5 Utenlandsk rett

Det foregår mineralvirksomhet på kontinentalsoklene til en rekke land langs Nordsjøen, med vekt på uttak av sand og grus i grunne områder. Eksisterende regelverk i disse landene reflekterer dette, ved at det i liten grad finnes lovverk som er målrettet for mineralvirksomhet på større havdyp på kontinentalsokkelen. Departementet har ikke foretatt en inngående studie av lovverket for mineralvirksomhet i andre land. Nedenfor følger en kort gjennomgang av regelverket i noen av landene, men uten pretensjon om å være fullstendig.

Nederland

Nederland har ingen egen lov for mineralvirksomhet på deres kontinentalsokkel, men har regulert dette i en felles lov om gruvedrift og petroleumsproduksjon som også omfatter kontinentalsokkelen, se lov om gruvedrift 2003 i artikkel 2(1). Nederlandsk lovgivning fastslår at alle mineraler tilhører staten, og at alle undersøkelser og utvinning/produksjon krever tillatelse. Artikkel 6, sammenholdt med artikkel 8 og 10, innebærer at en undersøkelsestillatelse dekker alle faser helt frem til drift kan påbegynnes. Utvinningstillatelsen (produksjonstillatelse) gis til den som har en undersøkelsestillatelse, og som søker om tillatelse til å igangsette produksjon innen undersøkelsestillatelsens gyldighet utløper. Vedkommende må vise at det er mulig å igangsette økonomisk lønnsom produksjon før utvinningstillatelse vil bli gitt. Unntak fra den prioriterte retten kan gjøres dersom selskapet av forskjellige årsaker ikke anses egnet eller ikke fremmer et driftsprogram som kan antas. Hovedprinsippet er videre at man får en produksjonstillatelse kun for de mineraler det er søkt om, dog slik at man også får tillatelse til å ta opp andre mineraler som uomgjengelig tas opp sammen med de mineralene man har søkt om (art. 11(1)). Konkurranse om tillatelsene sikres (art. 15) ved at en søker ikke får en tillatelse automatisk, men når første søknad innkommer, utløses en utlysningsrunde for dette området ved at man sender ut en offentlig invitasjon til andre selskap om å søke på det samme området. Loven har også en rekke regler om reduksjon og tilbakelevering av området for undersøkelser, for å snevre inn det området som er eksklusivt for utvinning/produksjon. I tillegg har loven en rekke regler om rapportering, tilsyn, sikkerhet, garantier etc. som tilsvarer i substans dem som finnes i petroleumsloven og mineralloven.

Frankrike

Frankrike har regulert mineralvirksomheten på kontinentalsokkelen i forskjellige lover. For det kontinentale/europeiske Frankrike er virksomheten regulert i den generelle gruveloven.

De nærmere bestemmelser for havbunnsmineraler følger av Décret n°2006-798 du 6 juillet 2006 relatif à la prospection, à la recherche et à l'exploitation de substances minérales ou fossiles contenues dans les fonds marins du domaine public et du plateau continental métropolitains.

Hovedprinsippene i den franske lovgivningen er en tredeling i prospekteringstillatelse (ikke-eksklusiv), undersøkelsestillatelse (eksklusiv) og utvinningstillatelse (gruvedriftstillatelse). Prospektering gir rett til en lang rekke undersøkelser, samt boring ned til 300 meters dyp, dog forbud mot å selge noen del av det opptatte materialet. En utvinningstillatelse dekker hovedsakelig den egentlige driften, men man vil først søke om å få en utvinningstillatelse, og dernest søke om og motta en igangsettingstillatelse.

Storbritannia

Mineralvirksomhet på britisk sokkel er regulert i første del av Continental Shelf Act 1964. Regelverket fastsetter statlig eierskap til eventuelle ressurser på kontinentalsokkelen, men er ellers rudimentært. Storbritannia har en virksomhet relatert til uttak av sand og grus på britisk sokkel i kystnære områder. Dette er regulert i Marine and Coastal Access Act 2009 og Marine (Scotland) Act 2010. I tillegg er olje- og gassvirksomheten regulert i egen lovgivning.

Storbritannia vedtok Deep Sea Mining Act i 2014. Formålet med loven var å innføre et regelverk for britiske selskapers deltakelse i aktivitet i Området underlagt Havbunnsmyndigheten, og oppdatere eksisterende lovgivning fra 1981. Loven gjelder ikke for aktivitet på britisk sokkel.

USA

USA vedtok allerede i 1953 en lov om kontinentalsokkelen (Outer Continental Shelf Lands Act 1953) som finnes under del 43, kapittel 23, underkapittel III (artiklene 1331–1356) i den føderale amerikanske lovgivningen. Ved denne loven erklærte USA rettigheter til kontinentalsokkelen utenfor USA. Denne loven omfatter blant annet hydrokarboner, svovel og andre mineraler.

I 1980 vedtok USA en ny lov om mineraler på de store havdyp (Deep Seabed Hard Minerals Resources Act 1980) som finnes under del 30, kapittel 26 (artiklene 1401–1473) i den føderale amerikanske lovgivningen. Denne loven ble vedtatt som en midlertidig lov, i påvente av at Senatet skulle ratifisere Havrettskonvensjonen. Dette har hittil ikke skjedd, og loven er derfor fortsatt gjeldende lovgivning på dette området for amerikanske selskapers aktiviteter i områder utenfor nasjonal jurisdiksjon.

Den amerikanske loven av 1980 omfatter både utforsking og industriell utnyttelse (utvinning). Den omtaler spesielt behovet for å kunne høste av noduler, og USAs ønske om å tilrettelegge for at USAs behov for metaller kan tilfredsstilles.

Papua New Guinea

Papua New Guinea har i sin gruvelovgivning fra 1992 inkludert gruvedrift på kontinentalsokkelen. Myndighetene har gitt flere undersøkelsestillatelser til undersøkelser på egen kontinentalsokkel. Papa New Guinea har også gitt det som antas å være den første utvinningstillatelsen på store havdyp (dypere enn 300 meter) til et selskap (Nautilus Minerals, med hovedkvarter i Canada) for utvinning på Solwara-1 feltet i Bismarkhavet. Dette er innenfor Papa New Guineas økonomiske sone, med havdyp ned til ca. 1 600 meter. Prosjektet gjelder opptak av flermetalliske sulfider. Det er fortsatt uklart når utvinning vil kunne komme i gang.

Papua New Guineas lovgivning er basert på hhv. undersøkelsestillatelse og gruvedriftstillatelse (mining lease). Begge tillatelsene er eksklusive. Undersøkelsestillatelse tildeles etter søknad for et bestemt område, men med krav om at området som holdes eksklusivt gradvis reduseres ettersom tiden går og arbeidsprogrammet er gjennomført. Rettighetshaver etter en undersøkelsestillatelse har prioritet til å få gruvedriftstillatelse, som normalt gis for 40 år.

Driftstillatelse forutsettes gitt først når selskapet er rede til å gå i gang med gruvedrift. Dersom innehaver av en undersøkelsestillatelse ikke er rede til å gå i gang med gruvedrift når undersøkelsestillatelse utløper, kan han søke om forlengelse, med krav om nytt arbeidsprogram.

New Zealand

New Zealands Continental Shelf Act 1964 gir anledning til å gi tillatelser til mineralutvinning på sokkelen, men selve tillatelsene gis i henhold til Crown Minerals Act 1991. Den baserer seg på et system med tre typer tillatelser: prospektering (leterett), undersøkelser og utvinning/drift. Lovens bestemmelser er særlig tenkt på mineralutvinning på land, men kan anvendes med visse tilpasninger til virksomhet på kontinentalsokkelen.

Kravene til konsekvensutredninger og vilkårene som stilles for tillatelser for sokkelbasert virksomhet følger dels av Crown Minerals Act 191 og dels av Continental Shelf Act 1964 og dels av lovgivningen for den økonomiske sonen.

New Zealand har et system hvor vitenskapelig forskning, prospektering og undersøkelser innenfor deres økonomiske sone kan foretas uten særskilt tillatelse fra miljømyndighetene, basert på en notifikasjon uten søknad. Avhengig av informasjonen som oppgis kan ytterligere krav om tillatelser bli stilt.