4 Statens landbruksbank

4.1 Historie

Statens Landbruksbank ble opprettet ved lov av 5. februar 1965 og begynte sin virksomhet i januar 1966. Utgangspunktet var en sammenslåing av Kongeriket Norges Hypotekbank (opprettet 1852), Noregs Småbruk- og Bustadbank (opprettet 1915) og Driftskassen for jordbruket (opprettet 1936).

Bankens virksomhet har siden opprettelsen først og fremst vært konsentrert om langsiktige investeringer i bygninger, eiendomsoverdragelser og kjøp av tilleggsareal. De første årene etter opprettelsen var en betydelig del av bankens utlån i form av driftskreditter. Dette var en videreføring av virksomheten i Driftskredittkassen for Jordbruket, som formidlet lån gjennom lokale driftskredittlag. Ordningen med driftskreditter ble avviklet i 1987.

Fra 1987 har regelverket åpnet for finansiering av tilleggsnæringer i landbruket. De senere år har markedssituasjonen i landbruket medført at myndighetene har sett det som nødvendig å begrense mulighetene for finansiering av tradisjonelle investeringer i landbruket. Landbruksbankens virksomhet er i de senere år i større grad rettet inn mot investeringer i alternative næringer i tilknytning til landbruket og i mindre grad mot det tradisjonelle landbruket. Denne utviklingen må ses på bakgrunn av St.prp nr 8 (1992-93) Landbruk i utviklingsamt de vedtatte endringer i jordbrukspolitikken de senere år.

Foruten de ordinære låneordninger som Landbruksbanken forvalter, har banken administrative oppgaver i forbindelse med ulike låne- og tilskuddsordninger for landbruket.

Fondet for driftsbygninger ble opprettet i 1956. Fra starten ble fondet administrert av Småbruks- og Bustadbanken og videreført av Landbruksbanken fra 1966. Landbrukets Utbyggingsfond (LUF) ble opprettet i 1970. Fondet for Driftsbygninger gikk da inn i det nye fondet som er en del av jordbruksavtalen. Statens Landbruksbank administrerer en del av finansieringsordningene under LUF.

Landbruksbanken og LUF fikk et felles styre, og navnet på LUF ble endret til Landbrukets utviklingsfond (LUF).

4.2 Formål og rammebetingelser

Landbruksbanken er et statlig forvaltningsorgan underlagt Landbruksdepartementet. Bankens virksomhet reguleres av Lov om Statens Landbruksbank av 5. februar 1965, forskrifter, samt årlige retningslinjer fastsatt av Landbruksdepartementet.

Landbruksbanklovens § 2 omhandler bankens formål, og lyder:

«Banken, som har til oppgave å fremme norsk landbruk, kan:

1. gi lån til

   1. å opprette eller utvide landbrukseiendommer, føre opp nye eller utbedre eldre bygninger, eller på annen måte utbygge slike eiendommer,

   2. å kjøpe eller på annen måte erverve landbrukseiendommer samt til å løse ut medarvinger i samband med skifteoppgjør,

   3. å kjøpe maskiner, redskaper, husdyr eller andre driftsmidler,

   4. å fremme andre tiltak i samband med landbruksnæring etter bestemmelser av Kongen.

2. gi stønadslån, tilskott eller garanti etter de stønads-, tilskotts- eller garantiordninger som banken av Stortinget eller Kongen blir pålagt å administrere.

Kongen gir nærmere forskrifter om låneformålene.»

I St.prp nr 1 (1994-95) heter det om Landbruksbankens formål:

«Statens Landbruksbank si hovudoppgåve er å vere eit sentralt kompetanseorgan i arbeidet med ny næringsutvikling i landbruket. Ei anna hovudoppgåve for Landbruksbanken er å ta seg av statlege finansieringsordningar retta mot landbruket og verksemd knytt til landbruket. Måla for Statens Landbruksbank er elles å auke sysselsetjinga og å betre økonomien i næringa i tillegg til å sikre miljøgoder og hindre forureining frå landbruket.

Statens Landbruksbank skal vere eit effektivt forvaltningsorgan i arbeidet for å få til ei samordna bygdeutvikling med utgangspunkt i utnytting av ressursane innafor og i tilknyting til landbruket. Statens Landbruksbank skal arbeide for ei effektiv låneforvaltning med minst mogleg tap. Banken skal forvalte stønad til ulike investeringsføremål i landbruket på ein kostnadseffektiv måte. Landbruksbanken skal nå måla sine gjennom oppbygging av relevant kompetanse, formidling av kompetanse og kostnadseffektiv forvaltning av finansieringsordningar i landbruket og i verksemd knytt til landbruket.»

Landbruksbanken får midler til rentebærende utlån gjennom lån fra staten. Rammebetingelsene for bankens virksomhet, utlånskvoter og rentesatser fastlegges gjennom stats- og nasjonalbudsjettbehandlingen hvert år. Det kan settes særskilte rammer for spesielle utlånsformål og for regional fordeling. Landbruksbankens utlån skal være pantesikrede.

Landbruksbanken er også tillagt administrative oppgaver i tilknytning til Landbrukets utviklingsfond, Statens Naturskadefond, Fond for etterutdanning og driftsøkonomiske tiltak i landbruket, Stiftelsen Godt Norsk og Konkurransestrategien for Norsk Mat. Bankens oppgaver er nærmere beskrevet i avsnitt 4.1.

4.3 Organisasjon, saksbehandlingsprosedyrer

Landbruksbanken skal ha et styre bestående av syv medlemmer. Styret forestår virksomheten i banken og har ansvaret for at den blir drevet i overenstemmelse med lov og forskrift. Leder og nestleder i styret oppnevnes av Kongen. De øvrige styremedlemmer oppnevnes av departementet. Landbruksbanken og Landbrukets Utviklingsfond har felles styre.

Bankens administrerende direktør tilsettes av departementet etter instilling fra styret.

Banken hadde 136 ansatte ved utgangen av 1994. Foruten hovedkontoret i Oslo har Landbruksbanken avdelingskontorer i Bergen, Trondheim og Tromsø.

Alle kontorstedene utfører landsdekkende spesialtjenester rettet mot utviklingen av nye næringstiltak. Oppgavene kan være geografisk spesifikke, men som hovedprinsipp fastlegges den interne saksplassering ut fra faglig kompetanse, og ikke geografisk plassering.

Søknader om lån i Statens Landbruksbank og tilskudd/investeringslån fra LUF fremmes gjennom kommunene. Fra og med 1994 er bevilgningsmyndighet for bygdeutviklingsmidler delegert til BU-styrene i fylkene som består av fylkesmennenes organ for behandling av næringssaker, fast supplert med representanter for Norges Bondelag, Norsk Bonde- og Småbrukarlag og Norges Skogeierforbund. Landbruksbanken er klageinstans.

Fylkesmannen er sekretariat for BU-styret. BU-styrene kan overlate avgjørelsesmyndighet til fylkesmannen. Det skal legges opp til et administrativt samarbeid mellom fylkesmannen og fylkeskommunen. Bakgrunnen for denne ordningen er å sikre samordning mellom tiltak i landbrukssektoren og fylkeskommunens generelle næringsutviklingsarbeid.

Delegering av avgjørelsesmyndighet innebærer at Landbruksbanken fungerer som kompetanseorgan overfor fylkene og kommunene, særlig når det gjelder finansieringsordninger for alternativ næringsutvikling i tilknytning til tradisjonelt landbruk.

I tillegg utfører landbruksforvaltningen på kommune- og fylkesnivå viktige saksbehandlingsoppgaver i bankens lånesaker. Dette er en sentral samhandlingsdel for tiltak innen bygde- og næringsutvikling.

På dataområdet har Landbruksbanken et omfattende samarbeid med Husbanken. Samarbeidet er regulert gjennom en særskilt avtale. Landbruksbanken har personalansvaret, mens Husbanken yter utgiftsrefusjon etter en avtalt fordelingsnøkkel.

Det er også under utvikling et datasystem for kontinuerlig innhenting av opplysninger fra fylkesmennene, som vil gi grunnlag for evaluering av de ordninger fylkesmennene forvalter, og grunnlag for en løpende oversikt over den økonomiske situasjonen i LUF.

4.4 Virksomhetsområde

Bankens finansieringsvirksomhet er fortrinnsvis rettet mot langsiktige investeringer. Det gjelder både for rentebærende lån og de landbrukspolitiske støtteordningene. På grunn av tendenser til overproduksjon innen det tradisjonelle landbruket, har bevilgningene på dette området i de senere år blitt redusert til fordel for investeringer i alternativ næringsutvikling i tilknytning til landbruket. Landbruksbanken og BU-styrene i fylkene konsentrerer seg i hovedsak om småskalapreget satsing i distriktene.

4.4.1 Ordinære låneordninger

Landbruksbankens innvilgingsrammer for rentebærende lån gis som en ramme for lån til boligformål og en ramme for lån til næringsfomål (landbruksformål og miljøtiltak). Landbruksbanken har ikke garantiordninger.

I henhold til § 3 i lov om landbruksbanken kan lån gis til:

1. enkeltpersoner,

2. lag som har til formål å drive maskinsamvirke,

3. sammenslutninger som har til formål å gjennomføre felles produksjonstiltak,

4. andre låntakere etter bestemmelser av Kongen.

Landbruksbankens utlånsrammer ble redusert gjennom hele 1980-tallet. Fra 1990 er rammene økt noe. Innvilgede lån har ligget betydelig lavere enn utlånsrammene gjennom hele 1990-tallet. Reduksjonen i innvilgede lån må ses på bakgrunn av de totale vilkår landbruket for tiden arbeider under. Reduksjonen i utlån må også ses på bakgrunn av renteutviklingen, som i perioder har ført til at renten i Landbruksbanken har ligget noe høyere enn i det private bankvesen.

Næringlån er rettet mot tradisjonelt landbruk, tilleggsnæringer og utviklingen av nye næringer. Næringslån skal ha prioritet innenfor 90 prosent av lånetakst etter at den aktuelle investering er gjennomført. Ved eiendomskjøp er grensen 70 prosent av eiendommens lånetakst. Avdragstiden kan være inntil 30 år avhengig av investeringsobjektets levetid.

Som hovedregel skal næringlån fra Landbruksbanken utgjøre en del av et samlet finansieringsopplegg. Lån fra private finansinstitusjoner gis normalt prioritet foran Landbruksbankens lån.

Rentebetingelsene på Landbruksbankens lån fastsettes hvert år i nasjonalbudsjettet. For 1995 er renten fastsatt til 7,5 prosent.

For boliglån gjelder i hovedsak de samme rente- og avdragsvilkår som for lån i Husbanken ( vedlegg 3). Lånene sikres med pant i låntakers eiendom. Landbruksbanken godtar (i motsetning til Husbanken) prioritet etter andre banker, forutsatt pantesikkerhet innenfor 90 prosent av eiendommens lånetakst. Landbruksbanken utbetaler lånene etter hvert som byggearbeidet blir utført. Denne praksis skiller seg fra praksis i Husbanken som forutsetter byggelån i lokale banker i byggeperioden.

4.4.2 Ordninger finansiert gjennom Landbrukets utviklingsfond

Fondets virksomhet er regulert i egne vedtekter. Som en del av jordbruksavtalen avsettes det årlig midler til fondet. Det avtales også hvordan disse midlene skal fordeles på ulike tiltakskategorier. Departementet gir forskrifter for bruken av midlene og bestemmer hvem som skal forvalte de ulike ordningene.

Støtten gis i to former:

1. tilskott som bare kreves tilbakebetalt hvis mottakeren bryter forutsetningene for tildelingen.

2. rentefrie lån som skal tilbakebetales over en bestemt periode (investeringslån).

Fra og med 1994 er bevilgningsmyndigheten for bygdeutviklingsmidler gjennom forskrift delegert til de fylkesvise BU-styrene, som tildeles LUF-midler av Landbruksdepartementet. Det er imidlertid fastlagt en viss ramme for sentral behandling og tildeling gjennom Landbruksbankens styre.

Etter bevilgning har Landbruksbanken den banktekniske oppfølging med pantedokumenter, depotfunksjoner og termininnkreving.

BU-midlene kan ytes i hele landet, og hovedmålgruppen er personer med tilknytning til landbrukseiendom. Støtte kan også gis til prosjekter som øker verdiskapningen i landbruket gjennom småskalapreget videreforedling av landbruksprodukter.

Ordningene omfatter rentefrie lån (investeringslån) og tilskudd.

For 1995 er rammen for bygdeutviklingsmidler 494 millioner kroner. Av dette er 10 millioner kroner fordelt til fond i 49 kommuner. 429 millioner kroner forvaltes på fylkesnivå (BU-styrene) og 55 millioner kroner forvaltes sentralt ved Statens Landbruksbank. Midlene kan nyttes til:

• Utbedrings- og tilretteleggingstiltak

• Etablerertiltak i form av etablererstipend og arbeidskraftsstøtte

• Bedriftsutvikling

• Investeringer i tilleggsnæringer og tradisjonelt jord- og hagebruk (driftsbygninger, kjøp av landbruksareal, etablering ved generasjonsskifte)

• Skogbrukstiltak

• Praktikantordning

• Onnebarnehager

Fylkesmannen har også avgjørelsesmyndighet for en del andre ordninger over LUF, for eksempel miljøtiltak og skogbrukstiltak som ikke inngår i BU-ordningen.

4.4.3 Annen virksomhet

I tillegg til Landbruksbankens ordinære låneordninger og oppgavene for Landbrukets utviklingsfond, har Landbruksbanken administrative oppgaver overfor ulike fond og stiftelser, samt infomasjons- og rådgivningsoppgaver.

Landbruksbanken har det administrative ansvaret og sekretariatsfunksjonen for virksomheten til Statens naturskadefond, som er opprettet etter en særskilt lov. Selve fondsforvaltningen er tillagt et eget styre, og klagebehandlingen er tillagt en egen ankenemnd. Fondet legger frem særskilt årsmelding.

Landbruksbanken er tillagt sekretariatsfunksjonen for Fond for etterutdanning og driftsøkonomiske tiltak i landbruket, EDL-fondet. Fondsmidlene, avkastning og kapital, kan brukes til tiltak med tilknytning til et av formålene i landbruksbanklovens § 2, herunder prosjektstøtte og etter- og videreutdanning av bønder. Det er et eget styre for fondet som på grunn av sin opprinnelse ikke er rent statlig.

I samsvar med stortingsvedtak knyttet til St.prp nr 8 (1992-93) er Landbruksbanken gitt et sentralt ansvar for formidling av kunnskap om bygde- og næringsutvikling. Landbruksbanken er for tiden i ferd med å etablere et nettverk der blant annet Landbruksdepartementet, ytre landbruksforvaltning og aktuelle forskningsmiljø inngår.

Som det framgår av St.prp nr 1 (1994-95) skal Landbruksbanken ha nær kontakt med aktuelle FoU-miljøer for å bygge opp egen kompetanse, videreføre resultater og påpeke behov for FoU.

I samarbeid med Landbruksdepartementet har Landbruksbanken nå etablert Forum for grunnverdiskapning. Formålet med fondet er å samordne kunnskap og virkemidler for å skape ny næringsutvikling i bygdene.

Landbruksbanken foretar forskjellige utredninger for Landbruksdepartementet, blant annet med sikte på evaluering av den landbrukspolitiske virkemiddelinnsats. I denne forbindelse bygger Landbruksbanken nå opp en database knyttet til eksisterende datanett mellom bank, departement og fylke.

Banken er nå også i ferd med å gjennomføre et internasjonalt program rettet mot ytre landbruksforvaltning. Formålet er å heve forvaltningens kompetanse på internasjonale nærings- og markedsspørsmål.

Landbruksbanken fører drifts- og prosjektregnskap, statistikk, og foretar utbetalinger på vegne av:

• Statens naturskadefond

• Fond for etterutdanning og driftsøkonomiske tiltak i landbruket (EDL-fondet)

• Stiftelsen Godt Norsk

• Konkurransestrategien for Norsk Mat.

4.5 Innlån og kapitalgrunnlag

Landbruksbankens balanse er redusert fra 9,3 milliarder kroner i 1988 til 6,8 milliarder kroner ved utgangen av 1994. Reduksjonen skyldes en lavere beholdning av utestående lån, noe som igjen kan tilskrives redusert etterspørsel etter nye lån samt innfrielse av lån før opprinnelig forfall.

Banken finansierer sine utlån ved innlån fra staten og med bankens egenkapital.

Innlånene fra staten har i samsvar med gjeldende regelverk fem års løpetid. Ved bindingstidens utløp konverteres lån med nye femårs lån. Rentesatsen for Landbruksbankens lån fra staten varierte i 1994 fra 13,2 prosent til 7,7 prosent. Gjennomsnittlig innlånsrente var 11,4 prosent ved utgangen av 1994.

Landbruksbanken har et grunnfond innskutt av staten og opptjent av egne midler på 900 millioner kroner. Banken har også et reservefond og et tapsfond.

4.6 Rentestøtte og tap

Landbruksbanken får bevilgninger til sin ordinære drift over statsbudsjettet (kapitlene 2411 og 5311).

Rentestøtte bevilges årlig med utgangspunkt i de fastsatte rentene på bankens utlån og renten på bankens innlån fra staten. Bevilget rentestøtte er noe redusert fra 1994 til 1995. Dette skyldes lavere utlånsrammer og lavere rentenivå på innlånene fra staten. Av rentestøtten for 1994 på 184,4 millioner kroner beregnes 56 prosent å gå til boligformål og 44 prosent til næringsformål.

Det avsettes årlig midler til dekning av fremtidige tap. Midlene avsettes av bankens disponible overskudd. Landbruksbankens tap utgiftsføres etter kontantprinsippet og fremkommer ved salg av overtatte pant. I 1994 utgjorde bankens tap på utlån 16 millioner kroner, tilsvarende 0,28 prosent av samlede utlån.