7 «Flat skatt» og aksjeutbytte

av Erik Fjærli, Statistisk sentralbyrå

Dette vedlegget drøfter hvordan en endring i skattesystemet som reduserer forskjellen mellom skattesatsene på lønns- og kapitalinntekt kan tenkes å påvirke bedriftenes utbytteatferd. Først ser vi på mulige virkninger for finansieringsincentiver -altså lønnsomheten av ulike finansieringsformer- i aksjeselskapssektoren, deretter drøftes mulige virkninger for utdeling av aksjeutbytte av at bedriftsoverskuddet etter skatt reduseres.

Når det gjelder spørsmålet om finansieringsincentiver, så dreier det seg om den nære forbindelsen det er mellom utbyttepolitikk og valg av finansieringsform for virksomheten. Hvis en bedrift for eksempel velger å finansiere sine investeringer ved å holde igjen overskudd, har den også valgt å holde en lavere utbytteandel enn det som kunne vært mulig ved lånefinansiering. Lånefinansiering innebærer på den annen side at utbyttet må reduseres på et senere tidspunkt, når renter og avdrag skal betales. Valget mellom finansiering ved tilbakeholdelse av overskudd og lånefinansiering dreier seg med andre ord om valg mellom ulike tidsprofiler på aksjeutbyttet.

Bedriftenes utbytteatferd avhenger av mange forhold, og skattemessige hensyn er kanskje ikke engang det viktigste. Hvordan skattesystemet evt påvirker utbyttepolitikken er også mye omdiskutert. Av nyttig lesning omkring skattesystemets finansieringsincentiver kan nevnes Miller (1977), King (1977) og Sinn (1991). Skattereglene kan påvirke finansieringsincentivene gjennom to ulike mekanismer: Den ene gjelder virkningen for skattebelastningen et år for selskap og/eller aksjonær av at det utbetales penger, dvs at formue flyttes over fra selskapets hånd til eiernes hånd. Skatt på utbytte kan i det perspektivet ses på som en slags «transaksjonsskatt», der det altså oppstår en skatteforpliktelse gjennom det at det foretas en utbetaling fra selskapet til eierne, uten at disse av den grunn er blitt noe rikere enn før: Utbetalingen motsvares jo av et tilsvarende fall i selskapets verdi, sammenlignet med det alternativet der overskuddet holdes tilbake i bedriften. Utbyttebeskatningen vil for eksempel påvirke lønnsomheten av å utstede aksjer for deretter å kanalisere overskudd som utbytte. Som et paradoks kanskje, kan nevnes at tidsprofilen på utbyttet, slik den ble framstilt foran som et valg mellom lånefinansiering vs det å holde tilbake overskudd, ikke påvirkes av utbytteskatt -så lenge skattesatsene forventes å være konstante. Utbytteskatten reduserer naturlig nok det samlede nettoutbytte som det er mulig å ta ut over selskapets levetid, men har ingen konsekvenser for lønnsomheten av ulike tidsprofiler på utbyttet. Det som derimot er relevant for timingen av utbyttet er realrenten etter skatt for hhv selskap og aksjonærer. Denne påvirkes av selskapsskattesatsen og personskattesatsen. Den andre mekanismen som skattesystemet kan virke gjennom gjelder altså lønnsomheten over tid av at penger (eller lån) er plassert på selskapets hånd og der avkastningen (renteutgiftene) beskattes (kommer til fradrag) med den sats som gjelder der, i forhold til om formue eller lån er plassert hos personer og beskattes med personskattesatsene. Lønnsomheten etter skatt av alternative finansieringsmåter kan også avhenge av hvordan gevinstbeskatningen er utformet.

Skattereformen i 1992 innebar at vi fikk et flatere skattesystem enn før. Etter skattereformen er satsstrukturen også betydelig forenklet, ved at den progressive skatten på nettoinntekt er erstattet med en flat skatt på 28 pst på «alminnelig inntekt». Alminnelig inntekt svarer stort sett til det tidligere nettoinntektsbegrepet, men med et betydelig større minstefradrag. Foruten bunnfradraget ivaretas progressiviteten i systemet av en toppskatt på arbeidsinntekt utover et visst nivå. Begrepet alminnelig inntekt dekker også bedriftsoverskudd, som altså beskattes med samme sats som alminnelig inntekt i personbeskatningen. En nærliggende utforming av et helt flatt skattesystem er å fjerne toppskatten, kombinert med høyere skattesats på alminnelig inntekt og evt en utvidelse av minstefradraget. Dette innebærer at en beholder den strukturen i skattesystemet som ble innført ved 1992-reformen, men med mindre forskjell mellom skattesatsene på lønnsinntekt og kapitalinntekt. Slik oppnår en lavere marginalskatt på arbeidsinntekt og mindre vridninger i arbeidstilbudet, samtidig som fordelingshensynet ivaretas ved økt bunnfradrag. En annen fordel ved en slik omlegning vil være at en for en stor del fjerner eller i hvertfall reduserer kraftig problemet med de skattetilpasninger som næringsdrivende foretar i forbindelse med delingsmodellen. Høyere marginalskatt på kapitalinntekt vil på den annen side være til ulempe, sett fra et effektivitetssynspunkt.

Slik skattesystemet nå er utformet, påvirkes ikke årets skatt av utbytteandelen, hverken i det utdelende selskap eller hos aksjonærene. Gjennom et godskrivningsystem er aksjeutbytte fra norske selskaper skattefritt for norske mottakere og selskapene får ingen form for fradrag for utdelt utbytte. Når skatteforpliktelsene til selskap og eiere er uavhengig av hvor stor del av overskuddet som deles ut, kan man se bort fra én årsak til at utbyttepolitikken evt skulle påvirkes av nivået på skattesatsene, nemlig utformingen av utbyttebeskatningen. Før skattereformen inngikk aksjeutbytte i statsskattegrunnlaget, slik at mottatt akseutbytte ble beskattet progressivt i personbeskatningen. På den annen side kunne selskapene på sin side trekke fra utdelt utbytte i sitt statsskattegrunnlag. Med ulike skattesatser på hhv utdelt utbytte (fradraget til de utdelende selskapene) og mottatt aksjeutbytte hadde man et visst potensiale for skattemotiverte disposisjoner. Etterhvert som de personlige marginalskattene ble redusert gjennom 80-tallet endte en faktisk opp med et system der mottatt aksjeutbytte ble beskattet med maksimalt 19,5 pst mens selskapenes skattesats på det motsvarende fradrag var 27,8 pst. Dette innebar at for hver ekstra krone som ble delt ut av årsoverskuddet ble selskapets skatt redusert med omlag 28 øre, mens aksjonærenes skatt økte tilsvarende med maksimalt 19,5 øre. Selskapene og deres eiere kunne derfor sammen redusere skatten ved å ta ut aksjeutbytte og evt. pløye pengene tilbake i selskapene igjen gjennom emisjoner. Merkelig nok synes det ikke som om dette har vært særlig utbredt. Det kan kanskje skyldes at det aller gunstigste forholdet mellom person- og selskapsskattesatsene bare gjaldt i årene 1991 og 1992. En annen årsak kan være skattebegrensningsregelen, som innebar at personer med høy formue i forhold til den skattbare inntekten kunne ha en særlig høy marginalskatt på aksjeutbytte. Skattebegrensning gjennom «80 prosentregelen» innebar i korthet at samlet skatt (inklusive formuesskatt) ikke kunne overstige 80 pst av skattbar inntekt. Personer som var gjenstand for skattebegrensning ville altså måtte betale 80 pst skatt av en inntektsøkning for eksempel fra aksjeutbytte, dvs ha en marginalskatt på 80 pst. Siden personer med høy formue gjerne har aksjer og inntekter i form av urealisert verdistigning etc som ikke omfattes av det skattemessige inntektsbegrepet, ville mange av disse falle inn under 80 prosentregelen.

Etter reformen kan man altså se bort fra virkninger gjennom utbyttebeskatningen. Likevel kan utbyttebeslutningene som nevnt også tenkes å bli påvirket av skatt på kursgevinster. Dersom investeringer finansieres gjennom å holde tilbake overskudd framfor å dele det ut og lånefinansiere, gir dette en verdistigning på selskapets aksjer i forhold til lånefinansiering. Hvis denne verdistigningen beskattes, gir dette et incentiv i retning av å øke utbyttet og velge større grad av lånefinansiering. Etter reformen skal den såkalte RISK-metoden for justering av inngangsverdier ved beregning av skattbar gevinst sikre at kursstigning som skyldes tilbakeholdelse av skattlagt overskudd ikke beskattes.

Skattesystemet etter 1992-reformen gir altså ikke bestemte incentiver gjennom utbytte- og gevinstbeskatning og man kan se bort fra virkninger via disse, så sant godskrivelsesmetoden og RISK-metoden fungerer etter hensikten. Når det gjelder virkninger av nivået på skattesatsene for lønnsomheten av sparing i selskapssektoren vs husholdningssektoren, kan også dette utelukkes, så lenge en beholder den satsstrukturen vi har nå, der bedriftsskattesatsen sammenfaller med skattesatsen på personlige kapitalinntekter. Da vil bedrifter og personer stå overfor den samme realrente etter skatt og den relative lønnsomheten av ulike finansieringsformer vil være uavhengig av skattesatsen. Dersom selskapsskattesatsen og personskattesatsen på kapitalinntekt derimot var forskjellige, ville dette kunne påvirke bedriftenes valg av finansieringsform gjennom finansieringskostnadene etter skatt. Dette ville igjen ha implikasjoner for utbyttepolitikken.

Konklusjonen så langt må bli at en skatteomlegning som reduserer forskjellen mellom skatt på arbeidsinntekt og skatt på kapitalinntekt ikke får noen virkninger for utbyttebeslutningene gjennom endrede finansieringsincentiver, så lenge en beholder den satsstrukturen som ble innført i 1992. Imidlertid kan en tenke seg at en slik omlegning påvirker tilpasningen til enkelte småbedrifter med aktive eiere. Aktive eiere av aksjeselskaper kan i stor grad velge hvordan de vil fordele sitt samlede uttak fra bedriften på lønn og utbytte. Utbytte har den fordel at det er lavere beskattet, mens lønn har den fordel at det gir trygderettigheter. Foruten å være en form for pensjonssparing inneholder folketrygden også et forsikringselement. Det kan altså være ganske lønnsomt for enkelte å ta ut forholdsvis mye lønn. Særlig gjelder det personer som har forholdsvis kort tid igjen til pensjonering eller som har stor risiko for å bli uføre etc. En skatteomlegning i retning av høyere skatt på kapitalinntekt og lavere skatt på lønnsinntekt vil redusere «prisen» på rettigheter i folketrygden og isolert sett trekke i retning av at lønn i større grad erstatter utbytte. Dette er imidlertid en ren formaldisposisjon uten særlige konsekvenser for samlet uttak fra bedriften. Dersom sparing i form av folketrygdpoeng oppfattes som alternativ til sparing i egen bedrift, vil lavere skatt på lønn også kunne føre til at aktive eiere øker sine uttak fra egen bedrift. En må imidlertid huske at lønnsinntekt også inngår i «alminnelig inntekt», dvs at en reduksjon i toppskatten vil motvirkes av en økning i skattesatsen på alminnelig inntekt. Dette begrenser de skattemessige virkningene for lønnsinntekt av en omlegning i retning av økt skatt på alminnelig inntekt. Videre er det uansett ikke lønnsomt utfra trygdehensyn å ta ut mer enn 12 ganger folketrygdens grunnbeløp som lønn. 1.

Et annet spørsmål som er reist er om en reduksjon i overskuddet etter skatt som følge av økt skattesats vil påvirke utbytteutdelingen. Det er vanskelig å finne teoretisk belegg for at utbytteandelen i seg selv skulle avhenge av selve nivået på overskuddet, i alle fall på noe lengre sikt. På kort sikt vil utbyttet typisk være mer stabilt fra år til år enn overskuddet, slik at utbytteandelen øker når overskuddet går ned og omvendt. Med en konstant utbytteandel vil en skatteøkning naturligvis redusere utbyttet proporsjonalt. Dersom et selskaps langsiktige utbytteandel i utgangspunktet tenderer rundt for eksempel 50 pst, vil altså halve skatteøkningen ville bli finansiert ved redusert utbytte, resten ved redusert tilgang på internfinansiering. En kan muligens tenke seg at det i enkelte tilfeller kan oppstå effekter også for den langsiktige tilpasningen, gjennom samspillet mellom skatt og andreforhold av betydning for selskapenes finansieringspolitikk. Dersom det for eksempel er forbundet med ekstra kostnader å eksternfinansiere investeringer og selskapene derfor foretrekker finansiering gjennom egne midler, vil reduserte overskudd etter skatt kunne føre til at det oppstår situasjoner der en må velge mellom å avstå fra lønnsomme investeringer eller holde tilbake en større del av det løpende overskuddet for å reise tilstrekkelig med kapital. I såfall vil det faktisk kunne være en sammenheng mellom skattenivået og utbyttepolitikken, ved at en alminnelig økning i skattesatsen «virker skjevt» gjennom å redusere tilførselen av internkapital som altså betraktes som en knapp ressurs av selskapene. Dette kan i såfall føre til at aksjeutbytte reduseres forholdsvis mer enn overskuddet etter skatt, for eksempel ved at hele skatteøkningen betales ved reduserte utbytter.

En slik modell for finansiell tilpasning der internfinansiering er billigere enn eksternfinansiering ble først beskrevet av Myers og Majluf (1984). Her antas det at det er skjevt fordelt informasjon mellom selskapet og utenforstående investorer om framtidige inntjeningsmuligheter. Investorene vil derfor kreve en slags rabatt -en informasjonspremie- for å være villige til å gå inn med kapital: Selv om ledelsen «vet» at de har et godt prosjekt, «vet» investorer av erfaring at selskaper med usikre prosjekter heller får utenforstående til å finansiere seg, mens selskaper med gode prosjekter ønsker å beholde gevinsten selv gjennom å egenfinansiere. Så lenge det ikke finnes noen sikker måte ledelsen kan formidle prosjektenes sanne egenskaper på uten for eksempel å røpe forretningshemmeligheter, vil investorer legge til grunn «gjennomsnittsegenskapene» for eksterntfinansierte prosjekter. Derfor er det vanskelig for det emitterende selskap å oppnå en fair pris på emisjoner. På grunn av dette vil selskapene altså foretrekke internfinansiering framfor eksternt tilført kapital og -i den grad eksternfinansiering tas i bruk- lånekapital framfor emisjoner. Hvorvidt denne typen effekter vil utgjøre noe større problem i forbindelse med en skatteomlegning er imidlertid tvilsomt, i hvertfall så lenge det er tale om små endringer i skattesatsene.

Oppsummeringsvis er det altså lite som tyder på at en skatteomlegning som beskrevet foran vil påvirke utbytteatferden nevneverdig i større selskaper, så lenge en beholder symmetrien i beskatningen av kapitalinntekter. I enkelte små selskaper med aktive eiere kan en nok få endringer i sammensetningen av eierenes samlede uttak fra bedriften på lønn og utbytte, og kanskje også en viss økning av uttaket. Så lenge vi snakker om små skatteendringer, vil nok evt virkninger her også være svært små.

Referanser

King, Mervyn A. (1977): Public Policy and the Corporation, Chapman and Hall, London.

Miller, Merton (1977): «Debt and Taxes», Journal of Finance, 2, 1977, 261-275.

S. Myers og Majluf, N. (1984): «Corporate Financing and Investment Decisions When Firms Have Information That Investors Do Not have». Journal of FinancialEconomics, 13, 1984, 187-221.

Sinn, Hans-Werner (1991): «Taxation and the Cost of Capital: The 'Old' View, the 'New' View and Another View», i Bradford D. (red): Tax Policy and the Economy 5,National Bureau of Economic Research, MIT Press, Cambridge, Massachusetts.