6 Partsstatus
6.1 Utvalgets forslag
Utvalget går ikke inn for å gi fornærmede eller etterlatte en formell prosessuell partsstatus. Dette følger av utvalgets prinsipielle utgangspunkt om at staten bør ha eneansvar for strafforfølgningen. Fra utvalgets drøftelser i kapittel 8.3 side 126 gjengis:
«De grunnleggende hensyn som bærer en styrking av fornærmedes rettigheter, jf. ovenfor, må avveies mot andre fundamentale hensyn, blant annet av kriminalpolitisk art.
Selv om fornærmede har klare og legitime interesser i saken, og etter utvalgets oppfatning må gis styrkede prosessuelle rettigheter for å ivareta disse, er det like fullt statens straffekrav saken først og fremst gjelder. Nyttevirkningene ved rettigheter for fornærmede må vurderes i forhold til andre prinsipielle hensyn og omkostningene. Avveiningen av disse hensynene er vanskelig, og må etter utvalgets syn skje i lys av sakens karakter og betydning for fornærmede, og av hvilket stadium saken befinner seg på.
Bruk av straff er samfunnets sterkeste virkemiddel for å unngå og å reagere mot uønsket atferd. Kriminalpolitikken bestemmes gjennom samfunnets valgte organer, og er et resultat av avveining av mange hensyn. Om det skal straffes, hva slags straff som idømmes og hvor streng den bør være, bør etter utvalgets syn fortsatt i hovedsak være statens anliggende. Påtalemyndigheten er best egnet til på samfunnets vegne å avgjøre om det faktiske og rettslige grunnlaget for å gå til straffesak foreligger. Strafforfølgning bør finne sted etter en objektiv og konsekvent linje, der hensynet til likebehandling må tillegges sterk vekt. Verken siktede eller rettsvesenets knappe ressurser bør belastes med straffesaker som påtalemyndigheten ikke finner grunnlag for å reise. I dette perspektivet får fornærmedes syn på straffespørsmålet i den enkelte sak mindre vekt.
[...]
På samme måte som for avgjørelsen av påtalespørsmålet, bør det være påtalemyndigheten som prosederer skyldspørsmålet og fremmer og prosederer kravet om en strafferettslig reaksjon. Utvalgets flertall mener videre at påtalemyndigheten må ha den endelige avgjørelse av om det offentlige skal anke og at fornærmede ikke på egenhånd kan anke over skyld- eller straffespørsmålet. Det følger av dette at straffekravet fortsatt må avgjøres i en sak mellom staten ved påtalemyndigheten og lovbryteren som parter, jf. punkt 8.8.»
Utvalgets medlem Austegard tilføyer at hun for sin del gjerne hadde sett at fornærmede hadde fått formell partsstatus, men at hun er i tvil om det norske rettssamfunnet er modent for en så omfattende reform.
6.2 Høringsinstansenes syn
Flere høringsinstanser har uttrykt støtte til utvalgets valg om ikke å gi fornærmede formell partsstatus. Dette gjelder Agder lagmannsrett , Trondheim tingrett , riksadvokaten , Agder statsadvokatembeter , Nordland statsadvokatembeter , Oslo politidistrikt , Politidirektoratet , Dommerforeningen og Politihøgskolen .
Fra Agder lagmannsretts uttalelse siteres:
«Lagmannsretten kan slutte seg til utvalgets prinsipielle synspunkter på fornærmedes rolle ved behandlingen av straffesaker. Fornærmede har legitime interesser i at det blir fastslått gjennom rettsvesenet at det har skjedd urett mot vedkommende, hvem som er ansvarlig, og at det reageres mot lovbruddet. Vi må ta på alvor at en god del fornærmede opplever møtet med rettsvesenet som utilfredsstillende og en tilleggsbelastning. Det er nødvendig av hensyn til tilliten til rettsvesenet og for at behandlingen av straffesaker skal fylle sin sosiale funksjon, at også ofrene for lovbrudd opplever domstolsbehandlingen som rettferdig.
Som utvalgets flertall finner vi det likevel ikke ønskelig at fornærmede gis formell partsstilling ved behandlingen av straffekravet. Av prinsipielle grunner bør det fastholdes at det er det offentliges oppgave å straffe lovbrudd. At fornærmede ikke bør gis rett til å utarbeide egen tiltalebeslutning eller anke avgjørelsen av straffekravet, finner vi klart. Vi legger også til grunn at private straffesaker i enhver form vil bli avviklet i forbindelse med straffelovreformen. I stedet bør fornærmedes rettslige posisjon styrkes ved utvidet rett til informasjon og kontradiksjon slik det er foreslått i utredningen.»
Støttesenter mot Incest – Oslo og Norsk Kvinnesaksforening mener at fornærmede bør få formell partsstatus. Norsk Kvinnesaksforening uttaler:
«En konsekvens av forslaget er at fornærmede med erstatningskrav vil få en langt sterkere stilling enn fornærmede uten slike krav. Dette mener NKF er urimelig prioritering av pengeinteresser fremfor andre interesser i saken. Prinsipielt bør fornærmede som ikke vil kreve erstatning, ha like gode partsrettigheter.»
For Støttesenter mot Incest – Oslo synes det sentrale særlig å være at fornærmede bør ha likeverdige rettigheter med siktede.
Norges Kvinne- og familieforbund uttaler at så lenge fornærmedes rettigheter og behov blir like godt ivaretatt, er det ikke nødvendig med formell partsstatus. Uttalelser fra DIXI Ressurssenter for voldtatte , Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress og Redd Barna kan tolkes i samme retning.
6.3 Departementets vurdering
Departementet er enig i at det bør tilligge offentlige myndigheter å etterforske straffbare forhold, avgjøre påtalespørsmål og iretteføre straffesaker.
Departementet slutter seg til utvalgets flertall og flertallet av høringsinstansene og foreslår ikke nå å gi fornærmede full partsstilling i straffeprosessen. Det avgjørende bør etter departementets mening være at fornærmede og etterlatte gis en vesentlig og styrket rettsposisjon. Kritikken mot gjeldende rett og situasjonen for fornærmede har i hovedsak dreid seg om hvordan ofre for kriminelle handlinger blir møtt av aktørene i strafferettspleien, se særlig kapittel 7 side 111 flg. i utredningen. Denne situasjonen løses ikke alene av å gi fornærmede eller etterlatte formell partsstatus. Avgjørende for fornærmedes og etterlattes rettsposisjon er hvilke konkrete rettigheter de tilkjennes, ikke hva disse rettighetene kalles i navnet.