3 Gjeldende rett, behovet for nytt regelverk og avgrensninger
3.1 Gjeldende rett
Kommersiell undersøkelse etter og utnyttelse av mineralforekomster på havbunnen reguleres i dag av lov 21. juni 1963 nr. 12 om vitenskapelig utforskning og undersøkelse etter og utnyttelse av andre undersjøiske naturforekomster enn petroleumsforekomster (kontinentalsokkelloven). Lov 19. juni 2009 nr. 101 om erverv og utvinning av mineralressurser (mineralloven) regulerer mineralvirksomhet på land og gjelder ikke i havområdene.
Kontinentalsokkelloven bestemmer at retten til undersjøiske naturforekomster på norsk kontinentalsokkel tilligger staten, jf. § 2. Loven gjelder for alle undersjøiske naturforekomster unntatt petroleum og bunnfaste arter, jf. § 1 tredje ledd.
Etter kontinentalsokkelloven § 2 andre ledd kan «Kongen […] gi norske eller utenlandske personer, herunder også stiftelser, selskaper og andre sammenslutninger, adgang til å undersøke eller utnytte naturforekomstene». Bestemmelsen fastsetter at det kan settes bestemte vilkår for slike tillatelser. Myndigheten etter § 2 andre ledd er delegert til Olje- og energidepartementet for så vidt gjelder mineralforekomster, jf. forskrift 31. mars 2017 nr. 417.
Myndigheten til å gi tillatelse til å undersøke eller utnytte skjellsand, sand og grus er delegert til fylkeskommunen. Nærings- og fiskeridepartementet har i rundskriv gitt retningslinjer for behandling av søknader om undersøkelse og utvinning av slike forekomster.
Kontinentalsokkelloven har ikke egne saksbehandlingsregler. Nærmere regler om behandling av søknader om undersøkelse er fastsatt i forskrift (midlertidig) 12. juni 1970 nr. 3 for undersøkelse etter visse andre undersjøiske naturforekomster enn petroleum på den norske kontinentalsokkel mv. (1970-forskriften). Det er ikke gitt noen tilsvarende forskrift om utvinning.
1970-forskriften § 4 fastsetter at undersøkelsestillatelse bare kan meddeles norske borgere og selskap mv. Undersøkelsestillatelsen vil være knyttet til et undersøkelsesprogram, jf. § 5 bokstav c. For undersøkelsestillatelsen skal det betales en årlig avgift, jf. § 6, som er satt til 15 000 kroner for hvert kalenderår. Forskriftens § 7 gir tillatelse til såkalt «prøvetaking» av havbunnen eller dens undergrunn, men uten at omfanget er nærmere avgrenset. Videre er det i § 9 fastsatt at en undersøkelsestillatelse ikke gir enerett til undersøkelse i de i tillatelsen nevnte områder. Den gir heller ikke fortrinnsrett eller rett til utnyttelse av eventuelle naturforekomster. Departementet kan etter særskilt søknad og begrunnelse gi enerett til undersøkelse for et begrenset område i et bestemt tidsrom. Tillatelse gis på vilkår som fastsettes i hvert enkelt tilfelle. Etter at undersøkelsene er avsluttet plikter innehaver av undersøkelsestillatelsen å sende inn rapport til departementet om undersøkelsens omfang og utførelse, jf. forskriften § 10. Departementet kan når som helst gi utvinningstillatelse til andre i områder som dekkes av tildelt undersøkelsestillatelse, jf forskriften § 9 tredje ledd.
3.2 Behovet for nytt regelverk
Eventuell kommersiell utvinning av mineraler på havbunnen innenfor norsk jurisdiksjon ligger sannsynligvis et stykke frem i tid. Den praktiske og økonomiske betydningen av mineralvirksomhet på havbunnen er usikker. For eventuell økt og ny aktivitet på kontinentalsokkelen må imidlertid et helhetlig og godt regelverk være på plass i forkant av utviklingen.
Mineralvirksomhet på norsk sokkel og i territorialfarvannet har hittil vært av begrenset omfang. Foruten vitenskapelig forskning, har det kun vært tale om begrenset uttak av grus, sand og leire. Dette har for det meste foregått i kystnære og grunne områder. Utvinningen har hatt begrensede negative eksterne virkninger. Gjeldende regelverk har blitt ansett for å være tilstrekkelig.
Fremover forventes økt interesse for undersøkelse og senere utvinning av nye typer mineralforekomster på større havdyp. Det er derfor behov for et regelverk som legger til rette for miljø- og sikkerhetsmessig forsvarlig ressursforvaltning og ivaretar hensynet til samvirke med andre aktiviteter.
Gjeldende regelverk for mineralvirksomhet på norsk kontinentalsokkel er ufullstendig. Kontinentalsokkelloven fra 1963 gir ikke tilstrekkelig grunnlag for å sikre bredere samfunnshensyn dersom mineralaktiviteten på kontinentalsokkelen øker vesentlig i omfang og/eller endrer karakter. Styringssystemene anses heller ikke hensiktsmessige for en fremtidig aktivitet der myndighetsinvolvering må sikres i de avveininger som skal foretas.
På bakgrunn av dette er det utarbeidet forslag til en ny lov om mineralvirksomhet på kontinentalsokkelen.
Forslaget til ny lov vil legge de overordnede rammene for mineralvirksomhet på kontinentalsokkelen og fastsette de viktigste bestemmelsene både for undersøkelse (ressurskartlegging) og utvinning. Mer detaljerte regler forutsettes fastsatt i forskrift.
Forslaget til ny lov viderefører, med visse justeringer, fylkeskommunenes fullmakt til å gi tillatelser til utvinning av skjellsand, sand og grus i kystnære områder som er omfattet av Nærings- og fiskeridepartementets retningslinjer fastsatt 1. april 1993 vedrørende saksbehandling og tildeling av konsesjoner i henhold til kontinentalsokkelloven.
3.3 Avgrensninger
Lovforslaget omfatter de mineraler på havbunnen som i dag reguleres gjennom kontinentalsokkelloven fra 1963. Det vil si at petroleumsforekomster faller utenfor. Alle mineralforekomster, herunder skjellsand, sand, grus og leire, omfattes av lovforslaget.
Lovforslaget gjelder kun undersøkelse og utvinning av mineraler. Det vil si at kontinentalsokkelloven fortsatt vil regulere vitenskapelig forskning på mineraler. Dette er den samme løsningen som er valgt for petroleum. Det vil si at både norske og utenlandske forskere fremdeles må ha tillatelse fra Oljedirektoratet for forskning som omfatter mineraler på havbunnen.
Mineralvirksomhet på havbunn utenfor norsk jurisdiksjon foreslås ikke regulert i utkastet til ny lov. Norske selskapers aktivitet på andre lands sokkel og i Det internasjonale havbunnsområdet (Området) foreslås ikke omfattet av den nye loven. Det vil si at heller ikke Norges eventuelle rolle som såkalt «sponsorstat» for norske selskap som ønsker tillatelser i Området foreslås regulert i denne loven.
Ved kommersiell interesse for mineralutvinning på norsk kontinentalsokkel, må også behovet for særlige regler for skattlegging av inntekt fra utnyttelsen av ressursene vurderes. Til grunn for dette ligger en vurdering av at dersom virksomheten blir økonomisk lønnsom, bør inntekter komme hele samfunnet til gode. Inntektsbeskatning av virksomheten vil imidlertid ikke bli regulert i denne loven, men gjennom skattelovgivningen. Derimot inneholder lovforslaget enkelte bestemmelser om gebyrer og avgifter.
Kontinentalsokkelloven av 1963 omfatter også aktivitet knyttet til andre undersjøiske naturforekomster enn mineraler, for eksempel naturskapte eller menneskeskapte hulrom. Forskrift 5. desember 2014 nr. 1517 om utnyttelse av undersjøiske reservoarer på kontinentalsokkelen til lagring av CO2 og om transport av CO2 på kontinentalsokkelen (CCS-forskriften) er hjemlet i kontinentalsokkelloven. For slike andre undersjøiske naturforekomster foreslås det at 1963-loven videreføres. Det foreslås visse endringer og presiseringer i kontinentalsokkelloven for å ta høyde for at mineralvirksomheten heretter skal være regulert i den nye loven, men uten at dette endrer rettstilstanden for vitenskapelig forskning eller annen utnyttelse av kontinentalsokkelen.
Det er indikasjoner på at det kan finnes interessant genetisk materiale på eller under havbunnen på norsk kontinentalsokkel. Bioprospektering og opptak av slikt materiale faller i utgangspunktet utenfor virkeområdet for lovforslaget og vil fremdeles være regulert av havressurslova § 3 og §§ 9 og 10. Konsekvensutredningene som lovforslaget legger opp til må dog ta høyde for eksistensen av slikt materiale og hva som eventuelt tas opp sammen med mineralene. Det foreslås også å gi Kongen hjemmel til å gi nærmere bestemmelse om lovens anvendelse på genetisk materiale som tas opp i forbindelse med undersøkelse og utvinning av mineraler.
3.4 Forholdet til annen lovgivning
3.4.1 Innledning
Mineralvirksomhet på kontinentalsokkelen krever tillatelse etter den nye loven. For slik virksomhet kan det i tillegg være nødvendig med tillatelser etter annen lovgivning. Dette innebærer at mineralvirksomhet ikke kan iverksettes før alle nødvendige tillatelser etter ulike lovverk er innhentet. Det er den ansvarlige for virksomheten som skal sørge for å innhente alle nødvendige tillatelser.
Behandlingen av saker etter loven om mineralvirksomhet på kontinentalsokkelloven skal så langt mulig søkes samordnet med behandlingen etter annen lovgivning.
Nedenfor omtales annet regelverk hvor virkeområdet helt eller delvis sammenfaller med den nye loven. Dette kan innebære at virksomhetene må ha tillatelse etter alle de aktuelle regelverkene. I tillegg omtales regelverk som den nye loven er avgrenset mot.
3.4.2 Plan- og bygningsloven
Virkeområdet for lov 27. juni 2008 nr. 71 om planlegging og byggesaksbehandling (plan- og bygningsloven) i sjø er én nautisk mil utenfor grunnlinjene, jf. § 1-2.
Regelverket for utvinning av skjellsand, sand og grus i kystnære områder henviser til plan- og bygningslovens regler når det gjelder masseuttak. Fylkeskommunenes kompetanse til å gi tillatelser til uttak av slike forekomster er derfor i lovforslaget foreslått presisert til å gjelde ut til én nautisk mil fra grunnlinjene.
Departementet legger til grunn at tillatelse til mineralvirksomhet ikke kan gis i strid med vedtatte arealplaner etter plan- og bygningsloven.
3.4.3 Havne- og farvannsloven
Lov 17. april 2009 nr. 19 om havner og farvann (havne- og farvannsloven) gjelder i territorialfarvannet og indre farvann, jf. § 2.
Forvaltningsansvar og myndighet etter loven tilligger Samferdselsdepartementet med mindre noe annet følger av havne- og farvannsloven, jf. lovens § 7 første ledd. Innenfor området hvor kommunen har planmyndighet etter plan- og bygningsloven, har kommunen forvaltningsansvar og myndighet og skal sørge for sikkerhet og fremkommelighet, jf. § 9. Bygging, graving, utfylling og andre tiltak som kan påvirke sikkerheten eller fremkommeligheten i kommunens sjøområde, krever tillatelse, jf. § 27. Nevnte tiltak som skal settes i verk i hovedled eller biled, eller for øvrig utenfor kommunens sjøområde, krever i stedet tillatelse av departementet. Det samme gjelder tiltak som skal settes i verk innenfor kommunens sjøområde, men som kan påvirke sikkerheten eller fremkommeligheten i hovedled eller biled.
Havne- og farvannsloven § 13 om trafikkregulering, som blant annet hjemler regulering av seilingsregler, regler om fart, rutetiltak, forbud mot at fartøy bruker bestemte farleder eller farvann, er gjennom forskrift gitt et utvidet geografisk virkeområde slik at bestemmelsen også gjelder i Norges økonomiske sone. Tilsvarende utvidelse av geografisk virkeområde er gitt gjennom forskrift til havne- og farvannsloven § 20 som regulerer tekniske krav til og bruk, utforming og lokalisering av fyrlys, sjømerker, farvannsskilt og andre innretninger og anlegg som skal gi navigasjonsveiledning eller regulere ferdselen og § 22 om plikt til å melde om anløp og avgang.
3.4.4 Havressurslova
Lov 6. juni 2008 nr. 37 om forvaltning av viltlevande marine ressursar (havressurslova) gjelder for viltlevende marine ressurser på hele den norske kontinentalsokkelen, jf. § 4. Den vil således gjelde for fangst av levende bunndyr og andre sedentære arter og organismer på og under havbunnen på kontinentalsokkelen. Den gjelder også tilhørende genetisk materiale. Det er utarbeidet utkast til forskrift om uttak og utnytting av genetisk materiale (bioprospekteringsforskriften). Fiskeridirektoratet er i utkastet gitt rollen som tildelingsmyndighet av tillatelse for materiale fra sjø og havbunnen. Forskriften er begrenset til de tilfeller hvor biologisk materiale tas ut med formål å utnytte det genetiske materialet. Forskriften som p.t. ikke er vedtatt, foreslås å tre i kraft 1. januar 2019. Noen av havressurslovas bestemmelser, jf. kapittel 5, gjelder for øvrig også for annen aktivitet enn høsting og utnytting av marine ressurser og tilhørende genetisk materiale. Vilkåret er at aktiviteten har innvirkning på slik høsting og utnytting.
Det kan ikke utelukkes at det ved mineralvirksomhet, med tillatelse etter den nye loven, blir tatt opp overskuddsmateriale som inneholder genetisk materiale. Loven her bør derfor gi mulighet for departementet til å regulere dette nærmere i den enkelte tillatelse, og til å gi forskrifter om hvordan slike tilfeller skal behandles. Det vises også til punkt 7.2.
3.4.5 Forurensningsloven
Etter lov 13. mars 1981 nr. 6 om vern mot forurensninger og om avfall (forurensningsloven) er det forbudt å forurense med mindre det er tillatt i lov, forskrift eller gjennom særskilt tillatelse. Loven gjelder, med de begrensninger som følger av folkeretten og av lovens bestemmelser i kapittel 8, også for undersøkelser etter og utvinning og utnytting av undersjøiske naturforekomster på kontinentalsokkelen, herunder avslutning av slik virksomhet, jf. § 4. Plikten til å unngå forurensning i § 7 første ledd, jf. kapittel 3 om plikten til å innhente tillatelse, gjelder likevel bare for de sider av virksomheten som jevnlig fører til forurensninger. Bestemmelsen i § 7 andre ledd, jf. fjerde ledd, gjelder heller ikke tiltak for å hindre eller stanse akutt forurensning. Forurensningsloven trekker her opp grensen mellom sikkerhetsregelverket og forurensningsloven. Krav til beredskap mot akutt forurensning og aksjonsplikt og bistandsplikt ved hendelser er regulert i forurensingsloven kapittel 6.
Virksomhet knyttet til mineralutvinning på kontinentalsokkelen vil kunne kreve tillatelse etter forurensningsloven § 11. Ved vurderingen av om tillatelse skal gis og på hvilke vilkår, skal det legges vekt på forurensningsmessige ulemper ved tiltaket sammenholdt med fordeler og ulemper ved tiltaket for øvrig.
En tillatelse etter forurensningsloven regulerer blant annet bruk og utslipp av kjemikalier. Virksomheter plikter kontinuerlig å vurdere substitusjon av produkter som inneholder helse og miljøskadelige stoffer etter produktkontrolloven § 3 bokstav a. En tillatelse vil også kunne inneholde vilkår for å begrense andre utslipp og krav til lokalitet for utslipp i områder med sårbare miljøverdier, samt krav til blant annet overvåkning. Krav til beredskap mot eventuell fare for akutt forurensning fastsettes med hjemmel i forurensningsloven § 40.
Avfall som oppstår i tilknytning til mineralutvinning på kontinentalsokkelen må håndteres i tråd med reglene i forurensningsloven kapittel 5 og forskrifter gitt i medhold av loven. Med mindre avfallet gjenvinnes eller det er gitt tillatelse til å behandle avfallet offshore, må avfallet bringes til lovlig avfallsanlegg på land. Regler for oppbevaring, levering og håndtering av farlig avfall er gitt i avfallsforskriften kapittel 11. Forurensningsmyndighetene kan gi nærmere forskrifter for håndtering av avfall fra virksomhet på kontinentalsokkelen, jf. § 4 andre ledd.
Søknader om tillatelse etter forurensningsloven § 11 til mineralutvinning på land og petroleumsvirksomhet behandles vanligvis av Miljødirektoratet. Direktoratets vedtak kan påklages til Klima- og miljødepartementet.
3.4.6 Naturmangfoldloven
Lov 19. juni 2009 nr. 100 om forvaltning av naturens mangfold (naturmangfoldloven) omfatter all natur, og gjelder for alle sektorer som forvalter naturmangfold eller tar beslutninger som har konsekvenser for dette mangfoldet. Loven inneholder prinsipper for bærekraftig bruk av natur, slik som krav om kunnskap, føre var-prinsippet, økosystemtilnærming og samlet belastning. Lovens virkeområde er i utgangspunktet ut til grensen for territorialfarvannet, men lovens prinsipper gjelder også utenfor dette området, jf. § 2. På kontinentalsokkelen gjelder blant annet forvaltningsmålene i §§ 4 og 5 og prinsippene i §§ 7 til 10 så langt de passer, jf. § 2 siste ledd. Naturmangfoldloven virker sammen med andre lover, og lovens prinsipper skal legges til grunn som retningslinjer ved beslutninger som berører natur.
3.4.7 Arbeidsmiljøloven
Det fremgår av lov 17. juni 2005 nr. 62 om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv. (arbeidsmiljøloven) § 1-3 første ledd at loven gjelder for virksomhet i forbindelse med undersøkelse etter og utnyttelse av naturforekomster på havbunnen eller i dens undergrunn, i indre norske farvann, norsk sjøterritorium og den norske del av kontinentalsokkelen. Departementet legger således til grunn at arbeidsmiljøloven kommer til anvendelse for mineralvirksomhet på kontinentalsokkelen.
3.4.8 Kulturminneloven
Virkeområdet for lov 9. juni 1978 nr. 50 om kulturminner (kulturminneloven) i sjø er 24 nautiske mil utenfor grunnlinjen. Innenfor dette området gjelder undersøkelsesplikten i kulturminneloven § 9, som innebærer at kulturminnemyndigheten skal undersøke om et større tiltak kan virke inn på automatisk fredete kulturminner, for eksempel bosettinger fra steinalder. Videre har staten – der det ikke finnes noen kjent eier, eiendomsretten til skipsfunn. Dette gjelder mer enn hundre år gamle båter – og rester av slike, og det som har vært ombord i dem. Dette følger av kulturminneloven § 14, som også pålegger samme undersøkelsesplikt som er gitt i kulturminneloven § 9. Bestemmelsene i kulturminneloven innebærer at det ved planlegging av utvinning av mineralforekomster innenfor 24 nautiske mil, skal tas kontakt med kulturminneforvaltningen.
3.4.9 Mineralloven
Mineralloven og tilhørende forskrifter er regelverket for mineralnæringen på land. Loven gjelder etter § 4 for norsk territorium med unntak av Svalbard. Dette inkluderer holmer, øyer og skjær, vassdrag og innsjøer.
Loven gjelder ikke for mineralvirksomhet som skjer utenfor den private eiendomsrettens grenser i sjø. Den private eiendomsretten følger marbakken. Dersom marbakken ikke kan påvises, går grensen ved to meters dyp. Høyesterett har stadfestet at dette også gjelder dersom det er brådypt ved land.
Som omtalt i punkt 7.2 foreslås det at den nye loven om mineralvirksomhet på kontinentalsokkelen gis anvendelse for havområder som ligger utenfor den private eiendomsrettens grenser i sjø. Dermed blir det ikke overlapp mellom de to lover.
3.4.10 Lov om informasjon om bestemt angitte områder, skjermingsverdige objekter og bunnforhold
Lov 21. juni 2017 nr. 88 om informasjon om bestemt angitte områder, skjermingsverdige objekter og bunnforhold gjelder i Norge og innenfor territorialfarvann. Kongen kan gi forskrift om lovens anvendelse på Svalbard, Jan Mayen og bilandene, og kan fastsettes særlige regler under hensyn til de stedlige forhold, jf. loven § 2 andre ledd.
Lovens formål er å legge til rette for å kunne motvirke trusler mot rikets selvstendighet og sikkerhet og andre vitale nasjonale sikkerhetsinteresser ved å beskytte og utøve kontroll over informasjon som omfattes av denne lov.
Det følger av loven § 4 at det er forbudt å gjøre opptak av eller på annen måte bruke informasjon om bestemt angitt bunnforhold innenfor territorialfarvannet dersom det i noen grad kan ha skadefølger for rikets selvstendighet og sikkerhet og andre vitale nasjonale sikkerhetsinteresser om informasjonen blir kjent for uvedkommende. Forsvarsdepartementet er i loven gitt myndighet til å gi tillatelse til å gjøre opptak av eller på annen måte bruke informasjon om bestemte angitte bunnforhold, jf. bestemmelsens annet ledd.
Det pågår et arbeid med å utarbeide en forskrift tilknyttet lovbestemmelsen, hvor forbudets rekkevidde og et forvaltningsregime for tillatelse til opptak og bruk av slik informasjon vil bli nærmere spesifisert.
Departementet legger til grunn at tillatelse til mineralvirksomhet ikke kan gis i strid med lov om informasjon om bestemte angitte områder, skjermingsverdige objekter og bunnforhold § 4.
3.4.11 Bergverksordningen for Svalbard
Bergverksordningen for Spitsbergen (Svalbard) gitt ved kongelig resolusjon 7. august 1925 gir regler om mineralvirksomhet på øygruppen, og har blant annet bestemmelser om leting og funn, utmålsforretninger og om utmålshaveres rettigheter og plikter. Bergverksordningen administreres av Direktoratet for mineralforvaltning med Bergmesteren for Svalbard (DMF).
Bergverksordningen gjelder bare for mineralvirksomhet på land. Den vil derfor ikke overlappe med ny lov om mineralvirksomhet på kontinentalsokkelen.
3.4.12 Svalbardmiljøloven
Lov 15. juni 2001 nr. 79 om miljøvern på Svalbard (svalbardmiljøloven) gjelder på Svalbards landområder og i tilhørende sjøterritorium. Formålet med loven er å opprettholde et tilnærmet uberørt miljø på Svalbard. Loven med forskrifter fastsetter blant annet forbud mot tyngre naturinngrep i verneområdene, krav om tillatelse for alle typer tekniske inngrep utenfor verneområdene og krav om konsekvensutredning av alle inngrep som kan antas å ha mer enn ubetydelige virkninger på naturmiljøet.
I de store verneområdene fra 1973 er det ikke tillatt å søke etter mineraler og bergarter, se forskrift 4. april 2014 nr. 377 om større naturvernområder og fuglereservater på Svalbard videreført fra 1973.
Det skal fortsatt være mulig å gjennomføre forskning på havbunnen i territorialfarvannet ved Svalbard. På samme måte som i dag må slik forskning være i tråd med svalbardmiljøloven.
Det legges til grunn at det heller ikke vil bli åpnet for mineralundersøkelse og -utvinning i de deler av territorialfarvannet ved Svalbard som ikke er vernet. Det vises også til punkt 7.2.3 nedenfor.
3.4.13 Jan Mayen – forskrift om naturreservat
Hele øya Jan Mayen er fredet som naturreservat, jf. forskrift 19. november 2010 nr. 1456 om fredning av Jan Mayen naturreservat § 1. Formålet med fredningen er å bevare en tilnærmet uberørt arktisk øy og tilgrensende sjøområder, inkludert havbunnen, jf. § 3. Fredningen omfatter også det tilliggende territorialfarvannet med unntak av et marint areal i og 500 meter utenfor Båtvika. Det kan gis unntak fra fredningsbestemmelsene for bl.a. vitenskapelig forskning, jf. forskriftens § 6 andre ledd.
Uttak av mineraler er ikke tillatt i naturreservat. Det legges derfor til grunn at det ikke vil være aktuelt å åpne for undersøkelse og utvinning av mineraler i områder som dekkes av naturreservatet.
3.4.14 Bouvetøya – forskrift om naturreservat
Bouvetøya er fredet i medhold av forskrift 17. desember 1971 nr. 9 om fredning av Bouvetøya med tilliggende territorialfarvann som naturreservat. De spesielle naturforholdene gjør at området er viktig for naturvitenskapelig forskning og overvåking. Dette kan også omfatte forskning på havbunnen i territorialfarvannet, og forskriftens del III nr. 7 åpner for at man kan gi unntak fra fredningen for vitenskapelige formål. Det er forbud mot tekniske inngrep i naturreservatet. Det legges derfor til grunn at det ikke er aktuelt å åpne territorialfarvannet ved Bouvetøya for undersøkelse og utvinning av mineraler selv om den nye loven gis anvendelse for området.
3.4.15 Forskrift om militære forbudsområder
I henhold til forskrift 31. desember 2016 nr. 1914 om militære forbudsområder innen sjøforsvaret er det etablert flere forbudsområder. Et forbudsområde, foruten militære områder, er et nøyaktig angitt sjø- eller landområde som det er knyttet spesielle og nærmere definerte restriksjoner til. I forbudsområdene er det forbud mot adgang for uvedkommende, dykking, ankring, sjømåling, fiske og bruk av trål og bunnredskaper i enhver form. Hvilke geografiske områder det er tale om fremgår av forskriften. Det dreier seg om 16 hovedområder langs kysten fra nord til sør.
3.4.16 Behov for tilpasninger og endringer i eksisterende lovgivning
Det er behov for tilpasning av kontinentalsokkellovens virkeområde når undersøkelse og utvinning av mineraler tas ut i egen lov. I tillegg foreslås det enkelte endringer i mineralloven og selskapsloven. Det er omtalt nærmere i merknadene til endringsforslagene.