5 Elektronisk kontroll av besøksforbud ved brudd på besøksforbud

5.1 Bør brudd på besøksforbud kunne medføre elektronisk kontroll?

5.1.1 Gjeldende rett

Besøksforbud

Et besøksforbud kan gå ut på at en person forbys å oppholde seg på et bestemt sted, eller å forfølge, besøke eller på annet vis kontakte en annen person, jf. straffeprosessloven § 222 a andre ledd første punktum.

Påtalemyndigheten kan nedlegge besøksforbud når det er grunn til å tro at en person ellers vil begå en straffbar handling overfor en annen person, forfølge en annen person, på annet vis krenke en annens fred eller begå ordensforstyrrelser som er særlig belastende for en annen person, jf. § 222 a første ledd bokstav a til d. Lovens inngangsvilkår favner altså nokså vidt. Kravet til forholdsmessighet som følger av første ledd fjerde punktum, jf. § 170 a, utgjør i praksis en viktig skranke for hvilke handlinger som kan begrunne et besøksforbud.

Bestemmelsen om besøksforbud er plassert i lovens fjerde del om tvangsmidler, og i dag omtales forbudet som regel som et tvangsmiddel. Opprinnelig ble det imidlertid kalt et «forebyggende tiltak», ikke et tvangsmiddel, se Ot.prp. nr. 109 (2001–2002) Om lov om endringer i straffeloven og straffeprosessloven (rasistiske symboler, besøksforbud og strafferammen ved sammenstøt av lovbrudd) punkt 4.1.6.1 side 31. Plasseringen i straffeprosessloven er praktisk begrunnet. Bestemmelsen har ikke noen nødvendig tilknytning til en sak om etterforskning eller forfølgning av straffbare forhold, jf. Ot.prp. nr. 33 (1993–94) Om lov om endringer i straffeprosessloven mv (styrking av kriminalitetsofres stilling) del XIII punkt 4 side 50.

Dersom det er nærliggende fare for at en person ellers vil begå en straffbar handling overfor en annen person, kan personen forbys å oppholde seg i sitt eget hjem, jf. § 222 a andre ledd andre punktum. «[N]ærliggende fare» innebærer et krav om sannsynlighetsovervekt, jf. Ot.prp. nr. 109 (2001–2002) punkt 8.2 side 65 og Rt. 2004 side 507 avsnitt 8.

Et besøksforbud kan begrenses på nærmere angitte vilkår, jf. § 222 a tredje ledd.

Besøksforbud kan nedlegges også overfor personer som ikke er strafferettslig ansvarlige på grunn av utilregnelighet, jf. straffeloven § 20, jf. Rt. 1998 side 1106 og Ot.prp. nr. 33 (1993–94) del XIII punkt 4 side 50.

Krenkelse av besøksforbud straffes med bot eller fengsel inntil ett år, jf. straffeloven § 168 bokstav b.

Kontaktforbud

Kontaktforbud kan idømmes av retten eller ilegges av påtalemyndigheten ved forelegg. Det kan gå ut på at en person forbys å oppholde seg i bestemte områder, eller å forfølge, besøke eller på annet vis kontakte en annen person, jf. straffeloven § 57 andre ledd.

Et kontaktforbud er et rettighetstap og en «straff» etter straffeloven § 29, som bare kan ilegges den som har begått en «straffbar handling». I tillegg må det være grunn til å tro at personen ellers vil begå en straffbar handling overfor en annen person, forfølge en annen person, eller på annet vis krenke en annens fred, jf. § 57 første ledd bokstav a til c.

Kontaktforbudet kan begrenses på nærmere angitte vilkår, jf. § 57 fjerde ledd. Bestemmelsen svarer til straffeprosessloven § 222 a tredje ledd og tar særlig sikte på situasjoner hvor de berørte partene har felles barn, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) Om lov om straff (straffeloven) punkt 30.1 side 456, jf. Ot.prp. nr. 109 (2001–2002) punkt 4.3 side 42.

Det følger av straffeloven § 282 at retten skal vurdere å idømme kontaktforbud når noen kjennes skyldig i mishandling i nære relasjoner etter § 282 første ledd bokstav b, dvs. ved mishandling overfor nærstående barn. I tillegg skal retten ved visse seksuallovbrudd vurdere om kontaktforbud skal idømmes, jf. straffeloven § 319.

Både de objektive og subjektive vilkårene for straff må være oppfylt for å kunne benytte et kontaktforbud. I straffelovens forarbeider er det lagt til grunn at det ikke skal være adgang til å idømme kontaktforbud overfor utilregnelige lovbrytere, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) punkt 24.7 side 329–330. Dette er fulgt opp i rettspraksis, se for eksempel Borgarting lagmannsretts dommer 3. juli 2020 (LB-2020-58941) og 11. august 2020 (LB-2020-98858).

Brudd på kontaktforbud straffes med bot eller fengsel inntil ett år, jf. § 168 bokstav a.

Særlig om kontaktforbud med elektronisk kontroll

Ordningen med kontaktforbud med elektronisk kontroll ble innført i straffeloven 1902 med virkning fra 1. februar 2013. Reglene er videreført i straffeloven 2005 § 57 femte ledd og § 58.

Retten kan bestemme at kontaktforbudet skal suppleres med elektronisk kontroll når det «anses nødvendig» for at forbudet skal bli overholdt, jf. § 57 femte ledd.

Elektronisk kontroll fungerer i korthet slik at den som er ilagt dette, blir påført en kontrollenhet (fotlenke), som registrerer vedkommendes bevegelser. Personen forbys å bevege seg inn i et eller flere geografiske områder (forbudssoner). Fotlenken sender regelmessig inn posisjoner til politiets systemtekniske løsning for elektronisk kontroll. Dersom det kommer inn en posisjon fra fotlenken som er innenfor forbudssonen, utløses alarmen hos politiets operasjonssentral. Fotlenken kan ikke tas av og må daglig lades med en mobil ladeenhet, med ladetid på en halv til én time.

Den kontrollertes bevegelser registreres ved hjelp av satellittnavigasjon (GPS) og mobilnettet (GSM). Fotlenken er avhengig av dekning for å fungere. Opplysninger om den kontrollertes posisjon gjøres bare tilgjengelig for politiet ved manglende dekning, manglende ladning, sabotasje og ved at forbudssonen brytes.

Den elektroniske kontrollen er et supplement til kontaktforbudet, som gjør det mulig å kontrollere om forbudet blir overholdt og avverge nye krenkelser. Formålet er særlig å gi bedre beskyttelse til personer som utsettes for vold og trusler om vold fra nåværende eller tidligere samlivspartnere, men elektronisk kontroll kan ilegges alle som blir idømt kontaktforbud, jf. Ot.prp. nr. 25 (2008–2009) Om lov om endringer i straffeloven og straffeprosessloven (kontaktforbud med elektronisk kontroll, endring av saksbehandlingsreglene for besøksforbud mv.) punkt 1 side 5. Justiskomiteen bemerket i Innst. O. nr. 68 (2008–2009) Innstilling fra justiskomiteen om lov om endringer i straffeloven og straffeprosessloven (kontaktforbud med elektronisk kontroll, endring av saksbehandlingsreglene for besøksforbud mv.) punkt 2 side 5 at ordningen medfører «at ansvaret for vold og krenkelser plasseres der det hører hjemme – hos voldsutøveren».

Retten må begrunne beslutningen om å ilegge elektronisk kontroll enten med henvisning til partenes forhistorie, uttalelser fra domfelte, eller tidligere brudd på besøksforbud eller kontaktforbud, jf. Ot.prp. nr. 25 (2008–2009) punkt 3.7.1.3 side 21. Ulempene kontrollen innebærer for den domfelte, må veies mot behovet for vern av fornærmede i form av kontroll med at forbudet overholdes. Ulempene består av at forbudssonen, av hensyn til politiets responstid, normalt vil måtte bli noe større enn den ville vært med bare et kontaktforbud, og at personen som kontrollen retter seg mot må bære en kontrollenhet og ellers medvirke til kontrollen.

Elektronisk kontroll, slik beskyttelsestiltaket benyttes i dag, forutsetter en forbudssone. Enten kontaktforbudet er knyttet til et forbud mot å kontakte noen eller å oppholde seg et sted, vil ileggelse av elektronisk kontroll normalt medføre at forbudssonen blir større.

Dersom forbudssonen utformes slik at den omfatter den domfeltes eget hjem, må vilkårene for kontaktforbud i eget hjem være oppfylt, uavhengig av om det er et felles hjem med den fornærmede, jf. HR-2021-2151-A avsnitt 45–47.

Elektronisk kontroll kan i prinsippet brukes i alle saker hvor det kan ilegges kontaktforbud. Det kan ikke innfortolkes noe ytterligere vilkår knyttet verken til den straffbare handlingen eller til fremtidige handlinger som kontrollen skal beskytte mot. En annen sak er at både begåtte lovbrudd og mulige fremtidige krenkelser vil kunne veie tungt ved vurderingen av om elektronisk kontroll anses nødvendig og er forholdsmessig, jf. HR-2021-2151-A avsnitt 38.

Det følger av riksadvokatens mål- og prioriteringsrundskriv 1. februar 2023 (RA-2023-1) del II punkt 4 at påtalemyndigheten skal være en pådriver for bruk av kontaktforbud med elektronisk kontroll i saker der dette er hensiktsmessig. Er det tidligere ilagt besøksforbud som er brutt ved at vedkommende har oppsøkt eller forsøkt å oppsøke den som forbudet skulle beskytte, skal dette etter rundskrivet normalt føre til at det i påfølgende straffesak nedlegges påstand om kontaktforbud med elektronisk kontroll. Det følger nærmere av riksadvokatens rundskriv 20. mai 2019 (RA-2019-2), sist endret 18. januar 2023, i hvilke saker kontaktforbud med elektronisk kontroll skal og kan vurderes. Politifaglige spørsmål knyttet til forberedelse, gjennomføring og oppfølging av kontaktforbud med elektronisk kontroll er nærmere redegjort for i Politidirektoratets rundskriv 20. mai 2019 (RPOD-2013-3).

Tidligere var det uriktig antatt at elektronisk kontroll, på samme måte som et kontaktforbud, kunne ilegges i et forelegg, se riksadvokatens brev 18. januar 2023 (RA-2023-132).

5.1.2 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet å innta en hjemmel i straffeprosessloven til å ilegge elektronisk kontroll ved brudd på besøksforbud. Om bakgrunnen for og innretningen på ordningen uttalte departementet i høringsnotatet punkt 6.1.1 side 28–30:

«Elektronisk kontroll av det strafferettslige kontaktforbudet har vist seg å være et effektivt forebyggende verktøy som har gitt fornærmede større trygghet. Det er i flere anmodningsvedtak fra Stortinget uttrykt ønske om slik mulighet for å bedre kontrollen av ilagte besøksforbud. En slik kontroll vil fungere preventivt på tidligere stadier og vil kunne forhindre at alvorlige overgrep skjer. Departementet viser i denne forbindelse til statens positive forpliktelse til å forhindre alvorlige overgrep mot privatpersoners liv og helse […]. Effektiv beskyttelse kan bidra til å opprettholde tilliten til straffesystemet, og er trolig godt i tråd med en alminnelig oppfatning om at belastningen forbundet med å hindre trusseladferd bør påligge trusselutøveren, og ikke den som trues. Departementet oppfatter det slik at det har vært gode erfaringer med ilegging av elektronisk kontroll i strafferettslig sammenheng, selv om det er behov for å avklare enkelte spørsmål knyttet til gjennomføringen […].

Den elektroniske kontrollen er et supplement til besøksforbudet, og innebærer i seg selv ikke et ytterligere forbud. Dette må […] modifiseres på to punkter. For det første vil ileggelse av elektronisk kontroll ofte medføre at forbudssonen blir noe større enn den ellers ville ha vært. Dette har sammenheng med at politiets responstid for å rykke ut og avverge konfrontasjon mellom den som bryter besøksforbudet og den som forbudet skal beskytte. For det andre innebærer elektronisk kontroll en straffesanksjonert plikt om å medvirke til gjennomføring av kontrollen. Vedkommende må gjennomføre jevnlig lading, kan ikke oppholde seg på steder uten dekning i lengre perioder og må inngå særlige avtaler om å fly mv. […]. Avhengig av omstendighetene i den enkelte sak kan dette bety større eller mindre innskrenkinger i vedkommendes frihet.

[…] Departementet antar at det i dag er mulig å utforme en ordning om elektronisk kontroll av besøksforbud som oppfyller kravene for å gjøre inngrep i bevegelsesfriheten. Dette er i motsetning til departementets tidligere vurdering av spørsmålet, jf. Ot.prp. nr. 25 (2008–2009) punkt 3.6.4 side 19. Det ble på det tidspunkt vist til at ‘tilgjengelig teknologi’ var en hindring, samtidig ble det uttrykkelig uttalt at ‘spørsmålet kan komme i et annet lys på et senere tidspunkt’, slik departementet nå i dette høringsnotatet redegjør for. Det har skjedd en betydelig utvikling i teknologien, blant annet slik at apparat lades med en mobil eneht og sjeldnere enn tidligere. Det er også betydelig færre problemer med manglende dekning. I dag har man god kunnskap om hvordan en slik ordning fungerer, gjennom erfaringene fra elektronisk kontroll ved kontaktforbud.

Lovgrunnlaget må utformes slik at det er klart og forutsigbart. Konsekvensene av de lovstridige handlingene bør kommuniseres på forståelig måte til den som ilegges kontrollen […]. Besøksforbud med elektronisk kontroll må også være begrunnet i et legitimt forhold, som vil være å beskytte andres rettigheter og friheter. Endelig må inngrepet være ‘nødvendig i et demokratisk samfunn’. Belastningene som den som er ilagt besøksforbud med elektronisk kontroll må tåle, må veies opp mot beskyttelsesbehovet til den som skal beskyttes. Det må være ‘clear indications of a genuine public interest which outweigh the individual’s right to freedom of movement’ jf. uttalelsen til EMD i Vlasov og Benyash mot Russland.

Å ilegge én person elektronisk kontroll for å beskytte en annen, innebærer å veie rettigheter til to eller flere personer mot hverandre. Loven må søke å oppstille vilkår som gir uttrykk for en avveining som i normaltilfeller vil være god. Dernest er det rimelig at den som utgjør trusselen i en situasjon, i størst grad må tåle innskrenkinger i sine rettigheter. Bestemmelsen må i tillegg inneholde tilstrekkelig fleksibilitet til å ta hensyn til de ulike forholdende som gjør seg gjeldende i den konkrete sak.

Muligheten for å ilegge besøksforbud etter straffeprosessloven § 222 a er ganske vid. Etter departementets syn bør det stilles et kvalifiserende vilkår for å kunne ilegge elektronisk kontroll. Departementet foreslår at det skal være et vilkår at det har skjedd en forsettlig overtredelse av besøksforbudet. Personer som overholder et ilagt besøksforbud, vil dermed slippe det ekstra inngrepet som elektronisk kontroll representerer. Et slikt vilkår bidrar også til at elektronisk kontroll reserveres for tilfeller der kontrollen typisk vil bedre sikkerheten, idet overtredelsesrisiko allerede er dokumentert.

[…] Det bør trolig også gjelde ytterligere vilkår, som at den elektroniske kontrollen anses ‘nødvendig’ for at kontaktforbudet overholdes […]. I alle tilfeller er det nødvendig med tilstrekkelige rettssikkerhetsgarantier […].»

I høringsnotatet punkt 6.1.2.1 side 31 drøftet departementet hvem som bør kunne ilegge elektronisk kontroll ved brudd på besøksforbudet. Departementet viste til at kompetansen til å ilegge kontaktforbud med elektronisk kontroll ligger til «retten», jf. straffeloven § 57 femte ledd. Departementet foreslo å legge kompetansen til påtalemyndigheten. Som begrunnelse ble det vist til at dette ville gi en raskere og enklere prosess med bedre beskyttelse for personen besøksforbudet er ment å trygge, enn en modell hvor brudd på besøksforbudet må konstateres i domstolene før påtalemyndigheten kan vurdere om den mistenkte bør ilegges elektronisk kontroll. Etter forslaget skulle påtalemyndigheten selv konstatere om det forelå en overtredelse av besøksforbudet og i så fall ilegge elektronisk kontroll. En eventuell domstolsprøving av påtalemyndighetens beslutning ville etter forslaget skje i etterkant.

5.1.3 Høringsinstansenes syn

Et stort flertall av høringsinstansene som hadde merknader til forslaget, er positive til ordningen som departementet presenterte i høringsnotatet. Dette gjelder Advokatfirmaet Salomon Johansen, Agder politidistrikt, Finnmark politidistrikt, Hordaland, Sogn og Fjordane statsadvokatembeter, Juridisk rådgivning for kvinner (JURK), Krisesentersekretariatet, Krisesenteret for Tromsø og omegn, Kriminalomsorgsdirektoratet (KDI), Kripos, Kvinnefronten, Likestillings- og diskrimineringsombudet, Landsorganisasjonen i Norge (LO), Nok. Oslo – Senter mot incest og seksuelle overgrep, Nordland og Troms og Finnmark statsadvokatembeter, Nordland politidistrikt, Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM), Norske Kvinners Sanitetsforening, Norsk fengsels- og friomsorgsforbund, MiRA Ressurssenter for kvinner med minoritetsbakgrunn, Oslo politidistrikt, Oslo statsadvokatembeter, Politidirektoratet, Pro Sentret, Stine Sofies Stiftelse, Sør-Øst politidistrikt, Troms politidistrikt, Trøndelag politidistrikt, Trøndelag statsadvokatembeter og Øst politidistrikt.

Advokatforeningen og to privatpersoner er negative til den skisserte ordningen.

NIM slutter seg i hovedsak til departementets vurdering, men har enkelte suppleringer til gjennomgangen av de menneskerettslige rammene.

Trøndelag statsadvokatembeter uttaler at en adgang som foreslått vil «trygge fornærmede raskere og oppfylle formålet med beskyttelse for fornærmede på en effektiv måte». Spesielt i ventetiden for domstolsbehandling vil dette sikre fornærmede tidlig og effektivt, noe også Advokatfirmaet Salomon Johansen påpeker.

Agder politidistrikt, Hordaland, Sogn og Fjordane statsadvokatembeter, JURK, Nordland og Troms og Finnmark statsadvokatembeter, Politidirektoratet, Trøndelag politidistrikt, Trøndelag statsadvokatembeter og Øst politidistrikt uttaler at de støtter forslaget om å legge kompetansen til å beslutte elektronisk kontroll ved brudd på besøksforbud til påtalemyndigheten.

Oslo politidistrikt anser det som problematisk å ilegge elektronisk kontroll overfor noen som ikke anses tilregnelige. Hordaland, Sogn og Fjordane statsadvokatembeter, NIM og Oslo statsadvokatembeter oppfordrer departementet til å avklare om personer som mangler skyldevne på grunn av utilregnelighet, kan underkastes elektronisk kontroll.

5.1.4 Departementets vurdering

Grunnleggende utgangspunkter for vurderingen

Departementet ser det slik at tiden er moden for å innføre en ordning som åpner for å ilegge elektronisk kontroll ved brudd på besøksforbud etter straffeprosessloven § 222 a. Et forslag til en slik ordning er etterlyst gjennom flere anmodningsvedtak de siste årene, og har fått støtte av et stort flertall høringsinstanser. I hovedtrekk fastholder departementet derfor vurderingene fra høringsnotatet, se forslaget til ny § 222 g i straffeprosessloven.

Det høye antallet anmeldte brudd på besøksforbud og kontaktforbud (se punkt 2.1) tyder på at det er behov for tiltak for å bedre etterlevelsen av slike forbud. Elektronisk kontroll er et tiltak for å sikre at disse forbudene blir overholdt, og som dermed bidrar til å styrke sikkerheten til trusselutsatte personer. Brudd på besøksforbud kan være farlig, i enkelte tilfelle svært farlig, for den som har fått slik beskyttelse. Det er, slik departementet ser det, også grunn til å tro at informasjon om tiltaket og selve ordningen vil ha en forebyggende effekt og motvirke brudd, jf. tidligere vurderinger av dette i Ot.prp. nr. 25 (2008–2009) punkt 3.5.4 side 17. Departementet mener at ordningen vil kunne bidra til å redusere vold i nære relasjoner og øke beskyttelsen av personer som utsettes for vold eller trusler om vold. At barn – som blir berørt av trusler og vold, enten selv eller i nær familie – kan bli bedre beskyttet ved en slik ordning, taler også med styrke for at ordningen bør innføres.

Elektronisk kontroll er et inngripende tiltak, som ikke vil være egnet overfor alle som bryter besøksforbud. Departementet har i punkt 4 gjort rede for de menneskerettslige rammer som gjelder ved en slik ordning. Det må foretas en avveining av de ulike interessene til den tiltaket skal beskytte og den som foranlediger tiltaket. Sikringsplikten etter EMK tilsier at ordningen bør innføres, og en slik hjemmel vil bidra til at et beskyttelsestiltak som er besluttet, også i større grad settes ut i livet og håndheves, jf. A mot Kroatia (14. oktober 2010) avsnitt 78–79. Departementet mener at det er klart at en slik ordning kan innrettes innenfor rammene av EMK TP4-2, såfremt det også gis gode rettsikkerhetsgarantier og det foretas en grundig forholdsmessighetsvurdering i den enkelte sak.

Departementets forslag er et resultat av en avveining av interessene til den som utgjør en fare, og den som er i fare. Etter departementets syn er det riktig at man ved denne avveiningen, etter at det har funnet sted et brudd på et besøksforbud, legger størst vekt på interessene til den som forbudet skal beskytte. Elektronisk kontroll er et inngripende tiltak, men samtidig er det ikke riktig at den som blir truet, skal måtte leve med alternative, inngripende tiltak selv, slik flere høringsinstanser påpeker. Dette er også i tråd med justiskomiteens uttalelse om at ansvaret bør «plasseres der det hører hjemme – hos voldsutøveren», jf. Innst. O. nr. 68 (2008–2009) punkt 2 side 5.

Tidligere vurderinger og teknologisk utvikling

Departementet har også tidligere vurdert om det som et forebyggende tiltak burde åpnes for elektronisk kontroll ved brudd på besøksforbud. Etter departementets syn kunne imidlertid en slik ordning, med den teknologien som var tilgjengelig i 2008, være problematisk opp mot EMK. Departementet uttalte imidlertid at det ikke så «bort fra at spørsmålet kan komme i et annet lys på et senere tidspunkt», jf. Ot.prp. nr. 25 (2008–2009) punkt 3.6.4 side 19.

Selv om elektronisk kontroll er et inngripende tiltak, er det på grunn av den teknologiske utviklingen mindre inngripende nå enn da. Utviklingen har gitt fotlenker som er mindre, har bedre batterikapasitet, bedre dekning og som utløser færre uriktige alarmer enn tidligere. Personen som blir underlagt elektronisk kontroll, kan riktig nok få en større forbudssone å forholde seg til enn det som ville vært nødvendig ved bare et besøksforbud, og må sørge for den administrasjon og medvirkning som det å skulle bære et slikt apparat medfører. Samtidig er livsutfoldelsen utenfor forbudssonen i liten grad ellers begrenset. Så lenge man overholder besøksforbudet, vil det heller ikke bli registrert personopplysninger.

De usikkerhetsmomenter som knyttet seg til innføringen av kontaktforbud med elektronisk kontroll i 2008, hva gjaldt teknologien, den praktiske gjennomføringen og om tiltaket vil føre til økt sikkerhet for fornærmede, er nå et tilbakelagt kapittel. Erfaringene tyder på at ordningen har vært vellykket. Departementet viste allerede i Ot.prp. nr. 25 (2008–2009) punkt 3.6.4 side 19 til at dersom elektronisk kontroll vesentlig bedrer sikkerheten til den som kontaktforbudet skal beskytte, vil dette være relevant i vurderingen av EMK. Det har så vidt departementet er kjent med ikke vært rapportert om saker hvor den domfelte har brutt den elektroniske kontrollen med hensikt om å nå frem til den fornærmede i straffesaken. Den økte tryggheten for fornærmede som elektronisk kontroll gir, er det vanskelig kvantitativt å vurdere nærmere. Inntrykket er imidlertid at kontaktforbud med elektronisk kontroll bidrar etter intensjonen, også ved at en del av ulempene ved beskyttelsestiltak mot uønsket trussel- eller voldsadferd flyttes over på den som står for adferden. Dette vil være en fordel sammenlignet med mobile voldsalarmer.

Overordnet om ordningen

For å ilegge elektronisk kontroll av besøksforbud bør det etter departementets syn være klare holdepunkter for at det er behov for å beskytte fornærmede utover forbudet i seg selv. Som et utgangspunkt vil det først være når det er grunn til mistanke om at besøksforbudet er brutt, at elektronisk kontroll bør være aktuelt. Når besøksforbudet brytes med vilje, vitner dette tydelig om at besøksforbudet er nødvendig og at det er behov for tiltak for å unngå ytterligere brudd. En slik sikring av at det underliggende besøksforbudet overholdes, vil være svært viktig for tryggheten til den som forbudet skal beskytte.

Departementet mener at en ordning som den som foreslås, på en god måte ivaretar de sentrale hensynene som her krysser hverandre. På den ene siden har staten et ansvar for å sørge for at vold og kriminalitet unngås og beskytte fornærmede. På den annen side er det klart at man ikke kan ilegge slike inngripende tiltak som begrenser bevegelsesfriheten til den det gjelder, uten at det er konkret begrunnet og forholdsmessig.

For fornærmede i straffesaker er det samtidig en vesentlig ulempe at det i mange saker tar lang tid før et kontaktforbud kan ilegges og blir rettskraftig, jf. også straffeloven § 58, som medfører at kontaktforbud med elektronisk kontroll først kan iverksettes den dagen dommen er endelig. I enkelte saker er det da nødvendig at fornærmede, eventuelt med barn, i påvente av rettssaken må flytte på hemmelig adresse eller krisesenter. Tidsaspektet er en vesentlig fordel ved den ordning som departementet nå foreslår, som gjør det mulig å beskytte fornærmede på et tidligere tidspunkt enn ved kontaktforbud med elektronisk kontroll.

Personell kompetanse

Departementet anser det som en naturlig del av ordningen at det er påtalemyndigheten som i første omgang, i tråd med forslaget i høringsnotatet, beslutter om det skal ilegges elektronisk kontroll. Dette er nødvendig for at beskyttelsestiltaket skal kunne ilegges raskt. Påtalemyndighetens beslutning om å ilegge elektronisk kontroll bør imidlertid som hovedregel bringes inn for rettslig prøving i tingretten, se nærmere i punkt 5.7.

Elektronisk kontroll bør kunne være aktuelt både for å gi beskyttelse i påvente av en straffesak hvor det kan ilegges kontaktforbud med elektronisk kontroll, og som beskyttelsestiltak der strafforfølgning ikke vil være aktuelt. Det kan for eksempel være at påtalemyndigheten, etter å ha vurdert bevisene, kommer til at det ikke er grunnlag for å innlede strafforfølgning. Påtalemyndigheten kan også ha andre legitime grunner til ikke å innlede forfølgning for brudd på et besøksforbud. Hvorvidt formålet er å gi beskyttelse i påvente av en avgjørelse i en straffesak, vil imidlertid kunne ha betydning for om ileggelse og opprettholdelse av elektronisk kontroll er forholdsmessig.

Elektronisk kontroll må være egnet

Selv om det innføres en ordning med elektronisk kontroll ved brudd på besøksforbud, er det viktig å understreke at det er mange tilfeller hvor ordningen ikke vil være egnet. Vedkommende som underlegges den elektroniske kontrollen må bo og leve slik at det er mulig å etterleve de plikter som følger med. Som ved kontaktforbud, vil elektronisk kontroll dessuten «neppe være egnet overfor personer som vurderes som særlig farlige og som derfor må underlegges andre og strengere tiltak, eller personer som av ulike årsaker ikke har forutsetninger for å kunne følge de retningslinjer som et pålegg om elektronisk kontroll vil innebære», jf. Ot.prp. nr. 25 (2008–2009) punkt 3.5.4 side 17.

Når det kommer til tilregnelighet, mener departementet at de samme utgangspunktene som for ileggelse av besøksforbud og kontaktforbud, bør gjelde ved elektronisk kontroll. Det betyr at en person som kan ilegges besøksforbud, også kan ilegges elektronisk kontroll dersom vedkommende har personlige forutsetninger for det.

Særlig om forholdet til reglene om varetektsfengsling ved gjentagelsesfare

Etter omstendighetene kan elektronisk kontroll være aktuelt som et mer lempelig alternativ til varetektsfengsling begrunnet i gjentagelsesfare, jf. straffeprosessloven § 171 første ledd nr. 3. Vilkåret for fengsling er at det «antas påkrevd» for å hindre at vedkommende på ny begår en straffbar handling som kan medføre høyere straff enn fengsel i seks måneder. Elektronisk kontroll kan også være aktuelt når vilkårene for fengsling ikke er oppfylt, for eksempel fordi fengsling anses uforholdsmessig, jf. § 170 a.

For øvrig nevnes det at departementet i høringsnotat 13. oktober 2022 har foreslått å innføre en adgang til å beslutte at varetekt skal gjennomføres utenfor fengsel ved påbud om opphold på ett eller flere bestemte steder, med elektronisk kontroll. Forslaget er til behandling i departementet.

5.2 Nærmere om hvilke brudd på besøksforbud som bør kunne gi grunnlag for elektronisk kontroll

5.2.1 Gjeldende rett

Besøksforbud

Den som er ilagt besøksforbud, bryter dette ved å oppholde seg på det bestemte stedet som forbudet gjelder, eller ved å forfølge, besøke eller på annet vis kontakte noen som forbudet angir, jf. straffeprosessloven § 222 a andre ledd.

Et besøksforbud kan brytes både ved fysiske overtredelser, som for eksempel å oppsøke den som forbudet skal beskytte, eller ved ikke-fysiske overtredelser, som for eksempel oppringninger, meldinger (chat, tekstmelding, e-post, brev eller lignende) eller ved formidling av budskap gjennom tredjepersoner.

Kontaktforbud

Enhver «straffbar handling» kan i utgangspunktet medføre elektronisk kontroll, jf. straffeloven § 57. At et besøksforbud eller kontaktforbud brytes forsettlig, utgjør en straffbar handling som kan gi grunnlag for kontaktforbud med elektronisk kontroll, jf. § 57 første og femte ledd, jf. § 168 bokstav a og b, jf. § 21.

5.2.2 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet at adgangen til å ilegge elektronisk kontroll av besøksforbud skulle være betinget av at et ilagt besøksforbud, var krenket. Departementet drøftet om enhver overtredelse bør kunne gi grunnlag for elektronisk kontroll, se høringsnotatet punkt 6.1.2.1 side 30–31:

«Det kan reises spørsmål om en overtredelse bør kvalifisere til elektronisk kontroll hvis den ikke representerer risikooppførsel i form av adferd som besøksforbudet er ment å beskytte mot. Det kan for eksempel tenkes at vedkommende beveger seg inn i det forbudte området, men at det ikke gjøres noe forsøk på å kontakte den som besøksforbudet skal beskytte. Et annet spørsmål er om bare fysiske overtredelser bør omfattes, eller om også ikke-fysiske overtredelser gjennom for eksempel telefonoppringninger, ulike former for meldinger eller formidling av budskap gjennom tredjepersoner, bør kvalifisere. Hvis ikke-fysiske overtredelser omfattes, reises spørsmål ved det bør stilles krav til kvalifisert (for eksempel truende) innhold eller karakter.

Elektronisk kontroll vil bare kunne kontrollere fysiske overtredelser […]. Det kan tilsi at bare fysiske overtredelser gir indikasjon på den faren som kontrollen effektivt kan beskytte mot. På den andre siden utviser personen gjennom ikke-fysiske overtredelser manglende respekt for forbudet. Det øker risikoen for at det kan skje andre typer overtredelser i fremtiden, og elektronisk kontroll på et tidlig stadium kan virke preventivt og hindre senere fysisk konfrontasjon. I alle tilfeller kan ikke-fysiske henvendelser skape økt frykt for at fysiske overtredelser vil skje i fremtiden.

Dersom overtredelsen er bagatellmessig, vil det i alle tilfeller måtte tas i betraktning ved forholdsmessighetsvurderingen og eventuelt vurderingen av om elektronisk kontroll vil være nødvendig for å hindre flere overtredelser.»

Departementet ga uttrykk for at det trolig bør kreves at bruddet på besøksforbudet er forsettlig, men at det kunne vurderes om også grovt uaktsomme overtredelser bør kunne gi grunnlag for elektronisk kontroll. I alle tilfeller ville det være relevant ved vurderingen av forholdsmessighet om personen, til tross for overtredelsen, har utvist en fast vilje til å overholde forbudet, eller om vedkommende har ment å utfordre dets grenser, se høringsnotatet punkt 6.1.1 side 29 og 6.1.2.1 side 31.

5.2.3 Høringsinstansenes syn

Alle høringsinstansene som uttaler seg om spørsmålet mener at både fysiske og ikke-fysiske brudd på et besøksforbud etter omstendighetene bør kunne gi grunnlag for elektronisk kontroll. Dette gjelder Advokatfirmaet Salomon Johansen, Agder politidistrikt, Hordaland, Sogn og Fjordane statsadvokatembeter, JURK, Kripos, Nordland og Troms og Finnmark statsadvokatembeter, Oslo politidistrikt, Oslo statsadvokatembeter, Politidirektoratet, Pro Sentret, Stine Sofies Stiftelse, Trøndelag politidistrikt og Øst politidistrikt. Flere høringsinstanser bemerker at det avgjørende i den enkelte sak ikke vil være om et brudd er fysisk eller ikke-fysisk, men om elektronisk kontroll er nødvendig og forholdsmessig.

Trøndelag politidistrikt mener at hovedregelen bør være at bare fysiske brudd kan medføre elektronisk kontroll. Nordland og Troms og Finnmark statsadvokatembeter mener at et «kvalifisert» ikke-fysiske brudd, for eksempel i form av trusler, unntaksvis bør kunne føre til elektronisk kontroll. Teleanrop, ulike former for meldinger eller formidling via tredjepersoner kan oppleves krenkende og skremmende for den forbudet skal beskytte, men høringsinstansen antar på grunn av kontrollens inngripende karakter at slike brudd ikke bør omfattes. Oslo statsadvokatembeter tar til orde for at ikke-fysiske brudd av «kvalifisert art», enten i form eller karakter, bør omfattes. Som eksempler nevnes trusler og omfattende sjikanerende adferd via telefon eller sosiale medier. Politidirektoratet ser det slik at også ikke-fysiske brudd bør omfattes når bruddet er «kvalifisert», for eksempel overtredelser med et truende innhold eller omfang. Oslo politidistrikt mener at det bør stilles krav til en «viss alvorlighetsgrad» for ikke-fysiske brudd, for eksempel truende innhold eller omfang, herunder gjentatte oppringninger. Øst politidistrikt uttaler seg i samme retning. Pro Sentret mener at også ikke-fysiske brudd, som trusler, bør kunne medføre elektronisk kontroll, herunder trusler fremsatt gjennom tredjepersoner, telefonsamtaler, e-post, meldinger og sosiale medier.

Agder politidistrikt, Borgarting lagmannsrett, KDI, Nordland og Troms og Finnmark statsadvokatembeter, Nordland politidistrikt, Oslo politidistrikt, Oslo statsadvokatembeter, Politidirektoratet, Trøndelag statsadvokatembeter og Øst politidistrikt mener at det bør kreves at bruddet på besøksforbudet er forsettlig, og noen av disse høringsinstansene viser til at dette er skyldkravet ved brudd også på kontaktforbud, jf. straffeloven § 168 bokstav a, jf. § 21. NIM bemerker at et krav om forsett vil begrense bruken av elektronisk kontroll til tilfeller hvor det reelt sett er nødvendig for å sikre at det overholdes, og hvor den forbudet retter seg mot, har vist en reell vilje til å bryte det. Oslo politidistrikt bemerker at kravet om forsett allerede følger av lovens systematikk, jf. straffeloven § 168, jf. § 21.

Hordaland, Sogn og Fjordane statsadvokatembeter mener at graden av skyld ikke bør være avgjørende. Etter Likestillings- og diskrimineringsombudet, KDI og Trøndelag politidistrikts syn bør grov uaktsomhet være tilstrekkelig. Agder politidistrikt bemerker at dersom det blir vurdert å kreve bare uaktsomhet, bør kravet være grov uaktsomhet. Også Nordland politidistrikt støtter et eventuelt krav om grov uaktsomhet. NIM utelukker ikke at det kan være behov for elektronisk kontroll også ved grovt uaktsomme overtredelser. Blir dette skyldkravet, bør det etter høringsinstansens syn vurderes å avgrense tiltaket til tilfeller hvor det er fare for alvorlige straffbare handlinger. KDI bemerker at grov uaktsomhet bør vurderes som skyldkrav.

JURK mener at det som hovedregel bør kreves forsett, men at simpel uaktsomhet bør være tilstrekkelig hvis det ellers er bevist at det foreligger brudd på besøksforbudet. Stine Sofies Stiftelse mener også at uaktsomhet bør være tilstrekkelig.

5.2.4 Departementets vurdering

Etter den ordningen som departementet foreslår å innføre, er det et inngangsvilkår for elektronisk kontroll at det må foreligge et brudd på et besøksforbud.

Departementet fastholder forslaget fra høringsnotatet om at alle former for krenkelse av et besøksforbud, som et utgangspunkt bør kunne gi grunnlag for elektronisk kontroll. Det betyr at både fysiske og ikke-fysiske krenkelser av besøksforbud etter omstendighetene kan begrunne elektronisk kontroll. Selv om elektronisk kontroll ikke beskytter mot for eksempel meldinger, kan elektronisk kontroll gi økt trygghet for at fremtidige krenkende eller truende meldinger ikke følges opp med handling, noe også Høyesterett påpekte i HR-2021-2151-A avsnitt 56. Normalt vil det likevel, slik departementet ser det, være klart mest aktuelt å ilegge elektronisk kontroll ved fysiske krenkelser, og først og fremst når trusselutøveren har nærmet seg eller forsøkt å nå frem til den som forbudet skal beskytte, eller når det er utvist annen risikadferd.

Departementet har vurdert om adgangen til å beslutte elektronisk kontroll ved brudd på besøksforbudet, bør forbeholdes enkelte av handlingene som nevnt i straffeprosessloven § 222 a første ledd bokstav a til d. Selv om det ikke kan være avgjørende, vises det imidlertid til at straffeloven § 57 femte ledd ikke er begrenset til utvalgte handlinger. Det samme bør etter departementets syn gjelde ved elektronisk kontroll av besøksforbud. Det bør bero på en konkret vurdering om begåtte handlinger i form av brudd tilsier at det er en tilstrekkelig sannsynlighet for at besøksforbudet ikke vil bli overholdt uten elektronisk kontroll. Handlingene, herunder eventuelle uttalelser, må tolkes i lys av sakens og partenes historikk.

Hva gjelder ikke-fysiske brudd på besøksforbud, er departementet enig med høringsinstansene som tar til orde for at disse som utgangspunkt bør være «kvalifiserte» for at elektronisk kontroll skal kunne ilegges. At et brudd må være «kvalifisert» innebærer i denne sammenhengen at det må være av en viss alvorlighetsgrad og ha et truende innhold, karakter eller et visst omfang. Dette fordi elektronisk kontroll er et inngripende tiltak. Ettersom besøksforbud kan ilegges før det i det hele tatt er begått en straffbar handling, bør det foreligge konkrete holdepunkter for at det er nødvendig å styrke besøksforbudet med elektronisk kontroll.

Bagatellmessige overtredelser vil normalt ikke kvalifisere til elektronisk kontroll i seg selv. Et eksempel på en krenkelse som i utgangspunktet ikke bør være tilstrekkelig, vil være én enkelt telefonoppringning. Dersom det er flere oppringninger, som i tillegg er plagsomme med et truende innhold, vil dette imidlertid måtte vurderes nærmere og etter omstendighetene kunne være tilstrekkelig for å ilegge elektronisk kontroll. Mindre alvorlige brudd kan vise en manglende vilje til å overholde forbud, og kan indikere at det vil finne sted mer alvorlige overtredelser i fremtiden. Uansett vil det sentrale være at det foretas en konkret vurdering i den enkelte sak, hvor også sakens historikk inngår. Departementet legger til at dersom partene har en omfattende forhistorie, for eksempel ved vold i nære relasjoner, vil dette kunne få betydning i vurderingen av hva som kan kvalifisere. Det vises i den forbindelse til EMDs uttalelse i saken Kurt mot Østerrike omtalt i punkt 4.2 om at risikovurderingen må skje i en slik kontekst.

Etter departementets syn bør uforsettlige krenkelser ikke kunne gi grunnlag for elektronisk kontroll. Behovet for beskyttelse er antagelig størst når det utvises manglende vilje til å overholde forbud, og dette må ha betydning ved vurderingen av om det bør besluttes elektronisk kontroll (se nærmere om krav til nødvendighet og forholdsmessighet i punkt 5.4). Krysser for eksempel trusselutøveren ved en enkeltstående hendelse forbudsgrensen ved en feil, uten intensjon om å nærme seg fornærmede, vil vilkåret normalt ikke være oppfylt.

5.3 Beviskrav

5.3.1 Gjeldende rett

Besøksforbud

Besøksforbud kan nedlegges når det er «grunn til å tro» at en person ellers vil begå en straffbar handling overfor en annen person, forfølge en annen person, på annet vis krenke en annens fred, eller begå ordensforstyrrelser som er særlig belastende for en annen person, jf. straffeprosessloven § 222 a første ledd. Det gjelder ikke et krav om sannsynlighetsovervekt. Noe i det konkrete saksforholdet må likevel gi «grunn til å tro» at den forbudet retter seg mot, ellers vil begå en av de aktuelle handlingene. En teoretisk risiko er ikke nok, jf. Ot.prp. nr. 109 (2001–2002) punkt 4.1.3 side 28–29 og 8.2 side 64. Det er heller ikke tilstrekkelig at man ikke kan se bort fra at det er en risiko, jf. Rt. 2001 side 672.

Kontaktforbud

Kontaktforbud med elektronisk kontroll kan bare ilegges den som «har begått en straffbar handling». Det betyr at det strafferettslige beviskravet må være oppfylt, altså at tiltaltes skyld må være «bevist utover enhver rimelig tvil». I tillegg må det være «grunn til å tro» at vedkommende ellers vil begå en straffbar handling overfor en annen person, forfølge en annen person eller på annet vis krenke en annens fred, jf. straffeloven § 57.

5.3.2 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet punkt 6.1.2.1 side 31–32 viste departementet til at det for å konstatere brudd på «kontaktförbud» i svensk rett, krevdes at bevisene var «så starka att det ska finns tillräckliga skäl för åtal» (dvs. tilstrekkelige til å ta ut tiltale). Etter departementets syn ville dette kunne være en hensiktsmessig terskel for å konstatere brudd på besøksforbud i norsk rett, jf. straffeloven § 168 bokstav b. Påtalemyndigheten måtte etter dette være overbevist om den mistenktes skyld og mene at bevisene var tilstrekkelige til domfellelse i retten. Med andre ord ville det ikke i seg selv være tilstrekkelig at den som besøksforbudet skal beskytte, melder ifra om at forbudet er brutt.

5.3.3 Høringsinstansenes syn

Hordaland, Sogn og Fjordane statsadvokatembeter, JURK, Nordland og Troms og Finnmark statsadvokatembeter, Trøndelag politidistrikt, Trøndelag statsadvokatembeter og Øst politidistrikt støtter forslaget om at påtalemyndigheten, for å kunne beslutte elektronisk kontroll, må mene at det er grunnlag for å ta ut tiltale for brudd på besøksforbudet.

NIM peker på problemstillinger knyttet til uskyldspresumsjonen, som kan reise seg både ved påtalemyndighetens og domstolens behandling av en sak om elektronisk kontroll ved brudd på et ilagt besøksforbud.

Advokatforeningen ser vesentlige betenkeligheter ved at ileggelse av elektronisk kontroll skal hvile på en forutsetning om at påtalemyndigheten er overbevist om at det har funnet sted et brudd på besøksforbudet. Etter høringsinstansens syn vil en slik skyldkonstatering stride mot uskyldspresumsjonen. Verken påtalemyndigheten eller retten som skal prøve beslutningen, kan konstatere om det foreligger et brudd på straffeloven § 168 uten etter en ordinær rettergang som avgjør skyldspørsmålet. Ordningen som departementet foreslår vil også harmonere dårlig med hvilke spørsmål påtalemyndigheten tradisjonelt tar stilling til ved bruk av straffeprosessuelle tvangsmidler. De eneste måtene som etter høringsinstansens syn er egnet til å konstatere om besøksforbudet er brutt, er gjennom hovedforhandling, eventuelt ved tilståelsesdom eller forelegg.

Borgarting lagmannsrett og Nordland politidistrikt mener at det bør gjelde et strengt beviskrav og at dette bør komme til uttrykk i lovteksten. Nordland politidistrikt viser til straffeprosessloven § 172, om «tilståelse eller andre forhold som i særlig grad styrker mistanken», som et eksempel på hvordan.

Kripos mener at det bør være tilstrekkelig at det er sannsynlighetsovervekt for at besøksforbudet er brutt, så lenge det i tillegg er høy risiko for at den forbudet skal beskytte, vil bli utsatt for en kvalifisert krenkelse. Et beviskrav som foreslått kan medføre at det går en viss tid før etterforskningen gir grunnlag for å konstatere at det foreligger tilstrekkelige bevis for skyld. Politidirektoratet mener at terskelen for elektronisk kontroll bør være relativt høy, men bemerker at det foreslåtte beviskravet kan redusere effektiviteten av tiltaket. På dette punktet støtter høringsinstansen derfor Kripos’ høringssvar.

Øst politidistrikt bemerker at det foreslåtte beviskravet medfører at det samme spørsmålet, med det samme beviskravet, behandles både i saken om elektronisk kontroll av besøksforbud og ved en eventuell senere tiltale for brudd på besøksforbud, jf. straffeloven § 168. Prosessøkonomiske hensyn taler etter høringsinstansens syn for at det samme spørsmålet blir prøvd rettslig bare én gang.

5.3.4 Departementets vurdering

På bakgrunn av høringen og av hensyn til sammenhengen mellom reglene i straffeloven og straffeprosessloven har departementet kommet til at det for å ilegge elektronisk kontroll, bør kreves «skjellig grunn til mistanke» om brudd på et besøksforbud, se første ledd første punktum i forslaget til ny § 222 g i straffeprosessloven.

Flere høringsinstanser var positive til forslaget i høringsnotatet om at påtalemyndigheten for å kunne ilegge elektronisk kontroll måtte være overbevist om at besøksforbudet var brutt, og ha bevis som ville holde til domfellelse i retten. Advokatforeningen og NIM påpekte imidlertid at det foreslåtte beviskravet kunne være problematisk opp mot uskyldspresumsjonen og hvordan domstolen på tvangsmiddelstadiet kan kontrollere et slikt beviskrav. Departementet er enig i denne vurderingen. Ved et beviskrav som foreslått i høringsnotatet ville retten dessuten måtte ta stilling til samme vurderingstema ved tvangsmiddelvurderingen og deretter ved en eventuell hovedforhandling.

Et krav om at påtalemyndigheten skal ha bevis for bruddet som vil være tilstrekkelig for domfellelse i retten, ville redusert effektiviteten av forslaget. Etterforskning kan ta tid, og hensynet til den som forbudet skal beskytte tilsier at elektronisk kontroll ilegges raskt. Det er enkelt å tenke seg at dersom påtalemyndigheten må bruke tid på å samle bevis, vil fornærmede og eventuelle barn som trenger beskyttelse, måtte flyttes til krisesenter i påvente av etterforskingen. Med et strengt beviskrav vil tiltaket i mindre grad kunne fylle sin tilsiktede funksjon.

Det er også sett hen til utviklingen i det svenske regelverket, hvor kravet til at det må foreligge et brudd på «kontaktförbud», ikke lenger gjelder ubetinget. Elektronisk kontroll for å kontrollere et såkalt «utvidgat kontaktförbud» har siden 1. januar 2022 kunnet bli ilagt som et første tiltak, uten at det foreligger et brudd, dersom det er nødvendig. Utviklingen i det svenske regelverket, sammenholdt med innvendingene omtalt ovenfor, taler for å lempe på beviskravet sammenlignet med forslaget i høringsnotatet.

Departementet har som nevnt falt ned på at beviskravet for å kunne ilegge elektronisk kontroll bør være at det er «skjellig grunn til mistanke» om at bruddet er begått. Dette betyr at det må foreligge objektive holdepunkter for at besøksforbudet er krenket. I tråd med den alminnelige forståelsen av beviskravet, jf. for eksempel straffeprosessloven § 171, må det være sannsynlighetsovervekt for at forbudet er overtrådt, og at det var forsettlig. Departementet foreslår ellers at § 222 a åttende ledd sjette punktum skal gjelde tilsvarende så langt det passer. Det innebærer at rettens kjennelse kortfattet skal nevne hvorfor det antas å foreligge skjellig grunn til mistanke, jf. § 184 andre ledd.

Vilkåret om skjellig grunn til mistanke er et minstekrav. Det er naturlig at mistankens styrke inngår i vurderingen av om tiltaket er forholdsmessig, jf. § 170 a og punkt 5.4 nedenfor. Når beviskravet senkes på denne måten i forhold til det som ble foreslått i høringsnotatet, blir vurderingen av om tiltaket er forholdsmessig desto viktigere i den samlede vurderingen av om vilkårene for å ilegge elektronisk kontroll, er oppfylt.

Som en følge av at beviskravet justeres sammenlignet med forslaget i høringsnotatet, foreslår departementet at det som hovedregel skal være obligatorisk domstolsprøving av påtalemyndighetens beslutninger om å ilegge elektronisk kontroll (se punkt 5.7.4), og at personen som underlegges kontroll, skal gis rett til offentlig forsvarer når saken bringes inn for retten (se punkt 5.8.4).

5.4 Krav til nødvendighet og forholdsmessighet

5.4.1 Gjeldende rett

Besøksforbud

Besøksforbud kan nedlegges når det er «grunn til å tro» at en person ellers vil begå en straffbar handling overfor en annen person, forfølge en annen person, på annet vis krenke en annens fred, eller begå ordensforstyrrelser som er særlig belastende for en annen person, jf. straffeprosessloven § 222 a første ledd.

Et vilkår for å nedlegge besøksforbud er videre at det ikke utgjør et «uforholdsmessig inngrep», jf. § 222 a første ledd fjerde punktum, jf. § 170 a. Bestemmelsen fastslår at et tvangsmiddel bare kan brukes når det er tilstrekkelig grunn til det, og ikke når det etter sakens art og forholdene ellers vil være et uforholdsmessig inngrep. Når et besøksforbud blir prøvd rettslig, skal det skal gå frem av kjennelsen at forbudet ikke er et uforholdsmessig inngrep, jf. § 222 a åttende ledd sjette punktum, jf. § 184 andre ledd.

Hensynet til den forbudet rettes mot, må veies mot hensynet til personen det skal beskytte. Aktuelle momenter i avveiningen kan være risikoen for alvorlige overgrep og alderen til den som har behov for beskyttelse, jf. Ot.prp. nr. 109 (2001–2002) punkt 8.2 side 65.

Kontaktforbud

Retten kan ilegge kontaktforbud med elektronisk kontroll når det «anses nødvendig» for at forbudet skal bli overholdt, jf. straffeloven § 57 femte ledd. Etter forarbeidene har domstolene likevel «stor frihet» ved vurderingen av om elektronisk kontroll skal ilegges. Retten må begrunne ileggelsen «enten med henvisning til partenes forhistorie, uttalelser fra domfelte, eller tidligere brudd på besøks- eller kontaktforbud». Det er lagt til grunn at kontaktforbudet normalt skal kombineres med elektronisk kontroll dersom domfelte tidligere har brutt et besøksforbud eller kontaktforbud, jf. Ot.prp. nr. 25 (2008–2009) punkt 3.7.1.3 side 21. Det som skal vurderes, er risikoen for krenkelser med kontaktforbud uten elektronisk kontroll. Høyesterett har lagt til grunn at kravet til nødvendighet ikke er ment å skulle praktiseres «spesielt strengt», jf. HR-2017-1840-A, HR-2021-1434-A og HR-2021-2151-A.

For idømmelse av kontaktforbud med elektronisk kontroll etter straffeloven § 57, gjelder det i tillegg et lignende krav til forholdsmessighet som etter straffeprosessloven § 222 a første ledd fjerde punktum, jf. § 170 a. Dette fremgår ikke av bestemmelsen, men det er klart at et slikt krav skal innfortolkes, jf. blant annet HR-2021-1434-A avsnitt 19, 26 og 27.

De totale ulempene for den domfelte må veies mot fornærmedes behov for trygghet, jf. HR-2021-1434-A avsnitt 30 og HR-2021-2151-A avsnitt 39. Inngrepene skal ikke vurderes separat; omfanget av kontaktforbudet og eventuell supplerende beslutning om elektronisk kontroll inngår i en samlet vurdering av forholdsmessigheten. Ved vurderingen av forholdsmessigheten må ulempene som kontrollen innebærer for den domfelte, veies opp mot behovet for vern av fornærmede i form av kontroll med at forbudet overholdes, jf. riksadvokatens rundskriv 20. mai 2019 (RA-2019-2) punkt 5.3.

Typiske ulemper vil være begrensning i bevegelsesfriheten, samt overvåkning av bevegelsesmønster ved brudd på forbudssonen eller når alarmen utløses av andre årsaker. Også praktiske konsekvenser som er et resultat av medvirkningsplikten i § 57 femte ledd tredje punktum, som det å lade enheten og unngå områder uten signal, er av betydning.

En forbudssone som omfatter domfeltes eget hjem, vil være særlig inngripende. En slik beslutning krever derfor at fornærmedes behov for vern er tilsvarende sterkt, se for eksempel HR-2021-2151-A avsnitt 47.

Kontrollens geografiske omfang inngår selvfølgelig i vurderingen av om kontaktforbud med elektronisk kontroll er forholdsmessig, jf. HR-2017-1840-A avsnitt 39. I HR-2022-706-A fant Høyesterett at forbudssonen domfelte var ilagt i lagmannsretten, var uforholdsmessig stor. Domfelte var ressurssvak og uten fast bopel, og forbudssonen omfattet det eneste stedet hvor han hadde nettverk i form av slekt og venner. Helsetilbudet han benyttet seg av, lå også innenfor sonen. Voldshistorikken viste at domfelte ikke var «ute for å ‘ta’ fornærmede», og at det som oftest var fornærmede som hadde initiert kontakten (avsnitt 41–43). Når de totale ulempene for domfelte ble veid mot fornærmedes behov for trygghet, tilsa en konkret vurdering av faren for at domfelte skulle bevege seg inn i forbudssonen, og utøve vold mot fornærmede før politiet rekker frem, at politiets responstid ikke kunne være bestemmende for avgrensningen av sonen. På denne bakgrunn fant Høyesterett at forbudssonen burde begrenses sammenlignet med i lagmannsretten, noe som innebar at deler av sonen ble liggende i kortere avstand til fornærmedes bopel enn hva som er politiets responstid dersom domfelte skulle bevege seg inn i sonen (avsnitt 47).

Det vises ellers til punkt 4.3.2 om kravet til forholdsmessighet etter EMK TP4-2.

5.4.2 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet la departementet til grunn at elektronisk kontroll bare bør kunne ilegges når det er påkrevd for å oppfylle formålet med besøksforbudet. Departementet ba særskilt om høringsinstansens syn på om det er grunn til å innta et krav til nødvendighet i den nye bestemmelsen, se høringsnotatet punkt 6.1.2.2 side 32:

«På den ene siden kan det reises spørsmål det er nødvendig med et uttrykkelig vilkår om nødvendighet når det gjelder et vilkår om overtredelse av et allerede ilagt besøksforbud. Overtredelsen vil i seg selv gi et argument for at ytterligere kontroll er nødvendig. I forbindelse med nødvendighetskravet i straffeloven § 57 uttaler også departementet at hvis ‘domfelte tidligere har brutt et besøks- eller kontaktforbud, skal dette normalt føre til at kontaktforbudet kombineres med elektronisk kontroll’, jf. Ot.prp. nr. 25 (2008–2009) side 21. I alle tilfeller vil en vurdering av om elektronisk kontroll anses som nødvendig for at kontaktforbudet skal overholdes, inngå i forholdsmessighetsvurderingen som skal skje etter straffeprosessloven § 222 a første ledd fjerde punktum jf. § 170 a. Å la nødvendighetsvurderingen inngå i forholdsmessighetsvurderingen vil gi en enklere regel.

På den andre siden taler symmetrihensyn med straffeloven § 57 for at det inntas et slikt vilkår også i straffeprosessloven § 222 a. Det vil også understreke at elektronisk kontroll må vurderes som et nødvendig virkemiddel, det er ikke tilstrekkelig at det er ønskelig eller hensiktsmessig.»

Videre foreslo departementet at kravet til forholdsmessighet etter straffeprosessloven § 170 a, skulle inntas i den nye bestemmelsen og gjelde tilsvarende ved ileggelse av elektronisk kontroll.

Etter forslaget måtte det foretas en samlet vurdering av hvor inngripende besøksforbudet blir når den elektroniske kontrollen legges til. Ulempene for den som blir ilagt forbudet med kontroll, må veies opp mot den ekstra beskyttelsen som kontrollen vil gi, samt behovet for slik beskyttelse. Departementet uttalte i punkt 6.1.2.2 side 33:

«I hvilken grad den elektroniske kontrollen er egnet til å gi ekstra beskyttelse, har sammenheng med trusseladferdens art. Den elektroniske kontrollen innebærer bare fysisk sporing, og gir for eksempel ikke beskyttelse mot trakassering og trusler over internett. Det er derfor relevant å vurdere sannsynligheten for at det kan skje en fysisk konfrontasjon. Behovet for beskyttelse har sammenheng med grad av risiko (sannsynlighet for inntreden og handlingens alvorlighetsgrad), og må vurderes på bakgrunn av blant annet partenes forhistorie.

Utformingen av forbudssonen og tidsrommet som kontrollen ilegges for, vil etter omstendighetene kunne justeres for å gjøre forbudet forholdsmessig.

Kontaktforbud med elektronisk kontroll kan være nødvendig og forholdsmessig også i tilfeller der den som besøksforbudet skal beskytte, ikke ønsker det.»

5.4.3 Høringsinstansenes syn

Borgarting lagmannsrett, Datatilsynet, Hordaland, Sogn og Fjordane statsadvokatembeter, KDI, Likestillings- og diskrimineringsombudet, NIM, Nordland og Troms og Finnmark statsadvokatembeter, Politidirektoratet, Trøndelag statsadvokatembeter og Øst politidistrikt støtter forslaget om å lovfeste at elektronisk kontroll bare kan ilegges når det «anses nødvendig» for at besøksforbudet skal bli overholdt. Flere av høringsinstansene viser til at dette vil gi symmetri med straffeloven § 57.

JURK mener at brudd på besøksforbudet i seg selv bør oppfylle vilkåret om nødvendighet, og at det derfor ikke er nødvendig å oppstille et krav om dette i loven. Oslo politidistrikt uttaler at et vilkår om nødvendighet kan være egnet til å skape usikkerhet om hvorvidt dette kravet er strengere eller skal forstås på annen måte enn kravet om «tilstrekkelig grunn» etter straffeprosessloven § 170 a.

Kripos, Nordland og Troms og Finnmark statsadvokatembeter, Politidirektoratet og Trøndelag statsadvokatembeter støtter forslaget om å lovfeste at elektronisk kontroll bare kan besluttes når det vil være forholdsmessig, jf. straffeprosessloven § 170 a. Oslo statsadvokatembeter er usikker på om dette er nødvendig, og peker på at vilkåret uansett følger av § 170 a.

På bakgrunn av at hjemmelen til å nedlegge besøksforbud er vid, etterlyser NIM en drøftelse av om det bør oppstilles tilleggsvilkår for å ilegge elektronisk kontroll. Etter høringsinstansens syn bør det omtales tydelig i hvilke tilfeller elektronisk kontroll typisk vil kunne være aktuelt. Høringsinstansen antar at elektronisk kontroll først og fremst vil være aktuelt ved fare for relativt alvorlige forhold. Loven og forarbeidene bør gi god veiledning om rimelig presise føringer for forholdsmessighetsvurderingen. Høringsinstansen uttaler videre:

«Så langt ordningen er begrenset til beskyttelse i påvente av avgjørelse i straffesak, vil det antagelig også innebære at det spiller inn i forholdsmessighetsvurderingen i hvilken grad påtalemyndigheten bestreber seg for å treffe påtalevedtak innen rimelig tid.»

Kripos mener at fordelene for den trusselutsatte bør komme tydeligere frem, og trekker frem enkelte hensyn som må veie tungt i forholdsmessighetsvurderingen:

«I saker med et alvorlig risikobilde vil en mulighet til å ilegge elektronisk kontroll som et forebyggende tiltak kunne utgjøre en betraktelig forbedring av livskvaliteten for den trusselutsatte. I slike saker blir den trusselutsatte ofte redusert til å leve et liv i frykt for at trusselutøver skal finne dem. Den trusselutsatte må ofte flytte, enten på krisesenter eller som en følge av innvilgelse av beskyttelsestiltaket sperret adresse. Hans eller hennes mulighet for å ha normal kontakt med venner og familie samt opprettholde et normalt arbeidsliv innskrenkes betraktelig. Videre blir den trusselutsattes mulighet for deltakelse i et stadig mer digitalisert samfunn vanskeliggjort. Det forventes av den trusselutsatte at han eller hun i stor grad skal iverksette tiltak selv for å forhindre at trusselutøver finner ham eller henne, noe som krever årvåkenhet hos den trusselutsatte og kan medføre en stor psykologisk belastning. Dette kan igjen føre til redusert deltakelse i arbeidslivet og sosial isolasjon. I saker hvor den trusselutsatte har omsorg for barn er det spesielt viktig at barna opplever trygghet og stabilitet med tanke på deres videre utvikling, særlig i tilfeller hvor de har vært vitne til vold og/eller andre traumatiske situasjoner.»

JURK understreker viktigheten av at det i forholdsmessighetsvurderingen legges stor vekt på belastningen og begrensningen det er for en voldsutsatt person å leve i visshet om at voldsutøveren kan kontakte vedkommende, også når personen har besøksforbud og voldsalarm.

Krisesentersekretariatet og Stine Sofies Stiftelse uttaler at det bør redegjøres nærmere for viktige hensyn som berører barn og unge, og at det må sikres at påtalemyndigheten vurderer barnets beste. Krisesentersekretariatet «stiller spørsmålstegn til at voldsutsatte barn, eller barn av voldsutsatte og deres livssituasjon ikke virker å være en grunnleggende del av departementets naturlige vurderingsgrunnlag i denne høringen». Politidirektoratet mener at det er viktig å avklare hvordan barnefaglige spørsmål skal ivaretas i forbindelse med elektronisk kontroll, og ber om en særskilt vurdering av dette. Øst politidistrikt uttrykker bekymring for at den enkelte påtalejurist ikke besitter nødvendig barnefaglig kompetanse til å vurdere betydningen et besøksforbud eller kontaktforbud kan få for barn, og frykter at hensynet til barnet ikke blir ivaretatt på en tilstrekkelig god måte, og at barn ikke blir hørt slik lovgivningen forutsetter. Videre er høringsinstansen bekymret for at de vanskelige vurderingene som kan oppstå, medfører at enkelte påtalejurister kvier seg for å ilegge besøksforbud eller kontaktforbud til beskyttelse for barn.

Trøndelag politidistrikt bemerker at en forbudssone som baserer seg på politiets responstid, kan medføre at den tiltaket retter seg mot, må flytte eller blir forhindret fra å møte på arbeidsplassen, og oppfordrer til å gi visse føringer for vurderingen av forholdsmessighet. Videre viser høringsinstansen til at det kan oppstå problemstillinger knyttet til at trusselutøvere må flytte til nye kommuner med andre hjelpeapparater, for eksempel NAV. Agder politidistrikt og Øst politidistrikt tar opp den samme problematikken. Førstnevnte mener at det bør gis klare føringer for at trusselutøveren selv har ansvar for å skaffe seg egnet bolig utenfor forbudssonen.

Trøndelag politidistrikt ønsker seg en tydeliggjøring av muligheten for å ilegge elektronisk kontroll i tilfeller der den fornærmede ikke ønsker det.

5.4.4 Departementets vurdering

Krav til nødvendighet

Departementet opprettholder forslaget fra høringsnotatet om å oppstille som et eget vilkår – i tillegg til grunnvilkåret om brudd på besøksforbud – at elektronisk kontroll bare kan ilegges når det «anses nødvendig» for at besøksforbudet skal bli overholdt. Forslaget fikk bred støtte i høringen, og gjenspeiler det tilsvarende vilkåret i straffeloven § 57 femte ledd.

Vurderingstemaet etter forslaget er ment å være det samme som etter straffeloven § 57; spørsmålet er om forbudet alene vil gi effektiv beskyttelse, eller om elektronisk kontroll er nødvendig for at det skal bli overholdt. På samme måte som etter § 57 skal påtalemyndigheten og domstolen gis «stor frihet» ved denne vurderingen, jf. Ot.prp. nr. 25 (2008–2009) punkt 3.7.1.3 side 21. Nødvendighetsvilkåret er, heller ikke for elektronisk kontroll av besøksforbud, ment å skulle praktiseres «spesielt strengt», jf. HR-2021-2151-A.

Forhistorien er av stor betydning ved vurderingen av risikoen for fremtidige krenkelser. I likhet med det som gjelder etter § 57, må en avgjørelse om å ilegge elektronisk kontroll av besøksforbudet begrunnes med henvisning til partenes forhistorie, uttalelser fra trusselutøveren eller tidligere brudd på besøksforbud eller kontaktforbud. Også andre omstendigheter kan kaste lys over risikoen for at forbudet ikke vil bli overholdt, herunder eventuell tidligere kriminalitet eller andre uønskede og grenseoverskridende handlinger begått av trusselutøveren overfor den trusselutsatte eller andre.

For kontaktforbud med elektronisk kontroll er det lagt til grunn i forarbeidene at «dersom domfelte tidligere har brutt et besøks- eller kontaktforbud, skal dette normalt føre til at kontaktforbudet kombineres med elektronisk kontroll», jf. Ot.prp. nr. 25 (2008–2009) punkt 3.7.1.3 side 21. Dette utgangspunktet kan ikke gjelde tilsvarende ved vurderingen av om elektronisk kontroll av et besøksforbud er nødvendig, ettersom mistanke om krenkelse av forbudet er et selvstendig grunnvilkår for å beslutte slik kontroll (se punkt 5.1 og 5.2). På dette punktet vil derfor ikke vurderingen bli helt sammenfallende med den som foretas etter § 57. Etter omstendighetene kan likevel ett enkelt brudd på et besøksforbud tilsi at elektronisk kontroll er nødvendig også etter forslaget her. Etter departementets syn er det grunn til å understreke at det er grunnleggende forskjeller på å ilegge elektronisk kontroll av besøksforbud i etterforskningsfasen og å idømme kontaktforbud med elektronisk kontroll i hovedforhandling. Det er derfor naturlig at nødvendighetsvurderingen for et slikt inngripende og preventivt tiltak i noen grad tilpasses prosessen.

Dersom det er nærliggende fare for at forbudet ellers krenkes uten elektronisk kontroll, vil det i tråd med rettspraksis knyttet til kontaktforbud med elektronisk kontroll normalt være nødvendig med kontroll. Samtidig understreker departementet at det i kravet om «nødvendighet» ikke ligger noen klar terskel for hvor stor sannsynligheten må være for fremtidige brudd. Det må vurderes om den elektroniske kontrollen er nødvendig basert på de konkrete omstendigheter i den aktuelle saken.

Krav til forholdsmessighet

At elektronisk kontroll anses nødvendig, er ikke uten videre tilstrekkelig til at slik kontroll kan ilegges. Etter straffeprosessloven § 170 a kan et tvangsmiddel bare benyttes dersom det etter sakens art og forholdene ellers ville være et forholdsmessig inngrep. Dette må gjelde også ved ileggelse av elektronisk kontroll for å styrke et besøksforbud.

Som nevnt ovenfor må utgangspunktet for forholdsmessighetsvurderingen være en avveining mellom den trusselutsattes behov for beskyttelse i en situasjon hvor elektronisk kontroll anses nødvendig for at besøksforbudet skal bli overholdt, og ulempene for den kontrollerte. Inngrepets omfang, når besøksforbudet suppleres med den elektroniske kontrollen, må veies opp mot den ekstra beskyttelsen kontrollen vil gi, samt behovet for denne. Hvilke begrensninger som allerede ligger i det underliggende besøksforbudet, herunder eventuelle forbud mot opphold på et eller flere bestemte steder, vil være av betydning her. Elektronisk kontroll vil etter omstendighetene også kunne være aktuelt der den som forbudet skal beskytte, ikke ønsker det.

Et siktemål med lovforslaget er å flytte noen av byrdene ved beskyttelsestiltak fra personen de er ment å beskytte, til den som tiltaket retter seg mot. I stedet for at den som trenger beskyttelse skal bli nødt til å flytte, bo på skjermet adresse eller være avhengig av en mobil voldsalarm og kanskje likevel leve i frykt, bør heller trusselutøveren i mange tilfeller påbys å bære følgene av en situasjon vedkommende selv har forårsaket. Dette må etter departementets syn stå sentralt i vurderingen. De praktiske ulempene elektronisk kontroll vil medføre for trusselutøveren, må også anses mindre tungtveiende enn de psykiske belastningene den som trenger beskyttelse påføres i tilfeller hvor elektronisk kontroll er nødvendig for at besøksforbudet skal bli overholdt. Som flere av høringsinstansene påpeker, lever den trusselutsatte ofte i frykt for å bli oppsøkt av trusselutøveren til tross for besøksforbudet. Denne uforutsigbarheten og utryggheten kan få svært uheldige konsekvenser for den trusselutsattes psyke, sosiale liv og arbeidsliv, og ikke minst for eventuelle barn. Lovforslaget er derfor ikke bare ment å skulle beskytte trusselutsatte personer mot faktiske fysiske konfrontasjoner, men også mot den psykiske belastningen en hverdag i uvisshet medfører.

Momenter i forholdsmessighetsvurderingen

Flere høringsinstanser har etterlyst tydelige retningslinjer for vurderingen, herunder hvilke momenter som er relevante og hvordan disse skal vektlegges. Departementet bemerker innledningsvis at det alltid vil være de konkrete forhold i den enkelte sak som danner grunnlaget for vurderingen av motstridende interesser. Disse må ses i lys av den ovennevnte avveiningen. Det vil nok likevel være momenter som oftere vil være relevante enn andre, og som det derfor er grunn til å si noe mer om.

Momentene som er trukket frem av Halleskov og Holst i forholdsmessighetsvurderingen etter EMK TP4-2 (se punkt 4.3.2) vil, avhengig av omstendighetene i den enkelte sak, kunne være relevante ved vurderingen også etter lovforslaget her. I praksis vil det blant annet måtte legges vekt på om forbudssonen omfatter et område der den som underlegges kontrollen bor, arbeider, har faste fritidsaktiviteter eller andre private aktiviteter, eller områder hvor vedkommende har andre legitime behov for å ferdes i, som for eksempel kollektivknutepunkter.

Ved klarleggingen av den trusselutsattes behov for beskyttelse vil risikoen for krenkelser (sannsynlighet for inntreden av en uønsket hendelse og handlingens alvorlighetsgrad) være et relevant og sentralt moment. Her er det risikoen for krenkelser med besøksforbud uten elektronisk kontroll som har betydning, ikke risikoen uten slikt forbud. Blant annet partenes forhistorie, konkrete uttalelser og trusselutøverens tidligere adferd vil være egnet til å kaste lys over risikoen. Som bemerket av Høyesterett i HR-2021-2151-A avsnitt 38, vil den mulige fremtidige krenkelsen kunne veie tungt ved vurderingen av om kontrollen er nødvendig og forholdsmessig. Departementet antar at elektronisk kontroll i praksis i første rekke vil være aktuelt når risikoen knytter seg til at det vil bli begått en straffbar handling overfor en annen person. Det er de mer alvorlige fremtidige krenkelsene, eventuelt summen av flere mindre alvorlige krenkelser, forslaget er ment å gi beskyttelse mot.

Alvorlighetsgraden og karakteren av eventuelle krenkelser er også av betydning. Én handling av grov karakter kan tilsi et sterkt beskyttelsesbehov i fremtiden, selv om det ikke har forekommet andre krenkelser. Tilsvarende kan være tilfellet der det foreligger en rekke krenkelser som isolert sett ikke anses spesielt alvorlige. Elektronisk kontroll vil imidlertid neppe være forholdsmessig ved én enkelt eller et fåtall bagatellmessige overtredelser.

Hvordan krenkelsene påvirker fornærmede, er av betydning. Kontrollen vil bare kunne forebygge fysiske brudd, og det er da naturlig at det først og fremst er slike overtredelser som kan begrunne det fysiske beskyttelsestiltaket. Krenkelser som består i at trusselutøveren uten forvarsel oppholder seg i nærheten av den trusselutsatte, eller oppsøker den trusselutsatte i hjemmet eller på steder hvor denne kan forventes å oppholde seg, som for eksempel barnehage, skole, nærbutikk eller lignende, uten at det skjer noe mer, kan isolert sett fremstå mindre alvorlige. Begrunnet frykt for slike krenkelser vil imidlertid kunne være en stor belastning for den trusselutsatte, som må leve med uttryggheten for når trusselutøveren igjen kan bryte besøksforbudet og kanskje med redselen for at noe mer kan skje neste gang. I disse tilfellene viser dessuten trusselutøveren en slik vilje til å bryte et besøksforbud at et ytterligere inngrep i form av elektronisk kontroll lettere vil være forholdsmessig.

Som nevnt i punkt 5.3.4 vil også mistankens styrke være relevant. Jo klarere bevisene er for at det har funnet sted en krenkelse av besøksforbudet, desto større grunn vil det isolert sett være for å supplere forbudet med elektronisk kontroll.

Graden av skyld må etter departementets syn også være relevant. I høringsnotatet tok departementet til orde for at det alltid vil være sentralt for «forholdsmessighetsvurderingen om personen på tross av overtredelsen har utvist en fast vilje til å overholde forbudet, eller om vedkommende har ment å utfordre dets grenser». Dette ble godt mottatt i høringen, og denne testen bør etter departementets syn være styrende for klarleggingen av trusselutøverens skyld. Det vil i den anledning også være av betydning om og eventuelt hvordan vedkommende er gitt forutgående advarsler eller informasjon om at brudd på besøksforbudet kan medføre elektronisk kontroll.

Flere høringsinstanser ber om en redegjørelse for betydningen det har for vurderingen at et barn er berørt i saken. Departementet viser i den forbindelse til at hensynet til barnets beste har konstitusjonelt vern, jf. Grunnloven § 104, og at det etter bestemmelsen skal være «et grunnleggende hensyn» i alle avgjørelser som berører barn. Et slikt vern følger også av FNs barnekonvensjon artikkel 3 nr. 1, som er inkorporert i norsk rett i menneskerettsloven.

Erfaringer viser at saker som aktualiserer reglene om besøksforbud eller kontaktforbud, ikke sjelden berører barn enten direkte eller indirekte. Som det fremgår av høringssvarene, kan det skje blant annet i form av opphold på krisesenter eller hemmelig adresse, bytte av skole og gjentatt flytting, noe som vanskeliggjør et sosialt liv med venner og fritidsaktiviteter. En annen mulig konsekvens er at barnet ikke opplever den nødvendige stabilitet og trygghet fra sin omsorgsperson, som lever i frykt for å bli oppsøkt av trusselutøveren. Slike forhold bør etter departementets syn være relevante og tungtveiende i vurderingen. Dersom trusselutøveren er forelder til involverte barn, og barnet har rett til samvær med denne, må eventuelt samvær tilrettelegges på en måte som ikke innebærer brudd på et ilagt besøksforbud, jf. også adgangen til å begrense besøksforbudet etter straffeprosessloven § 222 a tredje ledd og Ot.prp. nr. 109 (2001–2002) punkt 8.2 side 66. Se for øvrig Prop. 167 L (2016–2017) Endringer i barnelova og straffeloven mv. (bedre rettsvern for barn mot vold og overgrep) punkt 6.6.1 side 42–43 som omtaler samvær i tilfeller hvor besøksforbud bare ilegges overfor bostedsforelder og barnet bor hos denne personen.

Elektronisk kontroll medfører også en rekke ulemper for den kontrollerte. Det er som nevnt den samlede begrensningen disse utgjør på den kontrollertes frihet som må holdes opp imot den trusselutsattes behov for beskyttelse. De mest merkbare ulempene vil være innskrenking i retten til bevegelsesfrihet, samt overvåkning av bevegelsesmønster ved brudd på forbudssonen eller når alarmen utløses av andre årsaker. Medvirkningsplikten som foreslås inntatt i ny § 222 h i straffeprosessloven vil dessuten innebære praktiske ulemper for den kontrollerte, som å lade enheten daglig og unngå områder uten signal (se nærmere i punkt 8.2.4). Å ha enheten festet til kroppen vil også kunne vanskeliggjøre bruken av noe kles- og fottøy, samt utføringen av enkelte aktiviteter.

Som påpekt av NIM i høringen, vil det også kunne være av betydning om elektronisk kontroll av besøksforbudet blir ilagt i påvente av en avgjørelse i straffesak. I så fall vil det neppe være forholdsmessig å opprettholde kontrollen dersom påtalemyndigheten ikke med rimelig fremdrift foretar seg noe som ledd i strafforfølgningen.

Videre vil konkrete forhold i den enkelte sak kunne påvirke hvor inngripende elektronisk kontroll samlet sett er. Det vil for eksempel være ekstra inngripende at ens eget hjem, arbeid eller sosiale nettverk ligger innenfor forbudssonen. Forbudssonen kan etter omstendighetene fastsettes slik at den kontrollen retter seg mot, blir pålagt å flytte eller bytte arbeid. Tilsvarende gjelder når forbudssonen vil påvirke samvær med egne barn. I disse tilfellene må den trusselutsattes behov for beskyttelse være tilsvarende sterkt, samtidig som trusselutøverens utviste skyld kan tilsi at vedkommende må finne seg i å tåle et slikt inngrep.

Forholdsmessighetsvurderingen har også en side til selve innretningen av det konkrete forbudet. Som HR-2022-706-A avsnitt 47 illustrerer, kan kontaktforbud med elektronisk kontroll i seg selv være forholdsmessig, uten at den påståtte forbudssonen er det. I saken fant Høyesterett at forbudssonen var uforholdsmessig, og at det derfor var mest nærliggende å fastsette forbudssonen som angitt i et av påtalemyndighetens øvrige alternativer. Det vil derfor normalt være nødvendig med en konkret vurdering av kontrollens geografiske omfang i den enkelte sak, se ellers nærmere omtale i punkt 5.5.4. Tilsvarende gjelder for varigheten av den elektroniske kontrollen (punkt 5.6.4).

5.5 Særlig om kontrollens geografiske omfang

5.5.1 Gjeldende rett

Besøksforbud

Etter straffeprosessloven § 222 a andre ledd kan et besøksforbud gå ut på at en person forbys å oppholde seg på et «bestemt sted», eller «å forfølge, besøke eller på annet vis kontakte en annen person». Lovteksten setter ikke grenser for hvor stort område et besøksforbud kan gjelde. Besøksforbudets geografiske omfang må fastsettes i den enkelte sak etter en konkret interesseavveining, jf. Ot.prp. nr. 109 (2001–2002) punkt 4.4.1 side 42–43. Et besøksforbud kan gjelde flere bestemte steder, jf. Rt. 2002 side 1751.

Kontaktforbud

Etter straffeloven § 57 andre ledd kan et kontaktforbud gå ut på at en person forbys å oppholde seg i «bestemte områder», eller «å forfølge, besøke eller på annet vis kontakte en annen person». At forbudet kan gjelde «bestemte områder», betyr at det må være geografisk avgrenset. Lovteksten begrenser ikke hvor lite eller stort området kan være. Forbudet kan omfatte relativt store områder, som for eksempel et tettsted eller en kommune, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) punkt 24.4.1 side 322.

Kontaktforbud kan suppleres med elektronisk kontroll, jf. § 57 femte ledd. Kontrollens geografiske omfang må være klart avgrenset, jf. «bestemte områder», men må samtidig fastsettes på en praktisk og klar måte som lar seg begrunne. Loven setter ingen absolutte yttergrenser for hvor stor forbudssonen kan være. I HR-2017-1840-A var forbudssonen 3 900 kvadratkilometer og omfattet nesten hele Østfold og betydelige deler av Akershus. Høyesterett hadde vanskelig for å se at størrelsen på sonen i seg selv kunne gjøre inngrepet uforholdsmessig, og uttalte at det «avgjørende må være om domfelte har et reelt behov for å bevege seg inn i sonen, for eksempel om han har arbeid, familie eller venner der» (avsnitt 42). Noe slikt behov var ikke godtgjort i saken.

Ved fastsetting av forbudssonen har Høyesterett akseptert at det tas utgangspunkt i hva som etter de lokale forhold er politiets responstid, jf. HR-2016-783-A avsnitt 22 og senere høyesterettspraksis. Ved vurderingen av om en forbudssone som er fastsatt ut fra responstid er forholdsmessig, må det ses hen til hvilken risiko som oppstår når forbudssonen brytes, jf. HR-2022-706-A avsnitt 28, jf. HR-2021-1434-A avsnitt 43. Om den nærmere grensedragningen uttaler Høyesterett i HR-2022-706-A avsnitt 29–31:

«Jeg forstår uttalelsen [i HR-2021-1434-A avsnitt 43] som et uttrykk for at det ved forholdsmessighetsvurderingen må bedømmes om fastsettelse av forbudssonen med utgangspunkt i responstid gir en sone som er større enn hva som er nødvendig ut fra en konkret vurdering av hvilken fare domfelte representerer for fornærmede.

I avveiningen inngår også domfeltes reelle behov for å bevege seg i området, for eksempel om vedkommende har arbeid, familie eller venner der, jf. HR-2017-1840-A avsnitt 42. De totale ulempene for den domfelte må veies mot fornærmedes behov for trygghet, se HR-2021-2151-A avsnitt 39 med videre henvisninger.

Dersom forbudssonen dekker et område der domfelte har bolig, vil bevegelsesforbudet kunne innebære et forbud mot å oppholde seg i eget hjem. For et slikt forbud gjelder særlige vilkår, jf. straffeloven § 57 tredje ledd og § 58 andre ledd siste punktum. Også bolig man har nokså svak tilknytning til, for eksempel en kommunal leilighet man bare har bodd i en kort tid, kan være ‘eget hjem’ i lovens forstand. I vurderingen inngår hvor inngripende et forbud mot å kunne benytte boligen vil være for domfeltes livsførsel, jf. HR-2021-2151-A avsnitt 50–51.»

5.5.2 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet punkt 6.3 side 40 foreslo departementet at forbudssonen skulle trekkes likt ved elektronisk kontroll av besøksforbud etter forslaget og ved kontaktforbud med elektronisk kontroll etter straffeloven § 57 femte ledd. Kontrollens geografiske omfang skulle etter forslaget avgrenses etter en konkret interesseavveining i den enkelte sak.

5.5.3 Høringsinstansenes syn

Nordland og Troms og Finnmark statsadvokatembeter, Politidirektoratet og Trøndelag politidistrikt støtter forslaget om at forbudssonen ved elektronisk kontroll skal trekkes opp på samme måte for besøksforbud etter straffeprosessloven og kontaktforbud etter straffeloven, og at sonen skal fastsettes etter en konkret interesseavveining.

Agder politidistrikt uttrykker bekymring for at de geografiske sonene blir besluttet for små, slik at politiet ikke har mulighet til å rekke frem i tide. Etter høringsinstansens syn bør man nasjonalt enes om et slags utgangspunkt eller minimum for forbudssonens størrelse. JURK understreker viktigheten av at forbudssonen gjenspeiler politiets reelle responstid.

Øst politidistrikt bemerker at politidistriktet i de fleste saker hvor det har påstått kontaktforbud med elektronisk kontroll, har lagt seg på en linje med 25 minutters responstid. Høringsinstansen uttaler:

«Vi ser imidlertid at sonene ofte kan bli veldig store. I mange saker vil det være tilstrekkelig at politiet har tid til å varsle den fornærmede om at domfelte er inne i sonen. En mindre sone vil være mer forholdsmessig for den domfelte, samtidig som det gir et bedre vern for den fornærmede dersom alternativet er kontaktforbud uten elektronisk kontroll. Vi tar også til etterretning Høyesteretts vurdering i HR-2021-1434-A. Høyesterett la til grunn i den saken at det var tilstrekkelig med en forbudssone på 10 minutter. Det ble lagt vekt på at politiet ville rekke å varsle fornærmede i løpet av denne tiden og at det vil være straffbart for den domfelte å ta seg inn i sonen. Høyesterett uttalte: ‘De nærmest sikre utsiktene til å bli oppdaget, gir derfor A klare insentiver til å avstå fra å ta seg inn i sonen’.

Ved besøksforbud med elektronisk kontroll bør politiet i særlig grad vurdere momentene som Høyesterett har oppstilt i HR-2021-1434-A og ilegge besøksforbud med elektronisk kontroll i en sone som er forholdsmessig overfor den forbudet gjelder for. Ved en mindre sone vil noe av byrden flyttes tilbake til fornærmede, ved at fornærmede må være tilgjengelig på telefon og ta sine forholdsregler. Det er allikevel trolig at elektronisk kontroll vil bli hyppigere brukt dersom politiet er flinkere til å vurdere alternative soner. Dette vil også gjelde når det påstås elektronisk kontroll i forbindelse med kontaktforbud.»

Nok. Oslo – senter mot incest og seksuelle overgrep anser en yttergrense på 25 minutters responstid som utilstrekkelig i mange landsdeler, og mener grensen bør gjøres fleksibel.

5.5.4 Departementets vurdering

Departementet opprettholder forslaget fra høringsnotatet om at kontrollens geografiske omfang skal fastsettes etter de samme prinsipper for elektronisk kontroll av besøksforbud etter straffeprosessloven og kontaktforbud etter straffeloven. Avgrensningen må i den enkelte sak skje etter en konkret beregning og interesseavveining, der ulempene for den som underkastes elektronisk kontroll må veies mot den annens behov for trygghet. Det vil, særlig ved høy sannsynlighet for alvorlig vold, som regel være naturlig å ta utgangspunkt i politiets responstid, men det foreslås ikke at noen bestemt norm eller fremgangsmåte skal legges til grunn. Avgjørende er om forbudssonen bidrar til å gi nødvendig trygghet for den som kontrollen skal beskytte, og at sonen er forholdsmessig.

Kontrollens geografiske omfang fastsettes i forbindelse med beslutningen om elektronisk kontroll, uavhengig av om det opprinnelige besøksforbudet var utformet som et forbud mot opphold på et bestemt sted, eller mot å forfølge, besøke eller på annet vis kontakte en annen person.

Påtalemyndigheten kan også utforme forslag til alternative soner, slik at retten ved prøvingen ikke blir tvunget til enten å opprettholde eller oppheve kontrollen, men kan vurdere å nedskalere forbudssonen om denne isolert sett anses for å være uforholdsmessig. HR-2022-706-A gir et eksempel på det. Departementet antar at en liten forbudssone i noen tilfeller vil gi tilstrekkelig ønsket virkning, fordi det må antas at også kontroll med en begrenset sone vil medføre at forbudet overholdes. Informasjon om at brudd på sonen vil medføre straff, og de nærmest sikre utsiktene til at overtredelsen av forbudssonen vil bli oppdaget og fulgt opp, vil formentlig i seg selv ha preventiv virkning og gi trusselutøveren klare intensiver til å avstå fra å ta seg inn i sonen, jf. HR-2021-1434-A avsnitt 48 og HR-2021-2151-A avsnitt 61. Som nevnt i punkt 5.4.4 om forholdsmessighet vil forbudssonenes størrelse og innretning være et sentralt moment i vurderingen av inngrepets samlede intensitet og i noen tilfeller kunne ha avgjørende betydning.

Utformes forbudssonen slik at den omfatter den kontrollerte personens eget hjem, må vilkårene for besøksforbud i eget hjem være oppfylt, jf. straffeprosessloven § 222 a andre ledd andre punktum.

Ved fastsetting av sonen må det i tråd med forarbeidsuttalelser og praksis tas hensyn både til politiets mulighet til å varsle den som et besøksforbud er ment å skulle beskytte, slik at personen selv kan forflytte seg eller ta andre forholdsregler, politiets mulighet til å iverksette alternative beskyttelsestiltak og politiets mulighet til å rykke ut og stanse en pågående eller mulig hendelse.

5.6 Særlig om kontrollens varighet

5.6.1 Gjeldende rett

Besøksforbud

Et alminnelig besøksforbud skal gjelde for en bestemt tid, høyst ett år av gangen, og et besøksforbud i eget hjem i høyst tre måneder av gangen. Besøksforbudet kan bare opprettholdes så lenge vilkårene er oppfylt, jf. straffeprosessloven § 222 a fjerde ledd.

Hvis vilkårene for å nedlegge besøksforbud er oppfylt når et ilagt besøksforbud opphører på grunn av varighetsbegrensningene, kan forbudet «forlenges» ved at det treffes en ny beslutning om besøksforbud, jf. Ot.prp. nr. 109 (2001–2002) punkt 8.2 side 66.

Kontaktforbud

Kontaktforbud ilegges for en bestemt tid inntil fem år, eller når særlige grunner tilsier det, på ubestemt tid. Forbud mot opphold i eget hjem kan bare ilegges for en bestemt tid inntil ett år, jf. straffeloven § 58. Elektronisk kontroll kan etter § 57 femte ledd ilegges for hele eller deler av perioden kontaktforbudet gjelder for, men likevel ikke på ubestemt tid, jf. § 58 andre ledd andre punktum.

Påbudet om elektronisk kontroll kan prøves på nytt av tingretten etter seks måneder, se nærmere om domstolsprøving i punkt 5.7.

5.6.2 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet punkt 6.4 side 40–41 foreslo departementet at elektronisk kontroll av besøksforbud skulle kunne ilegges med samme varighet som et alminnelige besøksforbud eller et besøksforbud i eget hjem. Elektronisk kontroll skulle etter forslaget bare kunne opprettholdes så lenge vilkårene er oppfylt.

Siden den foreslåtte hjemmelen til å ilegge elektronisk kontroll ved brudd på besøksforbud knyttet seg til brudd på et ilagt besøksforbud, kan det tenkes at bruddet skjer så sent i perioden at det ville gi utilstrekkelig beskyttelse med kontroll i en kort periode, eller at det ikke ville være hensiktsmessig å beslutte elektronisk kontroll. Etter departementets syn ville dette gi en lite tilfredsstillende løsning for den trusselutsatte. Departementet uttalte på denne bakgrunn at det trolig burde åpnes for at brudd på besøksforbud som har skjedd i løpet av det siste året før en ny beslutning om besøksforbud treffes, skal oppfylle vilkåret om at det foreligger brudd på besøksforbudet. Etter departementets syn burde det imidlertid trolig ikke åpnes for elektronisk kontroll ved flere forlengelser av besøksforbudet. I slike tilfeller ville det være naturlig at saken behandles i domstolen som en sak om kontaktforbud.

Departementet viste til at brudd på besøksforbud normalt skal føre til at det i påfølgende straffesak nedlegges påstand om kontaktforbud med elektronisk kontroll, jf. riksadvokatens rundskriv 20. mai 2019 (RA-2019-2). Videre ble det vist til at det følger av rundskrivet at det kan være grunn til å vurdere separat pådømmelse av brudd på besøksforbud uten å avvente hovedforhandling i enkelte sakstyper.

Etter departementets syn burde tilsvarende regel om at brudd på besøksforbudet i løpet av det siste året kan tas i betraktning ved fastsetting av et nytt besøksforbud, også gjelde ved besøksforbud i eget hjem.

Påbudet om elektronisk kontroll skulle etter forslaget kunne prøves på nytt av tingretten etter seks måneder, se nærmere i punkt 5.7.

5.6.3 Høringsinstansenes syn

KDI, Nordland og Troms og Finnmark statsadvokatembeter, Nordland politidistrikt, Oslo politidistrikt, Politidirektoratet og Øst politidistrikt støtter forslaget om at elektronisk kontroll av besøksforbud skal kunne besluttes med varighet på inntil ett år, men likevel høyst tre måneder hvis det omfatter opphold i eget hjem.

Likestillings- og diskrimineringsombudet anser det naturlig at den elektroniske kontrollen løper sammen med besøksforbudet.

Nok. Oslo – senter mot incest og seksuelle overgrep støtter ikke forslaget. Høringsinstansen mener at en varighet på inntil ett år for et besøksforbud, ikke vil være tilstrekkelig i tilfeller med alvorlig og vedvarende vold i nære relasjoner.

Likestillings- og diskrimineringsombudet og Nok. Oslo – senter mot incest og seksuelle overgrep støtter forslaget om at det bør legges opp til en ny vurdering med regelmessige intervaller. NIM mener at behovet for at påtalemyndigheten rimelig nøye vurderer begjæringer om oppheving eller endring også før det har gått seks måneder, bør understrekes i proposisjonen. Høringsinstansen bemerker at dette gjelder for eksempel når det foreligger vesentlige endrede omstendigheter som tilsier at påbudet om elektronisk kontroll, eller omfanget av kontrollen, bør prøves på nytt.

Oslo politidistrikt, Politidirektoratet og Øst politidistrikt mener at lovteksten bør presisere hvem som har kompetanse til å oppheve et besøksforbud når vilkårene ikke lenger er til stede. Oslo politidistrikt bemerker at det bør presiseres tydeligere at politiet har ansvar for å sørge for at et besøksforbud med elektronisk kontroll oppheves hvis vilkårene ikke lenger er til stede i perioden før retten til ny prøving i tingretten etter seks måneder inntrer. Videre tar høringsinstansen til orde for at det bør beskrives i lovteksten hvorvidt politiet uten domstolsprøving kan endre sonen hvis den trusselutsatte flytter eller lignende. Øst politidistrikt påpeker det samme og tilføyer at hvis det skal kreves domstolsprøving av endringen, foreslås det en tilsvarende regel som i straffeloven § 58 femte ledd.

Til spørsmålet om «forlengelse» av en elektronisk kontroll ved at det treffes en ny beslutning om besøksforbud, bemerker JURK at det bør foretas en konkret vurdering, hvor det at besøksforbudet ikke har blitt brutt, ikke i seg selv kan være avgjørende. Høringsinstansen argumenterer for at det forhold at forbudet fungerer, ikke bør være grunn nok i seg selv til ikke å forlenge det.

Hordaland, Sogn og Fjordane statsadvokatembeter støtter forslaget om at elektronisk kontroll skal kunne «forlenges» én gang ved ny beslutning om besøksforbud, og anser dette som tilstrekkelig til å bringe saken inn for retten med påstand om kontaktforbud med elektronisk kontroll ved behov for beskyttelse i lengre perioder.

Krisesentersekretariatet støtter ikke forslaget om at elektronisk kontroll bare skal kunne «forlenges» én gang.

Om forlengelsesspørsmålet uttaler NIM følgende:

«I en eventuell proposisjon bør departementet redegjøre noe for hvilke rettssikkerhetsmessige fordeler behandlingen av spørsmålet om ileggelse av elektronisk kontroll ved kontaktforbud i straffesak innebærer sammenlignet med rettens prøving ved besøksforbud. Det vil anskueliggjøre hvordan hensynet til rettssikkerhet gjør seg gjeldende ved ileggelse av elektronisk kontroll ved besøksforbud. Det gir så grunnlag for en vurdering av hvor vid adgang lovgiver bør fastsette, og hvordan besøksforbud bør benyttes i praksis.»

Etter Nordland og Troms og Finnmark statsadvokatembeters syn vil det kunne bli oppfattet som uforholdsmessig hvis et tidlig brudd på besøksforbud, for eksempel elleve måneder før ny beslutning om besøksforbud treffes, skal kunne gi grunnlag for å «forlenge» en elektronisk kontroll. Høringsinstansen antar at en periode på seks måneder kan være forsvarlig.

5.6.4 Departementets vurdering

Varigheten av elektronisk kontroll av et allerede ilagt besøksforbud

Departementet opprettholder forslaget fra høringsnotatet om at elektronisk kontroll kan ilegges for hele eller deler av perioden besøksforbudet gjelder for, se andre ledd i forslaget til ny § 222 g i straffeprosessloven. Påtalemyndigheten bør fastsette varigheten etter en konkret vurdering i den enkelte sak, på samme måte som for besøksforbudet. Ved fastsettingen må imidlertid påtalemyndigheten ta i betraktning at en elektronisk kontroll i alminnelighet vil innebære et større inngrep og belastning for den det gjelder, enn et besøksforbud alene. Dette vil særlig gjelde der det ikke fra før er nedlagt forbud mot opphold på bestemte steder.

Når det kommer til de ytre tidsrammene, fastholder departementet forslaget i høringsnotatet, som svarer til rammene i straffeprosessloven § 222 a fjerde ledd. Elektronisk kontroll av et alminnelig besøksforbud skal dermed kunne ilegges for inntil ett år av gangen. Er vilkårene fortsatt oppfylt etter ett år, kan elektronisk kontroll ilegges på nytt ved avgjørelse om nytt besøksforbud. Ved besøksforbud i eget hjem kan elektronisk kontroll imidlertid bare ilegges for tre måneder av gangen. Hvis vilkårene fortsatt er oppfylt etter tre måneder, kan kontroll besluttes på nytt ved avgjørelse av nytt besøksforbud.

En elektronisk kontroll kan bare opprettholdes så lenge vilkårene er oppfylt, jf. også straffeprosessloven § 222 a fjerde ledd tredje punktum. Dette betyr at ved nye omstendigheter eller endrede forhold må påtalemyndigheten vurdere om det er grunn til å endre eller oppheve den elektroniske kontrollen. Den som ilegges elektronisk kontroll, har etter forslaget også rett til ny prøving i tingretten etter seks måneder (se nærmere i punkt 5.7.4).

Varigheten av elektronisk kontroll som ilegges fra samme tidspunkt som et besøkforbud

Departementet opprettholder også forslaget om at et brudd på et alminnelig besøksforbud eller besøksforbud i eget hjem, som har funnet sted i løpet av det siste året, skal kunne gi grunnlag for å ilegge elektronisk kontroll dersom det nedlegges et nytt besøksforbud, se første ledd andre punktum i forslaget til ny § 222 g i straffeprosessloven. I disse tilfellene er det følgelig ikke snakk om å ilegge elektronisk kontroll av et ilagt besøksforbud, men om å ilegge besøksforbud med elektronisk kontroll, slik som ved kontaktforbud med elektronisk kontroll etter straffeloven § 57.

Etter departementets syn vil tidsrammen på tolv måneder gi en fleksibel og praktikabel regel, som balanserer hensynet til rettssikkerhet, forutberegnelighet og effektivitet. Ved enkeltstående forhold som ligger langt tilbake i tid, vil det imidlertid kunne være slik at ileggelse ikke vil være forholdsmessig (se punkt 5.4). Jo ferskere brudd, desto større grunn vil det være til å ilegge elektronisk kontroll. Departementet presiserer at tidsrammen er det sentrale, og departementet går tilbake fra uttalelsen i høringsnotatet om at det bare kan ilegges elektronisk kontroll på dette grunnlag én gang. Så lenge det er skjellig grunn til mistanke om et brudd som har skjedd i løpet av de siste tolv månedene, kan hjemmelen eventuelt benyttes ved flere kortvarige ileggelser.

Ved ileggelse av elektronisk kontroll av besøksforbud i særlige tilfeller uten forutgående brudd (se punkt 6), vil den elektroniske kontrollen kunne ilegges for hele eller deler av perioden besøkforbudet gjelder eller blir bestemt å gjelde for.

Forholdet til reglene om kontaktforbud med elektronisk kontroll

Er det behov for beskyttelse over lengre perioder enn det forslaget åpner for, eller blir det på et tidspunkt grunnlag for å innlede strafforfølgning, bør påtalemyndigheten nedlegge påstand for retten om kontaktforbud med elektronisk kontroll, jf. straffeloven § 57 (se også punkt 5.4 om krav til forholdsmessighet). En slik behandling, med hovedforhandling og dom i straffesak, vil blant annet innebære garantier knyttet til bevisumiddelbarhet og muntlighet under forhandlingene.

5.7 Domstolsprøving

5.7.1 Gjeldende rett

Besøksforbud

Den som ilegges et alminnelig besøksforbud, kan straks eller senere kreve påtalemyndighetens beslutning brakt inn for tingretten, jf. straffeprosessloven § 222 a sjette ledd første punktum. Etter andre punktum skal påtalemyndigheten sørge for at vedkommende blir kjent med denne retten. Kreves beslutningen brakt inn for retten, skal påtalemyndigheten snarest råd og så vidt mulig innen fem dager etter at kravet ble fremsatt, oversende saken til retten, jf. tredje punktum. Oversittes fristen, skal grunnen opplyses i rettsboken, jf. fjerde punktum. Dersom den som forbudet er rettet mot ikke har blitt avhørt av politiet, skal det opplyses om grunnen til dette i påtegning til retten, jf. femte punktum.

Ved ileggelse av besøksforbud i eget hjem skal påtalemyndigheten snarest råd og så vidt mulig innen fem dager etter forkynnelsen, bringe beslutningen inn for retten, jf. § 222 a syvende ledd første punktum. Andre punktum fastsetter at sjette ledd fjerde og femte punktum gjelder tilsvarende.

Den et forbud skal beskytte, kan bringe en beslutning om ikke å ilegge besøksforbud inn for retten, jf. § 222 a åttende ledd første punktum. Den besøksforbudet er rettet mot, og den forbudet skal beskytte, skal varsles om rettsmøter og har rett til å være til stede og til å uttale seg, jf. andre og tredje punktum. Bistandsadvokat oppnevnt etter § 107 a første og fjerde ledd kan uttale seg, selv om den forbudet skal beskytte, ikke møter, jf. fjerde punktum. Rettens avgjørelse treffes ved kjennelse, jf. femte punktum. Reglene i § 184 om fengsling og § 243 om stevning til rettsmøte gjelder tilsvarende så langt de passer, jf. sjette punktum.

Kontaktforbud

Retten kan ilegge elektronisk kontroll av kontaktforbud, jf. straffeloven § 57 femte ledd.

Påbud om elektronisk kontroll kan etter seks måneder prøves på nytt av tingretten. Fristen for adgangen til å begjære ny prøving løper ikke i den tiden lovbryteren soner frihetsstraff eller unndrar seg fullbyrdingen av slik straff. En begjæring om ny prøving av et påbud om elektronisk kontroll settes frem for påtalemyndigheten, som forbereder saken for retten. Straffeprosessloven § 222 a åttende ledd andre og tredje punktum gjelder tilsvarende ved den fornyede prøvingen. Det betyr at domfelte og den som forbudet skal beskytte, skal varsles om og ha anledning til å møte og uttale seg i rettsmøter. Rettens avgjørelse treffes ved kjennelse. Opprettholdes påbudet etter den fornyede prøvingen, kan påbudet ikke prøves på nytt før etter seks måneder, jf. straffeloven § 58 tredje ledd syvende punktum.

Ved den fornyede prøvingen er spørsmålet om det fortsatt er grunnlag for rettighetstapet (eller påbudet om elektronisk kontroll, jf. HR-2020-2218-U avsnitt 14, jf. avsnitt 13), jf. Rt. 2009 side 1167 avsnitt 50. Høyesteretts ankeutvalg formulerte vurderingstemaet slik i avsnitt 51:

«Vurderingstemaet vil etter utvalgets syn først og fremst være om det har inntrådt nye omstendigheter eller endrede forhold som ikke ble forutsett da rettighetstapet ble fastsatt, eller som ble undervurdert, og som er av betydning for vurderingen av om rettighetstapet kan og bør opprettholdes.»

5.7.2 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet punkt 6.1.2.4 side 33–34 foreslo departementet at utgangspunktene om domstolsprøving som gjelder ved nedleggelse av besøksforbud etter straffeprosessloven § 222 a sjette ledd, skal gjelde også ved ileggelse av elektronisk kontroll. Den som blir ilagt elektronisk kontroll, kunne etter forslaget begjære rettens prøving umiddelbart etter at beslutningen var forkynt, og så lenge forbudet varte. Hvis elektronisk kontroll innebar forbud mot opphold i eget hjem, skulle imidlertid påtalemyndigheten av eget tiltak bringe saken inn for retten.

Etter forslaget skulle § 222 a åttende ledd gjelde tilsvarende i saker om elektronisk kontroll.

Departementet foreslo også å ta inn en bestemmelse om at påbud om elektronisk kontroll etter seks måneder kan prøves på nytt av tingretten.

5.7.3 Høringsinstansenes syn

Finnmark politidistrikt, Hordaland, Sogn og Fjordane statsadvokatembeter, Oslo politidistrikt, Nordland og Troms og Finnmark statsadvokatembeter og Politidirektoratet støtter forslaget om domstolsprøving etter de samme utgangspunktene som i saker om alminnelige besøksforbud og besøksforbud i eget hjem.

Advokatforeningen, Agder politidistrikt og Nordland politidistrikt mener at det bør være domstolsprøving i alle saker om elektronisk kontroll av besøksforbud. Advokatforeningen begrunner dette blant annet med at elektronisk kontroll er så inngripende at det er «sterkt betenkelig» at påtalemyndigheten skal kunne ilegge dette uten at beslutningen har vært gjenstand for en kontradiktorisk prosess og domstolsbehandling. Etter høringsinstansens syn bør retten ta stilling til om vilkårene for elektronisk kontroll er oppfylt før ileggelse, slik ordningen er ved for eksempel kommunikasjonskontroll og romavlytting. Agder politidistrikt tar til orde for at en beslutning om elektronisk kontroll bør sendes til retten innen fem dager, uavhengig av om den omfatter eget hjem eller ikke. Siden forholdsmessighetsvurderingen står sentralt i disse sakene, bør spørsmålet etter høringsinstansens syn underlegges rettslig prøving.

Øst politidistrikt ber om en utredning av om det er større behov for domstolsprøving av beslutninger om elektronisk kontroll av besøksforbud enn av besøksforbud generelt. Etter høringsinstansens syn kan politidistriktets erfaringer knyttet til elektronisk kontroll av kontaktforbud tilsi at prøvingen har en stor funksjon i disse sakene. Høringsinstansen utdyper dette slik:

«Erfaringen til nå er at når elektronisk kontroll påstås i retten føres det normalt ett til to vitner fra politiet som forklarer seg i retten. Øst politidistrikt har i flere saker opplevd at det er nødvendig med omfattende bevisførsel for å få gjennomslag for elektronisk kontroll. I tillegg til politivitnene kan det være aktuelt med vitner som kan si noe om nødvendigheten og forholdsmessigheten. Det vises til at Øst politidistrikt har 36 saker hvor det har vært påstått elektronisk kontroll, men bare 22 saker hvor retten har gitt påtalemyndigheten medhold i at det har vært grunnlag for å ilegge elektronisk kontroll. Dette tilsier at domstolsprøving har en stor funksjon i disse sakene.

Dersom antakelsen om at et rettsmøte om besøksforbud med elektronisk kontroll kan bli omfattende, er spørsmålet om det ikke hadde vært bedre å ilegge forelegg og heller gå i retten med et ikke vedtatt forelegg. Forskjellen mellom et rettsmøte om besøksforbud og en hovedforhandling er at dommeren i rettsmøtet om besøksforbud kan forholde seg til politidokumentene, mens ved en hovedforhandling vil det måtte føres vitner. Det er allikevel sjelden omfattende bevisføring i hovedforhandlinger hvor det straffbare forholdet er brudd på besøksforbud. Fordelen med forelegg er at spørsmålet om det foreligger et brudd bare trenger å føres en gang for retten. […]

Ulempen med å ilegge elektronisk kontroll ved forelegg er at den som blir ilagt forbudet ikke blir pålenket før forelegget er rettskraftig. Dersom forelegget ikke vedtas vil dette kunne ta tid. Øst politidistrikt ser det som hensiktsmessig at det i slike tilfeller vil være mulig å ilegge besøksforbud med elektronisk kontroll frem til forelegget er rettskraftig. Alternativt, kan det utredes muligheten for å få disse foreleggene inn i et hurtigspor i domstolen for det tilfellet at forelegget ikke vedtas. En løsning hvor det kan ilegges elektronisk kontroll frem til rettskraftig forelegg kombinert med hurtigspor vil naturligvis være den beste løsningen.»

Øst politidistrikt uttaler også at vanskelige problemstillinger knyttet til besøksforbud og barn, er noe av bakgrunnen for at politidistriktet ønsker seg en større domstolsprøving enn departementet la opp til i høringsnotatet.

Oslo politidistrikt er noe i tvil om den en elektronisk kontroll er ment å beskytte, bør kunne bringe et avslag på slik kontroll inn for retten. Etter høringsinstansens syn bør spørsmålet om ileggelse i hovedsak bero på påtalemyndighetens vurdering. I alle fall bør påtalemyndigheten få anledning til å uttale seg før spørsmålet forelegges retten. Politidirektoratet og Øst politidistrikt er enig i at påtalemyndigheten bør få uttale seg.

Advokatforeningen bemerker at påtalemyndigheten i liten grad overholder fristen på fem dager etter straffeprosessloven § 222 a. Retten tar ofte stilling til en beslutning om besøksforbud når det er liten eller ingen tid igjen av forbudet, noe som medfører at den forbudet retter seg mot, ikke blir gitt noen reell domstolsprøving. I en kommentar til Advokatforeningens uttalelse bemerker NIM at det bør vurderes å innføre en regel om at domstolsbehandlingen skal skje så raskt som mulig etter at påtalemyndighetens beslutning er brakt inn for retten, eller innen et visst antall dager.

Oslo politidistrikt og Politidirektoratet mener at det bør settes en frist for retten til å treffe avgjørelse ved rettslig prøving av elektronisk kontroll av besøksforbud i eget hjem.

Agder politidistrikt, Hordaland, Sogn og Fjordane statsadvokatembeter, Nordland og Troms og Finnmark statsadvokatembeter, Nordland politidistrikt, Oslo politidistrikt, Politidirektoratet og Øst politidistrikt støtter forslaget om at elektronisk kontroll skal kunne prøves på nytt i tingretten etter seks måneder. Trøndelag statsadvokatembeter støtter også dette og uttaler:

«Ofte vil en rettslig prøving tas under hovedforhandlingen. I slike integritetskrenkende straffesaker som høringen gjelder, bør påtalemyndigheten tilstrebe å beramme en hovedforhandling innenfor de seks månedene, slik at den rettslige prøvningen blir hovedforhandling og eventuell påstand om kontaktforbud med elektronisk kontroll.

Dersom tiltaleuttak og berammelse krever mer tid, bør siktede få prøvet besøksforbud med elektronisk kontroll etter seks måneder med tanke på inngrepets alvorlige karakter og at situasjonen etter seks måneder kan ha endret seg.»

Advokatfirmaet Salomon Johansen anser det som uheldig at den forbudet retter seg mot, gis anledning til ny rettslig prøving etter seks måneder. Etter høringsinstansens syn bør elektronisk kontroll kunne ilegges inntil saken er avgjort av domstolene.

Krisesentersekretariatet og Stine Sofies Stiftelse mener at en tidsramme på seks måneder for å prøve en elektronisk kontroll på nytt i tingretten, vil være for kort. Etter høringsinstansenes syn bør elektronisk kontroll kunne ilegges i samme periode som besøksforbudet, og med samme frist for å bringe spørsmålet opp til ny vurdering. Høringsinstansene mener at minst to tredjedeler av perioden med besøksforbud bør være gjennomført før en ny vurdering kan påberopes. Høringsinstansene bemerker også at det for å sikre en effektiv beskyttelse, må være mulig å iverksette en elektronisk kontroll i påvente av den rettslige behandlingen også når det er begjært rettslig prøving.

Hordaland, Sogn og Fjordane statsadvokatembeter mener at vurderingstemaet ved den nye prøvingen i tingretten etter seks måneder bør være om det har inntrådt nye omstendigheter eller endrede forhold som ikke var forutsett da kontrollen ble ilagt eller som ble undervurdert, og som er av betydning for vurderingen av om kontrollen kan og bør opprettholdes, jf. Rt. 2009 side 1167 avsnitt 50 og 51.

5.7.4 Departementets vurdering

Innledning

Etter forslaget i denne proposisjonen gis påtalemyndigheten kompetanse til å beslutte elektronisk kontroll ved brudd på et besøksforbud. En eventuell prøving i tingretten av om vilkårene for elektronisk kontroll er oppfylt, skal skje i etterkant.

Departementet har vurdert flere modeller for domstolsprøvingen. Et viktig spørsmål har vært om det bør være rettslig prøving i alle eller i noen bestemte saker, eller om prøving kun bør skje etter begjæring. Et annet spørsmål var om påtalemyndighetens beslutning om elektronisk kontroll bør kunne iverksettes før det har funnet sted en eventuell rettslig prøving.

Tidligere var det obligatorisk domstolsprøving av alle besøksforbud. Påtalemyndigheten skulle snarest råd og senest innen fem dager bringe beslutningen om besøksforbud inn for retten. Senere ble denne ordningen ansett unødig ressurskrevende, og det ble lagt til grunn at rettssikkerhetshensyn i tilstrekkelig grad ivaretas gjennom en adgang til å kreve prøving, jf. Ot.prp. nr. 25 (2008–2009) punkt 4.3 side 30–31.

Etter nærmere overveielser har departementet kommet til at det bør finne sted en rettslig prøving av alle beslutninger som ilegger elektronisk kontroll, dvs. både i saker med brudd på alminnelige besøksforbud og besøksforbud i eget hjem, og i de særlige tilfellene hvor elektronisk kontroll kan være aktuelt uten forutgående brudd (se punkt 6).

Bakgrunnen for dette er at elektronisk kontroll er et inngripende tiltak, som kan være tyngende og få betydelige konsekvenser for livsutfoldelsen til den det retter seg mot (se blant annet punkt 5.4 og 8.2). Rettssikkerhetshensyn taler derfor for at påtalemyndighetens beslutninger om elektronisk kontroll prøves i domstolene.

Et annet argument for obligatorisk prøving er at departementet foreslår å senke beviskravet sammenlignet med forslaget i høringsnotatet. Denne endringen betyr både at terskelen for å beslutte elektronisk kontroll blir lavere, og at beviskravet bringes i samsvar med det som domstolene på dette stadiet av en sak er vant til å ta stilling til («skjellig grunn til mistanke»). Ved å oppstille et annet beviskrav enn det strafferettslige unngås også at uskyldspresumsjonen tres for nær ved at domstolen prejudisielt tar stilling til om bevisene er tilstrekkelige for å domfelle for eventuelle brudd på et besøksforbud.

Ytterligere et argument for obligatorisk prøving er at forholdsmessighetsvurderinger – en avveining av motstridende interesser og vurdering av tiltakets varighet og utstrekning – står sentralt i disse sakene. Slike vurderinger er egnet for rettslig prøving.

Ressurshensyn kan likevel tale mot at alle avgjørelser om elektronisk kontroll bringes inn for tingretten for rettslig prøving. Departementet antar imidlertid at det relativt sett vil bli tale om et nokså beskjedent antall saker om elektronisk kontroll sammenlignet med det totale antallet saker om besøksforbud. Dette er fordi elektronisk kontroll i mange saker ikke vil være et egnet eller nødvendig og forholdsmessig beskyttelsestiltak. Videre er det etter departementets syn grunn til å tro at også ved en begjæringsmodell ville et ikke ubetydelig antall saker om besøksforbud med elektronisk kontroll blitt brakt inn for rettslig prøving.

For å tilrettelegge for en mer effektiv ordning når forholdene i den enkelte sak ligger til rette for det, foreslår departementet imidlertid et unntak. Påtalemyndigheten kan unnlate å oversende saken til retten dersom den som skal ilegges elektronisk kontroll uttrykkelig gir avkall på retten til domstolsprøving og det ellers anses ubetenkelig. Den kontrollen retter seg mot, skal likevel når som helst kunne kreve rettslig prøving av beslutningen.

Nærmere om saksbehandlingen

Departementet foreslår at reglene for domstolens behandling av saker som gjelder besøksforbud i eget hjem, skal gjelde også for beslutninger om elektronisk kontroll. Dette innebærer blant annet at påtalemyndighetens beslutning snarest råd og så vidt mulig innen fem dager etter at den er forkynt, skal bringes inn for retten, se fjerde ledd i forslaget til ny § 222 g i straffeprosessloven.

Når det gjelder de nærmere reglene om domstolsbehandlingen, foreslår departementet at straffeprosessloven § 222 a åttende ledd andre til sjette punktum skal gjelde tilsvarende. Det betyr at den et besøksforbud er rettet mot, og den det skal beskytte, skal varsles om rettsmøter, og at begge partene skal ha rett til å være til stede og til å uttale seg. Bistandsadvokat oppnevnt etter straffeprosessloven § 107 a første og fjerde ledd kan også uttale seg selv om den forbudet er ment å beskytte, ikke møter. Retten treffer sin avgjørelse ved kjennelse. Reglene i § 184 om fengsling og § 243 om stevning til rettsmøter skal gjelde tilsvarende så langt de passer. Departementet har på nåværende tidspunkt kommet til at åttende ledd første punktum – som fastslår at en beslutning om ikke å ilegge besøksforbud, kan bringes inn for retten av den et forbud skal beskytte – bare bør gjelde for selve besøksforbudet, og ikke for spørsmålet om elektronisk kontroll.

På bakgrunn av innspill i høringen har departementet vurdert om det i loven bør settes en frist for retten til å treffe sin avgjørelse. Noen konkret frist har departementet ikke funnet grunn til å foreslå, men det forutsettes at denne sakstypen, av hensyn til kontrollens inngripende karakter og tiltenkte funksjon, undergis en effektiv og rettssikker behandling i domstolene så raskt som mulig, og gis prioritet deretter.

Tiltakets art og begrunnelse tilsier at påtalemyndighetens beslutninger bør kunne iverksettes straks, uten at det skal være et vilkår at det foreligger en rettslig avgjørelse. På den annen side må det være klart at en pågående elektronisk kontroll – såfremt det ikke er gitt oppsettende virkning etter straffeprosessloven § 382 – straks må opphøre dersom retten finner at vilkårene for å ilegge kontrollen, ikke er oppfylt.

Rett til ny prøving etter seks måneder

Etter departementets syn bør påbud om elektronisk kontroll etter seks måneder kunne prøves på nytt av tingretten. Det innebærer at den som er ilagt elektronisk kontroll, kan kreve ny domstolsprøving når det har gått seks måneder fra ileggelsen. Departementet opprettholder på dette punktet forslaget fra høringsnotatet. Også ved den fornyede prøvingen skal reglene i straffeprosessloven § 222 a åttende ledd andre til sjette punktum gjelde tilsvarende.

Forslaget legger opp til regelmessige vurderinger av om risikoen som begrunner den elektroniske kontrollen, stadig har gyldighet. Nye omstendigheter og endrede forhold som reduserer sannsynligheten for nye krenkelser, kan gi grunnlag for endring eller opphevelse av kontrollen. Tidsrammen på seks måneder er derimot ikke ment å være til hinder for at påtalemyndigheten, før det har gått seks måneder, selv tar initiativ til å endre innretningen på kontrollen. Påtalemyndigheten kan i slike tilfeller oppheve eller endre en ilagt elektronisk kontroll uten å bringe saken inn for retten. Departementet forutsetter at påtalemyndigheten foretar nye vurderinger når det er grunn til det. Dette har også sammenheng med at besøksforbud bare kan opprettholdes så lenge vilkårene er oppfylt, jf. straffeprosessloven § 222 a fjerde ledd tredje punktum.

5.8 Rett til forsvarer og bistandsadvokat

5.8.1 Gjeldende rett

Besøksforbud

En sak om besøksforbud som ikke omfatter forbud mot opphold i eget hjem, gir i utgangspunktet ikke den forbudet retter seg mot, rett til offentlig oppnevnt forsvarer, heller ikke når det begjæres rettslig prøving av påtalemyndighetens beslutning. Ved siktelse og oppnevning av forsvarer under etterforskningen vil imidlertid bistand i forbindelse med et besøksforbud være omfattet av oppnevningen såfremt det gjelder det samme forholdet, jf. Keiserud mfl., Straffeprosessloven kommentarutgave bind I (5. utgave, Oslo 2020) side 447.

Den som ilegges besøksforbud i eget hjem, har rett til offentlig oppnevnt forsvarer når saken bringes inn for retten, jf. straffeprosessloven § 100 b første ledd. Det samme gjelder når grunnlaget for forbudet er mulig overtredelse av straffeloven § 282 om mishandling i nære relasjoner. Straffeprosessloven § 100 b gir en rett til forsvarer, ikke en plikt til advokatbistand, jf. Ot.prp. nr. 109 (2001–2002) punkt 4.7.4 side 53, jf. også Rt. 2009 side 233 avsnitt 9. Reglene om forsvareren i §§ 100 og 101 til 107 gjelder tilsvarende så langt de passer.

En sak om et alminnelig besøksforbud gir i utgangspunktet ikke den forbudet skal beskytte, rett til offentlig oppnevnt advokat (bistandsadvokat). Departementet har lagt til grunn at dersom et besøksforbud nedlegges etter at en fornærmet person har anmeldt en sak som gir rett til å få oppnevnt bistandsadvokat, omfatter oppdraget også bistand i forbindelse med besøksforbudet såfremt anmeldelsen og saken om besøksforbud gjelder det samme forholdet, jf. Ot.prp. nr. 109 (2001–2002) punkt 4.7.1 side 51.

Den som et besøksforbud i eget hjem skal beskytte, har ellers rett til advokat når saken bringes inn for retten. Det samme gjelder når besøksforbud på grunnlag av mulig overtredelse av straffeloven § 282 bringes inn for retten. Reglene om bistandsadvokaten i kapittel 9 a gjelder tilsvarende så langt de passer, jf. straffeprosessloven § 107 a fjerde ledd. Den fornærmede har også rett til å få oppnevnt bistandsadvokat i saker om brudd på besøksforbud eller kontaktforbud etter straffeloven § 168, jf. straffeprosessloven § 107 a første ledd bokstav a.

Kontaktforbud

Etter straffeprosessloven § 96 første ledd er utgangspunktet at den siktede skal ha forsvarer under hovedforhandling. Det gjelder også i saker om kontaktforbud etter straffeloven § 57.

Straffeprosessloven § 100 b første ledd om rett til forsvarer gjelder tilsvarende når en sak om kontaktforbud i eget hjem bringes inn for retten, jf. § 100 b andre ledd.

Den som et kontaktforbud i eget hjem skal beskytte, har rett til bistandsadvokat når saken bringes inn for retten, jf. straffeprosessloven § 107 a fjerde ledd første punktum. Reglene om bistandsadvokaten i kapittel 9 a gjelder tilsvarende så langt de passer, jf. fjerde ledd tredje punktum. Den fornærmede har også rett til å få oppnevnt bistandsadvokat i saker om brudd på besøksforbud eller kontaktforbud etter straffeloven § 168, jf. straffeprosessloven § 107 a første ledd bokstav a.

5.8.2 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet punkt 6.1.2.4 side 34–35 la departementet til grunn at ileggelse av besøksforbud med elektronisk kontroll normalt innebærer en økt belastning for den tiltaket retter seg mot, og at dette kunne tilsi oppnevning av forsvarer for vedkommende, hvis denne begjærer domstolsprøving. Departementet viste til at en slik ordning ville tilsvare den svenske modellen og ba om høringsinstansenes syn.

5.8.3 Høringsinstansenes syn

Advokatfirmaet Salomon Johansen, Advokatforeningen, Agder politidistrikt, Hordaland, Sogn og Fjordane statsadvokatembeter, KDI, Likestillings- og diskrimineringsombudet, Nordland og Troms og Finnmark statsadvokatembeter, Nordland politidistrikt, NIM, Oslo politidistrikt, Politidirektoratet, Stine Sofies Stiftelse, Trøndelag politidistrikt, Trøndelag statsadvokatembeter og Øst politidistrikt uttaler seg om den som ilegges besøksforbud med elektronisk kontroll sin rett til offentlig oppnevnt forsvarer og tilhørende spørsmål.

Alle høringsinstansene som har uttalt seg om spørsmålet mener at den som ilegges elektronisk kontroll, bør få oppnevnt forsvarer ved rettslig prøving av besøksforbudet. Dette begrunnes gjennomgående med at elektronisk kontroll er et særlig inngripende tiltak for den det gjelder. Høringsinstansene har imidlertid varierende syn på hvilket tidspunkt i prosessen og på hvilke vilkår forsvarer bør oppnevnes, samt hvor langt forsvareroppdraget bør rekke.

Politidirektoratet og Trøndelag politidistrikt ber departementet vurdere om selve ileggelsen av elektronisk kontroll bør utløse en rett til forsvarer. Agder politidistrikt og Øst politidistrikt tar til orde for at oppnevning bør skje allerede ved ileggelsen. Øst politidistrikt fremhever at ved tidlig oppnevning vil forsvareren kunne hjelpe siktede å vurdere om saken er egnet for rettslig prøving, og slik unngå unødvendig domstolsbehandling av saker om elektronisk kontroll. Agder politidistrikt viser til at det vil være en fordel at siktede har en representant som politiet kan forholde seg til, særlig ved praktiske utfordringer som vil kunne oppstå ved gjennomføringen av den elektroniske kontrollen.

Advokatfirmaet Salomon Johansen og Stine Sofies Stiftelse mener at når noen som ilegges elektronisk kontroll får oppnevnt forsvarer, bør den besøksforbudet skal beskytte ha rett til bistandsadvokat.

5.8.4 Departementets vurdering

Departementet foreslår at alle som ilegges elektronisk kontroll av besøksforbud, skal ha rett til offentlig oppnevnt forsvarer når saken bringes inn for retten, og viser til at dette har bred støtte i høringen. Siden departementet går inn for at alle beslutninger om elektronisk kontroll som utgangspunkt skal prøves rettslig, kommer ikke spørsmålet om når og på hvilke vilkår forsvarer skal oppnevnes på spissen.

Etter departementets vurdering utløser ikke påtalemyndighetens beslutning om å ilegge elektronisk kontroll av besøksforbud i seg selv en rett til offentlig forsvarer. I likhet med besøksforbud i eget hjem, jf. straffeprosessloven § 222 a andre ledd andre punktum, og kontaktforbud i eget hjem, jf. straffeloven § 57 tredje ledd, bør det inntre en rett til forsvarer når saken bringes inn for domstolen, jf. straffeprosessloven § 100 b. Dette vil også gi sammenheng i reglene om rett til forsvarer.

Forsvareroppdraget opphører når spørsmålet om elektronisk kontroll skal ilegges, er endelig avgjort av domstolen. Departementet mener at det ikke er hensiktsmessig at forsvareren skal ha en form for koordinerende rolle etter endt domstolsbehandling. Det bemerkes her at personer som ilegges elektronisk kontroll av besøksforbud må være skikket for ordningen, og det forutsettes at dette innebærer kontakt og koordinering med politiet, kriminalomsorgen og andre.

Departementet anser det som hensiktsmessig at retten til offentlig oppnevnt forsvarer i saker om elektronisk kontroll tas inn i straffeprosessloven § 100 b. Det innebærer at reglene om forsvareren i §§ 100 og 101 til 107 skal gjelde tilsvarende så langt de passer.

Departementet foreslår også en korresponderende rett til bistandsadvokat for den besøksforbudet skal beskytte, se forslaget til endringer i straffeprosessloven § 107 a. Den som forbudet er ment å beskytte, har etter forslaget rett til advokat når en sak om elektronisk kontroll bringes inn for retten. Av hensyn til sammenhengen i reglene foreslås en tilsvarende rett til bistandsadvokat i saker om elektronisk kontroll av ilagte kontaktforbud.

Ettersom bistandsadvokat oppnevnes når saken bringes inn for retten, vil oppdraget først og fremst omfatte forberedelser til og gjennomføring av domstolsbehandlingen av beslutningen om elektronisk kontroll. Bistandsadvokaten vil særlig kunne bidra med å klarlegge spørsmål om risiko, forbudssone og varighet av tiltaket.

Departementet antar at saker hvor besøksforbudet er ment å beskytte flere, typisk familiemedlemmer i samme husstand eller lignende, vil kunne egne seg for oppnevning av felles bistandsadvokat, jf. § 107 b fjerde ledd.

De øvrige reglene i straffeprosessloven kapittel 9 a foreslås å gjelde tilsvarende så langt de passer.