhold kan ilegges når det er «begrundet mistanke» om at en person «har krænket en andens fred ved at forfølge eller genere den anden ved kontakt», eller «mod en anden har begået strafbart forhold, der kan sidestilles med en sådan fredskrænkelse». I tillegg må det være «bestemte grunde til at antage» at personen vil fortsette med dette. Tilhold kan også besluttes ved begrunnet mistanke om at en person har begått en «overtrædelse af straffelovens bestemmelser om drab, røveri, frihedsberøvelse, vold, psykisk vold, brandstiftelse, voldtægt eller anden seksualforbrydelse eller forsøg på en af de nævnte forbrydelser». Et tilleggsvilkår er at «den forurettede eller dennes nærmeste efter lovovertrædelsens grovhed ikke findes at skulle tåle kontakt m.v. med den pågældende», jf. § 2. Tilhold kan ilegges for inntil fem år, jf. § 5.

I § 2 a er det gitt særlige regler om såkalt strakstilhold, som kan gi midlertidig beskyttelse til den fornærmede frem til det er truffet endelig avgjørelse om tilhold eller oppholdsforbud.

Etter § 3 kan en person ved opholdsforbud forbys «at opholde sig eller færdes i et nærmere afgrænset område i nærheden af en anden persons bolig eller arbejds-, uddannelses- eller opholdssted eller andet område, hvor denne ofte færdes».

Grunnvilkåret for opholdsforbud er at vilkårene for tilhold, er oppfylt. Videre må det enten foreligger begrunnet mistanke om «oftere gentagen krænkelse efter § 2, stk. 1, nr. 1» (fredskrenkelse eller straffbart forhold som kan sidestilles med fredskrenkelse), «forsætlig overtrædelse af et tilhold efter § 1», eller «en lovovertrædelse omfattet af § 2, stk. 2 eller 3, eller § 8 nr. 1». Det sistnevnte vilkåret henviser til lovbrudd av mer alvorlig karakter. Endelig kreves det at et tilhold etter § 1 «ikke kan anses for tilstrækkeligt til at beskytte den anden person», jf. § 4. Oppholdsforbud kan ilegges for inntil ett år, jf. § 5.

Bortvisning av en person over 18 år fra eget hjem kan skje ved begrunnet mistanke om opplistede forbrytelser mot et medlem av egen husstand, eller hvis personen «har optrådt på en måde, der i øvrigt indebærer en trussel om vold mod et medlem af husstanden», jf. § 8, nr. 1. I tillegg er det et vilkår at «der efter det oplyste er bestemte grunde til at antage, at den pågældende ved forbliven i hjemmet» vil begå en av de nevnte forbrytelsene i § 8, nr. 1, overfor husstandsmedlemmet. Bortvisning kan skje for inntil fire uker, jf. § 10.

Felles for tilhold, opholdsforbud og bortvisning er at tiltaket ikke «må stå i misforhold til den herved forvoldte forstyrrelse af den pågældendes forhold, hensynet til den eller dem, som foranstaltningen skal beskytte, og karakteren af den adfærd, der er udvist fra den pågældendes side», jf. § 12. Tilhold, opholdsforbud og bortvisning omfatter ikke «kontakt, ophold eller færden, som af særlige grunde må anses for beføjet», jf. § 13.

Avgjørelser om tilhold, opholdsforbud og bortvisning treffes av politidirektøren. Statsadvokaten behandler klager over avgjørelsene, jf. § 15.

Den som ilegges opholdsforbud eller bortvisning, kan innen 14 dager etter underretningen kreve at politiet bringer avgjørelsen inn for byretten (tingretten). Saken skal snarest mulig og senest innen én uke etter at det er krevd, bringes inn for byretten, men likevel innen 24 timer i saker om bortvisning, jf. § 17.

Overtredelse av tilhold, opholdsforbud og bortvisning straffes med bøter eller fengsel inntil to år, jf. § 21.

Danmark har ingen bestemmelser om elektronisk kontroll, men vurderte å innføre regler om dette i 2011. I forarbeidene ble det da vist til at det forelå få erfaringer internasjonalt. Det ble også vist til at det ikke ville være dekning for kontrollutstyret alle steder. Kontrollen ville i tillegg ha en rekke andre praktiske ulemper og utgjøre et betydelig inngrep i den kontrollertes frihet. Det ble også stilt spørsmål om personen underlagt kontroll i tilstrekkelig grad ville medvirke til kontrollen. Justitsministeriet ville imidlertid «løbende følge udviklingen, herunder kommende erfaringer i Norge og Sverige, med henblik på, at spørgsmålet kan taget op til fornyet overvejelse, hvis der viser sig anledning til det», se Folketingstidende 2011–12, tillæg A, L 10 (9. november 2011), punkt 3.9.2 side 33.