Del 6
Oppgjør, minne og læring

35 Innledning

Våre fedre og mødre lovet hverandre «Aldri mer 9. april».

Vi sier «Aldri mer 22. juli». (Statsministerens tale på Rådhusplassen i Oslo, 25. juli 2011)

Den offentlige samtalen er viktig for forsoning og gjenoppbygging etter traumatiske hendelser slik som terror. Det skal være plass til forskjellige fortellinger og meningsbrytning i et demokratisk samfunn. Men samfunnet, grupper og enkeltindivider har også bruk for å samles om felles terminologi og felles virkelighetsforståelser av sentrale historiske hendelser. Den historiske referansen i sitatet ovenfor var ment å blant annet sette ord på brutaliteten og omfanget av angrepet og å skape en følelse av fellesskap i det meningsløse.1

Ekstreme voldshendelser utløser spørsmål om ansvar, bakenforliggende årsaker og hvorvidt det som skjedde, kunne blitt forhindret. At en rettssak forløper i tråd med direkte berørte og samfunnets forventninger til gjennomføring, dom og straffutmåling, er sentralt for å gjenoppbygge tillit og trygghet. Det er avgjørende å etablere en felles oppfatning av rettferdighet i et samfunn etter store traumatiske hendelser som terroranslag og voldelig ekstremisme.2

Ulike minne- og læringsarenaer etter krig og terror er vesentlige ressurser for samfunnets kollektive hukommelse og i arbeidet med å gjøre nye generasjoner i stand til å ta aktivt eierskap, også til de krevende og traumatiske sidene ved historien og samfunnet de er en del av.

Overlevende og etterlatte etter terrorangrepene i 2011, 2019 og 2022 deltar i samtaler i offentligheten, på skoler eller andre arenaer, som vitner til det som skjedde. Venner og familie av Benjamin Hermansen, Arve Beheim Karlsen og Johanne Zhangjia Ihle-Hansen3, som alle var ofre for ekstremistisk vold, har også bidratt til den offentlige samtalen. Muntlige og skriftlige vitneberetninger bidrar til å løfte frem de menneskelige konsekvensene av terror og ekstremisme. Ekstremismen har kostet mye for enkeltmennesker og samfunnet, og de berørte gir kostnaden et ansikt. De mange ulike historiene bidrar til å opplyse den øvrige befolkningen og nye generasjoner om hvor mangefasetterte og komplekse disse erfaringene er. Vitneberetninger løftes frem som sentrale i forebyggingsarbeid fordi de synliggjør de ytterste konsekvensene terror kan ha for samfunn og individer som rammes.4

De tre terrorangrepene som har satt preg på Norge siden 2011, har ført til samtaler om hvordan samfunnet har respondert og bør respondere på ekstremistisk vold og terror, og hva som kan gjøres for at noe lignende ikke skal skje igjen. Demokratiske og rettskraftige oppgjør, minnearbeid og læring er alle sentrale i samfunnets forebyggende innsats mot både voldelig og bred ekstremisme.

Det forebyggende arbeidet som omtales i det videre omhandler innsats som hører hjemme i de nedre delene av forebyggingstrekanten som er presentert i kapittel 4.7 Hva er forebygging? Dette gjelder hovedsakelig det universelle nivået av forebyggingstrekanten. Dette omfatter målgrupper som en kommune, en skole, en skoleklasse eller et lokalsamfunn. Eksempler på universelle forebyggende tiltak er kollektivt minnearbeid som omtales nedenfor, arbeid for å styrke demokratisk kultur i skolen gjennom undervisning i demokrati og menneskerettigheter, og læringssteder som tilbyr informasjon og kunnskap til både konkrete grupper og allmenheten. Den følgende omtalen må ses i sammenheng med del V Det forebyggende arbeidet mot radikalisering og ekstremisme.

36 Direkte berørte etter terror

Ekstremistisk vold og terror er traumatiske hendelser som etterlater dype og langvarige spor hos dem som blir rammet, deres pårørende og dem som blir umiddelbare vitner. Volden og terroren rammer selvfølgelig også samfunnet som sådan. Måten traumene, sorgen, sinnet og sjokket møtes og bearbeides på, kan være avgjørende for den enkeltes livsmestring og livskvalitet. Mennesker som rammes av vold på bakgrunn av religion, etnisitet, seksuell legning eller politisk overbevisning opplever særskilte belastninger.5 Hvordan den enkelte bearbeider hendelsene, skjer ikke løsrevet fra samfunnet for øvrig. Bearbeidingen forutsetter en samfunnsmessig beredskap basert på kunnskap og innsikt i konsekvensene av traumatiske erfaringer generelt, og politisk motivert vold mer spesifikt.

Et stort antall mennesker ble direkte eller indirekte berørt av terrorangrepene på regjeringskvartalet og Utøya 22. juli 2011. Både den umiddelbare og den langsiktige oppfølgingen etter terroren 22. juli har vært gjenstand for forskning, ikke minst på hvordan de berørte selv opplevde å bli ivaretatt på kort og lengre sikt.

Direkte og indirekte berørte lever også videre med tilsvarende påkjenninger etter terrorangrepet på Al-Noor moskeen i Bærum 10. august 2019 og angrepet på utesteder i Oslo 25. juni 2022.

36.1 Støttegrupper etter katastrofer, kriser og terror

I traumeforskning anses sosiale nettverk hvor direkte berørte kan gi hverandre gjensidig støtte, som særlig egnet for mennesker som har gjennomgått terror.6 Støttegrupper etter store kriser kan fungere som viktige dialogpartnere for myndighetene og være et supplement til det offentlige tjenesteapparatet i den oppfølgingen og bistanden som trengs på både kort og lang sikt. Støttegrupper har opp gjennom årene vært viktige pådrivere for å få avdekket viktig informasjon, og de har utfordret etablerte fortellinger og gjort et påvirkningsarbeid også når det gjelder minnearbeidet etter store katastrofer.7 Det har blitt formet en rekke ulike støttegrupper i Norge etter eksempelvis Alexander Kielland-ulykken i 19808, Scandinavian Star-brannen i 19909 og tsunamien i Asia i 2004.10 Kapittel 39.4 omtaler Stiftelsen 10. august.

Den rollen som støttegrupper og direkte berørte spiller i etterkant av terror, vektlegges i stadig større grad som en ressurs i forebygging av ekstremisme. Etterlatte og overlevende etter terror refererer gjerne til seg selv som «ufrivillige eksperter» på de store menneskelige konsekvensene av voldelig ekstremisme og terror.11 Berørte og etterlatte har sterke historier som kan være viktige bidrag i arbeidet mot ekstremisme. De kan også være vesentlige stemmer i samfunnsdebatten og ressurser i ulike fora i arbeidet mot radikalisering og ekstremisme. Støttegrupper og direkte berørte er videre en viktig stemme i nasjonale minneprosesser. Slik er de ufrivillige ekspertene med på å legge viktige premisser for hvordan fortellinger om terroren skal leve videre i menneskers bevissthet i mange år frem i tid.

Den nasjonale støttegruppen etter 22. juli

Den nasjonale støttegruppen etter 22. juli ble opprettet i Oslo 21. august 2011 for å fremme interessene til de rammede etter bombingen av regjeringskvartalet og skytingen på Utøya. Støttegruppen er en frittstående religionsnøytral, livssynsnøytral og partipolitisk uavhengig medlemsorganisasjon. Støttegruppen er åpen for alle som er rammet på forskjellige måter: dem som var i og ved regjeringskvartalet eller på Utøya, deres familier og nære relasjoner, og dem som på andre måter ble involvert i eller berørt av hendelsene. Støttegruppen tilbyr et nettverk og kontakt med andre som er rammet på samme måte. Støttegruppen legger til rette for møteplasser for likemannsstøtte og jobber for at de som ble drept eller er berørt etter 22. juli, ikke blir glemt. Støttegruppen jobber også for at de erfaringene som er gjort, blir ivaretatt og aktivt formidlet i hele Norge og internasjonalt. Støttegruppen er inndelt i ulike fylkeslag og har 1893 medlemmer.12

Støttegruppa 25. juni

Støttegruppa 25. juni ble stiftet 6. mars 2023 og skal være til støtte for berørte etter terroren natten før pridefeiringen 25. juni 2022. Støttegruppen er en frittstående, livssynsnøytral og partipolitisk uavhengig organisasjon som jobber for å ivareta og sikre interessene til etterlatte, overlevende, pårørende og berørte. Støttegruppen anser terroren som et angrep på skeive, men mener at den rammet flere enn det. Gruppen er opptatt av å synliggjøre historien om hva som skjedde 25. juni, og har satt i gang et arbeid med å lage en ressursside om 25. juni.

Et halvt år inn i driften hadde gruppen litt over 200 medlemmer. Så langt har aktiviteten i støttegruppen i stor grad blitt gjennomført på dugnadsbasis av frivillige som også er preget av terroren.13

37 Kollektivt minnearbeid

Det er makt i historiske fortellinger. Hvordan fortiden forstås og fortolkes av offentlige myndigheter og i den offentlige samtalen, former både nåtiden og fremtiden. Fortellinger om historiske hendelser kan ha en viktig betydning og rolle i å mobilisere patriotisme i befolkningen og bidra til å skape fellesskap eller motstand. Den kollektive hukommelsen og historiefortellingen i en nasjon kan både forene og splitte.

Minnene i landskapet og historiene som fortelles i bøker og i taler, kan både inkludere og ekskludere. Det å kunne finne noen som ligner en selv i historien kan være meningsfullt og skape tilhørighet. Motsatt kan fravær av historier og sentrale hendelser om grupper eller fellesskap man føler tilhørighet til, skape opplevelser av avmakt. Historieformidling er ikke uforanderlig eller statisk, men alltid gjenstand for forskyvning og forandring.14 I dag er det allment kjent at den fortellingen som i generasjoner dominerte om okkupasjonsårene under krigen mellom 1940 og 1945, hadde vesentlige blindsoner.15 Hvor utbredt antisemittiske holdninger var i den norske offentligheten og i befolkningen både før og etter krigen, var lenge lite undersøkt. Norske romer som ble gjort statsløse på 1930-tallet, har også inntil nylig eksistert i blindsonen av den nasjonale fortellingen om 2. verdenskrig i Norge. Historiefortellingen om krigen har også vektlagt noen regioner i Norge over andre. Særlig fikk Finnmark og Nord-Troms lenge mindre plass enn regionens sentrale betydning i krigsårene skulle tilsi.16 Innsatsen og tapet til samer, kvener og skogfinner under 2. verdenskrig har også levd i skyggen av andre fortellinger. Del II Ekstremisme og tilgrensende fenomener omtaler ulike utsatte grupper ytterligere.

Myndighetene har ofte brukt lang tid på å anerkjenne grupper som har lidd overlast. Offentlige dokumenter, taler, utvalg, forskning og aktører i sivilsamfunnet kan bidra til å forsterke eller nyansere felles fortellinger slik at de oppleves som aktuelle for det store fellesskapet. Rapporten «Inndragning av jødisk eiendom i Norge under 2. verdenskrig» fra 1997 har hatt betydning for holocausterindringen som finnes i Norge i dag.17 Utredningen «Å bli dem kvit» har vært et viktig bidrag for å kartlegge hva som skjedde med norske romer før, under og etter 2. verdenskrig, og for å kartlegge tiltak som finnes for norske romer i dag.18 Et nyere eksempel er Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport fra 2023, som gransket fornorskingspolitikken og urett begått overfor samer, kvener/norskfinner og skogfinner i Norge.19

Norske myndigheters anerkjennelse av historisk urett skjer i et samspill med et landskap av minnesteder og institusjoner som vokser frem. HL-senteret er et direkte resultat av det såkalte kollektive oppgjøret etter utslettelsen av 230 jødiske familier og jødiske institusjoner i Norge under 2. verdenskrig.20 Slike handlinger inngår i den store samtalen som oppstår når minner lever videre midt iblant oss og får betydning for fremtiden.

37.1 Minnesteder

I dag finnes større og mindre minnesteder i byer og steder i Norge som fungerer både som aktive påminnere om menneskers levde liv og som brutale vitnesbyrd over den uretten de ble utsatt for. Minnestedene fungerer som steder å gå til for å minnes og bearbeide fortiden, både for direkte berørte og for den øvrige befolkningen. Slike minnesteder har også en annen viktig funksjon: De forteller om det som skjedde. Ettersom mange minnesteder er plassert ved åsteder for historiske hendelser, forteller de også ofte at det skjedde akkurat der. Minnesteder har blitt opprettet både av staten, i regi av kommuner og på initiativ fra sivilsamfunnsaktører. Ulike minnesteder i et samfunn kan legge til rette for en «demokratisk minnekultur» som inneholder flere fortellinger om en og samme hendelse.21

Det bør være rom for ulike fortolkninger av historiske hendelser, men sentrale, etterprøvbare fakta er viktig å hegne om i møte med konkurrerende virkelighetsforståelser. Når det råder ulike forståelser av hva som har skjedd, og hvorfor det har skjedd, kan det oppstå konflikt og splittelse. I dag kan spredning av desinformasjon via alternative og sosiale medier ytterligere forsterke effekten av konkurrerende fortolkninger. Når aktører bevisst søker å undergrave etterprøvbare fakta eller hendelsesforløp, kan det bidra til å svekke tilliten til mediene og myndighetene.22 Mange historiske hendelser har i ettertid gitt grunnlag for konspirasjonsfortellinger og dyp splittelse og polarisering i befolkninger.

Tilstedeværelse eller fravær av nasjonale minnesteder, og dessuten minnestedenes formspråk og plassering, kan fortelle noe om hvordan offentlige myndigheter plasserer hendelsen i et kollektivt minne. Offentlig minnearbeid beskrives gjerne som en forhandlingsprosess mellom aktører med ulike interesser og tenkemåter.

Etablering av nasjonale minnesteder er per definisjon et minnepolitisk tiltak. Det vil si at det har til formål å påvirke hvordan medlemmer av et fellesskap forholder seg til fortidens hendelser. Gjennom å initiere eller støtte denne typen kulturprodukter peker offentlige myndigheter ut de delene og versjonene av historien som de finner det verdt å gi plass i et kollektivt minne. (Hjorth, 2018)

Kommisjonen har inntrykk av at minnestedene som er etablert flere steder etter 22. juli terroren, og 22. juli-senteret og Utøya tillegges stor verdi. Stiftelsen 10. augusts minne- og læringssenter ved Al-Noor-moskeen, som åpnet 9. desember 2022, er også et viktig bidrag til den kollektive hukommelsen. For samfunnet og den øvrige befolkningen er i tillegg sporene og gjenstandene, både materielle og immaterielle, fra angrepene et imperativ om å ikke glemme og om å fortsette en åpen og demokratisk samtale om årsakene til og konsekvensene av det som fant sted. Dette er en del av samfunnsrollen til minnesteder. Gjenstander og andre viktige historiske spor etter terrorangrep er også viktig kulturarv som ikke må gå tapt for ettertiden, men som bør sikres gjennom langsiktige strategier for samlingsbevaring. Kommisjonen erfarer at det er behov for et forsterket planverk og strategi i Norge for ivaretakelse av både materielle og immaterielle spor etter terror. Et eksempel på sistnevnte er vitneberetninger. Faglig forankring og anerkjennelse av denne formen for formidling er viktig og er i dag varierende. Et eksempel på det første er gjenstander og fysiske bygninger. Erfaringer fra sporsikring og bevaring etter blant annet 22. juli vil være viktig ved et slikt arbeid.

38 Det offentlige ordskiftet etter terroren 22. juli 2011

I den umiddelbare tiden etter terrorangrepet 22. juli 2011 var både det norske dagliglivet, offentligheten og politikken preget av sjokk, umiddelbar sorgbearbeidelse, samling og ritualer. Medienes rolle i denne tiden har blitt beskrevet som at «norsk presse forlot den sedvanlige fokuseringen på politisk konflikt og kritikk, og gikk inn i en rolle som både forteller, ritualskaper og vokter av en eksepsjonell medieoffentlighet».23

Forskere har brukt benevnelsen «kjærlighetsfortellingen» eller «kjærlighets- og demokratifortellingen» for å beskrive hvordan den tidlige responsen på terroren, som artet seg i form av massemønstringer med roser på gater og torg, fikk leve videre som en større fortolkningsramme i den kollektive bevisstheten, lenge etter 22. juli.24 Rosetogene som fant sted etter terroren, både samlet og symboliserte folket i møte med terroren og ga trøst, svar og mulighet til å bidra og delta for alle som ønsket det.25 Særlig huskes sitatet som gikk viralt på sosiale medier: «Om en mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen».26

Den konsensusorienterte fortellingen, hvis budskap var at terroren var et angrep på hele Norge og det norske demokratiet, bidro til å fylle et umiddelbart kollektivt behov for mening, orientering og fellesskap.27 Den største kritikken mot denne fortellingen har handlet om at den fikk leve for lenge uten å gi plass til hvorfor angrepet skjedde, og hvem som var de direkte berørte.28 Den har også blitt kritisert for å skjønnmale historien om 22. juli. «Fortellingen skygget for den vanskeligere og langt mindre harmoniske, men nødvendige samtalen om sinnet, sorgen og traumene som de berørte opplevde, og ikke minst om årsakene til 22. juli.»29 Kjærlighetsfortellingen slik den kom til uttrykk i rosetogene, i de mange talene og i konsertene, snakket videre om ett stort «vi», men ikke alle følte seg inkludert. Senere har mange, med og uten minoritetsbakgrunn, mistenkt at befolkningen ville reagert annerledes dersom terroristen hadde en annen bakgrunn enn han viste seg å ha.30

Det er dokumentert at muslimer og andre synlige minoriteter i timene før det ble offentlig at terroristen var en hvit høyreekstremist, opplevde å bli fysisk angrepet og sjikanert på gaten.31

Norske muslimer har fortalt at de første timene etter terroren i 2011 var preget av frykt, mens journalister og eksperter spekulerte i at muslimer sto bak. Tidligere daglig leder i Stiftelsen 10. august Hawa Muuse beskrev den første tiden slik:

Jeg husker hvordan jeg selv scrollet gjennom nettavisene på jakt etter fakta om det som hadde skjedd. Ingen av de første reaksjonene tydet på at man som muslim var en borger på lik linje med resten av befolkningen. (Muuse, 2021)

Det ble ikke ført en bred offentlig debatt om terrorens ideologiske opphav og hvilke ideologier som også fremover kunne utgjøre en trussel i Norge. De felles reaksjonene etter terrorangrepet omfattet derfor ikke en bred felles bearbeidelse eller drøftelse av det høyreekstreme tankegodset som lå bak terroren, eller hvordan lignende trusler skulle møtes fremover. Terroristens fiendebilder og målutvelgelse var dermed ikke et hovedanliggende i det offentlige ordskiftet i de første årene etter 22. juli. Flere debatter knyttet til tematikken fant sted i årene etter angrepet, men dette ble ikke en større nasjonal samtale om det ideologiske bakteppet for terroren.

38.1 Motstridende, felles fortellinger

C-REX kartla i 202132 nordmenns syn på terrorangrepet. Denne forskningen viste at det blant folk i Norge rådet tre forskjellige fortellinger, eller narrativer, om 22. juli. Forskerne oppsummerte narrativene på denne måten:

• Demokratinarrativet: At «demokratiet snarere enn venstresiden var målet» for terrorangrepet.

• Mangfoldsnarrativet: At angrepet «ikke bare var rettet mot demokratiet, men også mot det flerkulturelle Norge, Arbeiderpartiet og venstresiden. Årsaken var høyreekstrem ideologi.»

• Ytre høyre-narrativet: «En radikalt annerledes forståelse av 22. juli. Ifølge dette narrativet var ikke målutvelgelsen politisk, selv om årsaken var innvandringspolitikken. Narrativet illustrerer således hvordan deler av befolkningen legitimerer (noen av) terroristens holdninger, samtidig som de tar avstand fra hans handlinger.»

Forstørr bilde

Nordmenns syn på hvem som var offer for 22. juli-terroren, våren 2021.

Kilde: Solheim & Jupskås, 2021

Forstørr bilde

Befolkningens syn på tiden etter 22. juli, våren 2021.

Kilde: Solheim & Jupskås, 2021

En ny offentlig debatt

AUF kom selv på banen i forbindelse med tiårsmarkeringen i 2021 og fortalte om at det opplevdes som en kollektiv berøringsangst både i befolkningen og blant meningsbærende aktører i samfunnsdebatten. AUF beskrev hvordan berøringsangsten de opplevde, gjaldt i de daglige samtalene i folks liv og særlig i den offentlige debatten.33 AUF tok til orde for en ny offentlig debatt om konsekvensene av 22. juli og ga også tydelig uttrykk for at de opplevde seg lite hørt i forsøkene på å løfte samtalen om de politiske ideene bak terrorangrepet. I stedet opplevde de å ha blitt anklaget for å utnytte terroren og for å misbruke den politisk. Både undersøkelsen fra C-REX samme år og Retrievers undersøkelse av hvordan mediene dekket terroren gjennom elleve år, støtter denne beskrivelsen.34 At AUF tok til orde for en ny politisk samtale om motivene og det ideologiske grunnlaget for terrorangrepet 22. juli, bidro trolig til å endre medienes dekning og til at nye perspektiver på konsekvensene av terroren fikk plass i det offentlige ordskiftet etter 2021.35

Ytringsfrihetskommisjonen påpekte at «voldelig ekstremisme og terrorisme stiller mediene overfor et vanskelig dilemma – fordi medienes oppgave og funksjon blir brukt imot dem. Terror har oppmerksomhet som et av sine fremste mål. Og det er mediene som skaffer terroristene et publikum.»36

Medias rolle ble på ny aktualisert i løpet av sluttarbeidet med denne rapporten, ved rettssaken i januar 2024 i forbindelse med at Breivik hadde saksøkt staten fordi han mener at soningsforholdene bryter med menneskerettighetene.37

Kommisjonen merker seg at fravær av åpne samtaler om terror og ekstremistisk vold, der også de ubehagelige og vanskelige aspektene behandles med gjensidig respekt, kan bidra til polarisering og i verste fall nøre opp under ideologiske fiendebilder og konspirasjonsfortellinger. Den offentlige debatten og hvordan den føres, som del av den demokratiske beredskapen, har derfor betydning for folks holdninger. Den felles responsen på terror i form av offentlige ytringer og debatt kan påvirke samfunnets evne til å senere forebygge eller forhindre radikalisering og ekstremisme.

39 Minne og læring

39.1 Freds- og menneskerettighetssentre

Ulike minne- og læringsarenaer etter krig og terror er vesentlige ressurser for samfunnets kollektive hukommelse. Dette er institusjoner som bidrar i arbeidet med å gi nye generasjoner eierskap til krevende sider ved historien og samfunnet de er en del av.

Freds- og menneskerettighetssentrene er syv uavhengige stiftelser som på hver sin måte bidrar til å fremme demokratiske verdier og holdninger, særlig rettet mot barn og unge.38 Felles for sentrene er at de bidrar med dokumentasjon, forskning, undervisning og formidling innenfor områdene demokrati, fred og menneskerettigheter, minoriteter og folkemord. Sentrene bidrar også med gjennomføring av Dembra i sine regioner.39 Sentrene er etablert i ulike deler av landet. Minnesteder, gjenstandssamlinger og arkivmateriale inngår i formidlingsarbeidet. De syv sentrene er HL-senteret, Falstadsenteret, Arkivet freds- og menneskerettighetssenter, Nansen Fredssenter, Narviksenteret, Raftostiftelsen og Det Europeiske Wergelandsenteret (EWC). Narviksenteret er det nordligste av de syv. Sentrene har digitale undervisningsressurser på nett og tilbyr utadrettet informasjonsvirksomhet.40 Samlet besøkte cirka 130 000 personer sentrene i 2022. I 2022 deltok cirka 50 000 elever i undervisningen til sentrene. Sentrene opplever økt etterspørsel etter sine tilbud, inkludert Dembra.41 Sentrene har påpekt et behov for å styrke undervisningsressursene ved sentrene, særlig knyttet til demokratisk medborgerskap og menneskerettigheter.42 Det er en utfordring at skoleelever, og andre som ønsker tilsvarende undervisning, ikke får imøtekommet dette grunnet ressurser, og eventuelt geografisk beliggenhet.

Sentrene får bevilgning over Kunnskapsdepartementets budsjett. Forsknings- eller erfaringsbasert undervisning er en sentral del av virksomheten ved alle sentrene og en av betingelsene for statlig tilskudd. Sentrene har ulik profil. Seks av sentrene har primært skoleklasser som sitt publikum, mens EWC har et mer voksent nedslagsfelt.43 To av sentrene, Falstadsenteret og Narviksenteret, har også besøk av grupper som får spesielt tilrettelagte tilbud. Dette gjelder besøk av flyktninger og innvandrere tilknyttet voksenopplæringen, enslige asylsøkere, unge med psykiske lidelser, personer i kriminalomsorgen og grupper med spesielle arbeidstreningstilbud. Sentrene er selvstendige enheter med ulike mandater, men de har gjennom de siste årene blitt stadig mer konsolidert som en samlet kraft i det brede forebyggende arbeidet, særlig i utdanningssektoren.44

Det finnes også øvrige nasjonale og regionale institusjoner utenfor freds- og menneskerettighetssentrene som har et beslektet samfunnsoppdrag. Eksempler er Nobels Fredssenter,45 Gjenreisningsmuseet for Finnmark og Nord-Troms,46 Grinimuseet,47 Jødisk Museum i Oslo,48 Jødisk museum Trondheim,49 RiddoDuottarMuseat,50 Glomdalsmuseet51 og Romano kher.52

39.2 22. juli-senteret

22. juli-senteret er et nasjonalt minne- og læringssenter som formidler kunnskap om terrorangrepet i regjeringskvartalet og på Utøya 22. juli 2011. Gjennom utstillinger, undervisning og dokumentasjon bidrar senteret til en historiebevisst forvaltning av minnet om terrorangrepet, både for skoleverket og for allmenheten. For tiden er 22. juli-senteret plassert i Teatergata 10 mens Høyblokka i regjeringskvartalet restaureres. Et nytt permanent 22. juli-senter skal etter planen åpne på den opprinnelige lokasjonen, i tilknytning til Høyblokka, hvor det er spor etter angrepet i 2011.53

22. juli-senteret fikk i 2017 tildelt en engangssum over statsbudsjettet for å utvikle et nytt undervisningstilbud med vitneberetninger i sentrum.54 I undervisningstilbudet «Min historie – personlige fortellinger fra og om 22. juli» inviteres skoleklasser til møter med vitner som forteller sine historier. Elevene engasjeres gjennom refleksjonsoppgaver og gruppearbeid om 22. juli, og de får høre fortellinger fra og komme i dialog med mennesker som på ulike måter opplevde terroren på nært hold.55 Tilbudet legger vekt på å få frem ulike perspektiver og varierte opplevelser fra 22. juli i vitneberetningene, i tråd med bevisstheten rundt hvordan historien og fremstillingen av terroren kan være ulik blant ulike berørte.56

Undervisningstilbudet bidrar til å vise frem de menneskelige konsekvensene terroren har hatt og fortsatt har. Det er stor etterspørsel etter vitneberetninger i hele landet etter 22. juli-terroren. Berørte fra hele landet deltar som vitner i undervisningen, og 22. juli-senteret underviser også andre som utfører vitnesamtaler, i metoder og fallgruver ved denne typen undervisning. I perioden 2022–2024 har senteret videreutviklet samarbeid og samarbeidsavtaler med andre institusjoner som Utøya, EWC, Rafto, Falstadsenteret og Nasjonal støttegruppe etter 22. juli om undervisning med vitner. Senteret har i dag det største kompetansemiljøet i Norge på dette fagfeltet.

22. juli-senteret var det største statlige initiativet som i stor skala satte terroren på dagsordenen, i den offentlige samtalen og i det fysiske landskapet, da det åpnet 22. juli 2015. Senteret ble i utgangspunktet etablert med en varighet på inntil fem år. Driftsetaten Departementenes sikkerhets- og serviceorganisasjon (DSS) fikk ansvaret for driften.57 I 2019 ble 22. juli-senteret reorganisert som en permanent virksomhet underlagt Kunnskapsdepartementet. Siden høsten 2019 har senteret produsert fire utstillinger, nye undervisningsopplegg, digitale ressurser, filmer, nye nettsider og en rekke arrangementer. Senteret får føringene sine via et årlig tildelingsbrev.

22. juli-senterets organisatoriske tilknytning har tidligere vist seg å være krevende. Det har ført til pålegg om justeringer av senterets undervisningspraksis. Da 22. juli-senteret knyttet 22. juli- undervisning til aktuell samfunnsdebatt i 2018, ble dette sanksjonert av daværende politisk ledelse og departement som instruerte 22. juli-senteret om å fjerne en kilde fra 22. juli-senterets undervisningsopplegg.58 Kritikken som fulgte fra fagmiljøet viste en betydelig diskrepans mellom hva som forventes av 22. juli-senteret, og de rammevilkårene senteret var gitt for sitt samfunnsoppdrag.59 Etter reorganiseringen under Kunnskapsdepartementet har senteret fortsatt med å løfte frem krevende spørsmål knyttet til samtalen om 22. juli.60

23 000 mennesker besøkte 22. juli-senteret i 2023. Av disse var 13 000 elever, lærere eller lærerstudenter. I tillegg til undervisning av skoleklasser gjennomfører 22. juli-senteret lærerkurs og lærerstudentkurs. Nærmere 800 studenter eller lærere deltok på slike kurs i regi av senteret i 2023.61

39.3 Utøya AS

Gjenreisningen av Utøya har vist at det går an for et samfunn, sted og organisasjon å reise seg og komme tilbake igjen uten at du fortrenger fortiden. (Jørgen Watne Frydnes, daværende daglig leder Utøya A/S i møte med kommisjonen, 24. mai 2023)

Siden 1950 har Arbeidernes Ungdomsfylking (AUF) vært eier av Utøya i Tyrifjorden. Øya har fungert som politisk sentrum for norsk arbeiderbevegelse både frem til 22. juli 2011 og etter terrorangrepet. Den første sommerleiren for AUF på Utøya etter 22. juli 2011 ble avholdt sommeren 2015.

I dag har Utøya også en viktig rolle som minne- og læringssenter. Utøya forvalter 22. juli-historien på det ene åstedet for terrorangrepet, med et spesielt formål om å formidle kunnskap om 22. juli 2011 til nye generasjoner. Siden læringsstedet Hegnhuset på Utøya åpnet i 2016,62 har tusenvis av ungdommer deltatt på Demokrativerksted. I Demokrativerkstedet formidles kunnskap om terrorangrepet der det skjedde. Hegnhuset er bygget rundt bevarte deler av Kafébygget der 13 ungdommer mistet livet 22. juli. De fysiske sporene etter terroren på øya er i sin synligste form der.63 Ungdom som deltar i Demokrativerkstedet, jobber med temaer knyttet til demokrati og trusler mot demokratiet, med vekt på ungdomsengasjement og demokratisk medborgerskap. Opp mot 12 000 skoleelever, konfirmanter og aktive i ungdomsråd, ungdomsorganisasjoner og fritidsklubber deltar på ulike læringstilbud i Demokrativerkstedet hvert år.64

Utøya tilbyr kurs, konferanser og seminarer for voksne målgrupper knyttet til aktuelle samfunnstemaer som ekstremisme, ytringsfrihet, rasisme og demokrati. Utøya brukes årlig som arena for kurs i kriseledelse, til lærerkurs og til kurs for fagbevegelsen. I tillegg har Utøya et voksende internasjonalt program. I 2023 deltok unge voksne fra over 60 land på ulike arrangementer på Utøya. Hver sommer organiseres flere sommerleirer på øya.65

Utøya er alltid tilgjengelig for etterlatte, overlevende og andre berørte av terroren 22. juli. Minnearbeid er en viktig del av Utøyas formål. Erfaringene fra gjenreisingen av Utøya som et sted for minne, læring og engasjement brukes stadig mer i andre land og steder rammet av terror og krig.

Utøya har en rekke samarbeidspartnere nasjonalt og internasjonalt. Utøya samarbeider med den nasjonale støttegruppen etter 22. juli, EWC og andre freds- og menneskerettighetssentre, ulike ungdomsorganisasjoner og diverse aktører innen forskning, i sivilsamfunnet og i fagbevegelsen. Som åsteder for det samme terrorangrepet er 22. juli-senteret og Utøya knyttet sammen, og de samarbeider blant annet om å sikre og ivareta spor og gjenstander etter terrorangrepet. Dette brukes i utstillinger og til dokumentasjon.66

Utøya driftes av Utøya AS, et nonprofit-aksjeselskap. Selskapet mottar ingen statsstøtte eller annen offentlig støtte.

39.4 Stiftelsen 10. august

Kort tid etter 10. august 2019 ble Stiftelsen 10. august etablert etter initiativ fra moskeen som ble utsatt for terrorangrepet, Al-Noor-moskeen.67 Stiftelsen samarbeider med flere av de ovennevnte sentrene og en rekke andre organisasjoner.

Minne- og læringssenteret 10. august forvalter historien om angrepet på norske muslimer og drapet på Johanne Zhangjia Ihle-Hansen.68 Hennes familie og berørte medlemmer av moskeen har vært med på å gi innspill til utformingen av utstillingen i minne- og læringssenteret. Utstillingen inkluderer også spor og gjenstander etter terrorangrepet. Hovedmålgruppen er elever i ungdomsskolen og videregående skole, men andre grupper benytter også stedet for samtaler. Stiftelsens mål er å styrke demokratisk forståelse, tillit og medborgerskap hos nye generasjoner og å tilby verktøy til handlingskompetanse i møte med ytterliggående tankegods og radikaliseringsprosesser. Stiftelsen ønsker, i samarbeid med Al-Noor-moskeen, å være en viktig stemme for minoriteter som utsettes for rasisme og diskriminering.69

39.5 Andre

Ulike organisasjoner tilbyr informasjons- eller kunnskapshevende tiltak knyttet til dagsaktuelle og historiske utfordringer som hets, hatefulle ytringer, rasisme og diskriminering. Nedenfor omtales to konkrete ordninger. Andre organisasjoner som kan nevnes, er Dialogpilotene70, kurskonseptet Flexid71 og stopphatprat.no.72 Kompetansehevingstilbudet Dembra er omtalt nærmere i kapittel 27.2.3 Dembra.

39.5.1 Skoleturer

Mange norske skoleelever reiser med selskaper som tilbyr turer til tidligere nazistiske konsentrasjons- og dødsleirer eller andre minnesteder i utlandet og Norge. Det kan søkes om støtte til slike turer gjennom Utdanningsdirektoratets tilskuddsordning for skoleturer.73 Tilskuddsordningen er knyttet til handlingsplanen mot antisemittisme.

Finansieringen av disse tilbudene har vært diskutert i lys av gratisprinsippet i skolen. Tildelingen fra tilskuddsordningen har en øvre begrensning på inntil en tredjedel av den samlede turkostnaden for turdeltakerne. Utgifter utover dette må tilskuddsmottakerne finansiere selv.74 Turene skal ifølge tilskuddsordningen være omfattet av et faglig forankret pedagogisk tilbud.75 Det har lenge vært knyttet usikkerhet til det faglige utbyttet av slike skoleturer blant skoleelever, og turene er i liten grad evaluert.76 Det er etter det kommisjonen forstår, stor variasjon i hvor gjennomarbeidet opplegget for undervisningen er. Noen er godt forberedt før turen, andre baserer undervisningsopplegget på den formidlingen som finnes på lokasjonen de besøker i Norge eller i utlandet.77

Aktørene som tilbyr slike reiser, forvalter en viktig historisk arv. Hvite Busser har siden 1992 arrangert ulike kunnskapsreiser for norsk ungdom. De opplyser at de samarbeider med alle besøksdestinasjoner for å sikre best mulig faglig resultat for elever som reiser med dem. De samarbeider med skolene som reiser for å sikre at reisen blir en del av et større faglig opplegg.78 Aktive fredsreiser har siden 1998 tilbudt flere ulike reiser til skoleklasser, både i Norge og Europa. Nettsidene omtaler reisene de tilbyr, som holdningsskapende tematurer og dokumentasjonsreiser.79 Gjennom reisene skal ungdom få innsikt i tidligere hendelser og kunne trekke linjer frem til i dag.

39.5.2 Veivisere

Veivisere er representanter for et trossamfunn eller en gruppe i samfunnet som møter elever eller andre for å fortelle om sin religion og/eller kultur og erfaringer. Disse møtene skal gi kunnskap og bryte ned fordommer, negative forestillinger og misoppfatninger som i verste fall kan føre til hatefulle ytringer og hets. Veiviserordningen skal være et supplement til undervisning i skolen. I dag finnes det samiske80, jødiske81 og muslimske82 veivisere, hvorav de to førstnevnte inngår i formaliserte ordninger. Veiviserne har uformelt samarbeid og dialog seg imellom. I tillegg har Kirkens bymisjon gjennom det romske kultur- og ressurssenteret Romano kher tilbudet «Rom viser vei».83

Den samiske veiviserordningen ble evaluert i 2007.84 Den jødiske veiviserordningen ble evaluert som del av en samlet evaluering av handlingsplaner mot antisemittisme 2016–2023.85 Etter hva kommisjonen erfarer, er ikke romske eller muslimske veivisere evaluert i senere tid.

Samiske veivisere

Samisk veiviserordning startet i 2004 som et prøveprosjekt. Det ble en fast ordning rundt fire år senere. Det er i dag ansatt fire samiske veivisere, og ordningen mottar støtte fra Kommunal- og distriktsdepartementet. De samiske veiviserne går gjennom et utdanningsprogram med samisk kultur- og samfunnskunnskap ved Samisk høgskole i Kautokeino. Veiviserne opplever stor og økende etterspørsel og får forespørsler fra ulike instanser.86 Veiviserne forstår det slik at den økte etterspørselen blant annet skyldes at de nye læreplanene legger vekt på samisk kultur.87 Veiviserne har fått en økt tildeling i 2024 på bakgrunn av den store etterspørselen. Økningen skal dekke to ekstra veivisere.88

Kommisjonen forstår det slik at veiviserne har ulike erfaringer om hva de møter av kunnskap og fordommer på besøk til skoler ulike steder i landet. Til noen steder, må en rådgiver reise sammen med veiviserne på grunn av opplevelser med diskriminerende ytringer fra elever og lærere. Dette er naturligvis belastende for veiviserne som opplever dette. Samiske veivisere opplyser til kommisjonen at dette gjør ordningen dyrere enn den ellers skulle vært.89

Jødiske veivisere

Det jødiske veiviserprogrammet ble opprettet først som et pilotprosjekt initiert av Det Mosaiske Trossamfund og med støtte fra regjeringen.90 Støtten til den jødiske veiviserordningen ble deretter videreført som et tiltak i den første handlingsplanen mot antisemittisme i 2016.91 Den ble deretter videreført i handlingsplanen for 2021–2023.92 Denne handlingsplanen er forlenget ut 2024. Jødiske veivisere får tilskudd fra Kommunal- og distriktsdepartementet.93

Dette er fulltidsjobben til veiviserne etter et utdanningsprogram ved Universitetet i Oslo. Jødiske veivisere besøker videregående skoler som aktivt tar kontakt med dem for et besøk, eller de tar ved noen tilfeller selv kontakt med skoler. Veiviserne har i samtaler med kommisjonen påpekt at de identifiserer kunnskapsmangel blant elever de møter. Det kan for eksempel dreie seg om forventninger til hvordan de ser ut, og til at de har konservative verdier.94 De har imidlertid gode erfaringer med å reise rundt på skolebesøk og snakke om hvordan det er å være jøde i Norge for å bryte ned fordommer gjennom kunnskap og dialog. Jødiske veivisere trekkes i en evaluering av ulike handlingsplaner mot antisemittisme frem som et vellykket tiltak som «gir unge norske jøder et ansikt, og kan gi elevene et bredere bilde av hva en jøde «er»».95 Det finnes en bekymring for at veiviserne ikke når ut til mange nok, samtidig som det er bred enighet og en erkjennelse blant veiviserne selv om at tilbudet ikke kan oppskaleres, siden det er krevende å rekruttere veivisere.96

Muslimske veivisere

Muslimske veivisere er et samarbeidsprosjekt mellom Det Islamske Forbundet, Minotenk og Muslimsk Dialognettverk. Målet med ordningen er å bidra til å gi samfunnet mer innsikt i muslimsk identitet.97 Ordningen skal også bidra til brobyggende funksjoner mot samfunnet og forebygge muslimfiendtlige holdninger. Det er også et mål å vise mangfoldet i islam.98 Veiviserne begynte arbeidet i 2018 etter at HL-senterets undersøkelse i 201799 viste at negative holdninger og fordommer mot muslimer var utbredt i Norge.100 Muslimske veivisere har mottatt midler fra ulike departementer og tilskuddsordninger så langt. Veiviserne arbeider med å etablere en struktur for arbeidet. De arbeider som frivillige, og de kurser sine egne veivisere på ulike områder, også dette på frivillig basis. For øvrig opplever de at muslimer kobles tett til forkynning, og at noen tror at veiviserarbeidet er misjonering.101 Veiviserne har opplyst at de etter terrorangrepet 7. oktober 2023 og den påfølgende krigen mellom Hamas og Israel har opplevd en økning i spørsmål om krigen og mediedekningen når de besøker skoler. Veiviserne opplever at de noen ganger må stå til ansvar for terrorangrepet. Samtidig understreker de at de fleste spørsmålene er genuine og har bakgrunn i det som oppfattes som ektefølte behov for kunnskap. Dette gjelder blant annet forholdet mellom muslimer og jøder i Norge og mer teologiske spørsmål.102 Veiviserne har informert kommisjonen om at de ikke klarer å dekke etterspørselen.103

De muslimske veiviserne har gitt uttrykk for at en tydeligere forankret veiviserordning vil bidra positivt til deres arbeid og til å dekke etterspørselen. Videre vil en slik forankring kunne styrke den norsk-muslimske identiteten blant muslimsk ungdom. Det antas at signaleffekten overfor det muslimske samfunnet i Norge og norsk-muslimsk ungdom vil være vesentlig dersom myndighetene ved å formalisere ordningen direkte bidrar til å jobbe mot hat mot muslimer.104

Bufdir har utredet tiltak for å forebygge diskriminering av og hat mot muslimer.105 Rapporten viste at skoleelever mangler kunnskap som bidrar til å forebygge stereotyper, fordommer og diskriminering mot muslimer. Eksisterende tiltak er ikke tilgjengelige alle steder i landet, og det er usikkerhet knyttet til tiltakenes kvalitet. En veilederordning for innsikt i muslimsk identitet ble vurdert. Bufdir anbefalte at regjeringen heller styrker eksisterende ordninger i skolen, slik som Dembra.106 Regjeringen har støttet Bufdirs anbefaling og angitt at den vil vurdere videre hvordan arbeid mot rasisme og diskriminering i skolen kan styrkes.107

Rom viser vei

Ressurssenteret Romano kher ble opprettet i 2018 og er en del av den statlige oppreisningen for den rasistiske ekskluderingspolitikken som ble ført overfor norske romer i tiårene før og etter 2. verdenskrig.108 Romano kher drives av Kirkens Bymisjon, finansieres over statsbudsjettet og rapporterer til Kommunal- og distriktsdepartementet.109 Romano kher arrangerer blant annet kulturdager, fester og film- og fortellerkvelder for å vise frem den mangfoldige romske kulturen til et minoritets- og majoritetspublikum. Prosjektet «Unge romske stemmer» er en workshop med unge norske romer som ønsker å jobbe med romsk identitet og rettigheter og annet politisk arbeid.

Romano kher har en ordning som heter «Rom viser vei».110 Tilbudet retter seg mot både lærere og elever ved norske skoler og er ment å formidle informasjon og kunnskap om romer og å forebygge fordommer og rasisme. Tilbudet er gratis. De fleste besøkende er fra Østlandet.111 Skoleklasser, studenter og diverse organisasjoner inviteres til omvisning og dialog om romsk historie og situasjonen til romer i Norge i dag.