8 Hvilke etterlatte bør gis særlig styrkede rettigheter?
8.1 Gjeldende rett
Ved lov 2. juli 2004 nr. 61 ble det gitt visse prosessuelle rettigheter til den som hadde foreldreansvar eller var verge for fornærmede i saker hvor noen under 18 år er død som følge av en straffbar handling, jf. straffeprosessloven § 107 a annet ledd første punktum. Det samme gjelder tilfeller der fornærmede hadde fylt 18 år på handlingstidspunktet og særlige grunner foreligger, jf. straffeprosessloven § 107 annet ledd annet punktum. For en nærmere fremstilling av etterlattes stilling i straffeprosessen, se utredningen kapittel 3.3 side 46 flg.
8.2 Begrepene «pårørende» og «etterlatte»
8.2.1 Utvalgets forslag
Utvalget ble i mandatet punkt 3 bedt om å vurdere hvorvidt pårørende til fornærmede i straffesaker burde få de samme eller noen av de prosessuelle rettighetene som utvalget foreslår for fornærmede selv. Utvalget skulle se hen til den avgrensningen som ble gjort i lov 2. juli 2004 nr. 61.
Utvalget mener pårørende bare bør gis straffeprosessuelle rettigheter i tilfeller der fornærmede selv ikke er live, jf. utredningen kapittel 8.7.2 side 131:
«Utvalget har kommet til at pårørende bare bør gis straffeprosessuelle rettigheter i de tilfellene der fornærmede er død. Selv om også andre pårørende kan være hardt rammet av en straffbar handling, er deres tilknytning til saken gjennomgående for fjern til at de bør gis egne prosessuelle rettigheter dersom fornærmede er i live. Den fornærmede står den straffbare handlingen nærmest, og det er naturlig at rettighetene tilkommer fornærmede alene. For myndige fornærmede ville det dessuten være et brudd på deres selvstendighet om også deres pårørende kunne utøve prosessuelle rettigheter i saken.
Pårørende til mindreårige fornærmede har imidlertid behov for prosessuelle rettigheter. Dette er ivaretatt ved at pårørende kan utøve rettigheter på fornærmedes vegne som fornærmedes verge. Pårørende kan også ha egne krav som kan fremmes i forbindelse med straffesaken etter straffeprosessloven § 3. Som eksempel kan nevnes inntektstap og påførte utgifter for pårørende som har måttet ta seg av fornærmede. I sist nevnte tilfelle vil de pårørende formelt ha status som fornærmet, jf. straffeprosessloven § 3 siste ledd.
Utvalget har således konsentrert seg om de etterlatte blant de pårørende til personer som har blitt utsatt for en straffbar handling. Utvalget foreslår imidlertid i punkt 10.9 at pårørende til fornærmede som ikke er drept, gis rett til godtgjørelse etter vitnegodtgjørelsesloven i noen flere tilfeller enn etter gjeldende regelverk.»
For å tydeliggjøre at pårørende i utgangspunktet bare gis selvstendige rettigheter i tilfeller der fornærmede selv er død, bruker utvalget uttrykket «etterlatte» i stedet for pårørende.
Utvalget foreslår at etterlatte, som i dag, bør ha rettigheter i alle typer saker der noen har mistet livet som følge av en straffbar handling. Dette dekker ikke bare saker om forsettlig drap, men også for eksempel voldssaker med døden til følge. Også trafikksaker er ment omfattet til tross for at loven bruker uttrykket «fornærmede», se Ot.prp. nr. 45 (2003–2004) side 15.
8.2.2 Høringsinstansenes syn
Borgarting lagmannsrett , Nordland statsadvokatembeter , Trøndelag statsadvokatembeter og Oslo politidistrikt støtter uttrykkelig at bare etterlatte gis styrkede straffeprosessuelle rettigheter, og ikke fornærmedes slektninger når fornærmede selv er i live. Kristoffer Inderberg Bastiansens minnefond mener at pårørende bør gis rettigheter der fornærmede er så hardt skadet at de ikke kan ivareta egne interesser.
8.2.3 Departementets vurdering
Departementet støtter utvalgets begrunnelse for å avgrense pårørendes rettigheter til de tilfellene der fornærmede eller andre direkte skadelidte er døde som følge av en straffbar handling. I enkelte tilfeller kan pårørende være sentrale vitner eller selv fremme krav etter straffeprosessloven § 3 (borgerlige rettskrav, fra 1. januar 2008 sivile krav, jf. tvisteloven § 37-3 nr. 6) og dermed ha rettigheter og plikter i forbindelse med en straffesak. Utover dette er det ikke behov knyttet til sakens opplysning som tilsier at pårørende til en myndig fornærmet bør ha straffeprosessuelle rettigheter.
Også i tilfeller der fornærmede er i en situasjon der hun eller han ikke kan ivareta egne interesser, slik Kristoffer Inderberg Bastiansens minnefond peker på, er det slik at rettighetene formelt tilkommer den fornærmede. Dette forhindrer likevel ikke at fornærmedes rettigheter utøves av andre på den fornærmedes vegne. Dette reguleres i så fall av det alminnelige regelverket om vergemål mv.
Om bistandsadvokat bør kunne oppnevnes i saker med savnede personer, se 8.6 nedenfor.
8.3 Kretsen av etterlatte
8.3.1 Gjeldende rett og utvalgets forslag
Etter gjeldende rett er det bare den som hadde foreldreansvaret eller var verge for avdøde som i visse tilfeller er gitt prosessuelle rettigheter.
Utvalget mener at kretsen av etterlatte som gis rettigheter, bør utvides til å gjelde også fornærmedes ektefelle/registrerte partner/samboer og myndige barn i tillegg til foreldre. Begrunnelsen for valg av krets finnes i utredningen kapittel 10.2.1 side 170:
«Innledningsvis minnes om at etterlatte som fremmer erstatnings- eller oppreisningskrav i straffesaken har prosessuelle rettigheter som fornærmet i saken, jf. straffeprosessloven § 3 fjerde ledd og punkt 3.1.2.3. De etterlatte kan fremme det borgerlige kravet selv med fulle partsrettigheter, jf. straffeprosessloven § 428, eller be om at påtalemyndigheten fremmer kravet, jf. § 427. Det er derfor særlig hvor etterlatte ikke krever erstatning det må vurderes å innføre nye prosessuelle rettigheter.
Etter utvalgets oppfatning er det først og fremst nær følelsesmessig, rettslig eller økonomisk tilknytning til avdøde som tilsier prosessuelle rettigheter for etterlatte. Dernest er det et viktig moment om etterlatte av andre grunner rammes spesielt hardt eller har en særlig interesse i utfallet av straffesaken. Utvalget mener at rettighetene bør begrenses til en forholdsvis snever krets av etterlatte, og til dem som presumptivt stod den avdøde nærmest.
Utvalget foreslår at rettigheter gis til fornærmedes ektefelle/samboer/registrert partner, myndige barn og foreldre, og at dette fastsettes i en definisjon av etterlatte i straffeprosessloven.
Forholdet mellom ektefeller, registrerte partnere og samboere er underlagt særlige rettsregler. Ektefeller og registrerte partnere har gjensidig underholdsplikt, og de er underlagt felles formuesordning i ekteskapsloven. Samboere har ikke gjensidig underholdsplikt, og er ikke underlagt ekteskapslovens formuesordning. Husstandsfellesskapsloven innholder imidlertid enkelte regler om rett til å overta bolig og innbo ved død og samlivsbrudd. Både ekteskap og samboerforhold har skatte- og trygderettslige virkninger. Disse rettslige båndene medfører ikke i seg selv behov for å gi straffeprosessuelle rettigheter, men avspeiler det nære følelsesmessige forholdet og livsfellesskapet mellom ektefeller, registrerte partnere og samboere. Mellom foreldre og myndige barn er det ikke slike rettslige bånd, men den gjensidige følelsesmessige tilknytningen er som oftest sterk og livsvarig.»
Utvalget foreslår imidlertid ikke videreført rettigheter for den som var verge for avdøde uten å ha foreldreansvaret, se merknaden til straffeprosessloven § 93 a i utredningen kapittel 15.4 på side 231. Utvalgets begrunnelse er at vergen normalt ikke har den følelsesmessige tilknytningen som begrunner den særlige stilling som gis til etterlatte i straffesaker. Vergen er derfor ikke omfattet av definisjonen av etterlatte i utvalgets forslag og er dermed ikke gitt prosessuelle rettigheter som etterlatt.
8.3.2 Høringsinstansenes syn
Agder lagmannsrett , Politidirektoratet , Kvinnefronten og Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress støtter utvalgets forslag til utvidelse og avgrensning av kretsen etterlatte som bør få straffeprosessuelle rettigheter.
Hordaland statsadvokatembeter,Nordland statsadvokatembeter,Barneombudet og Redd Barna mener at ikke bare myndige barn av avdøde, men også mindreårige barn, bør inngå i definisjonen av etterlatte. Fra uttalelsen til Nordland statsadvokatembeter gjengis:
«Vi er videre i hovedsak enige i utvalgets forslag til avgrensning av gruppen etterlatte som skal gis rettigheter (utkastet § 93 a annet ledd), men mener det må vurderes nærmere om det kun skal være myndige barn som skal anses som etterlatt etter straffeprosessloven. Selv om yngre barn må være representert av andre, kan vi ikke se at begrunnelsen som utvalget gir i NOU s 171 er tungtveiende nok til å ikke anse umyndige barn som etterlatt i lovens forstand. F eks kan man tenke seg barn som nærmer seg myndighetsalderen, eller tilfeller der det er flere søsken hvor noen er over og andre under myndighetsalderen, og hvor det vil virke uheldig at noen formelt skal anses som etterlatt, og andre ikke. Vi antar også at det vil være i strid med alminnelig oppfatning å anse foreldre til avdøde som nærmere pårørende enn umyndige barn avdøde måtte ha. I enkelte tilfeller vil avdøde ikke ha ektefelle /samboer eller foreldre i live, kun mindreårige barn. Det synes unaturlig at disse barna ikke skulle få posisjon som etterlatt. »
Barneombudet uttaler at barn som etterlatte bør ha samme rettigheter som andre etterlatte og at hvilke rettigheter som barnet benytter seg av vil variere i forhold til barnets personlighet og alder.
Både Hordaland statsadvokatembeter, Barneombudet og Redd Barna fremhever særskilt barnas behov for prosessuelle rettigheter i saker der den ene av foreldrene er mistenkt for å ha drept den andre.
Advokatforeningen,JURK og Kristoffer Inderberg Bastiansens minnefond mener at også søsken og fosterbarn/fosterfamilier bør høre til kretsen av etterlatte som loven gir prosessuelle rettigheter.
Trøndelag statsadvokatembeter skriver:
«En gruppe pårørende som ofte blir stemoderlig behandlet er pårørende etter dødsfall i trafikken. Disse har kompliserte erstatningskrav, behov for informasjon og har behov for rettigheter på linje med de øvrige pårørende i andre typer straffesak. Trøndelag statsadvokatembeter mener denne gruppen burde få tydeliggjort sine rettigheter, i forbindelse med denne lovendringen.»
8.3.3 Departementets vurdering
Departementet er enig med utvalget i at ektefelle/registrert partner/samboer, foreldre og myndige barn bør gis styrkede rettigheter. Videre har departementet kommet til at mindreårige barn av avdøde bør gis straffeprosessuelle rettigheter som etterlatte, men at søsken i utgangspunktet bør holdes utenfor definisjonen av etterlatte, se nærmere nedenfor. Departementet mener som utvalget at den som var verge for avdøde, normalt ikke vil ha behov for straffeprosessuelle rettigheter. Vergen foreslås derfor ikke inkludert i definisjonen av etterlatte.
Når det gjelder etterlatte etter dødsfall i trafikken, som Trøndelag statsadvokatembeter peker på, understreker departementet at disse er å regne som etterlatte på lik linje med etterlatte i andre saker der noen er død som følge av en straffbar handling, jf. foran i 8.2.3.
Hordaland statsadvokatembeter, Nordland statsadvokatembeter, Barneombudet og Redd Barna har etter departementets syn pekt på gode grunner til at mindreårige barn bør gis prosessuelle rettigheter på linje med andre etterlatte. Slike rettigheter kan særlig være viktig for informasjon knyttet til oppklaring av saken og sakens gang. Dette kan være viktig både av hensyn til erstatnings- og oppreisningskrav og for bearbeiding av hendelsen.
Det kan variere i hvilken grad mindreårige barn har behov for alle de prosessuelle rettighetene som stillingen som etterlatt foreslås å føre med seg. Dette bør likevel ikke være avgjørende for om rettighetene generelt skal være tilgjengelige.
Det er heller ikke noe særegent for disse tilfellene at den som er tilkjent rettigheter, må ha hjelp til å utøve dem. Slik vil tilfellet også være dersom fornærmede er mindreårig eller ellers er i en tilstand der vedkommende ikke er i stand (faktisk eller rettslig) til å ivareta egne interesser.
Når det gjelder søsken av en person som er død som følge av en straffbar handling, er departementet enig med de høringsinstansene som peker på at søsken i mange tilfeller kan ha like sterke følelsesmessige bånd som foreldre og barn. Juridisk skiller søsken seg likevel fra de andre i kretsen ved at det ikke på noe tidspunkt har vært formelle juridiske bånd mellom dem, slik det har mellom ektefeller/registrerte partnere eller barn og foreldre. Til sammenligning kan nevnes at heller ikke i lov om skadeserstatning 13. juni 1969 nr. 26 regner søsken som etterlatte i bestemmelsene om oppreisning, jf. § 3-5 annet ledd som lyder slik:
«Den som forsettlig eller grovt aktløst har voldt en annens død, kan pålegges å betale avdødes ektefelle, samboer, barn eller foreldre slik oppreisning som nevnt i første ledd.»
Det er likevel ikke først og fremst de juridiske bindingene mellom avdøde og de etterlatte som begrunner departementets avgrensninger, men livsfellesskapet og de følelsesmessige båndene.
De følelsesmessige og relasjonsmessige båndene mellom søsken kan tale for at også søsken bør få særlige prosessuelle rettigheter i straffesaken. Når departementet likevel ikke har foreslått slike uttrykkelige rettigheter, har det sammenheng med hvordan regelen for etterlattes rettigheter foreslås utformet. Departementet foreslår at de fleste rettighetene gis til én gruppe av de etterlatte, se nærmere 8.4.3 nedenfor. Rettigheter til søsken ville måtte stått tilbake for rettigheter til ektefelle/registrert partner/samboer, barn og foreldre. I disse tilfellene ville derfor bare hatt betydning i saker der avdøde ikke etterlater seg noen fra den nevnte kretsen. Slike særlige tilfeller mener departementet ivaretas mer hensiktsmessig gjennom adgangen til skjønnsmessig oppnevning av bistandsadvokat som foreslås, se 7.2.4 foran.
I de tilfellene der rettigheter foreslås gitt til hver enkelt som omfattes av definisjonen av etterlatte, se 8.4.3 nedenfor, vil det dessuten være en fordel om antall personer er forholdsvis begrenset. Dette gjelder for eksempel forslaget om å lovfeste at politiets og påtalemyndighetens taushetsplikt ikke gjelder overfor etterlatte. Unntak fra taushetsplikt innebærer ikke i seg selv at opplysningene dermed skal gis ut, men hensynet til de andre involverte kan tale for at unntaksregelen holdes innenfor snevre rammer.
Departementet foreslår i tråd med utvalgets flertallsforslag at søsken bør kunne få godtgjørelse for tilstedeværelse under hele hovedforhandlingen, se nedenfor i 9.8.7 og endringsforslag til lov 21. juli 1916 nr. 2 om vidners og sakkyndiges godtgjørelse m.v. § 1. Departementet antar at dette vil være en praktisk viktig rettighet for søsken.
8.4 Selvstendige rettigheter til hver enkelt etterlatt?
8.4.1 Utvalgets forslag
Utvalget drøfter om alle som faller inn under definisjonen av etterlatte skal ha selvstendige rettigheter, eller om rettighetene skal være begrenset til noen av dem i en prioritert rekkefølge. Etter utvalgets syn kan det ikke svares generelt på spørsmålet, da det vil variere med de ulike rettighetene om de bør tilfalle en eller alle. Utvalgets lovtekniske løsning presenteres slik i utredningen kapittel 10.2.2 side 171:
«Utvalget har utformet definisjonen i utkastet til straffeprosessloven § 93 a annet ledd første punktum slik at de som gjennomgående står avdøde nærmest nevnes først (ektefelle/samboer, dernest myndige barn og foreldre). Rettighetene bør etter utvalgets oppfatning som regel bare kunne utøves av avdødes nærmeste. Utvalget foreslår å bruke uttrykket «etterlatte i prioritert rekkefølge» for å klargjøre dette, jf. utkastet til definisjon i § 93 a annet ledd annet punktum. I de tilfeller utvalget foreslår at både ektefelle/samboer og myndige barn og foreldre skal kunne utøve rettigheten, brukes uttrykket «alle etterlatte». Enkelte steder brukes bare «etterlatte». For eksempel foreslås «etterlatte» gitt rettigheter ved politiavhør. Da gjelder rettighetene alle etterlatte som blir avhørt. Det ville i slike tilfeller ikke gi mening å gi rettighetene til «alle» etterlatte eller etterlatte «i prioritert rekkefølge».
Utvalget foreslår som det fremgår nedenfor at de etterlatte i hovedsak gis de rettigheter som er gitt til foreldre med barn under 18 år som er død som følge av en straffbar handling. Det vises til oversikten over gjeldende rett i punkt 3.3.1.2.
Enkelte rettigheter foreslår utvalget at bare skal tilkomme etterlatte som får oppnevnt bistandsadvokat. På samme måte som for fornærmede, blir disse benevnt «etterlatte med særlige rettigheter».»
8.4.2 Høringsinstansenes syn
Få instanser har uttalt seg direkte om dette spørsmålet. Nordland statsadvokatembeter støtter utvalgets forslag, men har innvendinger mot begrepet «alle etterlatte»:
«Vi tiltrer utvalgets forslag om at enkelte rettigheter kun gis til etterlatte i prioritert rekkefølge, og videre at man skiller mellom etterlatte med særlige rettigheter og andre etterlatte. Vi mener likevel at det blir misvisende når enkelte bestemmelser i lov- og forskriftsutkastet benytter begrepet «alle etterlatte» (utkast til straffeprosessloven § 93 d og § 93 g og påtaleinstruksen § 4-1), som vi oppfatter som en påpekning av at bestemmelsen ikke bare retter seg mot etterlatte med særlige rettigheter, men også andre etterlatte slik de er definert i utkastet til § 93 a annet ledd. Språklig sett, og uten forarbeidene tilgjengelig, vil imidlertid begrepet «alle etterlatte» bli oppfattet å omfatte langt flere slektninger enn de som er nevnt i utkastet § 93 a.»
8.4.3 Departementets vurdering
Departementet er enig med utvalget i at utgangspunktet bør være at det er avdødes nærmeste som utøver de tillagte prosessuelle rettighetene og ikke alle etterlatte som omfattes av kretsen. Departementet mener som utvalget at dette ikke kan avgjøres generelt, men må vurderes konkret for de enkelte rettighetene.
Der utvalget har brukt uttrykket «etterlatte i prioritert rekkefølge», har departementet funnet betegnelsen «etterlatte i lovbestemt rekkefølge» mer hensiktsmessig.
I enkelte tilfeller vil det være naturlig å gi selvstendige rettigheter til hver enkelt av de etterlatte som er omfattet av definisjonen. Departementet er enig med Nordland statsadvokatembeter i at begrepet «alle etterlatte» i lovteksten i disse tilfellene kan være misvisende og foreslår å bruke betegnelsen «etterlatte».
8.5 Hvilke etterlatte bør ha rett til bistandsadvokat?
8.5.1 Gjeldende rett
Etter straffeprosessloven § 107 a annet ledd har den som hadde foreldreansvar eller var verge i saker hvor noen under 18 år er død som følge av en straffbar handling rett til bistandsadvokat. Det samme gjelder dersom fornærmede hadde fylt 18 år og særlige forhold foreligger. I tillegg kan retten oppnevne advokat i andre tilfeller der fornærmede er død eller av andre grunner ikke er i stand til å begjære advokat oppnevnt til å ivareta hensynet til fornærmede eller fornærmedes nærmeste.
8.5.2 Utvalgets forslag
Utvalget har vurdert hvorvidt flere etterlatte enn i dag bør ha rett til bistandsadvokat. Fra utredningen kapittel 11.3.10 side 198 flg. gjengis:
«Utvalget har vurdert om den ubetingede retten til bistandsadvokat bør utvides til andre grupper etterlatte. Bestemmelsene i [straffeprosessloven § 107 a] annet ledd første og annet punktum ble tilføyd ved lovendringen i 2004, som trådte i kraft 1. januar 2005. At bestemmelsene er så nye, kan tilsi at man venter med å endre dem inntil det er vunnet erfaringer med praktiseringen av bestemmelsene.
En regel om at de etterlatte i prioritert rekkefølge, jf. utkastet § 93 a annet ledd første jf. annet punktum, skal ha krav på bistandsadvokat der noen har omkommet som følge av en straffbar handling vil omfatte svært mange saker. I en del saker vil ikke behovet for bistandsadvokat være særlig markert. Som eksempel kan nevnes straffesak etter vegtrafikkloven § 3 i saker der voksne barn mister sine foreldre eller foreldre mister sine voksne barn i en trafikkulykke. Ofte vil det også være begrenset hva bistandsadvokaten kan gjøre i slike saker. I saker der de etterlatte krever erstatning, vil det derimot gjennomgående være behov for bistandsadvokat.
Utvalget er kommet til at bestemmelsen om ubetinget krav på bistandsadvokat bør forbeholdes foreldre i saker hvor noen under 18 år dør som følge av en straffbar handling. Alle andre tilfeller bør vurderes etter en ny bestemmelse om at bistandsadvokat kan oppnevnes i andre saker der det foreligger særlige forhold som tilsier at det er behov for advokat. Det vises til de momenter som er nevnt under punkt 11.3.1.2. De fleste saker der noen er omkommet som følge av en straffbar handling, vil utgjøre en stor belastning for de etterlatte. Dette momentet i seg selv bør normalt ikke være tilstrekkelig til å oppnevne bistandsadvokat. Vilkåret må være at det foreligger særlige forhold som tilsier at det er behov for advokat. Som eksempel på særlige forhold nevnes om det fremmes krav om erstatning eller oppreisning, om advokat er nødvendig for å ivareta avdødes omdømme, handlingens karakter og relasjonen til avdøde. Meningen er å senke terskelen noe i forhold til dagens praksis. I saker om drap (§ 233) bør det vanligvis oppnevnes advokat dersom ektefellen ønsker det.
Etter ordlyden i dagens bestemmelse og utvalgets forslag kan det synes som det er en betingelse at det er på det rene at noen har omkommet som følge av en straffbar handling. Utvalget mener at det i enkelte tilfeller kan være grunn til å oppnevne advokat selv om dette ikke er avklart at noen har omkommet ved en straffbar handling hvis det er iverksatt etterforsking for å undersøke om det er tilfellet. Utvalget antar at det likevel ikke er behov for å lovfeste dette.»
8.5.3 Høringsinstansenes syn
Agder lagmannsrett, riksadvokaten, Nordland statsadvokatembeter, Politidirektoratet,Kvinnefronten og Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress støtter utvalgets forslag til rett til bistandsadvokat for etterlatte.
8.5.4 Departementets vurdering
Departementet støtter utvalgets forslag og begrunnelse til en ytterligere utvidelse av etterlattes krav på bistandsadvokat. Som det fremgår av 7.2.4 foran går også departementet inn for en skjønnsmessig regel om at bistandsadvokat kan oppnevnes også i andre tilfeller der sakens art og alvor, hensynet til de berørte eller andre særlige forhold tilsier at det er behov for advokat. Denne regelen vil kunne dekke oppnevning av bistandsadvokat for andre etterlatte enn dem som er nevnt i definisjonen i forslaget til straffeprosessloven § 93 a annet ledd første punktum. I visse særlige tilfeller kan det for eksempel være aktuelt å oppnevne bistandsadvokat for fosterforeldre eller søsken i medhold av denne bestemmelsen.
8.6 Savnede personer
Etter gjeldende rett har pårørende til savnede personer ingen alminnelig rett til bistandsadvokat. Hvis det er satt i verk etterforsking fordi det er rimelig grunn til å undersøke om den savnede er omkommet ved en straffbar handling, kan det være grunn til å oppnevne bistandsadvokat etter straffeprosessloven § 107 a annet ledd. Etterforsking skal settes i verk når det er rimelig grunn til å undersøke om den savnede har forsvunnet som følge av en kriminell handling, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd. Etterforsking kan også settes i verk ved brann og andre ulykker, selv om det ikke er grunn til mistanke om et straffbart forhold, jf. straffeprosessloven § 224 fjerde ledd.
I riksadvokatens rundskriv nr. 5/2004 er det gitt retningslinjer for etterforskingsmessige tiltak i forbindelse med savnetmeldinger. I rundskrivets punkt VIII gis retningslinjer for informasjon til de pårørende. Det understrekes at de pårørende har et sterkt og legitimt behov for å vite hva som har skjedd. Dersom det ikke kan skade etterforskingen, skal de pårørende orienteres om hva politiet akter å foreta seg, og om begrunnelsen for de valg som tas. Det skal også fastlegges prosedyrer som sikrer at pårørende holdes løpende informert om politiets arbeid og om sakens utvikling så langt det er mulig. Det skal vurderes å utpeke en bestemt tjenestemann som bindeledd mellom politiet og de pårørende.
Utvalget har vurdert om pårørende til savnede personer bør gis rett til bistandsadvokat. Fra utredningen kapittel 11.3.12 side 199 flg. gjengis:
«Fra en del pårørende er det de senere år reist kritikk mot mangelfullt politiarbeid. Kritikken gjelder gjerne at politiet ikke gjør nok for å finne den savnede, og manglende informasjon til de pårørende.
Det ligger langt fra alltid straffbare forhold bak en forsvinning. Så lenge det ikke er grunn til å tro at det er begått noe straffbart forhold, er politiets undersøkelser, ettersøking og leteaksjoner ikke å anse som etterforsking. Dermed gjelder ikke straffeprosessloven og påtaleinstruksen direkte for virksomheten. [...]
Utvalget bemerker at hvis det er satt i verk etterforsking fordi det er rimelig grunn til å undersøke om den savnede er omkommet ved en straffbar handling, kan det være grunn til å oppnevne bistandsadvokat etter de vanlige regler, se punkt 11.3.9. Spørsmålet her er om pårørende i savnetsaker bør gis rett til bistandsadvokat i saker der det 1) ikke er satt i verk etterforsking fordi det ikke grunn til å tro at vedkommende er forsvunnet som følge av en straffbar handling eller 2) i saker der det er satt i gang etterforsking, men der det ikke er grunn til å tro at savnede er omkommet (typisk kidnappingssaker).
Så lenge det ikke er satt i verk etterforsking, får straffeprosessloven ikke anvendelse. Spørsmålet om rettshjelp må da vurderes etter rettshjelpsloven. Etter utvalgets mening har de etterlatte i slike saker i alminnelighet ikke et slikt særlig rettshjelpsbehov at det er grunn til å foreslå særlige ordninger etter rettshjelpsloven. Spørsmålet om behov for rettshjelp bør vurderes etter lovens alminnelige regler.
Hvis det er satt i gang etterforsking, men det ikke er grunn til å tro at vedkommende er omkommet, har de pårørende behov for informasjon og samarbeid med politi og påtalemyndighet, slik det gis anvisning på i riksadvokatens rundskriv. Etter utvalgets syn har de pårørende derimot ikke et slikt behov for advokatbistand at det bør innføres en bistandsadvokatordning. Når den umiddelbart fornærmede er i live, bør eventuelt tilbud om bistandsadvokat med de prosessuelle rettigheter det gir, være forbeholdt vedkommende selv, jf. foran i punkt 8.8.2. De pårørende har for øvrig ikke formell stilling som fornærmet i saken eller straffeprosessuelle rettigheter, med mindre de fremmer krav om erstatning for tap etter straffeprosessloven § 3 første ledd, jf. fjerde ledd.»
I høringen er det kun Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane statsadvokatembeter som har uttalt seg om problemstillingen. Instansen uttaler at den ikke kan tiltre utvalgets konklusjon når det gjelder behovet for bistandsadvokat i saker om savnede personer. Den peker særlig på et behov for bistandsadvokat i saker hvor de etterlatte frykter at det har skjedd noe straffbart, men hvor politiet ikke ser grunnlag for å starte etterforsking.
Departementet slutter seg til utvalgets vurdering. I saker hvor det ikke pågår etterforsking etter straffeprosessloven, vil det være lite en bistandsadvokat kan bidra med. Behov for rettslig bistand eller annen støtte må her dekkes etter annet regelverk.