4 Forholdet til folkeretten
Havrettskonvensjonen – Kontinentalsokkelen og Det internasjonale havbunnsområde
Havrettskonvensjonens bestemmelser om kyststaters suverene rettigheter på kontinentalsokkelen er grunnleggende for Norges rett til å regulere mineralutvinning på egen sokkel.
Havrettskonvensjonen del VI omhandler kontinentalsokkelen. Kontinentalsokkelen er den undersjøiske forlengelsen av landmassen ut til de store havdyp. Kyststaten har suverene rettigheter på kontinentalsokkelen, herunder enerett til undersøkelser og utnyttelse av både de levende og ikke-levende ressursene på sokkelen. Samtidig har kyststaten en plikt til å ivareta miljøet og til å la andre stater bruke sokkelen for visse formål, for eksempel til legging av rørledninger og kabler.
Den norske kontinentalsokkelen omfatter for det første kontinentalsokkelområdene i Nordsjøen, Barentshavet, Norskehavet og Polhavet. Dessuten har Norge kontinentalsokkel utenfor Bouvetøya i Sør-Atlanterhavet og utenfor Dronning Maud Land og Peter I Øy i Antarktis. Norge har automatisk kontinentalsokkel ut til 200 nautiske mil fra grunnlinjene, jf. Havrettskonvensjonen artikkel 76. Norge har imidlertid også kontinentalsokkel som strekker seg lenger ut i henhold til kriteriene som er fastsatt i konvensjonen.
Havretten gir kyststaten adgang til jurisdiksjonsutøvelse på kontinentalsokkelen begrenset av hva som er nødvendig for de formål hvor kyststaten har suverene rettigheter, eller som har spesiell tilknytning til utøvelsen av disse rettigheter. Havrettskonvensjonen art. 77 nr. 1 gir kyststaten suverene rettigheter over kontinentalsokkelen for det formål å undersøke den og utnytte dens naturforekomster, herunder mineralvirksomhet. Samtidig gir havrettskonvensjonen art. 60 nr. 1 kyststaten jurisdiksjon for innretninger på egen kontinentalsokkel som benyttes for dette formål. Kyststaten har etter dette folkerettslig anledning til å utøve jurisdiksjon over innretninger som benyttes i mineralvirksomheten på kontinentalsokkelen uten hensyn til om virksomheten drives fra en installasjon, anlegg eller for eksempel fartøy. Bestemmelsen må imidlertid forstås slik at lovgivningskompetansen er begrenset til virksomhet som direkte angår utforskning og utnyttelse av naturforekomstene.
Havrettskonvensjonen artikkel 78 fastslår at utøvelsen av kyststatens rettigheter over kontinentalsokkelen ikke må krenke eller føre til uberettiget innblanding i skipsfarten eller andre staters rettigheter og friheter etter Havrettskonvensjonen. Havrettskonvensjonen har egne regler for forurensning fra havbunnsvirksomhet underlagt nasjonal jurisdiksjon i artikkel 208. Reglene gjelder for alle deler av kontinentalsokkelen. Statenes plikt etter bestemmelsen er til å treffe effektive tiltak, og til å ha lover og forskrifter for å begrense og kontrollere forurensning av det marine miljø. Disse reglene må være på et visst nivå.
De store havdyp, utenfor nasjonal jurisdiksjon, utgjør Det internasjonale havbunnsområde (Området) hvor utnyttelse av mineralressursene er regulert i Havrettskonvensjonen del XI, vedlegg III (Grunnleggende betingelser for forundersøkelse, undersøkelse og utnyttelse), vedlegg IV (Driftsselskapets vedtekter) og avtale om gjennomføring av del XI i De forente nasjoners havrettskonvensjon av 10. desember 1982.
Havrettskonvensjonen artikkel 156 flg. oppretter Havbunnsmyndigheten for å tilrettelegge og kontrollere virksomheten i Området, særlig med sikte på å forvalte mineralforekomstene.
Så langt har Havbunnsmyndigheten vedtatt reguleringer om prospektering og utforskning av flermetalliske noduler, flermetalliske sulfider og koboltrike ferromanganskorper. Havbunnsmyndigheten har fastslått at rettighetshaveren får en eksklusiv rett til å lete, men etter en bestemt type mineral. Disse eksklusive rettighetene gjelder for inntil 15 år. I denne perioden skal rettighetshaveren gi tilbake deler av det geografiske området etter henholdsvis åtte og ti år, slik at begrensningene på andres letemuligheter er tidsbegrenset. Etter 15 år må rettighetshaveren enten søke om utvinningstillatelse for et område som ligger innenfor «restområdet», eller gi det tilbake til Området. Rettighetshaveren har fortrinnsrett og prioritet dersom de søker om utvinning i samme område. Det pågår arbeid for å utarbeide og vedta regelverk om utvinning.
Hittil har Havbunnsmyndigheten inngått et 20-talls kontrakter om utforskning. De omfatter områder i det østlige Stillehavet i Clarion Clipperton-sonen, på den midtatlantiske rygg, i de sørvestlige og sentrale deler av det indiske hav, og i det vestlige Stillehavet. Foreløpig gjelder de fleste kontraktene flermetalliske noduler, knyttet til det regelverket som først ble vedtatt.
EØS
Innenfor virkeområdet til EØS-avtalen er Norge gjennom EUs direktiv om konsekvensutredninger, rådsdirektiv 2001/42/EØF om vurderinger av virkninger av bestemte planer og programmer og rådsdirektiv 2011/92/EF som er et samledirektiv for alle direktiv som innebærer endringer i rådsdirektiv 85/337/EØF om vurderinger av visse offentlige og private prosjekter sine miljøvirkninger, forpliktet til å gjennomføre konsekvensutredninger ved en rekke tiltak. Direktivene retter seg mot respektive utredninger i forbindelse med planer og programmer og utredninger i forbindelse med tiltak. Norges plikter etter disse direktivene er ivaretatt gjennom generelle bestemmelser om konsekvensutredninger i plan- og bygningsloven. Petroleumsloven og havenergilova har egne bestemmelser om konsekvensutredninger.
Espoo
Dersom nabostater kan bli påvirket av negative miljøvirkninger av tiltak i Norge, skal det i henhold til Konvensjon om konsekvensutredninger for tiltak som kan ha grenseoverskridende miljøvirkninger (Espoo-konvensjonen) av 25. februar 1991, utarbeides konsekvensutredninger (artikkel 2) og nabolandet skal varsles (artikkel 3) og konsulteres (artikkel 5).
OSPAR
Norge er part i konvensjonen om bevaring av det marine miljø i Nordøst-Atlanteren, OSPAR-konvensjonen, som ble undertegnet 22. september 1992. I konvensjonen er det blant annet gitt et generelt forbud mot dumping. Dette er gjennomført i norsk rett i forurensningsforskriften kapittel 22.
Injeksjon av CO2 på sokkelen, når denne ikke inngikk som en integrert del av petroleumsvirksomheten, ble i sin tid vurdert å være i strid med OSPAR-konvensjonens forbud mot dumping, og det ble derfor fremforhandlet et særskilt unntak i konvensjonen.
For petroleumsvirksomhet offshore er det gitt særskilte regler i vedlegg III til konvensjonen. Reglene åpner blant annet for at det kan tillates utslipp fra innretninger offshore. Dette er bakgrunnen for at f. eks. kaks fra boring med vannbasert borevæske kan tillates sluppet ut, uten å rammes av det generelle dumpeforbudet i konvensjonen. Reglene er grunnlaget for at det kan gis tillatelse til injeksjon i tilknytning til petroleumsvirksomhet.
Dersom avfall fra mineralutvinning ønskes sluppet ut eller injisert i havbunnen, oppstår det et spørsmål om dette vil være i strid med forbudet mot dumping i konvensjonen. Forholdet til OSPAR-konvensjonen når det gjelder utslipp og injeksjon av mineralavfall på kontinentalsokkelen vil avklares nærmere.
Dumpingforbudet kan også bli aktuelt for disponering av innretninger. Det er gitt særregler om dette for petroleumsvirksomhet, men disse omfatter ikke innretninger benyttet i mineralvirksomhet.
De foreslåtte bestemmelsene i lov om mineralvirksomhet på kontinentalsokkelen om bl.a. konsekvensutredninger, tillatelser og avslutning av virksomhet må praktiseres i samsvar med krav i disse konvensjonene.